To av Norges mest hardtslående hardrock- og metal band slår seg sammen til en knyttneve av en turnepakke under tittelen «The Devil’s Bell in the Wild North West»!
Sogndølene i Vreid har reist Sognametal-flagget siden tidlig 90-tall og turnert verden rundt med nærmere 600 konserter i 25 land. I 2021 slapp de sitt magnum opus Wild North West i form av et massivt album og egen film som høstet enorme kritikker verden rundt. I 2022 herjer de festivaler som Hellfest, Copenhell, Karmøygeddon og Inferno med sitt spektakulære sceneshow, og til høsten skal de bergta de norske scenene igjen med sin unike blanding av klassisk hardrock & black metal.
Audrey Horne har siden bandet ble grunnlagt i 2002 etablert seg som et av landets fremste leverandører av hardtslående klassisk hardrock. Deres siste plate, Devil’s Bell, har fått strålende kritikker over hele kloden og klatret helt til en imponerende 19. plass på de offisielle Tyske albumlistene. Det er ikke «bare-bare» i et av verdens største musikkmarkeder. Liker du band som Thin Lizzy, Alice In Chains, Ozzy Osbourne og Iron Maiden, er sjansen overhengende for at du vil digge Audrey Horne. Ikke minst er kvintetten et fyrverkeri live!
Inferno Festival 2022 Rockefeller, Oslo 16. april, 2022
Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.
På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.
Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.
Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.
Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.
Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.
Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken
For å vite hvor man skal gå, må man vite hvor man kommer fra, hevdes det. Vreids rendyrking av sine røtter, staker ut en kurs som de står fjellstøtt på.
Med Wild North West, leverer gutta fra Sogndal sin niende skive. Musikken befinner seg fortsatt innen black metal med både rock og thrash ispedd. Det låter stort og stemningsfullt, noe som både tekst, cover og musikk understreker. Sjekk ut skiva på egen hånd, så kan dere heller lese om litt andre ting som grunnlegger, låtskriver og bassist Jarle “Hváll” Kvåle snakker om i det påfølgende. De som trodde at korona skulle stoppe Vreid, er herved motbevist, for det er spennende ting som skjer i Vreid sitt univers. Gled dere!
– Det har aldri vært så mye oppmerksomhet og intervjuer som denne gangen. (Jarle om interessen rundt skiva)
Etter en behørig positiv tilbakemelding rettet mot det nye produktet, lar vi Jarle få fortelle om hvordan det er med interessen rundt slippet. “Jeg er veldig glad for at det er så mye press på oss som det er nå. På grunn av korona, måtte vi flere ganger i fjor gjøre om på alle planer vi hadde, og til slutt tenkte vi bare “fuck it, vi jobber på med alt vi har”. Så 2020 gikk egentlig ganske fort, siden vi jobbet utrolig mye med både skiva og filmen som kommer. For tiden er vi dypt inne i promoperioden, og det har aldri vært så mye oppmerksomhet og intervjuer som denne gangen. Det er merkbart at folk liker plata, og det er en veldig god følelse å ha når man har brukt så mye tid, og lagt ned så mye arbeid, i skiva. Så feedbacken vi får viser at vi har truffet et eller annet som gjør at flere enn oss er veldig fornøyd med produktet. Det er klart dét er en deilig følelse.”
– Vi fant noen gamle opptak som jeg og Terje Bakken hadde laget, samt noen andre gamle Vreid-ting, som vi bestemte oss for å bruke. (Jarle om låtmaterialet)
Jarle kan også fortelle at oppskriften har vært rimelig den samme som før. “Vi har ikke gjort noe konkret annerledes, det er vel mer slik at albumet er et resultat av det vi har gått og kvernet på de siste 25 årene, og så har dette kulminert til det det er i dag. Men det har også gjennom prosessen skjedd en del “rare” ting som har preget plata. Vi fant noen gamle opptak som jeg og Terje (Bakken, Windir, død 2004) hadde laget, samt noen andre gamle Vreid-ting, som vi bestemte oss for å bruke. Når sånne pust fra fortiden dukker opp, så gjør jo det noe med helheten, og det setter definitivt i gang kreativiteten. Det gir ihvertfall meg en ekte form for inspirasjon. Utover det har jeg egentlig bare sittet og skrevet framover, selv om også det at vi begynte å lage en film samtidig som vi skrev skiva selvfølgelig påvirket det hele. Alt dette har ført til at WNW er en plate som vi har brukt ekstremt mye tid på,” forteller Jarle
– Så etter en stund sa jeg til plateselskapet at vi ikke bare skulle lage en musikkvideo, men åtte, og de skulle knyttes sammen til en stor og bred film! (Jarle om filmen som kommer)
Vi fortsetter med å spørre litt mer om filmen Jarle nevner. “Jeg har alltid vært glad i filmformatet, musikkvideoer og slikt. Det er mange musikkvideoer som har gitt meg mye opp gjennom årene, så takk og pris for Headbangers Ball og dets like. Dessverre har ikke musikkvideoer vært en prioritet for mange band, og plateselskapene gir jo også blanke i det, siden videoer involverer en del penger. Det har liksom vært det rådende mantraet den siste tiden, føler jeg. Etter at vi var godt i gang med skrivinga, begynte vi å jobbe med en produsent som heter Håvard Nesbø. Han var klar til å hoppe rett inn i det vi drev med, noe han også gjorde, og jeg fikk tidlig en veldig god vibb på det hele. Det ble aldri noe snakk om vi skulle leie firma og slikt, for Håvard jobbet knallhardt og ble på mange måter et ekstra medlem i bandet, en som hele tiden var til stede og laget galskap. Når ideer begynner å poppe opp, så glemmer man hva som er fornuftig, ikke sant? Så etter en stund sa jeg til plateselskapet at vi ikke bare skulle lage en musikkvideo, men åtte, og de skulle knyttes sammen til en stor og bred film! De reagerte selvsagt negativt, og lurte på hvem skal betale for dette. “Det skal dere drite i sa jeg,” ler Jarle. “Når du legger vekk alle tanker om fornuft, om hva som er rett og galt, og går inn i den kreative flotte galskapen, og får “feelingen” (noe man definitivt ikke alltid får), da er det deilig,” kommer det engasjert fra Jarle.
