Stikkordarkiv: volbeat

Trondheim Rocks 2018

5. juni 2018 MHN

Trondheim Rocks 2018
Dahls Arena, Trondheim
02-03.06.2018

En nyoppstartet rockefestival er alltid spennende, men med råsolid booking var utgangspunktet meget godt. For når selveste Iron Maiden er headliner blir alt annet bonus, selv om både Sabaton og Volbeat er storheter i seg selv og garantert var hovedband for mange. Lokasjonen for helga var Ringnes E. C. Dahls arena, i det tidligere bryggeriet, og inne på området var det rigget til to scener – enkelt og greit kalt scene 1 og 2. Kapasiteten var på 19 000 hver dag, og alle 38 000 billettene var utsolgt et par dager før helga. 2000 kr for to dager er som forventet, men la du på en tusenlapp ekstra fikk du premiumpass med tilgang til egne områder med både god utsikt og mindre kø foran drikkebodene. På slutten av artikkelen kan dere lese om festivalen ble vellykket eller ikke, så la oss gå over til det viktigste; konsertene!

Dag 1

Etter litt rot for å få tydelig beskjed om hvor å hente pressepass, kom MHNs anmelder endelig på plass på slutten av settet til bluesrockerne i Woodland, bandet som tok over for Skindred som dessverre måtte melde pass. Helt grei gjennomføring. Hellbillies var første band ut på hovedscenen, og det var tydelig at mange koste seg under en godt gjennomført konsert. Morsomt å se så mange metallhuer synge med på Den Finaste Eg Veit.

Første harde band var bergenske Blood Command (6/10). Bandet spiller en form for punk/rock/hardcore, med flere melodiøse innslag som drar tankene over til både powerpop og streit rock. Selv om dette ikke er favorittmusikken til undertegnede er det lett å få med seg at låtmaterialet er sterkt. Bandet frontes av festivalens eneste kvinnelige utøver, Karina Ljone, som gjorde en formidabel innsats. Dessverre ble det alt for mye tekniske utfordringer til at dette ble en god opplevelse. Lyden var forferdelig, og når mikrofonen datt ut flere ganger ble det hele ganske frustrerende. Men bandet skal ha for å gi jernet, og det så også ut til at de frammøtte koste seg.

Neste ut på hovedscenen var Skambankt (7/10) fra Jæren. Gutta som har holdt det gående i over 20 år, frontet av tidligere Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing, leverte et rocke-sett som definitivt falt i smak til de oppmøtte. Nok en gang ikke en sjanger som denne anmelderen favoriserer, men det var en fin gjennomføring med politisk ladet rock som visuelt sett var meget stilrent. Bandet stilte pyntet i svarte skjorter og spilte både tight og korrekt, noe som gjorde at det skaptes en følelse av at det manglet litt av det rufsete som rocken ofte trenger for å ta helt av. Mellom låtene var det hyggelig småprat med publikum, og til og med når tekniske problem meldte ankomst, tok bandet det hele med knusende ro. Det oste av selvsikkerhet og det var proft gjennomført. Lyden varierte også her, men det så ikke ut til å dempe begeistringen blant publikum.

Overgangen fra Skambankt til Inglorious (7/10), var visuelt sett ekstremt stor. Fra stilige herrer i sorte skjorter, gikk vi rett inn i 80-tallet (joa, litt 70-tall var det også) med spreke farger og flagrende gevanter. Med en uhøytidelig storband-intro entert bandet lekent scenen, og frontmann Nathan James stjal showet de 45 minuttene det hele varte. Gutta som hevder å være fremtiden til britisk rock, kjørte på med en god dose selvironi og den lekne attituden som lå over det hele drog lett fram smilet til publikum. Låtene holdt seg godt plantet innen sjangeren, og liker du britisk hardrock fra 70/80-tallet så liker du Inglorious. Ufarlige saker, med god underholdningsverdi, men også her led det hele av rufsete lyd. For egen del ble det litt langtekkelig, og kanskje flere oppfattet det slik for køene foran mat- og drikketeltene ble lengre og lengre under opptredenen.

Endelig skulle det være klart for Refused (8/10). Etter oppløsningen i 1998 var det ingen som kunne se for seg at bandet noen gang kom til å stå på en scene igjen. Heldigvis tok vi alle feil! Dennis Lyxzen og resten av gutta leverte en knakende god konsert, og selv om det ikke direkte tok av, var det masse energi til stede. Der mange band smykker seg med politiske radikal meninger uten kanskje helt å vite hva de snakker om, har Refused alltid framstått som ekte radikale revolusjonære. Det fikk vi høre gjennom både tekster og Dennis sine taler/kommentarer mellom låtene. Og når han drog opp feminismen og kjeftet på oss mannfolk for at det av 70 bandmedlemmer som står på festivalen i helga er kun 1 kvinne, så har han så såre rett. Han angrep patriarkatet, kapitalismen og samfunnsstrukturene, akkompagnert av kaotisk hardcore som krever ekstremt mye. Men midt i all kaoset var det meget habile utøvere som geleidet oss gjennom låtene med stødig håndverk. Lyden var også her utfordrende, spesielt slet basstrommen som uheldigvis forstyrret flyten i låtene. Men når de gav oss en liten snutt av Reign In Blood, samt øste ut New Noise og Liberation Frequency, så kom de likevel godt ut av det! Ekte og upretensiøst!

