Stikkordarkiv: mgla

Beyond The Gates – Dag 3

15. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Torsdag 4. august, 2022

Festivalens tredje dag startet for mange allerede relativt tidlig på ettermiddagen, da Kulturhuset åpnet dørene for hele 700 metalfans – nær dobbelt så mange som “offisiell kapasitet” – som troppet opp for å få med seg Djevel og Darvaza. Dette ble for tidlig for oss, så vi startet torsdagen på USF Verftet med et brak da våre islandske frender i Misphyrming (7/10) åpnet ballet med en heidundrende konsert. Det er tydelig at Misphyrming har hatt masse spilleerfaring siden de startet opp for under ti år siden. Dét, kombinert med all den innestengte energien flere av oss føler på etter at pesten stengte konsertscenen, gjorde at vi fikk oppleve islandsk urkraft og energi av beste sort! Islendingene viser veien i den moderne black metal-scenen for tiden, og det vil overraske lite om disse headliner Inferno om noen år, og flere utgivelser.

Trøndermesterne Whoredom Rife (8/10) fortsatte festen torsdag, og gjør som vanlig akkurat som de selv liker og vil. Kompromissløst og deilig er vel de enkle stikkordene og fasiten fra de egenrådige musikerne fra Nidaros, som aldri må finne på å gå på akkord med seg selv. Vi føler oss trygge på at de virkelig ikke giør det, og serverer flere klassikere i årene fremover. Settet var forøvrig altfor kort, bare førti minutter, og det førte vel til at vi dessverre ikke fikk servert episke Einride fra siste skiva, fjorårets Winds of Wrath – et album som allerede har oppnådd status som en moderne metal-klassiker.

De finske veteranene Archgoat (7.5/10) kan plasseres i det lydmessige skjæringspunktet mellom primitiv svartmetall og proto-dødsmetall som også representeres av andre travere som Blasphemy og Profanatica. I motsetning til mange utøvere i denne sjangeren har Archgoat valgt å gå for en produksjon på skivene som tillater at man kan høre hva alle de involverte faktisk spiller. Vi var derfor spente på å høre om dette lot seg overføre til en scene. Brødrene Ritual Butcherer og Lord Angelslayer infridde absolutt, for dette var nøyaktig så beintungt og truende som det burde være. Lydmannens “alt på maks”-policy slo litt uheldig ut på de fleste blastbeat-partier, hvor det ble en smule grautete, men det ødela ikke opplevelsen nevneverdig. Noe av det mest imponerende med bandet er den umenneskelige vokalen til Angelslayer. Det høres ut som stemmebåndene hans er plassert et godt stykke ned i tarmsystemet, og startet passende nok konserten med å gulpe opp et par liter med blod før han gjøv løs på første vers. Bortsett fra nevnte blodfontene er dette et band som ikke akkurat byr på seg sjøl fra scena, men gjør det de skal gjøre og er verdige fakkelbærere for skitten nekrometall av den tyngre, eldre skolen.

De mystiske balaclavakledde polske tøffingene i Mgła (8,5/10) lot deretter sin ondskapsfulle taake renne over et forventningsfullt publikum, og dette er nok et moderne black metal-band som virkelig setter standarden for hvordan en fortsatt ung genre kan videreutvikles. Vi var bortskjemte hele kvelden med noen av de beste nye band innen sjangeren, og Mgła skuffet selvsagt ikke! Det trekkes for at vi ikke fikk Age of Excuse 1 fra skiva ved samme navn, men for en fornøyelse det er å følge med på trommeslager “Darkside”, som i høyeste grad bidrar og medvirker på bandets låtskriving og særegne trommebruk. Lyden på Verftet kunne med fordel vært mye bedre, spesielt under de polske guttas besøk, og det er nesten litt rart at selveste Satyricon (som dessverre måtte avlyse årets festivalbesøk) skulle spilt her på tirsdagen, all den tid frontfigur Sigurd Wongraven er kjent for en detaljorientert holdning til lydmannen. Neste år foreslår vi at alle spiller i Grieghallen!

Tyske Sodom (9,5/10) avsluttet torsdagen på USF Verftet, og hvordan er det egentlig mulig for vokalist og bassist Tom Angelripper (bandets eneste originale medlem) & Co å holde et slikt trøkk etter over førti år på veien?! Vi lot oss rett og slett imponere over hvor fett legendene i Sodom klarer å spille og fremføre sitt repertoar av den ypperste klassen innen thrash metal. Bandet vet nok godt hvilken status og posisjon de har, men maken til spilleglede da! Publikum var, slik vi har blitt vant med etter gjenåpningen av kulturlivet, særdeles bra, og var i aller høyeste grad med på å gjøre denne konserten til en for historiebøkene.

