Uriah Heep
Rockefeller, Oslo
15.07.2017
Bandet som en gang ble kalt for “fattigmanns Deep Purple” beriket Oslopublikummet med en håndfull rockeklassikere og en spilleglede man sjelden har sett maken til.
Uttrykket Norgesvenn er loslitt som få, men når et band har gjort over 60 konserter i vårt langstrakte land, og kommet på besøk nærmest hvert år siden 1974, så er det få andre det kan passe bedre å bruke det om enn Uriah Heep (7,5/10). Lørdagens Oslobesøk startet med en av de virkelig gode gamle, nemlig åpningslåten fra debutalbumet …Very ‘Eavy…Very ‘Umble, Gypsy. Og det er lett å forstå at bandet liker seg her i landet, for mottakelsen fra et mer eller mindre fullsatt Rockefeller var av det positivt høylytte slaget. Bandet fulgte opp i samme spor med flere klassikere, og vi fikk Look at Yourself, Shadows of Grief og Sunrise på rekke og rad, og vokalist Bernie Shaw viste at han så absolutt ikke er noen has-been. Stemmen hans låter fortsatt kanon, og i samme gate bør det nevnes at harmoniene og backingvokalen fra resten av bandet også satt som et skudd.
The Law fra deres siste album, Outsider, var første nye låt ut, og ble også tatt godt imot, selv om allsangen stilnet litt, og nok ikke alle var like kjent med materialet. Dette tok seg raskt opp under neste låt, Stealin’, der Shaw guidet publikum gjennom kveldens første virkelig store allsangøyeblikk. En ting som også slo undertegnede omtrent på dette punktet var at det er sjelden man ser et band som virker i så godt humør som gutta i Heep. Både gitarist Mick Box og Shaw var nærmest to eneste store smil hele kvelden, mens organist Phil Lanzon og nykommeren på bass, Davey Rimmer, virket å ha funnet tonen godt der de stadig køddet med hverandre ute på sin kant av scenen.
Selv om Shaw fortsatt blir regnet som “han nye” (han og Lanzon ble med i 1986), så har virker han å ha fått et eierskap til låtene, og har også gjort de til sine egne, og når han introduserte neste låt ut, The Magician’s Birthday, så fortalte han historien bak låten som om han selv var med i bandet allerede I 1972. Bandet benyttet også sjansen til å legge inn et ekstra langt “happy birthday”-parti i sangen til en publikummer som feiret bursdagen sin på Rockefeller denne kvelden. Etterpå kom også det faste solopartiet hvor Mick Box, sammen med trommis Russell Gilbrook, fikk leke litt alene på scenen. Et lurt grep da både en gitarsolo alene, og en trommesolo alene har en tendens til å bli noen store gjesp, og selv om Gilbrook kanskje bikker litt mer mot metal-siden enn hva som hadde vært helt optimalt for Heep sitt lydbilde, så viser han at han er en knakende god trommis og tilfører i alle fall bandet en viss vitalitet.
Bandet har stort sett alltid vært flinke til å blande de gamle hitene med nyere materiale, og denne gangen var det tre nyere låter i settet, hvor andremann ut også var den andre fra Outsider, nemlig One Minute, som ble etterfulgt av Between Two Worlds fra 1998. Gode låter begge to, men heller ikke disse fikk samme responsen fra publikum som låtene fra 70-tallet. Samtidig annonserte Shaw fra scenen at et nytt album er på trappene, og det er godt å vite at bandet i alle fall fortsatt er lystne på å lage ny musikk, og at de ikke faller til å bli et rent nostalgiband, noe som hadde vært veldig lett. Og skal det være noe vits i å lage nye låter, så må de jo også spilles.
Nostalgi ble det derimot i haugevis under konsertens tre siste låter: først ut var den episke, flotte July Morning, før allsang-sangen over alle allsang-sanger Lady In Black. Det er noe magisk med ah-ah-ah-partiet i denne låta som aldri slutter å imponere, og det løfter taket ved hver eneste anledning, så også denne kvelden. Etter en kortere pause kom de tilbake for én siste låt, og de aller fleste var nok klar over at det var Easy Livin’ som stod for tur. En perfekt avslutning på meget trivelig aften. Med 26 album på samvittigheten var kanskje setlisten på 12 låter litt i korteste laget, men med den spillegleden bandet viser så får de heller være unnskyldt det. Og med et nytt album på lur så er det nok ikke lenge til de er tilbake igjen heller, og velkommen skal de være.
Galleri:
[espro-slider id=9413]
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim