Stikkordarkiv: festival

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 5

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Lørdag 6. august, 2022

 

Det amerikanske goth metalbandet Unto Others (2/10) startet ballet lørdagen med det som helt åpenbart var festivalens dårligste booking. Svak og direkte kjedelig clean vokal kombinert med trommespill i “Coldplay-kategorien” (nei, det var ikke noe kompliment) og en scene som nok er altfor stor for dette bandet. Det var glissent i Grieghallen så tidlig og det forstår vi godt, for dette var rett og slett ikke godt nok på en festival som har skjemt oss såpass bort hele uken. Det eneste som trekker noe opp er at bandet lånte Adam Zaars fra Tribulation på sologitar, og den gutten kan virkelig spille der han danser seg gjennom settet.

I avdelingen for “andre boller” kommer så selveste Tribulation (8/10), et band som siden starten har gjennomgått en transformasjon fra å være et høyst respektabelt death metalband til et spennende, mørkt og sexy beist av et gotisk metalband med glimrende låter og et sound enkelte har beskrevet som “hvordan det ville låte hvis musikken til Ghost matchet det visuelle”. Gjennom et sett hentet fra bandets tre siste album, som har blitt rost opp i skyene av både presse og publikum, demonstrerer de tydelig hvorfor de fortjener en plass på scenen denne dagen sammen med de to legendebandene som de aller fleste tross alt er i Grieghallen for å se denne kvelden. Ikke minst skinner de to låtene fra Children of the Night – Melancholia og Strange Gateways Beckon – som dunkle stjerner i settet, men det hele er gjennomgående såpass bra at bandet kunne ha vært verdige headlinere en hvilken som helst annen kveld…

For om Tribulation er verdige kronprinser til den svenske metaltronen, er det ingen tvil om at det er Candlemass (9,5/10) som er de rettmessige kongene. I 40 år har Leif Edling og hans kumpaner levert deilig, seig og episk metal til folket, og i kveld skulle bandet som tross alt oppfant begrepet doom metal levere en helt spesiell konsert der 1987-eposet Nightfall ble fremført i sin helhet. Denne skiva er et av sjangerens helt store verk, og det var åpenbart at mange i salen nøret et nærmest religiøst forhold til albumet. Dermed er det ikke rart at jubelen sto i taket og voksne menn og kvinner med tårevåte øyne og fårete glis satt andektige fra introen Gothic Stone og mektige The Well of Souls for å ta inn denne seansen. Det musikalske var selvsagt på plass, så det eneste spørsmålet var om vokalist Johan Längqvist ville klare å levere dette materialet på samme nivå som Messiah Marcolin. Sistnevnte sang jo på denne skiva, og er eneste medlem derfra som ikke er med i dagens besetning, men Längqvist er tross alt bandets originalvokalist, og fra første stund var det åpenbart at vi ikke hadde noe å frykte. Han rett og slett EIDE materialet, og leverte klassikere som At the Gallows End, Samarithan og Bewitched med den aller største selvfølge. Og når albumet var gjennomspilt og man kunne tro at det hele var over, får vi først Mirror Mirror fra Ancient Dreams og deretter vidunderlige Solitude fra bandets banebrytende debut Epicus Doomicus Metallicus. Intet mindre enn en mesterlig oppvisning i – du veit det – episk doom metal!

Så var endelig stunden kommet som hele festivalen hadde ledet opp til. Med så mange store konsertopplevelser er det nærmest utrolig at det fremdeles er noe igjen som kan gi oss hakeslepp, men selvfølgelig er den store godbiten – det bekmørke kirsebæret på toppen av den demoniske milkshaken – spart helt til slutt. Og hvem er denne karen med horn og kappe på? Han ligner litt på Satan i grunn, men det er ikke ham, det er King Diamond! Der står han med resten av Mercyful Fate (10/10) og foran et lykksalig måpende publikum er de i gang med The Oath før vi har rukket å si “Falsett er fett”. A Corpse Without Soul er neste, og det er allerede åpenbart at nevnte falsett sitter som et skudd, noe som på ingen måte er en selvfølge etter alle disse årene. The Jackal of Salzburg er kveldens eneste nye låt i et sett som betimelig nok ellers utelukkende har fokus på bandets tre første utgivelser, og som lover godt for et nytt album, når enn det måtte komme. Derfra og ut kommer klassikerne som blasfemiske perler på en særdeles djevelsk snor, og vi velter oss i uhellige herligheter som A Dangerous Meeting, Black Funeral og allsangfavoritten Evil. Kong Diamond selv leder showet med den mest soleklare autoritet, og resten av bandet låter så bra at det er en ond fryd. Come to the Sabbath tar stemningen helt opp i taket av Grieghallen, og det er nærliggende å tro at denne vil avslutte det hele, men neida. Det er alltid plass til litt mer Satan, og det er nettopp episke Satan’s Fall som får æren av å avrunde en svartmagisk konsertopplevelse, og også hele festivalen på ypperste vis.

Som helhet er Beyond the Gates (10/10) en så drøyt bra festival at det bare er å ta av seg hatten. Bookingen er noe av det ypperste i norsk festivalhistorie, med et program der man ikke ser pølsa for alle rosinene, og vi lurer VELDIG på hva de kommer til å gjøre for å overgå seg selv i 2023. Tør vi i all beskjedenhet pitche Possessed som kan fremføre albumet Beyond the Gates i sin helhet som en av headlinerne? Ja, det tør vi. Uansett er vi ikke det minste i tvil om at det kommer til å bli bra, og vi kommer garantert tilbake neste år. Og da er vi på plass HVER DAG!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Espen Nørvåg Slapgård
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16162]

 

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 4

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Fredag 5. august, 2022

 

 

Det var litt av en metalkveld vi fikk servert fredagen under årets Beyond the Gates, da tre av Norges tidligste, beste og mest innflytelsesrike band skulle fremføre verk produsert i selveste Grieghallen med ingen ringere enn legendeprodusent Eirik “Pytten” Hundvin som lydtekniker. Grieghallen er som kjent oppkalt etter komponist Edvard Grieg, som står for noen av det norskeste innen musikk, og det gjør jo black metal også! Det aner oss at innovatøren Grieg ville nikket anerkjennende til kveldens prosjekt, og de rundt 2000 menneskene i salen denne kvelden kan umulig ha blitt skuffet, for dette var virkelig en opplevelse av de sjeldne. Krystallklar lyd og super stemning fra et nær ekstatisk publikum!

Enslaved (8/10) åpnet ballet fredagen med å fremføre Vikingligr Veldi, deres debutalbum fra 1994, et av de siste albumene utgitt på avdøde Øystein Aarseths plateselskap Deathlike SIlence, og begynnelsen på genren Viking Metal. Da albumet ble spilt inn i Grieghallen våren 1993 var gitarist Ivar Bjørnson fremdeles ikke fylt 16 år (!), og han er fremdeles primus motor i bandet. Måtte evigunge Bjørnson aldri forlate Enslaved eller oss, for bandet har gjennom de snaut tredve årene de har holdt det gående blitt et av Norges helt klart beste liveband (uansett genre tør vi påstå). Vi fikk også servert en gjesteopptreden av trommeslager Trym Torson. Det lyder monumentalt og mektig av Enslaved, og Vikingligr Veldi låter som et opus skrevet for en vikingekonge.

Enkelte musikkopplevelser er mer emosjonelt ladet enn andre, enkelte festivalopplevelser likeså. Årets Beyond the Gates var, som nevnt, et godt eksempel på dette. Ventetida forsterket alle følelser, lineupen var vill, og vi vaset rundt i lykkerus som en gjeng overmodne plommer. Lite passer vel bedre da enn å like gjerne toppa heile driden nest siste festivaldag med en trippel norsk i omgivelser der historien og minnene formelig renner ned langs veggene.

Emperor (10/10) er et band som betyr veldig mye for mange. Forventningene til hva vi skulle få høre i løpet av denne korte tida var nesten fysisk følbar, og gleden var da de pangstartet med In the Wordless Chamber. Hoi! Her var planen uansett ikke å kjøre noe skive i sin helhet, men derimot reineste hitparaden; Thus Spake The Nightspirit, The Loss and Curse of Reverence, Cosmic Keys….. Holy ravioli, for et rush! Vi befinner oss i Grieghallen og det er ingen grunn til å bruke tid på å snakke om lydkvalitet. Her var det heller bare å lene seg godt tilbake i godstolen (for dem av oss som satt) og NYTE. Ingen overflødig babbel, tant eller fjas, bare et monumentalt musikkhistorisk øyeblikk som vil leve evig. Der kommer Mortiis og Faust også, så kult. Først for et par runder med covere av Bathory og Celtic Frost, og så… Aah, de spiller Wrath of the Tyrant. Sjøl kunne jeg ikke komme lenger ut på stolkanten. I am the Black Wizards! Det finnes stunder der du har lyst til å fryse tida. Jeg prøvde opptil flere ganger, og når det går opp for oss at det ubønnhørlig er kommet til veis ende, føles det som å bli revet opp med rota: hva med Ye Entrancemperium? HVA med Ye Entrancemperium?? Må vi GÅ nå? Må vi gå, UTEN dette siste emperorske mesterverket av en gigantisk musikalsk kjempe-nys som ikke ville ut likevel? Jeg tviler ikke på at det nærmest rakner for enkelte når det viser seg at vi slipper å gå uforløste. Trym måtte bare få tid til å SETTE SEG. Jeg ser hoder eksplodere, mitt eget inkludert. Lufta i Grieghallen er tett og varm av mennesker i intens eufori, men hvem tenker vel på oksygen nå? Lykken er fullkommen, og vi kan sveve ut i Bergensregnet for å samle både oss sjøl og krefter før den siste av de tre store….

Black metalens gudfedrene Mayhem (10/10) fremførte skiva De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet. Albumet som er allment akseptert som verdens beste black metal-album ble innspilt her i Grieghallen i 1992-93 og utgitt etter Øystein “Euronymous” Aarseths bortgang i 1993. Det var som vanlig lite publikumsfrieri og snakking mellom låtene fra de kappekledde gudfedrene, men vokalist Attila Csihar fikk stor boltreplass og var i det energiske hjørnet hele denne kvelden. Det virket som om han var kommet hjem, og det så ut som at bandets showmann koste seg på scenen. Og hvordan får han egentlig til å gå fra brutal growling til gregoriansk sang og tilbake igjen? Attila er så uanstrengt og ekte der han flakser på scenen, muligens godt inspirert av King Diamond (vi kommer senere tilbake til sistnevnte). Ikke det at bandets øvrig deltakere låt noe dårligere, trommene til Hellhammer hørtes identiske ut som på plate, noe alle vet ikke er like lett å få til live. Med Pytten bak spakene kom magien fra De Mysteriis Dom Sathanas til sin full rett, og vi håper virkelig denne opptreden ble tatt opp og blir en liveutgivelse, for så bra låt det!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16108]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 3

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Torsdag 4. august, 2022

 

 

Festivalens tredje dag startet for mange allerede relativt tidlig på ettermiddagen, da Kulturhuset åpnet dørene for hele 700 metalfans – nær dobbelt så mange som “offisiell kapasitet” – som troppet opp for å få med seg Djevel og Darvaza. Dette ble for tidlig for oss, så vi startet torsdagen på USF Verftet med et brak da våre islandske frender i Misphyrming (7/10) åpnet ballet med en heidundrende konsert. Det er tydelig at Misphyrming har hatt masse spilleerfaring siden de startet opp for under ti år siden. Dét, kombinert med all den innestengte energien flere av oss føler på etter at pesten stengte konsertscenen, gjorde at vi fikk oppleve islandsk urkraft og energi av beste sort! Islendingene viser veien i den moderne black metal-scenen for tiden, og det vil overraske lite om disse headliner Inferno om noen år, og flere utgivelser.

Trøndermesterne Whoredom Rife (8/10) fortsatte festen torsdag, og gjør som vanlig akkurat som de selv liker og vil. Kompromissløst og deilig er vel de enkle stikkordene og fasiten fra de egenrådige musikerne fra Nidaros, som aldri må finne på å gå på akkord med seg selv. Vi føler oss trygge på at de virkelig ikke giør det, og serverer flere klassikere i årene fremover. Settet var forøvrig altfor kort, bare førti minutter, og det førte vel til at vi dessverre ikke fikk servert episke Einride fra siste skiva, fjorårets Winds of Wrath – et album som allerede har oppnådd status som en moderne metal-klassiker.

De finske veteranene Archgoat (7.5/10) kan plasseres i det lydmessige skjæringspunktet mellom primitiv svartmetall og proto-dødsmetall som også representeres av andre travere som Blasphemy og Profanatica. I motsetning til mange utøvere i denne sjangeren har Archgoat valgt å gå for en produksjon på skivene som tillater at man kan høre hva alle de involverte faktisk spiller. Vi var derfor spente på å høre om dette lot seg overføre til en scene. Brødrene Ritual Butcherer og Lord Angelslayer infridde absolutt, for dette var nøyaktig så beintungt og truende som det burde være. Lydmannens “alt på maks”-policy slo litt uheldig ut på de fleste blastbeat-partier, hvor det ble en smule grautete, men det ødela ikke opplevelsen nevneverdig. Noe av det mest imponerende med bandet er den umenneskelige vokalen til Angelslayer. Det høres ut som stemmebåndene hans er plassert et godt stykke ned i tarmsystemet, og startet passende nok konserten med å gulpe opp et par liter med blod før han gjøv løs på første vers. Bortsett fra nevnte blodfontene er dette et band som ikke akkurat byr på seg sjøl fra scena, men gjør det de skal gjøre og er verdige fakkelbærere for skitten nekrometall av den tyngre, eldre skolen.

De mystiske balaclavakledde polske tøffingene i Mgła (8,5/10) lot deretter sin ondskapsfulle taake renne over et forventningsfullt publikum, og dette er nok et moderne black metal-band som virkelig setter standarden for hvordan en fortsatt ung genre kan videreutvikles. Vi var bortskjemte hele kvelden med noen av de beste nye band innen sjangeren, og Mgła skuffet selvsagt ikke! Det trekkes for at vi ikke fikk Age of Excuse 1 fra skiva ved samme navn, men for en fornøyelse det er å følge med på trommeslager “Darkside”, som i høyeste grad bidrar og medvirker på bandets låtskriving og særegne trommebruk. Lyden på Verftet kunne med fordel vært mye bedre, spesielt under de polske guttas besøk, og det er nesten litt rart at selveste Satyricon (som dessverre måtte avlyse årets festivalbesøk) skulle spilt her på tirsdagen, all den tid frontfigur Sigurd Wongraven er kjent for en detaljorientert holdning til lydmannen. Neste år foreslår vi at alle spiller i Grieghallen!

Tyske Sodom (9,5/10) avsluttet torsdagen på USF Verftet, og hvordan er det egentlig mulig for vokalist og bassist Tom Angelripper (bandets eneste originale medlem) & Co å holde et slikt trøkk etter over førti år på veien?! Vi lot oss rett og slett imponere over hvor fett legendene i Sodom klarer å spille og fremføre sitt repertoar av den ypperste klassen innen thrash metal. Bandet vet nok godt hvilken status og posisjon de har, men maken til spilleglede da! Publikum var, slik vi har blitt vant med etter gjenåpningen av kulturlivet, særdeles bra, og var i aller høyeste grad med på å gjøre denne konserten til en for historiebøkene.

Heldigvis hadde natta mer å by på for oss som fremdeles ikke hadde fylt opp live-kvota vår for dagen. Og selv om ultra-psykedelisk okkultisme kanskje ikke er det som ville fylt opp Grieghallen i kveld, var det et ikke helt ubetydelig antall som møtte opp på Kulturhuset. Dette er vårt første live-møte med amerikanske Ominous Resurrection (10/10), sikkert i likhet med mange andre. Bandet er nå vel installert hos Terratur Possessions, og har 2 fullengdere (Omniscient fra 2014 og Judgement fra 2020) på bok. Vi var spente på om dette avanserte lyduniverset, som i all sin forfinede råskap trygt kan karakteriseres som særegent, vil kunne formidles og bli konsumert med gjensidig glede. Fasilitetene og lyden på Kulturhuset er meget bra, og la oss si bare si det sånn at det virker ikke som om noen er skuffa. Gutta bare STÅR der, som benebbede påler, og folk går i transe. Det umiskjennelige New York-soundet overføres til Bergen for en kort, men takknemlig stund. Drivende, hypnotiserende black metal-avantgarde, tidvis groovy, tidvis skarpe gitarer og ortodokse chants, tar ville veier som faktisk leder til plasser der man gjerne vil bli litt til. Eller “funker som ei kule”, som det også går an å si. Ominous betyr “illevarslende”, men for de som elsker band som Negative Plane, Occultation, Mortuary Drape og liknende, er dette absolutt ikke illevarslende, men aldeles strålende nyheter. Vi sees igjen, nebbdyr.

Misotheist (8/10), dere. Et band som har sitt opphav i det som trygt kan kalles et av verdens viktigste og mest betydningsfulle åsteder for black metal, et overflødighetshorn av kreative krefter, den helligste av de hellige sjanger-graler, også kjent som Barteby. Dette lokomotivet skal få avrunde kvelden på Kulturhuset med sitt ennå ganske unge reportoar (Misotheist fra 2018 og For the Glory of Your Redemeer fra 2021). Disse to utgivelsene består av tilsammen 6 låter – lange, mektige og sterke som bare juling. Utvalget vi får servert i kveld er det jvi må kunne kalle en maktdemonstrasjon. Kompakt, massivt og vakkert. Nidrosian delight, helt enkelt. Det øses på, det dampveivalses, og det er jammen bra at lyden og venuen funker så godt, for disse karene har skrudd opp volumet på max! Enkelte elementer som er særegent for Misotheist, som f.eks. bruk av dissonans, forsvinner noe når lydnivået er såpass høyt. Det ser dog ikke ut til å plage noen, ei heller bandet sjøl, som nikoser seg i tajtaste harmonien ever. Men du veit, de fleste av oss foretrekker å nyte deilige ting uten beskyttelse, så LITT roligere på wattet neste gang, det fortjener utsøkt musikk som dette. Hail Nidaros!

 

Ord : Ingar Ulltveit-Moe, Anders Ugmod & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16046]

 

 

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 2

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Onsdag 3. august, 2022

 

 

Hallå Bergen! Det er sjelden det har vært så deilig å være tilbake i en by som det var å plante føttene på Bergensk grunn denne onsdagen, vel vitende om at man allerede hadde gått glipp av en dag med deiligheter, men likevel lykkelig over å atter skulle stupe inn forbi portene på Beyond the Gates. Fra den spede start for 10 år siden til i dag har festivalen gått fra å være et slags “tilbake til undergrunnen”-ekko av den idealistiske forgjengeren Hole in the Sky til å overgå alt hva HITS noensinne kunne ha drømt om å være, og det uten å ofre det minste fnugg av integritet, ekthet (hva nå enn det betyr i disse dager) eller regelrett uforfalsket kjærlighet til metal.

Vi ankommer litt for seint til å få med oss ettermiddagens band på Kulturhuset, og vender like greit nesa rett mot USF Verftet, der de svenske okkultistene i Year of the Goat (8,5/10) leverer et herlig sett bestående av låter som primært er hentet fra bandets så langt nyeste utgivelse, Novis Orbis Terrarum Ordinis fra 2019. Med referanser som spenner fra Black Sabbath og Blue Cheer til Devil’s Blood og tidlig Ghost, er det mye å hente her for alle som elsker passe dyster og teatralsk 70-talls psykedelisk hårdrock med herlige riff, fete låter og et lekkert groove. Svenskene er kanskje ikke tidenes råeste på kommunikasjon, men tar det hele igjen med en vanvittig meloditeft og en gudbenådet (pun intended) vokalist, som hever samtlige låter fra knallbra til eksepsjonelt bra. En perfekt start på festivalen for vårt vedkommende, med andre ord.

Deretter er det klart for et av de bandene mange åpenbart har høyt på lista over favoritter denne kvelden. Britiske Satan (7,5/10) fikk lov til å være først ut av tre band på festivalen med navn som alluderer til en populær kar med klover og horn, og de leverer et forholdsvis kort, men effektivt sett der halvparten av låtene er hentet fra bandets snart 40 år gamle debutalbum Court in the Act, inkludert de to låtene som henholdsvis åpner og avslutter både nevnte album og kveldens konsert. Dessverre blir førstelåta Trial by Fire hemmet av tekniske problemer, og må kuttes litt over halvveis. Dermed blir det opp til frontmann Brian Ross å underholde publikum med sine tanker om Dr. Who og annet til dette er rettet opp. Ross har en underfundig karisma som publikum åpenbart setter pris på, og kommuniserer mye mellom låtene. Underveis nevner han flere ganger at bandet har begrenset med tid, og det slår oss at de nok kunne ha presset inn minst en låt til med litt mindre prat, men det får så være. Det vi får treffer bra, og det nyere materialet fungerer bra sammen med de eldre sakene, og dermed virker alle fornøyde.

Det tredje bandet ut på USF Verftet denne onsdagen er Lucifer (7/10). Vokalist Johanna Sadonis (Platow Andersson) er nå eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Det har vært en del utskiftninger siden starten i 2014, men det har allerede blitt noen år med dagens besetning: Nicke Andersson tok over trommene i 2017, de to gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund mønstret på i 2018 og bassisten Harald Göthblad ble med i 2019. Med fire studioalbum bak seg og det femte “in the making”, er det nok materiale å ta av på tiden de har til rådighet, og det er hovedsakelig låter fra de tre siste utgivelsene settet baserer seg på. Det låter tight, tungt og tøft. Johanna Sadonis’ stemme har med årene utviklet seg til å bli en kraftfull vokal som kler de tunge riffene godt, og Nicke Anderssons trommespill har definitivt gitt Lucifer et løft. Høydepunkter er Dreamer fra bandets andre album.

Onsdagskvelden på Verftet avsluttes som den åpnes med svenske suvereniteter, og for de av oss som nylig opplevde Opeth (10/10) på Tons of Rock var selvsagt kveldens store spørsmål om de kunne gjenta magien fra den konserten og om de ville kjøre identisk settliste eller dra på med noe helt eget i anledning denne festivalen. Svaret på det første spørsmålet ble er ubetinget rungende “JA!”, noe vi skjønte allerede tidlig i konserten, Og like tidlig var det mye som kunne tyde på at det andre spørsmålet skulle få samme svar, ettersom de to første låtene – Hjärtat Vet Vad Handen Gör og Ghost of Perdition – var de samme som åpnet i Oslo. Og riktignok spilles underveis de samme låtene i løpet av konserten, men Bergen får et par godbiter til, og først av disse er Cusp of Eternity fra Pale Communion. Dette er åpenbart en favoritt hos mange, og viser bandet på sitt kanskje mest groovy. Litt senere får vi til overmål det Mikael Åkerfeldt kaller en en hyllest til 80-tallets metal-ballader, men det må kunne påstås at den vakre og atmosfæriske In My Time of Need fra 2003-opuset Damnation er et stykke unna Poison og Bon Jovi. Settet avsluttes etter åtte flotte låter (og fire merker smør) med den etter hvert sedvanlige maktdemonstrasjonen Deliverance, og selv om man kunne ønsket seg både eldre materiale og minst dobbelt så mange låter, blir det bare fjas og fjolleri å skulle trekke noe som helst ned på det som faktisk leveres fra scenen. Og da inkluderer vi Åkerfeldts lille “Tack Oslo,” som neppe noen andre ville ha sluppet unna med i byen mellom de sju fjell, men som heldigvis alle skjønner er en spøk. I motsetning til bandets totalt suverene låter…

Vi er sultne på mer metal, og tar nå turen til Kulturhuset, der vi først lar oss underholde storlig av bergenserne i Phantom Fire (7,5/10). Denne trioen er ment som en hyllest til mye av den deilige metalen gutta selv vokste opp med, og bandets eget materiale er preget av sotete speed metal med anslag av både thrash og mer klassisk hardrock, men tøyd til det ytterste med masse ekstra skitt og smuss over det hele. De to herrene Frode “Eld” Kilvik og Kjartan “K_G” Grønhaug spilte også sammen i sårt savnede Kraków, men dette er et godt stykke unna gamlebandet uttrykksmessig. Betegnende nok for retningen de har tatt, velger de å covre Sepultura-klassikeren Refuse/Resist, til allmenn begeistring, men mesteparten av materialet er fra deres debutalbum The Bust of Beelzebub fra i fjor. Bandet leverer så det suser, og vårt tips er at de kommer til å ta et sjumilssteg opp og fram hvis de fortsetter å bygge på det fundamentet de har lagt. Skål – sees neste gang også!

Selvsagt måtte det nok en runde svensker til for å sette siste rest av skap på plass, og nattas siste band er Portrait (10/10). Nå er det mange som begynner å bli tappet for energi, så det måtte noe helt eksepsjonelt til for å holde stemningen oppe, og heldigvis er det akkurat dette skåningene leverer. Musikalsk er det rett og slett klassisk metal med innslag av speed, men FOR noen låter de har og FOR EN JÄVLA RÖST vokalist Per Lengstedt har! De pipene der får kjørt seg fra første stund, og viser en mann med en lungekapasitet av en annen dimensjon. I tillegg er bandet tightere enn et par spandexbukser på en elefant, og med en særdeles trivelig katalog å ta av blir dette intet mindre enn en total svea-triumf mellom de syv fjell. De kunne ha sablet oss ned og overvunnet oss totalt med bare eget materiale, men velger å avslutte hele kalaset med en fremdragende versjon av Manowar-dängan Blood of My Enemies, og når den er ferdig er det bare å moppe opp restene av publikum fra gulvet, vrenge oss ut i ei bøtte og helle oss ut i rennesteinen så vi kan begynne å samle krefter til neste dag.

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård & Mari Thune Husvik
Bilder : Storm Drabitus & Jarle H. Moe (Opeth)

 

[espro-slider id=15999]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 3

Tons of Rock Festival 2022
Ekerbergsletta, Oslo
Lørdag 25. juni, 2022

 

 

Tida flyr når man har det moro, og brått var altså siste Tons-dag over oss. Og atter stråler sola om kapp med hordene av lykkelige metallhuer på Ekebergsletta. Vi søker inn i skyggen på Vampire Stage, der Nestor (7/10) sørger for ypperlig underholdning av ypperste sort, og svenskenes 80-tallsinfiserte HÅRDROCK er akkurat hva vi trenger nå. De føyer seg pent inn i rekka av retrospektivt anlagte band som hyller rockens mest fargerike tiår, og det med et knippe låter som er så bra at det aldri bikker over til pastisj, men som tvert imot ville hatt et realt hitpotensiale i en rettferdig verden. Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde et lønnlig håp om å se Samantha Fox på scenen i duetten Tomorrow, som hun gjør med bandet på skiva, og hun tross alt er bosatt i Norge, men slik blir det ikke. Dette spiller dog ingen rolle fra eller til, men et lite skår i gleden er det derimot at bandet ikke får muligheten til å spille en av sine beste låter, 1989, på grunn av at de hadde tekniske problemer og mistet 10 minutter av spilletiden sin. For denne festivalen er særdeles strikte på scenetidene, noe som jo tross alt stort sett er en bra ting.

På hovedscenen er det så duket for en real oppvisning i ekstravagant stadionrock på sitt ypperste, og det fra selveste Turbonegro (9/10). Som seg hør og bør åpner de showet med The Age of Pamparius, og derfra og ut får vi en oppvisning i rockens forløsende og samlende kraft. For det må dessverre nevnes at både denne og alle andre konserter på det som bare skulle vært en vakker lørdag er farget av den grusomme og meningsløse skyteepisoden i Oslo sentrum natten før. Dermed varmer det ekstra å se mengden regnbuer på flagg, jakker og i ansiktene hos både publikum og band, og dette bandet er perfekt til å framkalle det samholdet og den inkluderende holdningen som rocken er ment å skape. Erfarne Turbojugend og førstegangs-festivalreisende, gæmliser og kids, nyforelska par og gamle gnurebukker – her er det rock nok for alle! Låtmessig begår bandet selvsagt ingen tabber, og selv om det alltid går an å ønske seg mer, er det en herlig mix av nytt og gammelt som gjelder, og allsangen ljomer like mye til Hurry Up & Die som til City of Satan og Get it On. All My Friends Are Dead er selvsagt dedikert til Hank von Helvete og når publikum begynner å synge på siste låt – selvsagt I Got Erection – før vokalist Tony Sylvester engang rekker å annonsere den, er sletta så fylt av kjærlighet at det er en fryd.

Samtidig skjer det saker og ting for de som ikke trives like godt i sola, for på Vampire Stage holder 1349 (10/10) fanen til “True Norwegian” black metal høyt, og leverer et forrykende show i teltet. Makan til et tempo fra blant annet trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad og co er det lenge siden vi har hatt privilegiet å få oppleve! Atmosfæren og sceneshowet var av en slik art at vi gleder oss stort til neste release party i mørket på Rockefeller. Og det er det eneste negative vi kan si om 1349, at de har gitt ut altfor få album! For dette var en helt vanvittig bra konsert.

På Scream Stage er det så duket for mer herlig norsk rock. Et av de friskeste pust på lang tid kom da Ricochets (7/10) entret manesjen for snart 25 år siden, og veien videre har vært full av høl og humper, guttær, men i dag framstår bandet som mer stabile enn noensinne. Vokalist Trond Andreassen har en av Norges ubestridt beste stemmer – kanskje DEN beste – og bandet har plenty låter som egner seg perfekt i festivalsola. Og flere av disse serveres, som Nobody Around, Pick up the Phone og When the Shit Hits the Fan, men underveis blir det kanskje litt i overkant mange blåtoner og neddempede låter for den delen av de oppmøtte som ikke allerede kjenner bandets katalog. Det får bli eneste pirk, men hadde de byttet ut noen av disse med flere bangers, og latt vidunderlige The Ghost of Our Love stå som eneste lei seg-låt, ville de garantert ha vunnet over enda flere nye fans.

Sist vi så Abbath (8/10) forlot han scenen i sinne på Infernofestivalen i 2017. Det hindret oss imidlertid ikke i å se frem til årets bidrag på Tons. Scream-scenen var dekorert med Dread Reaver-backdrop og et forseggjort frittstående stålskilt med Abbath-logoen. Ingen tvil om hvem vi skal se her, med andre ord. Olve og kompani sto for en bemerkelsesverdig støtterolle i det visuelle, hvilket bidro til å mørklegge denne ellers så solfylte fredagen. De åpnet settet med Acid Haze, et av høydepunktene på ovennevnte skive. Lyden var litt som så, men det trøkket bedre til etter et par låter. Moromannen fra Bergen er en sedvanlig entertainer, og det trakk så absolutt ikke ned på det musikalske. Eksempelvis er noe av det første han roper til publikum “Tons of Rock! Ich bin Abbath!” etterfulgt av et herlig langt brøøøøl. De fleste skjønner heldigvis at han har en helt egen måte å fange oppmerksomheten til publikum på. Bandet leverer låter av ypperste klasse, men alltid med en dose humor. Apropos oppmerksomhet! Ingen har sagt at det skal være lett å spille i fult sceneantrekk midt i varmeste juni, noe vi får høre under fremføringen av The Artifex, der han oppgitt roper “Fuck the sun. Fuck the sun. Fuck the sun!”. Denne typen oppmerksomhet holder seg gjennom hele settet, og publikum virker å være strålende fornøyd i det de runder av settet etter noen Immortal- og I-låter en times tid senere. Dette var gøy. Lenge leve Abbath!

Festivalens store høydepunkt for mange er også helgens eldste band, nemlig Deep Purple (7/10). Og i en helg der så mange av bandene representerer “dagens” generasjon av rock og metal, setter vi enormt stor pris på at en av sjangerens grunnleggere også blir hedret. Mange mente sogar at Purple burde vært headlinere denne lørdagen, men denslags surving og grumling holder vi oss for gode til. Viktigere da å konstatere at de gamle ikke bare er eldst, men de har både noen av de beste låtene og den mest ihuga fanskaren. Fløtt deg, din jypling, bestefar skal danse! Og la oss droppe alt pjatt om at stemmen til Ian Gillan ikke er hva den en gang var – mannen er 76 år gammal, for svingende! Når bandet drar i gang med 50 år gamle Highway Star, kunne de satt ei kråke med strupekreft bak mikrofonen uten at det hadde spilt noen rolle, for med dunderhuset Ian Paice og Roger Glover på trommer og bass, groover det så sinnsykt at ingenting annet spiller noen rolle. Dessuten er vi for opptatt av å synge med selv til å bry oss om flisespikkeri. Låta avløses tvert av Pictures of Home, også denne fra jubilant-albumet Machine Head, og i løpet av settet får vi totalt 6 låter fra samme skive. Det hadde nesten vært på sin plass dra inn de to siste låtene også, og kjørt et fullt jubileums-sett, men det er virkelig ikke vår oppgave å lære faren vår å… bestemme settlister. Dessuten er de to nye låtene, No Need to Shout (2020) og Uncommon Man (2013) såpass gromme at vi også gjerne skulle hatt mer fra bandets siste skiver. Sistnevnte er da også en av flere låter der bandets nyeste medlem, Don Airey, som “bare” har vært 20 år i bandet, får briljert. Bandets svakeste ledd er gitarvikar Simon McBride, som på alle vis er en habil gitarist, men som ender opp med å låte litt for klinisk og skoleflink. Alt dette er dog glemt i det magiske øyeblikket når det faller noen lette små regndråper over oss under When a Blind Man Cries, og når de avslutter med tospannet Hush og Black Night ser vi en gjeng tenåringer som åpenbart er her for å hedre den nye metallen gynge i takt. Ingen grunn til å pensjonere seg på en stund, karer!

Det blir sagt at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Trettifire år er så lenge Paradise Lost (9/10) har eksistert, og trettito så lenge undertegnede har eksistert uten å hittil ha sett dem live. Per dags dato har bandet rukket å utgi 16 studioalbum, hvorav siste – Obsidian – er fra pandemiens år 2020. Kvaliteten (eller bør jeg si kreativiteten?) har vært litt frem og tilbake siden ’88, så gleden var stor da det ble gjort klart at deres ikoniske album Draconian Times skulle bli fremført i sin helhet på Tons of Rock. Dette er et album som vokser for hver lytterunde; en blomst som sakte, men sikkert åpner seg under sola. Klarer de å leve opp til disse forventingene de har skapt i studio også på scenen? Nick Holmes sin vokal er tydelig, gitarene håndteres følsomt, men hardt, bassen til Edmondson er pulserende og Väyrynen hamrer til på trommer. Holmes imponerer attpåtil med å tilføre samme intensitet og desperasjon i vokalen live som på skive. Fokuset er 100% på musikken, og publikum lever seg inn i denne magiske stunden fra første til siste låt. Her fikk vi kvalitet og kreativitet servert på sølvfat, og vi sitter igjen med et ønske om at det ikke skal gå 32 nye år til neste gang.

Noen band kan gjøre nesten hva de vil uten at det blir feil. Dersom Opeth (10/10) hadde valgt å utelukkende spille låter fra deres nyeste album, 2019-mesterverket In Cauda Veneum, hadde ingen klaget. Om de hadde kjørt et fullt sett med obskuriteter fra 90-tallskatalogen sin, ville publikum ha lepjet det opp som kattunger med en fløteskål. Når de velger å gi oss en låt hver fra seks av de ni utgivelsene de har kommet med siden 2001, er det å betrakte som rent publikumsfrieri, i den grad et sett der halvparten av låtene holder seg trygt over 10-minuttersmerket kan kalles noe sånt. Men når man er Opeth, så kan man det. For sikkerhets skyld åpner de med Hjärtat Vet Vad Handen Gör fra sisteskiva, som bare for å demonstrere hvor bra de fortsatt er 27 år etter albumdebuten. Deretter får vi majestetiske Ghost of Perdition, der bandet er progressive, brutale og ultra-heavy om hverandrex. Disse to låtene alene viser hvor dyktige bandet er som musikere, men også hvilken gudbenådet låtskriver og vokalist Mikael Åkerfeldt er. Det vil overraske stort om bandet noensinne slipper en ny låt med growlevokal, men det er befriende fett at de ikks styrer unna dette live. Og her får vi like doser av begge deler, The Devil’s Orchard og Sorceress der det utelukkende er den rene vokalen som står i høysetet, og der soundet generelt heller mer mot 70-tallet, flankerer dagens eldste låt, The Drapery Falls fra 2001-juvelen Blackwater Park. Sistnevnte er både episk svevende og et perfekt eksempel på hvordan bandet er de ultimate mestrene av dynamikk i sin perfekte balansegang mellom lys og mørke, tungt og melodiøst. Når de så avslutter med monumentale Deliverance, er lykken komplett og det er bare å erklære full seier for våre svenske bestevenner!

Og apropos seier, så er dette stikkordet for Tons of Rock 2022 (10/10) også. Logistikken var i hovedsak upåklagelig, den musikalske bredden og utvalget av band likeså, og den totale festivalopplevelsen var fullkommen. At været sto oss bi så til de grader også er selvsagt en bonus, men dette hadde også vært trivsel under andre forhold. Vi gleder oss nå allerede til Tons of Rock 2023, for det er ingen tvil om at vi kommer tilbake!

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 3 :

[espro-slider id=15771]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 2

Tons of Rock Festival
Ekerbergsletta, Oslo
Fredag 24. juni, 2022

 

 

FREDAG

På andre festivaldag steiker sola kanskje enda litt varmere enn torsdagen, og er det et band som funker perfekt i sol og hete, er det våre danske venner i D-A-D (8/10). De fyrer løs med Riskin’ It All, og derfra leveres det en aldri så liten hitparade der det ene høydepunktet avløses av det neste. Det er selvsagt en aldri så liten skandale at dette bandet avspises med bare 40 minutter, men i løpet av sin tilmålte tid er de innom både de fleste åpenbare klassikerne, en symbolsk låt fra den tross alt glimrende sisteskiva A Prayer for the Loud og til og med et dykk tilbake til 35 den år gamle favoritten I Won’t Cut My Hair, der enkelte i publikum synger stoltere med på refrenget enn andre, av åpenbare grunner. Bandet har alltid vært suverene entertainere med en teft – nei, et INSTINKT – for catchy låter som bare er perfekte for allsang, og deres herlige humor er stort sett det perfekte krydderet underveis. Med såpass lite tid tildelt kunne de dog ha droppet den litt langtekkelige sketsj-sekvensen underveis, og heller presset inn en ekstra låt, og det er ikke til å komme fra at en D-A-D-konsert uten verken Laugh ‘n’ a ½ eller It’s After Dark føles direkte amputert, men det er umulig å være misfornøyd med de låtene vi faktisk får, så vi får heller håpe at de ikke drøyer for lenge med å komme tilbake til Norge som headlinere.

Gaahl’s Wyrd (8/10) steppet inn for sykdomstrufne Katatonia på årets Tons of Rock. En erstatning til glede for mange, men langt fra “like for like” for å si det mildt. Med tanke på at Katatonia mistet en del metalfans med stilskiftet sitt fra death/doom til mer tradisjonell heavy metal, var det nok uansett en del som trakk på skuldrene over avlysningen. Det er jo særdeles sporty gjort av Gaahl’s Wyrd å stille på meget kort varsel, og vokalist Kristian Espedal var tydeligvis “in the mood”, for dette var gøy! Flere låter fra GastiR-albumet ble spilt samt noen gamle låter av både Gorgoroth, God Seed og Trelldom (“la oss dra tilbake til 90-tallet,” som det ble utropt fra scenen). Nå trenger vi bare ny fullengder fra en av norsk black metals største innovatører!

Et band som er minst like godt kjent for sine humoristiske innslag som for musikken sin, er Steel Panther (6/10). De har spilt såpass mye i Norge at de forlengst har blitt en av de helt store publikumsdragerne, både på festival og på egenhånd. Og at de er særdeles dyktige musikere med en rekke catchy låter, er det heller ingen tvil om. Når de i tillegg leverer et stykke herlig publikumsfrieri i form av riffet til TNT-klassikeren 10,000 Lovers (In One) midtveis i konserten, er det ingenting å si på stemningen på sletta. Men det er nå slik at selv verdens morsomste vits mister litt av effekten når den blir fortalt for mange ganger, og en del av bandets humor har på ingen måte tålt tidens tann. En låt som Asian Hooker var strengt tatt pinlig allerede i 2009 da den var ny, og har ingenting på en settliste å gjøre i 2022. Det er selvsagt ingen som ønsker at Steel Panther skal bli politisk korrekte, men det er noe vanvittig lite spontant over dette bandet nå, og selv om de gjør minst like mye narr av seg selv som noe annet, er det ikke nok lenger. Community Property er og blir både festlig og fengende, men nå er det på tide å skrive nytt materiale – både når det gjelder låter og festligheter. Og ikke si det til ham, men vi savner definitivt Lexxi Foxx!

Det er ikke alltid festivalens beste konserter eller mest interessante band plasseres på hovedscenen, og i dag er dette litt ekstra sant. Ikke minst når vi nok en gang tar turen til Vampire Stage for å overvære en total triumf fra bandet som de siste årene endelig ser ut til å få den oppmerksomheten og respekten de lenge har fortjent fra mer enn en hard kjerne, nemlig Backstreet Girls (9,5/10). Den mottagelsen bandet får da de entrer scenen, er verdig en headliner på hovedscenen, og glisene til nasjonens fire favorittrockere vitner om et band som AL-DE-RI står i fare for å bli blaserte eller lei av det de driver med. De er da også et av landets mest hardtarbeidende band, og stiller på scenen såpass godt innkjørte etter å ha turnert mer enn de fleste andre norske band etter at det ble lov å gjøre konserter igjen at ingen – aller minst de selv – behøver å være bekymret for at dette skal bli noe annet enn så fett at det er til å legge på seg av. Dette er åpenbart ikke et sted for de som foretrekker nymotens metall, depressiv doom eller VM i takt- og temposkifter, men vi er faktisk på Tons of Rock, og om det er ett band som faktisk leverer tonnevis av ROCK, så er det Backstreet Girls. Og her ruller de ut slager etter slager med en autoritet og lekenhet som ikke matches av et eneste band i vårt langstrakte land, og nytt som gammelt treffer blink. Det er en fryd å konstatere at låter som Goat og Rollin’ With the Stones fra bandets par siste skiver får en like entusiastisk mottakelse som Gimme Just a Second eller Awright, Awright, Awright, og selv om både publikum og band ønsket at konserten skulle fortsette, er det ingen misfornøyde fjes å se når bandet har levert en soleklar søknad om å få returnere til festivalen på nettopp hovedscenen.

Et av Norges mest kommersielt vellykkede band spilte så foran en stappfull hovedscene denne fredagen i solsteken. Vanligvis vil de fleste konsertgjengere være enige i at de hardere delene av Tons of Rock-programmet passer bedre i teltet (eller i mørket på Rockefeller), men Dimmu Borgir (3/10) har såpass mange fans og et teatralsk uttrykk som gjør seg på den største scenen. Bandet hadde heldigvis med seg Agnete Kjølsrud fra Djerv som gjestevokalist på sangen Gateways, og for en vokalist hun er! En av de råeste rock/metal-damene vi har i Norge (verden?!), og hennes tilstedeværelse sikrer bandet bedre karakter enn de ellers fortjener. For dessverre var dette skrale saker. Var bandet slitne etter en fuktig kveld på Tons dagen før? Det hele virket direkte uinspirert, var dette bare en transportetappe? Nå i år er det 25 år siden bandets glimrende Enthrone Darkness Triumphant-album ble utgitt, men som vanlig får vi bare servert Mourning Palace derfra helt til slutt. Vokalen til frontfigur Shagrath har dessverre degenerert såpass at de strengt tatt burde ta en Maiden, og finne noen andre til å growle skikkelig (tør vi foreslå Tatiana Shmailyuk fra Jinjer?).

Hvis du mener at rock handler om glede, trenger du ikke å se lenger enn til The Darkness (7,5/10). Bandet blir stadig vekk forsøkt avskrevet som både tøyseband og one hit wonder, og selv om det siste nok ikke er fullstendig ufortjent, er det første definitivt total skivebom. For her snakker vi nok en gang om et band av den typen en festival trenger, nemlig et som perfekt balanserer kombinasjonen underholdning og herlig livsbejaende rock i fri utfoldelse. De baserer klokelig nok hovedtyngden av settet sitt på debutalbumet Permission to Land, og velger å toppa heile driden med å invitere hele Steel Panther ut på scenen for å gjøre vidunderlige I Believe in a Thing Called Love til en enda større fest enn den allerede er, og samtidig øke underholdningsverdien til begge band. Bandet har definitivt til gode å matche førsteskiva, og dermed er det noen av de nyere låtene som faller litt igjennom, men på en scene der de ikke trenger å ta slike hensyn er alt bare trivelig.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 2:

[espro-slider id=15548]

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 1

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

 

 

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 4

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
17. april, 2022

 

 

Siste festivaldag gir ingen muligheter for hvile. Og takk for dét!

Det er festivalens siste dag, og det er ikke fritt for at en del av festivaldeltakerne begynner å bli litt slitne og frynsete. Det vi trenger nå, er litt rolig og avslappende musikk for å hvile ører og sjel. Neida, det vi trenger nå er selvsagt en solid dose brutal black metal fra Trøndelag, og det er nøyaktig hva vi får når WHOREDOM RIFE (8,5/10) erobrer scenen på Rockefeller. Bandet har seilt opp som en favoritt live de siste åra, og igjen lever de opp til dette ryktet. Saken er at i tillegg til å ha noen vanvittig fete låter som de framfører med en innbitt brutalitet og aldri er noe annet enn supertight, så har de en ulmende aura over seg av noe som lenge har vært mangelvare i black metal. De bringer rett og slett tilbake elementet av noe farlig, og i 2022 er det i seg selv forfriskende. Som en slags biker/viking/uruk hai-bande fillerister de oss alle med riff etter fordømt riff, og dét, mine venner, er akkurat den oppvåkningseliksiren vi trengte på palmesøndag!

En av de tingene Infernofestivalen er virkelig gode på, er å sørge for at ting aldri blir statisk og kjedelig. Selvsagt kunne de kjørt en ensrettet festival med 50 oldschool black metal-band, men hvor hadde moroa vært i det? Nei pokker heller, la oss heller holde folk på tå hev, og kjøre på med noen mindre trygge band underveis. Ingen trenger å like alt, og det er bare digg med noen innslag som kan virke polariserende. Og der har vi finske ORANSSI PAZUZU (8/10), som går under betegnelsen “psykedelisk kosmisk black metal”. Og denne gjengen gir blanke i konvensjoner der de hiver space rock, elektronika og eksperimentell støy/krautrock inn i miksen som tidvis inkluderer hele tre personer på keyboards! Det er definitivt ikke alle som setter pris på dette, men de av oss som lar oss fenge blir nær hypnotisert av bandets suggerende og flytende angrep på sanser og sinn, og når det hele er over er vi nesten litt svimle av det som nettopp har skjedd på scenen. Og kan dette være første trombone noensinne i Infernofestivalens historie?

Neste band er også et det er store forventninger til blant publikum. Og dersom noen ikke føler at disse ble innfridd, må det være fordi de ble slått i bakken av det massive soniske angrepet vi utsettes for når MYRKSKOG (9/10) entrer scenen og jevner hele Rockefeller med jorda! Makan til rundjuling er det lenge mellom hver gang man opplever, og vi rekker såvidt å konstatere at det faktisk bare er en trommis på scenen – for det høres ut som en dødsmaskin på stereoider – før gulvet forvandles til en klassisk circle pit! Siden det er 20-årsjubileum for bandets album Superior Massacre, får vi den skiva i sin helhet, i tillegg til noen utvalgte spor fra debuten Deathmachine, og når bandet går av scenen etter å ha meid ned all motstand er det bare å skrape opp restene av publikum fra gulvet.

Nå som alle var kommet ordentlig til hektene, var det klart for litt deilig tysk FRASH HATE METAL! Stemningen er på topp når våre tyske helter i KREATOR (9,5/10) går på scenen. Frontmann Miland “Mille” Petrozza er i fyr og flamme under livedebuten av låta Hate Über Alles. Bunnsolid levering, må vi si. Neste ut på agendaen under den lysbelagte scenen er Phobia, og her får vi endelig noe allsang. Mille er også lysten på å teste publikums engasjement på bevegelsesfronten: “I want to see you people fucking moshpiting Norwegian-style for me, right now,” eller noe i den duren. Det overrasker litt hvor mye energi folk fortsatt har på festivalens siste kveld, men igjen; alle som har sett Kreator live tidligere vet hvilken rå energi de klarer å produsere. Applausen vokser i takt med låtene, og det er heller ikke akkurat mangel på sterke titler. I settet har vi høydepunkter som 666 – World Divided, etterfulgt av Enemy of God. Under avslutningslåta Pleasure to Kill dynkes Rockefeller i konfetti, og publikum eksploderer for n’te gang i jubel og moshing. Alt i alt var konserten akkurat det folk kom for, og Kreator leverte varene til sultne fans!

Etter en episk maktdemonstrasjon av en konsert fra de gamle tyske thrashmesterne, bar det for siste gang denne fantastiske utgaven av Inferno ned i kjelleren på John Dee for å se ORDER (8/10). Denne utgaven av Order inneholder flere særdeles kjente fjes fra den norsk metal scene, intet mindre enn to av de originale medlemmene fra Mayhem i Kjetil Manheim (trommer) og Eirik “Messiah” Norheim (vokal) som begge var å se på festivalen som menig publikum gjennom hele uka. Stig Amundsen trakterer bassen, og med evigunge Anders Odden på gitar vet man at det musikalsk brutale er i varetatt. Etter fjorårets etterlengtede fullengder The Gospel visste publikum at orden i black metal-rekkene skulle gjenoppstå og Order sviktet selvsagt ikke! Brutal black metal med innslag av heks (!) på scenen var det vi fikk servert. Og mer vil vi ha!

Å kalle årets INFERNO FESTIVAL (11/10) en suksess er mildest talt en underdrivelse, og den kombinasjonen av lykke, vemod, utmattelse og lengsel etter mer som preger publikum når de fire (eller fem, eller seks) dagene med festival ubønnhørlig er over er akkurat det vi alle hadde håpet på. Nå er det bare å glede seg til neste års Inferno, og i mellomtiden har vi heldigvis en lang og deilig festivalsommer foran oss. Takk for i år!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Pål Bellis (Oranssi Pazuzu/Myrskog/Kreator), Allan Larsen (Whoredom Rife) og Terje Dokken (Taake)

 

[espro-slider id=15234]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 3

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022

 

Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.

På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.

Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.

Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.

Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.

Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.

 

Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15188]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 2

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
15. april, 2022

 

 

Dag 2 på Inferno byr på mer moro. Og er de gamle eldst denne dagen også?

Alltid ulastelig dresskledde HAMFERÐ (8/10) fra Færøyene åpnet Langfredag på Rockefeller på det som for mange var Inferno 2022 sin sterkeste dag. Og hvilken åpning av de færøyske doom-mesterne! Metal generelt og de ekstreme grenene spesielt handler i stor grad om atmosfære og stemning, og der er Hamferd med sin miks av færøyske folketoner, tradisjonell doom samt death metal noe av det bedre vi kan legge i doom/death metal-kategorien. Vokalist Jon Aldara synger både clean og growlevokal, og veksler uten anstrengelser mellom begge måter å synge på. Aldara er bandets utvilsomt sterkeste kort, med sin distinkte såre og rå stemme. Etter en majestetisk opptreden foran et som vanlig glimrende Infernopublikum, er det lov å glede seg til nytt album og et mer takknemlig spilletidspunkt på kommende års festival.

De virkelige norske viking metal-veteranene – Enslaved får ha oss unnskyldt et lite øyeblikk – fulgte opp Hamferd sin konsert med en energisk opptreden foran et ekstatisk Infernopublikum. Fra oppstarten i 1993 via fjorårets glimrende album North Star til påskens opptreden har vokalist Frode Glesnes vist alle andre i genren hvordan det skal gjøres. Bandet har en herlig miks av veteraner i nevnte Glesnes og Gerhard Storesund, som har gjort og sett alt og vært med fra begynnelsen, og yngre sultne musikerne i Tom Enge og ikke minst den svært solide gitaristen Ole Sønstabø. Sistnevnte er et funn for EINHERJER (9/10), og galvaniserer både medmusikanter og publikum med utsøkt gitarspill. For en fornøyelse det var å oppleve Einherjer spille alt fra eldre låter til allsangvennlige Mine Våpen Mine Ord fra 2018-albumet Norrøne Spor.

Etter en pust i bakken, er vi på plass igjen foran Rockefeller-scenen akkurat i tide til at VED BUENS ENDE (7,5/10) går på scenen. Framføringen er av høyt kaliber, og det er ingen tvil at det er samspilte og dyktige musikere som står på scenen. Lydmessig er det heller ikke noe å klage på fra mitt ståsted. Stemningen er alvorlig, atmosfærisk, fortryllende og brutal på en og samme tid. Dessverre er ikke den fysiske dynamikken mellom bandmedlemmene like sterk som den musikalske, noe som etter hvert smitter over til publikum.

Etter dette våget vi oss ned på John Dee igjen for et lite dypdykk inn i mørket. I undertegnedes øyne er stemning og atmosfære noe av det viktigste for å løfte en gig fra å bli noe mer enn en bare en ordinær musikalsk opplevelse, og kanskje alfa og omega når det kommer til sjangeren black metal. Det holder liksom ikke at man spiller mørk, dyster musikk om det ikke ser ut som man mener noe med det. Scenen på John Dee hjelper franske THE GREAT OLD ONES (9/10) med en spartansk og dunkel belysning, og bandet klarer å utnytte den intime scenen på en utmerket måte. Kvintetten er sterkt inspirert av HP Lovecrafts verk, noe som preger alt fra tekster og artwork til de mystiske kappene de går kledd i. Med dette sagt skaper de dermed en mørk, mystisk og til tider nesten illevarslende stemning der de står. Vi hadde ikke blitt overrasket om Cthulhu selv hadde dukket opp i en røyksky på scenen der og da. Alt i alt en strålende konsert!

GORGOROTH (8/10) har holdt det gående helt siden starten av 90-tallet, og av originalbesetningen er det kun Infernus som gjenstår. Bandet møtte et særdeles folksomt publikum – kanskje det mest folksomme så langt i festivalen. Chopins berømte begravelsesmarsj passer utmerket som intro før Bergtrollets Hevn penetrerer øregangene med en solid dose black metal. Det låter rått og aggressivt samtidig som det fenger noe vanvittig, en oppskrift Gorgoroth alltid har hatt et solid grep om! Musikk av denne typen skal være grumsete, klokkeklar lyd ødelegger stemningen. Lyden i kveld var ikke direkte dårlig, men jeg må påpeke at det er stor forskjell på grumsete lyd og grøtete lyd. Trommene stjal mye av lydbildet, men dette jevnet seg heldigvis litt ut etter hvert som vi flyttet på oss i lokalet.

Også denne kvelden er det noen av scenens virkelige veteraner som skal få æren av å avslutte ballet, og få band fortjener den betegnelsen mer enn selveste VENOM (9,5/10). Bandet som kom opp med begrepet “Black Metal” står endelig på Inferno-scenen i sin egen grimme majestet, og dermed er det duket for en real dose MORO! For om bandet strengt tatt ikke kan regnes som ekstreme i det selskapet de har på denne festivalen, er det ingen som bryr seg om dette – aller minst Cronos og hans to kumpaner. Og av dagens besetning er den mest stabile bandet noensinne har hatt, er lett å høre fra de fyrer i gang med selveste Witching Hour! Det er like lett å skjønne at denne gjengen har det vanvittig gøy der de veksler mellom gamle slagere og nyere godbiter som The Death of Rock’n’Roll og Antechrist. Selvsagt er det dog klassikerne fra de første skivene som får den største jubelen, og det er både allsang og andre gledesutbrudd når låter som Bloodlust og Countess Bathory romler ut over mengden. For ikke å si Welcome to Hell, som kunne vært ekstranummer, men fyres av allerede midtveis. Det hadde selvsagt vært artig med f.ex. Too Loud (For the Crowd) eller Nightmare, men når de avslutter kvelden med selveste låta Black Metal og deretter gir oss In League with Satan er det ingen som klager. På noe som helst.

 

Ord: Ingar Ulltveit-Moe, Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15180]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 1

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
14. april, 2022

 

Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!

Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!

For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!

Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.

Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.

Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!

Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.

Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.

Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.

Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15173]

 

Liveanmeldelser

Plumbers From Hell Festival

Plumbers From Hell Festival
Glenghuset, Sarpsborg
25. september, 2021

 

I sommer dukket det plutselig opp en event på Facebook, med overskriften Plumbers From Hell Festival. Det tok ikke lang tid før det begynte å poppe opp plakater med reklame for festivalen på telefonstolper, busstopper og butikker rundt omkring i Sarpsborg og Fredrikstad. Denne nye, og dermed ukjente festivalen, kunne skilte med lokale band som Venom tribute ensemble Welcome to Hell, Scars og Under the Oak. Vi i Metal Hammer Norway møter selvfølgelig opp på slike eventer, spesielt når vi snakker om en debut-festival. Etter å ha fått hjelp av GPS’en på mobilen, ble veien til Glenghuset i Sarpsborg staket ut. Det viste seg at dette var et slags kulturhus, og plakatene foran inngangspartiet kunne lokke med Gisle Børge Styve Trio 2. oktober, og Musikalen Dronningen Kaller, dagen etter “vår” festival. Finnes det bedre måter å skru opp forventningene på? Etter å ha forsert merchboden i gangen, kom vi inn i et åpent lokale hvor det var høyt under taket. Deler av lokalet bestod av bord og stoler, noe som muliggjorde det å sette seg ned og nyte, hvis det var behov for det. Helt bakerst var baren plassert, og der var det fint å lene seg mot barbenken med en iskald Cola i hånden, mens man hadde full oversikt over det som skjedde på scenen. Det var også en sidedør rett ut til en stor åpen gressplen, med platting og sitteplasser. En flott mulighet til å stikke ut mellom bandene, og trekke litt frisk luft. Noen ganger kan det faktisk bli litt mye lukt av sur svette og øl.

Vi benket oss ned med konsertarrangørene og fikk en liten prat rundt hvem rørleggerne er. De to vi hadde for hånden, var trønderen Andreas Brox Røst og søringen Thomas Haugen. “Faktisk er det bare en rørlegger igjen, men de fleste av oss har utdanningen da,” starter Andreas, før Thomas tar over: “Alt startet det første året vi var på festival. Vi var en gjeng som hadde fått nyss i at Twisted Sister skulle komme til Sweden Rock og spille i originalkostymene fra Stay Hungry. Det kunne vi ikke la gå forbi oss, derfor tok vi turen og fikk kjapt smaken på festivalen. Det resulterte i at vi dro tilbake neste år også, og da traff vi disse trønderne.” Andreas skyter inn: “Vi hadde telt ved siden av hverandre, og det første de gjorde var å klage på at det var rotete hos oss, noe som forøvrig stemte godt”. Thomas fortsetter: “Dette var i 2005. Jeg hadde jobbet som rørlegger, og på Sweden Rock traff jeg tre andre som også var rørleggere, og vi holdt kontakten. Når vi kom tilbake året etter, fikk vi de samme plassene, for trønderne hadde holdt av plassen ved siden av seg til oss. Trønderne var litt yngre enn oss, og var blakke som ei ræv, så vi spanderte mat på dem, og det ble fort veldig god stemning mellom oss. Vi ble etter hvert en ganske stor gjeng, og siden flere av oss var rørleggere, kalte vi oss enkelt og greit Plumbers From Hell. Vi startet med en Facebook-gruppe der vi snakket om konserter og festivaler, og avtalte å dra på ting sammen. Deretter laget vi logo og begynte å trykke opp t-skjorter. Vi er spredt over hele landet, og treffes to ganger i året. Det ene treffet er på Sweden Rock og det andre kaller vi Sweden Rock Reunion, og det er på vinteren.” Andreas og Thomas fortsetter sammen: “Så kom plutselig covid, og det ble tørke på konsertfronten. Etter en stund tenkte vi: Hva om vi starter vår egen festival? Vi kjenner jo en del som spiller i band, så vi tok kontakt med dem og kjørte på. En av oss hørte også med Glenghuset, og så var vi plutselig i mål. Det hele er basert på nullprofitt. Det vi har av utgifter trekkes av billettene og resten går til bandene. Vi gjør dette for at det skal bli en koselig kveld for oss, i tillegg til at bandene endelig får lov til å spille igjen. Alle banda var veldig gira på å bli med! Hvordan det blir til neste år, vet vi ikke, men vi har lekt litt med tanken om å flytte festivalen litt rundt, hvis det går greit denne første gangen. Det som er viktig oppe i det hele er at det er ingen av oss som pantsetter huset for dette. Vi er ikke festivalarrangører, så her må det være basert på billetsalg og at økonomien går opp. Vi kjenner mange som spiller i band, og det hele kommer an på hva vi får bandene med på. Det er heller ikke slik at det må være kun norske band, det må gå an å drømme litt, for det er mange utenlandske artister som ikke koster skjorta der ute. Men hvis vi skal få til dette neste år også, så må folk komme. Kjøp billett, bidra til å støtt lokale band og venues. Når det gjelder antall billetter solgt, så la vi først ut 50 billetter, men de ble fort solgt ut, så vi la ut 40 til. Og det er nesten utsolgt. Det er også en scene i bakgården her, så det går faktisk an å ha to scener gående,” avslutter gutta. MHN fikk vite, noen dager etter festivalen, at det blir festival neste år også. Det var såpass vellykket at rørleggerne altså kjører på igjen om et års tid! Det gleder vi oss til! Men nok om det, nå er det tid for konserter!

Konsertene starter med at Thomas og Andreas ønsker velkommen fra scenen, og sier noe om hva Plumbers From Hell er. Deretter presenterer de hvert enkelt band, før de skal på. Noe skjitsnakk får vi også. Men, som sagt, nå er det konsert!

Første band ut var Venom-tributebandet Welcome to Hell (7/10). For å spille med fullstendig åpne kort her, så har Venom aldri vært et band som undertegnede har brukt noe særlig tid på. Dette kan kanskje være tilfeldig, men likevel sant. Så derfor er det liten kunnskap om setliste og låtmaterialet, men å mene noe om kveldens konsert er selvfølgelig fortsatt innenfor. Gutta entrer scenen med eget logoflagg som backdrop, selvfølgelig i Venom-font. Bandet består av trommis Glenn Olsen, Thomas Andresen på bass og vokal, samt Bolverk (Tomas Hansen) på gitar. De smeller til med Welcome to Hell som åpningslåt, og stemningen er satt. Det som serveres er klassikere på rekke og rad, og det er tydelig at det er mange som kan låtmaterialet bra, for det er allsang og god respons blant publikum. Bandet er i storslag, og det er tydelig at de koser seg på scenen. Bolverk jumper ned på gulvet, og tusler rundt med gitaren blant publikum mens han riffer og kjører på med soloer over en lav sko. Vokalist Thomas småprater litt mellom låtene, men holder seg mest til annonsering av låter. Det er godt gjennomført, og selv om jeg ikke kjenner låtene særlig, er det lett å la seg rive med over utførselen. Det er en hyggelig seanse, med et jovialt band som funker knakende godt som første band ut. Med tre på scenen, skal det være ganske greit å skru lyd, og selv om det ikke er krystallklart, så låter det akkurat passe rufsete og skranglete, men også forholdsvis greit. Lyssettingen er litt kjedelig, med statisk hvitt lys mot scenen, og rødt i bakgrunnen. Her kunne de gjort litt mer, for stemningen sin skyld. Bandet kan definitivt å traktere instrumentene sine, og det er lite å utsette på utførelsen. Det er bra partystemning, og forløsende å endelig være i gang med første konsert etter koronoarestriksjonene ble opphevet. Godt jobba!

Neste band ut var Scars (8/10), som nok er kjent for de som vanker i Fredrikstad og Sarpsborg. Ja, sikkert andre steder også. Jeg hadde gleden av å se dem på Ad Hoc festivalen i august, så det var ikke lenge siden sist. Det første som viste seg ved kveldens opptreden var at bandet var mer avslappet og energisk enn forrige gang. Om det var fordi de var litt mer på øl-kjøret enn på Ad Hoc vites ikke, men det var en mer breial attitude til stede. Gutta starter nok en gang med introen fra debutskiva, Letter From Sam, før de går rett over til Attack, en låt som bæres av stakkato, moderne, groovy riff, samt en gjennomgangsmelodi som absolutt er nynnbar. Siden denne journalisten er en sucker for tunge, groovy rett fram, streite riff, så er det vel ingen overraskelse om at musikken til Scars appellerer. Gutta virker både sultne og lekne, og gjør sitt beste for å melke opphevelsen av koronarestriksjonene til det fulle. Det var jo strengt tatt bare noen få timer siden alt ble lov igjen! Live svinger dette som fy, og formelen gutta har funnet seg følger de rimelig stødig. Det er ikke store overraskelser i låtene, men det er en flott og frekk blanding av småthrasha snutter og blytunge kutt. Og selv om det låter ganske enkelt, er det en del fete leads til stede, som regel utført av gitarist Robin. Vokalist Ole må dras fram. Han har en feiende flott vokal som er fyldig og kraftfull, med en raspende snert i seg. Vokalen er et av de sterkeste kortene til bandet i min bok, og det er flott å høre på. Lyden er god nok, faktisk atskillig bedre enn på Ad Hoc, så det var lettere å følge låtene denne gangen. Skal jeg pirke litt, så kan det nevnes at trommene var litt vel høye når man stod foran scenen, men det var bedre balanse lengre bak. Det ble også litt vel høyt når tre av guttene vrælte i mikrofonen samtidig, men det skulle vel strengt tatt bare mangle. Det er noe bevegelse på scenen, da primært med bredbent benstilling på de tyngste partiene, samt bassist Torben som rusler rundt på scenen og er kanskje den som er mest i bevegelse. Ole står for småsnakkingen mellom låtene, og det går mye i de samme frasene. Som han selv sa, det eneste jeg har å komme med er “Skål, drekka, har dere det bra?” Men han glimter også til med “Det er veldig varmt her, når man er feit”. Men selv om det forutsigbare utsagn, funker appellene godt på et publikum som ser ut til å storkose seg. Det har også kommet til litt flere folk, og i perioder er det rimelig folksomt foran scenen. Når vi kommer til partylåta Hold Your Horses, smeller bandet til med cowbells og Torben stiller i cowboyhatt. Blandet med plystring og hoing, er det nesten som å være på en skikkelig redneck-festival! Mot slutten av settet ropes det etter Volcano, og ønsket blir innfridd. Resulatet er headbanging både på og foran scene. God stemning! Ekstranummeret Alison avslutter kalaset, og selv om det ikke var presisjon og teknisk briefing som stod i høysetet, leverte gutta en kjempeflott gig.

For egen del var det størst forventning knyttet til kveldens siste band, Under The Oak (9/10). Nok et lokalt band, og nok et band med godt voksne kællær! I kveld var det forresten 1-års bursdag for debutskiva, Ripped Up By the Roots, ett av fjorårets feteste norske thrash-slipp. Bandet har ikke hatt mange konserter, men ryktene skulle ha det til at dette er sprekt live. Det tok litt tid før hele bandet kom seg på scenen, så i påvente av dette kjørte Bolverk enmannsshow og smelte til med riff og soloer fra kjente slagere. Fin ventemusikk! Etter hvert kommer gjengen seg på scenen, og kalaset blåses i gang av åpningskuttet på debuten, Tribulation. Det er beinhard thrash med gode melodilinjer, og det låter proft. Gutta er i sitt ess og viser et kjempe engasjement, som smitter over til oss som er møtt opp. Det er ekstrem musikk utført med stor glede og entusiasme. Vi får servert en god dose egenkomponerte låter, som holder høy kvalitet, samt en drøss av klassikere innen thrash/speed/heavy metal. Det er flott underholdning mellom låtene, og vi får se både gamle manne-brystvorter og andre halvobskøniteter! Moro er det! Og folk kan mene hva de vil om å snakke engelsk når du er norsk og spiller for et norskspråklig publikum, men det høres både genuint og moro ut når Jostein lirer ut av seg en blanding av norske og engelske kommentarer. Alt er med på å skape god stemning i kveld. Bolverk viser til det fulle at han har full kontroll på gitaren, og både riff og soloer freser det av. Og alle turene hans ned på gulvet blant publikum er med å holde stemningen høy under konserten. En aldri så liten entertainer der! Bassist Steinar leverer überstødig komp og kompletterer låtene kjempegodt. I mitt hode er bassisten ofte den som holder låtene sammen, og her er det liten tvil om Steinars sentrale rolle i bandet. Trommis Marius pisker skinn i et forrykende tempo, og det er herlig å se en trommis som bruker kraft i slagene, og gir jernet. Det går i perioder ekstremt kjapt, men det er også groove og teknikaliteter i trommene, så det er en fryd å bivåne. En megahabil utøver! Og rosinen i pølsa er uten tvil vokalist Jostein. Om vokalen hans er bra på plate, så når den sitt fulle potensiale live. Den låter råere enn noen gang, og det er noen virkelige kraftanstrengelser på flere av låtene, men Jostein gir alt, fram til the bitter end. Selv om han gang på gang sier de må roe ned, smeller han hardere og hardere til. Noen pusterom får vi, men jevnt over er det full pinne. Det blir ekstra god stemning når det annonseres at her kommer “en rosa låt”, og vi snakker da selvfølgelig om Butterflies And Unicorns. Bolverk pynter seg med et diadem formet som en enhjørning og Steinar kler på seg en fin liten sommerfugldrakt, og dermed er kontrastene til heftig thrash komplett! Det er unødvendig å si at kommunikasjonen med publikum var på et jovialt og høyt nivå, og vinnerkommentaren i kveld kommer fra en haltende Jostein på scenen: “Er det noen som har et bein her, dette blir jo helt Running Wild”. Publikum storkoser seg, og ler og roper tilbake til bandet. Det er tydelig at mange kan flere av tekstene, både bandets egne låter, men selvfølgelig også på coverlåtene. Et annet høydepunkt var under Chaos in the Pit. Da fikk vi endelig oppleve en liten moshpit igjen, og det var et hyggelig gjensyn etter koronaen. En flott låt med et flott tema! Og er det lov å si at avslutningslåta tok kaka? Det ble ihvertfall stor jubel, når vi fikk vite at avslutningen bestod av kanskje tidenes (?) thrashlåt, nemlig Sodoms Agent Orange! Det ble ihvertfall en verdig avslutning på en kjempebra kveld! Thrash er og blir gull!

Det var en meget godt gjennomført festival for jomfruene, og i følge dem selv er Plumbers From Hell Festival den beste norske festivalen som eksisterer. Så nå bør vel Tons of Rock skjelve i buksene sine! Takk for et godt stykke arbeid i kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14910]

 

Liveanmeldelser

Hellbotn Metal Fest 2021

Hellbotn Metal Fest 2021
Kolbotn Kulturhus, Kolbotn
27.-28. august, 2021

 

Årets utgave av Hellbotn ble nok en festival uten internasjonale innslag, men når både band og arrangement holder såpass høyt nivå som dette, er ikke det noe savn.

Ja, så var det festival igjen, denne gangen på Kolbotn, 10 behagelige minutter med tog fra Oslo sentrum. I to dager var det atter mulighet til å stå blant likesinnede på konsert og nyte totalt 14 norske band innen forskjellige deler av metal-spekteret, I tiden fram mot festivalen hadde avlysninger fra de internasjonale (svenske og finske) bandene samt enkelte norske sørget for noen ekstra spenningsmomenter for arrangørene, men når vi har et såpass solid tilfang av hjemlige metal-leverandører var det ingenting ved erstatterne som hadde det minste preg av å være nødløsninger – nesten tvert imot! Med kun 300 billetter lagt ut, gikk innslipp som en drøm, og det er ikke fritt for at vi frydet oss da vi entret foajeen på Kolben og var omgitt av så mange fornøyde metalhuer at det hadde vært vrient å være sur og negativ om noen så hadde slengt en bøtte med isvann i fjeset på oss!

Første band går på fredag ettermiddag kl 18 og det er ganske mange som har tatt plass inne i den største salen, der det er plass til samtlige 300 publikummere, for å få med seg doom-metallerne i Superlynx (8/10). Live gir trioen mye mer trøkk og tyngde til musikken som høres litt mer forsiktig og monoton ut på skive. Lyden til både trommer og gitar var veldig god, men Pias bass og vokal ble dessverre litt lav. For en som kjenner låtene godt så fungerte det greit, men det kan kanskje ha vært litt vanskelig for en som ikke har hørt dem før å få rett inntrykk. Men det er fullt mulig at trommingen til Ole har gitt dem noen nye fans, for det var fett å se og høre. Han sa etterpå at han hadde brukt et større trommesett en normalt, «men man må jo bruke alle trommene man har» og det kan vi skrive under på at var et godt valg. En veldig god start på festivalen!

Deretter vandret vi inn i den halvparten så store Sal 2 for å se de lokale heltene i Nödutgang For Mark (6,5/10). På facebook beskriver de seg som hardcore/punk, men det er minst like mye temmelig tradisjonell hardrock i soundet deres. Tidvis er det særdeles fengende, og bandets spilleglede og humor mellom låtene var definitivt smittende. Det er ingenting å si på bandets energi og innlevelse, men underveis glir det litt over i fritidsklubb-tendenser der de bruker nesten like mye tid på praten mellom låtene som på selve musikken. Det er kanskje en litt i overkant ondsinnet påstand at de “bare er Oslo Ess i dobbel hastighet,” som en publikummer uttrykte det, men totalt skivebom er det likevel ikke…

Neste band ut var Oslo-blackthrasherne i Evoke (8/10), som valgte å holde seg til den velprøvde taktikken å la musikken ta seg av snakkinga. Og når musikken er en såpass fet kombinasjon av deiligheter som Possessed, Destruction og Sodom som det de leverer, er det bare en ren fryd å se på! Medlemmene har bakgrunn fra band som Deathhammer, Enter Obscurity og Black Viper, og drar på med et monstrøst monster-øs som trass i litt ullen lyd – spesielt på vokalen – imponerer stort med låter som er aggressive og brutale, men samtidig fulle av detaljer som gjør at de aldri låter formulaiske eller uinspirerte. Prikken over i’en er noen gnistrende gitarsoloer fra frontmann Kato Marchant, som stadig forårsaker hakeslepp!

Hvorfor arrangør hadde valgt å plassere Djevel (9/10) i den lille Sal 2, er et mysterium, men sånt blir bare småpirk der vi står og tar inn over oss en deilig ond stemning fra første stund. Bandet, som på scenen er utvidet fra den opprinnelige trioen til en kvintett, gjør et bastant sett som oser integritet og autoritet. Med Bård “Faust” Eithun på trommer låter det selvsagt tightere enn Satans eget rumpehull, og selv et lite komisk innslag tidlig i konserten da den ene av de to kandelabrene som står foran på scenen rives over ende av en viss særdeles entusiastisk publikummer klarer ikke å dempe den intense uhyggen som øses ut i et dystert teppe av den beste svartmetallen Oslo har å by på. Vokalist Kvitrim er den perfekte frontmann, og bandets grunnlegger Ciekals gjør en direkte truende figur der han står og nærmest stirrer publikum i senk under kappe og hette. Hvis du har mulighet til å se Djevel live, er det ingen grunn til å la være!

Tilbake i storsalen får vår fotograf den tvilsomme glede av å bryne seg på et knallrødt scenelys som for oss tilskuere er særdeles effektivt, og det perfekte bakteppe for den alltid like imponerende thrash metallen til Nekromantheon (9,5/10). Dette bandet er totalt ute av stand til å låte dårlig, når de har et såpass glimrende halvferskt album under beltet som årets Visions of Trismegistos er det fra første stund åpenbart at de ikke har noen planer om annet enn ren dominans. Og slik blir det også, der de harver ut et sett med både nytt og gammelt, så rått og skjødesløst som det kan bli, men med samme presisjon som en topptrent snikskytter med mitraljøse! Når de drar skinnet av pølsa mot slutten med tittelsporet til 10 år gamle Rise, Vulcan Spectre, er stemningen i salen helt på topp, og mange stiller seg rett i køen inn til sal 2 for å ikke gå glipp av neste band.

Dette viser seg å være et smart trekk, for det blir fort stappfullt i den minste salen. Og det er ikke rart, for alle som har sett Black Magic (10/10) live de senere årene vet at de er et av de beste bandene vi har her til lands i dag. Bandets lenge bebudede album har latt vente på seg i noen år nå, men live er de et fyrverkeri! Siden de ble dannet i 2006 har de gjennomgått en drastisk forandring fra å være et knalltøft black/thrash metalband til å være et melodisk hardrockband der Uriah Heep er den klareste referansen, sammen med band som Blue Öyster Cult, Popol Ace og Aunt Mary. I frontmann Jon Henriksen, som er bandets eneste originalmedlem, har de en gudbenådet vokalist, som fra de første sekundene av Sacrifice har publikum i sin hule hånd. Musikalsk er de et overflødighetshorn av dimensjoner, men selv om de er så dyktige at de totalt sømløst kan gli mellom hard rock, prog og jazz-tendenser, blir de aldri for flinke for sitt eget beste. Når de på tampen av konserten til alt overmål sklir over i sluttpartiet til nevnte Uriah Heeps July Morning, er det bare å gi seg ende over og håpe at skiva deres snart kan komme ut!

Tilbake i storsalen begynner det å bli glissent, ettersom enkelte har trukket innover mot hovedstaden og andre rett og slett har begynt å bli slitne etter fem timer med konserter. Dermed er det ikke fritt for at det er en tildels utakknemlig oppgave å avslutte dag 1 av denne festivalen. Ved Buens Ende (7/10) er heller ikke direkte publikumsfriere med sin temmelig komplekse og innadvendte avantgarde-black metal. På toppen av dette slet de litt med tekniske problemer, men de leverte likevel et sett som klart demonstrerer at de er i en klasse for seg, både når det gjelder låtskriving og fremførelse. Det er passe betegnende for bandet at når de sper på settet med en en Celtic Frost-cover, så velger de heller ikke en av de mest åpenbare “hitene”, men drar fram den akkurat passe sære Mesmerized. Likevel var dette en høyst verdig avrunding av første festivaldag, og akkurat passe slitne forlot vi Kolbotn for å samle krefter til lørdagen.