Heldigvis hadde natta mer å by på for oss som fremdeles ikke hadde fylt opp live-kvota vår for dagen. Og selv om ultra-psykedelisk okkultisme kanskje ikke er det som ville fylt opp Grieghallen i kveld, var det et ikke helt ubetydelig antall som møtte opp på Kulturhuset. Dette er vårt første live-møte med amerikanske Ominous Resurrection (10/10), sikkert i likhet med mange andre. Bandet er nå vel installert hos Terratur Possessions, og har 2 fullengdere (Omniscient fra 2014 og Judgement fra 2020) på bok. Vi var spente på om dette avanserte lyduniverset, som i all sin forfinede råskap trygt kan karakteriseres som særegent, vil kunne formidles og bli konsumert med gjensidig glede. Fasilitetene og lyden på Kulturhuset er meget bra, og la oss si bare si det sånn at det virker ikke som om noen er skuffa. Gutta bare STÅR der, som benebbede påler, og folk går i transe. Det umiskjennelige New York-soundet overføres til Bergen for en kort, men takknemlig stund. Drivende, hypnotiserende black metal-avantgarde, tidvis groovy, tidvis skarpe gitarer og ortodokse chants, tar ville veier som faktisk leder til plasser der man gjerne vil bli litt til. Eller “funker som ei kule”, som det også går an å si. Ominous betyr “illevarslende”, men for de som elsker band som Negative Plane, Occultation, Mortuary Drape og liknende, er dette absolutt ikke illevarslende, men aldeles strålende nyheter. Vi sees igjen, nebbdyr.

Misotheist (8/10), dere. Et band som har sitt opphav i det som trygt kan kalles et av verdens viktigste og mest betydningsfulle åsteder for black metal, et overflødighetshorn av kreative krefter, den helligste av de hellige sjanger-graler, også kjent som Barteby. Dette lokomotivet skal få avrunde kvelden på Kulturhuset med sitt ennå ganske unge reportoar (Misotheist fra 2018 og For the Glory of Your Redemeer fra 2021). Disse to utgivelsene består av tilsammen 6 låter – lange, mektige og sterke som bare juling. Utvalget vi får servert i kveld er det jvi må kunne kalle en maktdemonstrasjon. Kompakt, massivt og vakkert. Nidrosian delight, helt enkelt. Det øses på, det dampveivalses, og det er jammen bra at lyden og venuen funker så godt, for disse karene har skrudd opp volumet på max! Enkelte elementer som er særegent for Misotheist, som f.eks. bruk av dissonans, forsvinner noe når lydnivået er såpass høyt. Det ser dog ikke ut til å plage noen, ei heller bandet sjøl, som nikoser seg i tajtaste harmonien ever. Men du veit, de fleste av oss foretrekker å nyte deilige ting uten beskyttelse, så LITT roligere på wattet neste gang, det fortjener utsøkt musikk som dette. Hail Nidaros!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe, Anders Ugmod & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

[espro-slider id=16046]

Musikk, Nyheter

Ragnarok feirer 25 års jubileum på Inferno

17. oktober 2018 MHN

Svartmetallerne Ragnarok ser tilbake på 25 år som band når de entrer scenen på Infernofestivalen neste påske. Festivalen slapp i dag ytterligere et knippe band, i tillegg til jubilantene kommer Witchcraft (Sverige), Altar (Nederland), Au-Dessus (Litauen) og MGŁA (Polen). Siden sist har også MORK steppet inn for Valkyrja som drøyer sin deltakelse til 2020 og en ekstra scene er annonsert på Kniven Bar, hvor Psykopath, Sepulcher, Nekromantheon og Purple Hill Witch vil sende smektende toner ut av PA’n.

Mer info finner du på Infernofestivalens nettsider eller Facebook

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2017

10. september 2017 MHN

Beyond the Gates
USF Verftet, Bergen
24.–26. august, 2017

Slutten av august er lik festivaltid i Bergen. Beyond the Gates er vel overstått, og her er noe av det Metal Hammer Norway opplevde i løpet av de tre dagene.

Torsdag

Beyond the Gates har tatt steget opp fra kjelleren på Garage og inn på USF Verftet. Verftet fungerer langt på veibedre som festivalarena, men med et såpass mye større lokale mister festivalen dessverre også noe av sitt intime preg. Det er likevel liten tvil om at scenen på Verftet yter bandene større rettferdighet, og enkelte av bandene er rett og slett for store til å spille på en så liten scene som scenen på Garage er. Mayhem i den kjelleren kunne nok fort blitt svettere enn da Morbid Angel satte nedbørsrekord på Hole in the Sky i 2006.

Så til konsertene. Whoredom Rife (7,5/10) fikk oppgaven med å være første band ut på festivalen, noe de løste lett. Whoredom Rife har høstet mange lovord for sin første utgivelse, EP-en The Worship of Idols Instead of God; Idolatry, og fullengderen Dommedagskvad som ble gitt ut tidligere i år.Det er lett å forstå hvorfor: Black metal med et lite dryss melodiøse riff, som både er fengende og brutale. Det minner tidvis om det eldre materialet til Dissection og Satyricon, og det er slettes ingen dum blanding. På minussiden oppleves lyden litt trøblete i starten av settet, men lydteknikeren skrudde seg godt inn etter hvert i konserten. Låta Gitt til Odin står igjen som et av høydepunktene i løpet av de førti minuttene konserten varer.

Det er bare satt av femten minutter til changeover, så ølkjøp og dobesøk må gjøres unna kjappere enn kjappest. Da er det godt at det er minimalt med kø, verken på toalettene eller i baren, noe som var en gjennomgående tendens alle de tre dagene festivalen varte. Det liker vi!

Cult of Fire (8/10) gjestet Beyond the Gates i 2013 – en konsert som er godt innprentet i hjernebarken. Ikke nødvendigvis av musikalske grunner, mest på grunn av humoraspektet i at bandet måtte endre de lange, spisse kostymehattene sine for å i det hele tatt få plass nede under det lave taket på Garage. Passe Spinal Tap! Dette var imidlertid ikke noe problem nå fire år etter – det ser ut som de flatere hettene har fått fast innpass som kostymer. Cult of Fire er en godtepose estetisk og visuelt sett. Med en Kali-aktig figur som bakteppe, tung røkelse i luften, svarte stearinlys og overdådig utsmykkede kostymer er det lite som er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder det visuelle aspektet. Selve musikken består avepiske riff med melodiøse partier som til tider lener seg mot shoegaze i enkelte drømmende sekvenser. Noen ganger er de omtrent black metalens svar på Kent, men jeg liker Kent også, jeg. I et slags Phantom of the Opera-øyeblikk på slutten av settet får vi til og med en aldri så liten kirkeorgelsolo. Fra tape da, men likevel.

I serien av kutte- og kappekledde band har det også blitt gjort plass til Dark Sonority (6/10) fra Trondheim. Bandet som kom fram av restene av Kaosritual noen år etter Steingrim Torson Brissach altfor tidlige død, gjør mye riktig, men også samtidig mye akkurat som forventet. Så vidt meg bekjent har de til dags dato kun gitt ut en EP. Ikke det at det er noe galt i det, altså. Jeg synes personlig at bandet klarer seg bedre på denne platen enn i levende live. Du morgenstjerne, morgenrødens sønn kommer best ut av det, med sine til en viss grad spenstige vokalpartier og disharmoniske gitarer. Jeg synes for så vidt at alle band i sjangeren burde vurdere originaliteten i kutte, kapper og levende lys. Det er ikke like effektfullt om alle skal insistere på å gjøre akkurat det samme, og hva er det med alle disse gamle bøkene som blir en del av den sparsomt sammensatte scenografien?

Mgła (8/10) åpner med Further Down The Nest fra singelen med samme navn. Mgła, som betyr tåke på polsk, har ikke tenkt å gjøre seg til venns med noen, kun å ploge ned ethvert lite korn av liv på åkeren av publikum foran dem. De viser med stoisk aggresjon at man ikke trenger sinnsyke mengder med staffasje, røkelse og myrra for å gjøre en svært overbevisende konsert. Kledd i svart, med finlandshetter som beskytter dem fra den ikke akkurat fryktelige trekken på Verftet, leverer de i hvertfall nihilisme, planlagte brudd på Genèvekonvensjonen og en stor dose forakt på svært høyt nivå. Det er i alle fall svært lite mosh, fun, core eller trends å spore mens lokomotivet fra Krakow tuter av gårde. Hoveddelen av materialet er hentet fra siste platen Exercises in Futility, som du definitivt må skaffe deg om du ikke eier den.

Med en hovedvekt på det fantastiske materialet fra Ritual og Jilemnický Okultista er det klart at mange har store forventninger til Master’s Hammer (8/10). Ritual ble en av de virkelig definerende albumene for den såkalte andrebølgen av black metal, og selv har jeg hørt denne platen vanvittig mange ganger siden jeg anskaffet meg den i sin tid. Det er altså åpenbart at spenningen var til å ta og til en viss grad føle på. Introen fra nevnte album ledet inn i Pád Modly som ble etterfulgt av Vêcny Nàvrat. Det låter definitivt som det skal og som man kan forvente. František Štormsnerrer slik han skal, og timpaniene låter som de skal. Men, og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være noe jeg hang meg opp i, på scenen finner vi også to nakne piker med noen ganske snertne geitehodemasker på hodet. De kommer og går litt av og på scenen, sikkert siden de i hovedsak står helt stille og utgjør hver sin Baphomet, noe som sikkert over tid kan være krevende. Poenget er at orkesteret selv går kledd stort sett som om de skulle gått seg en tur på butikken eller var i beit for sukker til kaffen og stakk en tur over til naboen for å låne litt. Det er rett og slett en helt unødvendig og malplassert scenisk detalj. Jeg foretrekker altså hverdagsklærne til bandet framfor denne unødvendige distraksjonen. Vreden går over når Master´s Hammer går over i Zapálilijsmeonensvět, og den er definitivt borte når de avslutter med Jáma Pekel på tampen av en ganske sprek kveld totalt sett.

