Stikkordarkiv: wasp

W.A.S.P. @ Rockefeller

W.A.S.P. + Ghost Avenue
Rockefeller, Oslo
08.10.2017

 

Det har gått hele 25 år siden W.A.S.P. ga ut konseptalbumet og klassikeren The Crimson Idol. Et album som markerte et klart skille for et av 80-tallets store heavy metal band, da det i realiteten var et ambisiøst og pretensiøst soloraid fra Blackie Lawless uten Chris Holmes og Johnny Rod. Og det er heller ingen tvil om at The Crimson Idol delte majoriteten av fanskaren i to etter mesterverket The Headless Children. Nok om det. Det store spørsmålet var; ville det bli lovløse tilstander eller utagerende prekener fra scenen denne kvelden? Ikke godt å si med selveste Blackie Lawless. Et aldrende ikon som har levd mer og sett lyset sterkere enn de fleste…

Køen var lang og dørene ekstra trange på Rockefeller denne kvelden, og det resulterte i at Metal Hammer Norway dessverre bare fikk med seg siste del av oppvarmingsøkta til norske Ghost Avenue (7/10). Et band som er verdt å merke seg, og ikke minst sørge for å stifte nærmere bekjentskap med live. For det var liten tvil om at gutta fra Oppegård ville vise seg frem fra sin beste side. Til tross for en noe ullen og grumsete lyd, svingte det som pokker. De beviste også med sitt siste album, Impact, at oppskriften med klassisk hard rock og heavy metal fortsatt kan fungere og slett ikke er oppbrukt. Et vel gjennomført sett som hadde fortjent bedre lyd.

Så var det omsider klart for W.A.S.P. (7,5/10), og de mektige tonene til The Titanic Overture fylte Rockefeller. Ikke bare med vellyd, for den var dessverre under enhver kritikk. Heldigvis rettet dette seg noe opp underveis i settet, men lyden ble aldri optimal. Et lite skår i gleden, men heldigvis var Mr. Lawless opplagt denne kvelden i likhet med resten av bandet. Med på laget var som vanlig mangeårige bassist, Mike Duda, og gitarist, Doug Blair. Blair slet med enkelte soloer og bommet litt for ofte her og der. Litt sjenerende, men han kompenserte med spilleglede og litt ekstra poseringer.

Kveldens nye bekjentskap for de fleste fremmøtte var antagelig “monsteret” bak trommesettet, Aquiles Priester (kjent fra Angra, Primal Fear, Tony MacAlpine m.fl.). En hardtslående brasilianer som viste alt annet enn sambatakter der han pisket trommeskinn og cymbaler så det gnistret.

Dessverre tok stemningen aldri helt av under fremføringen av The Crimson Idol. En begivenhet som riktignok fant sted på eksakt samme scene for bare ti år siden. En annen årsak kan være den sparsommelige lyssettingen for å skape stemning og rette fokus mot skjermene som viste historien om kveldens hovedperson Jonathan Steel. Det er heller ikke til å stikke under en stol at mange fikk med seg “småjukset” med klicktrack og vokal på boks. Men det er ikke annet å forvente når han tross alt har vært aktiv siden 1975 og har presset stemmebåndene til det maksimale så å si sammenhengende siden. Litt kunstig åndedrett i en alder av 61 er lov, og Blackie kan fortsatt synge om noen skulle være i tvil.

Ikke overraskende var det andre settet, eller ekstranumrene om du vil, som fikk stemningen til å ta av. Taket lettet ikke, men det ble god kok under L.O.V.E Machine, Wild Child og ikke minst avslutningslåta I Wanna Be Somebody. Så får vi heller bære over med at Blackie Lawless måtte predikere og rope litt på Jesus med låta Golgotha.

Etter stemningen å dømme var et fullstendig fullstappet Rockefeller godt fornøyd med kveldens konsert. De som har sett W.A.S.P. noen ganger, kan nok skrive under på at de har opplevd både verre og bedre gjennom årenes løp.  Uansett, W.A.S.P. markerte 25-årsjubileet med verdighet og stil denne kvelden. Takk for det!

 

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

W.A.S.P. @ Ricks, Bergen

W.A.S.P. + CRITICAL SOLUTION + RAVAGE ROSE
Ricks, Bergen
15.10.2015

 

Solen skinner og Blackie gjør konsert i byen. Som bergenser kan man ikke forlange stort mer (bortsett fra et Brann-opprykk, kanskje…). To supportband får æren av å varme opp scenegulvet og den delen av publikum som er tidlig ute. Ravage Rose (5/10) viser lovende takter med melodisterk hardrock og en solid vokalist. Critical Solution (3/10) sliter derimot med å finne retning med sin old school thrash, der fremføringen er like ullen som låtmaterialet.

WASP_by_Christian-Misje-6234

Lokalet er rimelig tettpakket når W.A.S.P. (7/10) åpner showet med mektige «On Your Knees», som sklir over i «Inside the Electric Circus», og følger videre opp med «The Real Me» og «L.O.V.E. Machine». Bandet fyrer på alle sylindre og publikum gir tydelig respons på knallåpningen. Det aller viktigste elementet er selvsagt Blackie Lawless, som med en kledelig arroganse synger minst like bra som han gjorde da de startet i 1982(!). Det er jo nettopp hans karakteristiske stemme; denne dyriske, rå, men alltid melodiøse vokalen, som gjør mange av W.A.S.P. sine låter til klassikere. Det blir likevel tydelig at dette ikke alltid er nok, og konserten går på tomgang i en liten halvtime der bandet drar frem flere pregløse låter med lavt tempo og manglede glød. Videre blir konserten avbrutt av at bandet tar pause og showet blir overlatt til videoskjermene på scenen. Unntaket er «Miss You» fra sisteskiven, som blir fremført med en gripende sårhet på de rolige partiene. Mot slutten er det frem med hits-skrinet igjen, og en kombo bestående av «Hellion» og «I Don’t Need No Doctor» får igjen liv i publikum. Men plutselig er det slutt! Riktignok etter voldsomme «Wild Child», men da står hele salen og venter på kanskje den største låten av dem alle – «I Wanna Be Somebody». Men bandet kommer aldri tilbake på scenen. Også «Chainsaw Charlie» manglet fra set-listen i Bergen, sammenlignet med tidligere konserter. En snikende skuffelse blir vanskelig å riste av seg, til tross for flere høydepunkt. Senere gikk ryktene om at Mr. Lawless hadde ryggproblemer. Kanskje er det «I Don’t Need No Doctor» som bør kuttes neste gang?

Bildegalleri:

[espro-slider id=1601]

 

Tekst: Bård Nordvik

Foto: Christian Misje