Black Metal med en sterk feeling av tidlig 90-tall.

Gjenoppstandelse fra døden har vært et yndet tema i store deler av menneskets historie. Fra asken av det som var før, kan det ofte komme noe friskt og nytt. Valdaudr viser seg som et godt eksempel i så måte.

Etter at black/thrash metal-bandet Cobolt 60 la inn årene for et par år siden, startet like godt Daniel “Død” Olaisen et nytt band for å få utløp for sin kjærlighet til gammel black metal. Daniel har en rekke band i sekken sin, der Blood Red Throne er det mest kjente, og han stilte selvfølgelig opp på en avtale med Metal Hammer Norway for å gi oss oversikt over hva dette Valdaudr er. Under kan du selv lese om en hyggelig prat med en fyr som ikke har tenkt å la Valdaudr være en kopi av tidligere bragder. Dette understrekes av kvaliteten på produktet, som definitivt vil stå seg godt i tiden som kommer.

– Mye av materialet på denne Valdaudr skiva skulle ha vært på den neste Cobolt 60-skiva, men så valgte jo Flemming å slenge inn håndkleet for et par år siden.” (Daniel om låtmaterialet)

Vi er nødt til starte med å høre om dette er en videreføring av Cobolt 60, altså kun et navnebytte. Daniel forteller gjerne. “Det er sikkert mange som er lei av sammenligningen med Cobolt 60, men dette er et nytt band. Cobolt 60 var bandet som jeg og Flemming (originalmedlem i Blood Red Throne) hadde for å få ut black metal-tingene våre som vi har holdt på med i nesten 20 år. Mye av materialet på Drapsdalen skulle ha vært på den neste Cobolt 60-skiva, men så valgte jo Flemming å slenge inn håndkleet for et par år siden. Da dette skjedde, tok jeg en telefon til Osvald (Egeland artistnavn: Vald), som også har sunget i BRT. Jeg var sikker på at han ville være med, noe han bekreftet med et klart ja med en gang. Men selv om mye av materialet var tiltenkt Cobolt 60, vil jeg likevel påstå at det har blitt litt annerledes med Valdaudr. Det er blant annet en helt annen vokal, med mye mer ekstrem skriking enn tidligere. I tillegg har vi fått inn noe cleanvokal, som egentlig kun skulle være på den lange outro-låten, men vi fant fort ut at det funket på flere låter. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvordan vokalen ble. Også det at vi fikk inn en veldig bra trommis, Rune (Høgås Nesse, blant annet live trommis i Taake), har vært med på å prege materialet i en annen retning enn tidligere.”

– Det er jo old school og det er det jeg er inspirert av, og slik var black metalen som jeg selv hørte på på 90-tallet, og det er slik jeg ønsker å lage musikk.” (Daniel om musikken til Valdaudr)

Vi spør Daniel om hvordan det var å skrive låter denne gangen, om det var en følelse av å stå litt friere enn tidligere, eller om han hele tiden hadde historikken til Cobolt 60 i bakhodet? “Godt spørsmål. Det er mulig alt ble litt inspirert av at ting skjedde fort når Osvald sa ja, at det satte litt fart i ballen igjen. Dette førte ihvertfall til at vi fikk spilt inn de siste låtene som manglet på skiva. Den første singelen som kom ut (Liket Skulle Vært Brent) var den første jeg skrev, og er vel fort en 4-5 år gammel allerede. Den var jo tiltenkt Cobolt 60, men jeg følte ikke på noe press om at det måtte være sånn eller sånn. Det er jo old school og det er det jeg er inspirert av, og slik var black metalen som jeg selv hørte på på 90-tallet, og det er slik jeg ønsker å lage musikk. Det er klart det åpnet opp litt når Osvald kom inn, og ikke minst når Rune kom på trommer. Men det ble som forespeilet, og jeg er veldig fornøyd med spesielt produksjonen på skiva. Ekstremt fornøyd, rett og slett, med alt,” kommer det selvsikkert fra Daniel.