Fredag

Negative Plane (7/10) hadde flydd hele veien fra USA for å gi sitt bidrag til årets festival. Bandet er av typen black metal som absolutt låter litt annerledes enn alle andre. De har klart å inkorporere småpsykedelisk klassisk heavy metal og doom metal i uttrykket sitt på en mesterlig måte. På Lamentations and Ashes hører en nikk i retning både Bathory og Celtic Frost i den atonale og dystre sfæren de skaper. Oppmøtet var derimot dårligere på Negative Plane enn en del andre band, og kanskje spesielt merkbart i forhold til Misthyrming som stod på scenen like i forkant av amerikanerne. De tomme rommene blant publikum var dog det eneste som trakk ned på stemningen, for musikalsk var Negative Plane absolutt på høyde, selvom trioen muligens ser litt malplasserte ut på en hovedscene.

The Ruins of Beverast (6/10) treffer ikke helt mål denne dagen, og selv om Alexander von Meilenwalds doom ikke akkurat er en kilde til livsglede og fryd, så mangler det også litt i transeeffekt og jakten på det nokturne denne dagen etter min mening. Jeg sammenligner kanskje litt for mye med konserten for et par år tilbake på Garage i Bergen. Mindre scene, tettere luft, skitnere gulv, eklere toaletter. Slik det bør være på slike festivaler. USFs trekledde vegger og kommunale flerbrukskvaliteter tar rett og slett satan ut av musikken til tider. Mens jeg skriver dette finner jeg noen mer eller mindre ok Youtube-videoer av samme konsert. Jeg konkluderer med at jeg liker bandet (7/10), men er ikke så begeistret for scenen (5/10).

Vemod (8/10) er ikke fremmed for Bergen, og det er lite å utsette på bandets opptreden, foruten noe som kanskje ligger litt utenfor selve fremførelsen. Bandet har nemlig ikke klart å slippe noe nytt siden debutplaten, og den kom i 2012. Ergo stod bandet fra Namsos på nytt foran oss uten noe nytt i beltet. Men for all del, å høre bandets atmosfæriske black metal gjør nok få i salen vondt. Faktisk er det ikke annet å si enn at vi ønsker oss nytt materiale til neste gang vi ser dem.

Scenegardinen ble trukket fra, og Revenge (2/10) stod der med ryggen til publikum ute i salen, med luftvernsirener ulende over PA-anlegget. Deretter fulgte: «Listen, you fuckers, you screwheads. Here is a man who would not take it anymore. A man who stood up against the scum, the cunts, the dogs, the filth, the shit. Here is a man who stood up». Denne introen, med dialogen i sitatet hentet fra filmen Taxi Driver, varslet om det som må være det mest kaotiske og intense en har sett på scenen på USF siden Brutal Truth stod der. Utover det er det egentlig ikke så mye å si. Blodfansen fikk et etterlengtet syn med bandet, men det så ikke ut til at det var så mange virkelig store fans tilstede. Vi andre fikk noen minutter vi aldri får igjen, med totalt intetsigende støy. Men for all del, folk hører jo på SunnO))) også, og en vet at prevalens av selvskading i voksenbefolkning kan ligge på omkring 4%. Hva de resterende 96% i publikum kan oppgi som grunnlag for å se Revenge forblir et mysterium.

At Mayhem (8/10) spiller hele De Mysteriis Dom Sathanas og ikke noe annet, som Master’s Hammers kombinasjon av realitet og tidsmaskin dagen før, har for mange vært en ønskedrøm. De Mysteriis Dom Sathanas, som er selve grunnstammen i norsk black metal, trenger forhåpentligvis ikke så lang introduksjon. At Mayhem har fortjent sin posisjon som et resultat av hardt arbeid og ikke bare på grunn av mytene og skandalene burde være sagt. Det er også nesten umulig å nevne bandet uten man begynner å tenke på kniver, selvmord, fjelloverganger og et typegalleri av de sjeldne. Arven etter Øystein Aarseth lever i beste velgående. Dagens to erstattere, Teloch og Ghul, gjør jobben slik den skal gjøres denne gangen. Det er også en stor befrielse å høre med Mayhem slik som Mayhem var for de av oss som ikke setter like stor pris på det kliniske lydbildet de har lagt seg på siden gjenforeningen. Attila Csihar gjør en enorm innsats som ellevill zombie/vampyr/svovelprest i front, og selve grunnstammen i det hele representert av Necrobutcher og Hellhammer låter fett og autentisk. Til og med Hellhammers trommer låter vesentlig mindre trigget enn vanlig, og selv om tempoet på slutten av spor nummer fem Life Eternal kan ta knekken på de fleste, så lander Hellhammer det hardt og brutalt. Selveste tittellåten avslutter det hele på magisk vis. Det er ikke utenkelig at dette var slik Øystein Aarseth hadde sett det for seg i sin tid.

Lørdag

Vircolac (7/10), som betyr «varulv» på rumensk, var et av bandene som prydet klubbscenen på Garage. Det å stige ned i det mørke kjellerdypet fra strålende sol og sommervarme var en spesiell opplevelse i seg selv, men vi visste at det i mørket skjulte seg skatter. Vi hadde nemlig hørt oss opp på det irske Vircolac hadde å by på i forkant av konserten, og visste at det var veldig lovende på plate. Derfor var det dessverre litt synd at Garage hadde katastrofalt dårlig lydproduksjon på irene. Elementer i musikken falt helt ut, og tro det eller ei, det er ikke nok med bare høyt volum, mørke og en lesk i hånden når en liker metal. En vil gjerne få med seg noe mer enn som så, og når bandet kjørte full peis, var det lite annet enn et ullent teppe av lyd ute i salen.

Darvaza (8/10) led under akkurat det samme som Vircolac; katastrofalt kjip lyd. Men der vokalisten i Vircolac stadig gjemte seg bak alt håret sitt, snakket noe ustødig mellom låtene og tidvis kastet sveipende, tilsynelatende usikre blikk ut i Garage-mørket, er Darvaza i en annen liga. Vokalist Wraath (Behexen, One tail, One head) er nemlig kapabel til alene å holde et show gående – fordi om han tilsynelatende har akkurat litt i overkant mye sinne å trekke på, der han skritter lettere manisk frem og tilbake på scenen mellom låtene. Som med Vircolac er det lite å utsette på bandets fremførelse av materialet, og salen er full av tilhørere. Derfor er det synd at de mange festivalgjengerne som har kommet seg tidlig opp for andre dag av festivalen, måtte ta til takke med et så ufattelig kjipt lydbilde.

Det var noe forvirring da vi dukket opp på Verftet på festivalens siste dag. Vi trodde nemlig at vi skulle se Black Magic. Imidlertid var det Sahg (8/10) som stod på scenen. Like etter fikk vi øye på en plakat med kveldens spilleplan, og det ble tydelig at amerikanske Sumerlands var kansellert. Det var helt sikkert flere med oss som var skuffet over å ikke få bevitne bandet for første gang i Bergen, men festivalen hadde heldigvis klart å hanke inn en verdig erstatter på kort varsel. Sahg er jo ingen nybegynnere lenger heller, med en håndfull plater i beltet, og med en masse turnéerfaring etter hvert. Dette skinner jo også gjennom når bandet håndterer hovedscenen på Verftet såpass bra tross tidlig spilletid, litt glissent publikum, og ikke minst på så kort varsel. Senere fikk vi noen ord med bandet, og gitarist Ole Walaunet var tydeligvis fløyet inn fra hytta med helikopter for å løse kabalen. Kudos til både festival og band for viljen til å reparere overfor publikum. Det neste skuffende punktet i et ellers bunnsolid sett, var at de maktet å for første gang få Pyromancer til å høres litt tam ut, som egentlig er litt uforståelig.

Etter å sett Black Magic (9/10) skrangle seg igjennom et kort sett på Dombås for et par år siden, hadde jeg nå absolutt ingen forventninger. Du store min for et fett band det har blitt. La gå at det blir knabbet riff og melodilinjer fra fjern og nær, og la gå at det er muligens kan virke svært bakoverskuende. Dette er fortiden i våre hender. Med materiale som låter som rocken på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Med små (egentlig ganske store) nikk til blant andre Uriah Heep, Pink Floyd, og hårsveisen til Tony Iommi presenterer bandet et velspilt, velarrangert og helstøpt produkt av vår vidunderlige fortid. En tidsepoke da musikken rett og slett bare var litt større en den er nå. Jon Henriksen er også en meget smakfull gitarist, noe som han blant annet beviser i den gilde gitarsoloen på Demon Lord.

La det være sagt: Exciter (7/10) fra Canada leverer med originalbesetningen. Bandet som startet opp tilbake i 1978, har holdt det gående mer eller mindre siden den gang med skiftende besetninger, men i 2014 ble altså resetknappen trykket. Violence and Force ryker allerede til som sang nummer to i et ganske forrykende og svært begeistrende sett. Det er litt vanskelig å bedømme hvem som er mest begeistret, er det bandet eller er det publikum? Uansett hvilken part som går av med seieren, er jeg rimelig sikker på dette er årets «gøyeste» konsert for mange. Det har blitt en tradisjon å ha det litt trashy, gammelmodig og publikumsvennlig på lørdagen under festivalen, og etter to dager med ganske mye band som blir utgitt i Trøndelag eller kler seg i kappe, så er det forfriskende med litt speed metal. Syngende trommiser er ikke den aller beste ideen på generelt grunnlag, men Dan Beehler leverer. Det gjør også John Ricci og Allan James Johnson. Long Live The Loud!

Denner/Shermann (8/10) på en scene i Bergen gir litt barnlig fryd. Det er riktignok ikke helt Mercyful Fate, men det er både Michael Denner og Hank Shermann fra det legendariske danske bandet. Dessuten gjør Sean Peck en hederlig vokalinnsats på de gamle låtene. Som vokalist er det lite å utsette på hans heavy metal-stemme. Det er vel likevel ikke til å komme utenom at de fleste i salen sikkert er på plass for eldre låter enn dem med datostempling 2016. Joda, rimelig ferske Angel’s Blood og The Pentagram and the Cross svinger godt de, men det er de fire gamle Mercyful Fate-låtene som virkelig setter fart på publikum. Vi får i løpet av det tolv låter lange settet dosert ut Black Funeral, Curse Of The Pharaohs, Into the Coven og Evil. Altså er det liten grunn til å gå skuffet fra dette første møtet med bandet formet rundt duoen Denner/Shermann.

For mange old school-fans var nok headlineren denne kvelden en temmelig spesiell opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi Enslaved (8/10) ikke bare stod på scenen like selvsikre og proffe som de pleier. De hadde også med seg et sett temmelig utenom det vanlige. Hele debutplaten Vikingligr Veldi skulle spilles live, ifølge bandet for første og siste gang – selv om du i nyeste Metal Hammer Norway kan lese deg fram til at det muligens er noen gode nyheter for fans av platen også i tiden fremover. Kan hende var det reutgivelsen av platen i fjor som ga opphav til at festivalen booket bandet inn for denne konserten? Det som uansett er sikkert, er at platen gjorde seg vel så bra på scenen på USF som på vinyl. Det ble førtifem minutter med pur nostalgi for dem i salen som var kommet forbi bleiealderen tilbake i februar 1994, da platen først ble sluppet. Siden sist har Enslaved for øvrig byttet keyboardist, og foruten at Håkon Vinje nå trakterte tangentene, var det også gjestende trommis, Iver Sandøy. Det eneste skuffende momentet med konserten, om en skal trekke noe frem, det må være at bandet bare gjorde selve Vikingligr Veldi, og dermed snøt oss for enda mer godsaker.

Tekst:
Pål Lystrup (Negative Plane, Vemod, Revenge, Vircolac, Darvaza, Sahg, Denner/Shermann, Enslaved)
Pål Ferstad-Løland (Dark Sonority, Mgla, Master’s Hammer, The Ruins of Beverast, Mayhem, Black Magic, Exciter)
Mari Thune Husvik (Whoredom Rife, Cult of Fire)

Foto: Christian Misje

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2016 – Dag 2

1. juli 2016 MHN

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 2 : 24.06.2016

The Shrine (8/10) fra Venice, California stiller uforskammet friske til dyst som første band ut på storescena på fredagen. Til tross for at det nesten er folketomt gir gutta jernet fra første anslag. Vokalist, gitarist (og skater) Josh Landau kan minne om en Dave Wyndorf tilbake på dop, i positiv forstand, og bandets ubestemmelige miks av US punk og bredbeint rock ‘n’ roll gjør det umulig ikke å bli i godt humør. Sola titter også frem mens The Shrine pløyer gjennom Death to Invaders og Worship, og da bandet avslutter med jamming og gitaren på nakken under Nothing Forever er det topp stemning blant de få heldige oppmøtte.

Frode Kilvik, for øvrig eneste observerte Tons of Rock-artist i Wu-Tang Clan-trøye, er en god frontmann. Dessverre står ikke musikken Kraków (5/10) leverer i stil, med dusinvis av lange, repetitive passasjer som fremkaller opptil flere gjesp og gjentatt kikking på klokka. Til tross for at bergensernes stoner metal låter tungt og intenst som en mandagsmorgen etter tredagersfylla er det for mange elementer som bringer lite til bords, og interessen blir betraktelig redusert utover i konserten. På en festival havner man fort i mylderet om man ikke gjør noe ekstra ut av seg, og det er heller denne høye forglemmelighetsfaktoren enn at Kraków gjør en direkte dårlig konsert som er utslagsgivende for denne noe krasse dommen.

El Caco (6/10) balanserer hele tiden mellom at man får fot av det man hører og at man heller vil høre på bedre band i samme sjanger. Låter som Someone New og Substitute er utvilsomt kule rockelåter, men gjennomgående klarer jeg ikke finne mye som vekker det helt store engasjementet i El Cacos musikk – muligens på grunn av at jeg aldri har fått taket på Øyvind Osas noe anonyme vokal. Bandet har lang nok fartstid til å gjøre sakene sine godt, og det har også møtt opp greit med folk uten at det på noen måte tar av. En stødig festivaljobb, hverken mer eller mindre.

