Mudhoney
Vulkan Arena, OSLO
07.05.2015

Det var ikke vanskelig å forstå hva kveldens første band forsøkte å formidle. Norske Sauropod (3/10) leverer kvalitetsmessige bruddstykker av alternativ rock. Dessverre roter de seg bort i alskens sjangre. Det er mulig dette fungerer på papiret, men på scenen blir det både forvirrende og irriterende. Jeg savner dessuten både gnist og flamme etter hvert som låtene svinner hen. Da er det en helt annen sak med folkrock-artisten Barton Carroll (7/10), som umiddelbart får publikum til å bryte ut i latter. Denne mannen lirer av seg pussig galgenhumor som umiddelbart treffer. Han er faktisk så festlig at både sang og gitar kunne ha vært overflødig. Etter litt trøbbel med lyden setter han allikevel i gang og beviser dermed at instrumentet hans slett ikke er til pynt. Nydelig gitarspill og angstdrivende tekster sørger for en tidlig hypnose. Dessverre er publikum klare for punk og ikke perfeksjonert depresjon, og mange mister dermed interessen for det som foregår på scenen. Carroll forsøker kompetent og noe desperat å skvette vann på gåsa, men til liten nytte.

Nå er det nemlig legendariske Mudhoney (8,5/10) som gjelder. Før vi aner ordet av det er firkløveret godt i gang med kveldens første låt, Poisoned Water. Åpningen blir ikke mindre sterk idet den nyere I Like It Small fyres av. Allerede nå lukter jeg en legendarisk kveld fra Seattle-legendene. Mark Arm og kompani er som vanlig knappe med ord og bruker heller tiden på å nippe av vinglassene sine mellom låtene. De ser for øvrig uforskammet opplagte ut, tidens tann har således neppe vært innom denne gjengen. Det oser punk rock av samtlige, men da særlig Mark Arm, som tidvis kan minne om selveste Iggy Pop. At både You Got It og  Suck You Dry setter salen i feststemning er det ingen tvil om, men kveldens første store høydepunkt kommer selvfølgelig i form av Touch Me I’m Sick. Mudhoney har mer på lager og fyrer av den reneste hitparaden. Cardonnay og Hate the Police sitter som støpt og fyrer ytterligere oppunder et allerede ivrig publikum. Settet avsluttes med The Only Sons of the Widow from Nain, men det skal bare en kort pause til før kvartetten er klare for nok en omgang. Gleden blir imidlertid kortvarig. Under Here Comes Sickness blir konserten nemlig avbrutt etter at en noe overivrig vakt kaster en festglad tilhenger av scenen. Særdeles underlig oppførsel med tanke på hvilken type konsert dette tross alt er. Sist jeg så deette bandet spille var på Loppen i København, og der bedrev folk stagediving både foran, på og bak scenen… Uansett, dette stuntet fra vaktholdet sørget selvfølgelig for en spenning som var til å ta og føle på. Heldigvis kommer gitarist Steve Turner den uheldige til unnsetning. Etter en kort pause avslutter bandet med In’N’Out Of Grace og beklager seg for den noe beklagelige hendelsen i forveien. Som de heltene Mudhoney tross alt er, flyter stemningen kjapt over til det bedre og kvelden kan dermed erklæres for vellykket. La oss nå bare håpe at det ikke tar like lang tid til neste gang de gjester Norge.

(Klikk på bilder for større versjon)

[espro-slider id=197]

Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim