Stikkordarkiv: whitesnake

Whitesnake @ Vikingskipet

Whitesnake
Vikingskipet, Hamar
2. juni, 2022

 

Alle gode ting har dessverre en ende. Nå var det dags for David Coverdale sin siste ferd på norsk jord, og av alle steder var sentrum for begivenheten Hamar rett utenfor Vikingskipet. Som support hadde han fått med seg ingen ringere enn et annet band som raidet hitlistene på 80-tallet, nemlig Europe. Det skulle vise seg å bli et verdig farvel med en levende legende…

En ellers så lav puls gikk nesten amok da undertegnede ankom Vikingskipet i god tid før konsertstart og kunne se kø så langt øyet kunne rekke. I og for seg et godt tegn at folk kjente sin besøkelsestid, da dette var en både stor og aldri så trist begivenhet, ettersom David Coverdale & Co. var på sin lenge planlagte “Farewell Tour”. Pulsen ble heller ikke lavere da Europe (7/10) gikk på scenen presis kl 19.30 mens undertegnede stod småsvett og panisk i køen. Heldigvis fungerte kø-logistikken, og det tok ikke lang tid før vi var innenfor konsertområdet til tonene av Rock the Night. Det var åpenbart at Joey Tempest og hans svenske kompanjonger var i godt slag, og selv om det ikke direkte sprutet av bandet, låt det formidabelt, bortsett fra en litt ullen lyd helt i starten. Europe serverte nær sagt selvfølgelig en liten hitparade på sin strengt tildelte tid, og vi fikk gledelige gjenhør med blant annet Scream of Anger, Superstitious, Cherokee og selvfølgelig låta over alle Europe-låter, The Final Countdown. Det er faktisk ganske imponerende at de fortsatt klarer å spille denne låta, som de sannsynligvis er drittlei, på en så overbevisende måte. John Norum byttet selvfølgelig ut sin Flying V med Stratocasteren for anledningen, og dro solopartiet så det gnistret. Joda, Europe leverte et strålende oppvarmingssett, men det ble på sedvanlig vis bare en aperitiff på hva som skulle komme, noe det bar litt preg av. Ikke bare Europe sin feil, men et litt daft publikum brukte tid på å komme i gang, og det var først på slutten av settet at stemningen virkelig satte seg. Slik sett kan man si at Europe gjorde oppgaven til over norm og vel så det.

(Akkreditert presse fikk ikke anledning til å ta bilder av Europe, uten at vi noen gang fikk noen begrunnelse).

Så var det endelig duket for en levende legende og hans Whitesnake (9/10). Det er ingen hemmelighet at Coverdale har slitt med stemmen over flere år, og det er heller ingen tvil om det er på tide å legge inn årene nå, for til tider hørtes Coverdale ut som en sau i ferd med å drukne i en myr. Men hva spiller det for noen rolle når han gjør det med en slik stil, eleganse og en god porsjon selvironi. Det er heller ikke å forvente at en 70 år gammel mann skal nå opp til de aller høyeste tonene som de fleste vokalister skal jobbe hardt for å klare. Uansett hadde Coverdale som kjent med seg en ung kar ved navn Dino Jelusick som hjalp ham underveis med de tyngste partiene, og det fungerte jo utmerket. Min skepsis til dette i utgangspunktet litt teite påfunnet ble dermed feid rett ut i Mjøsa. Når Coverdale glimtvis også viste fordums stemmeprakt kunne man heller ikke si seg misfornøyd, men det var tilstedeværelsen hans på scenen som virkelig imponerte. Han eier fortsatt scenen. Det gjør også en annen levende legende ved navn Tommy Aldridge som befant seg bak trommesettet. Aldridge er ett år eldre enn Coverdale, men ser og høres fortsatt ut som samme mann som på 80-tallet da han briljerte med Ozzy Osbourne og Whitesnake. Han var nesten verdt turen opp til Hamar alene. Som så mange ganger før var det en oppvisning i power drumming, og han kunne gjerne kjørt trommesoloen dobbelt så lenge for min del.

Resten av besetningen til Coverdale leverte også en stødig opptreden, og kanskje mest Joel Hoekstra som var i særdeles godt slag og leverte det lille ekstra med litt showmanship. Reb Beach er også en glitrende gitarist, men har aldri vært noen showgitarist, og slik sett utfylte de hverandre godt. De fleste la sannsynligvis også merke til nyervervelsen på bass, Tanya O’Callaghan. Ikke bare fordi hun er den første kvinnen i Whitesnake, men også fordi hun leverte stødig basspill og eminente koringer. Michele Luppi på keyboard holdt seg mest i bakgrunnen, men er en viktig brikke i soundet, noe han beviste denne kvelden også med eminent tangentspill og koringer. Nevnte Dino Jelusick kommer vi til å få se enda mer til ved senere anledninger, og de fleste fikk med seg at han har en gudbenådet stemmeprakt som kan føre til store ting. Likevel var det bra på sett og vis at han holdt seg litt i bakgrunnen og at det var kveldens hovedperson Coverdale som var i sentrum. Den unge kroaten vil få nok tid i rampelyset i fremtiden.

Så var det settlista da. Jeg tør å påstå at ingen var skuffet over låtene vi fikk høre denne kvelden. Det ble en hit-kavalkade uten sidestykke med klassikere som Bad Boys, Slow an’ Easy, Fool For Your Loving, Crying in the Rain, Is This Love, Here I Go Again, Still of the Night og mer til. En settliste som var til å gråte i glede av. Men selve rosinen i den berømte pølsa kom helt til slutt på kvelden med en fantastisk versjon av Burn hvor Coverdale & Co. nesten satte fyr på både utescenen og Vikingskipet som lå rett ved. En fremragende fremføring som virkelig satte punktum for en fantastisk og samtidig vemodig kveld. Det er ingen overdrivelse å si at undertegnede stod igjen med en liten klump i halsen da David Coverdale bukket og takket publikum til tonene av We Wish You Well på tape. Det virket også som om de mange tusen fremmøtte var mer enn fornøyde med kveldens begivenhet, ikke bare på grunn av værgudenes gunst og fravær av regn, men over hva både Whitesnake og Europe leverte på scenen. Stemningen kunne sikkert vært enda bedre, men med en relativt høy gjennomsnittsalder er det ikke annet å vente, det så uansett til at publikum storkoste seg. David Coverdale tok avskjed med stil og det er godt å sitte tilbake med et minne om en levende legende som avslutter turnelivet på en slik måte. Han ga alt.

Ord: Pål J. Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15357]

 

 

Whitesnake Setlist Vikingskipet, Hamar, Norway 2022, The Farewell Tour MMXXII

 

Come Taste The Band @ John Dee

Come Taste The Band
John Dee, Oslo
20.10.2017

 

Et utsolgt John Dee med voksent publikum feiret voksent band som hyller enda mer voksne band.

Det var nemlig høy snittalder på deltakerne på Come Taste the Band (8,5/10) sin jubileumsfest. 20 år har gått siden bandet som i hovedsak hyller Deep Purple så dagens lys. Etter hvert har også reportoaret blitt utvidet til å inneholde store deler av Rainbow-katalogen, og i denne anledning et knippe Whitesnake-låter. Konserten kunne nemlig deles inn i tre deler; først spilte bandet en håndfull låter av bandet hvis album de selv har lånt navnet fra; deretter entret mannen som stod for vokalen på Rainbows siste studioalbum, Doogie White, scenen for et sett med låter fra Ritchie Blackmores post-Purple-trupp. Før det hele ble avsluttet på en annen gren av Purple-familietreet, nemlig med gitarist Bernie Marsden og et sett bestående av låter fra hans periode i Whitesnake.

Men først ut var altså jubilanten i ensom majestet, og starten var da også helt konge! Tidenes beste låt, Burn (helt objektivt sett selvsagt), var først ut, og det formelig gnistret av bandet. Spesielt primus motor, gitarist Jo Henning Kåsin og herr Jansson på keyboard gjorde en formidabel jobb på det udødelige åpningsnummeret. Bandet fortsatte i Mk III-land med Might Just Take Your Life, før Mk II-besetningen ble satt pris på med Speed King og en forrykende Perfect Strangers. På sistnevnte la vokalist Vidar Heldal lista særdeles høyt for han som satte utfor hoppkanten etter han, nemlig kveldens første gjesteartist, men Doogie White tok utfordringen på strak arm.

Som mang en gang under Rainbows storhetstid på 70-tallet, startet settet med Kill the King, før vi fikk den første av to låter fra det undervurderte White-albumet, Stranger in Us All, nemlig den nydelige Ariel. Skotten viste kjapt at han så absolutt fortsatt har stemmen i behold, og de vokale krumspringene hans mot slutten av sangen står ikke tilbake for noe av det de andre Dio-etterfølgerne noen gang har levert, hverken Turner eller Bonnet. Ikke det at andre deler ved opptredenen hans gjorde det heller, og mannen gjorde også en god figur med sine tolkninger av Dio-låtene, som var i overtall i settet. Litt kåling med tekst var det her og der, men dette var i all hovedsak småtteri som kun de i overkant tekstfikserte (som undertegnede) la merke til, og samtidig stort sett under jammepartiene slik at de også bør kunne anses som personlige tolkninger mer enn feil.

Et av de store høydepunktene, ikke bare i løpet av Doogie Whites sett, men i løpet av hele kvelden, var en låt som til tross for at den stammer fra bandets første album, med Dio på vokal, aldri ble spilt live før nettopp White hadde tatt over mikrofonstativet tyve år senere, nemlig Temple of the King. Når settet så ble avsluttet med Man on the Silver Mountain og Stargazer, begge utført på en måte som lett burde kunne hamle opp med dagens besetning av Blackmores Rainbow, var det helt fortjent at White ble klappet av scenen som en hjemvendt krigshelt.

Om lista lå høyt for White, snakket vi i så fall nesten om verdensrekordforsøk for Bernie Marsden, og selv om det ikke holdt helt til gull skal han så absolutt ha for et hederlig forsøk, og ikke minst for et fantastisk vinnende vesen. Den gamle gitarhelten viste at det heller ikke er noe i veien med fingrene, og at de fortsatt er kapable til å male et “blått” lydbilde som få andre. Den i så måte passende titulerte Walkin in the Shadow of the Blues startet settet, og samspillet mellom Marsden og Kåsin trakk klare paralleller tilbake til samarbeidet mellom Marsden og Moody de første inkarnasjonene av Whitesnake, selv om forsøket på lekenhet mellom de to kanskje ikke satt like intuitivt.

Heldal, som igjen hadde tatt over mikrofonen, ledet publikum til allsang under Ready An’ Willing, før Doogie White igjen lånte stemmen sin til tittellåten fra Whitesnake sitt andrealbum, Trouble. Før Marsden klarte å komme ordentlig i gang med neste låt, hadde publikum kommet han i forkjøpet. For til tross for at det ikke kan sammenlignes med Whitesnakes egne livefremføringer av låten, stod Ain’t No Love in the Heart of the City nemlig for kveldens store allsanghøydepunkt, og brakte frem kanskje kveldens største smil på herr Marsden. White tro hjelpende til igjen under Fool for Your Loving, før kveldens seanse ble avsluttet med Here I Go Again, denne gang med Marsden selv på vokal. Og nettopp dette gjorde faktisk låten til et aldri så lite antiklimaks. For selv om han har en helt grei stemme, så manglet det litt futt, spesielt til en slik finale.

Alt i alt ble egentlig hele Whitesnake-settet litt tamt i forhold til det gnistrende Rainbow-settet, mye takket være Doogie White, og kanskje burde de to segmentene vært byttet om på. Uansett, uten at undertegnede har noen som helst insideinfo om hvor mye de har øvet sammen, vil jeg tippe at de ikke har hatt uante mengder med øvinger i lag, og i så måte var det imponerende hvor tight det hele låt. Noen skjønnhetsfeil var det her og der, blant annet gjorde trommis Løfman noen småvalg som ikke var helt heldige om man skal se opp mot originalene. Men i det store og hele skjemmet det ikke feiringen av et av Norges beste tributeband nevneverdig. Kudos til White og Marsden som hadde tatt turen til Norge for å være med på feiringen, og stor kudos til Come Taste the Band selv. Vi tar gjerne 20 nye år.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

 

Come Taste The Band Setlist John Dee, Oslo, Norway 2017

 

Whitesnake @ Sentrum Scene

Whitesnake
Sentrum Scene, Oslo
27.07.2016

 

Den Hvite Slangen ga Norge sitt siste kjærlighetsbitt, og hadde fortsatt litt gift på lager.

KEN16852

Så var altså tiden kommet for å ta et endelig farvel med David Coverdales hjertebarn de siste 38 årene, Whitesnake (7/10). Eller? Bandet har jo kjørt et par avslutningsturneer før, men Coverdale insisterer på at det er slutt nå. Og, med tanke på problemene han har hatt med stemmen etc. de siste årene, er det kanskje like greit. I alle fall om man skal dømme basert på rapportene fra konserten samme sted, dagen i forveien. Det var derfor med ikke rent lite spenning at undertegnede troppet opp på Sentrum Scene denne dagen, kunne det virkelig være så ille som alle andre skulle ha det til?

Idet bandet gikk på scenen virket han i alle fall frisk og pigg, der nevnte rapporter hintet til at han slet litt med sykdom dagen før. Ellers var det vel lite overraskelser å skimte, han brukte den samme skjorten med Whitesnakelogoen i forkant av et norsk flagg, og settlisten var også nøyaktig den samme, antagelig ikke bare som dagen før, men som hele turneen. Dermed åpnet ballet med Bad Boys, og det virket som de aller fleste i salen stod ivrig og lyttet for å høre hvordan statusen var på Coverdales stemme. Dessverre var lyden litt ullen på førstelåten, så det var ikke så lett å høre, noe som egentlig er litt snodig all den tid de hadde allerede hadde hatt en hel konsert å skru inn lyden på.

KEN16953

I løpet av Slide It In og Love Ain’t No Stranger ble lyden derimot betraktelig bedre, og det som umiddelbart slo en var at dette låt da ikke så ille. Nei, han har ikke det samme registeret lenger, men så er han heller ikke noen ungfole lenger. Etter hva man har kunnet lese og høre fra andre har det også varierert veldig hva folk har ment ut fra hvor i lokalet vedkommende har befunnet seg. Så kanskje jeg var heldig med min plassering et godt stykke frem på høyresiden. Flere har også kommentert at resten av bandet dekket over mange av feilene hans med sin koring, men jeg kunne klart og tydelig høre Coverdales stemme fra min posisjon, og selv om de selvsagt hjelper han godt, og sørger for et fyldigere vokalbilde der mannen selv blir litt spak, så kunne jeg ikke høre særlig til disse direkte feilene i pitch, etc. som flere har bitchet om.

Tilbake til låtvalget, så fikk vi 80-talls slager på 80-talls slager, noe som også var annonsert på forhånd, men siden det er siste reis med bandet må det være lov å klage littegrann på denne beslutningen. Blant annet kunne de med fordel ha kostet på seg å spille hele Ain’t No Love in the Heart of the City i stedet for å bare spille en liten snutt i en medley med Judgement Day. Etter dette var det tid for et knippe soloer, som selvsagt er helt i tråd med kveldens 80-tallstema, men det blir litt overkill med både fire-fem minutter Reb Beach og fire-fem minutter Joel Hoekstra på rappen. Soloene i seg selv var helt greie, men ikke noen euforisk opplevelse. Etter dette kom nok et bevis på at gutta godt kunne kostet på seg flere låter fra tidlig i diskografien i form av kveldens høydepunkt, til tross for at den egentlig er best tjent med litt «bluesiere» gitarister, nemlig Slow an’ Easy. Det gyngende groovet og den enkle takten sørget for en et herlig trøkk i samspill med publikum, som klappet med, og for en gangs skyld i takt.

KEN16817

Etter dette var det nok en gang tid for en solo, denne gang fra bassisten Michael Devin, som for all del er dyktig i sitt fag, men hvor mange ganger har du hørt at noen har forlatt en konsert og klaget over at det ikke ble spilt en bass-solo, med mindre vedkommende er bassist selv? Resten av gjengen kom så tilbake på scenen for Crying in the Rain, før de forsvant nok en gang, fordi selvsagt måtte jo Tommy Aldridge få kjøre sin trommesolo også. En kan undre seg hva keyboardist Michele Luppi tenkte da alle andre enn han fikk kjøre sine egne små egotripper. Men, han tok igjen med å konstant flørte med småjentene som stod nærmest scenen, og inviterte også et lite knippe av dem backstage etter konserten. Også dette helt i tråd med den 80-talls sleazy, mikrofonstativ som fallos-symbol, sexhungrige, østrogendannende rocken Coverdale har skapt seg en karriere av.

Og de neste to låtene ut er vel av de største eksemplene på dette, nemlig Is This Love og Give Me All Your Love, hvor også sjefen sjøl sørget for å få flørtet litt med et knippe frustrerte fruer ute på kanten av fremste rad. Til å avslutte hovedsettet var det selvsagt satt av tid til Here I Go Again, og etter en kort pause, kom gjengen tilbake og avsluttet med det som kanskje er den ultimate 80-talls Whitesnake-låten, Still oftheNight.

KEN16947

For å oppsummere så kunne nevnte solopartier godt vært byttet ut med et par ekstra låter som hadde utvidet det litt snaue settet på tretten låter, menalt i alt var det en fornøyelig aften, hvor hovedpersonen selv leverte langt bedre enn fryktet. Så David: Vær trygg, vær glad og ikke la deg skremme av noen!

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=5906]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim