Alle innlegg av MHN

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 1

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

 

 

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

 

Liveanmeldelser

Nashville Pussy @ Røverstaden

Nashville Pussy
Røverstaden, Oslo
14. juni, 2022

 

Røverstaden, som holder til i lokalene under Konserthuset og som tidligere huset Club 7 og Sardines, er et litt uvanlig konsertsted. Scenegulvet er veldig lavt, og det gjør at man kommer tett på artistene som spiller der. Denne tirsdagskvelden var det ikke mange rockere som hadde funnet veien til Vika, og supportbandet Ström (7/10) fra Sverige gikk på scenen til en rimelig glissen sal. Dette ganske ferske bandet spiller musikk inspirert av AC/DC, men med litt mer melodisk uttrykk. Det var godt å se et supportband med så mye glede og energi på scenen. Låtene var varierte og med en del kule riff. De levde bra opp til bandnavnet sitt, og det blir spennende å følge deres albumutgivelse i september. Det er artig at de har tekster på svensk og at de fikk med seg publikum både på allsang og klapping.

Nashville Pussy (8/10) er kanskje det nærmeste du kommer et ekte rock’n roll band fra sørstatene. Bandet fra Atlanta, Georgia består av ekteparet Blaine Cartwright og Ruyter Suys samt bassist Bonnie Buitrago og trommis Dusty Watson. Gruppa startet opp tilbake i 97 og har ved flere anledninger gjestet Norge. De turnerer Europa flittig og er spesielt populære i Frankrike. Nashville Pussy kom fra en kveldsspilling på Sweden Rock Festival hvor de gjorde stor suksess.

Dette er et veldig samspilt og underholdende band å se. Gitarist Suys er en kaskade av hår og tøffe poseringer, og Cartwright går på scenen med caps og solbriller og kjører show. De satte i gang med sitt sedvanlige «We are Nashville Pussy – and the party starts now» og låta Struttin’ Cock fra albumet High as Hell. De gikk rett over i Piece of Ass og Wrong Side of the Gun fra samme skive. Iblandet låter fra hele deres katalog fikk vi også flere eldre låter som allsangslåta Come on Come on fra 2005.

Det fåtallige publikumet er bra med på notene og det slår meg at rytmeseksjonen virkelig er tett og bra denne kvelden. Dusty Watson har spilt med en haug av band siden 70-tallet og leverer en stødig beat uten fiksfakserier. Buitrago spiller også stødig etter en del år i bandet. Nashville Pussy har mange raske låter, men kjører også lengre jam-partier og i den seige Steve Earle-låta CCKMP viste Blaine frem sine sørstats dance-moves. I bare sokkelesten og med cowboy-hatt blir det fullt hillbilly-kjør og hes skriking av Heroin is the Only Thing. Han heller to flasker øl i hatten sin, og drikker og heller ølen over seg selv. Reinspikka underholdning!

Ruyther med sin ombygde svarte Gibson SG var overalt, og viste gitarspill og soloer av høy klasse. Hun har i intervjuer sagt at hun på scenen nærmest er i transe og husker ikke mye av det som skjer. Bandet kjørte på videre med småfrekke Why Why Why før Blaine tørt introduserer neste låt med sannhetsordene «Pussy’s not a dirty word». Bandet avslutter hovedsettet med Keep on Fuckin’ fra Say Something Nasty (2002). Her ble det brukbar allsang og tendenser til at publikum slo seg litt løs.

Etter en kort pause kom de på scenen igjen og avsluttet med Go Motherfucker Go fra debutalbumet Let Them Eat Pussy. Avslutningsvis river Suys av strengene på gitaren og blir liggende livløs på scenegulvet. De som fikk med seg dette var enige om at det var en fin kveld, og bandet kom ut for å signere og møte publikum etter konserten. Neste stopp på turneen er Odal Rockeklubb. Noe sier meg at bandet kommer tilbake til Norge – da bør flere rockeinteresserte kjenne sin besøkelsestid!

 

Tekst og mobilbilder: Anders Palm

 

 

 

Nyheter

Vreid & Audrey Horne på Norgesturné!

Vreid & Audrey Horne på Norgesturné Høsten 2022

To av Norges mest hardtslående hardrock- og metal band slår seg sammen til en knyttneve av en turnepakke under tittelen «The Devil’s Bell in the Wild North West»!

Sogndølene i Vreid har reist Sognametal-flagget siden tidlig 90-tall og turnert verden rundt med nærmere 600 konserter i 25 land. I 2021 slapp de sitt magnum opus Wild North West i form av et massivt album og egen film som høstet enorme kritikker verden rundt. I 2022 herjer de festivaler som Hellfest, Copenhell, Karmøygeddon og Inferno med sitt spektakulære sceneshow, og til høsten skal de bergta de norske scenene igjen med sin unike blanding av klassisk hardrock & black metal.

Audrey Horne har siden bandet ble grunnlagt i 2002 etablert seg som et av landets fremste leverandører av hardtslående klassisk hardrock. Deres siste plate, Devil’s Bell, har fått strålende kritikker over hele kloden og klatret helt til en imponerende 19. plass på de offisielle Tyske albumlistene. Det er ikke «bare-bare» i et av verdens største musikkmarkeder. Liker du band som Thin Lizzy, Alice In Chains, Ozzy Osbourne og Iron Maiden, er sjansen overhengende for at du vil digge Audrey Horne. Ikke minst er kvintetten et fyrverkeri live!

 

14.10:  Bergen – USF Verftet  (Kjøp billetter HER)
15.10:  Karmøy – Ovenpaa  (Kjøp billetter HER)
21.10:  Trondheim – Verkstedhallen  (Kjøp billetter HER)
27.10:  Ålesund – Terminalen  (Kjøp billetter HER)
28.10:  Røros – Storstuggu  (Kjøp billetter HER)
29.10:  Oslo – Vulkan  (Kjøp billetter HER)
11.11:  Sogndal – Meieriet  (Kjøp billetter HER)

 

 

 

Liveanmeldelser

Alice Cooper @ Spektrum

Alice Cooper
Spektrum, Oslo
7. juni, 2022

 

Denne våren og sommeren har konserter med gamle (og ikke fullt så gamle) storheter nærmest stått i kø, og det er så vi NESTEN gleder oss til tingene nærmer seg en slags normaltilstand, der man slipper å prioritere bort konserter som ellers ville vært en selvfølge å få med seg. Men slik blir det jo når turneer som har blitt utsatt gjentatte ganger brått skal starte samtidig, og uansett er det bedre enn alternativet. En konsert som dermed strengt tatt burde dratt noen tusen flere til Oslo Spektrum denne junikvelden er likevel respektabelt fylt opp av glade hardrockere, selv om Norge i løpet av månedens første halvdel også inneholder konserter med bl.a. Whitesnake, Megadeth, Dropkick Murphys, Green Day, Guns n’ Roses og Judas Priest. Mange vanskelige valg og tunge prioriteter har vært gjort, og underveis har også haugevis av norske konsertelskere vendt nesa mot Sverige for å dra på festival.

Dermed er det en fryd å se seg rundt i Oslos storstue denne tirsdagen og se hvor mange som faktisk har dukket opp og hvor god stemning det er. Og er det noen som kan sørge for at stemningen øker, er det våre australske venner i Airbourne (7/10). Enten man kjenner bandet eller ikke, er deres ekstremt effektive aussieboogierock som skreddersydd for nettopp å varme opp et rockhungrig publikum, og her sitter AC/DC-riffene løst, glisene løsere og samtlige låter maner til taktfast klapping. Hva kan gå galt? Fra første låt, Ready to Rock, slår kvartetten fast at originalitet er oppskrytt (tittelen sier jo det meste), men glede er alt. Derfra går det slag i slag, og allerede under tredjelåta, Girls in Black, dedikert til “all you girls in the house”, tar frontmann Joel O’Keefe sin tradisjonelle parade gjennom publikum med gitaren sin, på skuldrene til en av bandets roadier. Med et bunnsolid band rundt seg, som sprinter rundt på scenen, vindmølle-headbanger og åpenbart fryder seg, er mannen den fødte rockestjerne, og selv om bandet har en litt mer grumsete lyd enn man kunne ha ønsket seg, står både innsats og materiale til høy karakter. Det er nok ikke til å stikke under en stol at de nok fungerer enda bedre på mindre klubb eller en utendørs festival, men det får bli neste gang.

Presis på minuttet klokka 21 går lyset atter ned i salen, og de digre svartsminkede øynene på sceneteppet foran oss begynner å lyse rødt. Etter en kort introtape faller teppet når bandet drar i gang Feed My Frankenstein, og vi er i gang! Scenen er overdådig dekorert som en slags skrekkfilmborg, og det tar ikke lang tid fra Alice Cooper (9/10) selv joiner sitt eminente band på scenen før det velter inn et stakkato – nettopp – Frankensteinmonster som raskt kjeppjages av en herre i bøddelhette. Dermed er essensen av de neste par timene fanget i løpet av få sekunder: allsanglåter, gøyalt horror-teater og et band som både låter og ser så bra ut at de alene overgår det aller meste der ute. Et lite minutt kan det virke som om vokalen til Mr. Cooper skal drukne i lydbildet, men det tar kort tid før dette rettes opp, og derfra er det relativt lite å utsette på lyden. Og når det gjelder stemmen til Old Black Eyes, er det åpenbart at ingen har turt å fortelle ham at den skal bli veikere med alderen.

Herfra får vi en ren skolering i hvordan et show og en settliste skal settes sammen, der det hoppes med lette bein mellom gammelt, nyere og skikkelig nytt. Riktignok er det lite som presenteres fra sistnevnte kategori, med bare en låt hver fra mannens to siste album, og begge disse unnagjort relativt tidlig i settet, men de sitter perfekt mellom klassikere som No More Mr. Nice Guy, Hey Stoopid og Be My Lover. Det er – som alltid – null kommunikasjon med publikum mellom låtene, noe som har blitt et av varemerkene til Alice, men det er ingen som savner noe “Hello Norway!” når vi står der og blir underholdt av rockens største entertainer. Det holder i massevis at han bytter ut “Detroit” med “Oslo” i teksten på Be My Lover, og vi er forlengst sjarmert i senk. Noe annet som alltid er gøy på en Alice Cooper-konsert, er hvordan han lar enkelte låter gli sømløst over i hverandre, og når Go Man Go – den klart beste låta fra sisteskiva Detroit Stories – nærmer seg det punktet i teksten der en vill biltur er i ferd med å ende i død og fordervelse, er det bare naturlig at den går rett inn i Under My Wheels. Hjerte!

