Stikkordarkiv: whoredom rife

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 3

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Torsdag 4. august, 2022

 

 

Festivalens tredje dag startet for mange allerede relativt tidlig på ettermiddagen, da Kulturhuset åpnet dørene for hele 700 metalfans – nær dobbelt så mange som “offisiell kapasitet” – som troppet opp for å få med seg Djevel og Darvaza. Dette ble for tidlig for oss, så vi startet torsdagen på USF Verftet med et brak da våre islandske frender i Misphyrming (7/10) åpnet ballet med en heidundrende konsert. Det er tydelig at Misphyrming har hatt masse spilleerfaring siden de startet opp for under ti år siden. Dét, kombinert med all den innestengte energien flere av oss føler på etter at pesten stengte konsertscenen, gjorde at vi fikk oppleve islandsk urkraft og energi av beste sort! Islendingene viser veien i den moderne black metal-scenen for tiden, og det vil overraske lite om disse headliner Inferno om noen år, og flere utgivelser.

Trøndermesterne Whoredom Rife (8/10) fortsatte festen torsdag, og gjør som vanlig akkurat som de selv liker og vil. Kompromissløst og deilig er vel de enkle stikkordene og fasiten fra de egenrådige musikerne fra Nidaros, som aldri må finne på å gå på akkord med seg selv. Vi føler oss trygge på at de virkelig ikke giør det, og serverer flere klassikere i årene fremover. Settet var forøvrig altfor kort, bare førti minutter, og det førte vel til at vi dessverre ikke fikk servert episke Einride fra siste skiva, fjorårets Winds of Wrath – et album som allerede har oppnådd status som en moderne metal-klassiker.

De finske veteranene Archgoat (7.5/10) kan plasseres i det lydmessige skjæringspunktet mellom primitiv svartmetall og proto-dødsmetall som også representeres av andre travere som Blasphemy og Profanatica. I motsetning til mange utøvere i denne sjangeren har Archgoat valgt å gå for en produksjon på skivene som tillater at man kan høre hva alle de involverte faktisk spiller. Vi var derfor spente på å høre om dette lot seg overføre til en scene. Brødrene Ritual Butcherer og Lord Angelslayer infridde absolutt, for dette var nøyaktig så beintungt og truende som det burde være. Lydmannens “alt på maks”-policy slo litt uheldig ut på de fleste blastbeat-partier, hvor det ble en smule grautete, men det ødela ikke opplevelsen nevneverdig. Noe av det mest imponerende med bandet er den umenneskelige vokalen til Angelslayer. Det høres ut som stemmebåndene hans er plassert et godt stykke ned i tarmsystemet, og startet passende nok konserten med å gulpe opp et par liter med blod før han gjøv løs på første vers. Bortsett fra nevnte blodfontene er dette et band som ikke akkurat byr på seg sjøl fra scena, men gjør det de skal gjøre og er verdige fakkelbærere for skitten nekrometall av den tyngre, eldre skolen.

De mystiske balaclavakledde polske tøffingene i Mgła (8,5/10) lot deretter sin ondskapsfulle taake renne over et forventningsfullt publikum, og dette er nok et moderne black metal-band som virkelig setter standarden for hvordan en fortsatt ung genre kan videreutvikles. Vi var bortskjemte hele kvelden med noen av de beste nye band innen sjangeren, og Mgła skuffet selvsagt ikke! Det trekkes for at vi ikke fikk Age of Excuse 1 fra skiva ved samme navn, men for en fornøyelse det er å følge med på trommeslager “Darkside”, som i høyeste grad bidrar og medvirker på bandets låtskriving og særegne trommebruk. Lyden på Verftet kunne med fordel vært mye bedre, spesielt under de polske guttas besøk, og det er nesten litt rart at selveste Satyricon (som dessverre måtte avlyse årets festivalbesøk) skulle spilt her på tirsdagen, all den tid frontfigur Sigurd Wongraven er kjent for en detaljorientert holdning til lydmannen. Neste år foreslår vi at alle spiller i Grieghallen!

Tyske Sodom (9,5/10) avsluttet torsdagen på USF Verftet, og hvordan er det egentlig mulig for vokalist og bassist Tom Angelripper (bandets eneste originale medlem) & Co å holde et slikt trøkk etter over førti år på veien?! Vi lot oss rett og slett imponere over hvor fett legendene i Sodom klarer å spille og fremføre sitt repertoar av den ypperste klassen innen thrash metal. Bandet vet nok godt hvilken status og posisjon de har, men maken til spilleglede da! Publikum var, slik vi har blitt vant med etter gjenåpningen av kulturlivet, særdeles bra, og var i aller høyeste grad med på å gjøre denne konserten til en for historiebøkene.

Heldigvis hadde natta mer å by på for oss som fremdeles ikke hadde fylt opp live-kvota vår for dagen. Og selv om ultra-psykedelisk okkultisme kanskje ikke er det som ville fylt opp Grieghallen i kveld, var det et ikke helt ubetydelig antall som møtte opp på Kulturhuset. Dette er vårt første live-møte med amerikanske Ominous Resurrection (10/10), sikkert i likhet med mange andre. Bandet er nå vel installert hos Terratur Possessions, og har 2 fullengdere (Omniscient fra 2014 og Judgement fra 2020) på bok. Vi var spente på om dette avanserte lyduniverset, som i all sin forfinede råskap trygt kan karakteriseres som særegent, vil kunne formidles og bli konsumert med gjensidig glede. Fasilitetene og lyden på Kulturhuset er meget bra, og la oss si bare si det sånn at det virker ikke som om noen er skuffa. Gutta bare STÅR der, som benebbede påler, og folk går i transe. Det umiskjennelige New York-soundet overføres til Bergen for en kort, men takknemlig stund. Drivende, hypnotiserende black metal-avantgarde, tidvis groovy, tidvis skarpe gitarer og ortodokse chants, tar ville veier som faktisk leder til plasser der man gjerne vil bli litt til. Eller “funker som ei kule”, som det også går an å si. Ominous betyr “illevarslende”, men for de som elsker band som Negative Plane, Occultation, Mortuary Drape og liknende, er dette absolutt ikke illevarslende, men aldeles strålende nyheter. Vi sees igjen, nebbdyr.

Misotheist (8/10), dere. Et band som har sitt opphav i det som trygt kan kalles et av verdens viktigste og mest betydningsfulle åsteder for black metal, et overflødighetshorn av kreative krefter, den helligste av de hellige sjanger-graler, også kjent som Barteby. Dette lokomotivet skal få avrunde kvelden på Kulturhuset med sitt ennå ganske unge reportoar (Misotheist fra 2018 og For the Glory of Your Redemeer fra 2021). Disse to utgivelsene består av tilsammen 6 låter – lange, mektige og sterke som bare juling. Utvalget vi får servert i kveld er det jvi må kunne kalle en maktdemonstrasjon. Kompakt, massivt og vakkert. Nidrosian delight, helt enkelt. Det øses på, det dampveivalses, og det er jammen bra at lyden og venuen funker så godt, for disse karene har skrudd opp volumet på max! Enkelte elementer som er særegent for Misotheist, som f.eks. bruk av dissonans, forsvinner noe når lydnivået er såpass høyt. Det ser dog ikke ut til å plage noen, ei heller bandet sjøl, som nikoser seg i tajtaste harmonien ever. Men du veit, de fleste av oss foretrekker å nyte deilige ting uten beskyttelse, så LITT roligere på wattet neste gang, det fortjener utsøkt musikk som dette. Hail Nidaros!

 

Ord : Ingar Ulltveit-Moe, Anders Ugmod & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16046]

 

 

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 4

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
17. april, 2022

 

 

Siste festivaldag gir ingen muligheter for hvile. Og takk for dét!

Det er festivalens siste dag, og det er ikke fritt for at en del av festivaldeltakerne begynner å bli litt slitne og frynsete. Det vi trenger nå, er litt rolig og avslappende musikk for å hvile ører og sjel. Neida, det vi trenger nå er selvsagt en solid dose brutal black metal fra Trøndelag, og det er nøyaktig hva vi får når WHOREDOM RIFE (8,5/10) erobrer scenen på Rockefeller. Bandet har seilt opp som en favoritt live de siste åra, og igjen lever de opp til dette ryktet. Saken er at i tillegg til å ha noen vanvittig fete låter som de framfører med en innbitt brutalitet og aldri er noe annet enn supertight, så har de en ulmende aura over seg av noe som lenge har vært mangelvare i black metal. De bringer rett og slett tilbake elementet av noe farlig, og i 2022 er det i seg selv forfriskende. Som en slags biker/viking/uruk hai-bande fillerister de oss alle med riff etter fordømt riff, og dét, mine venner, er akkurat den oppvåkningseliksiren vi trengte på palmesøndag!

En av de tingene Infernofestivalen er virkelig gode på, er å sørge for at ting aldri blir statisk og kjedelig. Selvsagt kunne de kjørt en ensrettet festival med 50 oldschool black metal-band, men hvor hadde moroa vært i det? Nei pokker heller, la oss heller holde folk på tå hev, og kjøre på med noen mindre trygge band underveis. Ingen trenger å like alt, og det er bare digg med noen innslag som kan virke polariserende. Og der har vi finske ORANSSI PAZUZU (8/10), som går under betegnelsen “psykedelisk kosmisk black metal”. Og denne gjengen gir blanke i konvensjoner der de hiver space rock, elektronika og eksperimentell støy/krautrock inn i miksen som tidvis inkluderer hele tre personer på keyboards! Det er definitivt ikke alle som setter pris på dette, men de av oss som lar oss fenge blir nær hypnotisert av bandets suggerende og flytende angrep på sanser og sinn, og når det hele er over er vi nesten litt svimle av det som nettopp har skjedd på scenen. Og kan dette være første trombone noensinne i Infernofestivalens historie?

Neste band er også et det er store forventninger til blant publikum. Og dersom noen ikke føler at disse ble innfridd, må det være fordi de ble slått i bakken av det massive soniske angrepet vi utsettes for når MYRKSKOG (9/10) entrer scenen og jevner hele Rockefeller med jorda! Makan til rundjuling er det lenge mellom hver gang man opplever, og vi rekker såvidt å konstatere at det faktisk bare er en trommis på scenen – for det høres ut som en dødsmaskin på stereoider – før gulvet forvandles til en klassisk circle pit! Siden det er 20-årsjubileum for bandets album Superior Massacre, får vi den skiva i sin helhet, i tillegg til noen utvalgte spor fra debuten Deathmachine, og når bandet går av scenen etter å ha meid ned all motstand er det bare å skrape opp restene av publikum fra gulvet.

Nå som alle var kommet ordentlig til hektene, var det klart for litt deilig tysk FRASH HATE METAL! Stemningen er på topp når våre tyske helter i KREATOR (9,5/10) går på scenen. Frontmann Miland “Mille” Petrozza er i fyr og flamme under livedebuten av låta Hate Über Alles. Bunnsolid levering, må vi si. Neste ut på agendaen under den lysbelagte scenen er Phobia, og her får vi endelig noe allsang. Mille er også lysten på å teste publikums engasjement på bevegelsesfronten: “I want to see you people fucking moshpiting Norwegian-style for me, right now,” eller noe i den duren. Det overrasker litt hvor mye energi folk fortsatt har på festivalens siste kveld, men igjen; alle som har sett Kreator live tidligere vet hvilken rå energi de klarer å produsere. Applausen vokser i takt med låtene, og det er heller ikke akkurat mangel på sterke titler. I settet har vi høydepunkter som 666 – World Divided, etterfulgt av Enemy of God. Under avslutningslåta Pleasure to Kill dynkes Rockefeller i konfetti, og publikum eksploderer for n’te gang i jubel og moshing. Alt i alt var konserten akkurat det folk kom for, og Kreator leverte varene til sultne fans!

Etter en episk maktdemonstrasjon av en konsert fra de gamle tyske thrashmesterne, bar det for siste gang denne fantastiske utgaven av Inferno ned i kjelleren på John Dee for å se ORDER (8/10). Denne utgaven av Order inneholder flere særdeles kjente fjes fra den norsk metal scene, intet mindre enn to av de originale medlemmene fra Mayhem i Kjetil Manheim (trommer) og Eirik “Messiah” Norheim (vokal) som begge var å se på festivalen som menig publikum gjennom hele uka. Stig Amundsen trakterer bassen, og med evigunge Anders Odden på gitar vet man at det musikalsk brutale er i varetatt. Etter fjorårets etterlengtede fullengder The Gospel visste publikum at orden i black metal-rekkene skulle gjenoppstå og Order sviktet selvsagt ikke! Brutal black metal med innslag av heks (!) på scenen var det vi fikk servert. Og mer vil vi ha!

Å kalle årets INFERNO FESTIVAL (11/10) en suksess er mildest talt en underdrivelse, og den kombinasjonen av lykke, vemod, utmattelse og lengsel etter mer som preger publikum når de fire (eller fem, eller seks) dagene med festival ubønnhørlig er over er akkurat det vi alle hadde håpet på. Nå er det bare å glede seg til neste års Inferno, og i mellomtiden har vi heldigvis en lang og deilig festivalsommer foran oss. Takk for i år!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Pål Bellis (Oranssi Pazuzu/Myrskog/Kreator), Allan Larsen (Whoredom Rife) og Terje Dokken (Taake)

 

[espro-slider id=15234]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates Uprising

 

BEYOND THE GATES UPRISING 2021
USF Verftet, Bergen
6.-7. august, 2021

“Beyond the Gates – 4 days of darkness in the heart of Bergen”, står det festivalbåndet jeg fikk sist helg. Dette var nok rester fra forrige festival i 2019 eller ment for enten i fjor eller den originale utgaven i år, men som alle vet spredte pesten seg over landet, og forrige festival for meg var i januar 2020. Det har vært noen få anledninger til mini-arrangement i perioder der viruset har roet seg, men fra jobb på 5 festivaler og foto av hele 230 band i 2019, ble den pausen adskillig lengre og tyngre enn forventet. Hele kunst, musikkbransjen og utelivsbransjen har jo hatt en tung tid. For de fleste er ikke konsert lenger noen selvfølge, men en ønskedrøm, og store festivaler er en utopi for store deler av verden akkurat nå, iallefall innendørs. Etter å ha vært så heldig å få dekke 4 konserter med 5 band på 3 dager med 20 stk i salen, tenkte jeg at det var det nærmeste jeg ville komme festival denne sommeren. Beyond the Gates hadde utsatt nok en gang, Midgardsblot også, så overraskelsen og iveren var veldig stor da et nytt arrangement, Beyond the Gates Uprising, ble annonsert i begynnelsen av august i Bergen. Vi forlot Oslomørket og kom for å nyte 2 dager med mørke i hjertet av Bergen, som det stod på festivalbåndet. Jeg vil si at aldri har mørket vært så lyst som i den byen, med musikk fra de fleste hus i sentrum, uteserveringene og restaurantene var fulle av folk, glade folk. Jeg kan med en gang røpe at den langhelga i Bergen med mørk metal og festival er min lyseste helg på de fleste vis siden pandemien startet!

Fredag

Bergen møtte oss med sol og stemningen var veldig god, jeg følte meg nesten på like fot med sønnen som hadde sin første festival, for det var så lenge siden sist. Det kriblet litt i magen da vi nærmet oss Verftet, endelig skulle det faktisk skje igjen! Vi fulgte strømmen av svartkledde folk som viste vei mot USF Verftet på Nordnes. Der ble vi møtt av en moderat kø og før vi kom inn måtte vi vise både vaksinepass og billett, samt ta på munnbind. Det var litt surr på den fronten og vi fikk flere ulike beskjeder om hva som skulle til. De som ikke var vaksinert, skulle gjennom en teststasjon på baksiden av Verftet. Noen sa alle skulle innom der, noen sa at de som var del vaksinert slapp test, så der lå det an til potensielt trøbbel, men det gikk bra tross alt.

Endelig inne rakk jeg akkurat første band, og kom meg rett i fotopiten. Enda Phantom Fire (9/10) er flunkende nye, har jeg rukket å få med meg det de har gitt ut. De startet showet med å spille sin nye musikkvideo til låta Feed the Fire, som hadde premiere via Decibel Magazine noen dager før. Den gikk rett inn som en favoritt hos meg og dette var et av de bandene jeg gledet meg enormt til å se! Bandet innfridde alle forventninger. De spilte ikke så lenge, men til de grader bra, og er et band jeg definitivt vil høre mere av. De karakteriserer seg som heavy metal, og er i utgangspunktet en duo, men hadde med seg livemusikere i tillegg. Det bandmedlemmet jeg kjenner til fra før, er Eld (Frode Kilvik), den fantastiske bassisten og vokalisten som også spiller i Gaahls Wyrd, Aeternus, Krakow og Maidenheads. Jeg gleder meg til fortsettelsen herfra.

Det var en stor spennvidde på festivalen, og Vulture Industries (8/10) var definitivt noe helt annet enn bandet før. De er fra Bergensområdet i likhet med forrige band, og leverer tight og bra progrock.

Helheim (8/10) var igjen noe helt annet, og da de skulle på begynte folk å strømme på inn i lokalet. Vanligvis er variasjon mellom band noe jeg setter pris på med festivaler. Programmet var også nokså tett og behovet for pause meldte seg, så det å koble seg på det mer innadvendte og drømmende landskapet til Helheim ble for meg ganske vanskelig akkurat da, men jeg likte veldig godt det jeg hørte, og teknisk og musikalsk var det ingenting negativt å si på konserten. Feriekolonien, som utescenen het, hadde ganske så mange av festivalgjengerne sittende ute i den fantastiske Bergensnatta.

Igjen skiftet tempo og framtoning enormt fra Helheims mørkeblå scenelys, uten mye dramatikk til den de brutale og dramatiske Whoredom Rife (10/10) fra Nidaros, som var en av mine forhåndsfavoritter. De gir det hele den lille ekstra uroen i kroppen og den følelsen av fare som jeg har klart i minne fra forrige konsert med dem på Blå for noen år siden, da de hadde med over 10 bukkehoder på scenen, det lukta stramt av dødt får, og det endte med at et av geitehodene ble kastet ut i publikum av gjestevokalisten. Nå var vokalisten, tilbake og tross tidvis lite lys er de et av de bandene jeg liker å fange med kamera, så adrenalinet pumpet litt mer enn ved de andre banda. Verftet var betraktelig fullere nå, de inntegnede strekene publikum skulle stå i var glemt, og munnbind var det flere som hadde mistet. Det var færre fårehoder på scenen enn sist, og jeg kjente at det var like greit, for det var nok med å passe på alt det andre som skjedde. De var fantastiske fra første brøl, og allerede da kjente jeg tydelig hvorfor jeg var på denne festivalen. Det var en helt annen stemning i publikum også, det var flere som koblet seg på denne energien og det kokte på et vis. Bandet gjorde en forrykende konsert, som absolutt ble et av høydepunktene gjennom helga for min del.

Gaahls Wyrd (10/10) var et av de første bandene jeg fikk tatt bilde av i sommer da Oslo åpnet litt og de spilte på Sentrum Scene med 20 sittende publikummere i salen. De klarte seg forrykende bra, og leverer generelt alltid bra konserter. Dynamikken i Gaahls Wyrd er todelt, Gaahl selv med en rolig og litt majestetiske fremtoning der han går i halvt tempo av resten av bandet, som holder et veldig høyt tempo og har en magisk energi. De pleier å jobbe hardt med publikum, noe de viste selv med 20 stykker som satt spredt i den store salen i Oslo, og nå var det endelig bedre forhold, så jeg gledet meg enormt til kveldens siste band. Det var noe ekstra magisk med hele bandet den kvelden på Verftet. Dette var altså min femte konsert med bandet, og aldri har de spilt så bra og lenge. Vokalen til Gaahl var også utvidet, og han fikk vist sin enorme spennvidde som vokalist, og imponerte virkelig. De spilte og spilte, og det var bare egentlig bare helt fantastisk hvor lenge de holdt energien og publikum i sin hule hånd. En fantastisk avsluttning på første kveld.

Lørdag

Sånn ganske tett på festivalen ble det annonsert en ekstrakonsert på dagtid på lørdag. Den hadde, i motsetning til resten, fri aldersgrense og var gratis.