Neste band ut var nok et herlig punk/rock band som retter fokuset mot “det pengegriske og patriarkalske gjenferdet som fører oss stadig nærmere kollektivt selvmord”, som de selv sier. Vi snakker selvsagt om Honningbarna (8/10). Gjengen fra Kristiansand så ut som de fortsatt går på videregående, men fy feite hvor de peiset på. Det var svett, energisk, frenetisk og full pinne 24/7. Med hvitskjorter, sorte bukser (type: litt for korte) og skaut rundt halsen, var det også her stilrent og “pyntelig”. Men musikken som dundret avgårde skapte en perfekt kontrast til det fine. Bandet skapte enorm stemning og engasjement blant publikum foran Scene 2. Både vokalisten og publikum bidro i crowdsurfing, og sannelig fikk en heldig publikummer komme på scenen og bidra i galskapen. Låtene holdt høyt nivå, og når Fri Palestina ble initiert med cello tok det virkelig av. Det er sjelden kost å se noen punke en cello. Flott! Lyden, spør du? Ikke optimal her heller, men det klarte vi heldigvis å glemme.

Kveldens headliner var Volbeat (7/10). Danskene har fått æren av å være et av de berømmelige elsk/hat-bandene der ute. Mange metalpurister fnyser bare de hører navnet, og retter skytset mot flaue melodilinjer, rip-off riff, pengemaskin, og pop-metal. For andre av oss er Volbeat synonymt med stemning, uhøytidelighet, og flotte melodier toppet med en Elvis-svingende vokal. Men var det bra i kveld? Både ja og nei. For å ta det negative først. Lyden var nok en gang katastrofe. Gitarene var av og på, lyden gikk opp og ned, og skiftet fra venstre til høyre og tidvis var det bare grøt. Men ser du bort fra det, fikk publikum mange godlåter å glede seg over, selv om det manglet en del klassikere fra tidligere album. Michael Poulsen gjorde sitt for å skape stemning og engasjement, men egentlig mistenkes det at publikum hadde kommet til å kose seg samme hva for hitlåtene kom som perler på en snor. Joviale Michael smisket selvsagt med Trondheim, både når det gjaldt hvor hyggelig det var å være her, samt kommentarene han hadde til de trønderske damene som han tydeligvis likte (noe som gjorde ordene til Lyxzen om mannssjåvinisme enda mer aktuell…). Men utover Michaels engasjement, var det et ganske rolig band som stod på scenen. Tanken som snek inn i denne anmelderens hode var at dette kun ble sett på som nok en konsert fra bandets sin side. Jeg hadde forventet litt mer energi og underholdning, men låtene satt godt og det så ut som at folk var godt fornøyd, så kanskje er det bra nok? Høy poengsum kommer av fete låter, ikke beste opptreden.

Galleri dag 1:

[espro-slider id=11462]

Dag 2

Engelskmennene i The Raven Age (5/10) entret scenen noen minutter over planlagt tid og gjorde sitt ypperste for å gi oss en god dose melodiøs metal av den hardere sorten. Festivalens hittil reneste metalband, og for noen var det kanskje kult å tenke på at gitarist George Harris er sønnen til Steve Harris (bassisten i Iron Maiden). Med en start som led av høy skarptromme og en vokal som var av og på, kom ting mer på plass og bandet fikk vist hva de hadde å by på. Framførelsen manglet energi, selv om bassisten gjorde sitt beste og framstod som det største blikkfanget med sin lave knestående. Gutta har en del fete riff, men renvokalen er forholdsvis kjedelig og låtene mangler særpreg. Derfor framstod det hele som ganske anonymt og langtekkelig.

Svenskene i Lillasyster (8/10) gav oss det mest tullete innslaget på hele festivalen, men de leverte! Det var mye bass og trommer, og tidvis var gitarene litt lave, men bandet skapte ufattelig god stemning, og med all appelleringen til publikum ble det hele meget hyggelig. Spesielt moro var det når de dro på med deres egen versjon av Umbrella, og gitaristen og vokalisten havnet i en duett med hode mot hode på gulvet. Stemningen var lett og smilene satt løst, selv om et par sporadiske buinger oppstod når de fleipet om Iron Maiden. Lillasyster er utvilsomt et rockeband, men det er fort å tenke litt nu-metal på flere av låtene, spesielt på partiene som består av hip-hop blandet med rock/metal, men det skal man vel være forsiktig å si. Skal innrømme at hadde ikke gutta vært så uhøytidelige så hadde alle de rosende ordene til Trondheim og Norge blitt kleint, men de nailet det.

Da var det nok en gang klart for Stavangers helter, Kvelertak (7/10), bandet som har turnert med Metallica og spilt konserter over hele Norge og det store utland. Det hele startet med en rolig og stemningsfull intro før gitarene meldte sitt inntog og malte lange sekvenser inntil vokalist Erlend Hjelmvik ankom scenen med en ugle på hodet og sparket det hele i gang. Bandet er kjent som et hablit liveband, noe de fikk vist i dag også. Erlend fikk i gang flere circle pits og publikum viste definitivt at de satte pris på besøket. Det er tight og velspilt men blir litt anmasende i lengden. Den største utfordringen nok en gang, var lyden. Den ødela for en god opplevelse, og det gikk skikkelig ut over helhetsinntrykket. Når gitarene ikke får fram melodiene, og detaljene forsvinner i en grøt av bass, er det vanskelig å la seg rive med.

Trondhjemmerne i Spidergawd (7/10) har undertegnede ingen kjennskap til fra før, men rocken de leverer har stort nedslagsfelt. Med inspirasjon fra de store på 70/80-tallet, men med sin egen vri, klarer de å fenge forholdsvis mange. Når de i tillegg har med seg barytonsaksofon blir det ihvertfall noe som skiller seg ut. For egen del er dette langt unna det som fyller ørene til daglig, men framføringen var det lite å si på. Selvsikkerhet og publikumsappell var stikkordene, og mange var garantert fornøyde med konserten. Så her er poengsummen ene og alene vurdert opp mot framførelsen.

Plutselig stod det en tanks på scenen, og dermed var det lett å forstå at de svenske heltene i Sabaton (6/10) var klare til innsats. Undertegnede har fått med seg Sabaton noen ganger tidligere, derfor var det spennende hvor mye de skulle pøse på med show under Trondheim Rocks. Dessverre var det ingen overraskelser i ermet når det gjaldt staffasje og effekter, bortsett fra tanksen som bare stod der. Vokalist Joachim kom med stort sett de samme vitsene som alltid, og mannen er selvfølgelig morsom og underholdende, men det ble for spinkelt. Et nedstrippet Sabaton på stor scene er ikke det beste synet akkurat. Heldigvis spilte de slagere, så låtmessig var det lite å utsette. Men det forventes mer av Sabaton enn dette. Kjip lyd var det også. For å legge godviljen til, så er det ikke utenksomt at scenen allerede var justert inn mot Iron Maiden og derfor måtte det spares på kruttet. At publikum koste seg er ikke å stikke under en stol, men det har nok mer å gjøre med at menigheten er stor.

For en del av oss var det store forventninger knyttet til neste akt, Killswitch Engage (8/10). For første gang skulle undertegnede få oppleve amerikanerne live med originalvokalist Jesse Leach. Strength Of The Mind åpnet kalaset, og selv om det er en av bandets dårligste låter, så initierte dette en fantastisk konsert. De som var spent på om vokalen til Jesse holdt, kunne puste lettet ut. Selv om det var på nippet at han ble med pga stemmebåndsoperasjon i forkant, leverte han knallsterkt. Både skrikevokalen og renvokalen var fyldig og kraftig settet gjennom, og mellom låtene underholdt både han og mastermind Adam Dutkiewicz med slibrige og pubertale kommentarer med akkurat nok glimt i øyet til at det ikke bare ble flaut og toskete. Med et knippe intense låter, der de fleste var av hit-kaliber, spilte de i kveld for en menighet som gav tilsvar. Stemningen var kjempegod foran scenen, og når My Last Serenade runget utover Dahls åpne arena, var det nesten slik at det ble vått i øyekroken. Groove og melodi forent i en nydelig blanding av det brutale og det skjønne. Vi glemte etter hvert at lyden var i mot oss!

Så, våre gode venner, da var det plutselig klart for et av verdens største metalband. Vi snakker selvfølgelig om headliner IRON MAIDEN (11/10). Trondheim stod som nummer fem i rekken av konserter på Legacy Of The Beast-turneen, og dette var også den eneste norgeskonserten for bandet. Og tro meg; dette funka! Som Bruce selv uttalte så handler konseptet til turneen om en reise opp gjennom historien, hvor fokuset rettet seg mot krig, religion og den mørke siden. Derfor startet det hele med en tale av Churchill under 2.verdenskrig, samt sort/hvit film fra nevnte krig, før et ekstatisk publikum mottok med høye brøl kongelåta Aces High. At rammene allerede fra første stund var satt, understrekes av en diger Spitfire-etterlikning som svaiet over bandet. Bakgrunnsteppet skiftet hyppig, og vi fikk temabilder fra hele epoken til ensemblet, noe som sammen med kulissene gav et mektig inntrykk. Vi fikk visuelle opplevelser i et sceneoppsett som gikk fra slagmark, til katedral og over til underverdenen, hele tiden komplettert med låter som omhandlet tematikken. I tillegg skiftet Bruce kostymer i takt med profilen. Under The Clansman dukket han opp med sverd, og under The Trooper kom selveste Eddie på scenen og kjempet mot Bruce. En diger figur av Ikaros ble senket ned under Flight Of Icarus, og under siste del av konserten kom sannelig demonhodet opp fra avgrunnen. Pyro var det mye av, og jeg må innrømme at flammepistolene til Bruce faktisk var moro! Ser du bort fra at lyden fortsatt ikke var optimal, var den ihvertfall mye bedre enn det de andre bandene hadde lidd under. Det var mye humor til stede, og hadde det ikke vært for at de heter Iron Maiden, kunne man nok syntes at det hadde vært i overkant mye, men dette er en del av pakka og noe vi elsker! Både Janick Gers, Adrian Smith og Dave Murray gnistret, og leverte gitarføringer og soloer som de alltid har gjort, og Steve Harris utsatte oss for sin småfrekke mitraljøseriffing på bassen. Og bare for å si det; Nicko McBrain gruser de fleste trommiser, uansett alder! Setlista var råsterk, og til og med For The Greater Good of God førte seg inn i rekken av hitlåter som bare Maiden kan gjøre. Savner selvfølgelig ekstremt mange låter, men når vi får Hallowed Be Thy Name, Number Of The Beast, Run To The Hills, Fear og The Dark, +++, så er det umulig å være misfornøyd. For en kveld, og du bedre hvor publikum koste seg. Allsang og ville rop og klapping runget ut over Trondheim denne spesielle søndagskvelden. Du verden for en opplevelse! Det var stort, det var sterkt, det var genialt, det var Iron Maiden…!

Det kan definitivt konstateres at Trondheim Rocks leverte varene. Noen utfordringer var det selvsagt. Arrangørene ble tatt på senga av det massive trykket rundt ølkranene, for med over 20 grader og sol på lørdagen var trønderne ekstra øltørste. 45 minutter i kø for drikke er for dårlig, men nå skal det nevnes at det ble solgt 30 000 liter øl den dagen, og det har aldri blitt solgt så mye øl på en dag i Trondheim. Det var ikke plassert ut vannhull, og 45 kr for et glass vann er for drøyt. Når det reklameres på storskjermer at man må huske å drikke vann så er ikke dette holdbart. Man kan vel driste seg å si at det er uforsvarlig å ikke tilby gratis vann når det er 19 000 mennesker samlet til rockekonserter i stekende sol og varme. Men køene bedret seg, og alle fikk det de skulle. Det var et meget godt mattilbud med stor bredde og variasjon i det som ble servert. Man kunne til og med bestille bord på restaurant i forkant for en litt roligere og mer kulinarisk opplevelse. Den største utfordringen var lyden – den var generelt dårlig, spesielt et stykke bak. Dette hadde nok vinden en stor “ære” for, siden den tok med seg lyden fram og tilbake, i tillegg til massive betongbygg som reflekterte lyden og førte til at det føltes som om lyden gikk i ring. Når det i tillegg var en del tekniske problemer, spesielt med mikofonene, ble en del av konsertene skadelidende. Ser du bort fra dette var det en ufattelig god opplevelse, med god stemning, flotte scener og en logistikk som funket som fjell. Tidsskjema ble fulgt nesten 100%, og det var lite venting. I følge vakter og politi var det ikke en eneste voldshendelse, kun et par ordensforstyrrelser. Tar du med at festivalen var utsolgt, så kan det definitivt sies at Trondheim Rocks ble en fantastisk opplevelse. Godt gjennomført, selv om det savnes flere rene metalband. Kanskje kan navnet endres til Trondheim metal-rocks, og dermed legitimere mer metal? Ikke vet jeg. I følge arrangørene er det allerede tanker om 2019 og 2020, så det ser ut som at dette har kommet for å bli! Takk til dere som satte dette i gang, og takk til alle som møtte opp!

Galleri dag 2:

[espro-slider id=11499]

Galleri Iron Maiden:

[espro-slider id=11521]

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Volbeat @ Telenor Arena

11. september 2017 MHN

Volbeat
Telenor Arena
07.09.2017

Ingen knock-out fra de danske kjempene denne gangen.

Volbeat har hatt en bratt kurve her til lands siden de spilte to utsolgte konserter på John Dee i desember 2008. De hoppet bukk over Rockefeller og inntok Sentrum Scene fire måneder senere, og etter ytterligere én konsert på Arbeidersamfunnets Plass, og en drøss festivalopptredener, så var det Oslo Spektrum som stod for tur i 2013. Men etter bare to konserter her ble altså det også for lite, så i år var det altså gymsalen på Fornebu som stod for tur. Jippi. I takt med at interessen rundt bandet har vokst, så har naturlig nok også sceneproduksjonen til Volbeat (6,5/10) vokst, og i enden av scenetungen hadde de denne gangen plassert en boksering, i tråd med coveret på deres siste album Seal the Deal & Let’s Boogie, i tillegg til de sedvanlige storskjermene, og trapp pluss platå rundt og bak trommene.
Bodybuilding total team ~ bodybuilding total 4 iu hgh bodybuilding, the world of weights: the squat is one of the basic exercises that every table should have.

Det hele begynte ganske så bra; bandet gikk på scenen med et smell og The Devil’s Bleeding Crown. Til og med til tross for den vante, og ganske så bedritne lyden på sittetribunen der vi var blitt plassert, så hørtes det innledningsvis ganske ålreit ut. Hvordan stemningen er på gulvet er egentlig umulig å få noe ordentlig inntrykk av på tribunen, men hun som satt bak meg var i alle fall i ekstase, og en større grunn til at jeg burde brukt ørepropper enn bandet. Heaven Nor Hell skled over i Radio Girl, og i det videoen til sistnevnte låt ble spilt sammen med livebilder på den gigantiske skjermen bak bandet, slo det meg at det var litt snodig at denne ikke var i nærheten av å være i synk engang. Nuvel, det tok ikke lang tid før de virkelig gjorde sitt for å heve temperaturen i salen, og Let it Burn inneholdt akkurat så mye pyro som man kan forestille seg en slik låt på forhånd, og litt til.

Men så skjedde det noe, det virket liksom som om både band og publikum falt inn i en slags rutinetranse under Doc Holliday, og ikke engang Sad Man’s Tongue så ut til å sette ordentlig fart på noen av de to. Og da Michael Poulsen ble litt oppgitt over at bare én person forsøkte å crowdsurfe på hans oppfordring under 16 Dollars, så ble det nesten litt klein stemning. For det første har nordmenn de siste drøye 15 årene fått prentet inn i skallen at det er strengt forbudt, og når publikum samtidig er av det litt slappe slaget, og golden circle-snobben har en halvmeter til nærmeste person, så sier det seg selv at føret ikke er helt optimalt for crowdsurfing. Bandet ga ikke opp av den grunn, men det gjorde derimot lydanlegget. For midt under Fallen forsvant nemlig all lyd fra scenen, og noe forfjamset, og helt sikkert ikke bare en smule oppgitt, trasket bandet av scenen. Over ti minutter senere kom de tilbake, og fortsatte låten på nøyaktig det samme stedet de mistet lyden, og gjorde i alle fall et forsøk på å late som ingenting hadde skjedd.

Men, man merket at piffen hadde gått litt ut av bandet, og Poulsen hørtes med ett litt mer rusten ut i stemmen, og han virket heller ikke å klare å hente frem energien igjen etter den ufrivillige pausen. Som et plaster på såret for lydtrøbbelet, gav bandet oss en smakebit på nytt materiale i form av The Everlasting; slettes ikke en dårlig låt, men som det meste på de siste par albumene til Volbeat så må det nok enda et par runder til før den sitter for undertegnede. Så kom kveldens store høydepunkt i form av For evigt og Guitar Gangsters & Cadillac Blood. Førstnevnte uten Johan Olsen, men for første gang i løpet av kvelden (i alle fall som vi hørte) med god hjelp av publikum, mens sistnevnte er og forblir en av de beste låtene i katalogen deres. Men, så dabbet det litt av igjen, og selv om Chris Cornell- og Chester Bennington-dediserte Goodbye Forever ble et rørende øyeblikk, så var det mest på grunn av bildene av de to som rullet på storskjermene, selv om det selvsagt hjalp litt da et gospelkor kom inn og støttet bandet i siste halvdel av låten også. En liten formtopp til kom for øvrig i form av hovedsettets siste låt, Maybellene i hofteholder, og da bandet takket for seg satt man fortsatt og var lysten på mer, ikke minst fordi det var så mange godlåter som manglet.

Etter en kort pause ble spottene rettet mot bokseringen, og røykmaskinen fikk virkelig jobbe for pengene, og man skjønte at det var der det kom til å skje noe. Så ble trommis Jon Larsen hevet opp gjennom gulvet på et ekstra trommesett, og bandet dro i gang bokselåten A Warrior’s Call. Visstnok så ble den nevnte røyken litt for mye av det gode for godeste Poulsen, og midt i låten fikk han et hosteanfall som gjorde at han måtte gå av scenen igjen, og bandet fullførte låten uten lead vokal. Tilbake på scenen beklaget han det inntrufne, og bandet kjørte videre med The Hangman’s Body Count og Black Rose. Helt til slutt inviterte bandet alle ungene i salen inn i bokseringen med dem, før Still Counting ble spiltsom siste låt ut. Og det hele så ganske så idyllisk ut, helt til man plutselig så noen damer på storskjermen som til tross for at de kanskje ikke raget høyest i landskapet, overhodet ikke kan forveksles med barn. Ganske så smakløst egentlig, når bandet introduserer ungene som den neste generasjonen med rockere og vil gi dem en uforglemmelig opplevelse, også er det noen få oppmerksomhetssyke mennesker som klarer å se sitt snitt til å komme seg på scenen for å få tatt en selfie til Instagramkontoen sin.

Alt i alt var det en helt grei konsert, til tross for de tekniske problemene til bandet, men langt unna de beste konsertene jeg har overvært med dem. Og ikke er det at Telenor Arena blir for stort for dem heller, for jeg har to ganger sett dem ha et nesten dobbelt så stort publikum i sin hule hånd på den Orange Scene på Roskilde. Derimot var det utrolig mange godlåter som manglet, og de har jo da kommet til det punktet i karrieren hvor klisjeen om å mase på de gamle låtene inntreffer. Dessuten virket det, som jeg var inne på inledningsvis, som at bandet var litt uinspirerte, og at det bare var nok en dag på jobben, samtidig som Telenor Arena rett og slett ikke er noe godt konsertlokale. Litt kjedelig at det skulle bli slik, for når de virkelig har dagen er det få som kan nærme seg Volbeat, men i alle fall fikk vi noe som var helt fraværende i Spektrum sist, nemlig masse pyro! Og man kan aldri få for mye pyro!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:

[espro-slider id=9793]

Kenneth:

[espro-slider id=9774]

Liveanmeldelser

Volbeat/Airbourne/Crobot @ Oslo Spektrum

29. oktober 2016 MHN

Volbeat/Airbourne/Crobot
Spektrum, Oslo
26.10.2016

Med tre av de meste spennende, «nye» artistene innenfor hard rock og metal på programmet, var det duket for en reel festkveld i Spektrum.

Det blir, naturlig nok, spekulert mye i hvem som skal ta over for de virkelig store bandene når disse er borte. Bandene som klarer å fylle stadioner verden over, band som Deep Purple, Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, KISS, AC/DC, osv. Mannefallet har jo allerede startet, og vi trenger antagelig ikke se lenger enn fem år inn i fremtiden før de fleste av disse bandene, og antagelig flere av deres medlemmer har gått bort. En trist spådom, helt klart, og det blir jo da gjerne etterfulgt av spørsmålet: Hvem skal ta over stafettpinnen fra disse bandene? Vel, to mulige kandidater spilte i Oslo denne kvelden.

Amerikanske Crobot (6/10) er nok ikke et av disse bandene, men de har helt klart en potensielt lysende fremtid allikevel. Men, det er nok først og fremst på mindre scener enn Spektrum. Med en særdeles opplagt frontmann i Brandon Yeagley, gjorde de sitt beste for å vekke en glissen sal, men det var tydelig at de fleste ventet på de neste to aktørene. Ikke engang da han med et par meter tilløp hoppet opp på skuldrene til gitarist Chris Bishop, virket det å være mange som hevet øyenbrynene, et utenom-musikalsk øyeblikk som normalt ville fått jubelen til å stå i taket.. Men, det er ingenting å si på materialet deres eller fremførelsen, hvor blant annet Yeagley viser at han har en fabelaktig stemme. Og med låter som Nowhere to Hide og Plague of the Mammoths viser de at de så absolutt har noe å bidra med. Så neste gang headliner de kanskje selv på en litt mindre scene, som nok også vil passe dem bedre.

Neste på programmet var australske Airbourne (8/10), et band som er kjent for de fleste, og et band som absolutt er en kandidat til å fylle et av de forannevnte store skoparene. Til kjenningslåta fra Terminator 2 kom bandet på scenen, og som vanlig var det fullt trøkk fra første stund. Ready to Rock åpnet ballet, og fremstod nok en gang som en perfekt åpningslåt. Eneste problemet var at de som styrte lyden virket å ha glemt at det også var en kanal til bassgitaren, for det var særdeles lite bånn i låta, og først halvveis ut i den gikk det an å høre hva Justin Street spilte. Gutta er aktuelle med sitt nye album, Breakin’ Outta Hell, men det er fortsatt gjennombruddsalbumet, Runnin’ Wild, som blir viet mest oppmerksomhet i deres ni låter lange sett. Fra dette albumet kom publikumsfavoritten Too Much, Too Young, Too Fast som andrelåt, og det var ganske tydelig at publikum hadde våknet nå. Så kom første låt fra nyskapningen, nemlig «footstomper’n» Rivalry, før vokalist og gitarist Joel O’Keeffe tok turen ut blant publikum under Girls in Black. På skuldrene til et crewmedlem spilte han som vanlig både en liten solo, og «åpnet» en ølboks på sin sedvanlige måte med hodet.

Vel tilbake på scenen dediserte han neste låt, It’s All For Rock n’ Roll, til mannen den er skrevet om, nemlig bandets gode venn Lemmy. Etter så å ha gjort unna tittellåten fra det nye albumet, var det klart for et solid avslutningstrekløver! Eller hva sies om Diamonds in the Rough (en låt om det kvinnelige kjønnsorganet, hvor gutta viser at de har gått i lære om subtilitet hos sine helter i AC/DC), Live it Up og Runnin’ Wild? De to siste kan nesten regnes som ekstranummer da alle fire forsvant av scenen mens lyden av bombefly og sirener gikk over anlegget, samtidig som spottene speidet ut over publikum, før lillebror O’Keeffe, Ryan, gikk frem på scenen og snurret i gang en luftvernsirene før han igjen inntok plassen bak trommene. Bandet gjennomførte en solid konsert i god Airbourne-ånd, og hadde det ikke vært for at hovedattraksjonen (i alle fall for de aller, aller fleste) var rett rundt hjørnet, hadde de nok ikke fått slippe så kjapt unna. Men, det vil garantert by seg flere muligheter for å se bandet på norsk jord, ikke minst på neste års Tons of Rock-festival.