– Det var en surrealistisk ting å gjøre, å stå der på stølen, og vi ble helt overveldet over responsen, det må jeg virkelig si. (Jarle om konserten de gjorde på familiens heimstøl I Sogndal)
Apropos film, Vreid gjorde ganske stor ting i fjor også, på heimstølen til Jarle. Hvordan var det? “Nei, hva skal man si. Vi var vel litt som alle andre, til dels i sjokk og apatiske, verden hadde helt stoppet opp! Det var det, alle planene var rett i dass, liksom. Vi så jo at band begynte å streame konserter, men jeg hadde ikke helt trua på det. Vi ønsket å spille live, men hvis det ikke er folk på Rockefeller, hvorfor skal vi dra til Rockefeller? Kanskje vi heller skal gjøre noe hjemme, for det finnes jo ikke fetere plasser å spille enn hjemme hos oss, her i Sogndal. Vi hadde øvd for å spille konserter, og etter hvert bestemte vi oss for å gi det hele en helt annen setting. Dermed begynte vi å tenke på historikken til bandet. Vi tok inn noen gamle Windir-låter, og fikk blant annet med oss Vegard Bakken, bror til Terje, på låta Empty. Skal man først drive med musikk, må man nesten gi litt ekstra til publikum, og vise at man faktisk bryr seg. Det var en surrealistisk ting å gjøre, å stå der på stølen, og vi ble helt overveldet over responsen, det må jeg virkelig si.”
Terje og Windir har preget Vreid mye, og stølen de spilte på tilhører familien til Jarle. I tillegg ble altså Empty fremført med Terjes bror på vokal. Følelseslivet til gutta måtte vel bli preget av en slik kontekst? “Ja, spesielt da vi gjorde Empty så var det sterkt, det må jeg innrømme. Det er en låt vi ikke har spilt før, og det har kanskje vært av en grunn også. Det er på mange måter en unaturlig låt å trekke inn i en setting der du står live og prøver å hause opp til et klimaks. Men her var det en helt annen setting, og jeg er personlig veldig glad i låta. Jeg skrev i den i den mørkeste perioden i livet mitt, alt var bare drit egentlig. Og det å få framføre den var spesielt, selv om jeg føler at det var en bra ting å gjøre. Musikk og film, kunst generelt, handler stort sett om å formidle følelser, og hvis det bare blir sånn “lag en kul pakke for at det skal høres tøft ut”, da slutter jeg på dagen. Det er helt uinteressant! For meg handler det om noe personlig, å formidle noe man brenner for,” kommer det alvorstungt fra Jarle.
– Jo eldre man blir, jo mindre føler man seg i møte med naturen når man beveger seg der ute. (Jarles tanker om naturen)
Når vi først er inne på formidling, Vreid brøt en del med tekst-tematikken på Welcome Farewell (2013). Fokus gikk fra krigsuniverset over til natur og det mer eksistensielle. På hvilken måte videreføres dette, og i hvilken grad er det eksistensielle tilsnittet fortsatt en del av Vreid? “Tematikken kan fort endre seg siden jeg er lite begrensende i det jeg driver med. Får jeg en idé, kan plutselig alt dras over i en helt annen retning, og jeg er ikke redd for å dyrke den ideen hvis jeg kjenner at energien ligger der. Men det er klart, der vi befinner oss på de siste platene føles veldig hjemme. Vi har gjort mange plater til sammen, både med Vreid, Windir og Ulcus, og selv om man alltid er på søken etter å prøve nye ting, så bygger man seg en slags identitet langs veien. Det skapes en form for trygghet som ligger i bunnen av det man gjør. Og det vokser seg kanskje sterkere så lenge man holder på. Når det er sagt, håper jeg vi alltid har rom for litt galskap i det vi driver med. Det trengs jo. Vedrørende det eksistensielle tilsnittet rundt naturtematikk, så er det absolutt slik at det fortsatt er til stede. Jo eldre man blir, jo mindre føler man seg i møte med naturen når man beveger seg der ute. For egen del har jeg blitt mer og mer bevisst over hvor ubetydelig man egentlig er i den store sammenhengen. Disse tankene kan også føre til vanskeligheter hvis man spør seg selv “betyr ikke mitt liv noe i det store og hele?” Men i mitt hode er det slik at man har selv ansvar for det lille livet man har fått, og om man klarer å tilføre seg selv noen gleder, så må det være hovedmålet. Det handler kort sagt om å finne ting som gjør hverdagen mer lystbetont enn mørkebetont. Greier man å knekke den koden, og akseptere denne absurditeten i verden rundt seg, så tror jeg at det kan gjøre hverdagen litt bedre og enklere. Det gir mening i seg selv å forsone seg med dette. Kreftene rundt deg er enorme, og det vil alltid være ting som kommer i veien for det du vil gjøre, og da bør målet være å prøve å snu det. Den tematikken har alltid vært til stede hos oss, og jo eldre man blir jo mer fremtredende blir vel de tankene,” filosoferer Jarle.
Det er også liten tvil om at musikken og tekstene til Vreid har betydning for en del av fansen. Jarle utdyper. “Vi får mange personlige tilbakemeldinger, spesielt fra folk utenfor Norge. Faktisk utpeker amerikanere seg på det å være veldig gode på å sette ord på ting. Mesteparten av tilbakemeldingene kommer rett etter konserter. Vi liker å gå ut og hilse på publikum etter vi har spilt, og man merker at folk virkelig liker å gå i dybden av ting og diskutere. Det er fint å se at tankene våre når ut, at det vi gjør betyr mer for mange enn bare å høre på en god sang. Misforstå meg rett, det er hyggelig at folk kun digger musikken og har en god opplevelse, men det er alltid kjekt om det er flere nivåer rundt det å oppleve musikk”, sier Jarle, og fortsetter å si noe om hva det kan være som gjør den ekstreme musikken til hjelp i livet til mennesker som har det vanskelig. “Jeg tror det bor et lys og et mørke i alle mennesker, og balansen i livet handler i stor grad om å akseptere de mørke sidene, at de er der, uten å dyrke de. Jeg tror mørk og ekstrem musikk reflekterer de knaggene som bærer de vanskelige sidene i livet. Det har kanskje også noe med det å være disponibel for disse tingene, at ekstreme personligheter trekkes mot de mer ekstreme tingene.”
– Vi har blitt noen store rasshøl som er høye på oss selv! (Jarle fleiper om hvordan egoet påvirkes av suksess)
Hvordan er det så å stå på scenen og blir hyllet av tusenvis av mennesker? Jarle svarer med en latter og sier: “Vi har blitt noen store rasshøl som er høye på oss selv! Det må vel være lov å si at jeg setter enorm pris på det å få den feedbacken. De første årene, da vi begynte å spille sammen, var tanken om å spille i Oslo helt usannsynlig, og ihvertfall det å spille i andre land. Alle de greien der var helt utenkelig. Den tanken og følelsen er noe jeg tar med meg hver gang jeg går på scenen. Her står liksom vi og gauler ut våre greier, på dialekt eller hva det måtte være, og det er helt absurd å se at folk er så dedikerte og lidenskapelige til det vi driver med. Det er noe jeg alltid har satt pris på. Etter hvert som tiden går, og alderen siger på, så endrer ting seg også litt. Da vi var yngre var det litt mer sånn “nå skal vi sannelig vise dem”. Alt var en kamp liksom, og hvis noen ikke likte det vi gjorde, så skulle vi ihvertfall vise dem – ta dem liksom. Nå er det litt mer sånn at hvis folk ikke liker oss så er det greit, det er mange ting jeg heller ikke liker, og slik er det. Jeg føler vi kanskje er litt mer på lag med publikum nå enn tidligere. Jeg elsker den følelsen av å gå på scenen, og det er noe man savner ekstremt mye i denne tiden.”
Med tanke på hvor aktive Vreid har vært opp gjennom årene, spesielt på konsertfronten, skulle man tro at familiene til gutta har gått for lut og kaldt vann. Men den gang ei, her har medlemmene klart det kunststykket å kombinere disse elementene. “Nei, man kan nok ikke si at vi har forsaket mye som en følge av Vreid. Alle har vi familie, flere unger, dyr, og det er full rulle. Dette har vi prioritert hele veien. Vi var i midten av 20-årene da vi begynte å turnere for fullt, så vi hadde vel begynt å utvikle et snev av fornuft, noe som har gjort at alle på en eller annen måte har jobbet med andre ting i perioder. På grunn av at vi har andre ting i livet som står støtt, har vi aldri vært helt avhengige av bandet på noen slags måte. Jeg var tidlig ute med å si at Vreid er noe vi alltid skal gå til med overskudd, eller ihvertfall prøve. Jeg ville ikke at vi måtte spille for å overleve, eller at vi må holde på for at noen sier vi må gjøre det. For oss har fokuset vært på å balansere at Vreid skal være noe som vi har lyst til å gjøre. Det tror jeg har vært nøkkelen til at vi har klart å rulle videre og gjort dette i mange år uten større bruduljer.”
– Det unike for oss er at vi er barndomskompiser som har vokst opp sammen og beholdt vennskapet i snart 40 år. (Jarle om den gode stemningen innad i bandet)
Det vil si at det er en god stemning innad i bandet, både samarbeidsmessig og skrivemessig? “Ja, absolutt. Vi føler nok at vi har en unik greie innad i bandet. Vi har reist utrolig mye som band, og da deler man jo turnébuss og slikt, og folk har bemerket at de synes det ser ut som vi har det bra sammen. Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes mange band der ute som kun møtes på scenen, og som ikke ønsker å tilbringe ett minutt sammen utover det . Det kan jeg på mange måter skjønne, men det unike for oss er at vi er barndomskompiser som har vokst opp sammen og beholdt vennskapet i snart 40 år. Det er en spesiell greie, så det er ikke bare en tilfeldig sammensetning av folk som har søkt om å bli med, vi var venner som startet et band. Derfor er det en utpreget forutsigbarhet innad i bandet, også når det gjelder roller. Det er veldig lite drama, noe som er utrolig digg å slippe. Det er klart at vi har hatt opp og nedturer som alle andre, sånn er jo livet, men jeg må si det er utrolig stabilt, og vi respekterer hverandre. I de periodene enkelte i bandet ikke har det like bra, prøver vi andre å ikke presse den personen for hardt, det løser mye av utfordringene.”
Med et slikt utgangspunkt, må jo selve skrivingen være en drøm! Men er det noen store endringer rundt hvordan musikken ble laget denne gangen? “Nei, det er nok som vanlig. Det er jeg som lager låtene, både tekster, konsept og musikk. Etter at jeg har sittet for meg selv i min egen lille verden, så legger jeg det fram for de andre. Først kobler Jørn (Holen, trommis) seg på, og vi setter oss ned og utarbeider arrangementet. Deretter blir det laget demoer, før Sture (Dingsøyr, vokal og gitar) kommer inn og begynner å jobbe med det intrikate gitar arbeidet og legger på alle “lagene”. Og slik fortsetter det, hele bandet kobler seg på og vi jobber sammen helt til produktet er ferdig. Men det har alltid vært veldig mye mitt prosjekt når det gjelder det kreative, siden jeg liker det best. De andre trives godt i rollene de har, og det er ingen som ønsker å skrive mer, men alle ønsker veldig å bidra på sin måte, og det gjør de. Vreid hadde aldri hørtes slik ut som vi gjør uten resten av bandet. De gjør uvurderlige ting med låtene. Det er slik det er.”
Vi skal ikke bruke mye tid på enkeltlåter, men det er to låter som skiller seg veldig ut fra resten av låtmaterialet på de to siste skivene, nemlig Hello Darkness fra Lifehunger og Dazed and Reduced fra Wild North West. Hvem står bak disse, og hva var greia her? “Det var meg det også. Det er mine små darlings. De skiller seg absolutt ut ja. Spesielt jeg og Jørn, men også hele bandet, er veldig glad i den gamle 70-tallsrocken, og har en veldig fascinasjon for den. Jeg inkorporerer alltid små elementer av dette på skivene våre. Faktisk så er det slik at nesten hver gang jeg starter på ny plate så tenker jeg at nå skal jeg sannelig lage mitt eget 70-talls rockeband og ferdig med det. Men det skjer jo aldri! Disse to låtene representerer vel disse sidene til meg. Spesielt Hello Darkness er en veldig annerledes låt som helt bevisst ble dyrket fram til den plata. Jeg følte at Lifehunger trengte et lite pusterom inne der så da passet den godt inn. Dazed and Confused skiller seg også ut, men er kanskje ikke så abstrakt som Hello Darkness og er mer knyttet sammen til resten av plata. Jeg er ihvertfall godt fornøyde med dem.”
Nå har jo denne journalisten holdt seg unna alkohol i mange år, men det må likevel spørres om det kommer noe nytt øl fra Vreid? “Ja, hvem hadde trodd at metal og øl skulle funke så godt sammen! Det der er Stian (Bakketeig, gitar) sin greie, det er han som er den store ølmesteren i bandet. Han har brygget øl så lenge jeg kan huske. Når vi først skulle begynne å lage øl ville vi gjøre det lokalt, så vi fikk med oss det lokale bryggeriet, og det er jo gøy. Stian reiser selv rundt på bryggeriet og lager ølet, så det er ikke noe bestillingsverk der bryggeriet lager sakene og så putter vi bare på vår label, det er faktisk brygget av Vreid. Det har vært en kjempesuksess, ihvertfall i Norge, siden det er vanskelig å selge øl i utlandet. Det har også vært en stor suksess for bryggeriet, så Vreidpilsen kommer til å fortsette, og nå jobber vi mot å lage et eget Wild North West-brygg som skal komme rundt albumslippet.” Undertegnede prøver å foreslå at de kunne laget en eplesaft, og blir møtt med en vennlig latter. “Eplesaft fra Vreid og Lerum, det hadde sannelig vært noe,” ler Jarle.
Det er ikke bare leskedrikker gutta fra Sogndal driver på med som en forlengelse av musikken. I starten av april kom den store overraskelsen at Vreid-logoen skal smykke fotballdraktene til Sogndal Fotball. Jarle kan fortelle at dette er den store barndomsdrømmen som endelig blir realisert. “Det var Sogndal Fotball som ville hylle Vreid. De er verdens mest rocka klubb! Å få Vreid-logoen på brystet til Sogndal Fotball sin drakt er en ære av de sjeldne. Denne Askeladden-klubben er hamret inn i hjerterøttene våre siden oppveksten. Dette er klubben som var hele barndommen og ungdommen vår, og det er med favorittlag som med favorittband, det er kjærlighet for livet. At Sogndal Fotball innlemmer Vreid på en slik måte i sin verden, viser den viljen, galskapen, fryktløsheten og stoltheten som har bygd denne klubben. Siden 1970-tallet har pionerer med enormt pågangsmot bygd en nasjonal toppklubb i denne vakre lille fjellbygda, og det er herlig å se at klubben fremdeles er preget av ledere, stab, spillere, samarbeidspartnere og publikum med lidenskap for klubben og hjemstedet sitt. Den evige underdogen som stadig utretter det naturstridige. Vi er enormt stolte over å få være med på reisen videre i svart og hvitt, ledet av vår barndomskammerat, og Sogndals legende, Eirik. Stao no pao!”
Vi begynner å se enden her, men er nødt til å innom temaet “anbefaling”. Kan Jarle anbefale oss et nytt ukjent ungt band som fortjener mer spalteplass. “Nå må jeg tenke meg om. De er jo ikke unge lenger, alle har vel kommet langt oppe i 30-årene, og de er i en helt annen verden enn det vi driver med, men LÜT, de må dere sjekke ut. De har absolutt klart å skape noe eget. De ble plukket ut til å spille på Summer Breeze, og det er moro å se band bryte med det helt typiske norske. Etterveksten av yngre band i dag er veldig preget av å enten være retro-rettet, hvor målet er at det skal høres akkurat ut som ting gjorde på 80-tallet, eller veldig typisk black metal, så jeg synes det er gøy når det kommer et band som prøver å dyrke en annen retning . Ikke mitt favorittband, men det står veldig respekt for at noen prøver å gå en annen vei.”
Nå har vi strengt tatt ikke snakket kjempemye om nyskiva, så det er vel rett og rimelig at Jarle får mulighet til å svare på om det er noe han hadde ønsket å få spørsmål om, før vi avlsutter. “Haha, ja det er sikkert masse! Nei, det er vel strengt tatt ikke det. Jeg synes egentlig det er fint å slippe å overforklare plata. Vi har jobbet så sykt mye med den, og da er det godt å snakke om litt andre ting. La folk sjekke den ut selv, og se om de finner noe å glede seg over, det er det beste. Så får vi håpe at det går an å begynne å spille konserter igjen, ihvertfall i litt mindre skala, i løpet av sensommer/høst. Nå er vi leie!” Og akkurat det kan vi lett si oss enige i! Vi takker for en trivelig prat, og ser frem til skive og film!
«Wild North West» er ute på Seasons of Mist 30. april! Vi har anmeldt den HER.
Vreid spilte en «sosialt distansert» konsert på Rockefeller i august. Les vår ameldelse HER.
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Promo, Terje Dokken (live), Håvard Nesbø/TV2
Forandring fryder, sies det. Når det gjelder musikk, ser vi likevel stadig eksempler på at “fans” av et band får spasmer og angst når “deres” band viser tilløp til utvikling, og ikke bare leverer den samme skiva igjen og igjen. Greit nok, ikke alle trenger å utvikle seg eller endre på sitt eget signatursound (AC/DC er selvsagt det evige eksemplet her), men i de aller fleste tilfeller er dette bare sunt. I den norske ekstremmetal-floraen ser vi plenty med tilfeller av band som har valgt inspirasjon over stagnasjon, og holdt seg vitale ved å enten gjøre noen uventede krumspring eller sakte men sikkert raffinert et sound som følger en logisk retning gjennom sin diskografi. Ulver er selvsagt steroide-eksempelet på den første varianten, men Darkthrone og Mayhem har også gjort noen uortodokse trekk underveis til både glede, forvirring og forargelse for diverse deler av massene. Enslaved er skoleeksempelet på band som har funnet sin vei, og som fra album til album har fulgt denne på ypperlig vis. Vreid føyer seg pent inn i rekken av band som har gjennomgått en evolusjon fra den primitive og rå black’n’roll-debuten til der de er i dag.
Underveis i denne evolusjonen har bandet blitt både mer episke, melodiske og – tør vi bruke ordet? – sofistikerte, med stadig flere elementer av klassisk hardrock, heavy metal og akkurat passe mengder med progressivitet. Det er dermed selvsagt bare helt naturlig at deres niende album er et konseptalbum, der de åtte låtene lar oss følge personen E på en reise som garantert kan tolkes på flere nivåer, noe jeg ikke skal begi meg inn på her. Denne reisen gir seg dog utslag i åtte små mesterverk i sin egen kraft, og allerede fra den passe dystre introen til tittelsporet Wild North West er det åpenbart at dette kommer til å bli bra. Oppbyggingen av låta, riffet, de neddempede partiene underveis. gitarbrekket 3 minutter inn; absolutt alt her bærer stempelet “umiddelbar klassiker”! Wolves at Sea er like mektig og iskald som Nordsjøen, og byr på gåsehud fra første sekund. Det er bare å nyte hvordan samtlige fire medlemmer skinner underveis her, og igjen er bruken av keyboard gjort akkurat passe nøkternt slik at den løfter låta uten å dominere den. The Morning Red er mer dyster, med overraskende og flott renvokal og en nesten skrekkfilmaktig uhyggefølelse som bare blir sterkere utover i låta. Shadows of Aurora bygger seg sakte opp fra en snikende og tøff bass til et usigelig fett galopperende riff som bærer låta kompromissløst og stødig som Odins hest på vei ut i krig!