Hele tiden skjer det diverse rundt mann og band på scenen, og under He’s Back (The Man Behind the Mask) kommer det selvsagt to tenåringsjenter inn på scenen, hvorav den ene brutalt drepes av selveste Jason fra Friday the 13th-filmene. Herlig! Perlene triller videre, og vi får Go to Hell, I’m Eighteen, Poison og Billion Dollar Babies i rask rekkefølge. Deretter frir de jaggu til den lille prosentandelen av oss som setter pris på mer enn bare de mest åpenbare låtvalgene med Roses on White Lace fra Raise Your Fist and Yell. Deretter har vår 74-årige helt fortjent en liten tur bak scenen for å ta seg en pust og la bandet stå i spotlighten på egenhånd en stund. Og dette fortjener de, for alle som en i bandet er superstjerner! Dette er musikere som aldri er redusert til et “backingband”, men behandles som likeverdige bandmedlemmer, og når de kombinerer et par “ordinære” soloer med et par snasne medleyer av materiale fra 70-tallskatalogen til Cooper, føles det aldri som et uvelkomment hvileskjær.

Når så Alice, nå iført tvangstrøye, vakler ut på scenen igjen, er det naturligvis dukket for flere hits og mer teater, og til tonene av Steven, Dead Babies, I Love the Dead og Escape får vi mer mørkt teater, og selvsagt ender det hele med at giljotinen trekkes fram så Alice kan halshugges. Frankensteinmonsteret fra første låt returnerer selvsagt under Teenage Frankenstein og deretter er det bare School’s Out som gjenstår, komplett med ballonger, konfetti og noe så uvant som en snakkende Alice – noe han selv gjør et poeng av – som introduserer bandet samt sin kone Sheryl, som underveis har både pisket og halshugd mannen sin. Her snakker vi kjærlighet! Og kjærlighet er akkurat det vi alle fylles av der siste rest av stemmebånd hos publikum tynes til den mest høylytte allsangen vi har hørt noensinne i Oslo Spektrum på siste refreng før en festaften er over og vi lykkelig konstaterer at noen ganger er de gamle både eldst og best. Velkommen tilbake når som helst, Alice!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Pål Bellis

 

[espro-slider id=15433]

 

 

Alice Cooper Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Detroit Stories

 

Liveanmeldelser

Megadeth @ Sentrum Scene

Megadeth
Sentrum Scene, Oslo
5. juni, 2022

 

Megadeth (8/10) var tilbake som hovedattraksjon på Sentrum Scene for første gang siden august 2017. Siden den gang har de riktignok vært i Oslo, men da som support både for Judas Priest (2018) og Five Finger Death Punch (2020). Grunnlegger Dave Mustaine har de siste årene slitt med halskreft, men skal nå være kreftfri. Bandet består foruten Mustaine av gitarist Kiko Loureiro, bassist James LoMenzo og på trommer Dirk Verbeuren.

Bandet gikk på scenen i den fullsatte og varme salen på Sentrum Scene til tonene av intromusikken i form av Prince of Darkness. De kjørte i gang med Hangar 18, og publikum var særdeles med på notene – riffene ble møtt med publikums høylytte svar “Megadeth!”. Fra der jeg stod var lyden veldig bra og jeg kunne høre stemmen til Mustaine ganske godt, til tross for at den jo ofte drukner litt i musikktrøkket. Gruppa gikk rett over i Dread and the Fugitive Mind fra albumet The World Needs a Hero og deretter The Threat Is Real fra deres siste album, Dystopia. Etter en liten pause ønsket Mustaine velkommen og virket fornøyd med å være tilbake på veien. Disse småpausene mellom låtene er vel for at 60-år gamle Mustaine skal hente seg litt inn og de skal bytte gitarer.

Mustaine er uten tvil bandets forgrunnsfigur, men gitarist Loureiro dras ofte frem i rampelyset under soloene og Mustaine trekker seg da litt tilbake. Bassist LoMenzo, som tok over etter at mangeårig bassist David Ellefson måtte forlate bandet etter en veldokumentert sex-skandale, var et frisk pust på scenen og holdt publikum i gang med poseringer og oppfordring til klapping. Trommis Verbeuren er vel blant de bedre trommiser bandet har hatt, og holder stødig rytmen. Alt i alt er dette en meget oppegående versjon av Megadeth som gjengir både gamle og nyere låter i gode versjoner.

Loureiro hadde en smakfull intro på klassisk gitar til instrumentalen Conquer Or Die som senere gled over i den tyngre Dystopia. Så fulgte den klassiske Sweating Bullets med allsang og tøffe riff. Her synes jeg faktisk stemmen til Mustaine fungerte helt greit, og den litt snerrete måten å synge på er bare kul. Konserten var i starten på bandets verdensturné som er en blanding av festivalopptredener og egne konserter. Vi fikk dermed turnédebuter av Dawn Patrol og Poison Was the Cure iblandet de mer klassiske låtene. Gledelig var gjenhøret med The Conjuring, som har vært ute av bandets låtliste i lengre tid.

Mustaine introduserte Wake Up Dead med at dette var en låt de ikke hadde spilt på lenge, så vi får se hvordan det går. Dette bandet er imidlertid så samspilt og er så gode musikere at det ikke bød på noen problemer. Bandet avsluttet settet med de tre klassikerne Symphony of Destruction, Peace Sells og Holy Wars… The Punishment Due. Før sistnevnte meldte Mustaine at tekstene hans nok dessverre viste seg alltid å være aktuelle. Konserten var over på temmelig nøyaktig en time og 15 minutter. Noen synes sikkert det ble for kort, men kvaliteten holdt seg oppe gjennom hele konserten og det var ikke mange dødpunkter. Publikum var skikkelig med fra start til slutt, og det er sjeldent å se såpass god stemning på en konsert på Sentrum Scene. De aller fleste synes å ha hatt en fin opplevelse og gikk lykkelige ut i den varme søndagskvelden.

Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15382]

 

 

Megadeth Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway, Europe 2022

 

Liveanmeldelser

Whitesnake @ Vikingskipet

Whitesnake
Vikingskipet, Hamar
2. juni, 2022

 

Alle gode ting har dessverre en ende. Nå var det dags for David Coverdale sin siste ferd på norsk jord, og av alle steder var sentrum for begivenheten Hamar rett utenfor Vikingskipet. Som support hadde han fått med seg ingen ringere enn et annet band som raidet hitlistene på 80-tallet, nemlig Europe. Det skulle vise seg å bli et verdig farvel med en levende legende…

En ellers så lav puls gikk nesten amok da undertegnede ankom Vikingskipet i god tid før konsertstart og kunne se kø så langt øyet kunne rekke. I og for seg et godt tegn at folk kjente sin besøkelsestid, da dette var en både stor og aldri så trist begivenhet, ettersom David Coverdale & Co. var på sin lenge planlagte “Farewell Tour”. Pulsen ble heller ikke lavere da Europe (7/10) gikk på scenen presis kl 19.30 mens undertegnede stod småsvett og panisk i køen. Heldigvis fungerte kø-logistikken, og det tok ikke lang tid før vi var innenfor konsertområdet til tonene av Rock the Night. Det var åpenbart at Joey Tempest og hans svenske kompanjonger var i godt slag, og selv om det ikke direkte sprutet av bandet, låt det formidabelt, bortsett fra en litt ullen lyd helt i starten. Europe serverte nær sagt selvfølgelig en liten hitparade på sin strengt tildelte tid, og vi fikk gledelige gjenhør med blant annet Scream of Anger, Superstitious, Cherokee og selvfølgelig låta over alle Europe-låter, The Final Countdown. Det er faktisk ganske imponerende at de fortsatt klarer å spille denne låta, som de sannsynligvis er drittlei, på en så overbevisende måte. John Norum byttet selvfølgelig ut sin Flying V med Stratocasteren for anledningen, og dro solopartiet så det gnistret. Joda, Europe leverte et strålende oppvarmingssett, men det ble på sedvanlig vis bare en aperitiff på hva som skulle komme, noe det bar litt preg av. Ikke bare Europe sin feil, men et litt daft publikum brukte tid på å komme i gang, og det var først på slutten av settet at stemningen virkelig satte seg. Slik sett kan man si at Europe gjorde oppgaven til over norm og vel så det.

(Akkreditert presse fikk ikke anledning til å ta bilder av Europe, uten at vi noen gang fikk noen begrunnelse).

Så var det endelig duket for en levende legende og hans Whitesnake (9/10). Det er ingen hemmelighet at Coverdale har slitt med stemmen over flere år, og det er heller ingen tvil om det er på tide å legge inn årene nå, for til tider hørtes Coverdale ut som en sau i ferd med å drukne i en myr. Men hva spiller det for noen rolle når han gjør det med en slik stil, eleganse og en god porsjon selvironi. Det er heller ikke å forvente at en 70 år gammel mann skal nå opp til de aller høyeste tonene som de fleste vokalister skal jobbe hardt for å klare. Uansett hadde Coverdale som kjent med seg en ung kar ved navn Dino Jelusick som hjalp ham underveis med de tyngste partiene, og det fungerte jo utmerket. Min skepsis til dette i utgangspunktet litt teite påfunnet ble dermed feid rett ut i Mjøsa. Når Coverdale glimtvis også viste fordums stemmeprakt kunne man heller ikke si seg misfornøyd, men det var tilstedeværelsen hans på scenen som virkelig imponerte. Han eier fortsatt scenen. Det gjør også en annen levende legende ved navn Tommy Aldridge som befant seg bak trommesettet. Aldridge er ett år eldre enn Coverdale, men ser og høres fortsatt ut som samme mann som på 80-tallet da han briljerte med Ozzy Osbourne og Whitesnake. Han var nesten verdt turen opp til Hamar alene. Som så mange ganger før var det en oppvisning i power drumming, og han kunne gjerne kjørt trommesoloen dobbelt så lenge for min del.

Resten av besetningen til Coverdale leverte også en stødig opptreden, og kanskje mest Joel Hoekstra som var i særdeles godt slag og leverte det lille ekstra med litt showmanship. Reb Beach er også en glitrende gitarist, men har aldri vært noen showgitarist, og slik sett utfylte de hverandre godt. De fleste la sannsynligvis også merke til nyervervelsen på bass, Tanya O’Callaghan. Ikke bare fordi hun er den første kvinnen i Whitesnake, men også fordi hun leverte stødig basspill og eminente koringer. Michele Luppi på keyboard holdt seg mest i bakgrunnen, men er en viktig brikke i soundet, noe han beviste denne kvelden også med eminent tangentspill og koringer. Nevnte Dino Jelusick kommer vi til å få se enda mer til ved senere anledninger, og de fleste fikk med seg at han har en gudbenådet stemmeprakt som kan føre til store ting. Likevel var det bra på sett og vis at han holdt seg litt i bakgrunnen og at det var kveldens hovedperson Coverdale som var i sentrum. Den unge kroaten vil få nok tid i rampelyset i fremtiden.