Så var det altså endelig tid for hovedbandet, Volbeat (7/10), og også de slet litt med lyden på første låta, singelen The Devil’s Bleeding Crown. Dette hadde stort sett gått seg til da bandet dro i gang en medley bestående av Heaven Nor Hell, A Warrior’s Call og I Only Want to Be with You, men vokalen virket fortsatt å være litt i laveste laget. Etter hvert skulle det komme frem at frontmann Michael Poulsen slet litt med en forkjølelse, og at dette nok var litt av grunnen, men han kunne godt å ha fått litt mer hjelp av lydmannen også. Hjelp fikk han derimot da han, som han har for vane å gjøre, la inn en liten hyllest av Johnny Cash før Sad Man’s Tongue. For etter å ha selv tatt seg av verset på Ring of Fire, tok publikum hånd om refrenget. Det nye tilskuddet i besetningen, Kaspar Boye Larsen på bass, gjorde en stødig og god figur, og eks-Anthrax-medlem Rob Caggiano vokser stadig i rollen som sologitarist. Men, helt fri fra thrash-riffene er han ikke ennå (ikke at han nødvendigvis vil være det heller), for de er det plenty av i Volbeat sine sanger også. Som på Hallelujah Goat, og ikke minst den nærmest instrumentale Slaytan, et av bonussporene på deluxeutgaven av Seal the Deal & Let’s Boogie, og en aldri så liten hyllest til Slayer. Innimellom disse to fikk vi også The Gates of Babylon fra nyskapningen, hvor man merket at Poulsen virkelig måtte jobbe med å nå de høyeste tonene grunnet halsproblemene. På refrenget til Dead But Rising slet han faktisk såpass at han valgte å gå ned et hakk i stedet for opp enkelte steder, noe som antagelig var et klokt valg.

Neste låt ble dedisert til alle jentene i salen, og Poulsen nektet å starte den før en håndfull av dem hadde fått bedre utsikt fra medbrakte skuldre. Derfra kunne de se bandet sette i gang Volbeats rockabillylåt fremfor noen, 16 Dollars, hvor publikum nok en gang tro hjelpende til under whoh-oh-partiet. Og det skulle ikke ta lang tid før de fikk muligheten igjen, for i Magtens Korridorer-vokalist Johan Olsen sitt fravær tro Oslo Spektrum hjelpende til under det danske partiet av en annen ny singel, For evigt, og de gjorde slettes ikke så verst en jobb. Tittellåten fra bandets tredjealbum, Guitar Gangsters & Cadillac Blood, er kanskje en av låtene som best definerer Volbeat, og vil alltid være et høydepunkt, så også denne kvelden. Det gjaldt også i aller høyeste grad den påfølgende låten, det som kanskje er bandets største hit, og enda en låt som savnet Johan Olsen, nemlig The Garden’s Tale, uten at det så ut til å plage publikum nevneverdig da jubelen stod i taket. Etter en herlig, tung The Mirror and the Ripper, tok bandet en velfortjent pust i bakken, og tok til scenen igjen med nok en låt som savnet sin co-vokalist, Black Rose, hvor Danko Jones virkelig setter sitt preg på studioversjonen.

Heller ikke Doc Holliday satt slik den burde, og det virket nesten som om Poulsen slet med å høre seg selv ordentlig, noe som igjen førte til at han ikke helt traff på melodien under refrenget. Men pluss til Caggiano og Boye Larsen for den sinistre koringen. Etter Seal the Deal var det så tid for kveldens siste sang, og selvsagt måtte det bli Still Counting. Denne gangen ble bandet forsterket med et titalls fans som ble sluppet opp på scenen for den store finalen. Skjønt den var ikke like stor som man har blitt bortskjemt med av bandet. Borte var nemlig all pyroen fra forrige turné, og selv om det jo bør være musikken som bør stå i høysetet, så kan man ikke unngå å føle seg litt skuffet over å gå derfra uten å ha kjent varmen fra en eneste stikkflamme. Men, de skal ha skryt for en meget velfungerende storskjerm, med det som antagelig er det klareste bildet undertegnede noen gang har sett på en slik anretning. Når det gjelder settlisten er det et tema som alltid kan diskuteres når band har kommet med et visst antall utgivelser, og de på ingen måter er et typisk best-of-band, men ethvert slikt argument vil være høyst personlig, så selv om det selvsagt var flere låter man savnet er det liten vits i å klage på det, all den tid de låtene som ble servert i stor grad ikke står noe tilbake for de som man eventuelt savnet. Så, alt i alt var det nok ikke den beste konserten bandet har gjort her til lands, men så har de jo også lagt listen særdeles høyt for seg selv, og det var allikevel en meget sjov aften.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Kenneth:
[espro-slider id=7052]

Terje:
[espro-slider id=7111]

Album, Anmeldelser

Volbeat – Seal The Deal & Let’s Boogie

8. juli 2016 MHN

08Volbeat
Seal The Deal & Let’s Boogie
Universal

Hos undertegnede er det alltid stor-tid når Volbeat kommer med ny skive. Si hva du vil, men danskenes brilliante blanding av 50-talls rockabilly og Metallica-heavy gir ihvertfall denne anmelderen brede glis og feelgood-stemning langt ute i de sene nattetimer. Med sjette skive sitter riffene hakket bedre enn forrige gang, noe som understreker at Rob Caggiano har funnet seg bedre til rette og havnet i påvirkningsposisjon. Det er fortsatt lettfattelige saker, men du verden hvor hyggelig det er når Michael Poulsens vokallinjer danser lekent over resten av bandets stødige komp. Det er mye forutsigbarhet og gjenkjennelse, så det store spørsmålet er om du i det hele tatt liker Volbeat, for gjør du det, så kommer du til å digge Seal The Deal & Let’s Boogie! (9/10)

Lars Bremnes Ese

Liveanmeldelser

Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D. @ Bergenhus Festning

27. juni 2016 MHN

Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D.
Bergenhus Festning, Bergen
22.06.2016

Volbeat, Danko Jones og Entombed A.D. stod på scenen i solfylte (!) Bergen denne kvelden. Det måtte selvsagt dokumenteres av Metal Hammer Norway.

Hele 8000 billetter til denne kvelden var allerede revet bort i januar, så interessen for hovedbandet er tydeligvis stor på Vestlandet. På vei mot Bergenhus Festning gikk man forbi stappfulle utserveringer med folk som tydeligvis skulle på konsert, og som koste seg med øl i sola. Og de fleste som hadde billett valgte å heller gjøre det enn å få med seg første oppvarmingsband. Det var kanskje rundt 500 inne på konsertområdet da Entombed A.D. (8/10) gikk på scenen, men det dreit L-G Petrov og gutta langt i. De kjørte på i kjent stil, og Petrov viste igjen hvilken fin frontmann han er. Kanskje halvparten av de oppmøtte var interessert, men Petrov klarte å piske opp stemningen og fikk med de aller fleste under deres korte sett. Bortsett fra sløvingene som satt på plenen da. Konserten besto av en lett blanding av nyere låter og gamle klassikere, og Left Hand Path på en solfylt ettermiddag med øl i hånden slår jo aldri feil. Mulig Entombed A.D. er noe for hardt for de fleste som skulle på konsert denne kvelden, men godt jobba av bandet med å få opp stemningen såpass med det grunnlaget de hadde.

Plenen begynte å fylle seg bra opp da Danko Jones (7/10) entret scenen, og han gikk rett i strupen på publikum. Jones, John Calabrese og Rich Knox har alltid vært et fyrverkeri på scenen, og rocket bra fra første låt. Her var også publikum mer interessert, og det ble etter hvert ganske god stemning. Jones var rappkjeftet som alltid, og fyrte løs mellom låtene. Og igjen slo det meg at det er nesten morsommere å høre på ham prate mellom låtene enn selve konserten. Med låter som Forget My Name, Had Enough, Gonna Be a Fight Tonight og en helt streit cover av Die, Die My Darling, så fikk de temperaturen godt opp, og det ble til og med litt allsang mot slutten av konserten. Ellers var dette en Danko Jones-konsert på det jevne. Alltid gøy og med masse energi, men ingen store høydepunkter.

Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt meg på danske Volbeat (5/10) og den store interessen de har fått fra rockepublikumet. Joda, de er et godt band og de kan spille, men den ”Metallica møter pop og country i en kommersiell innpakning”-stilen har ikke vekket interessen særlig. Det har det likevel gjort til mange fans her på berget, og platene deres går rett til tops på VG-lista når de kommer. De er nå aktuell med plata Seal the Deal and Let’s Boogie, og har nå fått med seg tidligere Anthrax-gitarist Rob Caggiano. Gutta gikk på scenen til Motorhead’s Born to Raise Hell, og den fullsatte plenen ble lettere ekstatisk da de kjørte i gang The Devil’s Bleeding Crown. Jeg hadde et håp om at jeg skulle skjønne mer ved å se dem live, men den gang ei. Helt streit stadionrock med god sceneproduksjon, pyro og et band som kan spille, men med ellers lite innhold. Og vokalist Michael Poulsen synger ikke særlig godt. Han er heller ingen stor frontmann. Det at de radbrekker Ring of Fire er heller ikke så positivt, og jeg kan lett spare meg for de countrypartiene som dukker opp.

Noen oppturer ble det, som at L-G Petrov ble med på en låt og skaper litt tyngde i settet. Danko Jones, som er med på siste plata deres, kommer også opp mot slutten av konserten og gjør Black Rose (nei, ikke Thin Lizzy låta). Det som er noe merkelig er at dette selger ut Plenen på Bergenhus Festning, men da Slayer, Mastodon og Gojira var her i 2012 kom kun halvparten så mange. Vel, vel. Volbeat gjorde en proff konsert, og publikum fikk det de ønsket og det er jo det viktigste.

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

[espro-slider id=5012]

Norges feteste blekke