Det vanvittig rå og drivende øset som driver Spikes of God er så drøyt og stygt at man totalt mister pusten, og man føler seg nesten fysisk mørbanket etter å ha hørt den. Litt som å få 666 knyttneveslag i solar plexus med en rusten jernhanske dekket i piggtråd. Deretter gjør det godt med den sjokkerende catchy Dazed and Reduced, der det atter går i renvokal. Dette er kanskje den låta som klarest viser bandets kjærlighet til 70-tallet, men det er ingen grunn til å bekymre seg for at det ikke låter Vreid, for samtlige låter som individuelt skiller seg ut eller bryter litt med det man forventer er fungerer oppsiktsvekkende bra sammen, og utgjør en perfekt helhet. Into the Mountains har røtter tilbake til 2002, og inkluderer et keyboard-parti skrevet og fremført av Terje “Valfar” Bakken, som kom opp med dette på Windir-tiden. Litt creepy barnevokal og nok et mektig riff løfter denne godbiten, som litt over midtveis tar en passe uventet vending og nesten er to låter i en! Og da gjenstår albumets virkelig store epos, den nesten 10 minutter lange Shadowland, som trygt kan sies å ha fanget hele essensen av både albumet og bandet. Det låter så monumentalt og mektig, og er underveis både så tungt og så fjærlett vakkert at det ikke kan kalles annet enn imponerende!
Etter å ha blitt godt kjent med albumet Wild North West sitter jeg med den gode følelsen man får når man hører et album som vil bli stående som en av de beste i bandets katalog til evig tid. Dette er kulminasjonen av alt Vreid har gjort, og den veien de har tatt har nådd sitt mål. I hvert fall for denne gang, for jeg sitter med en følelse av at våre venner fra Sogndal bare såvidt har begynt på reisen og jeg ser fram til å se hvor veien går neste gang. Til da kan jeg garantere at Wild North West , som føles som det ultimate Vreid-albumet, kommer til å bli spilt jevnt og trutt i årene framover! (10/10)
Vreid bringer metallen tilbake til Rockefeller med dunder og brak!
Jeg gleder meg til å kunne skrive en konsertanmeldelse igjen uten å måtte nevne noe som helst om hvor merkelig alt har vært og hvor annerledes ting har blitt. Akkurat den stunden er nok fortsatt et stykke unna, men i mellomtiden er det utrolig digg å være “hjemme” igjen, når Rockefeller endelig har åpnet dørene for konserter på nytt! Og fra man rundet hjørnet og så Rockefeller-flaggene over inngangen til man atter gikk inn dørene og opp til selve konsertsalen og ble møtt av det som kanskje er landets stolteste, fineste og mest dedikerte stab, var det bare lutter glede! Man kan selvsagt si hva man vil om langbord og sitteplasser, men med et tak på 200 publikummere og strenge krav om avstand, er det slik det må være. Det smått absurde i sittende headbanging ble også behørig kommentert fra scenen, men det la aldri noen demper på stemningen, til både bandets og publikums ære.
Men, altså. Det vi kom for, var selvsagt mer enn en tilfeldig samling av metal-frender i hovedstadens gildehall. Vi var der for METAL, og dét fikk vi til gagns! Etter en stemningsfull intro, smeller det løs når Vreid (9/10) åpner aftenen med en av sine aller beste låter, Når Byane Brenn. Det monumentale riffet og den deilige tekstlinjen “Når byane brenn/Står fjelli igjen” gir gåsehud når som helst, og der og da var ikke klokka 18:30 en lørdags ettermiddag, men midnatt like før ragnarok! Denne glir rett over klassiske godbiten Milorg, før bandet ønsker velkommen og skåler med publikum i sitt nye egenproduserte Vreid-øl. Er det noe denne gjengen ikke kan?
Derfra byr bandet på snadder fra hele katalogen, med Speak, Goddammit og Millom Hav og Fjell som to personlige favoritter, før de byr på et par overraskelser i anledning denne spesielle aftenen, i form av to prominente gjestevokalister. Først kommer Mats Evju fra Weh opp og gjør den dystre balladen (!) Empty, en låt de aldri tidligere har fremført live foran publikum. Deretter entrer selveste Vegard Bakken, bror av Windir-grunnlegger Valfar, scenen, og vi får to Windir-klassikere i form av Dauden og Svartasmeden og Lundamyrstrollet.
Siden vi allerede har blitt tatt tilbake til 1999, spør bandet om vi vil bli med enda lenger bakover i tid, og fyrer løs en cover av Rolling Stones-klassikeren Paint it Black, en låt jeg ville påstått forlengst var ihjelcovret, men som med Vreid blir en maskingeværsalutt som fungerer vanvittig mye bedre enn den burde ha gjort! Bandet låter likevel desidert best på sine egne låter, og når de avslutter med Hamsun-hyllesten One Hundred Years og signaturlåta Pitch Black, er det bare å konstatere at Vreid anno 2020 er et av Norges beste metalband, og det perfekte valget av band når metalen skulle bringes tilbake til scenen på Rockefeller!
Med årets Tons of Rock så vidt ute av bakspeilet melder festivalen at de tar konseptet fra årets klubbkveld et steg lenger og drar til med klubbfestival i Oslo fire dager til ende. Tidspunktet er 25.-28. oktober og fyller på sett og hvis hullet etter Kraterfest som de siste årene har blitt avholdt seinhøstes. Arena for begivenheten blir Krøsset og det er en viss spennvidde i de bandene som er booket til årets utgave, hør bare: Gothminister, Kite, Nekromantheon, Okkultokrati, Invaders, Dead Lord, Bloodlights, Rivera, Vreid, Nidingr og Slegest!
Billetter kan bestilles via Hoopla og koster 250 spenn + avgift per kveld.
Nekromantheon fra fjorårets Tons of Rock. Foto: Terje Dokken.
Kampfar og Vreid avsluttet turneen på John Dee i Oslo sist fredag – og for en avslutning det ble!
Kvelden er fortsatt ung idet ferden går ned til John Dee for å overvære avslutningskonserten på Profane Solstice From the North Tour. Klokka er bare 20.30 da kveldens første band Dreamarcher (6/10) entrer scenen. Det er litt slunkent i salen ennå, men de som har møtt opp ser ut til å trives med det som blir servert. Dreamarcher leverer en god blanding av klassisk rock, doom og litt extreme metal. Det er ganske varierte saker dette, og gutta gjør en god jobb på scenen, men det gir meg ikke så alt for mye dessverre. Jeg kunne godt ha tenkt meg litt mer trøkk på scenen, men det er for all del et band det skal bli spennende å følge fremover.
Så var tiden kommet til sogndølene i Vreid (8/10),et band jeg har sett utallige ganger tidligere, men som er en like stor fornøyelse hver gang. Salen fylles fort opp med folk, og det begynner å bli trangt om plassen foran scenen idet gutta går på. Allerede under introen er det god stemning ute blant publikum, og det blir ikke noe dårligere når de kjører i gang med første låt. Vi får servert en god blanding av låter fra hele bandets karriere, og det virker som om gutta stortrives på scenen under hele gigen. Dette er nok en av de bedre konsertene jeg har sett av bandet på lenge. For med godlåter som Geitaskadl, The Red Smell, Speak Goddamnit, Solverv og Pitch Black for å nevne noen, så må jo dette bare bli bra.
Siste band ut for kvelden – og høydepunktet for undertegnede og tydeligvis mange andre fremmøtte denne kvelden er Kampfar (9/10). Idet bandet kommer på scenen og drar i gang Gloria Ablaze, er stemningen til å ta og føle på, og det blir heller ikke noe dårligere den neste timen og de femten minuttene bandet spiller. Vi får en god blanding av nytt og gammelt materiale også fra Kampfar, og når bandet drar i gang Hymne fra mellom skogkledde aaser, går det kaldt nedover ryggen på undertegnede, da dette var låten som introduserte meg for bandet midt på nittitallet. Ellers så får vi godlåter som Lyktemenn, Tornekratt og Mylder. Det var nok et par låter jeg savnet, men med en så sterk diskografi er det ikke lett å få med seg alt. Jeg må bare ta av meg hatten for Dolk, for makan til frontmann skal du lete lenge etter. Hele bandet gjør en fantastisk jobb på scenen, og Kampfar er et band som bare må oppleves live.
For å oppsummere kvelden kort, så er det alltid en fornøyelse å ta turen til John Dee. Stort sett er det god stemning og bra lyd der, og denne kvelden er intet unntak. Det var full trøkk fra begynnelse til slutt, og jeg tror de fleste gikk ut i høstmørket fornøyde og tilfredse med det de nettopp har vært vitne til. Jeg er i alle fall storfornøyd og håper det ikke blir så lenge til neste gang.
I løpet av oktober gjør Vreid unna 14 konserter på 15 dager sammen med Kampfar og Dreamarcher, under banneret Profane Solstice of the North. I den anledning har de gitt oss en splitter ny musikkvideo, til låta Når Byane Brenn, som er et av de desiderte høydepunktene på deres glimrende album Sólverv fra i fjor!
Her kan du vinne billetter til konsertene i Bergen, Haugesund og Oslo!
De tre bandene Kampfar, Vreid og Dreamarcher drar ut på Europa-tur i oktober! Denne turneen både åpner og avsluttes her hjemme i Norge, og vi deler ut billetter til konsertene i både Bergen, Haugesund og Oslo! Alt du trenger å gjøre, er å skrive i kommentarfeltet under hvilket av bandene du gleder deg mest til å se, og spesifisere hvilken by du vil på konsert i, så kan du vinne billett til deg + en venn!
NB – Det er aldersgrense på konsertstedene, og vinneren plikter selv å orientere seg om de er gamle nok til å slippe inn. Vinnerne må selv besørge transport til konsertstedet.
Tons of Rock 2016 Fredriksten Festning, Halden Dag 1 : 23.06.2016
Halden, byen som er mest kjent for å ha skjenket verden Ole I’Dole, kan for tredje år på rad invitere inn til det som seiler opp til å bli Norges største rockefestival. I billedskjønne omgivelser på Fredriksten festning, hvor kanonene fortsatt vokter grensa mot Sverige, er det vanskelig å la være å komme i festivalstemning, tross dystre værvarsler fra mørkemennene (og -kvinnene) hos Meteorologisk institutt.
Leprous (7/10) er første band ut inne på teltscena, hvor trusselen om regn er unngått inntil videre. Bandet er ulastelig antrukket i svarte skjorter og ditto bukser, og fremfører sin progressive metal på like stilfullt vis. Lyden er prikkfri, og det samme er prestasjonene fra Einar Solberg & co. Einar har en imponerende vokal, og bandets trestemte koring sitter også som et skudd. Trommis Baard Kolstad briljerer, og må etter utrettelig innsats kaste skjorta før nest siste låt. Mottakelsen bandet får er behersket, men god, og Leprous er en fin start på festivalen.
Idet dagens første band på den nyoppførte Huth-stageentrer scenen, kommer de første regndråpene, men det ser ikke ut til å påvirke verken Blodstrupmoen (7/10) eller publikum, så det spiller for så vidt ingen rolle. Blodstrupmoen gjennomfører en helt grei konsert uten de alt for store overraskelsene, men gutta spiller bra og det har kommet en god del publikummere opp på Huth-stage for å overvære bandets opptreden. Det virker som om de fleste er godt fornøyd med det de får servert. Gutta spiller en litt spesiell form for black metal som er iblandet ganske mange stilarter, men det passer veldig bra under disse omstendighetene – det er god stemning over hele linja. Ikke en konsert du kommer til å huske i lange tider fremover, men en veldig god opplevelse der og da.
Så kom regnet, og poncho-kledde festivalgjengere flokket seg som vasne andunger foran Fort West-scena der Elin Larsson og resten av Blues Pills (7/10) sto klare for å innvie Tonsof Rock i det ypperste svensk hardrock kan skilte med om dagen. Bandets psykedeliske rock gjør seg sannsynligvis bedre i solskinn, men Blues Pills gir allikevel full gass foran det litt glisne publikummet. Elins stemme er helt fabelaktig, og som den reneste Janis Joplin herjer hun rundt på scenekanten, eggende og oppildnende. Tidvis får man Lynyrd Skynyrd-vibber av å se Blues Pills, noe som selvsagt aldri er feil. Høydepunktene i settet finner vi i High Class Woman og You Gotta Try.
Det begynner å bli bra med folk i teltet idet Sogndals store sønner Vreid (8/10) setter i gang med et realt smell. Gutta har ikke holdt tilbake på noe, og kjører full pakke med bomber og flammer gjennom hele konserten. Bandet virker å være i storform selv også, og de leverer en veldig bra konsert full av energi og trøkk noe som gjør at det blir veldig god stemning blant alle de fremmøtte inne i det fra før varme teltet. Vreid leverte en av de bedre konsertene jeg har sett av gutta, og jeg tror nok at det er flere enn meg som er enig i det. Da de dro i gang Pitch Black Brigade var konserten fullkommen for meg, og jeg gikk derifra som en fornøyd mann.
Når Rival Sons (9/10) entrer scenen med Electric Man er det liten tvil om at det er et av vår tids fremste rock ‘n’ roll-band som har kommet til lille Halden. Scott Holiday ser ut som en million dollar, og formelig vrenger tonene ut av gitaren, mens Jay Buchanans stemme låter utenomjordisk bra. Bandets festivalarsenal består av moderne klassikere som Secret, Pressure and Time og Open My Eyes paret med noen utvalgte låter fra den siste skiva Hollow Bones, hvor spesielt tittellåta gjør seg godt i en livesetting. Med Keep On Swinging som siste låt er en regntung Fredriksten festning forvandlet til et dampende dansegulv, og Rival Sons kan ri videre inn i natten vel vitende om at de har levert solid valuta for pengene.
Så var det klart for årets største høydepunkt for mange, og jeg kjenner at jeg har skyhøye forventninger til dette. Regnet fosser ned idet jeg finner meg en god plass oppe på VIP-området for å få best mulig utsikt utover scenen. I det øyeblikket introen starter og Black Sabbath (8/10) kommer på scenen nærmest koker det ute blant alle de 10 000 fremmøtte på regntunge Fredriksten festning denne kvelden. Bandet virker å være i god form, selv om Ozzy selv virker litt sliten og vokalen er ikke helt i hundre. En time ut i settet tar imidlertid bandet en liten pause mens vi får servert en ganske lang trommesolo. Når da bandet kommer tilbake virker Ozzy mye bedre enn for noen minutter siden og resten av showet blir langt bedre enn tidligere.
Vi får servert låter hovedsakelig fra de tidligste platene og med låter som Black Sabbath, Snowblind, WarPigs, Iron Man, Dirty Woman og ikke minst avslutningslåta Paranoid, kan jo ikke dette slå feil. Etter nesten to timer takker bandet for seg, og dette blir siste gang bandet gjester Norge. Litt vemodig er det selvfølgelig, men med tanke på alder og form på noen av medlemmene er det kanskje like greit at de gir seg med æren i behold.
For å oppsummere det hele ganske kort, så var det en magisk stemning over Fredriksten festning fra start til slutt. Bandet gjorde en bra jobb, og leverte det de skulle og vel så det. Det ble en fantastisk opplevelse som kommer til sitte i minne i mange år fremover både for meg og for de fleste andre fremmøtte denne kvelden. En verdig avslutning på en lang karriere. THE END.
Fra torsdag til lørdag denne uka spilles det behørig (og behårig) opp til metalfest i Oslo, Hamar og Trondheim, når tre av de tøffeste bandene i stallen til det 10-årsjubilerende plateselskapet Indie Recordings avslutter sin måned lange turné. De tre er Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin, og vi lot de to første svare på noen uhøytidelige spørsmål i sakens anledning.
Valla, Vredehammer
Valla, Vredehammer:
Hvordan har turneen gått så langt? Noen høydepunkter eller nedturer som peker seg ut?
Dette har vært en svært fin turné. Kjemien er veldig god mellom alle medlemmene i de forskjellige bandene. Det har også vært høy standard på venuene vi har spilt. Som alltid er det noen av promotørene underveis som ikke har levd helt opp til forventningene, og dette har ført til et par konserter med ganske få folk i salen. Til gjengjeld har publikum vært bra på alle stedene vi har besøkt, så alt i alt fortjener alle byene vi har besøkt en tommel opp.
Hvordan er det å turnere sammen som en pakke og representere Indie Recordings?
Indie har mekka sammen en fin pakke som gir publikum variasjon og band som vet hva de driver med. Bra.
Hva kan publikum vente seg på de siste konsertene i Norge?
Nå er alle bandene meget godt innspilt og kan forvente å se bandene fra sin beste side.
Hva er planene videre etter endt turné? 2016, og sånn…?
For Vredehammer er planen å slippe ny skive og se hva som dukker opp i kjølvannet av dette.
Har dere selv noen favorittband og -skiver fra de siste 10 åra med Indie Recordings?
Jeg tror med sikkerhet at jeg kan si at alle i Vredehammer har Keep of Kalessin som favorittband blant Indie-bandene. Det er høyst imponerende å både se og høre på Keep når de kjører i gang med sine kjappeste og mest tekniske låter!
Hvis dere skulle avsluttet kvelden med en låt sammen, hvilken ville det blitt?
I’ve Had the Time of My Life av Bill Medley. Hahaha!
Jarle “Hváll” Kvåle, Vreid
Jarle “Hváll” Kvåle, Vreid:
Hei der. Hvordan har turneen gått så langt? Noen høydepunkter eller nedturer som peker seg ut?
Hallois. Turneen har gått veldig bra. Bandene fungerer bra sammen, og en samlet elendig muikksmak gir god stemning om nettene i turnebussen. Paris var helt fantastisk, og det er sjukt å tenke å den jævelskapen som skjedde der kun 3 dagar etter vi var i byen. Leeds, Praha og Rotterdam må nemnast som andre fantatiske kveldar. Exeter var vel kanskje ikkje ein høydare, men blei ein grei dag på jobben det og.
Hvordan er det å turnere sammen som en pakke og representere Indie Recordings?
Det er selvsagt en ære å dra ut og representere Indie Recordings. Selskapet har vært ekstremt viktig for norsk metal, og vi ser at de og bandene deres har en sterk posisjon i hele Europa.
Hva kan publikum vente seg på de siste konsertene i Norge?
De kommer til å se 3 av norges beste metalband i toppform. Bandene låt bra i begynnelsen av turneen, men nå er alle innkjørte og låter helt knall. For vår egen del må eg kunne si at vi aldri hatt en bedre feeling i bandet enn vi har nå.
Hva er planene videre etter endt turné? 2016, og sånn…?
Vi kommer til å fortsette å turnere gjennom hele 2016. Vi er ekstemt fornøyde med Sólverv, og responsen er fantatsisk. Vi ønsker å spille mye live med dette albumet, og har ingen tanker om ny musikk.
Har dere selv noen favorittband og -skiver fra de siste 10 åra med Indie Recordings?
Her er det mye gull å hente. Skal eg trekke fra 3 band her så vil eg kanskje si Enslaved, Kvelertak og Nekromantheon. Alle disse har gitt ut fantastiske album på Indie Recordings.
Hvis dere skulle avsluttet kvelden med en låt sammen, hvilken ville det blitt?
Mil Etter Mil(org)
Les også utfyllende intervju med Vreid i det nyeste nummeret av Metal Hammer Norway!
Keep of Kalessin + Vreid + Vredehammer Hulen, Bergen
24.10.2015
Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin avslutter sin suksessfulle turné i anledning 10-årsjubileet til Indie Recordings denne uka med tre nye datoer i hjemlandet! I den anledning kan du lese denne oppsummeringen av konserten til de tre i Bergen for noen uker siden.
I anledning Indie Recordings sitt tiårsjubileum har selskapet stablet på beina en turné med tre av bandene i selskapets nåværende stall: Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin. De to sistnevnte delte plakaten som co-headlinere – om enn publikum i Bergen ikke lot til å være like egalitært innstilt som bandene og plateselskapet selv var.
Vredehammer
Først på scenen var imidlertid Vredehammer (7/10), som stødig fremførte assorterte låter fra bandets hittil litt begrensede en-platesrepertoar – om en ser bort fra EPer altså. Solid fremføring, og materiale med god driv, samt trygg og bredbent besetning, men de så dessverre ut til å komme litt til kort hos det tilsynelatende blaserte og tynt befolkede publikummet som var på plass.
Vreid
Dette kom seg betraktelig i tiden med sceneskifte mellom nordlendingene i Vredehammer og sogningene i Vreid (9/10). Med bannere basert på bandets nye plate Sólverv på plass, gikk bandet rett på sak, og delte ut en slagkraftig utgave av Når Byane Brenn, før de dro på med to låter fra førsteplaten, Kraft. Derfra ble vi servert Raped By Light og Eldast Utan Å Gro. Allerede fra første låt var det blitt godt fylt opp foran scenen, og langt hår flagret i frisk og fri dressur rundt i lokalet. Dess lengre en kom ut i Vreids sett, desto mer klarhet ble det i forekomsten av andel Vreid-elskende konsertgjengere i Bergen, for her var det usedvanlig bra liv fra salen, og det uten direkte direksjon fra scenen. Videre var det rett over i Reap fra bandets forrige plate, før bandets frontmann Sture forklarte oss hva som skjedde med tyskertøsene; de ble disiplinerte, og bandet dro altså igang Disciplined. Deretter fulgte Haust, Sólverv og Pitch Black Brigade. Hovedpoenget med denne løse oppsummeringen blir likevel såre enkel: har du mulighet til å få med deg Vreid i den formen de er i på nåværende tidspunkt, med frisk plate under beltet, og en knippe klassikere, så er det bare å kjøre pasta med ketchup og Seidel fremover for å spare penger til konsertbillett, dersom ditt lokale studentlag klarer å hanke inn sogningene. Forresten ser du dem i Oslo, Hamar, Trondheim allerede 19-21 november.
Keep Of Kalessin
Keep Of Kalessin (7/10) fikk en temmelig utakknemlig jobb da de skulle toppe Vreids opptreden. Trondheimstrioen med Obsidian C i spissen spilte et sett med stort fokus på bandets aller nyeste materiale. Om manglende kjennskap til dette materialet hos de fremmøtte var bidragende faktor vites ikke, men med litt dårlig lyd, halvfull sal og en delay-pedal som tydeligvis takket for seg underveis, så hjalp det lite at Obsidian C er aldri så scenevant og selvhjelpsbok-selvsikker. Om han og resten av bandet er blendende teknisk flinke, så er det likevel ikke nok til å trollbinde kresne ekstremmetalfans. Attpåtil begynner Bergen å bli godt vant med et rikholdig konserttilbud. Fra lang kø utenfor Garage i forkant av Keep of Kalessins opptreden under Blastfest tidligere i år, var det et godt stykke til en fjerdedels full sal på Hulen denne høstkvelden. Keep Of Kalessin gjorde det beste ut av en temmelig umulig situasjon.
«Å jobbe med Verid har vært en åpenbaring. Hváll hadde en ledende, singulær visjon for frontcover, men gav meg komplett frihet med resten av artworket. Jeg ville at videoen skulle reflektere sangen, voldsom og uforutsigbar og i konstant forandring.
Som far har jeg utviklet en forkjærlighet for barneserier som In The Night Garden av Andrew Davenport. Det utmerkede øyet for detaljer, det unike og drømmeaktige designet inspirerte meg til å vende om på disse virkemidlene og skape et mareritt. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med resultatet.»
Hváll:
“Sólverv er tittelsporet på det nye albumet, og jeg kan ærlig si at dette er en milepæl for Vreid. Denne sangen definerer alt arbeidet vi har lagt ned tidligere, og føles til dags dato som en av våre sterkeste låter.
Å jobbe med trollmannen Kim Holm har vært en enorm inspirasjon for meg. Da jeg så hans arbeid for første gang for fire år siden, fikk jeg frysninger. Han bærer preg av Kittelsen/Valstad, noe jeg ikke har sett hos noen artist i dag, samtidig som at han har en unik og moderne tilnærming til sitt arbeid. Dette gjør ham meget original. Han har brakt en ny dimensjon til kunsten vår, og den måten album art samkjøres med videoen er fengslende.»
Vreid slipper skiva Sólverv den 9. oktober. Allerede nå kan du streame første singel Haust via Metal Hammer Norway.
Black Metal-veteranene søker denne gangen tilbake til røttene. Låta reflekterer de tøffe omgivelsene hvor bandmedlemmene tilbrakte sin oppvekst og medbringer den kalde, skjelvende melankoli typisk for god gammaldags black metal.
«Åpningsriffet har surra i hovudet mitt i årevis. Ein haustkveld på hytta mi åpenbarte det seg, og låta Haust var født» – Hváll
Artwork er gjort av Kim Holm. Skiva inneholder følgende 7 låter:
– Haust
– Sólverv
– Geitaskadl
– Ætti sitt fjedl
– Når byane brenn
– Storm frå vest
– Fridom med daudens klang
Spellemanns-nominerte Vreid søker tilbake til røttene med deres syvende album titulert Sólverv. Kald dissonanse og feberfremkallende melodier omfavner dette opuset. Inspirert av blodsarven til Hváll, som i likhet med sine medsammensvorne i Vreid, stammer fra de dype daler i Sogndal, Norge; et sted hvor hans forfedre kjempet og døde for å ivareta deres kjære hjemsted. Sólverv er en episk milepæl for denne tyranniske brigaden!
«Sólverv er ikke bare nok et Vreid-album», sier låtskriver Hváll – “dette er definisjonen av våre liv og vår arv. Vi har sterke bånd fra barndommen, og flammen brenner sterkere enn noensinne. Vi streber etter det tidløse, og igjennom musikken mister vi oversikt over tiden».
Vreid drar ut på veien i oktober som en del av «Indie Recordings 10 Year Anniversary Tour», akkompagnert av ingen ringere enn ekstremmetallerne Keep Of Kalessin og brutale Vredehammer i fra nord. Mer info om turnéen HER.
Sólverv slippes den 9 oktober 2015, gjennom Indie Recordings.
