Stikkordarkiv: vulkan

Konkurranse: Vinn billetter til Epica på Vulkan Arena!

28. februar 2017 MHN

Konkurranse: Vinn billetter til Epica på Vulkan Arena!

Lørdag 4. mars står nederlandske Epica på scenen på Vulkan Arena. Epica er plateaktuelle med sin syvende utgivelse, The Holographic Principle, og denne lørdagen er det Oslo sin tur til å oppleve de nye låtene live. Islendingene i Skálmöld har fått som oppgave å varme opp publikum denne kvelden. Det er med andre ord duket for en riktig så episk (!) aften.

Vi har fått to billetter til konserten som vi med glede gir bort til én heldig vinner. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive hva som er ditt favorittalbum med Epica i kommentarfeltet. Vi trekker en vinner torsdag 2. mars kl. 21.00.

Arrangementet på Facebook

NB: Det er 18-års aldersgrense på konserten, og vinnerne må selv besørge transport til Vulkan Arena!

Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Dirkschneider @ Vulkan Arena

2. november 2016 MHN

Dirkschneider/Vicious Rumors
Vulkan Arena, Oslo
01.11.2016

Vulkan Arena var nok en gang åsted for en mimrekveld av de store, og denne kvelden var viet til heavy metal av edleste sort fra to veteraner, Udo Dirkschneider og Vicious Rumors.

Førstnevnte er et ikon med en merittliste utover det vanlige. Sistnevnte et mindre berømt band som helt siden debuten, Soldiers of the Night fra 1985, har levert teknisk power/heavy metal fra øverste hylle. Men det var Dirkschneider som var hovedattraksjonen denne kvelden på sin Back to the Roots-turné, med kun Accept-låter på repertoaret. Alt lå til rette for en formidabel metal-kveld på et utsolgt Vulkan denne iskalde novemberkvelden, og Metal Hammer Norway var selvfølgelig tilstede.

Tonene av Abandon nådde meg idet jeg satte foten innenfor Vulkan sine dører, og jeg kan ikke huske sist en konsertstart var så presis i forhold til oppsatt tid. Uansett, jeg rakk et av mine favorittband gjennom de siste 29 årene med et nødskrik. Nå er ikke besetningen til Vicious Rumors (8/10) riktig den samme som fra den gyldne æraen fra midten av 80-tallet til starten av 90-tallet. Geoff Thorpe (gitar) og Larry Howe (trommer) er de eneste som er igjen fra storhetstiden, men gamlegutta og de nye soldatene leverte så det holdt. Med en energisk og strålende vokalist i Nick Holleman i spissen fikk vi dessverre servert et altfor kort sett, men de rakk å dra klassikere som Down to the Temple, Soldiers of the Night og Lady Took a Chance. Avslutningsvis kom selvsagt deres mest kjente låt og kommersielle suksess, Don’t Wait For Me, Det var kort og godt en knakende sterk opptreden fra Vicious Rumors som på denne turneen med Dirkschneider er special guests, ikke et hvilket som helst oppvarmingsband. Rett skal være rett.

Så var det klart for høydepunktet, Dirkschneider (8,5/10). Under de første låtene virket den tyske bulldogen noe tannløs, men det kom seg kraftig og heldigvis ganske så raskt. Allerede under Midnight Mover var Udo varm i både trøya og stemmebåndet, og derfra og ut var det enveiskjøring i høy fart. Klassikerne kom som perler på en snor, og det er selvfølgelig umulig å komme utenom Balls to the Wall, Restless and Wild, Son of a Bitch, Fast As a Shark og Metal Heart som høydepunkter. Publikum fikk servert en indrefilet av en settliste, og som nevnt kun låter fra det store og hellige Accept-hvelvet. Kvelden ble sågar en real nostalgisk opplevelse for de fleste, og det er tvilsomt at noen gikk gråtende hjem i dyp skuffelse over låtvalgene. Personlig var det nesten rørende da T.V. War og Monsterman fylte Vulkan sine vegger. Russian Roulette er et kjært barndomsminne som jeg kjøpte på kassett hos den lokale bensinstasjonen i 1986 for surt oppsparte ukespenger, men verdt hver krone.

Og jeg er rimelig sikker på at de fleste i salen kunne henge en Accept-låt på en nostalgisk knagg eller to. Men nok nostalgi. Det var litt rusk i maskineriet uten at det tok selve brodden av konserten. Tospannet på gitar, Smirnov og Heikkinen, var ikke like stødige hele veien og bommet her og der. Men de showet og reddet seg inn på sjarmen. Udo sin trofaste kompanjong, Fitty Wienhold, på bass var som vanlig stødig som et fjell, og holdt koken selv om han tok pulsen på seg selv under ekstranumrene. Tydelig sliten, men fornøyd med kveldens innsats. Kveldens kanskje mest gledelige overraskelse var Udo sitt arvesølv, nemlig sønnen Sven på trommer. Presis, strukturert og kraftfull opptreden med stikkene. Eplet faller noen ganger et stykke fra stammen, men heldigvis ikke veldig langt i dette tilfellet.

Publikum var helt tydelig storfornøyd med konserten der den ene klassikeren etter den andre kom trillende med påfølgende ovasjoner og applaus. Store deler av salen var nærmest i euforisk tilstand under siste halvdel av konserten, og beviste i praksis at alder bare er et tall. Men mulig det har tikket inn noen egenmeldinger til enkelte arbeidsgivere dagen derpå som følge av kraftig headbanging og nakkesleng. Publikum fikk akkurat det de ville ha og enda litt mer iløpet av nesten 2,5 time. Ganske imponerende også av en 64-årig Udo å holde koken og stemmen inntakt gjennom en så lang konsert. Høyst sannsynlig og etter sigende var dette siste gang Udo turnerer med bare Accept-låter, og de som lot sjansen gå fra seg denne gangen kan både angre og gråte seg i søvn, for dette var en minnerik kveld – først og fremst av nostalgisk karakter – som sent vil glemmes.

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

[espro-slider id=7240]

Liveanmeldelser

Fu Manchu @ Vulkan Arena

26. oktober 2016 MHN

Fu Manchu
Vulkan Arena, Oslo
24.10.2016

Sløye, landeveisforherligende stonerlåter stod i høysetet da californerne i Fu Manchu gjestet Vulkan for andre gang på ganske nøyaktig to år.

Sist gang var det for å promotere det da nye albumet, Gigantoid, mens denne gangen var det et av bandets høydepunkter hva album angår som stod i fokus. Tidligere har både In Search Of…, og The Action Is Go fått samme behandling, mens det nå var King of the Road sin tur til å bli spilt i sin helhet. Fu Manchu (8/10) må kunne regnes som veteraner i sjangeren, og King of the Road kom midt i deres storhetstid på albumfronten, i perioden på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet, en tid hvor også begrepet stonerrock ble allemannseie.

Albumet ble altså spilt i sin helhet, og det var derfor få overraskelser i selve hovedsettet. Dette innebar også at de startet med et av kveldens høydepunkter, Hell on Wheels, og publikum var med fra første riff. Og for et riff! Den litt mer anonyme Over the Edge ble så etterfulgt av to nye høydepunkter i Boogie Van og tittelsporet. Scott Hill stravret rundt på scenen i kjent stil med sin gjennomsiktige Ampeg: Dan Armstrong-gitar, og headbanget garantert på seg et knippe seneknuter i løpet av kvelden. Sammen med den andre gitaristen, Bob Balch, står han også for mye av det soundet som kjennetegner bandet, og som også på mange måter definerer stonersjangeren. Den andre delen står rytmeseksjonen bestående av trommis Scott Reeder og bassist Brad Davis for. Sammen sørger de for at den sløye stilen deres innehar en smittende groove, men samtidig at den ikke blir for bakpå, og Davis’ lekne basslinjer fyller godt ut mellom de slagkraftige riffene.

Neste låter ut på lista er No Dice og Blue Tile Fever, en av låtene på albumet som faktisk ikke handler om biler og landeveiens frihetsfølelse, men heller om basseng-skating og om heltene i Z-Boys. Etter Grasschopper kommer den herlig tunge Weird Beard, en av få låter som høres merkbart annerledes ut live enn på skive, ved at oppbyggingen til «refrenget» strekkes ekstremt langt ut, selvsagt med et lite glimt i øyet. Så kom det eneste som kan minne om en overraskelse i hovedsettet, i alle fall om man er vant med den europeiske versjonen av albumet. For bandet holder seg nemlig til den amerikanske utgaven, og der er Breathing Fire byttet ut med hakket mer energiske Drive. Til slutt fikk vi så Hotdoggin’, og DEVO-coveren Freedom of Choice. En låt som føyer seg inn i rekken av DEVO-låter som gjør seg bra i stonerversjoner, sjekk bare ut svenske Dozer sin versjon av Mongoloid. På dette tidspunktet hadde Hill vært særdeles sparsom i sin kommunikasjon med publikum, med unntak av å tidlig i konserten takke publikum for at de kom, og i hovedsak latt musikken stå for snakkingen idet de takket for seg.