Inculter (8/10) er allerede en favoritt blant de yngre norske thrash metal-bandene som har dukket opp de siste åra. Jeg har sett dem live før og gledet meg til et gjensyn med det fete bandet fra lille Fusa. Sola skinte sterkt denne ettermiddagen også, og ved Feriekolonien utenfor Verftet var det allerede ganske mye folk. Vi kom litt sent, men rakk det meste sammen med publikummere fra 3 år til i alder nærmere 70. Bandet holdt den fete energien og tempoet de pleier, men det var ganske høy skravlefaktor på bordene foran scenen. Det er dessuten noe med band som pleier å ha en gjeng med headbangere på første rad, men de holdt en absolutt fet konsert.

Sahg (8/10) har jeg sett live før, og de leverer alltid. De dro i gang festivalens andre dag inne, med full energi og trøkk, folket begynte å strømme inn og stemningen steg mens Sahg spilt tight og god doomy Heavy Metal.

Neste band ut var Vemod (7/10), og dette var mitt første møte med bandet. Igjen et innadvendt og lysgjerrig band, som for oss fotografer gjør jobben ganske vanskelig, men de hadde en veldig fin scenografi med røkelse i front. De kjørte et dronete og rolig lydlandskap, som ikke evnet å la alle rive med, men selv om dette var på et tidspunkt hvor det kanskje hadde gjort seg med et litt mer energisk input, leverte de i høyeste grad en bra konsert.

Aeternus (8/10) hadde jeg heller ikke hørt før, men dette er enda et band hvor Eld- Frode Kilvik er med, og det lovet bra, så jeg gledet meg. De innfridde virkelig og spilte en skikkelig energisk og atmosfærisk fet konsert. Publikummet var blitt flere og stemningen skikkelig god. Jeg likte særlig den mørke og intense dark metal-vokalen.

Soundtracket av vår 2021 for meg var den nye skiva til Djevel (10/10), Tanker Som Rir Natten. Den plata traff meg rett i hjertet, og har passet ganske bra til den tøffe tiden i år da ting var stengt og ganske mørkt. Jeg gledet meg dermed veldig til å se dem igjen. Bandet hadde skiftet vokalist siden sist, så jeg var veldig spent på hvordan de ville være nå. Vokalistbytte er jo ikke alltid så lett, særlig ikke når den er så stor del av bandets identitet, men mot alle odds så fungerte det helt perfekt! Jeg vil faktisk nesten si at den nye vokalisten styrket bandets sceniske framtoning. Stemningen, særlig foran scenen, var høy, og publikum så ut til å like det skikkelig godt. Dette var virkelig et av festivalens høydepunkter!

Det hele skulle avsluttes av bergensbandet Taake (6/10). De var på hjemmebane og lokalet var igjen så fullt som mulig akkurat da. En stor del av publikum hadde glemt avstand og munnbind, men jeg håper for festivalens skyld at det gikk bra. Arrangørene gjorde sitt beste, men det er noe med ganske fulle metalfans på førstereis etter over ett og halvt år uten festival… For en fotograf gir Taake kule bilder å fange hver gang, og vokalist Hoest er veldig fascinerende der han beveger seg som en reptilaktig skikkelse rundt på scenen. Det som derimot ikke er like artig, er den litt tvilsomme flørten med høyreekstremisme og nasjonalisme, og da han igjen entret scenen var det med en kappe med et norsk flagg til kappefor. Den energien som Gaahls Wyrd gav dagen før, var nå byttet ut med å være ganske lei. Taake har mange kvaliteter, men de fanget ikke meg, og tekster og titler gjorde meg plutselig så ukomfortabel at jeg faktisk valgte å dra hjem før siste låt var over. Jeg føler vel at konseptet og bandet står litt stille, og etter å ha hørt intervjuer med vokalisten de siste året, kjente jeg at det ikke er greit mer for min del. Jeg skulle dermed ønske de hadde avsluttet med et annet band. Jeg snakket med flere som hadde det på samme måten, men det må sies at flertallet av publikum så ut til å ha en bra konsert.

Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å være med på festival igjen, og det var herlig at det ble Bergen som torde å ta sjansen på å være tidlig ute med å kjøre innendørs festival i en pandemi, med stigende smittetall. Etter det jeg hørt i ettertid, klarte de å gjennomføre uten noen smittetilfeller, så dette er skikkelig bra jobbet og all ros til Beyond the Gates, dette klarte dere med glans! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Tekst og bilder: Silje Storm Drabitius

 

[espro-slider id=14716]

Alle bilder ©Silje Storm Drabitius.