Stikkordarkiv: usf verftet

Liveanmeldelser

Devin Townsend Project @ USF Verftet

Devin Townsend Project + Vulture Industries
USF Verftet, Bergen
25.02.2017

 

Da det ble kjent at Blastfest måtte legge ned en måned før festivalstart, var det flere som fortvilte. Heldigvis ble noen av banda satt opp på alternative scener i byen, og festivalens tiltenkte headliner på lørdagen, Devin Townsend Project, kom seg også over fjellet for å spille egen konsert.

Dessverre fikk ikke den turneens supportband bli med, men heldigvis finns det lokale band som kunne ta den jobben. Salen var allerede begynt å fylle seg opp da Vulture Industries (7/10) entret hovedscenen på Verftet. Bandet har mange ganger vist seg å være et sterkt liveband, og det viste de denne kvelden også. Det var litt rusk i lyden i starten, men dette ordnet seg ganske kjapt. Frontmann Bjørnar Nilsen hadde som vanlig en noe utagerende stil, der han trampet rundt på scenen og i fotopiten og var overalt hele tiden. Kult å se dem på en såpass stor scene til en forandring, og de fikk varmet publikum godt opp.

Dette var første gang Devin Townsend Project (10/10) var i Bergen, og mange hadde gledet seg mye til denne konserten. Med et stort glis entret han og bandet scenen og gikk rett på med Rejoice, og publikum tok imot ham med åpne armer. Det viste seg raskt at Townsend var i storform denne kvelden, og flørtet hemningsløst med publikum. Det er sjelden å se en artist som har så god kommunikasjon med publikum, og som en sidemann kommenterte: «Det er så god stemning her, det føles ut som han er en av mine beste venner.»

Det var selvsagt en del låter fra hans siste album, Transcendence, men flere tidligere godbiter dukket også opp. Den eldste låta som ble spilt var Night fra Ocean Machine: Biomech-plata, et album han skal gjøre i sin helhet på flere konserter senere i år. I tillegg kom låter som Hyperdrive, Planet of the Apes, Supercrush! og Suicide, og siste låt i hovedsettet ble den mektige Kingdom. Etter en kort pause kom han inn igjen alene, og takket publikum for en så god mottagelse. Etter ønske fra publikum gjorde han Deadhead alene på elektrisk gitar, før han fikk en akustisk gitar og gjorde Ih-Ah!. Så kom resten av bandet på igjen, og gjorde Higher fra siste plata.

Som sagt, det er sjelden å se en artist med så god kommunikasjon med publikum, hvor grensen mellom seriøsitet og humor er hårfint balansert og det musikalske er så bunnsolid. Høyt var det også, og på et par steder under konserten virket det som at anlegget på USF Verftet slet med lydbildet. Likevel, dette må være en av de hyggeligste (og beste) konsertopplevelsene jeg har hatt.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=8234]

 

Musikk, Nyheter

Devin Townsend Project allikevel til Bergen

Devin Townsend Project

Forrige uke ble nyheten sluppet om at årets utgave av Blastfest kanselleres – i dag kommer gladnyheten om at en av headlinerne, Devin Townsend Project, beholder datoen i Bergen og stiller på USF Verftet lørdag 25. februar. Vestlendingene får da allikevel oppleve litt kanadisk galskap på hjemmebane. Billetter fåes via Ticketmaster.  Bandet spiller i Oslo dagen etter, da på Sentrum Scene.

Liveanmeldelser

Seigmen @ USF Verftet

Seigmen
USF Verftet, Bergen
07.10.2016

 

Bergensvennene Seigmen tok turen tilbake til Vestlandet, og ga publikum en performance alpha!

Seigmen

Metropolis-omslaget prydet  backdropen idet Seigmen (9/10) inntok USF Verftet i Bergen. Riktignok var det ikke helt sardiner-i-eske i det gamle fiskeindustribygget, men det var et så godt som fullt konsertlokale som møtte bandet. Etter at bandet ble gjenforent  har de til stadighet besøkt byen mellom de syv fjell. De spilte her i april 2015, og deretter i august det samme året – den gang med Bergenhus festning som passende bakteppe. Nå har det ikke rukket å gå mer enn knappe året, og så er de jammen santen tilbake igjen! Som Kim Ljung annonserte det, etter at bandet hadde kjørt gjennom de tre første låtene sine (Simone, Hva Vi Elsker, og Ohm): “Dere er her enda!” Det var tydelig at dette var hyggelig for gjengen på scenen, som ikke bare lyste av oppriktig glede over å være på plass i Bergen på ny, men som også fremviste oppriktig glede over å spille sin egne låter, tross at enkelte av dem har blitt spilt med høy frekvens gjennom årenes løp.

Seigmen

At bandet er skikkelige gutter, og at de dessuten har kommet litt lenger i livløpet, ser en speilet gjennom det som foregikk under konserten. Etter låt nummer fem, den fremdeles ferske I Mitt Hus, utbragte vokalist Alex Møklebust en skål til sin mor, Berit. Salen skålte villig med, og glassene er hevet høyt i hele rommet i det Alex villig selv innrømmer at han “er en skikkelig mammadalt”, kanskje til og med norges største sådan. Litt senere i konserten tar gitarist og vokalist Marius Roth ordet, og annonserer at han har to store fans på fremste rad, hans to sønner. De har hatt en drøm om å crowdsurfe, og det akter far å stelle i stand på Verftet. Publikum blir bedt om å trekke tettere sammen, og i løpet av et lite intermesso får far og guttene drømmen oppfylt på mest eksemplariske vis.

Seigmen

Totalt er det seksten låter Seigmen klistrer utover publikum, og tross at bandet ikke har fått ut så voldsomt mange fullengdere, er det tydelig at det de har gitt ut har vært av god kvalitet, selv om en også merker at noe materiale er mer … Ungdommelig enn annet. Seigmen er bra når de er på sitt hardeste, og de er knakandes gode når de toner det litt ned, men de er kanskje aller mest magisk når de toner det helt ned, når de er litt triste og såre. Bergenske fans er nok klare for nytt besøk, spesielt om bandet fortsetter å levere varene som de gjør. Jubelen og larmen før bandet entret scenen for en firelåters encore (Agnus Dei, Performance Alpha, Mesusah, og Hjernen Er Alene) tydet i hvert fall på at kvelden ga både mersmak og lengten etter enda mer Seigmen.

Seigmen

Helt til slutt må vi få lov til å undres over enkelte publikummere, som ikke bare betaler 400kr for å være tilstede på konsert, men som brøyter seg rundt omkring, fullt oppdresset, og med høy vinglassføring (eller tohendig øldrikking i enkelte tilfeller), men som kun brøler høyt og illusorisk engasjert mellom låtene, men som under selve fremføringen av materialet snakker høylytt om renovasjon, studier, og alt mulig annet. Hva i alle dager har skjedd i korteks hos disse menneskene? Det var litt for mange slike tilstede, noe en også noterer seg i en rekke Facebook-kommentarer fra Metal Hammers venner i Bergen. Så Seigmens publikum, et mindretall riktignok: performance bravo? Nei, performance beta!

Bandet derimot, det var performance alpha!

 

NB! Bildene er fra Seigmens konsert på Sentrum Scene i Oslo 30. september.

 

Tekst: Pål Lystrup
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=6878]

 

Liveanmeldelser

Motorpsycho @ USF Verftet

Motorpsycho
USF Verftet, Bergen
09.04.2016

 

Et nytt album fra trønderne i Motorpsycho betyr en ny konsert med bandet, og det er nesten lovforpliktet å møte opp. Og det manglet definitivt ikke på oppmøtet på USF Verftet denne kvelden.

Motorpsycho

Jeg har sagt det mange ganger, og sett bandet mange ganger, men en konsert med Motorpsycho (9/10) er nesten aldri lik den forrige man så, og slik var det denne kvelden. Selvsagt så var deler av konserten viet til Here be Monsters-plata som kom i februar, men de sparket i gang konserten med The Jig is Up fra sjutommerserien de gjorde i 2014. S.T.G fulgte før første side på siste album kom som perler på en snor. Og det må sies at det nye materialet funket som fjell live. En annen ting er at det var veldig gøy å se bandet som trio igjen. Det er noen år siden nå, da de har hatt med seg verdige folk som Ståle Storløkken eller Reine Fiske på scenen og plate de siste årene. Man vet aldri hva man får på en Motorpsycho-konsert, og det er alltid noen overraskelser i låtvalget som f.eks. Hyena fra Black Hole/Blank Canvas. Det var jevnt over lykke blant publikum hele veien, som vekslet med å stå der med fårete glis til veldig konsentrerte miner. Og det gjorde jeg vel selv også, for så bra var det. Mottagelsen mellom låtene var det lite å si på.

Motorpsycho

Etter Cloudwalker ble det et lite avbrekk med gamlinger som Junior, Feedtime og vakre Watersound. Og det er jo alltid gøy når de kjører på med Hogwash mot slutten av konserten. Motorpsycho er rett og slett et unikum innen norsk rock, og det er ingen som gjør det de gjør hverken her på berget eller resten av verden. At det kan låte så mye av en trio er nesten ubegipelig, og helt på høyde med Rush-standard – det sier litt. Ja, de gjør småfeil og det hangler her og der, men få band er like sammensveiset som det Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og trommemirakelet Kenneth Kapstad er. Og jo, som mangeårig fan savner man alltid en låt eller mange når det kommer til band med en slik katalog, men det gjør ingenting. Man får det man savner neste gang. Eller gangen etter det. Når de etter nærmere to og halv times konsert avlsutter med Here be Monsters 2 fra EPen de kun solgte på konserten var de fleste av det nærmest utsolgte USF Verftet godt fornøyd, med all god grunn.

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Enslaved @ USF Verftet

Enslaved
USF Verftet, Bergen
12.03.2016

 

Enslaved fyller år, og inviterte til storslagent kalas i Bergen denne lørdagen.

JHM_5944-X3

Intet mindre enn 25-års noenlunde politisk korrekt omgang med norrøn kulturarv kan en i disse dager tilskrive Enslaved (8/10). I løpet av denne tiden har bandet gått fra snevert nisjeband til offisiell norsk kultureksportartikkel. Priser er vunnet, obskure steder spilt på over hele kloden, men når en feirer dag, så bør en jo gjøre det på hjemmebane, blant sine egne. Vel å merke er Enslaved fra feil fylke (les: Rogaland), sånn egentlig, men etter å ha hatt base i Bergen i det meste av karrieren sin, kan en vel påstå at bandet er vårt eget, her mellom de syv fjell.

JHM_6084-X3

Med en såpass lang karriere som bandet nå har, er det mye materiale å plukke fra, og det er sikkert slik at bandet kunne stått på scenen en helaften. Ikke minst når en vet at de har øvet inn hele førtitre låter til den kommende helgs vikingtokt på de britiske øyer på London By Norse 2016. Sånn sett kan jo en nesten furtent anerkjenne at dette bare var barnebesøket, selve testkjøringen før voksenbesøket, lunken, men en velsmakende, wiener satt opp mot champagne og marsipankake.

JHM_5911-X3

Når en først snakker om barn, så kan det jo være på plass å gå i gang med å nevne kveldens ungdommelige konsept, nemlig “hvordan feire jubileum med å i stor grad ignorere senere års utgivelser”. Flere fremmøtte hadde nok forventet seg mer tidsaktuelt materiale fra sisteplaten In Times, eller fra den forrige platen, RIITIIR. Neida, Enslaved styrer vikingskipet som de selv vil, og serverte et tospann bestående av Jotunblod og Eld, før de fortsatte med Convoys To Nothingness og As Fire Swept Clean The Earth.

JHM_5776-X3

Altså intet tegn til materiale fra etter år 2003 fire låter ut i konserten. Som låt nummer fem kom det attpåtil noe såpass sjeldent som The Crossing fra Below The Lights. Denne tok oss langt ned i mørket, og det messende og hypnotiske, før den likefult trakk oss med opp i det den kom til det særdeles drivende midtpartiet. Vi gledet oss selvsagt både over et gjenhør med den, men også over den friske vrien fra bandet med å rett og slett bare kose seg og kjøre sitt eget løp, ikke innfri eventuelle forventninger om tyngst vekting av materiale fra den foreløpige sisteplaten.

JHM_5821-X3

Som neste nummer var vi jo også helt tilbake til den spede begynnelsen med Allfadr Odinn, før det endelig dukket opp en fersk låt med Ten Thousand Years Of Rain. Jada, vi disker opp mange låttitler her, men slik er det jo med jubileumskonserter, da vil en jo gjerne ha litt kontroll på hva bandet spilte, og ikke bare ha referat fra Ivar og Grutles onelinere og humoristiske sprell mellom låtene, Catos smilende alvorlige fremtoning bak trommesettet, Herbrands avlappede tangenttraktering, eller en detaljert beskrivelse av Mr Ice Dales ferskt opp-pumpede muskelspill i baris.

JHM_5998-X3

Da er det kanskje mer spennende å høre at bandet spilte Frøyas Smykke, denne korte snutten fra Mardraum, før de dro en versjon av Daylight, også den fra In Times, attpåtil fremført med fullt damekor på scenen.

JHM_5745-X3

Helt til slutt drar gjengen fram Fenris og Isa, og opplyser om at feiringen fortsetter på Garage, som seg hør og bør. Vel å merke med bandet som DJs for kvelden, spillende det som en gang i tiden inspirerte dem selv, før de ble kulturpersonligheter og forbilder for en egen generasjon av unge musikere. Måtte det bli mange flere år, og måtte de fortsette å huske Mardraum, Monumension og Below The Lights også i fremtiden.

 

Tekst: Pål T. Lystrup

Foto: Jarle H. Moe

 

[espro-slider id=3630]

 

Liveanmeldelser

Amorphis @ USF Verftet

Amorphis + Omnium Gatherum + Poem
USF Verftet, Bergen
11.03.2016

 

Amorphis

Med tre band på plakaten og ganske tidlig konsertstart, var det ikke så alt for mange som hadde funnet veien til USF Verftet for å se greske Poem (6/10). Nå er jo bandet rimelig ukjent fortsatt, men de hadde fortjent litt mer publikum. Her gikk det i ganske teknisk og progressiv metal, med en god dose Opeth-inspirasjon. Vokalisten har en grei renvokal og gjorde sitt ytterste for å skape litt stemning. De er ikke akkurat det mest scenevante bandet enda, men de tok det igjen på god spilling.

Amorphis

Når hovedbandet har en såpass stor produksjon, så måtte supportbanda stå på scenekanten – noe som ikke hjalp for mye på stemningen. Også finske Omnium Gatherum (5/10) var henvist til tuppen av scenen, men med lang fartstid og sju album bak seg sto de frem som langt mer erfarne. En del låter fra det ferske albumet Grey Heavens ble selvsagt spilt, samt låter fra katalogen ellers. Røkeriet, som for anledningen var krympet ned en del, begynte å fylle seg opp, og de fremste rekkene satte i hvert fall pris på bandet. For min del ble det litt vel mye standardisert finsk melodisk metal, og når vokalisten er av den plagsomme sorten så ble ikke min opplevelse bedret.

Amorphis

Etter at supportbanda sitt utstyr var fjernet, entret Amorphis (7,5/10) scenen, og da var det blitt greit med folk på Verftet. De startet med et knippe låter fra fjorårets Under the Red Cloud og fikk opp stemningen med The Wanderer fra Circle. De er et proft liveband, og den lett folkinspirerte melodiske metalen deres fungerer godt live. Publikum var også med på notene når de dro i gang eldre materiale som On Rich and Poor fra Elegy og Drowned Maid fra Tales from the Thousand Lakes, som er låter som fortsatt sitter. På sistnevnte ble også gitarist Tomi Koivusaari med å growle. Etter et par nyere låter kom My Kantele og den nyere hitlåten House of Sleep, før kvelden ble avsluttet med Death of a King og The Smoke. Amorphis holder fortsatt koken, og gjorde en god konsert denne kvelden. Et lite trekk for at Black Winter Day ikke ble spilt da.

Amorphis

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Steven Wilson @ USF Verftet, Bergen

Steven Wilson
USF Verftet, Bergen
07.02.2016

 

JHM_4656-X3

En kveld med Steven Wilson resulterte i en konsert publikum sent vil glemme.

Som den eneste konserten i Norge på denne delen av turnéringen for Hand. Cannot. Erase-plata, gjestet Steven Wilson (9/10) et utsolgt USF Verftet i Bergen. Med undertittelen An evening with Steven Wilson, ble dette en kveld hvor han var innom mange perioder av hans karriere, og høydepunktene kom på rekke og rad.

JHM_4710-X3

Noe overraskende var USF Verftet satt opp for sittende publikum, noe som også irriterte Wilson selv noe, og han ga skylden til sin bookingagent for at publikum ble henvist til sitteplasser. Dette tok uansett ikke publikum særlig hensyn til, og det var et meget godt engasjement i salen.

Den tre timer lange konserten, startet med en gjennomgang av Hand. Cannot. Erase-plata. Etter litt innkjøringsproblemer på 3 Years Older, var det meste klart for en kanonaften av musikalsk tyngde. Flere var vel litt skuffet over at Guthrie Govan og Marco Minnemann ikke er en del av bandet på denne turneen, men erstatterne Dave Kilminster og Craig Blundell gjorde en knalljobb. Og det samme kan lett sies om Nick Beggs og Adam Holzman.

JHM_4679-X2b

Wilson selv har blitt en langt mer pratsom scenepersonlighet med årene, og kommuniserte briljant med publikum. Mye humor og gode historier dukket tidvis opp mellom låtene, og han mente selv at Routine var hans bidrag i den fiktive konkurransen om verdens tristeste låt. Muligens trist, men fanden hvor vakkert det var. Og det er også litt moro når såpass seriøse musikere som Wilson trår hørbart feil, der han glemmer teksten på Transience, til jubel fra publikum.

JHM_4814-X3

Etter en pause gikk fokus over til den øvrige karrieren til Wilson, og som en gledelig overraskelse åpnet andre sett med Storm Corrosion-låta Drag Ropes. Og det låt fantastisk. En tur innom både debuten og andreplata var han også, med låtene Harmonie Korine og Index. Den ferske utgivelsen, miniplata 4 1/2, måtte jo selvsagt også frem i lyset, og et par låter ble spilt derfra, blant annet hans nye versjon av Porcupine Tree-låta Don’t Hate Me.

JHM_4766-X3

Flere Porcupine Tree-låter ble spilt, og han tilegnet sin låt, Lazarus, til David Bowie som har vært en stor inspirasjon for Steven Wilson. Andre del av konserten endte i trampeklapp, og etter fem minutter med brøl fra publikum, entret bandet scenen igjen.

Med et stort bilde av Bowie på bakskjermen, ble det gjort enda en hyllest, og da med en flott cover av Space Oddity. Konserten endte med Porcupine Tree-låta The Sound of Muzak og The Raven that Refused to Sing, til et nærmest ekstatisk publikum og det ble en perfekt avslutning på en nesten perfekt konsert.

 

Tekst: Edgar Bråten
Bilder: Jarle H. Moe

Liveanmeldelser

Opeth @ USF Verftet, Bergen

Opeth
USF Verftet, Bergen
09.10.2015

 

– «Va mysigt vi skal ha det tilsammans!» sier Mikael Åkerfeldt, til jublende respons fra salen.

Dette oppsummer i grunnen Opeth (6/10) sin konsert nokså godt: Både band og publik er i kosehumør. Her skal det hygges og småprates både på scene og i sal.

JHM_0485

Opeth feirer 25-årsjubileum som band med å spille albumet «Ghost Reveries» i sin helhet. Bandet går rett på sak, og spiller låt etter låt uten lyter, men også fritt for utstråling. Publikum står like urørlige i salen som bandet på scenen. Først på «The Grand Conjuration», syv låter ut i konserten, beveger vokalist Åkerfeldt seg på en måte som antyder headbanging. Nå gir også publikum mer respons enn høflig applaus, og det er ørlitt liv blant de fremste tilhørerne.

JHM_0326

I konsertens andre akt er både band og publikum nullstilt, og alle virker litt løsere i snippen. Åkerfeldt holder som vanlig praten mellom låtene på et tørrvittig nivå, men ellers begrenser bandet publikumsfrieriet til et minimum. Etter «Eternal Rains Will Come» og «Cusp of Eternity» fra bandets nyeste utgivelse, begynner ferden tilbake i diskografien med kanonlåter som blant annet «The Leper Affinity» og «Master’s Apprentices», før det hele avsluttes med ekstranummeret «The Lotus Eater». Nesten to timer med musikk gir god valuta for billettprisen, men det er ingen tvil om at Opeth sin progrock ispedd litt dødsmetal krever mye av tilhøreren, og med et band som tilsynelatende ikke bryr seg om det er tilhørere til stede blir seansen nokså langdryg. Og da må spørsmålet stilles: Er Åkerfeldts morsomme mellomprat den eneste forskjellen på det å se Opeth live og å høre dem på plate i egen stue?

JHM_0598

 

Tekst: Bård Nordvik

Foto: Jarle H. Moe