Så var det settlista da. Jeg tør å påstå at ingen var skuffet over låtene vi fikk høre denne kvelden. Det ble en hit-kavalkade uten sidestykke med klassikere som Bad Boys, Slow an’ Easy, Fool For Your Loving, Crying in the Rain, Is This Love, Here I Go Again, Still of the Night og mer til. En settliste som var til å gråte i glede av. Men selve rosinen i den berømte pølsa kom helt til slutt på kvelden med en fantastisk versjon av Burn hvor Coverdale & Co. nesten satte fyr på både utescenen og Vikingskipet som lå rett ved. En fremragende fremføring som virkelig satte punktum for en fantastisk og samtidig vemodig kveld. Det er ingen overdrivelse å si at undertegnede stod igjen med en liten klump i halsen da David Coverdale bukket og takket publikum til tonene av We Wish You Well på tape. Det virket også som om de mange tusen fremmøtte var mer enn fornøyde med kveldens begivenhet, ikke bare på grunn av værgudenes gunst og fravær av regn, men over hva både Whitesnake og Europe leverte på scenen. Stemningen kunne sikkert vært enda bedre, men med en relativt høy gjennomsnittsalder er det ikke annet å vente, det så uansett til at publikum storkoste seg. David Coverdale tok avskjed med stil og det er godt å sitte tilbake med et minne om en levende legende som avslutter turnelivet på en slik måte. Han ga alt.

Ord: Pål J. Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15357]

 

 

Whitesnake Setlist Vikingskipet, Hamar, Norway 2022, The Farewell Tour MMXXII

 

Liveanmeldelser

Hardcore Superstar @ Vulkan Arena

Hardcore Superstar
Vulkan Arena, Oslo
21. mai, 2022

 

Energibombe, enkelt og greit! Blant alle hovedstadens større og mindre konserter lørdag, føles det rimelig trygt å anta at den største utløsningen målt i energi gikk av på Vulkan denne kvelden.

Gøteborgbandet Hardcore Superstar (8/10), og spesielt frontmann Jocke Berg, har alltid vært kjent for sine særs livlige konserter, men dette var nærmest som et vårslipp å regne. Ikke minst skinte spillegleden hos alle medlemmene gjennom på en særdeles sjarmerende måte. Trommis “Adde” Andreasson har alltid vært en slags svensk versjon av Tommy Lee, hvor det gutteaktige smilet alltid har sittet løst, mens bassist Martin Sandvik bare ER et stort smil. Videre har nevnte Berg og “nykommeren” Vic Zino på gitar utviklet en herlig kjemi på scenen, som nesten kan minne om David Lee Roth og Eddie Van Halen i glansdagene. Musikalsk også, men spesielt i forhold til sceneopptreden, der de til stadighet ertet hverandre opp, men stadig med et glimt i øyet.

Og når vi først er inne på Zino, så må det også nevnes hvor dyktig gitarist bandet fant da de skulle erstatte Thomas Silver for 14 år siden. Der Silver kanskje hadde mer av Hanoi Rocks/Guns n’ Roses-stilen som bandet gikk for i sine tidlige dager, så er Zino en hakket mer teknisk gitarist uten å overspille. Han er flink til å la låtene få puste når det trengs, og spiller det som tjener materialet best, fremfor å briefe og briljere til enhver tid. Dette var ikke nødvendigvis tilfellet i starten av hans tid i bandet, men noe han har blitt bedre og bedre til for hver gang undertegnede har sett bandet. Og når det gjelder bandets musikalske kompetanse så må også Bergs vokalprestasjoner fremheves. Han høres minst like bra ut som han gjorde første gangen jeg så ham på Club Maiden i 2008, om ikke bedre, noe som er godt gjort med tanke på de vokale krumspringene han gjør. Samtidig skal også Zino og “Adde” ha kudos for særdeles god koring, da harmoniene deres ofte har mye å si for soundet deres. Noe jeg må innrømme at jeg ikke hadde lagt like godt merke til før denne kvelden, eller i alle fall ikke tenkt over på samme måte.

Når det gjelder settlisten, så er det alltid forfriskende å se og høre et band som har såpass tillit til sitt nye materiale at de bruker en stor bolk av det også i livesetting. At jeg ikke har rukket å høre nok på albumet til å sette meg ordentlig inn i låtene, det faller helt og holdent på meg. Skal jeg være helt ærlig så har jeg nok ikke hørt nok på de FEM siste albumene faktisk, men allikevel så tar jeg meg selv i å savne et tyvetalls låter (og da faktisk også noen fra disse albumene), og det må vel kunne sies å være et kvalitetstegn. Spesielt med tanke på at jeg ikke egentlig vil klage på lørdagens settliste heller. Etter to låter fra nyskapningen Abrakadabra druser de likesågodt på med Dreamin’ in a Casket og Wild Boys, to av de som ofte blir regnet som de virkelige godlåtene fra gode gamle dager, og sistnevnte ble avsluttet med herr Berg på trommer slik at Adde kunne komme frem på scenen og si et par ord. Evigaktuelle Backstreet Girls fikk dedikert Forever and a Day til seg, og dette er kanskje den av de nye låtene som har størst potensiale til å bli en klassiker i bandets katalog. En status som Liberation fra andrealbumet Bad Sneakers and a Piña Colada allerede har opparbeidet seg, noe som således gjorde dette til et veldig trivelig gjenhør. Trivelig ble det også da Berg fikk hele Vulkan Arena til å lyse opp salen med mobiltelefoner før Sleep When You Die. Og selv om jeg personlig foretrekker de gode gamle lighterne i været, så gjorde dette knepet som stadig flere benytter seg av også trikset. For øvrig en “ny”-vinning som flere fingertupper rundt om sikkert setter pris på.

Above the Law er kanskje ikke den mest voksne låten som noensinne er skrevet, men dæven så moro det kan være å skråle “fuck the law” med langfingeren i været, og slik var det også denne kvelden. Og at det skal være moro virker å være noe av mantraet til Hardcore Superstar, og det funker som bare det. De to alkoholrelaterte låtene fra Split Your Lip; Last Call for Alcohol og Moonshine fikk gleden av å avslutte hovedsettet, og som vanlig bød begge to på både store smil og høylytt allsang. Mot slutten av Last Call byttet nok engang “Adde” plass med noen andre bak trommene, denne gangen med Robin Nilsson fra oppvarmingsbandet The Cruel Intentions, mens han introduserte sin nye gamle trommeteknikker. En noe snodig manøver som nok var relativt intetsigende for de fleste i salen, men det er jo alltid hyggelig at crew blir satt pris på, og sikkert også gøy for Nilsson. Apropos The Cruel Intentions så rakk dessverre ikke verken undertegnede eller fotograf mer enn de to siste låtene av settet deres, og således blir det vanskelig å gjøre noen ordentlig vurdering av dem. Men basert på prosentandelen av kveldens totale publikum som allerede hadde funnet veien til Vulkan i tide for det Oslobaserte bandet, og også basert på disse sin reaksjon, så virket det helt klart som vi gikk glipp av noe. Forhåpentligvis klarer vi å ta igjen det tapte ved en senere anledning.

Tilbake til hovedattraksjonen så avsluttet de med tittellåten til det nye albumet, nevnte Abrakadabra, etterfulgt av deres kanskje største låt We Don’t Celebrate Sundays, og til slutt deres erklæring om at You Can’t Kill My Rock ‘n Roll. En mer enn godkjent slutt-troika, og meget velrettede avslutningsord. For er det noe Hardcore Superstar beviser, så er det at rocken lever i beste velgående, at det fortsatt er mulig å ha det gøy med denne musikksjangeren som vi elsker så høyt, og at noe av det beste innenfor den de siste par tiårene kommer fra Skandinavia.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15320]

 

 

Hardcore Superstar Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2022

 

Liveanmeldelser

Dream Theater @ Oslo Spektrum

Dream Theater
Spektrum, Oslo
19. mai, 2022

 

Dream Theater er på veien igjen med sin “Top of the World Tour”, men befinner legendene seg fortsatt på toppen av den progressive prog-tronen? Dette skulle vi få delvis svar på denne torsdagskvelden.

Dream Theater har frekventert Norge hyppig over mange år til stor glede for mange prog-entusiaster, og med på lasset denne gangen var ingen ringere enn den eksentriske progrockeren Devin Townsend som kastet prosjektet sitt på skraphaugen i 2018 og nå kjører solo. Han kansellerte sågar sin egen Europaturné for å være oppvarmer for Dream Theater, så denne kvelden kunne blitt riktig så magisk…

Kvelden startet på nesten verst tenkelig måte. Lyden var kritisk dårlig, så det var nesten umulig å skille mellom instrumentene, og ikke minst høre hva Devin Tonwnsend (6.5/10) sang. Heldigvis bedret det seg noe, selv om det var minimalt, allerede etter første låt Failure, men den var nesten ikke gjenkjennelig. Townsend fortsatte med en av sine mer kjente låter, Kingdom. Likevel så det dessverre ut til at store deler av publikum var mer interessert i mobiltelefonen sin enn det som foregikk på scenen. Kanskje ikke så rart, da lyden ødela det meste av opplevelsen. Townsend er eksentrisk, og det er godt mulig at han også ble for mye for enkelte, men ganske så uanfektet leverte han som alltid et intensivt og forrykende show. Ingen skal heller komme og si at han ikke kommuniserer med publikum. Prompevitser går tross alt aldri av moten.

Settlista var det ingen grunn til å klage over. Townsend dundret på med klassikerne sine Deadhead, Regulator, March of the Poozers og ikke minst den rimelige tunge låta Aftermath. Et sett med Townsend krever sitt og det er som regel en rimelig heftig affære for ørene. Enten elsker du ham eller så skjønner du ikke en dritt av det han holder på med. Som allerede nevnt, ble dessverre Devin sin opptreden skjemmet av eksepsjonelt dårlig lyd, og det hadde nok blitt en langt bedre opplevelse for oss alle om dette hadde vært på stell. Derfor ble det en forholdsvis lav score denne gangen, til tross for at Townsend og hans innleide kompanjonger leverte et solid sett.

Så var det endelig klart for legendene Dream Theater (7/10), og det store spenningsmomentet var ikke bare om James LaBrie hadde dagen, men også om lydmannen hadde trukket frisk luft i pausen og skjerpet seg. Dessverre var det tydelig at mannen bak spakene ikke tålte Oslo-lufta for det var ikke merkbart bedre lyd, noe som er kritisk når vi kommer til Dream Theater og deres detaljerte lydbilde. At de åpnet med Alien var vanskelig å høre, og LaBrie hørtes ut som en sau som var i ferd med å drukne i en hengemyr. Jeg må tilbake til Oslo Spektrum i 1997 for å ha opplevd dårligere lyd, og den gangen var det Oasis som stod på Scenen, høye som fjell på kokain og rusa på arroganse i tillegg. Uten sammenligning forøvrig, befinner Dream Theater seg i den andre enden av skalaen, og leverer alltid det publikum fortjener. Derfor var det bare trist å være vitne til en slik lydmessig katastrofe. For de som klarte å komme seg over skuffelsen var det ingenting å utsette på selve fremførelsen, og lyden ble faktisk litt bedre allerede på andrelåta 6:00 fra Awake. En låt som forøvrig fikk publikum ordentlig i gang.

Settlista bestod ellers hovedsakelig av nyere låter, men også godbiter som Endless Sacrifice, som de ikke har spilt live på mange år. Men den største overraskelsen var sannsynligvis perlen About to Crash fra Six Degrees of Inner Turbulence, en låt som myknet opp en relativt hard og tung settliste. Av de nyere låtene fungerte tittelsporet fra deres siste album utmerket, og det virket som at bandet koste seg på scenen. Det var heller ingenting å utsette på den tekniske utførelsen av klassikeren The Ministry of Lost Souls. Jeg vil ikke si at det sprutet av Dream Theater denne kvelden, men de leverte, som så ofte før, et upåklagelig teknisk imponerende, sett selv om det til tider var vanskelig å skille detaljene. Lydmannen har fått nok tyn allerede, men han burde resolutt sendes på et oppfriskningskurs.

Avslutningsvis kom den majestetiske og fantastiske låta The Count of Tuscany. En låt som fortsatt inneholder overraskelsesmomenter selv om du har hørt den tusen ganger før. Den ble et verdig punktum for kvelden, og løftet totalopplevelsen et par hakk. Det er umulig å ikke kjenne på følelsesregisteret når Dream Theater fremfører denne låta live, og den opplevelsen kan selv ikke en lydmann fra helvete ødelegge. Så får vi heller rette blikket fremover og glede oss til neste gang Dream Theater tar turen, og at vi får oppleve dem med den lyden de fortjener.

Ord: Pål Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15298]

 

Dream Theater Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Top of the World

 

Liveanmeldelser

Ghost @ Oslo Spektrum

Ghost
Spektrum, Oslo
30. april, 2022

 

Lørdag var det duket for en festaften av de store, hvor nok såvel Quentin Tarantino og Russ Meyer som Alfred Hitchcock og Aleister Crowley hadde storkost seg. Ja, og strengt tatt alle som liker god rock!

For det var kvelden for de cinematiske og seremonielle numrene. Vi snakker lørdag, nymåne, kvelden og natten til 1. mai, og en virkelig kraftpakke innenfor den mest underholdende okkultismen rocken har å by på. Noe mer subtilt enn annet, og la oss begynne med bandet som antagelig trenger en ordbok bare for å forklare betydningen av subtilitet. Det er noe tegneserieaktig over Twin Temple (7,5/10), og ikke bare på grunn av den særs underholdende tegnede videoen til Let’s Have a Satanic Orgy, men også på grunn av den gammeldagse fremtoningen deres, og ikke minst effektene de velger å benytte seg av. Alt fra outfits til musikkstil, tekster og sceneprops gir dem et nærmest karikaturisk uttrykk, som umiddelbart bringer deg tilbake til 50/60-tallets USA, og gammel americana. Og selv om de er selvuttalte satanister, som utfører både åpningsrituale (In Lvx) med hodeskalle, sverd, bjelle, opp-ned-korsing og “hail Satan”-tale, og avslutningsrituale (In Nox) med drikking av “blod” og mer til, så føles det liksom ikke så farlig. Det gjør heller at de kunne passet like godt inn med en av de mer “skumle” Disney’s Silly Symphonies-kortfilmene (som Skeleton Dance), som de kunne vært gjemt bort på en obskur samleskive Quentin Tarantino kom over i søken etter musikk til neste filmprosjekt. Og la oss ta for oss nettopp musikken deres; en slags blanding av rock & roll snytt ut av krysningen mellom 50 og 60-tallet, med en liten dæsj av surf-rock, eller som de selv kaller det: satanisk doo-wop. Uansett hva man velger å kalle det, det svinger og ikke minst så er det djevelsk fengende. Nevnte Let’s Have a Satanic Orgy er et klart høydepunkt (komplett med rosesermoni), sammen med Satan’s a Woman, mens frontkvinne Alexandra James virkelig får vist frem stemmeprakten på I’m Wicked. Den åpenbare sammenligningen for de historieløse vil være Amy Winehouse, men faktum er at hun slekter mer på Etta James og Nina Simone enn den avdøde briten. Sammen med gitarist og ektemann Zachary har de kommet opp med noe unikt og fengende, og godt hjulpet av livebandet deres gjennomfører duoen et særdeles passende åpningsrituale for kvelden. (Selv om noen av referansene går den yngre, og mer utålmodige garden hus forbi). Det gledes til å se dem igjen, og da forhåpentligvis med et lengre sett på en mindre, svett og mørk venue.

Neste seanse ble ledet av britene i Uncle Acid & the Deadbeats (7/10), et noe mer velkjent orkester på disse breddegrader. Om Twin Temple hadde pirret Quentin Tarantino, kunne Uncle Acid vært den hemmelige affæren til Alfred Hitchcock og Russ Meyer; der låtene deres forteller historier tuftet på gamle legender og klassiske grøssere. Låter som inneholder spenningen og den psykologiske nerven fra Hitchcock, og det voldelige, psykedeliske, seksuelle og b-pregede aspektet fra Meyer, dog med et noe lavere antall store pupper. For alle som hadde sett Uncle Acid før, som antagelig var en del gitt at dette var deres 12. opptreden på norsk jord, var det ikke noe nytt i godteposen denne gangen, bare en veldig hyggelig gjenoppsetting. Som Twin Temple gjør nok også Uncle Acid seg bedre på en litt mindre intim scene, men låter som 13 Candles, Ritual Knife og ikke minst I’ll Cut You Down bør være nok til å begeistre envher rockeentusiast åkkesom. En ting bandet skal ha for er at de er mestere i å skape den perfekte “gyngen”, som gjør at det er bortimot helt umulig å stå helt stille i deres musikalske nærvær. Bandet låt som vanlig seigt og fett, og den doble vokalen fra Starrs og Stokes funker fortsatt til å gi den passe creepy stemningen de higer etter, selv om undertegnede nok har sett dem mer inspirerte ved tidligere anledninger.

Så var turen kommet til kveldens hovedseanse Ghost (9,5/10), ledet av den siste i rekken av yppersteprester, Papa Emeritus IV. Etter å ha bli pirret med alle 14:51 minuttene av Misere Mei, Deus senket endelig lyset seg, og den nye åpningskomboen bestående av Imperium og Kaisarion dro showet i gang. Sistnevnte føyer seg godt inn i rekken med uimotståelig fengende låter Ghost har klart å spytte ut det siste drøye tiåret, og plasserer seg lett på “topp 5 Ghost-låter”-lista for undertegnede. Årets Impera-album har stort sett fått gode skussmål, og jeg vil si det er fortjent, mens det også er de som føler at de har blitt litt for lette og lystige i uttrykket. Selv synes jeg at en god låt er en god låt, og at det er forfriskende å høre bandet utvikle seg, fremfor å repetere den samme formelen hver gang. Selv om dét også kan funke til tider. Så må det også sies at det er på tide at promotører slutter å hause dem opp som et metalband, for det har de aldri vært, og kommer antagelig heller aldri til å bli, så mye har strengt tatt Tobias Forge sagt selv. For selv om rock og metalfamilien er stor og inkluderende, har vi også nok av elitister som rakker ned på enkelte band for ikke å være ekte nok, metal nok, osv. Og selv om det ikke burde bety noe, gjør ikke denne promoteringen bandet noen tjenester i så måte.

Men, nok om disse triste sutrekoppene, la oss heller bruke tiden på det som skjedde i Spektrum, og de som var der og koste seg. Et nært utsolgt Oslo Spektrum skapte nemlig et voldsomt liv, og allsangen runget til så nær som alle nummerne. Neste låt ut, Rats, var så absolutt et eksempel på dette, før vi fikk servert en av de tyngre låtene i katalogen, From the Pinnacle to the Pit. For de som følger Ghost på sosiale medier, så vet man at det de siste årene har blitt laget en hel historie om bandet, og ordenen til Papa Emeritus, en såkalt ‘origin story’, sluppet i både skrevet form og små videosnutter på Youtube. Den påfølgende låten, Mary on a Cross, ble i følge denne historien skrevet og fremført av Papa Nil på 60-tallet, og blir således introdusert som “a song my father wrote.” Deretter fikk vi den sedvanlige duellen mellom gitaristene under Devil Church, hvilket var underholdende nok, men også på grensen til å bli litt langdrygt. Og når vi først er inne på backingbandet Tobias Forge har med seg, så må det sies at det er et særdeles dyktig og velsmurt orkester bak maskene. Og når vi først er inne på maskene, så må det sies at det er en av de få tingene jeg ikke liker med denne generasjonen navnløse skrømt. Første generasjon med bare munkekapper og hetter var både småskummelt og i stil med Papa Emeritus, så også den litt mer stilrene andre generasjonen med de svarte plastmaskene, såvel som de to neste med sølvmaskene. Men så var det altså stopp. For selv om man vet at Forge er kjempestor Star Wars fan, så passer liksom ikke blandingen av Tusken Raider og Tie Fighter pilot helt inn med resten.

Det gjør derimot Hunter’s Moon, som fulgte etter Cirice, og som låter mye bedre live enn på studioversjonen, men som også passer mye bedre inn på Impera enn det den gjør som en enkeltstående låt. En annen låt som låter annerledes live er Spillways, hvor pianointroen er endret noe for å passe det generelle lydbildet, og dermed også mister noe av ABBA-pastisjen som er over den. Et trekk som jeg synes fungerte veldig bra, og det ga låta litt mer trøkk. Trøkk manglet absolutt ikke de fire neste ordentlige låtene, og det er seiersrekker som Ritual, Call Me Little Sunshine, Year Zero og He Is som gjør at Ghost er et av det siste tiårets aller største rockeband. Under den lengre instrumentalen Miasma fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med nevnte Papa Nil, hvis glasskiste ble rullet ut på scenen, før han våknet til live og serverte oss låtens saksofonsolo. Så kom det som for min del faktisk ble konsertens lavpunkt, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd. Mummy Dust er nemlig en knallåt på skive, og blir helt riktig presentert som kveldens tyngste, men det er også alt den har å fare med live. Det ganske melodiløse og nedpå refrenget gjør nemlig at låta aldri skaper noe voldsomt liv, og den blir litt daff.

Mer liv var det da over de fire siste låtene. Først ut var A-siden på Papa Nils singel fra 60-tallet, Kiss the Go-Goat, før vi får servert coveren deres av Enter Sandman fra fjorårets tributebonanaza til Metallicas selvtitulerte album. Noe unødvendig kanskje, all den tid Ghost har flere egne låter vi heller ville ha hørt, men vi sang nå høylytt med allikevel. De to aller siste låtene er kanskje Ghost sine to beste, og dermed kunne det knapt blitt noen bedre avslutning enn med Dance Macabre og Square Hammer. Før Enter Sandman passet Papa Emeritus på å takke alle for oppmøtet og innsatsen, både i salen, på scenen og bak scenen, og vi kunne vel neppe blitt mer enige enn da han uttrykte gleden over å endelig kunne samles på denne måten igjen. Ghost live anno 2022 har blitt en storslagen produksjon, og alle som trekker i tråder i kulissene, både bokstavelig talt, og figurativt, fortjener så absolutt applaus, for det har blitt et fantastisk skue, og en nær perfekt konsertopplevelse. Så får en bare håpe at ingen får noen fiks idé om å flytte dem til noen større venue neste gang, da alternativene der får en til å grøsse bare ved tanken.

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

 

 

Ghost Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway, Imperatour - Europe 2022

 

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 4

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
17. april, 2022

 

 

Siste festivaldag gir ingen muligheter for hvile. Og takk for dét!

Det er festivalens siste dag, og det er ikke fritt for at en del av festivaldeltakerne begynner å bli litt slitne og frynsete. Det vi trenger nå, er litt rolig og avslappende musikk for å hvile ører og sjel. Neida, det vi trenger nå er selvsagt en solid dose brutal black metal fra Trøndelag, og det er nøyaktig hva vi får når WHOREDOM RIFE (8,5/10) erobrer scenen på Rockefeller. Bandet har seilt opp som en favoritt live de siste åra, og igjen lever de opp til dette ryktet. Saken er at i tillegg til å ha noen vanvittig fete låter som de framfører med en innbitt brutalitet og aldri er noe annet enn supertight, så har de en ulmende aura over seg av noe som lenge har vært mangelvare i black metal. De bringer rett og slett tilbake elementet av noe farlig, og i 2022 er det i seg selv forfriskende. Som en slags biker/viking/uruk hai-bande fillerister de oss alle med riff etter fordømt riff, og dét, mine venner, er akkurat den oppvåkningseliksiren vi trengte på palmesøndag!

En av de tingene Infernofestivalen er virkelig gode på, er å sørge for at ting aldri blir statisk og kjedelig. Selvsagt kunne de kjørt en ensrettet festival med 50 oldschool black metal-band, men hvor hadde moroa vært i det? Nei pokker heller, la oss heller holde folk på tå hev, og kjøre på med noen mindre trygge band underveis. Ingen trenger å like alt, og det er bare digg med noen innslag som kan virke polariserende. Og der har vi finske ORANSSI PAZUZU (8/10), som går under betegnelsen “psykedelisk kosmisk black metal”. Og denne gjengen gir blanke i konvensjoner der de hiver space rock, elektronika og eksperimentell støy/krautrock inn i miksen som tidvis inkluderer hele tre personer på keyboards! Det er definitivt ikke alle som setter pris på dette, men de av oss som lar oss fenge blir nær hypnotisert av bandets suggerende og flytende angrep på sanser og sinn, og når det hele er over er vi nesten litt svimle av det som nettopp har skjedd på scenen. Og kan dette være første trombone noensinne i Infernofestivalens historie?

Neste band er også et det er store forventninger til blant publikum. Og dersom noen ikke føler at disse ble innfridd, må det være fordi de ble slått i bakken av det massive soniske angrepet vi utsettes for når MYRKSKOG (9/10) entrer scenen og jevner hele Rockefeller med jorda! Makan til rundjuling er det lenge mellom hver gang man opplever, og vi rekker såvidt å konstatere at det faktisk bare er en trommis på scenen – for det høres ut som en dødsmaskin på stereoider – før gulvet forvandles til en klassisk circle pit! Siden det er 20-årsjubileum for bandets album Superior Massacre, får vi den skiva i sin helhet, i tillegg til noen utvalgte spor fra debuten Deathmachine, og når bandet går av scenen etter å ha meid ned all motstand er det bare å skrape opp restene av publikum fra gulvet.

Nå som alle var kommet ordentlig til hektene, var det klart for litt deilig tysk FRASH HATE METAL! Stemningen er på topp når våre tyske helter i KREATOR (9,5/10) går på scenen. Frontmann Miland “Mille” Petrozza er i fyr og flamme under livedebuten av låta Hate Über Alles. Bunnsolid levering, må vi si. Neste ut på agendaen under den lysbelagte scenen er Phobia, og her får vi endelig noe allsang. Mille er også lysten på å teste publikums engasjement på bevegelsesfronten: “I want to see you people fucking moshpiting Norwegian-style for me, right now,” eller noe i den duren. Det overrasker litt hvor mye energi folk fortsatt har på festivalens siste kveld, men igjen; alle som har sett Kreator live tidligere vet hvilken rå energi de klarer å produsere. Applausen vokser i takt med låtene, og det er heller ikke akkurat mangel på sterke titler. I settet har vi høydepunkter som 666 – World Divided, etterfulgt av Enemy of God. Under avslutningslåta Pleasure to Kill dynkes Rockefeller i konfetti, og publikum eksploderer for n’te gang i jubel og moshing. Alt i alt var konserten akkurat det folk kom for, og Kreator leverte varene til sultne fans!

Etter en episk maktdemonstrasjon av en konsert fra de gamle tyske thrashmesterne, bar det for siste gang denne fantastiske utgaven av Inferno ned i kjelleren på John Dee for å se ORDER (8/10). Denne utgaven av Order inneholder flere særdeles kjente fjes fra den norsk metal scene, intet mindre enn to av de originale medlemmene fra Mayhem i Kjetil Manheim (trommer) og Eirik “Messiah” Norheim (vokal) som begge var å se på festivalen som menig publikum gjennom hele uka. Stig Amundsen trakterer bassen, og med evigunge Anders Odden på gitar vet man at det musikalsk brutale er i varetatt. Etter fjorårets etterlengtede fullengder The Gospel visste publikum at orden i black metal-rekkene skulle gjenoppstå og Order sviktet selvsagt ikke! Brutal black metal med innslag av heks (!) på scenen var det vi fikk servert. Og mer vil vi ha!

Å kalle årets INFERNO FESTIVAL (11/10) en suksess er mildest talt en underdrivelse, og den kombinasjonen av lykke, vemod, utmattelse og lengsel etter mer som preger publikum når de fire (eller fem, eller seks) dagene med festival ubønnhørlig er over er akkurat det vi alle hadde håpet på. Nå er det bare å glede seg til neste års Inferno, og i mellomtiden har vi heldigvis en lang og deilig festivalsommer foran oss. Takk for i år!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Pål Bellis (Oranssi Pazuzu/Myrskog/Kreator), Allan Larsen (Whoredom Rife) og Terje Dokken (Taake)

 

[espro-slider id=15234]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 3

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022

 

Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.

På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.

Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.

Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.

Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.

Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.

 

Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15188]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 2

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
15. april, 2022

 

 

Dag 2 på Inferno byr på mer moro. Og er de gamle eldst denne dagen også?

Alltid ulastelig dresskledde HAMFERÐ (8/10) fra Færøyene åpnet Langfredag på Rockefeller på det som for mange var Inferno 2022 sin sterkeste dag. Og hvilken åpning av de færøyske doom-mesterne! Metal generelt og de ekstreme grenene spesielt handler i stor grad om atmosfære og stemning, og der er Hamferd med sin miks av færøyske folketoner, tradisjonell doom samt death metal noe av det bedre vi kan legge i doom/death metal-kategorien. Vokalist Jon Aldara synger både clean og growlevokal, og veksler uten anstrengelser mellom begge måter å synge på. Aldara er bandets utvilsomt sterkeste kort, med sin distinkte såre og rå stemme. Etter en majestetisk opptreden foran et som vanlig glimrende Infernopublikum, er det lov å glede seg til nytt album og et mer takknemlig spilletidspunkt på kommende års festival.

De virkelige norske viking metal-veteranene – Enslaved får ha oss unnskyldt et lite øyeblikk – fulgte opp Hamferd sin konsert med en energisk opptreden foran et ekstatisk Infernopublikum. Fra oppstarten i 1993 via fjorårets glimrende album North Star til påskens opptreden har vokalist Frode Glesnes vist alle andre i genren hvordan det skal gjøres. Bandet har en herlig miks av veteraner i nevnte Glesnes og Gerhard Storesund, som har gjort og sett alt og vært med fra begynnelsen, og yngre sultne musikerne i Tom Enge og ikke minst den svært solide gitaristen Ole Sønstabø. Sistnevnte er et funn for EINHERJER (9/10), og galvaniserer både medmusikanter og publikum med utsøkt gitarspill. For en fornøyelse det var å oppleve Einherjer spille alt fra eldre låter til allsangvennlige Mine Våpen Mine Ord fra 2018-albumet Norrøne Spor.

Etter en pust i bakken, er vi på plass igjen foran Rockefeller-scenen akkurat i tide til at VED BUENS ENDE (7,5/10) går på scenen. Framføringen er av høyt kaliber, og det er ingen tvil at det er samspilte og dyktige musikere som står på scenen. Lydmessig er det heller ikke noe å klage på fra mitt ståsted. Stemningen er alvorlig, atmosfærisk, fortryllende og brutal på en og samme tid. Dessverre er ikke den fysiske dynamikken mellom bandmedlemmene like sterk som den musikalske, noe som etter hvert smitter over til publikum.

Etter dette våget vi oss ned på John Dee igjen for et lite dypdykk inn i mørket. I undertegnedes øyne er stemning og atmosfære noe av det viktigste for å løfte en gig fra å bli noe mer enn en bare en ordinær musikalsk opplevelse, og kanskje alfa og omega når det kommer til sjangeren black metal. Det holder liksom ikke at man spiller mørk, dyster musikk om det ikke ser ut som man mener noe med det. Scenen på John Dee hjelper franske THE GREAT OLD ONES (9/10) med en spartansk og dunkel belysning, og bandet klarer å utnytte den intime scenen på en utmerket måte. Kvintetten er sterkt inspirert av HP Lovecrafts verk, noe som preger alt fra tekster og artwork til de mystiske kappene de går kledd i. Med dette sagt skaper de dermed en mørk, mystisk og til tider nesten illevarslende stemning der de står. Vi hadde ikke blitt overrasket om Cthulhu selv hadde dukket opp i en røyksky på scenen der og da. Alt i alt en strålende konsert!

GORGOROTH (8/10) har holdt det gående helt siden starten av 90-tallet, og av originalbesetningen er det kun Infernus som gjenstår. Bandet møtte et særdeles folksomt publikum – kanskje det mest folksomme så langt i festivalen. Chopins berømte begravelsesmarsj passer utmerket som intro før Bergtrollets Hevn penetrerer øregangene med en solid dose black metal. Det låter rått og aggressivt samtidig som det fenger noe vanvittig, en oppskrift Gorgoroth alltid har hatt et solid grep om! Musikk av denne typen skal være grumsete, klokkeklar lyd ødelegger stemningen. Lyden i kveld var ikke direkte dårlig, men jeg må påpeke at det er stor forskjell på grumsete lyd og grøtete lyd. Trommene stjal mye av lydbildet, men dette jevnet seg heldigvis litt ut etter hvert som vi flyttet på oss i lokalet.

Også denne kvelden er det noen av scenens virkelige veteraner som skal få æren av å avslutte ballet, og få band fortjener den betegnelsen mer enn selveste VENOM (9,5/10). Bandet som kom opp med begrepet “Black Metal” står endelig på Inferno-scenen i sin egen grimme majestet, og dermed er det duket for en real dose MORO! For om bandet strengt tatt ikke kan regnes som ekstreme i det selskapet de har på denne festivalen, er det ingen som bryr seg om dette – aller minst Cronos og hans to kumpaner. Og av dagens besetning er den mest stabile bandet noensinne har hatt, er lett å høre fra de fyrer i gang med selveste Witching Hour! Det er like lett å skjønne at denne gjengen har det vanvittig gøy der de veksler mellom gamle slagere og nyere godbiter som The Death of Rock’n’Roll og Antechrist. Selvsagt er det dog klassikerne fra de første skivene som får den største jubelen, og det er både allsang og andre gledesutbrudd når låter som Bloodlust og Countess Bathory romler ut over mengden. For ikke å si Welcome to Hell, som kunne vært ekstranummer, men fyres av allerede midtveis. Det hadde selvsagt vært artig med f.ex. Too Loud (For the Crowd) eller Nightmare, men når de avslutter kvelden med selveste låta Black Metal og deretter gir oss In League with Satan er det ingen som klager. På noe som helst.

 

Ord: Ingar Ulltveit-Moe, Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15180]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 1

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
14. april, 2022

 

Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!

Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!

For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!

Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.

Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.

Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!

Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.

Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.

Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.

Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15173]

 

Liveanmeldelser

Danko Jones @ Rockefeller

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
28. april, 2022

 

Danko Jones (7/10) i sedvanlig breial stil tok ikke helt av.

Canadiske Danko Jones spiller breibeint rock med høy allsangfaktor og har hatt et godt grep på det norske publikummet i nesten 20 år. Denne konserten var først satt opp i april 2020 for å supportere plata A Rock Supreme. Så kom pandemien og konserten ble utsatt i flere omganger. Etter temmelig nøyaktig to år stod de endelig på scenen igjen og Mr Jones himself var tydelig på at det var han glad for. I løpet av nedstengningen har bandet vært i studio og albumet Power Trio ble sluppet sommeren 2021. Tittelen på dette albumet må vel sies å være den mest selvforklarende hittil og halve skiva var med i settet.

Etter en funky intromusikk kom de på scenen med åpningskuttet fra det nye albumet, nemlig I Want Out. Dessverre låt det litt tamt i starten, noe lydfolka heldigvis fikk justert inn etter noen låter. Bra at lyden var på plass under First Date fra en av deres beste plater Sleep is the Enemy fra 2006. Allsangen satt ganske bra fra det godt blandede og nesten fulltallige publikummet. Som vanlig var det høyere kvinneandel i salen enn på lignende type artister.

Nye Lipstick City og ikke minst gromlåta Invisible satt som et skudd. Innimellom låtene krydret Danko det hele med sine småvittige breiale kommentarer. Særlig når han tok litt drikke etter det han mente var 10 låter, var han på sitt beste: – Legg merke til dette, jeg lesker først strupen etter 10 låter! Altså 10 låter! Ikke som andre vokalister og band som drikker etter 2 låter, 4 låter og 8 låter. Såkalte «Sip-bands»! Et annet eksempel er når undertegnede holdt opp den nye skiva rett før de spilte Ship of Lies fra nettopp det albumet. Da kom det tørt fra Danko: «Han der i midten holder opp den nye skiva vår, men jeg har ikke betalt han for det altså!»

Låtene I Think Bad Thougts, Full of Regret og Had Enough fra det suverene albumet Below the Belt tok merkelig nok ikke helt av. Jeg fikk derfor et inntrykk av at publikum denne kvelden var mest inn i de nyere låtene fra Danko Jones. Dette kunne også merkes på allsangsklassikeren Lovercall, som jeg i tillegg synes bandet ikke spilte i en like bra versjon som de har gjort på tidligere turneer. Det timelange hovedsettet ble avsluttet med My little RnR fra 2017-skiva Wild Cat og da var det bra trøkk i band og publikum. Det var da tendenser til at man for første gang i løpet av kvelden kjente den berømte gynginga i gulvet på Rockefeller.

Etter en kort pause kom bandet inn på scenen igjen og Danko mente de kunne spille låta Saturday fra den nye skiva, selv om det var torsdag. Den funka ganske bra og ble fulgt opp med Fists Up High og til slutt Rock Shit Hot. Danko takket alle for at de kom og det ble tatt bilde av publikum for bruk på sosiale medier.

Alt i alt et trivelig sett, men ikke av de beste konsertene Danko Jones har levert på norsk jord. Jeg savnet noen låter, da spesielt klassikerne Code of the Road og Play the Blues. Men som tidligere nevnt, publikum var mest med på de nyere låtene.

Det var to supportband som spilte før hovedattraksjonen Danko Jones, først norske The New Death Cult og deretter det svenske punkbandet The Headlines. Sistnevnte var et greit «gladpunkband» med en energisk kvinnelig vokalist. De skapte god stemning, da spesielt under deres siste låt som var en rocka versjon av Nenas 99 Luftballons.

Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15155]

 

Liveanmeldelser

The Hellacopters @ Sentrum Scene

The Hellacopters
Sentrum Scene, Oslo
27. april, 2022

 

Noen ganger klaffer alt. Som når april er på hell, du vandrer inn på Sentrum Scene for første gang på år og dag (savn!) for å dra på en konsert som egentlig skulle vært for LENGE siden, og allerede før du rekker å komme mer enn noen meter inn er det så mange kjentfolk og så god stemning at det er som å være på reunion med kompisgjengen fra ungdomstida. Og på en måte er det jo akkurat det vi skal også, for i kveld skal vi jo se et band som var borte lenge fra livene våre, men alltid har vært der i hjertene våre (og på playlistene våre)! Når lysene senker seg, og vi står godt plassert i mengden, er det dermed en sitrende glad forventning som hersker i lokalet.

Kveldens konsert var en av de mange som måtte utsettes på grunn av covid, og selv om det naturligvis har vært kjedelig å vente, har denne utsettelsen ført en god ting med seg: et flunkende nytt – og glimrende – album. Så når scenelysene skrus på, lyden av rotorblader erstattes av elektriske gitarer og The Hellacopters (10/10) offisielt melder sin tilbakekomst på norsk jord, er det til tonene av den formidable åpningslåta Reap a Hurricane fra bandets nyeste epos, Eyes of Oblivion. Dermed er tonen satt, terningen er kastet og det er duket for en triumfferd i Rockens tegn! Etter et hopp tilbake til 1997 med Alright Already Now, er det allerede duket for en av mine personlige Hella-favoritter, Carry Me Home, og glisene rundt meg er nå så brede at en utsolgt sal står i fare for å pådra seg akutt kollektiv kjevekrampe.

Vi vet jo at The Hellacopters er så tighte og leverer et såpass formidabelt øs at de setter det beste av andre rockeband totalt i skyggen, men mon tro om de ikke faktisk har blitt enda noen hakk hvassere siden sist vi så dem? Tatt steget fra fyrverkeri til atombombe, for å si det sånn? For her har vi en gjeng som briljerer uten å være musiserende flashy, og det gjelder samtlige bandmedlemmer! Nyeste medlem, Dolf “Datsun” De Borst, med kledelig bart holder kompet oppe sammen med trommis, og den ene av to konstante Hella-medlemmer, Robban, og som rytmeseksjon fungerer de som et adamantium-skjelett for dette rock’n’roll-beistet. Anders “Boba Fett” Lindström er mannen som hele veien sørger for tangent-krydder og tilfører bandet dette ekstra som skiller dem fra resten av de såkalte Scandirock-bandene kan det være sofistikasjon? Og gjennom riff etter riff, låt etter simplistisk genial låt, står Nicke Andersson i front med den ytterste selvfølgelighet, men uten å gjøre noe stort nummer ut av at han ikke bare er gudbenådet låtskriver og gitarist, men etter snart 30 år fortsatt evner å overgå seg selv som vokalist. Kroneksempelet på dette er låta So Sorry I Could Die fra sisteskiva, en låt så mesterlig dryppende av hjerteblod, smerte og pur SOUL at det er direkte imponerende.

Det hele er en eneste gedigen hitparade, der høydepunktene står i kø, og låter som Toys and Flavors, Everything’s On TV, The Devil Stole the Beat from the Lord, Down on Freestreet og nydelige No Song Unheard følger hverandre like treffsikkert og hardtslående som knyttneveslag fra Muhammad Ali. Vi får nytt og gammelt sømløst side om side, gjerne ispedd litt ekstra snadder, som når de hopper inn i en snutt av Roky Erickson-klassikeren Night of the Vampire. Og det er ikke til å komme fra at det alltid er trivelig å høre svensker som står på en scene og roper “OSCHLO” med deilig tjukk østkant-”L”! Når et velkjent piano annonserer åpningen av signaturlåta By the Grace of God, har den gleden vi kjente på begynnelsen av kvelden forlengst gått over i total eufori. Dermed kunne bandet ha kommet på scenen igjen og sunget Astrid Lindgren-viser eller lest værmeldingen, og ingen hadde vært sure. Åpenbart er det ikke dette de gjør, for de har jo spart noen reale godbiter til oss. Dermed ender denne mesterlige oppvisningen i Rock med et realt trippelpunch i form av Hopeless Case of a Kid in Denial, I’m in the Band og – selvsagt – (Gotta Get Some Action) Now! og det er bare å erklære seier ved knockout for de regjerende mestrene i Rock – The Hellacopters!

Og dersom du trodde jeg helt hadde glemt en av kveldens største stjerner, tar du selvsagt feil. Dregen fortjener nemlig mer enn bare en liten bisetning, der han oser glede og autoritet fra han entrer scenen på krykker med det ene beinet i gips etter å ha brukket det nylig. Han er nødt til å sitte gjennom hele konserten, og den intensiteten han likevel klarer å fremvise er helt vanvittig. Underveis når det tar av som mest, kan vi se hvor lyst den mannen har til å stå, og det er nesten så det ser ut som han skal til å reise seg ved et par anledninger. Faktisk er hans innsats så til de grader magisk at jeg var fristet til å gi konserten 11 poeng av 10 mulige! Band som treffer så bra på alle punkter fra spilleglede og attitude til låter og samspill er sjelden vare, og jeg gleder meg allerede til å se dem igjen til sommeren. Og det bør du også!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15133]

 

The Hellacopters Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022

Album, Anmeldelser

Der Weg Einer Freiheit – Noktvrn

Der Weg Einer Freiheit
Noktvrn
Season of Mist

 

En rolig og stemningsfull intro (Finisterre II) åpner Noktvrn. Akustisk gitar og lett synthakkompagnement messer rolig i moll. Når en så synes det bygger opp mot en forventet utblåsning som skal sette igang platen for fullt, overrasker andrelåten Monument ved å fortsette stemningen fra introen. Bandet er nå riktignok tydeligere tilstede, med bass, trommer, og subtile blåsere, men uttrykket er fremdeles litt dystert og nedpå. Det passer glimrende til Bergen i høstvær, der den gråblå himmelen omsvøper massivt regnfall. Og like sikkert som at det regner i Vestlandets hovedstad, tar det heller ikke mer enn knappe to minutter av Monument før Der Weg Einer Freiheit, slipper til friheten. Freiheit!, med både growls og blastbeats. Den dystre stemningen forblir dog. Slik svinger det gjennom platen, og en aner at dette kanskje er bandets mest eksperimenterende verk. Dette hører en kanskje særlig på Immortal, hvor bandet gjestes av den ungarske vokalisten Dávid Makó (The Devil’s Trade), som legger sin rene vokal på toppen av tyskernes sjangerblanding. Det er nemlig sikkert at black metal som sjanger-merkelapp nok er misvisende angående Der Weg Einer Freiheit anno 2021, for her skjer det så uendelig mye mer. På nevnte Immortal kommer en ikke unna å høre likheter med post-black metal som Alcest og dets like.

Noktvrn har vært med på minst to lengre spaserturer siden den kom farende via internettet tidlig i høst. Den har i grunnen gjort seg enda bedre slik, som turkamerat, enn akkompagnerende dagliglivets huslige gjøren. Den passer best avspilt i sin helhet også. Da kommer den mer til sin rett enn når en spiller den stykkevis og delt. Lik Wolves in the Throne Room sin nyeste, anmeldt her for litt siden, er dette også en plate som vokser, og en merker seg at det veksles på hva som er favorittlåten(e) fra dag til dag, uke til uke. Om Noktvrn ikke helt virker å nå amerikanernes skyhøye nivå denne høsten, så er det likevel en plate som klarer å levere en del av den samme opplevelsen, i en litt annen drakt. Begge er harde, dystre, fortellende, men det er også tydelige forskjeller i både produksjon, låtstrukturer og uttryksform. La meg heller poengtere at trommene er akustiske, og at trommebreaket og gitarriffet på begynnelsen og slutten av Morgen er verdt pengene alene. Det er som om Emperor sin Ye Entrancemperium blir spilt på 11. Helt knall!

Noktvrn har blitt en stemningsfylt, variert affære, som spiller på mange følelser gjennom de 47 minutter og 41 sekunder den strekker seg over. Det er alt fra trist og sårt, til sint og truende, med fellesnevneren at alle de ulike stemningene kommer til sin fulle rett erfart i sammenheng. (8,5/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Archspire – Bleed the Future

Archspire
Bleed the Future
Season of Mist

 

Kanadisk, teknisk galskap i mer enn 300 BPM. Du er herved advart! Riktignok skrus farten ned til tider for noen intrikate, mer klassisk inspirerte intermezzo, eller en får en solo der ting forløper såpass bedagelig at en klarer å henge med. Resten er full grynting, intens riffing og dundrende trommer. Gravity blasts mangler det heller ikke på, for å si det slik. Og vet du hva, det er herlig når det driver så en nær sagt kjenner brisen i ansiktet. Skal en sammenligne Archspire med andre band, så er vel dette nesten som en snill utgave av Origin, da det nevnte tempoet tidvis skrus ned. At Archspire forekommer en litt “mildere” er vel muligens grunnet produksjonen også. Det låter en del tydeligere, og med mer “topp” enn mange andre band. Dette er vel kanskje for at tekniske krumspring skal komme tydelig nok frem, og dem er det mengder av. Dette er nemlig definitivt ikke en gjeng som har mangler på den spilletekniske fronten.

For meg er det tre gode indikatorer på denne platens kvaliteter. Den ene må være at Archspire har klart å motbevise fordommene jeg helt klart hadde i forkant, om et band som paradoksalt nok var pent og pyntelig tross at de spiller intens teknisk death metal. Den andre indikatoren er at jeg har returnert til å høre på platen i stunder der en ofte lar anmeldelsesanliggender ligge grunnet assosiasjonene til “plikt” og “arbeid”. Archspire har rett og slett fått til en plate med så mye spennende elementer at den nok blir spilt en god stund fremover. Apropos disse fordommene, kan det også tenkes at dette er noe Archspire og tech-death miljøet for øvrig er godt kjent med fra før, skal en bedømme det utifra taleintroen på A.U.M. Her er det en kar med tysk aksent som uttaler: “What’s this music about? I don’t wanna hear like ‘oh, fuck, it all is beautifully played… oh, listen to this blast…No fuck it, bring back the fucking danger in the music!” Archspire har klart både å trykke på gassen, men samtidig å holde på det melodi og teknikk, uten at det har gått fullstendig på bekostning av låter det trøkker av. (8/10)

 

Pål Teigland Lystrup

PS: på YouTube finner du en video der mødrene til bandmedlemmene reagerer på musikkvideoen til Drone Corpse Aviator. Den kan anbefales.

 

Album, Anmeldelser

Whitechapel – Kin

Whitechapel
Kin
Metal Blade

 

Det har vært en god del spenning knyttet til Whitechapels åttende utgivelse, spesielt etter at de første låtene ble sluppet for en tid tilbake. Gutta har holdt på siden 2006, og har dermed vært med nesten helt fra starten av når deathcore ble definert som en sjanger. Death metal med hardcore breakdowns har strengt tatt eksistert siden 90-tallet, med band som blant annet Earth Crisis, Dying Fetus og Internal Bleeding, og i likhet med slam, ligger eminente Suffocations utstrakte bruk av breakdowns også her som en tett inspirasjon. Despised Icon definerte sjangeren på starten av 2000-tallet, og etter få år, mellom 2005-2007, tok det helt av. For denne anmelderen har Whitechapel vært noe av det feteste innen sjangeren. Med debuten, The Somatic Defilement fra 2007, leverte de en klassiker som alltid vil bestå som et genialt musikkstykke! Med tre gitarister og en ultrabrutal vokal, gruset de det meste av det som ble gitt ut på den tiden. Bandet fortsatte å levere gullskiver, helt frem til og med deres fjerde skive, Whitechapel, i 2012. Deretter gikk det rett nedover, og brutaliteten ble skiftet ut med utstrakt renvokal og melodier. Det hele var en gedigen nedtur, og skiva Our Endless War står som en flau seanse i bandets historie. Mark of the Blade brutaliserte heldigvis uttrykket igjen, og med forrige skive, The Valley, ble ihvertfall kvaliteten på låtene hevet igjen, selv om den fortsatt var roligere enn tidligere dager. Men den nye kursen var definitivt staket ut, og det vi har fått de siste årene består av mørk, emosjonell, melodiøs, småprogressiv deathcore med en omtrent 50/50 fordeling mellom rolige og ekstreme låter. The Valley høstet tonnevis med lovord, og vokalist Phil Bozemans personlige tekster ble ofte dratt frem som noe ekte, ærlig og positivt.

Hva så med Kin? Skiva fortsetter i samme gate som The Valley, og understreker at Whitechapel har bestemt seg for at historie er historie, nå er det moderne og tidsriktig. Skiva kommer til å nå langt, og gutta vil fra nå av befinne seg godt plantet i rampelyset, det er jeg sikker på. Dessverre er skiva som helhet rett og slett for kjedelig og forutsigbar. Gutta beveger seg i samme retning som Between the Buried and Me, Bring Me the Horizon, Slipknot og Five Finger Death Punch. Kjedelig og emosjonelt med en tidvis streit vokal som prøver å presse frem et følelsesmessig tilsnitt. Men rett skal være rett, det finnes noen fete låter her, og det høres unektelig tøft ut når de drar på med death metal-inspirerte Lost Boy og To the Wolves. Nevnte låter er steinharde, og her får vi nok en gang understreket at Phil innehar en fabelaktig ekstremvokal. Han får til det samme som George Corpsegrinder, altså en ultrabrutal vokal, men med tydelig uttale. Jeg tar meg ofte i å undres hvordan disse to herrene får til å være så ekstreme, men samtidig så gode på intonasjon og tydelighet. Flott! Og for å motsi meg selv, så må jeg innrømme at min personlige favoritt på skiva er Anticure. Det er en av låtene med ren vokal og med tonnevis av flotte melodiøse harmonier. Vokalen til Phil er tydelig og kraftfull, spesielt på refrenget, og når den tostemte varianten kommer inn er det fantastisk. I tillegg leker gitarene, trommene og bassen seg og tilfører passe teknikaliteter så det ikke blir for søtt og flaut.

Det må også nevnes at skiva har en produksjonen som er upåklagelig, varm, tydelig og profesjonell. Men med såpass mye rock/stoner/grønsj-tendenser så faller jeg av. Intensiteten blør og lider, enkelt og greit, og enkelte låter kunne faktisk vært å finne på en hybridskive av Five Finger Death Punch og Staind, blandet med nåtidens pinlige utgave av pretensiøse Corey Taylor på vokal. Nei, sett heller på de fire første skivene, og overbevis deg selv om at bandet la inn årene etter den selvtitulerte skiva! (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

Album, Anmeldelser

Cradle of Filth – Existence Is Futile

Cradle of Filth
Existence Is Futile
Nuclear Blast

 

Tretten fulle utgivelser! Det er blitt mange plater siden en registrerte Cradle of Filth på metall-radaren første gang. Den gang var det den berømte “Vestal Masturbation” t-skjorten, med ryggtavlen dekket av budskapet “Jesus is a cunt” som fikk hevet de ungdommelige øyebryn. Denne t-skjorten skapte som kjent trøbbel med politiet i England for flere enn bare bandet, og den har siden 2008 vært forbudt i New Zealand. Slikt blir jo rene honningkrukken for tenåringsopprørere. Det at bandet var fullstappet med melodi, at de ikke var norske, at imaget var fylt med gotisk stemning og vampyrer vakte også oppsikt, og til slutt ble det rett fram nødvendig å sjekke ut dette bandet med de overdådige bandskjortene fylt med antikristne og seksuelle motiver.

Jeg husker vi hadde to gutterom vegg-i-vegg, meg og min bror, der Principle of Evil Made Flesh (1994) fikk gått mange runder med åpne dører, slik at begge kunne høre på platen samtidig til leksearbeid, eller hva annet vi bedrev i de tider. Den gangen gikk utviklingen raskt over utgivelsene, og allerede fra EPen som ble sluppet nest (Vempire, 1996) hadde bandet endret en del på uttrykk og produksjonskvaliteter, i positiv retning. Dusk and Her Embrace (1996), og kanskje i enda større grad Cruelty and the Beast (1998), sementerte bandet som et av de store i sjangeren. Cradle of Filth ble et band med et helt særegent uttrykk, et uttrykk mange band også usjenert forsøkte å etterape. Slik holdt det seg vel i mange år. På 2000-tallet begynte derimot bandet å gjenta seg i overkant mye, og det virket litt som om bandet hadde utspilt sin rolle i metal-scenen. Siden den gang har en som regel fått høre at “nå er de tilbake” når det slippes ny plate, påfølgende sjekket ut platen, registrert at det svinger greit, og deretter glemt bandet igjen til neste runde med samme opphaussing fra en eller annen i musikkpressen dukker opp.

Nå skriver vi 2021, bandet har høstet lovord på nett angående sitt nye materiale, og det er dags for en ny runde i kvernen. The Fate of the World on Our Shoulders heter introen, og denne tittelen gir mer mening desto lenger enn kommer inn i materien, for her har klima nådd bandets tematikk. Kan hende er det like mye fordi den aktuelle og tilkommende fanbasen per dags dato vil være opptatt av denne tematikken som at bandet selv er det? I henhold til bandets plateselskap, Nuclear Blasts intervju med Dani Filth, bandets frontmann, er albumet preget av eksistensialistisk tematikk; “eksistensialistisk uro og frykt for det ukjente”. Samtidig sier Dani Filth i det samme intervjuet at det handler om “å anerkjenne at eksistensen er forgjeves og at alt er tillatt fordi ingenting betyr noe”. Her henter han inn en gammel kult-kuriositet i Aleister Crowley og lener seg villig på hans maksimer, og sier videre at “vi vet alle at vi skal dø, så vi bør nyte livet mens vi har det”, altså en slags hedonisme og fatalisme i ett. Konseptuelt er det mulig at en aner noen kontradiksjoner hos frontmannen, da han engster seg for forandringen, ber oss være oppmerksomme på at vi må ta grep, samtidig som han proklamerer at det er forgjeves og at ingenting har verdi.

Om låten Suffer Our Dominion uttaler Filth at det nok er den mest tydelig politiske låten deres hittil. Han sier at “vi fucker opp økologien vår og vi trenger å adressere situasjonen umiddelbart”. Det er fristende å spørre rett fram: hva blir det så til!? For dette er kontradiktorisk. Kan hende er det å bry seg om noe og tillegge det verdi såpass åpenbart uforsonlig med mye annet bandet har bedrevet og sagt, at det nettopp blir litt drakamp og kontradiksjoner når de plutselig skal engasjere seg i noe, og dermed antyde gjennom engasjementet at temaet har iboende verdi? Det er jo absolutt ingenting farlig eller feil med å være selvmotsigende eller engasjert i noe. Her er det vel mer forandringen en biter seg merke i. Når en gjør karriere av negativ affekt, er det kanskje heller ikke veldig merkelig at prediksjonene en tillater seg i tekstmaterialet er preget av fatalisme, svart/hvitt-tenkning og skråsikker negativitet? For det er slik det bærer seg ad når en går låter som Suffer Our Dominion nærmere etter i sømmene. Her proklameres det at Moder jord vil utrydde milliarder på det mest brutale vis. Kanskje er frykten og uroen slik totalt dominerende, samtidig som en vil tro at en løsningsorientert klimaplate kanskje hadde vært i overkant å forvente fra et britisk ekstremmetal-band.

Å predikere at Cradle of Filths neste plate vil fortone seg som en symfonisk ekstremmetallplate kan en nok likevel strekke seg til uten like stor fare for å gå i den samme fellen, da det i stor grad er basert på bandets tidligere atferd. Prediksjoner om verdigrunnlag og lyrisk tematikk tror jeg det etter Existence is Futile derimot vil være dristig å gi seg i kast med…

La oss også se litt nærmere på musikken. Kan hende ble det litt underkommunisert nettopp fordi det musikalske minner en så tydelig om mye av det bandet har levert tidligere. Det er melodisk, i mange lag, og selv om det er ekstremmetall, så oser det av inspirasjon fra gammel heavy, NWOBHM og dets like. Det er absolutt mye bra her, og begge singlene som er sluppet i forkant av platen, Crawling King Chaos og Necromantic Fantasies, holder så absolutt mål. Det som kanskje skiller platen litt ut er at det virker som det er mer materiale som toner ned uttrykket og lar melodilinjene tre ytterligere fram. Ja, det er nesten så det er power ballads-varianten vi tidvis får presentert, med fare for da å overdrive det en god del. Discourse Between a Man and His Soul er et eksempel på en slik låt, der den er temmelig baktung tvers gjennom. How Many Tears to Nurture a Rose minner derimot om heavy metal-tunge gamle klassikere, og er en av de låtene det svinger mest av. Bandet har heller ikke glemt sin horror-fetish, og på Sisters of Mist møter vi Pinhead parafrasert gjennom forteller Doug Bradleys munn: “a waste of good suffering”. Hellraiser-filmene er liksom en utømmelig kilde med inspirasjon for band helt fra hjemlige Tsjuder til de belgiske galningene i Aborted.

Platen er blitt opp mot timen lang, men dersom du skaffer deg utgaven med nevnte Sisters of Mist og Unleash the Hellion som bonusspor, så vil du få en time og ti minutter med britene, og det er jo ikke verst valuta for pengene. Det er velprodusert, solid utført, og med nok Iron Maiden og Dimmu Borgir iblandet horror-synthene til at en skal kunne holde ut til neste gang. Tilværelsen er vel ikke forgjeves, den bare er. Den nye Cradle of Filth platen er altså heller ikke forgjeves, men vil sikkert gi mange både gamle og nye lyttere gode stunder. Med det sagt, så er ikke dette noen ny klassiker, til det er det for få låter som virkelig når de store høydene. (7,5/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Hate – Rugia

Hate
Rugia
Metal Blade Records

 

Disse polske karene har holdt det gående fra helt tilbake i 1990, og siden 1991 under navnet de nå benytter seg av, Hate. I løpet av disse tre tiårene har de rukket å slippe elleve fullengdere og Rugia blir bandets tolvte. Adam The First Sinner, som på platen trakterer vokal og gitar, er det eneste gjenværende originalmedlemmet. Med seg har han fått fire andre musikere, som det tydelig oser spilleteknisk kvalitet av.

Derunder faller bandets ferske og 23-årige trommis, Daniel Rutkowski. Han oppgis på nett å være inspirert av Kerim “Krimh” Lechner (Decapitated) og Zbigniew “Inferno” Promiński (Behemoth), og det høres. Dette bidrar nok ikke desto mindre til at Hate anno 2021 har en god del fellestrekk med sine landsmenn i Behemoth, Decapitated og Vader. Likhetene stopper heller ikke ved trommingen, men vokal og gitarriff, og også komposisjoner minner en om disse andre polske bandene. Likheten er en litt ambivalent affære, som vi kommer tilbake til.

Det Rugia lider under er en følelse av at en har hørt dette tidligere, og at låtene glir litt inn i hverandre. Det siste betyr ikke at de ikke fenger, eller at de mangler gode bestanddeler. Problemet, om en skal kalle det et problem, er at en selv etter utallige gjennomhøringer lett forveksler låtene med hverandre. I så måte kan dette gi grunnlag for minst to ulike konklusjoner. Enten er materialet da muligens kjedelig, eller en liker dette uttrykket så godt at det å få servert ni låter hamret til over samme lest er velkomment. Jeg lander denne gang på det første alternativet, og synes platen helhetlig blir en litt lite engasjerende affære, som kanskje har blitt bedre gjort før, av eksempelvis andre polakker i samme sjanger – for å bevisst bruke en litt upresis formulering.

Dersom du ønsker å stole på anmelder som en slags portvokter, kan du begynne med å sjekke ut Exiles of Pantheon, Awakening the Gods Within og Sun of Extinction når du gjør deg opp din egen mening. Samtidig er også singelen Resurgence en låt som fenger, og kanskje mer enn singelen de slapp først, titellåten Rugia. (6/10)

 

Pål Teigland Lystrup