Etter en kort pust i bakken kom bandet på scenen igjen, og Hill spurte publikum hva de ville høre. En ganske tom gest all den tid de, i alle fall ifølge statistikken på Setlist.fm, har spilt tre av fire/fem ekstranummer hver konsert, og bare rotert på et par andre låter hittil på turneen. Men, etter en obligatorisk gjennomkjøring av deres herlige versjon av Blue Öyster Cult sin Godzilla, og låten med et av stonerrockens feteste introriff, Evil Eye, fikk nemlig et velfylt Vulkan Arena en liten overraskelse i form av neste låt. Bandet har nemlig ikke hatt for vane å spille tittellåten fra undertegnedes favorittalbum, California Crossing, men i kveld kom den, og den kom godt. Som vanlig på denne turneen ble konserten avsluttet med Saturn III, og en utvidet jam/støy-session, før bandet endelig takket av scenen.

Bandet har alltid virket å ha et godt forhold til Norge, og det pleier å være godt oppmøte på alle deres konserter, så også denne mandagen. Kontakten med publikum var som nevnt minimal, og Hill er ingen fantastisk vokalist, noe som kanskje kan gjøre det hele tidvis kjedelig for noen, men for de aller fleste av disse veide nok alle de fete riffene, grooven og den sløye stemningen mer enn nok opp for dette, mens de aller fleste nok digget hele pakka. Og det de digget var et særdeles tight band, som virket som de koste seg på scenen, og som har et kobbel med låter som i dag fremstår som klassikere innenfor sjangeren. Så er det bare å håpe at California Crossing er neste album som vil bli spilt i sin helhet.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Bildespesial: Architects @ Vulkan Arena

24. oktober 2016 MHN

Arcitects
Vulkan Arena, Oslo
23.10.2016

Søndag 23. oktober leverte Architects en forrykende konsert på Vulkan Arena. Vår fotograf Kenneth Baluba Sporsheim tok turen med kamera.

[espro-slider id=6967]

Architects Facebook

Vulkan Arena Facebook

Liveanmeldelser

Høstsabbat 2016 @ Vulkan Arena

26. september 2016 MHN

Høstsabbat
Vulkan Arena, Oslo
16-17.09.2016

Siden 2013 har Høstsabbat brakt band og publikum fra scenen for undergrunnsmusikk i Norge, og har også brakt med seg internasjonale innslag innen de aktuelle sjangrene i tillegg. Med band som kan by på både doom, stoner, rock, blues og sludge, og musikk i ymse relaterte gater, er ikke dette din vanlige mainstream-festival – og det er det vi elsker med Høstsabbat.

Fredag

Årets festival ble i tillegg holdt på Vulkan arena, kontra de forrige som er blitt holdt på Betong, med annethvert band på selve Vulkan og Pokalen, og fredagen fløy vi av gårde til sabbaten på koster og geiter og demoner (eventuelt buss) for å bli med på moroa.

Først ut på Pokalen var norske Day of the Jackalope (7/10) som fyrte av startskuddet for to dager med sabbatmoro. Konserten sparket fra med bra spilling og entusiasme, og med vokalist Anders Hellestveit i storform, var det lett å finne den rette stemningen fra første stund. Det er aldri lett å være først ut, men Jackalope-karene lot ikke noe komme i veien for å sparke skikkelig fra. Noe som derimot var påfallende, var hvordan lyden på nettopp denne scenen var mer enn bare litt laber (les: ille), men med en god dose hard, bluespreget rock som verdig oppvarming innabords, var det allikevel bare å glede seg til alt som skulle komme.

Rett etter var det de progressive Hønefoss-karene i Wobbler (8/10) som stod for tur. Det er ingen tvil om at bandet er satt sammen av sabla dyktige musikere hver for seg, men på årets sabbat ble det også klart at de i tillegg er samspilte, at de vet å skape liv på scenen, får med seg publikum og trigger lattermuskelen. Med hopp og sprett, filosofiske beretninger om gnocchi i forkant av låta Gnocchi-Gnosis og spøker om rollen til tamburinen de hadde med seg, fremstod de fortsatt som et seriøst band som evnet å balansere det nedtonede og det mer energifylte, samt imponerende enkeltstående musikerprestasjoner og en helhetlig flott musikalsk opplevelse. Wobbler klarte med dette å male et herlig, progressivt musikkbilde, og selv om det trakk litt ut på slutten, kan ikke dette kalles noe annet enn knall.

Ilende ned til Pokalen igjen var det så tid for Cult of Occult (4/10). Det franske bandet beskriver seg selv som vanhellig «blackened sludge» gjemt i mørket fra Helvetes porter, noe som skapte forventninger om at det var noe skikkelig brutalt og mørkt i vente. Dette skulle dog vise seg å bli noe halvveis, selv om forsøket for så vidt var der. Musikken ble fremført helt OK, oppmøtet var helt OK og konserten i sin helhet var helt OK – intet mer, intet mindre. Det var tidvis litt tafatt tilstedeværelse på scenen, musikken mindre tight, vokalen vaklet og det rytmiske virket ikke å være tilstrekkelig spot on. Lyden på Pokalen var dog fortsatt kritikkverdig, noe som kan tenkes å ha påvirket bandet denne kvelden. For som en i publikum uttalte: «Det ble litt som om Limp Bizkit ble satanister og skulle spille metal.»

Deretter var det britene i Bong (7/10) som var klare til dyst for å komme med litt skikkelig psykedelisk, doom-prega drone til sabbaten. Det er tydelig at karene i Bong kan lyd, for eksempel ved at ting som bue på gitarstreng ikke ble pretensiøst og overflødig, men i stedet skapte en faktisk musikalsk effekt, og at de utvilsomt er gode på å skape bra musikk sammen. Konserten i seg selv ble i grunn som forventet i form av en mer dyptgående, organisk utgave av alt som de allerede får til så bra i studio, med en suggererende, tung og velbalansert opplevelse for alle som var til stede.

Deretter var det dags for nabolandets Maida Vale (9/10). Til tross for at Pokalen fortsatt burde vunnet en pris for laber lyd denne første kvelden, lot de ikke dette sette en stopper for noe. For MaidaVale består av fabelaktige kvinnfolk som både er dyktige musikere og som besitter en god dose karisma. Alle låtene var velspilte, vokalen til Matilda Roth var på topp og det var umulig ikke å la seg rive med. Dette gjorde at de få stedene man kunne pirket på måtte vike for helheten, som rett og slett ble flott. Hver låt kom som herlige tunge bluesrockperler på en snor, og det å få med seg gromlåta (If You Want the Smoke) Be the Fire live ble en høgdare. (Men man kan jo spørre seg selv hvorfor de utgjorde det eneste kvinnelige innslaget på hele sabbatens line-up, men det er en annen historie. Som i grunn er denne historien. Videre kan man jo lure på om de flertallige svenske innslagene under årets festival egentlig er et snikforsøk på ny unionstid. Her kan det jo grubles. Journ. anm.)

Sist ut første halvdel av denne Høstsabbaten var britene i Conan (8/10). Fra første tone var satt var det ikke vanskelig å forstå hvorfor de var headlinere den dagen, for dette er drevne karer som vet å levere det de selv kaller tung og «huleboersk» battle doom. De holdt et jamt over høyt nivå under hele konserten, og selv om det var noe færre folk til stede enn ventet var det stemning nok til både å ta og føle på langs med hele veien. Det vokale var rett og slett rått, samspillet tight, og det var akkurat rett mengde tyngde, driv og musikalsk balanse – for selv om dette er tunge saker var det fortsatt framdrift hele veien. Med dette ga Conan oss det som uten tvil var en dødsbra avslutning på sabbatens første dag.

Eller rettere sagt konsertavslutning, for som en trivelig coda til festivalens første dag, var det nettopp Conan som skulle være DJs på den arrangerte etterfesten. Som Høstsabbat selv har uttalt: «It ain’t over until the fat lady sings.» For etter en knall aften med så mange gode konserter, var det ikke rart at stemningen var på topp blant alle som var til stede og som naturligvis ville være igjen for å kose seg videre. Og «mjødet» fløt, latteren runget, gode samtaler av ulik dybde fant sted og timene fløy, før det plutselig skulle vise seg å bli tid for å bevege seg hjemover, og bli frisk og rask del to av sabbaten.