Dag 2 startet deilig tungt og seigt med alltid brilliante Sâver (8/10), som med sin suggererende post metal var det perfekte band til å dra i gang stemningen hos et ikke så rent lite seigt publikum. De er i stand til å kombinere det groovy med det atmosfæriske og drømmende, men er hele veien så blytunge at det er som å svømme i en elv av lava. De hadde nok planer om å ha et lysshow også, men dette ble sabotert av teknikken uten at dette gikk det minste ut over stemningen.

Mindre tungt, men minst like gyngende og psykedelisk ble det da Kolbotns egne favoritter Æsthetica (8/10) fikk gleden av å åpne Sal 2 for dagen. De byr på ypperlig melodiøs doom med beina godt plantet i 70-tallet, og selv om de sto i relativt stor kontrast til de mer ekstreme bandene på festivalen, var de et perfekt innslag og sørget for å både glede gamle fans og vinne ikke så rent få nye. Ikke minst imponerer vokalist Tobias Brynildsbakken Huse med, både med stemme og en karisma som kombinert med bandets ypperlige meloditeft og naturlige groove er en innertier på festival!

Inne i storsalen var det så tid for Obliteration (8,5/10). Deres tidvis smått progressive death metal var nå akkurat det som skulle til for å rense øreganger og få i gang nakkemuskulaturen hos folk, og Spellemannprisvinnerne viser igjen en selvsagt autoritet som smitter over på alle i salen. All den tid de deler to bandmedlemmer med Nekromantheon er det jo ikke akkurat merkelig at de låter like tight, men Obliteration er likevel et annet beist, som tidvis er mer brutalt og som gir adskillig mindre ved dørene. De har likevel publikum i sin hule hånd, og tresker over oss som en løpsk dampveivals, akkurat slik vi vil ha det!

Oslobandet Sovereign (7,5/10) har ikke holdt det gående lenger enn siden 2018, men medlemmene har fartstid fra bl.a. Nocturnal Breed, The Konsortium, Virus og Stormbeist, i tillegg til at gitarist/vokalist Tommy Jacobsen nå også spiller live med Nekromantheon. Dermed er det neppe noe sjokk at det dreier seg om thrashbefengt death metal, der noe av det feteste er samspillet mellom trommis Cato Syvertsen og gitaren til Jacobsen. Det fokuseres ofte på tromme/bass-duoen når man tenker på et bands rytmeseksjon, men det er åpenbart at Sovereign har et godt øre for en mer helhetlig lyd. Og når man får til dette live, er death metal vanvittig dynamisk, noe de ikke har noen problemer med!

Det begynte å dra seg til mot slutt-treerrn, og neste ut var den kompromissløse Nidarosbataljonen i Whoredom Rife (9,5/10). Frontet av beistet K.R. leverer trønderne intet mindre enn en maktdemonstrasjon av en konsert, med den skitneste, råeste og mest bloddryppende svartmetall du kan ønske deg. Visuelt treffer de blink på alle punkter, men det hadde ikke spilt noen rolle uten musikken på plass. Det er den selvsagt så til de grader, og det i form av et black metal-lokomotiv som får tankene mot bl.a. Immortal og Dark Funeral, der de gir blaffen i konsepter som “atmosfære” og “stemning”, og heller kjører bånn pinne med et riffangrep som tar pusten fra deg!

Vi holder oss i Trondheim når nest siste band går på scenen. Vi holder oss også til den svarte metallen, med Beyond Man (8/10), bestående av medlemmer fra bl.a. One Tail One Head, Mare og Dark Sonority. Det er både mørkt og dystert, med enkelte nærmest doomy elementer, og det er mange som faller pladask for deres intense mørke, men etter det intense angrepet deres bysbarn nettopp har levert, blir det et aldri så lite steg ned.

Festivalens siste band er gode gamle 1349 (8,5/10), som har droppet det meste av sin sedvanlige ekstrem-pyro, men som fortsatt sørger for nok røyk og flammer til å glede oss som fortsatt står. Det er herlig å se et band som alltid sørger for at det visuelle er på plass i like stor grad som det musikalske, og i så måte er de også det perfekte bandet til å avslutte Hellbotn 2021. Det er nå 20 år siden de debuterte med sin selvtitulerte EP, og dagens besetning har vært med hele veien, så det er ikke rart at samtlige låter sitter som et skudd der de leverer et solid og variert sett. Og med ett er festivalen over, og vi setter oss ned for å diskutere høydepunkter med folk før natta kaller og en særdeles vellykket festival er historie…

Med unntak av noen mikroskopiske tekniske problemer med lys og lyd underveis, gikk festivalen på skinner, så all heder og ære til arrangører og alle involverte! Dersom man skulle sette fingeren på noe, måtte det være at det kunne bli knapt med tid til å sette seg ned mellom konsertene, ettersom det ikke var lov å ta med drikke – med eller utan alkohol – inn i lokalet. 6 timer stående oppreist kan også ta på, så et ydmykt ønske til neste år måtte være å starte det hele en time tidligere, slik at man kunne ha lagt inn 10 minutter mer mellom bandene til sosialisering og hvile av beina. Igjen blir dette kun småplukk, og det er bare å glede seg til neste år – det gjør vi!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Trish Bronte & Henrik Eidem Kurka
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14831]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates Uprising

 

BEYOND THE GATES UPRISING 2021
USF Verftet, Bergen
6.-7. august, 2021

“Beyond the Gates – 4 days of darkness in the heart of Bergen”, står det festivalbåndet jeg fikk sist helg. Dette var nok rester fra forrige festival i 2019 eller ment for enten i fjor eller den originale utgaven i år, men som alle vet spredte pesten seg over landet, og forrige festival for meg var i januar 2020. Det har vært noen få anledninger til mini-arrangement i perioder der viruset har roet seg, men fra jobb på 5 festivaler og foto av hele 230 band i 2019, ble den pausen adskillig lengre og tyngre enn forventet. Hele kunst, musikkbransjen og utelivsbransjen har jo hatt en tung tid. For de fleste er ikke konsert lenger noen selvfølge, men en ønskedrøm, og store festivaler er en utopi for store deler av verden akkurat nå, iallefall innendørs. Etter å ha vært så heldig å få dekke 4 konserter med 5 band på 3 dager med 20 stk i salen, tenkte jeg at det var det nærmeste jeg ville komme festival denne sommeren. Beyond the Gates hadde utsatt nok en gang, Midgardsblot også, så overraskelsen og iveren var veldig stor da et nytt arrangement, Beyond the Gates Uprising, ble annonsert i begynnelsen av august i Bergen. Vi forlot Oslomørket og kom for å nyte 2 dager med mørke i hjertet av Bergen, som det stod på festivalbåndet. Jeg vil si at aldri har mørket vært så lyst som i den byen, med musikk fra de fleste hus i sentrum, uteserveringene og restaurantene var fulle av folk, glade folk. Jeg kan med en gang røpe at den langhelga i Bergen med mørk metal og festival er min lyseste helg på de fleste vis siden pandemien startet!

Fredag

Bergen møtte oss med sol og stemningen var veldig god, jeg følte meg nesten på like fot med sønnen som hadde sin første festival, for det var så lenge siden sist. Det kriblet litt i magen da vi nærmet oss Verftet, endelig skulle det faktisk skje igjen! Vi fulgte strømmen av svartkledde folk som viste vei mot USF Verftet på Nordnes. Der ble vi møtt av en moderat kø og før vi kom inn måtte vi vise både vaksinepass og billett, samt ta på munnbind. Det var litt surr på den fronten og vi fikk flere ulike beskjeder om hva som skulle til. De som ikke var vaksinert, skulle gjennom en teststasjon på baksiden av Verftet. Noen sa alle skulle innom der, noen sa at de som var del vaksinert slapp test, så der lå det an til potensielt trøbbel, men det gikk bra tross alt.

Endelig inne rakk jeg akkurat første band, og kom meg rett i fotopiten. Enda Phantom Fire (9/10) er flunkende nye, har jeg rukket å få med meg det de har gitt ut. De startet showet med å spille sin nye musikkvideo til låta Feed the Fire, som hadde premiere via Decibel Magazine noen dager før. Den gikk rett inn som en favoritt hos meg og dette var et av de bandene jeg gledet meg enormt til å se! Bandet innfridde alle forventninger. De spilte ikke så lenge, men til de grader bra, og er et band jeg definitivt vil høre mere av. De karakteriserer seg som heavy metal, og er i utgangspunktet en duo, men hadde med seg livemusikere i tillegg. Det bandmedlemmet jeg kjenner til fra før, er Eld (Frode Kilvik), den fantastiske bassisten og vokalisten som også spiller i Gaahls Wyrd, Aeternus, Krakow og Maidenheads. Jeg gleder meg til fortsettelsen herfra.

Det var en stor spennvidde på festivalen, og Vulture Industries (8/10) var definitivt noe helt annet enn bandet før. De er fra Bergensområdet i likhet med forrige band, og leverer tight og bra progrock.

Helheim (8/10) var igjen noe helt annet, og da de skulle på begynte folk å strømme på inn i lokalet. Vanligvis er variasjon mellom band noe jeg setter pris på med festivaler. Programmet var også nokså tett og behovet for pause meldte seg, så det å koble seg på det mer innadvendte og drømmende landskapet til Helheim ble for meg ganske vanskelig akkurat da, men jeg likte veldig godt det jeg hørte, og teknisk og musikalsk var det ingenting negativt å si på konserten. Feriekolonien, som utescenen het, hadde ganske så mange av festivalgjengerne sittende ute i den fantastiske Bergensnatta.

Igjen skiftet tempo og framtoning enormt fra Helheims mørkeblå scenelys, uten mye dramatikk til den de brutale og dramatiske Whoredom Rife (10/10) fra Nidaros, som var en av mine forhåndsfavoritter. De gir det hele den lille ekstra uroen i kroppen og den følelsen av fare som jeg har klart i minne fra forrige konsert med dem på Blå for noen år siden, da de hadde med over 10 bukkehoder på scenen, det lukta stramt av dødt får, og det endte med at et av geitehodene ble kastet ut i publikum av gjestevokalisten. Nå var vokalisten, tilbake og tross tidvis lite lys er de et av de bandene jeg liker å fange med kamera, så adrenalinet pumpet litt mer enn ved de andre banda. Verftet var betraktelig fullere nå, de inntegnede strekene publikum skulle stå i var glemt, og munnbind var det flere som hadde mistet. Det var færre fårehoder på scenen enn sist, og jeg kjente at det var like greit, for det var nok med å passe på alt det andre som skjedde. De var fantastiske fra første brøl, og allerede da kjente jeg tydelig hvorfor jeg var på denne festivalen. Det var en helt annen stemning i publikum også, det var flere som koblet seg på denne energien og det kokte på et vis. Bandet gjorde en forrykende konsert, som absolutt ble et av høydepunktene gjennom helga for min del.

Gaahls Wyrd (10/10) var et av de første bandene jeg fikk tatt bilde av i sommer da Oslo åpnet litt og de spilte på Sentrum Scene med 20 sittende publikummere i salen. De klarte seg forrykende bra, og leverer generelt alltid bra konserter. Dynamikken i Gaahls Wyrd er todelt, Gaahl selv med en rolig og litt majestetiske fremtoning der han går i halvt tempo av resten av bandet, som holder et veldig høyt tempo og har en magisk energi. De pleier å jobbe hardt med publikum, noe de viste selv med 20 stykker som satt spredt i den store salen i Oslo, og nå var det endelig bedre forhold, så jeg gledet meg enormt til kveldens siste band. Det var noe ekstra magisk med hele bandet den kvelden på Verftet. Dette var altså min femte konsert med bandet, og aldri har de spilt så bra og lenge. Vokalen til Gaahl var også utvidet, og han fikk vist sin enorme spennvidde som vokalist, og imponerte virkelig. De spilte og spilte, og det var bare egentlig bare helt fantastisk hvor lenge de holdt energien og publikum i sin hule hånd. En fantastisk avsluttning på første kveld.

Lørdag

Sånn ganske tett på festivalen ble det annonsert en ekstrakonsert på dagtid på lørdag. Den hadde, i motsetning til resten, fri aldersgrense og var gratis.

Inculter (8/10) er allerede en favoritt blant de yngre norske thrash metal-bandene som har dukket opp de siste åra. Jeg har sett dem live før og gledet meg til et gjensyn med det fete bandet fra lille Fusa. Sola skinte sterkt denne ettermiddagen også, og ved Feriekolonien utenfor Verftet var det allerede ganske mye folk. Vi kom litt sent, men rakk det meste sammen med publikummere fra 3 år til i alder nærmere 70. Bandet holdt den fete energien og tempoet de pleier, men det var ganske høy skravlefaktor på bordene foran scenen. Det er dessuten noe med band som pleier å ha en gjeng med headbangere på første rad, men de holdt en absolutt fet konsert.

Sahg (8/10) har jeg sett live før, og de leverer alltid. De dro i gang festivalens andre dag inne, med full energi og trøkk, folket begynte å strømme inn og stemningen steg mens Sahg spilt tight og god doomy Heavy Metal.

Neste band ut var Vemod (7/10), og dette var mitt første møte med bandet. Igjen et innadvendt og lysgjerrig band, som for oss fotografer gjør jobben ganske vanskelig, men de hadde en veldig fin scenografi med røkelse i front. De kjørte et dronete og rolig lydlandskap, som ikke evnet å la alle rive med, men selv om dette var på et tidspunkt hvor det kanskje hadde gjort seg med et litt mer energisk input, leverte de i høyeste grad en bra konsert.

Aeternus (8/10) hadde jeg heller ikke hørt før, men dette er enda et band hvor Eld- Frode Kilvik er med, og det lovet bra, så jeg gledet meg. De innfridde virkelig og spilte en skikkelig energisk og atmosfærisk fet konsert. Publikummet var blitt flere og stemningen skikkelig god. Jeg likte særlig den mørke og intense dark metal-vokalen.

Soundtracket av vår 2021 for meg var den nye skiva til Djevel (10/10), Tanker Som Rir Natten. Den plata traff meg rett i hjertet, og har passet ganske bra til den tøffe tiden i år da ting var stengt og ganske mørkt. Jeg gledet meg dermed veldig til å se dem igjen. Bandet hadde skiftet vokalist siden sist, så jeg var veldig spent på hvordan de ville være nå. Vokalistbytte er jo ikke alltid så lett, særlig ikke når den er så stor del av bandets identitet, men mot alle odds så fungerte det helt perfekt! Jeg vil faktisk nesten si at den nye vokalisten styrket bandets sceniske framtoning. Stemningen, særlig foran scenen, var høy, og publikum så ut til å like det skikkelig godt. Dette var virkelig et av festivalens høydepunkter!

Det hele skulle avsluttes av bergensbandet Taake (6/10). De var på hjemmebane og lokalet var igjen så fullt som mulig akkurat da. En stor del av publikum hadde glemt avstand og munnbind, men jeg håper for festivalens skyld at det gikk bra. Arrangørene gjorde sitt beste, men det er noe med ganske fulle metalfans på førstereis etter over ett og halvt år uten festival… For en fotograf gir Taake kule bilder å fange hver gang, og vokalist Hoest er veldig fascinerende der han beveger seg som en reptilaktig skikkelse rundt på scenen. Det som derimot ikke er like artig, er den litt tvilsomme flørten med høyreekstremisme og nasjonalisme, og da han igjen entret scenen var det med en kappe med et norsk flagg til kappefor. Den energien som Gaahls Wyrd gav dagen før, var nå byttet ut med å være ganske lei. Taake har mange kvaliteter, men de fanget ikke meg, og tekster og titler gjorde meg plutselig så ukomfortabel at jeg faktisk valgte å dra hjem før siste låt var over. Jeg føler vel at konseptet og bandet står litt stille, og etter å ha hørt intervjuer med vokalisten de siste året, kjente jeg at det ikke er greit mer for min del. Jeg skulle dermed ønske de hadde avsluttet med et annet band. Jeg snakket med flere som hadde det på samme måten, men det må sies at flertallet av publikum så ut til å ha en bra konsert.

Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å være med på festival igjen, og det var herlig at det ble Bergen som torde å ta sjansen på å være tidlig ute med å kjøre innendørs festival i en pandemi, med stigende smittetall. Etter det jeg hørt i ettertid, klarte de å gjennomføre uten noen smittetilfeller, så dette er skikkelig bra jobbet og all ros til Beyond the Gates, dette klarte dere med glans! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Tekst og bilder: Silje Storm Drabitius

 

[espro-slider id=14716]

Alle bilder ©Silje Storm Drabitius.

 

Liveanmeldelser

Ad Hoc Festivalen 2021

 

 

Ad Hoc Festivalen 2021
Råde, 5-7. august, 2021

På et småbruk, ute på landet, i Viken, tidligere Østfold, nærmere bestemt i Råde, arrangeres det for andre år på rad musikkfestival. Festivalens grand papa er Anders Odden, kjent fra drøssevis av band/prosjekter, deriblant Cadaver, og festivalen er enkelt og greit på familiens eget småbruk. Det er altså litt sånn “hjemme hos”-følelse over det hele. Det som møter deg midt ute på landsbygda, er et hjemmesnekret treskilt hvor det står, med store svartmalte bokstaver, “Ad-Hoc Festivalen”. Etter en lengre gårdsvei kommer vi fram til en diger parkeringsplass, som enkelt og greit er et jorde, hvor nedslåtte kornaks lager en flott raspelyd under bilen mens den parkeres. Selve gårdstunet har fått plass til en forholdsvis stor scene, og det er satt ut flere bord med sittebenker rundt omkring. Lokale mat- og drikkeprodusenter har fått behørig plass, og de tilbyr de lekreste retter for både vegetarianere og kjøttetere, samt lokalt øl som gjør at folk nok en gang kan sitte og synse over hvordan dråpene påvirker ganen og hodet. Det er selvfølgelig gjort plass til en liten merchbod i fjøset, samt en barbersjappe i et partytelt. Festivaldassene er behørig plassert diskret på enden av fjøset, og funket som fjell. Det er ryddig og oversiktlig, men samtidig meget laidback og god hjemmesnekret-følelse rundt hele området. Atmosfæren som møter deg på tur inn er knakende god, og det føles godt å være ute i friluft for å nyte musikk igjen, sammen med brødre og søstre i ånden.

Dette er andre året festivalen gjennomføres, og der det i fjor var Benny Borg, Arve Tellefsen og Jørn Hoel som var de største navnene, har festivalen i år et større metallisk tilsnitt. Undertegnede fikk ikke med seg torsdag, første dag, men da var det heller ikke noe metal å spore, så for den saks skyld var det ikke MHNs materiale samme hva.