I Cobolt 60 var Daniel en av to medlemmer, og som vi allerede har hørt, var det Daniel som satte i gang Valdaudr. Men vil det si at det er hans band? “Dette er det vanlige spørsmålet jeg får når det gjelder alle band jeg er med i, noe som på mange måter er forståelig siden jeg skriver mye av musikken i alle bandene. Når det er sagt, så er dette definitivt et fullverdig band, og Osvald har akkurat like mye å si som meg. Han står blant annet for all tekst og vokal, og legger seg ikke noe særlig opp i hvordan jeg setter sammen riffene mine. Til gjengjeld legger jeg meg ikke så mye bort i vokalen hans og de tingene han gjør. Når det gjelder Rune, så skjønner han stilen og vet hva han skal gjøre. Det er jeg som på forhånd har programmert trommene på alle låtene, men selv om han spiller det ganske likt som jeg har laget det, så gjør han det som profesjonell trommis og tilfører dermed låtene en god del. Alle har sin signatur på skiva, vil jeg påstå, så det er langt fra noe soloprosjekt. Jeg hadde ikke dratt det i land hvis det ikke har vært for alle oss tre,” forteller Daniel.

Daniel gikk faktisk ut på det vide internett og søkte etter trommis til bandet. Noe som virker litt spesielt med tanke på at fyren definitivt kjenner nok trommiser rundt omkring. Dette må vi høre mer om. “Når jeg ser på dette i ettertid, skulle jeg egentlig bare gått rett til kilden. Som dere sier, så kjenner jeg ekstremt mange musikere i miljøet. Jeg tror det handlet litt om at jeg ønsket å se litt hvordan interessen var. Det var flere trommiser som var interessert. Noen sendte studioopptak av at de spilte Liket Skulle Vært Brent, noen sendte videoopptak, og noen lydopptak. Faktisk var det litt kult å høre hvordan folk tolket musikken vår gjennom sin egen spillestil. Men det var aldri noen tvil om hvem vi skulle gå for, selv om det kanskje i en periode stod mellom Rune og Mats (fra Sahg). Mats er også en god kompis, men når vi hørte på spillestilen, produksjonen, samt hva Rune kunne tilby med å mikse skiva, så var det ingen tvil. Han jobber sinnssykt kjapt i studio og leverer ting med en gang han får en låt. Men jeg må innrømme at det var litt kult å gjøre det på denne måten, og nå sitter jeg jo faktisk på en del forskjellige versjoner av låta, og det er moro,” kommer det fra Daniel.

Hvilke vurderinger ble gjort i forkant vedrørende om Daniel og Osvald skulle fortsette med deres allerede kjente artistnavn, og hvordan kom de opp med bandnavnet? “Død har alltid vært artistnavnet mitt, faktisk fra før jeg begynte å spille i band, helt tilbake i 92/93. Dette er noe jeg vil videreføre, og det passer jo inn i den stilen vi spiller på denne skiva også. Nå skal det sies at jeg faktisk hadde et ønske om å fortsette under Cobolt 60 navnet, men det var ikke aktuelt fra Flemming sin side. Cobolt 60 er veldig spesielt for oss begge, og Flemming syntes det var ok at jeg brukte musikken videre, men ikke samme navn. Så jeg bare tenkte litt høyt, og foreslo for Osvald å bruke hans artistnavn, som er Vald, og se på en litt sånn norrøn utgave av Død. Etter litt frem og tilbake landet vi på Valdaudr. Det er egentlig en litt kul betydning, for daudir er jo en utgave av død på norsk og vald betyr makt, “force”. Derfor blir det faktisk et litt sterkt navn.”

– Mesteparten av tekstene inneholder et stikk mot religion, og da spesielt kristendommen. Men det er også noe norrønt inspirert, så det er en liten kombo der.” (Daniel om tekstene)

Når vi spør om bandnavn og tittel på skiva reflekteres i tekstuniverset, og om det er en sammenheng på den lyriske siden, kommer det kontant fra Daniel: “Absolutt! Osvald, og meg selv, er veldig anti-religion, og mye av tekstene handler om alle grusomhetene som er i Bibelen. Tittelen på skiva, Drapsdalen, er tatt fra en tekst i Det gamle testamentet som faktisk handler om en dal hvor denne guden ofret mange tusen mennesker. Nå leser ikke jeg så mye i Bibelen som Osvald gjør. Han bruker faktisk en god del tid på lesing, for å finne inspirasjon. Mesteparten av tekstene inneholder stikk mot religion, og da spesielt kristendommen. Men det er også noe norrønt inspirert, så det er en liten kombo der. Men så absolutt, bandnavnet, tittelen på skiva og låtene har en rød tråd i seg,” forteller Daniel. Vi fortsetter litt i tekstanalysens verden, og lurer på om tekstene er aktuelle som religionskritikk i 2021, eller om det kun er flåsete spark i hytt og pine. “Osvald har gått nøye til verks, og dette er ikke noe han bare rabler ned. Det er tekster han sitter og grubler mye på, og som han har sterke meninger rundt. Det er klart du kan relatere tekstene til alt det søppelet som finner sted i religionen sitt navn i dag også, selv om fokuset er sentrert rundt bibelske historier,” sier Daniel bestemt.

Vi har fått hørt litt om skriveprosessen, men spør likevel om et litt mer konkret innblikk i hvordan ting foregår. “Jeg tar meg av det meste, det gjør jeg i alle banda mine, men kanskje i enda større grad her siden jeg spiller både gitar og bass. Det starter med at jeg skriver ned musikken, spiller inn i studioet mitt, programmerer trommer, sender dette over til Osvald, og når han er klar kommer han over til studioet mitt og legger på vokal. Da har vi forsåvidt låta klar, og det gjenstår kun å få tracka ordentlige trommer. Denne gangen ble alt sendt opp til Rune som tracker trommene etter ferdigspilte gitarer, vokal og bass. Det er ikke så ofte man bruker en slik fremgangsmåte, som regel pleier man å tracke trommer først. Så vi har gjort det litt i motsatt rekkefølge, men det er sluttproduktet som gjelder, tenker jeg. Faktisk er det slik jeg har gjort det på alle de fem siste platene jeg har gitt ut. Dette fungerer greit så lenge du finner flinke folk som spiller bra og tight, og selvfølgelig at du har spilt inn kompet bra. Det var faktisk en journalist som trodde at vi hadde spilt inn dette live, og det er så langt ifra sannheten som du kan få det. Jeg kan skjønne at noen kan få en feeling av at vi har stått og niøvd på dette i et lokale og spilt inn i studio, men det har vi ikke.”

– Hvis ingen vil sitte og høre på den musikken du lager, hvor langt kommer du da?” (Daniel om betydningen av tilbakemeldinger)

Det begynner å bli ganske mange skiver som kan smykke seg med navnet Død på, hvordan er så følelsene rundt slippet denne gangen? “Det er morsomt at dere nevner det, for det er ikke alle som har fått med seg at jeg faktisk har 25 studioalbum på samvittigheten nå, så det begynner å bli en god bunke. Nå tør jeg ikke bruke artistnavnet mitt Død i dette Big City-bandet mitt, det hadde blitt litt for drøyt,” ler Daniel, før han fortsetter: “Ja, selvfølgelig er jeg spent på tilbakemeldinger! Alle som driver på med band er jo det. Folk kan si at de skriver musikk for seg selv, og sier “fuck you” til alle rundt seg, og jeg kan forstå det til en viss grad. Men javel, hvis ingen vil sitte og høre på den musikken du lager, hvor langt kommer du da? Altså, jeg har ikke vært noe særlig frampå for å vise hvordan denne sjangeren skal gjøres, men jeg har savna litt den der feelingen som jeg fikk når jeg begynte å høre på black metal. Den følelsen som gjør at du bare MÅ nihøre en Darkthrone-skive flere hundre ganger. Litt sånn feeling ville jeg ha rundt skiva. Det ville aldri falt meg inn å spille nymotens black metal, selv om jeg ikke har noe imot at folk gjør det. Skal jeg gjøre black metal, så skal det være old school. Det skal være riktig produksjon og de gode gamle riffene, ikke overprodusert. Så, jeg føler ikke på noe press, men jeg forventer at det skal komme både positive og negative tilbakemeldinger. Fram til nå har det vært gode tilbakemeldinger, og det er jo kult.”

Selv om Daniel har brukt mye tid på å spille death metal, er det altså black metal som gjelder med Valdaudr. Hvordan er det så å fronte et norsk black metal band kontra et norsk death metal band? “Som dere vet er Blood Red Throne hovedbandet mitt. Med BRT har vi kjempet hardt for å ha den statusen vi har, og jeg føler vi fremdeles ikke er helt anerkjent i Norge. Akkurat det lever vi greit med, for vi reiser mest i utlandet og har fansen vår der. Men jeg merker jo litt rundt interessen for Valdaudr at det er norsk og at vi har norske tekster. Det er akkurat som man får litt mer respekt for det med en gang, og det er litt spesielt, selv om det i og for seg ikke er så veldig rart, siden vi er fra Norge og det her er black metal kommer fra, ihvertfall second wave. Det som er kult er at folk registrerer at det er bra det vi holder på med, men det burde være slik uavhengig om vi er norske eller ikke.”

Valdaudr har havnet på Soulseller Records, hvordan gikk det til? “Det er egentlig litt tilfeldig. Jeg har jo platekontrakt med de fleste banda jeg spiller i, men denne gangen tenkte jeg “fuck it”, jeg har lyst til å stå for alt selv og ha 100% rettigheter til musikken og alt det andre. Men så har det seg sånn at jeg er god kompis med Steffen (Dolgar) fra The Deviant, og de er på Soulseller. Jeg bare spurte litt for gøy hvordan det var å være på labelen der, og han hadde bare positivt å si om det. Derfor bestemte jeg meg for å ta en prat med sjefen for selskapet, og han var i superekstase fra dag en. Han presenterte dealen, og skisserte hvordan vi kunne gjøre ting rundt release, trykking av vinyl, som er veldig viktig for oss, og alt annet, og da fant jeg ut at det bare var å kjøre på. Vi har signert for en skive, og så får vi se hvordan det går etter det. Fram til nå har det fungert kjempebra, alt har gått slag i slag, og jeg liker å jobbe med folk som ønsker at ting skal skje. De er profesjonelle, holder tett kontakt, og ikke minst så elsker de musikken vi gjør og skjønner hva vi driver med. Det var en no-brainer det. Jeg kjente ikke til labelen noe særlig fra før, men når jeg begynte å sjekke litt, viste det seg at Jorn som driver labelen, faktisk lever av dette. Det er kjempeimponerende, for det er ikke mange som klarer å drive underground ekstrem metal-label og leve av det. Kudos for det!”

Nå har fortsatt koronaen et kraftig tak på samfunnet vårt, men vil konserter være aktuelt på sikt? “Absolutt! Det som var greia med Cobolt 60 var at vi gjorde fire gigs på de 20 årene vi holdt på, og det holdt tydeligvis for den andre parten i bandet. For egen del har jeg vært interessert i å stå oftere på en scene og spille black metal. Med Valdaudr har det endelig åpnet seg en mulighet for å gjøre akkurat det, for både jeg og Vald er gira. Jeg hadde håpet at også Rune ville bli med i bandet på permanent basis, men det ville han dessverre ikke. Han er opptatt med sine ting, både når det gjelder familie og de andre bandene han spiller i. Og det respekterer jeg selvfølgelig. Derfor må vi finne en trommis som ønsker å være med på løpet vårt, og det er det heldigvis flere som vil. Vi har faktisk allerede en i kikkerten som bor i området. Det er ikke slik at vi kommer til å slenge oss på alt mulig rart, men hvis det blir noen kule festivaler, eller noe annet kult opplegg vi blir invitert på, da kan det fort bli aktuelt. Det er mulig vi kommer til å spille på Southern Discomfort her i Kristiansand, de holder det gående fortsatt og de er veldig interessert i norsk BM. Jeg tror nok en av våre første giger blir å spille der, når ting åpner opp igjen”.

Hvordan er rekrutteringen av nye band i lokalmiljøet, Kristiansand? “Nå skal ikke jeg snakke ned min egen by, men scenen her er, ihvertfall som jeg har fått med meg, ikke stor i forhold til hvor stor Kristiansand by er. Det å stå og spille her er ikke det jeg higer etter, for å si det slik. Jeg har gjort min dose gigs her, og kan selvfølgelig gjøre det i ny og ne, men det er mye kulere å komme seg vekk og ut og spille, egentlig ut av Norge også. Men at det er mange dyktige musikere rundt omkring her, det er sikkert. Det er mye som spirer og gror av flinke folk. Men det er ikke så mange kule band som det har blitt noe ut av, det er helst oss gamle travere som holder på ennå,” forteller Daniel.

– Finn de folkene du kan gå gjennom tykt og tynt med, som du kan stole på og som tenker likt som deg og som er villige til å satse.” (Daniels tips til ungdommen!)

Hva vil så Daniel si til unge musikere som ønsker å gå i hans fotspor? Er det noe han vil anbefale? “Jeg skal ikke nekte noen i hele verden å drive på med musikk hvis det er det de elsker. Men det er klart at jeg blir like frustrert som alle andre over hvor enormt mange band det er der ute, og ikke minst hvor mye ræl som blir gitt ut. Dette er selvfølgelig subjektive meninger fra min side. Men hvis en kid eller ungdom oppriktig elsker musikk, er interessert og virkelig har lyst til å holde på med dette, og er villig til å ofre og satse litt, så selvfølgelig skal den personen gjøre det. Det er klart det er en annen verden nå enn da jeg startet. Hvem som helst kan kjøpe en pc og lydkort, spille inn, og legge ut på YouTube og alt dette her. Men det å drive band, det har jeg lært mye om gjennom disse snart 25 årene. Selv om det er en klisjé, så er det som et ekteskap. Det er mange oppturer og nedturer, og det er mye som skal klaffe. Så hvis jeg skal gi et godt råd til den unge garde, så er det først og fremst å finne noen du virkelig kobler med fra begynnelsen av. Ikke bare finn noen som er god på gitar, går i klassen din, eller whatever. Bruk god tid på å finne de personene som du kan funke med. Det er noe jeg har tenkt på selv også, for jeg har nok noen ganger kanskje vært litt kjapp til å finne folk uten å bli ordentlig kjent med dem og se om de er personer som jeg har det bra med, kan samarbeide med ,og lage musikk med de neste 20-30 årene. Det er kanskje grunnen til at det har vært litt trekk i bandene jeg har spilt i. Finn de folkene du kan gå gjennom tykt og tynt med, som du kan stole på og som tenker likt som deg og som er villige til å satse. Dette gjelder primært hvis du vil nå langt med musikken. Hvis man derimot er fornøyd med å kun stå på den lokale scenen og jamme og kose seg og spille noen gig i hjembyen, så er det easy peasy. Men å drive et band gjennom flere tiår krever sinnsykt mye.”

For mange betyr musikk veldig mye og den kan stikke enormt dypt. Hva så med musikken Daniel lager, får han tilbakemeldinger fra folk om at den betyr noe for dem på et personlig plan? “Det er ganske ekstremt i seg selv, at folk tar musikk så seriøst at det kan være noe som hjelper dem videre i livet. Jeg blir alltid litt sjokka når jeg leser om det, fordi jeg ofte tenker “Hallo, det er musikk liksom.” Det finnes viktigere ting i livet. Men faktisk så er musikken det viktigste i livet til mange. Du har kanskje en god opplevelse med en plate du har et forhold til, eller du har minner knyttet til enkeltlåter, og jeg kan godt se at det kan fungere som god terapi å høre på disse låtene eller platene. Men når jeg lager musikk så sitter jeg ikke og tenker på at dette kanskje kan treffe noen på et dypere plan, eller at det kan ha en terapeutsik effekt. Samtidig har jeg truffet mange mennesker opp gjennom årene som nesten står og gråter foran meg ved scenekanten, og det blir man jo helt satt ut av. Dette viser hvor mye musikken kan bety, og det må man jo bare respektere.”

Vi avslutter i kjent stil med å få en anbefaling om et ukjent band, med unge medlemmer, som Daniel tenker fortjener mer eksponering enn de har fått. “Det som slår meg i dette tiåret, er at de unge er så sykt flinke. De ligger jo langt foran det vi gjorde på den alderen. Vi kan så klart skylde på internett, YouTube-videoer og slikt, men samme hva så er det utrolig hvor sinnsykt flinke de er. Når det er sagt, betyr ikke det at jeg er like imponert over låtskrivingen deres. Men nå kan det hende at jeg er litt mer orientert i old school-retning, og setter mye mer pris på en godt skrevet låt enn å høre på noen som kjører bånn gass eller er teknisk veldig flink. Det er kult i doser, men jeg er blitt veldig opptatt av låtskriving og arrangering av musikken jo eldre jeg har blitt. Der føler jeg at noen har en vei og gå. Men for å svare på spørsmålet deres: Det spørs hvor ukjent og langt ned i alder dere tenker, men vi har jo disse gutta våre borte i Stavanger, i Deception, som virkelig legger inn alt de eier og har i musikken og lager sinnsykt kul musikk. De er dritflinke, er utrolige kule folk å ha med seg, og er villige til å satse alt. Jeg vet at de har lyst til å breake noe sinnsykt, og jeg har sagt til dem at de bare må være tålmodige, fortsette det de driver med, gi ut bra produkter og prøve å spille mest mulig live. Så, Deception fra Stavanger, absolutt! Tommel opp for dem, altså! “Det er vel akkurat det unge folk ikke liker å høre, at de må være tålmodige, prøver vi oss. “Det har dere helt rett i! Jeg hadde som mål om å bli rockestjerne før jeg ble 30, men det skjedde ikke før jeg ble 40,” avslutter Daniel lattermildt.

 

Drapsdalen er ute på Soulseller Records 26. februar.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese