Whitechapel
Kin
Metal Blade

Det har vært en god del spenning knyttet til Whitechapels åttende utgivelse, spesielt etter at de første låtene ble sluppet for en tid tilbake. Gutta har holdt på siden 2006, og har dermed vært med nesten helt fra starten av når deathcore ble definert som en sjanger. Death metal med hardcore breakdowns har strengt tatt eksistert siden 90-tallet, med band som blant annet Earth Crisis, Dying Fetus og Internal Bleeding, og i likhet med slam, ligger eminente Suffocations utstrakte bruk av breakdowns også her som en tett inspirasjon. Despised Icon definerte sjangeren på starten av 2000-tallet, og etter få år, mellom 2005-2007, tok det helt av. For denne anmelderen har Whitechapel vært noe av det feteste innen sjangeren. Med debuten, The Somatic Defilement fra 2007, leverte de en klassiker som alltid vil bestå som et genialt musikkstykke! Med tre gitarister og en ultrabrutal vokal, gruset de det meste av det som ble gitt ut på den tiden. Bandet fortsatte å levere gullskiver, helt frem til og med deres fjerde skive, Whitechapel, i 2012. Deretter gikk det rett nedover, og brutaliteten ble skiftet ut med utstrakt renvokal og melodier. Det hele var en gedigen nedtur, og skiva Our Endless War står som en flau seanse i bandets historie. Mark of the Blade brutaliserte heldigvis uttrykket igjen, og med forrige skive, The Valley, ble ihvertfall kvaliteten på låtene hevet igjen, selv om den fortsatt var roligere enn tidligere dager. Men den nye kursen var definitivt staket ut, og det vi har fått de siste årene består av mørk, emosjonell, melodiøs, småprogressiv deathcore med en omtrent 50/50 fordeling mellom rolige og ekstreme låter. The Valley høstet tonnevis med lovord, og vokalist Phil Bozemans personlige tekster ble ofte dratt frem som noe ekte, ærlig og positivt.

Hva så med Kin? Skiva fortsetter i samme gate som The Valley, og understreker at Whitechapel har bestemt seg for at historie er historie, nå er det moderne og tidsriktig. Skiva kommer til å nå langt, og gutta vil fra nå av befinne seg godt plantet i rampelyset, det er jeg sikker på. Dessverre er skiva som helhet rett og slett for kjedelig og forutsigbar. Gutta beveger seg i samme retning som Between the Buried and Me, Bring Me the Horizon, Slipknot og Five Finger Death Punch. Kjedelig og emosjonelt med en tidvis streit vokal som prøver å presse frem et følelsesmessig tilsnitt. Men rett skal være rett, det finnes noen fete låter her, og det høres unektelig tøft ut når de drar på med death metal-inspirerte Lost Boy og To the Wolves. Nevnte låter er steinharde, og her får vi nok en gang understreket at Phil innehar en fabelaktig ekstremvokal. Han får til det samme som George Corpsegrinder, altså en ultrabrutal vokal, men med tydelig uttale. Jeg tar meg ofte i å undres hvordan disse to herrene får til å være så ekstreme, men samtidig så gode på intonasjon og tydelighet. Flott! Og for å motsi meg selv, så må jeg innrømme at min personlige favoritt på skiva er Anticure. Det er en av låtene med ren vokal og med tonnevis av flotte melodiøse harmonier. Vokalen til Phil er tydelig og kraftfull, spesielt på refrenget, og når den tostemte varianten kommer inn er det fantastisk. I tillegg leker gitarene, trommene og bassen seg og tilfører passe teknikaliteter så det ikke blir for søtt og flaut.

Det må også nevnes at skiva har en produksjonen som er upåklagelig, varm, tydelig og profesjonell. Men med såpass mye rock/stoner/grønsj-tendenser så faller jeg av. Intensiteten blør og lider, enkelt og greit, og enkelte låter kunne faktisk vært å finne på en hybridskive av Five Finger Death Punch og Staind, blandet med nåtidens pinlige utgave av pretensiøse Corey Taylor på vokal. Nei, sett heller på de fire første skivene, og overbevis deg selv om at bandet la inn årene etter den selvtitulerte skiva! (6/10)

Lars Bremnes Ese