Stikkordarkiv: vulkan arena

Black Stone Cherry @ Vulkan Arena

Black Stone Cherry + Monster Truck
Vulkan Arena, Oslo
16.11.2018

 

Det ble en fin kveld i den melodiske hardrockens fortegn på Vulkan Arena, i lag med Monster Truck og Black Stone Cherry. Og det med et ikke så rent lite sørstatelig tilsnitt.

For selv om oppvarmerne i Monster Truck (8/10) kommer fra Ontario, Canada, så har de en aldri så liten “southern twang” i musikken deres de også. I et av deres tidlige intervjuer sa de noe sånt som at de ønsket å lage hard rock, med Hammond-orgel, som det gikk an å drikke øl til, og det vil jeg jammen meg si at de har lykkes med! Det hele startet med singelen Don’t Tell Me How to Live fra andrealbumet Sittin’ Heavy, og allerede fra start av bet man seg merke i hvor utrolig bra lyd de hadde. Rett og slett fyldig og god lyd.

Låt nummer to ga oss en av de beste fra debuten, nemlig Old Train. Og man kunne merke at stemningen var i ferd med å stige blant publikum, godt hjulpet av et allsangvennlig oh-oh-oh-parti. Den umiddelbare gjenkjenneligheten er for øvrig noe som går igjen i flere av sangene til Monster Truck og gjør dem til et ypperlig forband. Noe de viste prov på et par nummer senere, med Denim Danger fra det relativt ferske tredjealbumet True Rockers, hvor jeg er sikker på at mange av de som sang med på refrenget allerede etter første runden aldri hadde hørt låta før.

Hele soundet til bandet er bygget på god gammeldags blues, og midt i settet var det på tide å roe ned litt, med et ekte bluesnummer i For the Sun. Og med den energien bandet ellers både viser og fremkaller, var det et velkomment pust i bakken, samtidig som bandet fikk vist litt av sin bredde. Ikke for det, når sluttjammen på låta nesten nådde Lynyrd Skynyrdske høyder snakker vi ikke akkurat om utladede batterier heller. Til slutt, da vi fikk de to siste av topptrioen fra debutalbumet, Sweet Mountain River og The Lion, virket publikum både oppvarmet og særs fornøyde. Så også bandet, som lovet at de skulle komme tilbake til Oslo, og da er det kanskje lov å håpe på at de kan gjøre det som hovedband. For selv om de fungerer utmerket som forband, så står de også meget godt på egne ben, og da vil det jo naturlig nok bli plass til flere låter også. Det eneste man egentlig kan trekke for denne gangen, var at man hadde valgt å helt overse de to første EP’ene som fortsatt innehar noen av de aller beste låtene de noensinne har laget. Også vil man jo selvsagt få et enda mer dedikert publikum i en slik setting. Velkommen tilbake skal de nå i alle fall være.

En snau halvtimes tid senere var det klart for kveldens hovedrett, og det aller første som slo en var hvor mye dårligere lyd Black Stone Cherry (7,5/10) hadde i forhold til Monster Truck. Bassen var nesten helt fraværende, og trommene manglet også et eller annet, uten at jeg klarer helt å sette fingeren på hva. Det var nesten som om de hadde litt pinglete lyd, hvilket er godt gjort med en skinnpisker som John Fred Young i førersetet.

Ballet startet uansett med Burnin’ fra årets utgivelse, Family Tree. En helt grei rocker om enn ikke den samme pangåpningen de leverte sist de var her til lands. Kanskje det var derfor det også føltes som om det hele først startet med neste låt, som var nettopp åpningslåten fra den gang, Me and Mary Jane. En vanvittig fengende hardrock-låt. Med den kom også allsangen, og lyden ble også hakket bedre, selv om det fortsatt tok et par låter til før den ble helt innskrudd. Riffet til Rain Wizard er et av de tyngre i arsenalet til herrene Robertson/Wells, og injiserte akkurat nok energi i publikum til å komme seg gjennom et par svakere låter. Med Like I Roll som en brostøtte over til Soulcreek, som bød på nok kuler og krutt til at man til de grader våknet til live igjen. For hverken Bad Habit eller Cheaper to Drink Alone er dårlige låter, men som det meste på de to siste albumene deres mangler de det siste lille ekstra. Et velspilt men relativt intetsigende og langt jamparti på slutten av sistnevnte låt gjorde det også litt langdrygt.

Da var det langt mer sus over den funky James Brown, som også på fiffig vis inkluderte et vers og refreng fra Beastie Boys’ Sabotage. Derfra var det litt av en overgang ned til den mer lavmælte Things My Father Said, en låt undertegnede alltid har syntes vært av det litt vel ostete slaget. Men når jeg så hva den betød for en venninne som akkurat har mistet sin kjære pappa, så var det vanskelig å ikke bli litt mer glad i låta. Fra tårevåt fedrehyllest gikk vi inn i boogiemodus, med en av de bedre låtene fra det nye albumet, Ain’t Nobody. Deretter var det tid for en hyllest av musikalske røtter, og en cover av en av de sørstatelige arveskattene; nemlig The Marshall Tucker Band sin Can’t You See, hvorfra de elegant smatt over i In My Blood.

Etter en blendende bra Blind Man var det så tid for at det som må være bandets beste utøver av sitt yrke, nemlig trommis John Fred Young, til å kjøre sin sedvanlige solo. Ikke like spektakulært som på Sweden Rock for noen år siden, men like fullt av de mer underholdende trommesoloene man har overvært det siste året. Når det gjelder stilen hans så kommer både Muppet Shows Animal og Led Zeppelins John Bonham til fronten av hjernen som sammenligninger, og ikke minst mannen som innehadde samme stilling i en av de bedre kjente tolkningene av neste cover ut. Vi snakker om Butch Trucks fra The Allman Brothers Band, og deres versjon av Willie Dixon sin (I’m Your) Hoochie Coochie Man. Black Stone Cherry legger derimot sin versjon et godt stykke unna nevnte forbilder, og den både svinger og groover seg godt inn i øverste sjiktet hva covere av klassikeren angår.

Så kom en en forrykende trio som hadde blåst de aller fleste band av scenen, og det merktes på publikum også. Først en av låtene som startet det hele for kvartetten, den tunge og headbangfremkallende Lonely Train. Etterfulgt av to livefavoritter fra det noe overproduserte (bandets egne ord!) tredjealbumet Between The Devil & The Deep Blue Sea, nemlig Blame It on the Boom Boom og White Trash Millionaire. Ikke blant bandets dypere kreasjoner, men dæven som det svinger av dem live! Dessverre holdt de ikke trenden gående, og avsluttet med tittellåten fra sistealbumet; Family Tree. Som åpningslåten en helt grei låt, men ikke noe mer. Noe som førte til at sisteinntrykket fra konserten ikke ble den høydaren de helt klart har materiale til å kunne skapt. Det er jo forståelig at bandet ønsker å spille låter fra sine siste album, og promotere disse, men når de ikke når helt opp til kvaliteten på tidligere utgivelser så blir jo også kvaliteten på konserten deretter. Men alt i alt var det så absolutt en godkjent konsert, og de musikalske kvalitetene i bandet er udiskutable. Med sitt naturlige moderniserte lydbilde, sjarme og sikkert også gjestfrihet, er de en verdig tradisjonsbærer av sørstatsrocken!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12469]

 

Black Stone Cherry Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2018, Family Tree

 

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

 

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=8878]

 

Epica @ Vulkan Arena

Epica + Skálmöld
Vulkan Arena, Oslo
04.03.2017

 

Et episk band med en episk opptreden, som seg hør og bør denne episke kvelden i begynnelsen av mars.

Det å høre en konsert med et band du ikke har hørt en eneste tone av fra før, kan være en prøvelse. Og dét ble det denne kvelden. Denne formen for folkebasert metal kan være underholdende. Jeg er sikker på at musikerne er flinke, og med growl og renvokal burde det ha vært duket for nok variasjon til å glede en Vulkan Arena med mye publikum. Og skal vi dømme etter de engasjerte i front var dette islandske bandets musikk til stor glede. I mine ører var Skálmöld (4/10) veldig kjedelig. Låtene var tilnærmet helt like og bassen brumlet såpass mye at den egentlig ødela det meste av det som kunne vært interessant i musikken. Det er lov å redusere volumet på bassen slik at lydbildet blir jevnere og mer behagelig, for å si det slik.

Der Nightwish gikk i en mer poppa retning, seilte nederlenderne med sine tresko bortover Reuvers gater og laget stadig mer lyd. Bandet har egentlig ikke endret seg så mye siden The Phantom Agony ble gitt ut i 2003, de har bare blitt bedre til det bandet gjør, nemlig å lage storslått symfonisk metal. Mark Jansen synger den brutale delen av vokalene, mens Simone Simons naturligvis er iøynefallende og synger sine saker veldig bra. Det som nok allikevel trekker litt ned på karakteren denne gangen var at vokalen hennes lå noe lavt i miksen de første to-tre låtene, mens growlingen til Mark overdøvde for mye. Dette ble heldigvis justert utover i settet. Og for et sett for oss som liker Epica (9/10) det ble! De spilte låter fra hele diskografien, bortsett fra fra Requiem For The Indifferent og The Score – An Epic Journey i tillegg til seks låter fra det nye albumet. Siden The Holographic Principle er et meget bra album ble miksen mellom nytt og gammel særdeles vellykket. Det at de ikke spilte min favorittlåt, Mother of Light «A New Age Dawns» #2, gjorde ikke så mye siden de spilte den da de sist var her i 2010. Men de avsluttet, nær sagt som vanlig, med tittellåten fra det albumet, Consign To Oblivion. Setlisten kan dere jo se selv.

Det var ikke helt utsolgt, men det var ikke langt unna. Og folk så ut til å storkose seg. Det er herlig med et band som gir så mye av seg selv. De smilte, forsøkte å skape circlepit og wallofdeath, inviterte publikum til å synge med og stod nesten ikke i ro på scenen. Simone headbanget, hun lot håret flagre rundt og rundt som på et helikopter og hun sang med stoisk ro til tross for at hun til tider hoppet i alle retninger, dog mest opp og ned. Om jeg husker rett, så var det hopping på hele bandet under Beyond The Matrix fra det nye albumet.

En tilnærmet perfekt konsert ble noe ødelagt av de tåpelige forsøkene på å få publikum til å bevege seg (les: circlepit og wallofdeath). Selv om Epica har en god del tunge partier, blir de aldri helt Slayer. I tillegg klarte jeg ikke å høre signaturmelodien i den beste låten fra det nye albumet, A Phantasmic Parade. Det var synd de spilte den allerede som låt to i settet, fordi jeg tror den ville fungert bedre senere i konserten. Det virket som om Isaac Delahaye sin gitar ikke stemte helt på denne låten. Men alt i alt, en glitrende konsert og jeg håper de får muligheten til å spille som forband til Devin Townsend neste gang han spiller på Sentrum Scene, siden det nesten alltid er glitrende lyd på nevnte scene!

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8333]

 

Epica Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2017, The Nordic Principle

 

Max & Iggor Cavalera @ Vulkan Arena

Max & Iggor Cavalera
Vulkan Arena, Oslo
06.12.2016

 

Bare dager etter at Sioux-stammens kamp mot utbyggingen av Dakota Access-oljerørledningen har blitt (midlertidig) kronet med seier, spiller brødrene Cavalera seg passende nok gjennom metalens ultimate urfolk-hyllest på Vulkan Arena i Oslo.

back-to-roots-63323

For de uinnvidde er denne konserten en del av en turné der Cavalera Conspiracy fremfører Roots-albumet i sin helhet for å feire at det er tjue år siden plata så dagens lys. Vulkan er utsolgt, og det er lenge siden man har måttet stå i skje under en konsert.Mens Max Cavaleraer tradisjonelt kledd i en patch-fylt vest skrider Igor/Iggor til verket iført en norsk landslagstrøye, forhåpentligvis lykkelig uvitende om den misère som omkranser fotballandslaget for tiden.

back-to-roots-63444

Problemet, eller utfordringen om man skal snakke newpublicmanagementsk, med å spille et helt album fra start til slutt oppstår når skivas sterkeste spor er første låt ut. Lyden har ikke rukket å sette seg, og publikum har ikke rukket å bli varme i trøya. Roots Bloody Roots får dermed ikke den responsen den fortjener, men allerede under påfølgende Attitude er desemberhemningene kastet, og osloboerne spretter rundt som våryre kalver. Max drar for øvrig introen på sin medbrakte berimbau, et underlig instrument som ser ut som en blanding av en bue og en gammeldags bambusfiskestang.

back-to-roots-63516

Eldstebror Cavalera selv ser ut til å kose seg, og til tross for at stemmen hans fortsatt høres skranten ut virker han langt mer engasjert nå enn da han besøkte Oslo sist med Soulfly. Max & Iggor (8/10) virker i det hele tatt svært fornøyde med å spille gamle Sepultura-låter live, og hvorfor i all verden skulle de ikke være det? Roots er i mine ører ikke Sepulturas beste skive, men det er heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor den har oppnådd klassikerstatus blant fansen. Ratamahatta får best respons fra salen, mens også låter som Cut-Throat og Born Stubborn får fart på hoppingen – Roots er i det hele tatt et album som inneholder mange hopp. Få kamuflasjeshortser å spore, dog.

back-to-roots-63489

Første ekstranummer er en coverversjon av Celtic Frosts Procreation of the Wicked, et låtvalg som vekker forbløffet begeistring blant en minoritet av publikum. Sepultura har spilt inn et stødig knippe med gode coverlåter opp gjennom årene, og dette er én av dem. Etter at bandet har pløyd gjennom Tom G. Warriors mesterverk forlater gitarist Marc Rizzo og bassist Johny Chow scenen, og tilbake står kun brødrene Cavalera, som med en blanding av nostalgi og ironisk distanse jammer seg sånn tålelig gjennom Desperate Cry og Antichrist.

back-to-roots-63570

Når samtlige bandmedlemmer er tilbake på scenen buldrer Ace of Spades løs før en hurtigversjon av Roots Bloody Roots avslutter konserten. Denne gangen er responsen upåklagelig. På oppfordring fra Max har de fremre rekkene på Vulkan kastet seg ut i gjentatte circlepits i løpet av konserten, og min ukjente sidemann og jeg utveksler bekymrede blikk da den tidligere Sepultura-frontmannen fremmer ønske om en wall of death under avslutningslåta. Vi slipper med skrekken, og kan forlate Vulkan Arena med alle lemmer i behold og et brukbart glis om munnen etter en god konsert.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Pål Bellis

 

Dinosaur Jr. @ Vulkan Arena

Dinosaur Jr./Wild Style Lion
Vulkan Arena, Oslo
06.11.2016

 

Dinosaur Jr. er på europaturné, og sørget for å gi utsolgte Vulkan Arena en solid konsertopplevelse.

Det tohodete beistet Wild Style Lion (7/10) fra Berlin byr på et relativt kort sett. Det serveres en miks av støy, rock, psykedelia og hip hop til et allerede tettpakket Vulkan Arena. Den evig nonchalante vokalisten sørger for god stemning helt fra starten av. Selv om bandet er relativt ukjent for de fleste, har de merittene i orden. J Mascis har nemlig hatt de med på turné ved en tidligere anledning. Duoen har dessuten også samarbeidet med selveste Kim Gordon fra Sonic Youth. Til tross for det berlinske og urbane sjokket, ser publikum til å bli tilstrekkelig oppvarmet. En hyggelig overraskelse.

Kveldens hovedattraksjon går på scenen foran et utsolgt Vulkan Arena. Hver minste lille krok er fylt med tilhengere og nysgjerrige. Dinosaur Jr. (8/10) stiller som vanlig på klokkeslaget. Massachusetts-trioen slapp nylig deres ellevte album Give a Glimpse of What Yer Not til strålende kritikker, og følger nå altså opp med turné. J Mascis og kompani åpner sterkt med Bulbs of Passion fra debuten. Salen koker umiddelbart og bassist Lou Barlow er på ballen. Han er uten tvil den som gjør mest ut av seg på scenen. Mascis er imidlertid kanskje litt mer avbalansert. Dette gjør han selvfølgelig opp for med hans unike gitarspill.

dinosaur_jr_1

Bandet er stødige som få, og følger kjapt opp med Get Me fra 1993. Låta fungerer meget godt og er passe skranglete. Lyden er høy, og det er ikke helt utenkelig at knappene er skrudd opp til elleve. Så er det duket for kveldens første låt fra deres siste album. Goin Down har på kort tid blitt en klassiker. Dette bekreftes også hos publikum, som umiddelbart responderer med jubel. Det nye materialet passer utmerket med det eldre. Det finnes bare én Dinosaur Jr. og deres særpreg er absolutt umiskjennelig. Vokalene drukner litt i støy og fuzz, men dette er selvfølgelig bare en liten bagatell.

Love Is er også ny og er adskillig mer tilbakelent. Låta gir oss sådan et lite avbrekk og bryter opp en vegg av bråk. The Wagon fra 1991 er også kjærkommen. Her briljerer Murph på trommesettet og viser at han fortsatt har trøkk i seg. Stemningen i salen øker for hver låt. Etterhvert kommer det da også en tilskuer med ambisjoner om litt villere tilstander. Siden Dinosaur Jr. tross alt er punk rock av natur, skulle det bare mangle. Stuntet ble dessverre fort slått ned på og den ivrige unge herren forsvant sammen med vakta.

dinosaur_jr_2

Feel the Pain er et av mange høydepunkt i kveld og en selvfølge på enhver konsert trioen måtte holde. Det som imidlertid ikke er like hyggelig er mangelen på fatøl. Uten noen form for forklaring serveres det flaskeøl i stedet. Litt rart med tanke på et utsolgt arrangement. Dårlig planlegging? Uansett, det legger ikke noen demper for det som skjer på og foran scenen. Little Fury Things forsvinner litt i forhold til de andre låtene. Men, så lenge Lou Barlow jobber så hardt som han gjør, får vel det også være unnskyldt. Mannen legger en særdeles imponerende innsats i å rocke seg gjennom den nesten to timer lange konserten. Et annet høydepunkt i kveld er Mascis sin upåklagelige gitarsoloer. Han leker seg gjennom strengene og skaper således en god del unike øyeblikk.

Knocked Around belyser vokalistens særegne stemme. En fin låt som kjapt følges opp med en fremragende Start Choppin, og så forlater bandet scenen. Etter enorm jubel, klapping og andre formaninger, dukker Lou Barlow opp igjen og inviterer opp kjæresteparet Carlos og Diana. Han går ned på kne og hun besvarer heldigvis med å takke ja. Gratulerer! Lou Barlow er i det spøkefulle hjørnet i kveld, og sender avgårde et par linjer før resten av bandet kommer opp på scenen igjen. Høydepunktene er mange i kveld. Dinosaur Jr. er fortsatt i storform og viser seg fra sin bedre side i dag. De leverer dessuten en sterk avslutning som virkelig slår ring rundt en ellers magisk opptreden. Ikke rart Dinosaur Jr. fortsatt er ledende innenfor sin sjanger.

 

Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Tina Løvstad

 

Siste sjanse til å høre Udo spille Accept-låter!

Dirkschneider returner til Norge, denne gangen med «special guest» Vicious Rumors. Det er med andre ord duket for en real heavy metal-kveld på Vulkan Arena tirsdag 1. november.

U.D.O.

Dirkschneider gjestet Drammen tidligere i år på turneen «Back to the Roots», hvor konseptet var å spille Accept-låter live en siste gang. Det er fortsatt samme turneen når de nå legger turen innom Oslo, etter først å ha spilt på Folken i Stavanger.

To timer med klassisk Accept-materiale venter publikum på Vulkan Arena – hvem sier vel nei takk til låter som Fast as a Shark, Balls to the Wall, Princess of the Dawn og Metal Heart?

Vicious Rumors er kveldens «special guest», som heller ikke akkurat er noen nybegynnere i gamet – etter å ha holdt det gående siden 1979. De er for tiden aktuelle med albumet Concussion Protocol, deres tolvte fullengder.

Møt opp for en kveld spekket med god, gammal heavy metal!

 

Facebook-event  |  Kjøp billetter HER!

 

 

Foto: Terje Dokken

Black Mountain @ Vulkan Arena

Black Mountain
Vulkan Arena, Oslo
28.10.2016

 

Etter en mindre hyggelig avslutning på oppholdet hos Söta bror var det en gjeng med sultne canadiere som gikk på scenen på Vulkan.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sort fjell og vulkan? Hmm…det ligger et ordspill der et eller annet sted, men vi overlater slikt til VG, og konsentrerer oss heller om fredagens utmerkede konsert. Black Mountain (8,5/10) kom til Norge direkte fra Göteborg, og de gjorde så med turnébussen noen kilo lettere enn hva de selv antagelig hadde ønsket. Etter konserten der ble de nemlig frastjålet diverse gitarer, pedaler, orgler, en memotron og annet utstyr, noe som gjorde at de var avhengig av å få lånt tilsvarende av behjelpelige nordmenn. Heldigvis fikk de lånt det de trengte, så det er vel på sin plass å takke alle som bidro til dette, slik at vi faktisk fikk en konsert å overvære. Takk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Black Mountain er ikke noe spektakulært band når det gjelder det visuelle, og med en enkel digital backdrop i duse farger, med bilde av en steinformasjon à la Stonehenge og et fly, tok bandet til scenen for å la musikken tale for seg. Som på bandets siste skive IV, startet også konserten med den stemningsfulle Mothers of the Sun, og videosingelen Florian Saucer Attack. Allerede etter to låter hadde altså vokalist Amber Webber fått vist store deler av sitt vokale register, med en mild start i førstnevnte, og fullt trøkk i låt nummer to. Harmoniene mellom henne og sjefen sjøl, Stephen McBean, virket også å sitte som de skulle, selv om lyden ikke alltid var på topp. Spesielt Webber sin stemme druknet innimellom litt bort, mens lyden fra Memotronen til tider var i overkant høy og skjærende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter de to nye åpningslåtene kom et par eldre kjenninger i Stormy High og Druganaut, før en av kveldens desiderte høydepunkter: Tyrants. Riffene lød enda tyngre enn på albumet, den instrumentale jam’en var drøyd ut i akkurat passelig lengde, og alt klaffet rett og slett. Så var det tid for å drømme seg bort i stemmen til Webber, og den vakre balladen Line Them All Up. Tittelen på neste låt beskrev faktisk ganske godt hvordan både følelsene og stemningen ble tatt med på en rundreise denne kvelden, nemlig Rollercoaster, mens Old Fangs minnet oss på hvor herlig lyden av et orgel (Hammond, Korg og alle deres like) og en gitar i samspill faktisk er. Kveldens andre store høydepunkt var Don’t Run Our Hearts Around fra det selvtitulerte førstealbumet; for en låt, og for en stemme Webber har! Samtidig skal man ikke glemme at McBean står for minst like mye av vokalen selv, og denne låten var nok et bevis på den gode dynamikken han og Webber har, og det låter faktisk bedre live enn på plate.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bandet blir jo ofte karakterisert som heavy-psych, og det psykedeliske kom virkelig frem i den spacede Wucan, før bandet brøt ut i jam-orgien som er Space to Bakersfield, hvor det egentlig bare var å lukke øynene og la seg føre bort til en annen dimensjon. Når en så landet trygt på beina igjen oppdaget man at bandet hadde gått av scenen, og etter å ha blitt jublet tilbake av et entusiastisk, og bortimot fullt Vulkan, kom de på scenen igjen for et reelt ekstranummer. I alle fall i form av at den ikke stod på den opptrykte setlisten. No Hits fikk æren av å avslutte konserten, og bandet beviste at innimellom er det ikke mer en litt stemningsfull belysning, et samspilt band med litt (les ‘mye’) orgel, noen fete riff, et knippe knall-låter, et par dyktige vokalister i nydelig harmoni, og en særs tight rytmeseksjon som også fortjener skryt, som skal til for å gjennomføre en meget vellykket konsert. En enkel oppskrift.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Christoffer Krook

 

Få med deg Black Mountain i kveld!

black_mountain_vulkan

Få med deg Black Mountain i kveld!

På Vulkan Arena kan du i kveld oppleve ”spaced aged rock’n’roll” når Black Mountain inntar scenen.

Black Mountain er for tiden på europaturné for å promotere det nye albumet IV, og denne fredagen er det Oslo sin tur til å få besøk. Bandet ble frastjålet instrumenter og utstyr i forbindelse med konserten i Gøteborg for et par dager siden, men takket være noen snille sjeler har de fått låne det de trenger til i kveld.

Support for kvelden er svenske Snowy Dunes, som byr på psykedelisk rock.

Er du fan av psykedelisk og tung rock bør du definitivt bytte ut gullrekka med denne godbiten!

 

Black Mountain Facebook  |  Black Mountain hjemmeside

Facebook event  |  Kjøp billetter HER.

 

Fu Manchu inntar Vulkan Arena

fu_manchu_sea

Fu Manchu inntar Vulkan Arena mandag 24. oktober.

Oslo får storfint besøk når stonerbandet Fu Manchu tar turen fra solfylte California.

Fu Manchu har holdt det gående siden midten av åttitallet, og har besøkt Oslo en rekke ganger før. Denne gangen kan imidlertid publikum vente seg en konsert utenom det vanlige. Konserten blir nemlig en todelt affære, der det ene settet vies til låter de sjelden har spilt live før, og den andre delen av konserten spiller de albumet King of the Road i sin helhet – for første gang!

Support for kvelden er stoner/bluesbandet Lonely Kamel fra Oslo.

 

Facebook-event

Kjøp billetter HER.