Mr.Big
Union Scene, Drammen
03.11.2017
I helgen spilte Mr.Big på norsk jord for første gang siden de varmet opp for Aerosmith i Oslo Spektrum i 1993. Våre fotografer, Terje & Kenneth, måtte selvfølgelig forevige begivenheten. Resultatet kan dere se i bildegalleriene under.
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
Kenneth:
[espro-slider id=10292]
Terje:
[espro-slider id=10321]
Glenn Hughes
Union Scene, Drammen
10.02.2017
Eldre herre med full kontroll på stemmeprakt og bass tok Drammen med storm denne kalde kvelden i februar.
La meg først si at det ble en spesiell og personlig opptreden fra hovedmannen i kveld, men det kommer jeg tilbake til om litt. Før det skal jeg bare kort nevne at britiske Stone Broken (6/10) var et helt greit oppvarmingsband. Bra lyd, greie låter uten de store krumspringene og en vokalist som kan synge. Men hard rock kan være kjedelig i seg selv når det er tilnærmet snakk om fire flate, og det hjelper ikke på med hint til Nirvana. Bra oppmøte til tross, det hele var nokså stillestående fra band så vel som publikum, og Stone Broken kan sikkert alt i alt si seg helt greit fornøyd med kveldens jobb.
Glenn Hughes (9,5/10) kan helst sikkert si seg veldig fornøyd med kveldens jobb så vel som et hengivent publikum. Maken til spilleglede skal du lete lenge etter. Det er ikke alle som hadde klart å vise en tilsvarende spilleglede under to uker etter at ens mor har dødd. Mr. Hughes brukte en del tid mellom utvalgte låter til å snakke om kjærlighet, det å ta vare på hverandre og til å fortelle at hans mor ville at han skulle fortsette med jobben sin. Og for en jobb han gjorde. Lyden var veldig bra, der hvert instrument hadde sin plass i lydbildet. Glenn selv trakterte bassen på en fremragende måte.
Låtmaterialet var naturligvis fra hele hans karriere, inkludert nylig utgitte Resonate (november 2016). Det er mange som kjenner til de forskjellige låtene han spilte denne kvelden, fra Burn og You Keep On Movin’ fra du-bør-vite-hvem til Flow og Heavy fra hans nevnte skive. Og de som setter stor pris på hans samarbeid med blant annet Joe Bonamassa fikk for eksempel Medusa og Black Country. Men jeg tror at på en slik kveld som dette kunne han spilt nesten hva som helst og det hadde uansett vært innertiere.
De yngre mennene han har med seg rundt om i Europa så også ut til å storkose seg. Det som allikevel imponerte mest var stemmen hans. Hylene satt, vokalen var klokkeklar og vi kunne nærmest føle at han mente hvert ord han sang. Alt var slik det skulle denne kvelden. Det som allikevel gjør at jeg trekker litt ned, var at det ble litt for mye prat mellom låtene i første halvdel av konserten.
Han hadde viktige ting å komme med, som den nevnte kjærligheten, men ved å effektivisere noe kunne de kanskje ha rukket enda en låt. Men, rett skal samtidig være rett, det var tross alt bare ni dager siden moren hans gikk bort og det er forståelig at han hadde mye på hjertet.
Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=8086]
Blue Öyster Cult + Tenderton
Union Scene, Drammen
02.08.2016
Den gamle papirfabrikken på Grønland i Drammen er den 2. august 2016 åsted for en temmelig historisk begivenhet. Dette er, tro det eller ei, datoen da Blue Öyster Cult for første gang besøker vårt ringe land. De sagnomsuste sci-fi-rockerne sto bak en perlerad av fantastiske utgivelser fra 70- og 80-tallet, og selv om de nå i dag må finne seg i en noe lei plassering i «dad rock»-hylla i den elektroniske platebutikken er det ingen tvil om at det er et stykke hardrockshistorie som finner sted i de pent oppussede industrilokalene nede ved Drammenselva.
Men, før man får godteri må man spise opp grønnsakene sine. Hva i alle dager Tenderton (2/10) hadde å gjøre som supportband for Blue Öyster Cult må man spørre høyere makter om (eventuelt bookingansvarlig på Union), men det var i hvert fall en guds lykke at de begrenset seg til tre låter. Bandet består av dyktige musikere, bevares, med medlemmer fra Atlanter og Montée, men deres svevende blues-prog er av en slik art at den får Sigur Rós til å fremstå som Twisted Sister. Det hele er fløyelsmykt, muskelløst og dørgende kjedelig. Gitarist Arild Hammerø får stort spillerom å briljere i, og på sistelåta heves nivået et par hakk uten at det blir noe annet enn en uønsket tidtrøyte i påvente av hovedbandet fra Long Island, New York.