Lørdag

For karpe diem! Eventuelt meridiem (også kjent som ettermiddagen, journ. anm.). Ny dag, nye muligheter og tilsvarende fjollete floskler, og først ut var Reptile Master (5/10). Dette viste seg dog ikke å være helt på topp, og det kan tenkes at bandet muligens brant seg litt på å være først ute akkurat denne dagen. Lyden på Pokalen var nemlig skjerpet ganger veldig mange, men allikevel var vokalen litt ute og syklet, og det var noe som virket å mangle hele veien – og da ikke bare mangel på stinn brakke. Det betyr ikke at konserten var direkte dårlig, men den var heller ikke helt overveldende fantastisk og havnet litt midt på treet for oss.

Etter dette var det klart for Wild Rocket (6/10). Med en konsert som startet noe tamt, virke – her også. Ut i settet kunne derimot de romrocka irene bevise at det i grunn var helt motsatt, for kurven av samspillenergi, vokalprestasjoner og det som først var litt vaklende pauser mellom låtene vokste seg eksponentielt opp, og resulterte i nettopp den spaca opplevelsen det i utgangspunktet var forventet å få fra dem. Og med en passe tøff backdrop med surrealistisk og til dels forstyrrende filminnhold man kunne godte seg med som en bonus ved siden av musikken, ble helheten i grunn veldig fin.

Det er jo som kjent «no rest for the wicked», og brått var det tid for Mammoth Storm (7/10). Albumet Fornjot har jamt over vært godt mottatt siden utgivelsen i 2015, og det skulle vise seg at det vi fikk servert gjorde seg like godt live som på skive. Bandet er gode på det de gjør, samspillet var bra og enkeltprestasjonene like så, og dette skapte naturligvis en god atmosfære blant alle som var der. Svenskene skuffet med andre ord ikke, der de blide og glade innfridde all forventning med kul musikk, tunge toner og glimt i øyet.

Som en skarp kontrast til mammutene stod så Kollwitz (10/10) for tur. Én ting er å høre bandet på skive, men når man ser Kollwitz live er det ikke rart å forstå hvordan Bodø-bandet stadig vokser seg større og større. For konserten kan ikke beskrives som noe annet enn en opplevelse – og en stor en som sådan. Fra første tone ble satt, ble rommet tømt for alt annet enn den musikalske cocktailen av det raffinerte og det rå, det vakre og det brutale, og det kalde og det gripende som ble spydd ut mot oss. I tillegg til å være sabla gode på scenen, består Kollwitz av svært dyktige musikere som evner å trollbinde publikum med en kakofoni uten like der de maler et stort, mørkt lydbilde, med den gjennomtrengende og effektfulle vokalen til Frederik Hillestad i spissen. Når man i tillegg legger til at alt som foregikk var gjennomført og sømløst og uten dødpunkter, kan ikke dette kalles noe annet enn rått.

Etter å ha fått luften slått ut av seg og blitt høy på støy, var det tid for atter et band fra Söta bror i form av Jeremy Irons and the Ratgang Malibus (8/10) (som i forkant har vært klare på at navnet ikke har noe å gjøre med skuespilleren – överhuvudtaget. Journ. anm.). Det første som slår en er hvor ufattelig godt vokalist og gitarist Karl «Carlos» Apelmo evner å bruke stemmen sin der han går inn i og sjonglerer flere stiler – alt fra mer klassisk til falsett til mer hardt – og mestrer det med glans. Resten av bandet spilte også godt og fikk fram alle de små musikalske nyansene som satte prikken over i’en i denne cocktailen av space og klassisk rock, med en dose psykedelia attåt. Og man kan i grunn være nokså sikker på at man ikke er den eneste som har hatt en god konsertopplevelse når flere buer idet det annonseres at det nå er tid for siste låt.

Med stadig flere gode opplevelser innabords, var det klart for Siena Root (7/10) – et band som mange hadde ventet på. Det finnes overhodet ikke merkelig at dette er karer som folk vil se, for her snakker vi en konsert med både talent og en stødig tilstedeværelse på scenen hele veien fra alle. Med en rytme, groove og en sound man automatisk ender opp med å ta og føle på, ble det hele forsterket av dritgode musikere som ga alt og levde seg inn i hver eneste tone. Selv om de alle utgjorde en god helhet, kom den største helten i form av Erik «Errka» Petersson, som viste at han virkelig kan ta av på orgel som få andre. Allikevel ble det litt for mye jam-preg, for selv om det er gøy å høre hvor flinke folk er og hvor moro det kan være med improvisasjon, ble det litt lite av de faktiske låtene og i stedet litt mye annet som i grunn trakk ut tiden litt. Men konserten ble ikke spolert av den grunn, for Siena Root klarte med glans å innfri både forventninger og mer til.

Nede på Pokalen igjen var det derimot tid for å tone det hele kraftig ned med irske Slomatics (7/10). Med en flokk som stadig krøp nærmere scenen, var det tydelig at dette var noe flere gledet seg til. Og det skulle vise seg at det var grunn til nettopp å glede seg til dette, for selv om det startet noe mindre på plass med en intensitet som virket å stagge og bremse seg selv en smule, sammen med litt vaklende spilling, tok dette seg kraftig opp – og det svært så raskt. Med unntak av noen hull der «det lille ekstra» virket å mangle, var det både dybde, tyngde og driv blant alt og alle på scenen. Bandet spilte i det store og hele tight og godt, og de skal også ha for gull kommunikasjon med publikum hele veien, hvilket alt i alt gjorde hele konserten til noe svært positivt.

Sist men ikke minst var det klart for Truckfighters (8/10). Vokalist og bassist Ozo kunne annonsere at det var ny trommis i vente denne kvelden, som på Det Store Internett visstnok går under navnet Incognito, og deretter den gode, gamle: «Fuckings Norge.» (Det enkle er ofte det beste, journ. anm.) Truckfighters er et band som mildest talt gjør seg live. Gitarist Dango fremstår nærmest som strengekvivalenten til Animal fra Muppet Show der han virker å ha springfjær i alt, og innlevelse har de alle mann. Bandet gjør en god jobb med det de driver med og spiller fletta av låtene sine, men noen ganger blir det litt lite samspill og litt mye hver for seg på scenen, der Dango virker å ha sugd ut noe av energien fra de to andre som da står igjen med litt mindre å gi. Men dette betyr ikke at det er mye å sette fingeren på her, og med smakebiter fra det kommende albumet og en god dose glimt i øyet, var dette mer enn bare en litt god måte å avslutte konsertrekka til årets Høstsabbat.

Men igjen skulle det dog ikke ende her, for suksessen fra gårsdagen måtte selvsagt gjentas med etterfest med mer DJ-moro. Denne kvelden var det Siena Root som hadde det musikalske ansvaret og stilte med god soundtrack for å runde av årets Høstsabbat på skikkelig vis. Det er jo vanskelig å gi seg etter noe som har vært såpass trivelig, og da er det fint med litt festivitas og baluba på tampen. Igjen ble det bra musikk, igjen ble det drekka, igjen ble det skål, igjen ble det ledd og igjen ble det klovnet – både med gamle og nye venner. Tida flyr i godt lag, og etter at klokken hadde tikket seg stadig nærmere det som ble en bysselalletid av relativ størrelse, er det minst én ting som står igjen som sikkert, nemlig at vi allerede gleder oss glugg til neste år!

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Pål Bellis & Guro Torget

[espro-slider id=6605]

Liveanmeldelser

Audrey Horne @ Vulkan Arena

24. september 2016 MHN

Audrey Horne
Vulkan Arena, Oslo
23.09.2016

Audrey Horne viste hvor skapet skal stå med sin formidable oppvisning på Vulkan arena fredag kveld.

Det var med sjokk og en ørliten dose vantro man mottok melding om konsertstart kl. 21.00. Og sjelden har jeg kjent og følt på uttrykket “som julekvelden på kjerringa” – det er nemlig ikke alle som bor i Tigerstaden. Heldigvis viste NSB seg fra sin punktlige side denne småsure fredagskvelden, og takket være uoffisiell norgesrekord i kappgang fra Oslo S til Vulkan rakk vi konsertstart med Norges beste ukronede liveband.

Audrey Horne (9,5/10) fyrte oppskriftsmessig opp med Redemption Blues som åpningslåt, og den satt som en kule. Bandet var åpenbart i storform og lydmannen likeså, for lyden var rett og slett upåklagelig. Ingen tvil om at dette kom til å bli en storveis kveld for de heldige fremmøtte på et godt pakket Vulkan.

