Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
21.06.2018

 

Ny dag, like kjipt vær, men om været var grått så var Tons-dagen i all hovedsak sort. Teltscenen skal romme svartmetall fra flere kanter av Norge, Sverige og Nederland, mens hovedscenen inntas blant andre av Abbath og W.A.S.P.  Og selv og Blackie har blitt religiøs og småskjør på sine eldre dager er han om ikke annet fortsatt rimelig sort i tøyet.

Imperial State Electric (7/10) er Nicke Anderssons nye lekegrind post-Hellacopters, og selv om musikken han lager er mer laidback og bluesaktig enn tidligere, er det utvilsomt en av Skandinavias største rock- og metal-personligheter vi snakker om her. Til tross for litt skrint oppmøte tråkker Imperial State Electric på gassen, og ender opp i et crescendo der Nicke ligger med ryggen mot scenegulvet mens han fortsatt spiller.

På veien dit serveres vi egenkomponerte godlåter som «UhHuh» og «Reptile Brain», krydret med stadige hint til rockhistorien (Black Sabbath, Groundhogs, Patti Smith og Beatles med flere). Mer enn godkjent en tidlig ettermiddag. (ST)

Epica [6/10] fikk litt å slite med, å samle folk i regnet. Ingen drømmesituasjon, og bandet hadde nok uansett passet bedre på teltscenen der Delain gjorde en fin konsert i fjor. Musikken krever litt «innpakning» med lys i konsertsammenheng. I gråværet på den store scenen, med en liten produksjon gitt kort spilletid, ble det litt vel tamt.

Bandet leverte som vanlig godt musikalsk, det var omgivelsene som sviktet og helheten gjorde at man pakket seg avgårde til husly godt før siste tone hadde stillnet. Bandet fortjener bedre enn som så, vi får håpe på et snarlig gjensyn. (JL)

Første svartkledde i teltet ble for min del Gothminister [6/10], og faktisk første gang jeg har fått sett dem live. Litt underlig live-setting, med to gitarister, trommis og en del på boks. Men greit nok, det var tøft og fengende, selv om det virket som om kopimaskinen hadde gått litt varm til tider. Det er kanskje begrensninger for hvor mye variasjon du kan ha i denne typen industrimetall, men greit driv var det i alle fall. Fin lyd, som på vel alt jeg så i teltet – denne scenen er rimelig trygg med tanke på lydbilde for de som skal prestere på scenen.

Litt glissen produksjon, jeg hadde nok forventet litt mer teatralske ting, basert på det inntrykket man har hatt av av bandet og mistet interessen etter en halvtime. (JL)

Svenskene i Witchcraft (6/10) ser usedvanlig streite ut til å inneha det bandnavnet de har, men musikalsk tar de fint opp arven etter Black Sabbath, Pentagram og desslike. Å omtale dem som rene kopister ville imidlertid være langt fra sannheten, og selv om man finner få umiddelbare tominuttere á la «Paranoid» eller «Signof the Wolf» her, er det en tilgjengelighet i musikken som gjør at man får fot uavhengig av hvor mye kjennskap man har til bandet fra tidligere av. Besynderlig nok får vi, i hvert fall så vidt jeg kan registrere, ingen låter fra sisteskiva «Nucleus», mens forgjengeren «Legend» er rikelig representert, blant annet ved åpningslåta «Deconstruction». Live gjør Magnus Pelander& co. en grei jobb, kanskje i overkant innadvendt om man sammenligner med landsmennene i Imperial State Electrics opptreden tidligere på dagen. På den annen side er ikke Witchcraft like balls out som førstnevnte, så det er muligens et noe urettferdig ankepunkt. Riffene sitter, og lydbildet er «varmt» og deilig.  (ST)

Alice in Chains (6/10) var trolig et av de mest imøtesette bandene på årets utgave av Tons of Rock. Leverte de? Tja. Sånn passe. William DuVall vil for alltid være «han nye» i Alice in Chains, og kjører en relativt tilbakelent stil på scenen – på godt og vondt. Hele opptredenen mangler trøkk, det låter tamt og fremføres måteholdent. Settlista skuffer imidlertid ingen. Fokuset ligger som seg hør og bør på låter fra «Dirt» og «Facelift», og det er tre låter fra førstnevnte som åpner ballet («RainWhen I Die», «Them Bones» og «Dam That River»).

Påfølgende «Check My Brain» kan trygt regnes som en moderne klassiker fra det nyere Alice in Chains-materialet, men det er først under «Bleed the Freak» et til da noe avventende publikum virkelig våkner til liv. Jerry Cantrell har (overraskende nok!) blitt en gammel mann, men samspillet mellom ham, DuVall og Inez er godt, og selv om opptredenen kunne vært hakket mer fremoverlent er det ikke noe å si på den spilletekniske utførelsen. «Would?» og «Rooster» avslutter settet, og man tar seg selv i å tenke at det tidlige nittitallet slett ikke var så verst allikevel. En OK konsert, men følelsen er der av at dette kunne ha blitt så mye, mye bedre. (ST)

W.A.S.P. (8/10) føk ut av startblokkene til tonene av «On Your Knees», og Blackie Lawless selv virket uforskammet pigg. Sist jeg så ham lignet han mest på en værbitt, svarthåret utgave av Madam Mim, men her i Halden var det lite som tydet på at mannen faktisk er like gammel som foreldrene mine. Bandet virket spillesugne og lyden var crisp, i mangel av et bedre ord. Jeg har sett diskusjonen gå på nett om hvilke effekter som var på «boks» og hva som ble spilt live, uten at jeg føler meg kompetent til å mene noe som helst i den ene eller andre retningen. Jeg konstaterer kun at for meg som menig tilhører låt W.A.S.P. bra, og når «L.O.V.E. Machine» dukker opp som tredje låt i settet føles det herlig å være hårdrockare. Avslutningen med «Chainsaw Charlie», «Wild Child» og «I Wanna Be Somebody» står ikke tilbake for noe i rockehistorien. Det eneste savnet (foruten «Animal», selvsagt) var «Blind in Texas» – dessuten virket settlisten litt kort? (ST)

Så til bandet som skulle avslutte kvelden inne i teltet. Gåte (9/10) tok Norge med storm da de debuterte i 2002, men ga kun ut ett album til før de la inn årene snaue tre år senere. Diplomatisk sagt har vel bandet aldri satt fyr på min musikalske verden, og jeg hadde heller ingen store planer om å sette av tid til å få med meg konserten på Tons of Rock. Etter mer eller mindre høflige anmodninger blir man da med, uten spesielle forventninger. Det skulle vise seg å være vel verdt den tidsmessige investeringen, ettersom Gåte i 2018 viser seg å være et hinsides bra liveband! Gunnhild Sundli synger fantastisk, gitarist Magnus Børmark er både høyt og lavt mens Sveinung Sundli på fele er seremonimesteren som (så vidt) holder trollskapen i tømme. «Rideboll og Gullborg» fra fjorårets Attersyn-EP er første låt ut, og når «Bendik og Årolilja» følger på er festen i full gang. Ikledd hvit kjole er Gunnhild det naturlige blikkfanget, men man tar hele tiden en kikk i sidespeilet for å forsikre seg om at Magnus Børmark ikke faller ned og slår seg fordervet. Balansering på monitorer, crowdsurfing og generell hyperaktivitet krones med at han avslutningsvis klatrer opp i riggen og kaster gitaren ut blant publikum (!). Mulig HMS-ansvarlig på festivalen hadde sitt å si om dét stuntet, but hey, that’s rock ‘n’ roll! (ST)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:
[espro-slider id=11890]

Kenneth:
[espro-slider id=11792]