Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

[espro-slider id=8878]