Essensen og dynamikken i låtmaterialet til Audrey Horne er som kjent knakende fet både i fysisk format og live, men det er i liveformatet de virkelig kommer til sin rett. Samspillet mellom Isdal og Tofthagen kan ikke beskrives som annet enn magisk, og selv om de åpenbart ikke er eneggede tvillinger, har de utvilsomt telepatiske evner på scenen der de fyrer løs med hver sin Les Paul. Torkjell “Toschie” Rød ja, hva skal man si? Bortsett fra at han mangler hårmanken, har han alt en god rockevokalist skal ha, og litt til. Forbigås skal heller ikke Greve og Lien som kompletterer det hele med imponerende stødighet og trøkk.

Perlene kom på rekke og rad, og naturlig nok var settlista i stor grad basert på låtene fra de to siste skivene Youngblood og Pure Heavy! Stemningen var særdeles god gjennom hele kvelden der vi fikk servert blant annet kremlåtene Show & Tell, Out of the City, High & Dry og Wolf in My Heart, men allsangen kom ikke skikkelig på plass før slutten av settet med Waiting for the Night. For undertegnedes del kom klimakset med Blaze of Ashes fra deres selvtitulerte album fra 2010. At Audrey Horne har et gullkammer av låter er hevet over enhver tvil, og dette er definitivt en av deres beste med en gitarintro som kan få Doug Aldrich til å blekne av misunnelse.

Alle gode ting må ha en slutt, også en kveld med Audrey Horne, dessverre. This Ends Here avsluttet nok en formidabel oppvisning med et gigantisk smell på Vulkan. Og selv om det naturlig nok ikke kom lava ut av høyttalerne på Vulkan var det ikke langt unna. Ikke et eneste dødpunkt, og for enhver som liker hard rock eller generelt musikk for den saks skyld, bør en kveld med Audrey Horne være obligatorisk. Kort oppsummert, nok en fantastisk konsert med Norges udiskutabelt beste liveband, og da sitter superlativene som seg hør og bør velfortjent løst.

Bildegalleri:

[espro-slider id=6529]

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Nyheter

Høstsabbat 2016

15. september 2016 MHN

Høstsabbat

Denne helga kan du få med deg Høstsabbat på Vulkan Arena i Oslo – festivalen for deg som liker det tungt!

Vi tok en prat med folkene som står bak festivalen, for å høre litt mer om hva slags festival Høstsabbat egentlig er, og hva du kan oppleve i løpet av helga.

– Hva slags festival er Høstsabbat?

– Høstsabbat er en tungrock-festival drevet på frivillig basis av ildsjeler innen sjangeren. Vi kaller det tungrock i et forsøk på å finne et vidt samlebegrep for alle sjangrene vi tar med i heksegryta. Vi booker alt fra den svarteste og tungeste doom til mer lystig retrorock. Innimellom der finner du alt fra stoner og heavy blues til prog og spacerock.

– Hvem passer Høstsabbat for?

– Vi tror at Høstsabbat kan passe for alle som liker musikk spilt med ekte instrumenter og som ikke er redde for litt bråk. En forkjærlighet for fuzz og tunge godlyder hjelper også på, men er ikke et must.

– Hvem er gjengen bak festivalen?

– Vi er en gjeng på 5 som jobber med festivalen på helårsbasis: Jens Andreas Storaker, Ole C. Helstad og Robert W. D. Frøseth som er foundingmembers, pluss Eivind Viervoll og meg; Ida Rydeng. Vi alle enten jobber i musikkbransjen til daglig eller spiller i et band innen sjangeren selv. I oppløpet til festivalen får vi med oss Saga Helen Castle og Sara Maria Skarpaas som ekstra krefter på henholdsvis produksjon og PR. Også har vi med oss Marius Hansen på dekor og Ingeborg Christensen som er vår kvinne på Vulkan Arena.

– Hvilke band ser festivalen mest fram til selv?

– Hvis du spør hver og en av oss får du nok minst åtte forskjellige svar. Men jeg gleder meg mest til at nykommerne i Day of the Jackalope skal starte hele festen på fredag og at Reptile Master fra Tromsø skal få vekke folk fra fyllesyka som første menn ut på lørdagen.

– Hvorfor bør folk ta turen på Høstsabbat denne helga?

– Fordi de kommer til å få med seg et bredt spekter av alt som finnes innenfor tyngre rock; både nyskapende ideer som de kanskje aldri har sett eller hørt før, samt sanne legender. Ikke minst fordi de får føle på den utrolige stemningen, varmen og samholdet som oppstår når hundrevis av musikkelskere fra inn- og utland samles en helg i året for å dyrke sin store lidenskap.

Det er med andre ord ingen grunn til å sitte hjemme og gnu førstkommende fredag og lørdag!

Billetter kjøper du her!

Facebook-event

Liveanmeldelser

Voivod @ Vulkan Arena

11. august 2016 MHN

Voivod/Nekromantheon/Purple Hill Witch
Vulkan Arena, Oslo
09.08.2016

Øyafestivalen er i gang, og Metal Hammer Norway var på plass for å bivåne en riktig så fet metalpakke på Vulkan arena.

Den årlige festivalen byr på så mangt, men for undertegnede sin del er det meste som står på scenen nede på Tøyen totalt uinteressant. Heldigvis har noen tatt ansvar, og klubb-Øya på Vulkan kunne i år by på to fremragende norske band og et legendarisk fra Canada. Når publikum i tillegg kunne stå tørrskodd innendørs med tankene på de stakkars festivalgjengerne som badet i gjørme nede i Tøyenparken i øsende regnvær – ja, da lå det meste til rette for en fantastisk kveld med mengder av variert metal inne på Vulkan.

Først ut var Purple Hill Witch (8/10) som til de grader leverte et forrykende show med sin fantastiske doom. Det låt blytungt og ikke minst fett som frityrolje der vokalist og gitarist Kristian Ingvaldsen stod i sentrum for begivenheten med herlige riff. Så får det heller stå sin prøve at stemmen til Ingvaldsen neppe kvalifiserer til en sekser på musikktentamen. Omtrent like sjarmerende som Zeeb Parkes i Witchfinder General er den uansett. Resten av besetningen bestående av Øyvind Kvam på trommer og Andreas Schafferer på bass, kompletterte det hele med både stødighet, trøkk og formidable ferdigheter. Det begynner å bli altfor lenge siden den selvtitulerte debuten fra 2013, og det var betryggende å høre at det er nytt materiale på gang.

Så var turen kommet til Kolbotns store sønner, Nekromantheon (8/10). Rå og fremragende thrash metal av den gamle sorten som virkelig gjør seg live. Nå er ikke undertegnede en av de som bøyde seg helt ned i støvet over den kritikerroste og Spellemannvinnende, Rise, Vulcan Spectre, men live er dette bandet virkelig en opplevelse. Nå er ikke besetningen akkurat førstereisgutter heller, men evnen til å gi av seg selv til tross for et noe tynt befolket konsertlokale, har de utvilsomt. Hardt, kjapt, presist – det var nesten så taket løftet seg. Og det var det bandet selv som stod for, ikke publikum.

Kveldens udiskutable høydepunkt kom sent, men godt i gang. Legendariske Voivod (9/10) fra Canada er et band som bør stå på lista “band jeg må se før jeg dør”. Elsket av en del, og hatet av de som ikke vet bedre. Men ingen band låter som Voivod med sin høyst avanserte progressive thrash metal, og de skaper en elektrisk stemning. Denne kvelden var ikke noe unntak. Denis “Snake” Belanger var i slaget, og gjøglet energisk på scenekanten. Og det lenge før han fikk servert sin bursdagskake på scenen.

Men for min del var det Denis “Piggy” D’Amour sin arvtaker, Dave “Chewy” Mongrain som var mest imponerende. For en gitarist og showman! Like presis som et sveitsisk urverk, og med glitrende teknikk. Rett og slett imponerende, og en verdig etterfølger av legendariske “Piggy”. Grunnlegger av bandet, Michel “Away” Langevin på trommer er også en kuriositet der han fortsatt briljerer med heseblesende taktskifter.

Høydepunktene låtmessig var selvfølgelig de gamle klassikerne, og stemningen var relativt høy under både The Prow og Voivod. Men når tonene av Astronomy Domine fløt ut og fylte Vulkan, ble det virkelig magisk. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg et annet band som klarer å gjøre Pink Floyd-klassikeren så til de grader til sin egen. Voivod leverte et glimrende, men kortvarig sett, og det var for øvrig synd at ikke Vulkan var fylt til randen denne kvelden. For det hadde Voivod fortjent, og hvem vet om og når de kommer tilbake.

Dette var en kveld stappfull av herlig metal som sent vil glemmes. Ikke bare på grunn av Voivod, men også takket være to fremragende norske band som virkelig ga jernet. Og jeg er rimelig sikker på at samtlige som var på Vulkan er unisont enig i det.

Tekst: Pål J. Silihagen
Bilder: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Urgehal, Beastcraft og Endezzma @ Vulkan Arena

16. mai 2016 MHN

Death is Complete:
Urgehal, Beastcraft, Endezzma
Vulkan Arena, Oslo
13.05.2016

Så var tiden kommet da den siste hyllest til selveste Trondr Nefas skulle ta plass fire år etter hans tragiske bortgang. Og hva passer vel bedre enn at tre av hans tidligere band inviterer til en helaften på Vulkan.

Det er litt slunkent oppmøte idet introen til Graveyard Oblivion setter i gang på scenen og Endezzma (6/10) melder sin ankomst. Men salen fylles heldigvis fort opp når bandet setter i gang. Allerede fra første tone merkes det at det er store lydproblemer og til tider kan man vel kanskje si at det var helt krise. Vokalen kutter med jevne mellomrom og volumet løper opp og ned som det selv vil. Det blir litt bedre etter hvert, men det forfølger dessverre bandet gjennom hele konserten. Men til tross for problemene leverer bandet varene så det holder. De gjør en god jobb både musikalsk og på det visuelle, og vi får servert hovedsakelig låter fra bandets eneste fullengder, Erotik Nekrosis, men også en låt fra debut EPen og en smakebit fra bandets kommende plate som kommer snart. Sett bort ifra alle problemene så ble dette en greit gjennomført konsert med det et black metal-show skal inneholde, med mørk musikk, blod og gørr.

Jeg tror det er flere enn meg som krysser fingre og tær for at ting har blitt ordnet opp i idet neste band ut, Beastcraft (7/10), gjør seg klare på scenen. Og idet vokalist Sorath Northgrove klatrer opp på sin medbrakte prekestol bærer det hele i gang og ting er betraktelig bedre denne gang. Litt rusk er det fortsatt, men det klarer vi å leve med. Beastcrafts litt seige doomblack metal setter en mørk stemning over salen og det er topp stemning hele settet igjennom. Godlåtene kommer på rekke og rad, og som personlige favoritter for kvelden var nok Legions of the Dark Lord, Her Highness of Hell, Blackwinged Messiah of Blasphemy og Burnt at his altar. En gjennomført, godkjent gig med mye god stemning og bra musikk som ble avsluttet med intet mindre enn en liten nattverd.

Så var tiden endelig kommet og bandet alle har ventet på i hele kveld begynner endelig å gjøre seg klare, og det er intet mindre enn sju vokalister som skal være med under denne konserten. Alle de utvalgte fremfører de låtene de gjør på den siste platen til Urgehal (9/10), pluss at de gjør en låt til hver. Og først ut er Hoest fra Taake som åpner det hele med The Sulphur Black Haze før han følger opp med Nekromisantrop. Lyden har blitt betraktelig mye bedre nå, og det er topp stemning både på scenen og ute i salen. De neste vokalistene som kommer på rekke og rad er Morten Shax (Endezzma), Sorath (Beastcraft), Kvarforth (Shining), Nattefrost (Carpathian Forest), Nag (Tsjuder) og Mannevond (Koldbrann). Låtene de fremfører, foruten som de synger på på skiva, er Goatcraft Torment, The Eternal Eclipse, Dødsmarsj til Helvete, Antireligiøs, The Necessity of Total Genocide og Satanic Black Metal in Hell. Shax kommer tilbake helt til slutt for å ta en siste låt, men den fikk jeg dessverre ikke med meg. Dette ble en fantastisk gjennomført konsert med mange høydepunkter, ikke alle leverte like bra, men alt i alt så ble dette helt knall og en verdig hyllest til Trondr som ville vært ufattelig stolt om han hadde fått oppleve dette.

Kort oppsummert så var dette en fantastisk kveld som kunne vært så ufattelig mye bedre om lyden hadde vært på deres side, men bandene var profesjonelle og gjorde det beste ut av det og klarte å skape en fantastisk kveld som vil være med oss i lange tider fremover.

Tekst: Per Aage Melby

Foto: Therese C. Wangberg

[espro-slider id=4585]

Konkurranser

Vinn billetter til Urgehal: Death Is Complete

11. mai 2016 MHN

Fredag 13. holdes det en helt spesiell minnekonsert, med tittelen Death is Complete, til ære for den avdøde Urgehal-frontmannen Trondr Nefas, som forlot oss 13. mai 2012. Konserten består av konserter med hans tre band, Urgehal, Beastcraft og Endezzma, som her deler scene for første og siste gang! Til alt overmål vil Urgehal-konserten gjestes av en rekke prominente vokalister, og det dreier seg om ingen ringere enn Hoest (Taake), Nag (Tsjuder), Nattefrost (Carpathian Forest), Niklas Kvarforth (Shining SE), Sorath (Beastcraft), Mannevond (Koldbrann) og M. Shax (Endezzma).

En heldig vinner kan stikke av med 2 billetter til denne historiske begiveneheten. Vinneren trekkes torsdag ettermiddag. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive i kommentarfeltet hvilket av de tre bandene du gleder deg mest til å se.

Facebook-event | Billetter

Liveanmeldelser

Kadavar, The Shrine, Satan’s Satyrs og Horisont @ Vulkan

9. desember 2015 crazyhammers

Kadavar + The Shrine + Satan’s Satyrs + Horisont
Vulkan Arena, Oslo
03.12.2015

Det som i utgangspunktet virket som en superkveld for klassisk tungrock på Vulkan Arena, ble dessverre litt ødelagt av spillerekkefølgen, som ble forandret flere ganger før konsertstart. Først ut var nemlig svenske Horisont (7/10), som mange i publikum hadde gledet seg stort til, flere mer enn til Kadavar virket det som. Trist var det derfor at de ble avspist med en drøy halvtime som førsteband, etter at de hadde startet nestøverst på plakaten med over en times spilletid. Dette ble så justert to ganger i løpet av konsertdagen. Bandet har et fantastisk nytt album ute som de turnerer for, og først ut var åpningssporet og tittellåten, Odyssey. Sangen høres om mulig enda mer episk og spektakulær ut live enn på skive, og vokalist Axel Söderberg gjør en god jobb i sin nye tilleggsrolle som keyboardist. Det som umiddelbart var bekymringer for om dette ville forstyrre hans allerede krevende oppgave som vokalist, viste seg å være helt uten grunn, for fraseringer og falsetter satt nemlig akkurat som de skulle. Resten av bandet virket også å være i storform, med Pontus Jordan og bandets egen Lemmy, Magnus Delborg, som en rytmeseksjon tightere enn Donald Trumps asylpolitikk, og noen herlige gitardueller utført nærmest i blinde der de stod på hver sin side av scenen, Charlie Van Loo og nykommeren Tom Sutton. Derfor var det mange som ble skuffet da seks låter var alt de fikk denne kvelden, fem fra det nye albumet, og én («Writing on the Wall») fra forgjengeren «Time Warriors». Konserten ble avsluttet med den nye videosingelen «Bad News», og det korte settet gjorde altså at vi ikke fikk den forrykende førstesingelen «Break The Limit», bandets første tilnærmede hit, «Nightrider», samt flere andre godlåter. Dagen etter var det hjembyen Göteborg som stod på turnélisten, så det kan nok være at bandet valgte å spille tidlig for å kunne få litt ekstra tid hjemme, men vi skulle så gjerne sett og hørt mer av dem denne kvelden. Vi får krysse fingrene for at de kommer tilbake på en egen turné på nyåret.

Neste band på plakaten var Satan’s Satyrs (4/10), en amerikansk trio som har holdt det gående siden 2009. Undertegnede hadde så vidt rukket å sette seg inn i bandets nyeste album, «Don’t Deliver Us» (deres tredje fullengder), samt resten av diskografien dagene i forkant av konserten, og det skulle vise seg at det som var en nedtur på plate også var en nedtur live, nemlig vokalen. Clayton Burgess, eller Claythanas som han kaller seg i dette bandet, synger nemlig med en ufattelig slitsom stemme som låter veldig påtatt, og kan nesten sammenlignes med en sarkastisk stemme du ville gjort om du skulle hermet og gjort narr av noen, i dette tilfellet kan du jo se for deg Sharon Osbourne gjøre narr av Ozzy. I tillegg klarer han ikke å holde trøkket godt nok oppe på bassen når gitarist Jarrett Nettnin gyver løs på gitarsoloene, slik man er nødt til som en trio. Det å skru forsterkerne opp til elleve er ikke likestilt med trøkk. Bandet ser ut som en million dollar på scenen, men har til tross for et par fete riff og trommebrekk dessverre ikke låtene til å bakke det opp.

Tredje band for kvelden virket å være totalt ukjent for de aller fleste, noe som også ble bevist gjennom at store deler av publikum valgte å bruke denne tiden til å ta seg en røykepause. The Shrine (5/10) var sågar et nytt blad for undertegnede også, og med unntak av et par videoer sett i all hui og hast på Youtube, et ubeskrevet et. Lydbildet til californierne minner litt om Fu Manchu, og bandet deler også flere av de samme interessene, som skating, øl, røyking (her kan man selvsagt bare tippe) og fuzzpedaler. Som trio klarer de fint det Satan’s Satyrs ikke klarte, nemlig å holde trøkket oppe, men det blir allikevel noe uforløst over det hele. Også her får man innimellom servert noen herlige riff, fet bass og et monster av en trommis, men vokalen og melodiene blir dessverre litt for kjedelige og ensformige til at det blir det helt store. Låtene blir for like og etter konserten er man faktisk litt usikker på om man hørte tre eller åtte av dem.

Sistemann ut var plakattopperne Kadavar (7/10), og med dem en oppdatering av scenografien. I bakkant av forsterkere og trommesett kom det nemlig frem tre hvite filtpyramider som gjenspeilte de tre A’ene i logoen. Når disse så ble belyst ga det en kul effekt som stod i stil med både musikk og band. Tyskerne startet med trioen «Lord of the Sky», «Pale Blue Eyes» og «Stolen Dreams» fra deres forrykende nye album, Berlin, og først etter dette var det tegn til interaksjon med publikum fra vokalist Christoph Lindemann sin side, i form av et beskjedent ‘takk’ til den nesten fullstappede Vulkan-salen. De velger i stor grad å la musikken snakke for seg, og i så måte er de et velformulert band. Den «nye» bassisten, Simon Bouteloup, beviste at han har vært med på å utvikle bandets lydbilde videre etter at han ble med, samtidig som de fortsatt låter umiskjennelig som seg selv. Spesielt på låter som «Forgotten Past» og «Living in Your Head» fra førstealbumet hørte man at hans gitaristlignende tilnærming til å spille låtene gjorde seg gjeldende. Trommis Christoph Bartelt var også et syn for seg selv der han til tider hentet slagene fra så langt bak at han omtrent nådde inn i backstageområdet. Lindemann kompletterte trioen med sine fulltreffere av noen gitarsoloer, som består av like deler improvisasjon og planlagt virtuositet, og sin distinkte tyske aksent på vokalen. Denne dynamikken kombinert med låter fra det nye albumet, som fremstår mer variert enn de to forgjengerne, gjorde at Kadavar er et enda mer spennende liveband i dag enn for bare et par år siden. En låt som «Old Man» for eksempel, livner opp hele settet, mens «Creature Of The Demon» byr på en avslutningsjam som man sist så lignende til her til lands da Motorpsycho spilte «The Wheel» på Øyafestivalen i 2010. Dessverre er ikke det repeterende riffet til «Creature…» like fengende som «The Wheel», og hele denne seansen ble noe langdryg. Men, bandet lot som sagt musikken snakke for seg, og de virket å ha mye på hjertet denne kvelden. Allikevel ble to timer kanskje litt vel i overkant, noe som også kom til syne da salen ikke var mer enn halvfull i det bandet kom på igjen for sine tre ekstranumre. Men, mannefallet hadde startet før de gikk av scenen første gang, så en jo kan undre seg om det er bandet som burde korte ned på jammepartier, etc., og dermed legge tøyler på seg selv? Eller er det publikum som er blitt bortskjemte og late, og ute av stand til å fordøye låter som innebærer at man må være villig til å bruke litt krefter på lyttingen, og klare å leve seg litt inn i låtene selv? Selv står jeg med beina i begge disse leirene da jeg mener at folk burde sette pris på og nyte livemusikk for alt det er verdt, for det er ingen selvfølge at band tar seg råd til den kalkulerte risikoen det vil være å komme hit om man ikke kan stole på at publikum støtter opp. Samtidig så var alle de seks personene jeg var på konsert med for lengst forsvunnet i det siste akkord ble plektret, og jeg må innrømme at den siste halvtimen så både egne føtter og rygg, med glede i hver sene og muskel, frem til at det hele skulle bli ferdig. Med andre ord en godt gjennomført konsert som med fordel kunne vært noe kortet ned.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Guro Torget

Nyheter

Kadavar spiller på Vulkan Arena

1. desember 2015 crazyhammers

Er dette den sprekeste line-up-en du får se på en norsk scene i år? Ikke umulig.

Vulkan Arena spytter ikke i glasset når det er fest, og hyrer inn de kuleste gutta i klassen til å stå for musikken.

Tyske Kadavar slapp i år kanonskiva «Berlin», som du definitivt bør skaffe deg om den ikke allerede står i samlinga. Synsere vil trekke frem Wolfmother og andre retrorockband som referansepunkter, men kan man ikke bare si at det er gammal rock med ny lyd, da?

Horisonts «Odyssey» topper årslistene både hos fans og anmeldere når status for 2015 skal gjøres opp, og ikke uten grunn. Søta, bebartada och olajakka-ikledda bror KAN nemlig hårdrockshistorien på rams, og VET hvordan man spiller klassisk rock. Man må gjerne trekke paralleller til landsmennene i Graveyard.

Bandet som bare kaller musikken sin «psychedelic violence» og kombinerer skateboards med rock ‘n’ roll heter The Shrine og kommer fra Venice Beach i California. Den forannevnte beskrivelsen er i seg selv kul nok til at du bør sjekke ut bandet.

Satan’s Satyrs er motorsykkelgjengen fra helvete, som kombinerer møkkete punk med skitten doom og skrekkfilmer på VHS. At dette bandet spiller først – som i «står NEDERST på plakaten» – er intet mindre enn vanvittig, og sier det meste om hvor snasent programmet er denne torsdagskvelden på Vulkan.

Om du er bokstavallergiker og ikke gadd å lese det ovennevnte, kan du nøyde deg med de tre neste ordene:

Kjøp billett her: http://www.billettservice.no/event/464913

Mer info: http://vulkanarena.no/shows/216-Kadavar-%28DE%29

Liveanmeldelser

Pentagram @ Vulkan Arena

16. november 2015 MHN

Pentagram + The Order of Israfel + Den Saakaldte
Vulkan Arena, Oslo
11.11.2015

Grunnet et forsinket fly åpnet dørene 20 minutter over tida denne kvelden, men Den Saakaldte (8/10) holdt likevel tidsplanen og startet på slaget. Det var noe glissent oppmøte i starten, men det var jevnt tilsig av folk. Selv om bandet et par ganger bryskt måtte oppmuntre til stemning i salen, tok det seg fortjent opp. Østlandsbandet, med greske Sykelig i ledelsen, har og har hatt flere større utenlandsoppdrag på tapetet som Graspop og Phantoms of Pilsen, og spilte en blanding av nye og eldre låter denne kvelden. Spesielt på en av de personlige favorittene «La vinteren vare evig» viste den relativt nye vokalisten Eldur at han definitivt hører hjemme her, og bidro til stemningen ved å stirre olmt utover publikum i perioder. Sceneshowet var altså enkelt, med fokus på musikken og stemningen, noe som passer den litt «gammeldagse» metal-stilen deres bra. Til tider var det dog en anelse mindre slagfast enn det burde fra bakerste mann, men ikke nok til at det ødela opplevelsen. «Jag eeelsker Norje!»-utbruddene fra sidemannen er vel bevis på det..

Neste band ut var det svenske bandet The Order of Israfel (7/10). Gøteborgbandet ble startet i 2012 og spiller en type doom med variasjoner – det svinger mellom de tyngste partier og mer melodiøs glad musikk. Den opprinnelig australske vokalisten Tom Sutton holdt kontakten med publikum gående, noe som nok var lurt da dette ellers kunne blitt litt ensformig for mine ører. Så måtte de da også i perioder dele oppmerksomheten med en søramerikansk enmanns-moshpit som dessverre satte en demper på stemningen for de nærmeste rundt ham – som etter hvert ble mange. Lett refs til Vulkan Arenas vakthold der, som strengt tatt burde grepet inn før de gjorde. Bortsett fra det, var det en god opptreden av bandet, som hadde sin første av mange opptredener sammen med Pentagram denne kvelden.

Til slutt var det hovedpersonene selv i Pentagram (10/10) som skulle frem i scenelyset – til stor jubel blant alle fremmøtte. Pentagram er et band man kommer og bivåner for hovedsakelig to ting – å se på vokalist Bobby Liebling, og å småskråle til gode gamle slagere man har hørt hundre ganger før. Det slår dermed aldri feil, ei heller denne kvelden. Positivt nok var det også tatt med en del låter fra det nyeste albumet i settlista. Det var nok knyttet en del forventninger, både gode og mindre optimistiske, til den nye plata «Curious Volume» da den kom ut nå i august 2015. Personlig hadde jeg ikke rukket å høre mye på den før dette Vulkan-showet, men det skal definitivt rettes opp i. Dette svingte faktisk vel så bra som de gamle låtene!

Kultvokalist Bobby Liebling har selvsagt definitivt blitt eldre med rocker-årene, men flørtingen med publikum vil fremdeles ingen ende ta, og det var deilig stemning mellom gutta på scenen og røkla på gølvet denne kvelden. Dessverre så det dog ut til at lyden for bandet på scenen ikke var spesielt god, og det var mye fekting og armveiving i retning lydmannen. Til slutt ble det så ille at på et tidspunkt måtte Bobby kommentere dette høyt, og han poengterte at han ikke ville synge sure unoter for oss – særlig ikke på nye låter – og derfor trengte mer gitar i sin monitor. Men som det vanligvis er med slike store og elskede band, har ikke litt slingring i lydbildet all verdens å si, og sant å si var det ikke noe merkbart problem ut mot den trofaste tilhørerskaren. Pentagram har låtmaterialet sitt under huden på både seg selv og oss andre, og showet var ganske enkelt helt topp. Stemningen var bedre her enn på mange andre konserter jeg har vært publikum på, og da de proklamerte låter fra deres første og tidlige album, sto den høylytte skålingen rett og slett i taket.

Tekst: Ane Camilla Helgesen

Foto: Therese C. Wangberg

Liveanmeldelser

Uncle Acid & The Deadbeats @ Vulkan Arena

11. november 2015 MHN

Uncle Acid & The Deadbeats + The Spiders
Vulkan Arena, Oslo
05.11.2015

Først ut på Vulkan Arena var svenskene i The Spiders (6,5/10), og de gjorde seg slettes ikke bort. Ann-Sofie Hoyles stod frem som en solid frontfigur som ga alt for å fyre opp publikum, og responsen var også tålelig bra. Vokalmessig er hun ikke helt på nivå med Elin Larsson i Blues Pills, som det faller seg naturlig å sammenligne henne med, men så krever heller ikke musikken deres det. Deres blanding av garagerock og glamrock står også godt til fremtoningen deres på scenen, der nevnte Hoyles ser ut som om hun kunne vært statist i Easy Rider, mens resten av bandet lett kunne blitt forvekslet med David Bowies band rundt Ziggy Stardust. Et hyggelig bekjentskap, og en absolutt godkjent oppvarmingsjobb!

UncleAcid_0018 — Uncle Acid & The Deadbeats

Etter en kort ryddesjau på scenen var det så klart for kveldens hovedpersoner, Uncle Acid & The Deadbeats (8/10). Ved siden av forsterkerne til bandet lå det et vanlig Celtic-skjerf, samt et med Ronny Deilas navn på. Om dette opprinnelig var ment for å støtte nordmannen i en vanskelig tid som sjef for det skotske laget vites ikke, men Ronny-skjerfet ble i alle fall kontant slengt i bakken av K.R. Starrs som det første han gjorde når han kom på scenen. Kanskje var det hjemmetapet mot Molde mens de ventet på å gå på scenen som endret hans mening i den eventuelle støtten? Anywho…bandet startet forrykende med duoen «Waiting For Blood» og «Mind Crawler», henholdsvis fra årets skapning «The Night Creeper» og forgjengeren «Mind Control». Allerede fra starten av merker man at de til tider simple rytmene blandet med de tunge riffene har en massesuggererende effekt, og man klarer rett og slett ikke la være å headbange. For undertegnede har Uncle Acid-konserter vært synonymt med stiv nakke dagen etterpå, og det skulle ikke bli noe annerledes denne gangen.

Når man etter hvert fikk de virkelige godbitene fra «Blood Lust», «13 Candles» og überfengende, nakkebrekkende, Tony-Iommi-misunneliggjørende, «I’ll Cut You Down», så eksploderte et fullsatt Vulkan Arena i en orgie av armer, bein, hår, svette og djevelhorn. At man ikke ser så mye av hva bandet gjør når man bedriver slike aktiviteter gjør egentlig ikke så mye i dette tilfellet, fordi det er nøyaktig det samme som foregår oppe på scenen som ute i salen, med unntak av at hendene som lager djevelhorn i salen brukes til å lage musikk der oppe. Og hvilken herlig musikk! De doble vokalene til Starrs og Yotam Rubinger gir bandet et helt unikt sound, og det funker enda bedre live enn på skive. Der de på skive kan bli litt ensformige i lengden, er trøkket og spillegleden såpass overveldende live, at man får et helt annet syn på materialet. Kveldens siste store høydepunkt er for øvrig også siste nummer før den obligatoriske lille turen av scenen, nemlig «Vampire Circus» fra førstealbumet. Ekstranumrene sparker også godt fra seg, og man er både svett, hes og vel vitende om at hodet ikke kommer til å ha like mange graders bevegelighet dagen derpå. Med andre ord, nok en herlig kveld med Onkel Syre og vennene hans!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Pål Bellis

Nyheter

Pentagram @ Vulkan Arena

9. november 2015 MHN

Amerikanske Pentagram burde være et kjent navn for alle som får rykninger i rockefoten av doom-rock fra 70-tallet. Frontmann Bobby Liebling, udødeliggjort i dokumentaren Last Days Here, er en scenepersonlighet langt utenom det vanlige, og det er få som forlater en Pentagram-konsert uten å ha fått varige men av Lieblings intense blikk. De siste årene har Pentagram vært på disse kanter både titt og ofte, og etter ett års pause er også gitarist Victor Griffin tilbake i bandet. Pentagram er aktuelle med skiva Curious Volume.

Support ved The Order of Israfel og Den Saakaldte. Les mer om konserten HER.

Dems grillar Biden FDA-nominerad ?ver opioider, apoteksband anadrol anapolon eller oxymetholone med leverans cma pharma-sonden s?krar ?8m f?r nhs – gov.uk

Nyheter

Uncle Acid & The Deadbeats på Vulkan Arena.

4. november 2015 MHN

UNCLE ACID & THE DEADBEATS

Du så dem sikkert som support for Black Sabbath på Telenor Arena, eller på et forhåndsutsolgt John Dee sist de var i byen. Dersom du var der vet du hva du får, nemlig 70-tallsinspirert groove-rock med sterke psykedeliske vibber. Dersom du ikke var der får du nå en ny anledning til å se hva du gikk glipp av sist. Møteplikt? You bet.

Svenske Spiders er support, og dørene åpner kl 20.00.

Mer info HER:

Facebook-event

Liveanmeldelser

1349 @ Vulkan Arena

4. november 2015 MHN

1349 + Tusmørke + Koldbrann
Vulkan Arena, Oslo
30.10.2015

Lille Halloween var det 666-årsjubileum for svartedauden på Vulkan/Pokalen. Det ble en interessant og lett høytidelig åpning der professor emeritus Ole Jørgen Benedictow fortalte historien om pestas Norgesinntog i sitt foredrag «Ars Moriendi – en 666-årsmarkering av Svartedauden». Han er pest- og middelalderekspert, med flere bøker om emnet bak seg, og det var synd at Ikke alle var like interesserte i dette. Til tider var det veldig vanskelig å få med seg alt som ble fortalt fra scenen grunnet skravlende publikummere – men med tanke på navnet til kveldens hovedband var det en fun-fact verdt å merke seg at kveldens jubilant faktisk kom til Norge i 1348, og ikke 1349… (10/10 til professoren, terningkast antakelig litt påvirket av emnet som jeg selv jobber med..)

Mindre årstallavhengige, men likevel navnmessig epokeaktuelle Koldbrann (8/10) startet den musikalske moroa på Pokalen. Det ble umiddelbart god stemning blant tilhørerne, og professoren selv var også å se blant publikum en stund. De spilte en blanding av gode, gamle og for mange etterlengtede nye låter, og det ble raskt trangt om plassen fremst i lokalet. Dessverre for dem som ikke var til stede denne dagen, var dette årets eneste konsert i Norge for bandet. Når låtene sitter som de gjorde denne dagen, er det vanskelig å stå og høre på uten å svinge i nakkemuskulaturen, noe mange syntes å være enige med meg om.

Oppe i annen etasje hang deretter hjelmen klar i det røde lyset over scenen, og det tok ikke lang tid før 1349 (7/10) spredte stemning da de gikk på. Som opplyst var det Hellfire-plata som skulle spilles i sin helhet denne kvelden, og det ble gjort uten store overraskelser. Dette bandet leverer bestandig, man vet hva man får og at det er en solid greie. Groove gjorde det så absolutt også. Lyden var kanskje ikke den aller beste her, og i lengden kan det være et ødeleggende moment med denne typen musikk, men siden det var kjent låtmateriale (for de aller fleste i alle fall) var det egentlig ikke noe å pirke på. Ravn tok seg også på et tidspunkt tid til å gå ned og frem til fremste rad og håndhilse på den øldrikkende fanskaren sin, før han fortsatte showet fra scenen. Ta den, Bieber! Dessverre ble derimot oppmerksomheten i perioder dratt vekk fra mennene på scenen og ut til publikum rundt, der jeg forventet både ett og flere medisinske frafall i rekkene grunnet lyscrewets overdrevne strobebruk. Heldigvis tok jeg feil. 1349 avsluttet med en laidback «Skal vi ta en tell? Ok da» før de skålte seg av scenen til full jubel fra salen. De fleste ble nok stående litt umettet tilbake, men det er aldri feil å slutte mens leken er god!

Kveldens siste band var Tusmørke (7/10), som hadde stelt i stand en egen halvtimes lang konsert basert på svartedauden. Dette bandet er for egen del veldig interessant, der psykedelisk folkemusikk og bevegelser på scenen skaper et helt spesielt uttrykk. Iblandet tidsriktige instrumenter for kvelden, som tussefløyte og dreielire, var det nesten mer en slags spel-oppvisning enn en konsert. Dessverre fikk jeg ikke med meg siste del av dette showet, men skal absolutt følge mer med på hva Tusmørke bedriver videre.

Tekst: Ane Camilla Helgesen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Nyheter

1349 – 10 YEARS OF HELLFIRE

28. oktober 2015 MHN

I år er det 10 år siden 1349 ga ut ‘Hellfire’ og det er 666 år siden Svartedauden kom til Norge i 1349 og tok landet med storm. Dette skal markeres med en kjempedag på Vulkan Arena, med både foredrag og konserter! Vel møtt

Billett til 1349 gir inngang til alle arr. på huset 30. oktober. Billetter kjøpes HER.

I år er det 666 år siden byllepesten tok livet av to tredeler av befolkning i Norge. I 1349 spredte svartedauen seg over hele landet og folk sto maktesløse ovenfor en farsott de ikke forsto. Var det Gud som straffet folket? Hva skulle man gjøre for å beskytte seg og sine? Hvordan kunne sjelen reddes når sykdommen slo til? Det går ennå gjetord om denne mørke perioden i Norgeshistorien.

Nå har pestturnéen vært innom Bergen og Trondheim og tredje utbrudd blir i Oslo 30. oktober på Vulkan og Pokal der 1349 for en kveld ser seg tilbake og gjør fortiden levende igjen ved å spille ”Hellfire” fra start til slutt. Hellfire var det albumet som sørget for internasjonal oppmerksomhet for 1349. I tilleg får du prof. emer. Benedictow og Koldbrann og Tusmørke.

Professor emeritus Ole Jørgen Benedictow er middelalderhistoriker og pestekspert med flere bøker om emnet på utgivelseslisten. Før konsertene i Bergen, Trondheim og Oslo holder han foredraget «Ars Moriendi- En 666-årsmarkering av svartedauen».

«Det er med stor spenning at vi ønsker folket velkommen til dette spesielle showet- Vi ser selv også frem til denne markeringen av vår tredje fullengder «Hellfire». Det faktum at det er 666 år siden året vi har navnet vårt i fra, er jo og en artig kuriositet i seg selv, men i all hovedsak vil denne kvelden være viet til platen som på mange måter var med på å bane vei for reisen videre til der 1349 er i dag. Skål, vi kan love et helvetes leven på Vulkan denne aftenen» – Archaon

1349 Facebook

Facebook Event

Liveanmeldelser, Musikk

Sólstafir + Mono + The Ocean @ Vulkan, Oslo

15. oktober 2015 MHN

Sólstafir + Mono + The Ocean
Vulkan Arena, Oslo
13.10.2015

Først ut denne kvelden var tyskerne i The Ocean (7/10). Med svært god tilbakemelding på siste album, Pelagial, var det bare å gjøre seg klar der bandet sparket ifra med de to første sporene på skiva. Det er ikke tvil om at samtlige i bandet er dyktige, men noen steder ble det mindre samspill og mer fokus på hvert sitt. I tillegg hørtes Loïc Rossetti tidvis sliten ut under clean-partiene, og ubalansen i lyden mellom samplet instrumentell lyd og livemusikk ble påfallende skjev. The Ocean er uansett flinke folk som liker å spille, og ga oss en fin start på helaftenen på Vulkan.

Deretter var det klart for de anerkjente post-rockerne i Mono (9/10), og her var det bare å ta av seg hatten fra første sekund. Det var intet annet enn imponerende å se – og ikke minst høre – hvor god kontroll hele bandet hadde over effektbruk, elektronikk, eget instrument og samspill på samme tid. Bandets grunnlegger, Takaakira Goto, er uten tvil en svært dyktig gitarist som skaper et unikt lydteppe som henger over konserten, der musikken blander støy, ulike klanger, vakre melodier, følelsesladd innlevelse og svært kontrasterende dynamikk. Med låta Kanata midt i settet var det ingen tvil om at Mono leverte noe stort denne kvelden.

Eneste pirk går ikke på bandet selv, men på at lydmannen burde hatt litt ris. Lyden burde vært skrudd tyngre og kontrastene burde fremkommet bedre. Dette gjorde blant annet at publikum på et tidspunkt trodde konserten var slutt før tiden, noe som trakk ned. Denne faktoren var allikevel ikke nok til å påvirke helheten, for MONO ga alle oss som var til stede på Vulkan en topp konsertopplevelse.

Det er ikke til å stikke under en stol at Sólstafir (9,5/10) står fram som unike på alle måter. Etter den ene gode albumtilbakemeldingen etter den andre, herunder fjorårets suksess Ótta, stod forventningene som tente lys der islendingene entret scenen. Etter mye drama dette året skulle det også bli spennende å se hva de hadde å by på med Hallgrímur Jón Hallgrímsson bak trommesettet.

Akkurat som sist, så skuffet ikke Sólstafir det grann. De hjemsøkende, raspende skrikene til Aðalbjörn Tryggvason ljomet gjennom rommet på intet annet enn perfekt vis, mens spillingen helt klart var på topp hos samtlige av de andre medlemmene; blant annet hadde Svavar Austmann tydelig en svært god dag bak de fire basstrengene sine. Låtmessig stod Ótta og Ljós í Stormi fram som kveldens høydepunkt.

Addi forsøkte seg også på å snakke norsk, og sjarmerte alle med en noe gebrokken, dog korrekt norsk, der han var glad for å være i landet og håpet vi ville høre mer: ”For en gang var vi også nordmenn. Vi har bare bodd på Island noen år. Så gi meg et skrik, nå – Iron Maiden style!” Med karisma, dyktig spilling, god kommunikasjon med hverandre og publikum, samt en god dose innlevelse, leverte Sólstafir som søren og skapte en flott avslutning på Vulkan denne kvelden.

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Guro Torget

Vi anbefaler

Sólstafir på Vulkan i kveld!

13. oktober 2015 MHN

Et av Islands særeste band (og det sier ikke lite) besøker Oslo og Vulkan Scene i kveld. Bandet blander metal, psykedelia og hard rock med islandske stemninger, iført cowboyhatter og slips. Høres ut som noe det ville vært for dumt å gå glipp av, ikke sant?

Sólstafir har med japanske Mono og tyske The Ocean som supportband.

Dørene åpner 20.00, billetter 320,- pluss avgift. 18 år leg.

Mer info her: http://vulkanarena.no/shows/218-SOLSTAFIR-%28IS%29

Norges feteste blekke