Teltet fylles nok en gang fort opp, og folk venter i spenning på de amerikanske thrashmetallerne i Havok (8/10). Og det med god grunn, for det blir et bra trøkk idet bandet kjører i gang første låt. Jeg savner dog litt den intensiteten og trøkket bandet har på plate, men du verden for en konsert det ble allikevel, og gutta kan det å lage liv blant publikum. Bandet spilte en eller to låter fra sitt kommende album, og ellers var det en god blanding fra ellers i karrieren. Heldigvis for min del spiller de en del fra Time is up som er min personlige favoritt av bandet.Under siste låt forsvinner bassisten av scenen og dukker plutselig opp løpende inn i folkemengden foran scenen, og jeg tror det tar maks to sekunder før mosh-piten er i gang. Alt i alt en fantastisk konsert. Det eneste som trekker ned, er at jeg savner det lille ekstra trøkket, og at det ble litt vel mye snakking mellom låtene.

Converge (6/10) virker halvveis malplasserte på den store scena på Tons of Rock, og oppmøtet er heller ikke all verden. Her sitter man med følelsen av at dette med fordel kunne vært flyttet inn i teltet, og gjerne senere på kvelden. Hardcore fungerer som kjent best med kort avstand til publikum, og selv om Converge forsøker å få inn et par ramme nyrenever føler man hele tiden at det mangler noe. Vokalist Jacob Bannon legger ned en imponerende treningsøkt for å få fart på sakene, uten at det er helt vellykket. Settet består etter hva jeg kan dømme nesten uten unntak av låter utgitt fra og med Jane Doe-albumet, med hovedvekt på materiale fra sisteskiva All We Love We Leave Behind og 2004-utgivelsen You Fail Me.

Pennsylvania-bandet August Burns Red (8/10) var muligens den bookingen som var mest på siden av resten av festivalprogrammet, men det er et tallrikt og engasjert publikum som er lydhøre til Jake Luhrs’ oppfordringer om å lage liv. Det er utvilsomt mange som har et elsk/hat-forhold til både bandets musikk og uttalte religiøse preferanser, så man kan trygt si at dette er en konsert for menigheten (punintended). August Burns Red leverer åkkesom et tight og velopplagt stykke metalcore, og får med unntak av Black Sabbath og Raga Rockers festivalens hittil beste respons. Nær halvparten av settlista er for øvrig hentet fra sisteskiva Found in Far Away Places.

Nikki Sixx er ferdig med Mötley Crüe, og gjester Norge for første gang med sitt nye band Sixx: A.M (3/10). Måtte det bli lenge til neste gang. Musikalsk sett befinner vi oss i et mer moderne og oppdatert landskap enn hva tilfellet var for Mötley, men det skorter stort på kvaliteten i låtene. Her er det virkelig lite å rope hurra for. Entertainer-faktene er imidlertid av høy klasse, og vokalist James Michael hilser selvsikkert på publikum i det han omtaler som Oslo nok ganger til at man føler at man innehar en statistrolle som publikum i Spinal Tap. Avslutningslåta Life is Beautiful er reinbarka sonisk søppel, og man priser seg lykkelig over at bandet forlater scenen.

Da var endelig tiden kommet for at jeg skal få overvære Haldens store sønner live. Selv om jeg har hatt muligheten tidligere, har det nå dessverre ikke blitt sånn. Det begynner å bli greit med folk oppe på Huth-stage idet Mork (8/10) kommer på scenen. Bandets kjører i gang showet med En sirkel av stein, og stemningen blant publikum er på topp fra første låt. Bandet er flinke til å få med seg publikum, og mange synger med under refrenget til Hudbreiderens revir. Og med låter som Den lukkede porten, Før kristen tid og I sluket av myra blir det magisk stemning oppe på toppen av festningen med utsikt over Halden by.

Hvordan skal man anmelde en konsert med Black Debbath (9/10)? Jeg har vært av den oppfatning at de hysteriske ablegøyene står i veien for at bandet skal bli større enn de er, men innser at det tvert imot er den andre veien rundt – humoren gjør Black Debbath til et mye bedre band enn de ellers ville vært. Om KLM hadde spilt hardrock ville det hørtes ut som Black Debbath. Høydepunkter inkluderer HMS-ansvarlig Egil Hegerbergs opplysninger om at bandet lå i kontraktsmessige uoverensstemmelser med trommis Ollis og at den nye mannen bak settet var Bill Ward, live-maling med påfølgende auksjon og pølse- og Halden-quiz. Det er kjempestemning fra start til mål, med Dum dum minister, Nei til runkesti på Ekeberg! og Den femte statsmakt som (de musikalske) høydepunktene. Pluss i margen for å være Bøler-patrioter.

Når fremtidens akademikere skal ta for seg Haldens historie vil det være to datoer som må markeres med gul penn: 11. desember 1718, dagen da Karl XII mislyktes i å innta Fredriksten festning, og 24. juni 2016, dagen da Alice Cooper (10/10) lyktes der svenskekongen feilet. Dette var, i frykt for å underdrive, en sensasjonelt bra konsert fra ende til annen. Det er ikke ofte man opplever at alt faller på plass: Settlisten er tilnærmet plettfri, lyden er suveren, showet er uovertruffen underholdning, og konserten er krydret med særdeles hyggelige overraskelser.

The Black Widow åpner sirkuset, etterfulgtavNo More Mr. Nice Guy og Under My Wheels. Alice Cooper-mainstays som Billion Dollar Babies, Ballad of Dwight Fry og Poison suppleres med sjeldneresakersom Public Animal #9 og Long Way To Go. Under Feed My Frankenstein gjør ingen ringere enn Nikki Sixx en gjesteopptreden, side om side ved en flere meter høy utgave av Frankensteins monster. Litt halshugging blir det også tid til, mens gitarist Nita Strauss får solo-tid til å vise at det ikke bare var stamfar Johann som var i besittelse av godt over snittet utviklede musikalske evner.

Det er noe eget ved å se store artister gjøre coverversjoner av klassikerlåter fra rockehistorien, og denne kveldens største beholdning oppstår da Alice Cooper i tur og orden hedrer Keith Moon, Jimi Hendrix, David Bowie og LemmyKilmister ved å covrePinball Wizard, Fire, Suffragette City og selveste Ace of Spades! På sistnevnte var det bassist Chuck Garric (som for øvrig spiller sammen med Alice Coopers datter Calico i BeastöBlancö) som gjorde en skremmende presis etterligning av salige Lemmy. Utrolig rått. Den forvirrede gleden av at konserten faktisk ikke er over treffer først hjernen da Alice Cooper drar i gang med egne evergreens som I’mEighteen og School’s Out før klokka tikker mot slutten. Som ekstranummer kommer Electedmed badeballer, konfetti, såpebobler og fullt valgflesk, hvor vi med et stikk til den amerikanske presidentvalgkampen får gjesteopptredener av «Donald» og «Hillary». Alice Cooper – for en mann, for et show.

Siste band ut oppe på Huth-stage denne fredagen er polske Mgla (8/10). Dette er første gangen jeg ser bandet live, og jeg var veldig spent i forkant av denne konserten, ettersom jeg har hørt veldig mange lovord om konsertene deres. Mange har samlet seg foran scenen når det er duket for kveldens mørkeste og kaldeste black metal-band, og det er god stemning blant publikum da bandet kommer på scenen og drar i gang første låten Further Down the Nest I. Bandet gjør ikke så mye ut av seg, men det er jo en del av varemerket deres der de står i sine helsvarte antrekk og svarte masker. Det blir en helt egen stemning og atmosfære da de serverer den ene godlåta etter den andre, og det spilles låter som Exercises in Futility I, II og VI og With Hearts Towards None I og III for å nevne noen. I det store og hele så blir dette en magisk opplevelse som jeg håper jeg får mulighet til å oppleve en gang til.

Så var vi endelig kommet til det bandet jeg nok var mest spent på under denne festivalen, da dette er min første konsert med dem og forventningene var høye. Det begynner å bli veldig folksomt oppe ved hovedscenen når vi kommer, og vi rekker akkurat ned idet introen starter og Ghost (10/10) gjør seg klare til å komme på scenen. Det blir enormt god stemning blant publikum når bandet omsider melder sin ankomst og setter i gang med åpningslåten Spirit på bandets siste plate Meliora. Og det er nevnte Meliora som naturlig nok var hovedfokus denne kvelden, da de spilte nesten samtlige låter fra den.

Gåsehuden har nok vært på plass helt fra første tone, men da de midt i settet dro i gang Year Zero fra plata Infestissumam, trodde jeg at hele festningen skulle lette, og frysningene gikk langt ned i ryggmargen. Alle som bor i Halden våknet nok når alle sang med på refrenget på denne. Det er etter min mening en av bandets feteste låter, og få høre den live under disse omgivelsene var beyond magisk.Bandet gjorde en tvers igjennom fet konsert og vokalisten hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Rett og slett en magisk avslutningskonsert på hovedscenen denne kvelden, og jeg kan ikke si jeg så eller hørte noen negative miner da vi forlot plassen.

I det man svever nedover bakken fra hovedscenen etter Ghost-konserten, går turen ned til teltet for å få med seg siste band for kvelden, nemlig kongene av fast forward rock’n’roll – The Carburetors (10/10). Jeg finner meg en bra plass langt fra scenen, og det tar ikke lang tid før introen til Burning Rubber setter i gang. Gåsehuden er tilbake! Gutta kommer på scenen og setter i gang på full speed fra første sekund, og holder tempoet igjennom hele showet. Vi får servert godlåt etter godlåt, som Burning Rubber, Lords of Thunder, Rock’n’ Roll Forever, Hellfire, Fire it Up, Allright Allright og Burnout – bare for å nevne noen.The Carburetors gir fansen virkelig valuta for pengene når de setter i gang, for her er det ikke spart på noe. I løpet av disse 45 minuttene fikk vi det meste et bra rock’n’roll show skal inneholde, med bomber, flammer, crowd-surfing, rakettsprutende gitarer, gitarknusing og ja, listen er endeløs. En fantastisk avslutning på en ellers fantastisk kveld.

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

[espro-slider id=5142]

Norges feteste blekke