Black Stone Cherry + Monster Truck
Vulkan Arena, Oslo
16.11.2018
Det ble en fin kveld i den melodiske hardrockens fortegn på Vulkan Arena, i lag med Monster Truck og Black Stone Cherry. Og det med et ikke så rent lite sørstatelig tilsnitt.
For selv om oppvarmerne i Monster Truck (8/10) kommer fra Ontario, Canada, så har de en aldri så liten “southern twang” i musikken deres de også. I et av deres tidlige intervjuer sa de noe sånt som at de ønsket å lage hard rock, med Hammond-orgel, som det gikk an å drikke øl til, og det vil jeg jammen meg si at de har lykkes med! Det hele startet med singelen Don’t Tell Me How to Live fra andrealbumet Sittin’ Heavy, og allerede fra start av bet man seg merke i hvor utrolig bra lyd de hadde. Rett og slett fyldig og god lyd.
Låt nummer to ga oss en av de beste fra debuten, nemlig Old Train. Og man kunne merke at stemningen var i ferd med å stige blant publikum, godt hjulpet av et allsangvennlig oh-oh-oh-parti. Den umiddelbare gjenkjenneligheten er for øvrig noe som går igjen i flere av sangene til Monster Truck og gjør dem til et ypperlig forband. Noe de viste prov på et par nummer senere, med Denim Danger fra det relativt ferske tredjealbumet True Rockers, hvor jeg er sikker på at mange av de som sang med på refrenget allerede etter første runden aldri hadde hørt låta før.
Hele soundet til bandet er bygget på god gammeldags blues, og midt i settet var det på tide å roe ned litt, med et ekte bluesnummer i For the Sun. Og med den energien bandet ellers både viser og fremkaller, var det et velkomment pust i bakken, samtidig som bandet fikk vist litt av sin bredde. Ikke for det, når sluttjammen på låta nesten nådde Lynyrd Skynyrdske høyder snakker vi ikke akkurat om utladede batterier heller. Til slutt, da vi fikk de to siste av topptrioen fra debutalbumet, Sweet Mountain River og The Lion, virket publikum både oppvarmet og særs fornøyde. Så også bandet, som lovet at de skulle komme tilbake til Oslo, og da er det kanskje lov å håpe på at de kan gjøre det som hovedband. For selv om de fungerer utmerket som forband, så står de også meget godt på egne ben, og da vil det jo naturlig nok bli plass til flere låter også. Det eneste man egentlig kan trekke for denne gangen, var at man hadde valgt å helt overse de to første EP’ene som fortsatt innehar noen av de aller beste låtene de noensinne har laget. Også vil man jo selvsagt få et enda mer dedikert publikum i en slik setting. Velkommen tilbake skal de nå i alle fall være.
En snau halvtimes tid senere var det klart for kveldens hovedrett, og det aller første som slo en var hvor mye dårligere lyd Black Stone Cherry (7,5/10) hadde i forhold til Monster Truck. Bassen var nesten helt fraværende, og trommene manglet også et eller annet, uten at jeg klarer helt å sette fingeren på hva. Det var nesten som om de hadde litt pinglete lyd, hvilket er godt gjort med en skinnpisker som John Fred Young i førersetet.
Ballet startet uansett med Burnin’ fra årets utgivelse, Family Tree. En helt grei rocker om enn ikke den samme pangåpningen de leverte sist de var her til lands. Kanskje det var derfor det også føltes som om det hele først startet med neste låt, som var nettopp åpningslåten fra den gang, Me and Mary Jane. En vanvittig fengende hardrock-låt. Med den kom også allsangen, og lyden ble også hakket bedre, selv om det fortsatt tok et par låter til før den ble helt innskrudd. Riffet til Rain Wizard er et av de tyngre i arsenalet til herrene Robertson/Wells, og injiserte akkurat nok energi i publikum til å komme seg gjennom et par svakere låter. Med Like I Roll som en brostøtte over til Soulcreek, som bød på nok kuler og krutt til at man til de grader våknet til live igjen. For hverken Bad Habit eller Cheaper to Drink Alone er dårlige låter, men som det meste på de to siste albumene deres mangler de det siste lille ekstra. Et velspilt men relativt intetsigende og langt jamparti på slutten av sistnevnte låt gjorde det også litt langdrygt.
Da var det langt mer sus over den funky James Brown, som også på fiffig vis inkluderte et vers og refreng fra Beastie Boys’ Sabotage. Derfra var det litt av en overgang ned til den mer lavmælte Things My Father Said, en låt undertegnede alltid har syntes vært av det litt vel ostete slaget. Men når jeg så hva den betød for en venninne som akkurat har mistet sin kjære pappa, så var det vanskelig å ikke bli litt mer glad i låta. Fra tårevåt fedrehyllest gikk vi inn i boogiemodus, med en av de bedre låtene fra det nye albumet, Ain’t Nobody. Deretter var det tid for en hyllest av musikalske røtter, og en cover av en av de sørstatelige arveskattene; nemlig The Marshall Tucker Band sin Can’t You See, hvorfra de elegant smatt over i In My Blood.
Etter en blendende bra Blind Man var det så tid for at det som må være bandets beste utøver av sitt yrke, nemlig trommis John Fred Young, til å kjøre sin sedvanlige solo. Ikke like spektakulært som på Sweden Rock for noen år siden, men like fullt av de mer underholdende trommesoloene man har overvært det siste året. Når det gjelder stilen hans så kommer både Muppet Shows Animal og Led Zeppelins John Bonham til fronten av hjernen som sammenligninger, og ikke minst mannen som innehadde samme stilling i en av de bedre kjente tolkningene av neste cover ut. Vi snakker om Butch Trucks fra The Allman Brothers Band, og deres versjon av Willie Dixon sin (I’m Your) Hoochie Coochie Man. Black Stone Cherry legger derimot sin versjon et godt stykke unna nevnte forbilder, og den både svinger og groover seg godt inn i øverste sjiktet hva covere av klassikeren angår.
Så kom en en forrykende trio som hadde blåst de aller fleste band av scenen, og det merktes på publikum også. Først en av låtene som startet det hele for kvartetten, den tunge og headbangfremkallende Lonely Train. Etterfulgt av to livefavoritter fra det noe overproduserte (bandets egne ord!) tredjealbumet Between The Devil & The Deep Blue Sea, nemlig Blame It on the Boom Boom og White Trash Millionaire. Ikke blant bandets dypere kreasjoner, men dæven som det svinger av dem live! Dessverre holdt de ikke trenden gående, og avsluttet med tittellåten fra sistealbumet; Family Tree. Som åpningslåten en helt grei låt, men ikke noe mer. Noe som førte til at sisteinntrykket fra konserten ikke ble den høydaren de helt klart har materiale til å kunne skapt. Det er jo forståelig at bandet ønsker å spille låter fra sine siste album, og promotere disse, men når de ikke når helt opp til kvaliteten på tidligere utgivelser så blir jo også kvaliteten på konserten deretter. Men alt i alt var det så absolutt en godkjent konsert, og de musikalske kvalitetene i bandet er udiskutable. Med sitt naturlige moderniserte lydbilde, sjarme og sikkert også gjestfrihet, er de en verdig tradisjonsbærer av sørstatsrocken!
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=12469]