 

Fredag:

Det er ikke mange band som spiller hver dag, det begrenses til kun to stk. Men før bandene får vist seg frem, så settes programmet i gang med et intervju gjort av folkene bak podcasten Stengt Bar – med en gjest. Intervjuet ledes av Lucipher Daldorff, og gjestene er frontfiguren fra headlineren den respektive dagen. Fredag kveld var det derfor Lars Lønning fra Black Debbath som fikk muligheten til å svare på noen betimelige spørsmål. Tonen var lett og ledig, med hovedfokus på tull og fanteri. Et hyggelig og moro innslag som fungerte som grei oppvarming. Kl. 20.45 var det endelig klart for første metallband, og de som fikk startet det hele var Scars (8/10), fra naboekommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Witchhammer og Mecalimb, har holdt det gående siden 2013 og har gitt ut en fullengder, en singel og en EP. Musikken de spiller er tung, groovy, riffbasert metal, med hint til et krysningspunkt mellom Pantera og eldre Metallica. Etter en stemningsfull intro, drar de på med rett i trynet-metal som det oser baller av. Stemningen er god, og selv om flesteparten av de oppmøtte sitter rundt bordene, ser det ut som musikken faller i smak. Det nikkes rytmisk og applausen og ropingen sitter forholdsvis løst mellom låtene. Låtmaterialet til bandet er definitivt bra, og flere av de hardeste låtene får gliset frem, ihvertfall hos undertegnede. Også de melodiøse låtene er gull, og det er behagelig å lytte til gode melodilinjer som brytes opp med tunge, rocka metallriff. Vokalen til Ole Olsen er herlig kraftfull, der den ligger i det røffe sjiktet, og kompletterer låtmaterialet perfekt. Flott! Det som derimot skjemmer en del, er lyden. Jevnt over er den litt for rufsete og grøtete, der det savnes balanse i uttrykket. Rytmegitaren er dessverre ofte nesten helt borte, så på de partiene der låtene brytes ned til kun rytmegitar, høres den nesten ikke. I tillegg forsvant bassen og trommene flere ganger, men de fikk alltid hektet seg på igjen. Bandet skal ikke lastes for lyden, men den påvirker jo helhetsopplevelsen. Når det er sagt, så gjorde bandet sitt ytterste for at folk skulle kose seg, og det fikk de til. Gleden fra scenen smittet over til publikum, og selv om det var litt glissent oppmøte, tok det seg opp utover settet. Det var fantastisk å digge metal ute i det fri, og mens mørket begynt å senke seg, gjorde Scars et meget godt valg i å avslutte med kongelåta Eye For An Eye, som gav oss et godt realt slag i trynet før de gikk av. Konklusjonen er at Scars kan å lage god stemning og partyfeeling, låtene er sterke, og gutta kan sakene sine. Det virket som de fleste var godt fornøyd med kveldens første band!

Etter en god pause, litt påfyll av vegetarwraps og økologisk sitronbrus fra Windunderbar, var det klart for kveldens headliner, Black Debbath (9/10). Det er vel unødvendig å gi en lang presentasjon av gutta boys, så la oss nøye oss med å si at Råde fikk oppleve tonnevis av tung, tung politisk rock denne fredagskvelden. Med en fabelaktig uhøytidelig selvsikkerhet, entret bandet scenen iført sine karakteristiske tatoveringsklær og überkorte dongerishorts. Sceneoppsettet var også, i kjent stil, kjempeherlig. Vi snakker motorsykkelstyre med påmontert dyreskalle og røykrør, samt sykkelstyrer med krimskrams og horn. I tillegg hadde de hengt opp en liten valgurne, noe som seffern passet godt i disse pre valgtider. Det eneste som manglet hadde vært å få inn Trygve Slagsvold Vedum. Han ville passet som fot i hose her i Råde i kveld. Men vi fikk nok politikk læll vi! Første låt ut var tittelkuttet på siste skive, Norsk Barsk Metal, og det var liten tvil om at både band og publikum var i helt perfekt modus. På lik linje som at mørket hadde smøget seg ned over oss, begynte folk å smyge seg fremover mot scenen, og ting begynte å se bra ut. Etter første låt initierte Lars sin introtale til oss kjære publikum, men Egil Hegerberg avbrøt selvfølgelig og tok over. Han drar opp “me too” og henvender seg til alle damene (eller “dere begge”, som han sa) og ber om at de holder avstand. Antall kilometer avstand som er nødvendig er selvfølgelig 1001 – 1002 – 1003. Det blir for mye å skrive om alle de morsomme kommentarene og talene til bandet, men høydepunkter var Egils geniale quiz om black metal og barnesanger, skolering av allsang på låta Pils, samt utdeling av hestebladet Penny fra 80-tallet. I tillegg var det stor humor da gutta ble så varme og ukomfortable at de måtte ta av seg shortsen og spille siste halvdel i trusa. Som Egil så flott sa: “Visse ting kan ikke unnlates offentligheten”. Det er unødvendig å si at alt dette skape en kjempegod stemning. Men, som de fleste vet, Black Debbath er ikke bare tull og fanteri. De er også et meget dyktig band med ekstremt flinke musikere. Så selve fremførelsen av låtene var det ingenting å utsette på. Og der Scars slet med lyd, leverte debattantene en konsert med flott lyd. Alt låt bra, og instrumentene fikk akkurat nok boltreplass. Siden det etter hvert hadde blitt bekmørkt, kom også lyseffektene til sin fulle rett, og skapte et godt visuelt uttrykk. Som en aldri så liten overraskelse hadde de invitert “en ung musiker som de mente fortjente oppmerksomhet”, så under låta Tons of Rock kom general Anders, iført kappe, spankulerende inn på scenen og ble med på låta. Dette til stor glede for publikum. Vi fikk servert de fleste klassikerne, slik som Nei Til Runkesti på Ekeberg, Mongo Norway, Voggesang til Trønderen, Det er Problemer Innad i Høyre, pluss mange mange fler. Og som ekstranummer peisa de på med Den Femte Statsmakt. En meget god opplevelse, og flott avslutning på en fantastisk dag. Og for de av oss som liker å ta tidlig kveld, så kan det noteres at kalaset var ferdig ca kl 23.15.

 

Lørdag:

Etter en meget god opplevelse fredagen, var det en god følelse å sette seg i bilen og rulle til festivalens siste dag. Den norske rikskanalen og Meteorologisk Institutt hadde i forkant gitt oss et lite tips om at det kunne bli noe fuktig i kveld, og her snakker vi KUN om fuktighet i relasjon til vær. Men ettermiddagen startet heldigvis med sol og god temperatur. Ved ankomst ca kl 18.45, var det allerede flere biler på parkeringsplassen enn gårsdagen, og det sier kanskje både noe om antallet oppmøtte, men også at det her ikke bare er festivalgjengere med fest og fanteri i intensjonssekken. Vi fikk ut av festivalgeneral Anders Odden at det var solgt flere billetter i dag, og at han regnet med ihvertfall 150 stk, men at han ikke hadde sjekket antallet. Det vil også mest sannsynlig bli festival neste år også, og da er sjansen stor for at det blir enda større navn. Men her var det ikke noe konkret å melde, så da får vi bare vente og se. Stengt bar med en gjest sparket det hele i gang, med Anders som hovedgjest. Et underholdende innslag, der det heldigvis etter hvert også ble fokus på andre ting enn kun fyll og det å være fyllesjuk. Anders tok vel strengt tatt over hele intervjuet og fortalte historier og skrøner til stor begeistring for publikum. Lista var dermed lagt for en uhøytidelig kveld.

Kl 20.45 entret dagens første band scenen, og vi snakker da om Befouled (8/10) fra Fredrikstad/Sarpsborg. Gutta har spesialisert seg på 90-talls old school death metal, slik vi kjenner den fra skandinavia, og kanskje helst fra Sverige. Det ligger ihvertfall masse Entombed og Dismember og dundrer i bunnen, noe som definitivt gjør seg bra live. Det er tydelig at Befouled har en del fans blant publikum, for det siger på fram mot scenen, og det er god respons blant de oppmøtte. Gutta vet hva de gjør, og selv om det er trommis Henning Haugen som er mastermind i bandet, er det et helhetlig band som står på scenen og fører oss tilbake i tid til det spennende 90-tallet. Det er herlig å høre både seks- og sjustrengers gitarer spy ut knusende, råtne riff som det oser motorsag av. Låtmaterialet er godt og tydelig plassert innen sjangeren, noe som gjør at det alltid er store muligheter for headbanging. Denne musikken er som laget for sådann fysisk utfoldelse, og selv om det ikke akkurat tar helt av med headbanging blant publikum, så nikkes det taktfast her og der. Trommene smeller til med mørk groove, og det låter taktfast og tight. Vokalen til Fredrik W. Aas er mørk og kraftig, og fyren gjør en skikkelig god figur gjennom energien han utsondrer. Det er litt den samme utfordringen i kveld som i går, for lyden er ikke bra her heller. Den er ikke direkte dårlig, men det er fortsatt grøtete og ullent. Dette gir seg blant annet utslag i at bassen blir litt for lav, noe som er litt dumt siden noe av det feteste med gammel dødsmetall er den tunge buldringen fra bassen som skal ligge som et klamt teppe over låtene. Lengst frem mot scenen er ikke dette så merkbart, men lengre bak blir det litt vel tynt. Dette gjelder også basstrommene som noen ganger blir for lave og mister trøkket. Men vi snakker utescene og festival, så vi klarer lett å riste lydutfordringer bak oss. Bandet gav oss en kjempegod opplevelse, og spillegleden og engasjementet til gutta gjorde konserten til en flott opplevelse. Avslutningslåten, Bringer of Plague, avsluttet det hele på en perfekt måte!

Pausen gav mulighet til å trøkke i seg en lokalt produsert, fantastisk god, lammekebab. Mens babben fortæres, siger det på med svartkledde folk, noe som tyder på noe er nært forestående. I forhold til gårsdagen, er det hakket mer svart i dag, så på mange måter kan man si at det smalnes litt til med tanke på musikalsk uttrykk. Vi snakker strengt tatt om en helaften med death metal, noe som altså også viser seg i det visuelle uttrykket hos publikum. Kl 22.00 entrer Cadaver (9/10) scenen. Livebesetningen til Anders består av Eilert Solstad på bass og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Som vanlig får vi presentert litt staffasje, og Anders går for sin karakteristiske kappe og sort/hvit sminke, mens Eilert stiller i hatt med briller og skinnfrakk av den typen vi kjenner fra sadist/torturfilmer, og assosiasjonene glir fort over til en eller annen tysk torturistlege under andre verdenskrig. Dette kalde/småperverse uttrykket til Eilert fungerte godt og skapte en genial kontrast til ståkontrabassen som han trakterte med vante fingre. Bjørn har nok med å holde fouks på trommene, for skal undertegnede være helt ærlig så var det knyttet litt spenning til hvordan Bjørn skulle piske seg gjennom låtene fra siste EP og fullengder. For det er liten tvil om at Dirk Verbeuren har lagt inn en del ekstremt krevende innslag på flere av låtene, og det er ikke hvem som helst som klarer låtene han har styrt trommene på. Men Bjørn har spilt låtene før, og det var sykt herlig å se hvordan han briljerte i kveld. Spesielt på Circle of Morbidity øste han ut en ekstrem maktdemonstrasjon, og jeg må innrømme at øynene hvilte mye på trommene gjennom konserten. Vi fikk oppleve et band som leverte sakene sine, og selv om Anders er kjent for å underholde, så var det liten tvil om at han var på hjemmebane i kveld. Strengt tatt så var det vel alle vi andre som var på hans hjemmebane, sånn geografisk sett… Det er lite å utsette på instrumenteringen, alle tre leverer tighte saker gjennom hele konserten, og det uavhengig av om det var låter fra Hallucinating Anxiety eller Edder and Bile. Både fart og teknikk sitter, og når Anders i tillegg klarer å lire ut av seg tull og fanteri mellom låtene blir resultatet meget godt gjennomført, og den uhøytidelige attituden fra scenen faller i god smak til et publikum som har vokst seg ganske stort. Lyden var atskillig bedre enn hos Befouled, noe som gjorde at vi fikk med oss detaljene i låtene. Lyssettingen var også flott, spesielt var det effektfullt med blandingen av rødt og grønt lys som strålte ut i kveldsmørket. Vi fikk servert låter fra hele bandets historie, og selv om det er de nyeste låtene undertegende liker best, er det liten tvil om at en låt som Innominate er überfet! Regnværet som var spådd, meldte etter hvert sin ankomst, så siste halvdel ble forholdsvis fuktig, men ikke så mye at det ødela opplevelsen, selv om det ble litt mer glissent foran scenen. Heldigvis gav det seg på slutten. Etter en time var det slutt, og vi kan si oss godt fornøyd med kveldens opplevelse.

Så, hva sitter man igjen etter to av tre dager med Ad Hoc? Det første som må sies er at det var godt å være i gang med konserter igjen, så det i seg selv gjorde det lett å kose seg. Arenaen viste seg å fungere veldig godt. Følelse av hjemmesnekret gjorde at atmosfæren ble meget behagelig. Folk var i godt humør og så ut til å kose seg, og det var en lett og ledig tone. Scenen fungerte bra, og selv om lyden tidvis var litt dårlig, var det hele likevel godt gjennomført. Maten var noe av det beste man har opplevd på festival. Kortreist, lokal mat gjør også sitt til at nærområdet får tilhørighet til festivalen, og kanskje sitter aktørene også igjen med noen kroner ekstra i kassa. Selv om ikke festivalen var utsolgt, så var det greit nok med folk de to dagene. Ting var ryddig og forholdsvis rent, og rammene med skog, åker, gårdsbruk, en liten vanndam og plassering langt ute på bygda funket som bare det. Bandene bestod av godt voksne folk, så dette var ikke en festival for den yngre generasjon, men kanskje vil det på sikt også være mulig for de under 40 år å spille på Ad Hoc? Hvem vet? Dette gikk igjen også med tanke på publikum, som holdt en forholdsvis høy gjennomsnittsalder. Det savnes litt ungdommelig galskap, men for oss som er litt oppe i årene, var det en behagelig opplevelse å være på Ad Hoc i år. Man skal ikke kimse av komfort, vi er jo tross alt alminnelige dødlige som ikke har så alt for lenge igjen, så vi får følge Anders sin oppfordring om å kose oss og leve mens vi fortsatt kan. Hvem vet hva som skjer i morgen… Takk for nå!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14646]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2019

 

BEYOND THE GATES 2019

Bergen. En dyster by nedsyltet i regn og skarring. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp her Svartedauden valgte å komme krypende til lands i år 1349. Eller at det er nettopp her de har valgt å beholde buekorps. Bergen, denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått vannskader av den. Et cetera. Vel, vel. Om man en sjelden gang skal legge lunkne flåserier og utslitte stereotyper til side: For en perfekt festival dere har satt i hop der borte, folkens! Man bøyer seg i hatten og det som verre er. BEYOND THE GATES og dens forgjenger Hole in the Sky har i en årrekke vært flinke til å mikse det hotte og hypede med det eldre og solide, og årets utgave er intet unntak. Metal Hammers selvutsendte måtte bittert nok nøye seg med to dager, men ut fra den elektroniske jungeltelegrafen å dømme leverte også de to foregående dagene til laud.

Fredag

“Where are the new, rising up and coming artists in hard rock and metal?” Det var temaet for lørdagens paneldebatt på Beyond the Gates, der gamle gubber skulle diskutere hvorfor det kun er gamle gubber som spiller på festivaler for et publikum bestående av gamle gubber. Vel, å flytte Inculter (9/10) lenger opp på plakaten enn å la dem sose rundt nede i matinéland på Kvarteret kunne vært en fin begynnelse! Fusa-gutta leverer nemlig en forrykende konsert, tightere enn rumpeballene til Dolph Lundgren og friskere enn en blomstereng av Mentos-blomster. Hvilke TEMPOVEKSLINGER! “Dynamikk” er et ord som får meg til å brekke meg verre enn Dan Børge Akerø luktende på afrikansk brygg, men her kommer jaggu også dette ordet til sin rett. Til tross for at PA-en kneler mot slutten av settet kjører Inculter på videre, og belønnes med stor jubel når lyden kommer tilbake. Herregud så godt det gjør å se folk i tjueåra spille bånntight thrash metal! Terningkast masse.

Etter Inculter ble Misotheist (7/10) noe seigere, og man stiller seg mildt undrende til hvorfor bandene ikke spilte i motsatt rekkefølge. Trønderne hadde litt feedback-utfordringer i starten da lyden gikk fra murvegg til murvegg inne på Kvarteret, men ganske snart kom man opp i marsjfart og fin form. Dette var bandets debutkonsert, og med én utgivelse i sekken var forrådet av låter naturlig nok noe begrenset. Da hjelper det at låtene er lange, og man talte seg vel frem til en tre-fire låter i løpet av hele konserten. Beast and Soil kan (og bør) fremheves, og jevnt over holder Misotheist den høye standarden man har blitt vant til fra Terratur-band. Publikumsoppmøtet var også solid (under begge band).

Varathron ble ofret til fordel for mat og drikke, og ved ankomsten til Verftet var det svenskene i Horisont som ble tilgodesett med noen skarve minutter. Litt snilt og hippieaktig sammenlignet med den øvrige line-upen, men godkjent 70-tallsrock av den trivelige sorten. Rocker tidvis heftig.

Når trommepodiet er bygget, basert på øyemål, anslagsvis 10-12 meter opp i været er det liten tvil om hvem som spiller trommer i bandet. En maskert Hellhammer er førstemann ut på scenen, tett fulgt av resten av Arcturus (6/10), blant dem vokalist ICS Vortex ikledd en kappe med hette og en slags maske. Skuffende lav sirkus-faktor! Arcturus hadde lovet å spille et old school-sett fra de første skivene sine, og holdt ord. Samtlige låter var etter det jeg kunne oppfatte hentet fra de to første skivene Aspera Hiems Symfonia, La Masquerade Infernale og EP-en Constellation, med The Chaos Path og Raudt og Svart som høydepunktene. ICS Vortex’ interaksjon med publikum var ikke-eksisterende, men mannen sang imidlertid som en gud, og det var vel strengt tatt det han var der for.

Ja, hva skal man si? Når noe nærmest er så perfekt at man blir litt småirritert? For Emperor (9/10) leverte en fantastisk konsert på Beyond the Gates, gubbevaremegvæl. Fra åpningen Ye Entrancemperium pløyde de gjennom hele besteskiva Anthems to the Welkin at Dusk, før de slengte inn Curse You All Men!, The Majesty of the Night Sky, I am the Black Wizards og Inno A Satana for good measure. ALT er riktig. Og når alt er riktig blir man (jeg) gjerne vrang og kontrær. For er ikke dette bare black metal-utgaven av Rush? Eple til læreren, rett hjem til leksene og tidlig i seng fordi man skal på skolen dagen etter? Eller er det bare min forkjærlighet for det ufullkomne og mediokre, og manglende entusiasme for perfeksjonisme som her trekkes frem i sollys? Antakeligvis. For visst hadde det vært traurig å se Ihsahn, Samoth og Trym komme trekkende i full black metal-uniform i 2019, partying like it’s 1994/1997, vindrikkende og sverdveivende mens de lovte full støtte til Satan. Bedre da å fokusere på musikken, og levere en konsert det vil gå gjetord om i årevis. Så får jeg heller leve med at Ihsahn har gitaren midt på magen.

Om jeg ikke tar mye feil sto vel Primordial (9/10) opprinnelig oppført før Emperor på spilleskjemaet, og man kunne saktens frykte at salen på Verftet skulle bli halvglissen når folk hadde blitt mettet både av øl og Emperor. De bange anelsene slo heldigvis ikke til, og å plassere Primordial sist viste seg tvert imot å være en snedig manøver. A.A. Nemtheanga er en formidabel frontmann, og Primordial et formidabelt band. Til tross for at bandet går i Desaster-fella med at 1 av 4 kjører liksminke har de Bergen i sin klamme favn fra åpningslåta Where Greater Men Have Fallen til avslutningslåta Empire Falls. Hadde det ikke vært for Emperors maktdemonstrasjon en snau halvtime tidligere ville denne konserten havnet øverst på lista, men nå ble det hakket vanskeligere å skulle avgjøre hvem som stakk av med “seieren”. Decisions, decisions. 

 

Lørdag

Lørdag var Bergensværet mildere stemt sett med østlandske øyne, og man kunne etter å ha tapt både i trav og fotball bevege seg tørrskodd bort til Verftets grillsjappe og hive innpå en wrap før Necros Christos rakk å komme seg på scenen. Tyskerne ble etter visse samvittighetskvaler bortprioritert etter to låter til fordel for sårt tiltrengt sosialisering, så første hele lørdagskonsert ble Lucifer (5/10) for min del. Iført noe som ligner mistenkelig på en Emil fra Lønneberget-lue sitter han der bak trommesettet, selveste Nicke Andersson! Å, glede! Lucifer er imidlertid først og fremst kona Johanna Sadonis’ band, og med sin snytt-ut-av-Coven-stil og fremragende vokal blir hun også det naturlige midtpunktet i forestillingen. Til tross for iherdige forsøk har jeg aldri klart å få Lucifer til å feste seg til hjernebarken, og selv om det ikke er noe spesielt å utsette på bandet i live-sammenheng er det heller ikke mye man biter seg merke i. “Satanic pop”, som Johanna kaller det fra scenen, med det vesentlige unntak at pop som regel er basert på fengende hooks. Når Sabbath-drivet er på plass funker det, men Lucifer forblir i det store og det hele forundringsverdig anonymt.

Hello Cleveland! Endelig får man sjansen til å se Midnight (8/10) igjen! Sleaze-thrasherne fra Ohio leverte en av de bedre og mest utagerende konsertene jeg har opplevd da de debuterte på norsk jord i 2013, og selv om trioen går ut i hundre også her blir det litt mye luft og for stor boltreplass på scena til at man føler at man skal gi slipp på alle hemninger. At dette er solid Venom-worship er ikke til å stikke under en stol, og man skal heller ikke være utstyrt med for sensitiv krenke-radar under en Midnight-konsert (les: “Endless Slut”). Satanic Royalty er en utrolig fet låt som er enda fetere når den fremføres live, men også Evil Like a Knife, Lust, Filth and Sleaze og avslutningslåta You Can’t Stop Steel scorer høye stilpoeng.

Mange hadde gledet seg stort til Candlemass (8/10), og selv om jeg også faller ned i den positive enden av skalaen når svenskene skal bedømmes var jeg noe skeptisk til å se dem spille etter adrenalinbomben Midnight. Sist jeg så dem live var det fortsatt Messiah Marcolin som var vokalist, nå var det en fyr som ved første øyekast så ut som en sliten James Hetfield-kopist som holdt i mikrofonen. NEIDA. Johan Längquist sang helt klockrent, som man sier på den andre siden av grensen, og Candlemass låt tyngre og bedre enn jeg kan huske å sett dem tidligere. Selv om Leif Edling har blitt en gammel mann og forkledd seg med hatt er Candlemass temmelig kult, og min redsel for en adrenalin-nedtur viser seg å være ubegrunnet. Når The Well of Souls og Mirror Mirror åpner ballet og konserten avsluttes med Bewitched og Solitude er det en rekke euforiske ansikter å spore rundt om i korridorene på Verftet i etterkant. Gitarist Lasse Johansson får sågar kake og bursdagssang påspandert, noe som truer med å gjøre det hele litt VEL søtladent, men la gå.

Når Abbath (7/10) kommer galopperende inn på scena med gitaren sin vet man at det blir gøy. I intervjuer rundt utgivelsen av den nye skiva Outstrider har han gitt uttrykk for at bandet aldri har vært fungert så knirkefritt som nå, og når man ser dem på scena er det et inntrykk som befestes. Bassist Mia Wallace og gitarist Ole André Farstad utfyller sjefen sjøl fint, det hele flyter godt og låter bra. Høy Spinal Tap-faktor på de enorme ABBATH-bokstavene som er plassert på scena, men på den andre siden er det ingen som behersker blandingen mellom pompøsitet og humor like godt som Abbath. For en herlig figur! Artig med Mountains of Might, og selv om konserten kommer til kort målt opp mot gårsdagens maktdemonstrasjoner er det god stemning hele veien og en verdig avslutning på en fantastisk festival. Det eneste kjipe med festivalen er faktisk at det er et helt år til neste gang.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Beyond the Gates/Jarle H. Moe

 

Liveanmeldelser

Accept + KORK @ Operaen: Musikalsk fyrverkeri!

Accept + KORK
Operaen, Oslo
26.06.2019

…og litt ekte også.

 

Da Accept [8/10] fremførte A Night to Remember med orkester på Wacken for et par år siden kom det vel ingen stor overraskelse at nettopp de gjorde en slik konsert – knapt noe heavy metal band har vel vært så soleklare for å gjøre denne koblingen mellom klassisk musikk og HM. Bandets låter har siden starten hatt en rekke klassisk inspirerte melodilinjer, kanskje tydeligst på Metal Heart-skiva, hvor tittelkuttet inneholdt deler fra både Tchaikovsky og Beethoven. Gitarist Wolf Hoffman har på egenhånd også gitt ut et par skiver med tolking av klassiske stykker, først Classical for snaut tyve år siden, etterfulgt av Headbangers Symphony i 2016, og det er nettopp herfra de fleste av de klassiske tolkningene er hentet.

Wacken-gigget ble sluppet på DVD seint i fjor, og i kjølvannet av turneringen for sisteskiva The Rise of Chaos kom tiden for å ta det klassiske oppsettet ut på veien. Symphonic Terror, som turneen heter, har til nå vært på rundreise i Tyskland, Ukraina, Russand, Bulgaria, Tsjekkia – og nå omsider også Norge. Der Accept for det meste har turnert med et fast ensemble, The Orchestra of Death, var det våre egne KORK som stilte til dyst i Operaen. Ikke ukjent med metallsjangeren, med tanke på deres innsats med Dimmu Borgir tidligere. Fjorten strykere, fire blåsere, organist og dirigent, prydelig sminket som Tobias Forges nære slektninger, forsterket Accept og deres fiolinsolist Ava-Rebekah Rahman i Operaen. Ny siden sist vi så dem her til lands er også bassist Martin Motnik, som steppet inn etter Peter Baltes i våres. Med det byttet står Wolf Hoffman igjen som eneste originalmedlem i bandet.

Settet vi fikk presentert var en noe nedjustert versjon, halvannen time av de vanligvis to. Mussorgskys En natt på Bloksberg åpner ballet, kjapt etterfulgt av Beethovens Scherzo og Pathétique før det bærer over i årgangs-Accept med Princess of the Dawn idet vokalist Mark Tornillo viser seg på scenen. Arrangementene kler hverandre – det elektriske gir de klassiske verkene en ekstra piff, mens strykere og blåsere legger en ekstra dimensjon i tungrocken. Dessverre var det nok litt utfordrende å få lyden til å klinge perfekt oppe på sidene av galleriet, men i salen fungerte det nok godt.

Ytterligere tre låter, de litt ferskere Stalingrad og Dark Side of My Heart samt årgangsrockeren Breaker, følger før det er tid for en tur innom Tchaikovskys Svanesjøen. Samspillet mellom band og orkester er det ingenting å utsette på, Wolf og turnégitarist Phil Shouse (vikar for Uwe Lulis, innlånt fra bl.a. turnébandene til Gene Simmons og Ace Frehley) byr godt på seg selv på scenen. Man føler kanskje litt generell tilbakeholdenhet i forhold til vanlige gig, men ikke stort. På venstre flanke briljerer Rehman på fiolinen, i kapp med Hoffmans solopartier.

Balansen mellom det klassiske og det rocka er bra, konserten flyter godt mellom sjangerne. Med Shadow Soldiers blir det igjen et litt mer driv, før Tchaikovsky igjen slipper til med sin arabiske dans. Aragonaise av Bizet avslutter den helklassiske avdelingen, med bandets kanskje mest markante «fusionslåt» Metal Heart tar over. Som tidligere nevnt inneholder den allerede partier med adapsjon av klassiske verker, og er jo også en erkesviske i katalogen – og går dermed rett hjem hos et ekstatisk publikum.

Ekstranummerne, om vi kan kalle dem det i denne versjonen av settet, blir to runder fra comebackskiva Blood of the Nations – Shades of Death, som har fått deler av vår egen Edward Griegs Dovregubbens hall som avrunding, og buldrende Teutonic Terror før de umiskjennelige riffene til sjangerklassikeren Balls to the Wall runger i operaveggene. Publikum lar seg åpenbart begeistre, det er egentlig imponerende å ha hatt dem sittende i halvannen time.

Åpningsseansen til årets Tons of Rock ble avsluttet med fyrverkeri fra operataket, en mer symbolsk handling enn noe annet. Det er grenser for hvor spennende fyrverkeri blir klokka ni om kvelden såpass tett innpå St. Hans i Norge. Det er ikke helt det samme i dagslys. Dog kan vi vel si at årets festival er åpnet på anstendig vis, og det med et smell.

 

Tekst: Jon Løvstad
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13301]

 

Accept Setlist Operaen, Oslo, Norway 2019, Symphonic Terror

 

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2019

Sweden Rock Festival
Norje, Sölvesborg
5-8.06.2019

 

Sweden Rock viste i år igjen at den er blant de beste i Europa når det kommer til festivaler med fokus på rock og metalsjangeren, og som er i størrelseordenen under ‘storby’ hva publikumsantall angår.

Dog var faktisk antall publikummere en av tingene jeg hadde å klage på etter fjorårets festival, som var den første etter Live Nation sitt oppkjøp, og det første året hvor jeg faktisk fant noe å klage på i det hele tatt. Årets utgave av festivalen var undertegnedes tiende på rad, og dessverre var noen av fjorårets ankepunkter fortsatt relevante. En ting er at de har solgt merkbart flere billetter, noe som sørger for større køer, mer trengsel, og tar bort litt av den klassiske Sweden Rock-følelsen, men det største problemet er fortsatt inngangene. At de har to inganger i samme enden av festivalområdet, hvorav en av dem innebærer at man må gå gjennom publikummet ved en av scenene, er en helt hjernedød løsning. Og akkurat som i fjor ødelegger det utrolig mye for de som bor på andre siden av festivalen, med den lange omveien det nå har blitt. Det bærer også denne anmeldelsen litt preg av da det er flere band som jeg faktisk ikke fikk med meg, grunnet den mer omfattende planleggingen som måtte til for å også rekke ting der man bodde, og å komme seg frem og tilbake. For det å bli inne på festivalområdet hele dagen, med de prisene på mat og drikke er relativt utelukket. Når det er sagt, så bød virkelig årets utgave på det som antagelig var det beste utvalget av mat de ti årene jeg har vært der, og ‘food court’-løsningen fungerte utmerket. I tillegg lærte de i alle fall en ting fra fjoråret, nemlig at å fjerne et par av toalettområdene ikke var et sjakktrekk, og disse var tilbake i år.


Onsdag

Men, over til det viktigste, nemlig musikken! Og for undertegnede startet det hele med en følelsesladet konsert som hyllet tidligere gitarist i The Hellacopters, Robert “Strängen” Dahlqvist, som gikk bort i 2017. Halvannet år etter hans bortgang ble albumet han jobbet med “Rock på svenska” gitt ut, og det var dette som stod i fokus under denne hyllesten, som hadde fått navnet Rock på svenska: en hyllning till Strängen (7,5/10). Med i bandet var flere av vennene til Strängen, som også hadde vært med og jobbet på albumet, samt noen andre kjente svenske musikere som Stefan Sundström, Nike Markelius og Chips Kiesby. Stemningen minnet litt om den på Øya i 2007 da Robert Burås ble hyllet der, men nådde nok ikke samme gåsehudfremkallende nivå, noe som selvsagt også har med det å gjøre at Burås-hyllesten skjedde bare en snau måned etter hans bortgangen. Men med låter som Farsan söp ihjäl sig, Rocken é inte död og allsangvennligeBangatan, var det absolutt en verdig hyllest, og da moren til Strängen kom ut for å holde en liten tale, var det ikke fritt for at det plutselig var noen rockere som slet med litt rusk i øyet også. Plass ble det også til Dundertågets Dom feta åren är förbi, som også var et av høydepunktene i det som var en fin minnesmarkering for en av denne anmelderens store gitarhelter de siste 20 årene.

Neste på mitt program denne onsdagen var årets første “Rainbow-konsert”, nemlig mannen som måtte avlyse i fjor, Joe Lynn Turner (7/10). Turner har jo vært en rekke ganger på besøk i Norge de seneste årene, og spilt med forskjellige besetninger bestående av norske musikere. En praksis han vel har benyttet seg av rundt om i hele Europa, nemlig å bruke et backingband bestående av yngre musikere fra gjeldende land/område. Også denne dagen hadde han et “lokalt” band, nemlig Dynazty som skulle spille sin egen konsert kun et kvarter etter den tidligere Rainbow-frontmannen. Denne praksisen er nok veldig praktisk for Turner sin egen del, rent økonomisk osv., men det gjør jo også at noe av magien på scenen uteblir. Dynazty spilte for all del mer enn godt nok de, og både stemmen og sveisen til Turner er nærmest uforandret siden 80-tallet, men litt av kjemien manglet dessverre. Heldigvis ble dette veiet opp med låter som få, om noen andre, konstellasjoner av Rainbow-familien spiller. Sanger som Death Alley Driver, Street of Dreams og Jealous Lover har i alle fall ennå til gode å figurere hyppig på settlistene til far sjøl etter at han plukket frem igjen Rainbow-navnet. At Turner nesten utelukkende holdt seg til sine ‘egne’ låter (med ett unntak i Long Live Rock ‘n’ Roll) var også et forfriskende trekk. Når man i tillegg fikk servert Déjà Vu og Rising Force fra tiden med Yngwie Malmsteen, samt King of Dreams fra det ene albumet han gjorde med Deep Purple, så ble det en rett så trivelig kveld i lag med JLT.

På vei til å sjekke ut mattilbudet, så sveipet mitt følge og jeg også innom den nestminste scenen der de gamle thrashmetalheltene i Death Angel stod for tur. Knurringen i magen ble etter hvert så hissig at vi ikke fikk med oss mer enn et par/tre låter, men det vi fikk med oss var faktisk riktig så overbevisende. Spesielt vokalist Mark Osegueda som viste prov på en rett så imponerende rekkevidde og utholdenhet. Fra matområdet rett utenfor den minste teltscenen der Dynazty så vidt hadde rukket sin egen konsertstart, fikk vi også med oss et par låter fra deres sett. Og selv om vi ikke så noe særlig, all den tid teltet virket fullstappet, så bygget i alle fall både det faktumet, og lyden av publikum opp under inntrykket av at det var meget god stemning der inne.

Til å avslutte den første festivaldagen fikk vi Skid Row (9/10), som siden 2016 har hatt den tidligere DragonForce-vokalisten ZP Theart bak mikrofonen. Og bare for å ha sagt det med en gang: han gjør en formiddabel jobb! Jeg så denne besetningen første gang på KISS Kruiset i 2016, og ble den gang nesten blåst av båten, og samspillet dem i mellom hadde ikke akkurat blitt noe dårligere siden den gang. Theart høres ut live slik som Bach gjorde på skive (men aldri har klart å kopiere helt live), og bandet virker også å ha fått en vitamininnsprøytning av denne utskiftningen. I alle fall sammenlignet med de to konsertene jeg så de spille med Johnny Solinger på vokal. Settet var nærmest (selvsagt) et rent best-of sett, med 7 låter fra det selvtitulerte debutalbumet og 5 fra oppfølgeren Slave to the Grind. Allerede fra start fikk vi fem kremlåter blåst unna på rad, eller hva sies til Slave to the Grind, Sweet Little Sister, Get the Fuck Out, Big Guns og 18 and Life?! Rachel Bolan fikk som vanlig skviset inn en hyllest til Ramones med sin versjon av Psycho Therapy, som ble etterfulgt av et par høydare til i I Remember You og Monkey Business. Ekstranummerne startet med den nyeste låta i settet, nemlig We Are the Damned fra bandets siste utgivelse Rise Of The Damnation Army – United World Rebellion: Chapter Two, før bandet tok en æresrunde med In a Darkened Room og Youth Gone Wild. En strålende gjennomført konsert, og et tidlig høydepunkt fra festivalen.


Torsdag

Dag to startet med en hinsides lang kø, noe som jeg aldri har opplevd tidligere på Sweden Rock. Den virket jo også veldig unødvendig da altså nok en gang hovedgrunnen var at begge inngangene var i samme ende av festivalen, og man samtidig har økt antallet man slipper inn. Kombiner disse to tingene med at Lillasyster skulle kjøre den offisielle markeringen av den svenske nasjonaldagen fra start, så får man 45 minutter i kø for å komme inn. Samtidig fikk man også med seg et av festivalens høydepunkter utenfor det som skjedde på scenene, da folket i kø plutselig brøt ut i allsang av den svenske nasjonalsangen. Til slutt kom man nå inn, og der lot jeg Lillasyster være Lillasyster for å så vidt rekke starten på Blaze Bayley (7,5/10) sin fjerde låt for dagen Virus. Jeg vet det er mange som er uenige med meg, men jeg er jo da altså en av de som synes at Bayley sin periode i Maiden har fått litt ufortjent mye pepper, og jeg synes det er flere godlåter blant de to albumene og b-sidene han spilte inn med bandet. Ikke minst den neste låten han spilte, som antagelig er undertegnedes favoritt-Maidenlåt faktisk, nemlig The Clansman. Blaze har kanskje mistet håret, men stemmen hadde fortsatt like mye kraft som i glansdagene, og selv om han ikke har den samme rekkevidden som Dickinson, så synger han fortsatt meget bra. Som Joe Lynn Turner dagen før holdt han seg kun til Maidenlåtene han selv sang på, og til tross for en rekke soloalbum de siste årene bestod settlisten utelukkende av Maidenlåter. Antagelig et klokt valg klokken halv ett om dagen på en festival, og etter hvert som publikum også ble varme i trøya så ble det riktig så god stemning. Noen stor underholder mellom låtene er ikke Bayley, og han kunne til tider være litt klein å høre på, men dertil bedre ble det da han så dro Man on the Edge, og ikke minst avslutningslåten Como Estas Amigos.

I det sluttonene av denne rang ut var det bare å snu seg for å få med seg litt sørstatsrock på hovedscenen. Årets første band på Festival Stage var nemlig Blackberry Smoke (8/10), og i solsteika som begynte å ta for seg på festivalsletta var de det perfekte lydsporet for denne ettermiddagen. Til tross for sine mange countryflørter har Charlie Starr og co. etterhvert bygget seg opp en trofast og relativt stor fanskareogså blant de hvis musikkpreferanser stort sett hører til i den litt hardere enden av skalaen. Men, nå er det jo heller ikke slik at Blackberry Smoke ikke vet å rocke, noe åpningslåten Waiting for the Thunder var et bevis på. Videre var det bare å drømme seg bort til den åpne landeveien under Run Away From It All, noe som virket bare et steinkast unna der man satt på gresset i solskinnet. Kort tid etter var det for øvrig på tide å reise seg, for One Horse Town er kanskje bandets mest kjente låt, og bød på både allsang og dansing i store deler av mengden. Bandet beviste da de spilte på festivalen for fire år siden at de har forstått viktigheten av å tilpasse settet sitt i forhold til publikummet, og fortsatte denne trenden i år. Både Nobody Gives a Damn og Flesh and Bone er nemlig blant bandets mer rocka låter, sistnevnte dog noe seigere enn førstnevnte. Avslutningsvis fikk vi også et par coverlåter, og mens Come Together fikk frem allsangen hos de fleste, så var det utrolig tilfredsstillende å høre bandet levere en knakende god versjon av When the Levee Breakes (tett opptil Led Zeppelins tolking av låta) som intro til sistelåten, Ain’t Much Left of Me. Jeg har ennå tilgode å ikke bli oppmuntret av en konsert med gjengen fra Atlanta, og de sviktet ikke denne gangen heller.

Neste band ut ble Lucifer (9/10), nok et band som jeg hadde gleden av å se dagens besetning for første gang på et KISS Kruise. Og etter å ha sett to av konsertene deres der, samt den de spilte på Blå i våres (les anmeldelse av den konserten her), så hadde jeg store forventninger til ekteparet Sadonis/Andersson og deres kumpaner. Og de innfridde til gagns! Det som skulle bli festivalens kanskje beste konsert startet med Phaux Phoenix, avslutningssporet på fjorårets Lucifer II. Totalt fikk vi hele 7 av 9 låter fra albumet, noe som bare beviser hvor stor tro bandet har på den nye retningen Nicke Andersson virker å ha geleidet dem i. Låten Dreamer er et av høydepunktene på albumet, og så var også tilfellet denne ettermiddagen. Adonis har både en fortryllende stemme og fremtoning på scenen, og man blir lett sugd inn i hennes verden, litt som om det skulle vært en messe. Og heller ikke helt ulikt hva Jinx Dawson bedriver, dog med litt mindre staffasje. Rolling Stones-coveren Dancing with Mr. D har blitt et fast innslag etter dens inklusjon på andrealbumet, mens Snow Blind av Black Sabbath derimot kom som en stor overraskelse, og en positiv en i så måte. Som nevnt i tidligere anmeldelser får man i større grad en følelse av at det er et band som står på scenen nå, enn med tidligere besetninger, og noe av grunnen til dette er at de låter utrolig tighte og godt samspilte. I tillegg til to låter fra førstealbumet, fikk vi også to ikke-albumlåter i form av Anubis og Ghosts, før det igjen var tid for en coverlåt, nemlig Motörheads Bomber. Kanskje ikke en like stor overraskelse da den har blitt spilt flere ganger de siste par månedene, men desto større overraskelse hvor bra låten faktisk stod til bandet. Kanskje ikke like bra til Adonis sin stemme, men resten av bandets bidrag holdt mer enn nok til bestått. En låt som derimot passer henne bedre er singelen California Son, som kanskje er det nærmeste hva man kan kalle en hit med bandet, og som vanlig var den også denne dagen et av høydepunktene. Det gledes stort til å se hva som blir det neste kapittelet i Lucifers bok.

Etter Lucifers herjinger gikk turen bort til hovedscenen, hvor et band (hvis inspirasjoner ikke var helt ukjente med herjinger selv) stod for tur, nemlig Amon Amarth (7,5/10). Vikingmetallerne er ikke spesielt prominente i min egen samling, men man har jo ikke klart å unngå å få med seg bandets appell og dertil voksende fanskare opp gjennom årene. Og selv om de sjangermessig ikke er helt min kopp te, så skulle det vise seg å bli en rett så trivelig aften i lag med gjengen fra Stockholmforstaden Tumba. Bandet vinner mye på sin uhøytidelighet, og Johan Hegg er en særs jovial frontmann. Bandet virket også spillekåte, og når de serverte en hitrekke med låter som The Pursuit of Vikings, Deceiver of the Gods, The Way of Vikings, og ikke minst monsteret som er Guardians of Asgard, så var det vanskelig å ikke la seg rive med. Vikinghjelmen som har blitt deres vante trommepodie var også med denne gangen, og selv om de ikke var noen match mot morgendagens hovedgjester, så bød de også på rikelig med pyro. Helt til slutt fikk vi Raise Your Horns og Twiligth of the Thundergod, og selv om de nok fortsatt ikke kommer til å figurere hyppig på mine personlige spillelister, så må jeg absolutt si meg imponert.

Et par andre karer som vet å underholde er Jack Black og Kyle Gass i Tenacious D (8,5/10). Og bare det faktum at de har holdt ut som band i 25 år burde være nok til å motbevise de som mener at de kun lever på (hovedsaklig) Blacks filmstjernestatus. I mange år holdt de seg kun i USA, med kanskje et par snarvisitter til England, men de siste 6-7 årene har de heldigvis utvidet turnéruten noe. Og selv om de ikke renner ned landegrensene av den grunn, så betyr det i alle fall at man denne sommeren har mulighet til å se dem på hjemlige trakter for andre gang på fire år. For mens vi nøt Rainbow-slagere i lag med Joe Lynn Turner dagen før, så stod Tenacious D på scenen i Oslo Spektrum. Rapportene derfra kunne melde at gutta var i slaget, og at spesielt JB var i vokalmessig toppform. Hele settet var lagt opp slik at de gikk kronologisk bakover i guttas katalog, hvilket betød at de begynte med en kort seksjon dedikert til fjorårets Post-Apocalypto, som var soundtracket til deres egen Youtube-tegneserie. Dette funket bra som en slags intro, og var greit å få unngjort før de gjøv løs på låtene folk virkelig ville høre. Riktignok var publikum fortsatt ikke på kokepunktet under låtene fra Rize of Phoenix, men både tittellåten, Low Hanging Fruit og Roadie er gode D-låter som hører hjemme i settet. Samtidig fungerte de bra som oppvarming for publikum, og deres stemmebånd. For resten av konserten var en ren parademarsj, hvor det aller meste av publikum sang med til hvert eneste ord. Kickapoo, Beelzeboss, Tribute, Wonderboy, alle de store hit’ene var der, og publikum gikk ikke mindre av skaftet da Jack Black skviset inn en liten snutt fra Take a Chance on Me under Double Team. Duoen har også hatt et mer eller mindre fast backingband de siste 15 årene, og også disse viste at de så absolutt er på høyden med både solopartier og arrangementer som varierte litt fra studioversjonene. Helt til slutt handlet det dog kun om Jack Black, Kyle Gass og publikum, da The D forlot oss med det velmenende rådet om å Fuck Her Gently.

Både lattermuskler og sangstemmen hadde fått varmet seg skikkelig opp før det som skulle vise seg å bli kveldens siste konsert for undertegnede, nemlig Def Leppard (5/10). Da bandet spilte på festivalen for fire år siden stilte jeg meg opp i den visshet om at jeg bare kom til å kjenne igjen et par låter. Stor ble derfor min overraskelse da jeg kjente igjen nesten alle. Bandet har nemlig aldri truffet meg helt, og jeg har aldri eid noen av albumene deres, inntil jeg fikk de tre første på vinyl for et års tid siden. Uten dette overraskelsesmomentet ble dog årets konsert av det noe kjedeligere slaget. For noe av grunnen til at de aldri har truffet meg helt, er fordi de stort sett beveger seg i et slags limbo mellom balladeland og den ordentlig harde rocken. Aldri helt pent og pyntelig, og aldri virkelig røft. Hovedvekten av settet ligger fortsatt på puddelrockalbumene Pyromania og Hysteria, men vi fikk faktisk tre låter fra det noe hardere andrealbumet High ‘n’ Dry også. Problemet var bare at disse også låt like daft som resten. Ellers spiller jo for øvrig gutta bra, og man fikk jo nær sagt alle de store hit’ene, men det manglet litt baller. Faktisk ble denne anmelderen så sigen i løpet av konserten at han rett og slett gikk og tok kvelden i god tid før ekstranummerne.

Bilder fra onsdag/torsdag:
[espro-slider id=13515]


Fredag

Fredagen bestod for undertegnede av en rekke avbrutte og endrede planer og avtaler, samt at vi alle fikk en aldri så liten skyllebøtte fra oven, så det første bandet jeg fikk sett ordentlig var faktisk et godt stykke ute på dagen.

Til gjengjeld var det en av de store av året, nemlig ZZ Top (6,5/10). Gutta må vel være ganske nære å inneha rekorden for lengstvarende besetning i et rockeband, men selv etter nesten 50 år sammen så later de til å stortrives i hverandres selskap. Og ikke minst så det ut som de fortsatt koste seg på scenen. Allikevel tok det litt tid før de fikk ordentlig liv i publikum, og det måtte superhiten Gimme All Your Lovin’ til før de fikk skikkelig respons. Til gjengjeld var det bare store glis og allsang å skimte på dette tidspunktet, før det roet seg betraktelig igjen låten etter. Godlåter som I’m Bad, I’m Nationwide og  I Gotsta Get Paid klarte heller ikke å rykke nevneverdig i den kollektive rockefoten. Det gjorde det derimot da bandet satte i gang med Beer Drinkers & Hell Raisers, og derfra og ut kom perlene på en snor. Just Got Paid, Sharp Dressed Man og Legs avsluttet hovedsettet, mens La Grange og Tush var de første to ekstranummerne. Da de så avsluttet det hele med en løssluppen versjon av Jailhouse Rock, og man skimtet to gedigne smil inni skjeggene til herrene Gibbons og Hill, så er det vanskelig å ikke bli sjarmert. Men både dette, svenske farger på forsterkerkabinettene, og pelskledde gitarer til tross, så ble det litt for tamt og siderumpa til tider.

Siden ZZ Top avsluttet 10 minutter før deres tilmålte tid var omme, rakk man også en liten tur bortom food-court’en før neste band ut, og man fikk testet en matbit fra sjappa med det velklingende navnet Mother Fucking Burgers. Deretter var det bare å strene bort til den neststørste scenen der Disturbed (7,5/10) gjorde sin entré. Kvartetten fra Chicago har av mange blitt kastet inn i den utskjelte nu-metal-sjangeren, men til tross for enkelte grep lånt fra den industrielle delen av rockelandskapet, vil jeg allikevel heller klassifisere dem som et moderne hardrockband enkelt og greit. De åpnet med Are You Ready fra fjorårets Evolution, en låt skapt nettopp til dette formålet. David Draiman fremstod som vanlig som en kommanderende frontmann, og publikum lystret villig. Den første tredjedelen av settet inneholdt ikke de helt store kanonene, men da kvartetten Stupify, Voices, Land of Confusion og Ten Thousand Fists kom på rekke og rad, var det ingen som husket de fem første låtene uansett. Bandet skal også ha kred for at de ikke hverken lente seg alt for mye på debutalbumet The Sickness, som av mange fortsatt regnes som deres beste, eller at de overøste settet med nye og mer “ukjente” låter fra fjorårets utgivelse. For selv om dette var de to albumene de spilte flest låter fra, så fulgte både Immortalized og Ten Thousand Fists hakk i hel, med bare én låt mindre hver av dem. Totalt spilte de låter fra alle albumene, og det var den eminente Inside the Fire som fikk æren av å avslutte hovedsettet. Både tekstene til Disturbed og de små talene til Draiman i mellom låtene går ofte på at vi må stå sammen mot både det ene og det andre, og har en tendens til å bli litt vel amerikansk til tider. Noe som vel også har vært litt av ankepunktet til de som ikke liker det som skulle bli dagens første ekstranummer. For oss 99% andre var derimot coveren deres av The Sound of Silence ett av de store høydepunktene. Draiman fikk her virkelig vist prov på hvor god stemmekontroll og sangteknikk han faktisk har, og da bandet gikk av scenen for andre gang var det til en av festivalens hittil største applauser. Bandet kom selvsagt på scenen ennå en gang, for ingen Disturbed-konsert er vel komplett uten “ooh-ah-ah-ah-ah”-allsang. Down With the Sickness avsluttet som vanlig det hele. Og etter å ha konstantert at vi alle var flinkere til det velkjente åpningsropet enn han stakkaren som forsøkte det samme på karaoke bare for å bli en Youtube-hit, så vendte vi nesen tilbake mot hovedscenen for dagens høydepunkt.

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var KISS (8/10), og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne. De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året. Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum. Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte. Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, for så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

Bilder fra fredag:
[espro-slider id=13561]


Lørdag

For de som kjenner sin metal, kanskje med en forkjærlighet for undersjangeren med ‘power’ tilført først i navnet, men som ikke har hørt om Demons & Wizards (8/10), så holder det strengt tatt å nevne at det er Jon Schaffer og Hansi Kürsch som står bak prosjektet. For de høres nemlig akkurat slik ut som du tenker når du hører de to navnene: Gallopperende gitarriff fra herr Schaffer, og Kürsch’ sin kraftfulle og melodiøse vokal i front. Bandet har bare to album å plukke fra, og valgte derfor å også ta med et par låter fra hvert av de to karene sine hovedband, nemlig Iced Earth og Blind Guardian. Noe som faller enda mer naturlig da både gitarist nummer to, bassist og trommis også er fra de forannevnte bandene. Men det hele startet med originalmateriale, og det låt beintøft helt fra start. Kürsch har en enorm stemme, og selv om Schaffer ser litt mer ut som en kontorist etter at han har klippet seg kort, så er han fortsatt en riffmester av høyeste orden. Spesielt Crimson King var med på å varme opp publikum til det som skulle komme. Etter denne var det nemlig tid for Burning Times (IE) og Welcome to Dying (BG), og den allerede gode stemningen steg enda et par hakk. Men dette skulle vise seg å bare være en forsmak på hva som ventet under den neste bolken med låter fra moderbandene, for stemningen under I Died for You var til å ta og føle på, og allsangen runget under refrenget. Når dette så ble toppet ytterligere under Valhalla var det bare å ta av seg festivalhatten. Og ikke minst var det noe ekte med gleden man så blant publikum. Fra mitt ståsted bivånte jeg tre karer som åpenbart ikke kjente hverandre, som tilfeldigvis kikket på hverandre med verdens største smil mens de sang, skålet og endte opp med armene om skuldrene til hverandre mens publikum “tok over” refrenget. Et bedre bilde på at rock og metalfans er en stor familie skal det godt gjøres å finne. Da Kürsch leverte et ekstremt skrik under Fiddler on the Green, skvatt også kompisen min ved siden av meg opp fra sin horisontale stilling på gresset i sommersola, og rakk til og med å stille spørsmålet “hva faen er det som skjer nå?!” (i positivt ladet form), før vokalisten kontrollert gikk over til refrenget. Så får man bare håpe at det ikke blir 19 år til neste gang, slik som de spøkte med da de takket for seg.

For å være helt ærlig så visste jeg ikke helt hva jeg forventet da vi så tok turen bort for å se Green Jellÿ (5/10). Og da de til alt overmål startet det hele med Three Little Pigs, den eneste sangen de aller fleste kjenner med bandet, visste jeg i hvert fall ikke hva som ventet resten av konserten. Litt satt ut ble man også av alt som skjedde på scenen, en scene som var overfylt av fans med overdimensjonerte “hjelmer” i alle mulige fasonger fra Green Jellÿs absurde univers. Vokalist Bill Manspeaker så ut som om han hørte hjemme i et hardcore punk-band, mens de andre medlemmene som utgjorde dagens band var kledd som alt fra Elvis til bussjåfører. Hva de får ut av å ha hele fem (!) gitarister i bandet, rent lydmessig vet jeg ikke, men kanskje det er slik at de alltid har noen til å dekke over når andre utfører diverse ablegøyer. Manspeaker introduserte bandet som “the shittiest band in the world”, oppfordret alle til å stadig rope “Green Jellÿ sucks!” og til å vise bandet fingeren. En gutt fra publikum ble også hentet opp på scenen til en av låtene, og så noe vettskremt ut der han ble posert fremst på scenen, i det som nok var litt lengre tid en hva faren hadde forventet da han løftet han opp. Etter et par låter fikk han slippe unna, og publikum fikk i stedet beskjed om å tilbe en kar som kom ned fra scenen iført en kumaske, og dermed selvsagt ble introdusert som “The Cow God”. Rett etterpå feiret vi Manspeakers sønns bursdag ved å synge “Happy birthday, fuck you!”, og et av hans spontane påfunn var å be publikum ta av seg t-skjortene og svinge de over hodet, hvilket de følgelig gjorde. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det var vi var vitne til denne ettermiddagen, men jeg ble i alle fall minnet på at de også har en snasen versjon av Anarchy in the UK, kalt Anarchy in Bedrock, som var med på soundtracket til John Goodman-filmen om The Flintstones.

Vi var litt mer sikre på hva vi hadde i vente da Hammerfall (7/10) tok til scenen: Mer powermetal! Svenskene har holdt det gående i over 25 år, og dette var den syvende gangen de spilte på festivalen. De har sågar skrevet en låt til deres siste album, Dominion, som fungerer som både en hyllest til landet Sverige og festivalen Sweden Rock, samt metallen og dens fans generelt. Men, mer om den senere, for de sparket det hele i gang med allerede ti år gamle Legion, og vi skulle ikke lenger enn til låt nummer tre før publikum tok av. Så er da også Renegade en av de aller best kjente låtene deres, og også en av de som satt best denne dagen. For det virket som om ting gikk litt på autopilot denne kvelden, og selv om bandet for øvrig spilte bra, og Joacim Cans sang bra, så manglet litt av gnisten. Dette gjorde publikum godt opp for, og de beviste nok en gang at de er en av grunnene til at Sweden Rock fortjener å bli omtalt som en av de beste festivalene i Europa. Litt mer liv ble det også i bandet under ekstranumerne, og den allerede nevnte (We Make) Sweden Rock fikk i alle fall god respons, selv om den ikke akkurat er noe nytt mesterverk i Gøteborgernes katalog. Mesterverk er vel knapt nok Hearts on Fire heller, men dæven så morsomt det er når det trøkker skikkelig som det gjorde under denne. En helt godkjent gjennomføring av Oscar Dronjak og hans kumpaner.

Så var det tid for festivalens siste hovedband, og i år tidligere enn noen gang. Rainbow (7/10) gikk nemlig av scenen klokka halv elleve, et tidspunkt hvor tidligere festivalavsluttere knapt har rukket å komme i siget. Et sig som godeste Ritchie Blackmore dessverre aldri kom helt inn i. Låtutvalget var det fint lite å si på, all den tid man vet at Rainbow-navnet er mer en paraply for Blackmore å stille seg under når han vil spille rock igjen, og da Deep Purple som Rainbow, mer enn det er en faktisk videreførelse av selve Rainbow. Noen Purple-låter har det jo stort sett alltid vært i Rainbow sine sett også, og det eneste som vel talte for at han med fordel kunne byttet ut et par av disse med flere Rainbow-låter, var at vokalist Ronnie Romero taklet de bedre. Nå skal det sies at mannen sang som en semigud, og med unntak av en ørliten spansk aksent, som kunne være irriterende når du først hørte den, nailet han det aller meste som ble kastet etter han. Han virket bare enda tryggere i Rainbow-land enn i Purple-land. Hva så med sjefen sjøl, og min favorittgitarist gjennom alle tider? Jeg var for ung til å se han med Purple, og har aldri fått somlet meg til å se Blackmore’s Night, så dette var faktisk første gangen jeg så mannen live. Og selv om det selvsagt var stort, så må jeg si at jeg ble litt skuffet. Det så for all del ut som om han koste seg på scenen, men selve gitarspillet var slurvete og uinspirert. Soloene satt aldri helt, og det ble mer småplukking enn de melodiøse og fantastiske soloene han er kjent for. Heldigvis så reddet nostalgifaktoren og magien som fortsatt ligger i låtene opplevelsen, for med materiale som Spotlight Kid, Mistreated, Man on the Silver Mountain, All Night Long, Stargazer (tidenes nestbeste låt), og ikke minst tidenes beste låt Burn, så skal det en del maltraktering til for at det ikke blir trivelig.

Det var i alle fall nok til undertegnede fløt på en liten lykkeboble helt tilbake til huset vårt, og dermed lot Behemoth være Behemoth, i den visshet at jeg uansett ville få se dem på Tons of Rock. (Nå viste det seg at Behemoth avlyste på kort varsel, og at Myrath steppet inn i deres spot på Rock Stage etter å allerede ha spilt et sett i Rockklassikerteltet tidligere på dagen). Nok en Sweden Rock Festival er over, og nok en gang kan jeg allerede love nå at jeg skal tilbake neste år! Vi ses!

Bilder fra lørdag:
[espro-slider id=13613]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Liveanmeldelser, Nyheter

KISS @ Sweden Rock Festival

KISS
Sweden Rock Festival, Sölvesborg
07.06.2019

 

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var Norgesaktuelle KISS, og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne.

De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS (8/10) nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året.

Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum.

Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte.

Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, tfor så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13271]

 

KISS Setlist Sweden Rock Festival 2019 2019, End of the Road World Tour