Eric Bloom og Donald «Buck Dharma» Roeser er de to eneste gjenværende originalmedlemmene i Blue Öyster Cult (7/10), men det føles ingenlunde som om man har med en billig etterligning å gjøre da de to nevnte, grånende herrene med selskap av Richie Castellano (gitar), Kasim Sulton (bass) og Jules Radino (trommer) rusler ut på scenen på Union. Bandet åpner med Dominance and Submission, det klassiske tredjesporet fra bandets tredje skive, Secret Treaties, av flere BÖC-kjennere kjært avholdt som bandets ypperste verk. Men! Hvor er volumet? Hvor er ROCKEN? Er dette rent humbug, en gjeng eldre sjarlataner som seiler over Atlanteren for å skumme fløten av fordums bragder?! Lyden er komisk lav, og stemmen til Eric Bloom låter utrolig spinkel. Total Spinal Tap-følelse. At førstelåta fra lydmannens side brukes til å «skru seg inn» (pun halvveis intended) er et velkjent konsertfenomen, men når også Golden Age of Leather fremføres med nedklemt mute-knapp får man et bekymret drag over ansiktet. Tekstlinja «Our best years have passed us by» føles urovekkende presis. Blue Öyster Cult har vel aldri vært noe rebellband, men dette låter besynderlig pyntelig og velstriglet også til dem å være. Donald Roeser synger i motsetning til sin bandkollega heldigvis svært så bra, og Burning For You mottas med rungende applaus, utløst vel så mye av lettelse som av noe annet, for nå begynner det å bli litt mer fasong på tingene. På O.D.’d On Life Itself er det på ny Blooms stemme det skorter på. Alderdom kan ingen overvinne, men at det skulle være Eric Bloom som trekker ned på en sådan kveld er unektelig trist.
True Confessions spilles antakeligvis mest for å hedre låtens opphavsmann, bandets avdøde keyboardist Allen Lanier, all den tid den ikke er blant de beste låtene fra Agents of Fortune og langt mindre fra Blue Öyster Cults samlede backkatalog. ME 262 tilhører derimot tetsjiktet, og tross at man fortsatt må klø seg i hodet over manglende lydstyrke på det som er, i alle fall i navnet, en rockekonsert, begynner gliset stadig å bli bredere og nakken å bevege seg mer og mer. Shooting Shark er en tilnærmet discoballade fra det som kanskje er bandets svakeste utgivelse, The Revölution By Night. Patti Smith har skrevet teksten, men ellers kan låta forbigås i stillhet, og vi kan heller glede oss over det som blir vendepunktet i konserten, nemlig The Vigil med dens forrykende soloduellering mellom Roeser og Richie Castellano. Herfra og ut er volumproblemene et tilbakelagt kapittel, og det virker som om bandet har fått varmet tilstrekkelig opp til å kunne dra på litt. Lips in the Hills fra undervurderte Cultösaurus Erectus mottas med vill jubel – i det hele tatt er stemningen på Union særdeles god, noe også bandet ser ut til å verdsette – mens Then Came the Last Days of May blir konsertens høydepunkt for undertegnede. Her stemmer det meste, og starten av konserten begynner å føles som et hørselsbedrag. Castellano, som med sine 36 år er betraktelig yngre enn sine gitarkamerater, fremstår som en vitalitetskilde for hele bandet. På solopartiene rocker det virkelig, men når neste låt ut er enda en halvskral låt fra Agents of Fortune, Tattoo Vampire, føles det som et stort antiklimaks. Monsterhiten (!) Godzilla stabler humøret på beina igjen, og gjennomføres på en forbilledlig måte, med et aldri så lite innlagt nikk til Led Zeppelin fra Roesers side. Nå er stemningen ekstatisk – vi er på det punktet der tilårskomne menn uler umotivert ut i natten, hinsides all rytme og enhver toneskala.
Hva er verdens beste låt? På dette spørsmålet er alternativene mange, mens fasitsvarene er et relativt innsnevret felt. Om du svarer (Don’t Fear) The Reaper er du imidlertid på trygg grunn. I all ærlighets navn er det ikke verdens beste fremføring vi er vitne til denne tirsdagskvelden i Drammen, men hallo – vi snakker om en av tidenes hardrockklassikere! Live! I Drammen! Ti av ti kubjeller for låta, sju av ti for fremføringen. Blue Öyster Cult jubles og klappes av scena, og kommer naturligvis tilbake kort tid etter for å gi oss mer, mer, mer. Suverene Joan Crawford er første ekstranummer, og følges raskt opp av Hot Rails to Hell, der Richie Castellano påtar seg Albert Bouchards originale vokalrolle. Selv om han forsvinner litt i miksen gjør gitaristen en hederlig innsats både som vokalist og showmann. Som nest siste låt kunne Blue Öyster Cult ha valgt å spille Veteran of the Psychic Wars, Astronomy, This Ain’t the Summer of Love, The Red & the Black, Flaming Telepaths eller en annen fantastisk låt, men her velger de faktisk å spille åpningslåta fra 1998-utgivelsen Heaven Forbid, See You in Black. En kurant låt, for all del, men omtrent som å sette inn reservekeeperen som spiss når du har Messi på benken. Da Blue Öyster Cult forlater oss med Cities On Flame with Rock and Roll, etter rundt to timer på scenen, står gråhårede menn jublende tilbake og tar bilder av plektrene de får tak i for å dele i sosiale medier.
Som rockehistorisk opplevelse var dette så stort som man kan få det, men man kan ikke legge skjul på at konserten hadde sine mangler, noe som kanskje følger naturlig når bandets grunnleggere henholdsvis har passert, og nærmer seg, 70 år. Det er vel mye som tilsier at den første konserten med Blue Öyster Cult her til lands også blir den siste, og i så måte er det vel unt at et band som har betydd så mye for hardrocken får en så god mottakelse og leverer en såpass solid konsert.
Tekst: Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken
Dirkschneider + Anvil
Union Scene, Drammen
18.02.2016
Union Scene fikk besøk av selveste Udo Dirkschneider, som kunne tilby hele to timer med kun klassiske Accept-låter.
Det er første konsertdato på turneen og kanadiske Anvil (4/10) fikk æren av å åpne kvelden. Bandet som ofte blir omtalt som virkelighetens «Spinal Tap» virket glade og fornøyde der de stod på scenen og kunne tilby en rekke låter fra deres diskografi. Underveis prøvde bandet ved flere anledninger å dra i gang allsang blant publikum, men lykkes ikke helt med dette.
Det ble også en liten oppvisning av vokalist Steve «Lips» Kudlow på hva man kan gjøre med en vibrerende dildo og en gitar. Altså ikke så mye. Litt usikker hva hensikten med dette stuntet var, men det fikk publikum til å trekke på smilebåndet. Anvil avslutter deres konsert med Metal on Metal, og det ser ut til at gutta storkoste seg gjennom hele konserten. Til tross for gode intensjoner og deres lidenskap, veier dette ikke opp mot selve musikken og deres opptreden. Det var en slapp og lite minneverdig konsertopplevelse.
En halvtime etter Anvil var det klart for kveldens hovedattraksjon, ingen ringere enn Dirkschneider (9/10). Iført sitt signaturantrekk, kamuflasjemønstret trøye og bukse med skinnhansker, ankom vokalist Udo & co på scenen, som også var dekorert i matchende kamuflasjemønster. På laget hadde Udo med sin egen sønn, Sven Dirkschneider, bak trommesettet og medlemmer fra bandet U.D.O. Hensikten med denne konserten og turneen er å gi fansen en siste sjanse til å høre Udo synge Accept-låter, for etter endt turné skal han aldri mer fremføre disse låtene.
Kalaset åpnet med Starlight, og med denne låta setter de standarden for resten av kvelden. Allerede fra første stund var det god stemning blant publikum. Det er nå fullpakket, folk synger med og dette ser ut til å bli en trivelig aften. Og det blir det jaggu også! Det var nok flere som la merke til sangstemmen til Udo, for han hørtes nemlig prikk lik ut som han gjorde på 80-tallet med Accept. Bandet sparer ikke på kruttet når de serverer låter som London Leather Boys, Midnight Mover, Wrong is Right, Princess of the Dawn, Restless and Wild og Son of a Bitch for å nevne noen.
Det er allsang på de fleste av låtene, og det er ingen tvil om at både publikum og bandet koser seg. Festen slutter heldigvis ikke enda, for på encoret runder de av med godlåtene Metal Heart, I’m a Rebel, Fast as a Shark, Balls to the Wall, og til slutt Burning. Med denne setlista burde enhver Accept-fan bli tilfredsstilt.
Dette var en bittersøt konsertopplevelse, spesielt med tanke på at vi aldri mer får høre Udo synge Accept-låter. Men det var utrolig jovialt av Udo å gi fansen en siste sjanse. En aften fullspekket med Best of Accept er ikke til å gå glipp av, så sørg for å få med deg en av de andre Dirkschneider-konsertene i Norge!
[espro-slider id=2995]
Tekst: Elizabeth Mai
Foto: Terje Dokken
