En genuin hyllest til 80-tallets Thrash og Speed!

Selv om det har skjedd mye spennende innen metallsjangeren de siste årene, er det fortsatt mange som klamrer seg fast i 80-tallets kompromissløse thrash og speed metal. Under The Oak holder seg definitivt til sistnevnte kategori!

Fra tidligere Østfold fylke har det reist seg et sterkt og habilt band som spiller gammel thrash metal, slik det var ment å skulle spilles. Bandet sentreres rundt Fredrikstad/Sarpsborg-området, og bærer navnet Under The Oak, og debuten, Ripped Up By The Roots, slippes snart. Etter en del tilfeldigheter befinner MHNs representant seg godt plassert i en sofa ute i en garasje på Torp i Fredrikstad. Garasjen tilhører gitarist Thomas Hannsen, og med seg har han bassist Steinar Jørgensen, og vokalist Jostein Sandaker. Den eneste som ikke var til stede var altså trommis Marius Paulsberg Vedal. Alle gutta har lang fartstid innen diverse metalband, der kanskje Ragnarok er det mest kjente – bandet hvor Thomas har investert 9-10 år i. Garasjen til Thomas oser av metall, men ikke i form av bildeler og chrome. I stedet er vi omgitt av instrumenter, skiver, plater, plakater og flagg. Snakker vi metalheads her? Definitivt! Intervjuet skulle vise seg å bli meget hyggelig hvor godt humør, uhøytidelighet, tull og fanteri hele tiden lå som et bredt teppe over rommet.

Etter en usedvanlig hyggelig hilserunde kommer vi kjapt inn på temaet rekrutteringen av unge musikere til metallsjangeren, og hvor herlig det er å se seriøsiteten til mange av de unge nye banda. “Det er ikke noe mer alkohol og rus blant metallungdom enn det er i idretten”, konstaterer Thomas, før Steinar hiver seg på: “Se på de unge nå, mange av dem tar seg til og med ikke en øl før de går på scenen og spiller. Det er en enorm seriøsitet over det de driver med.”

– Egentlig skulle det bare være en julebordgreie. (Jostein om starten til bandet)

Praten går lett og ledig, og etter hvert kommer vi inn på historien til bandet. Thomas forteller: “Jeg og Morten Skute fra Witchhammer har kjent hverandre fra vi var smågutter, og begynte tidlig å spille sammen. For noen få år siden fant vi ut at vi ville samarbeide igjen, og da var begge gira på å lage et thrashband hvor vi utelukkende skulle ha med hyggelige folk. Jostein hadde allerede snakket med Morten om Jostein kunne konverteres fra trommis til vokalist og synge i et thrashband. Dermed hadde vi plutselig en form for en konstellasjon. Videre foreslo Morten Steinar, og Jostein foreslo Marius.” “Egentlig skulle det bare være en julebordgreie”, ler Jostein og fortsetter: “Problemet var jo at jeg aldri hadde sunget i noe band tidligere, jeg har kun sunget i dusjen jeg! Men Morten hadde hørt meg synge en Witchhammer-låt, så han gikk god for meg.” Thomas istemmer at heller ikke han visste om Jostein kunne synge. “Men jeg visste jo at du var en skikkelig hyggelig fyr”, sier han, “og det var jo det viktigste! Etter hvert ble det tydelig at Morten rett og slett ikke hadde tid til bandet, så han sluttet. Jeg spurte pent om vi kunne vente med å skaffe en ny gitarist, og se hvordan det kom til å gå med kun en. For det er bare tull med gitarister, og enda mer tull med to. Det er som med tvillinger, det er mer tull med to enn om du bare dobler det,” ler Thomas, og prater videre. “Lydmessig sett er det alltid flott å være to stykker, men denne gangen har vi laget alt for kun en gitarist, og det opplever jeg som veldig behagelig. Jeg må innrømme at jeg aldri følte meg komfortabel med å ha noen andre enn Morten som den andre gitaristen, sånn var det bare. I tillegg må det også nevnes at vi ikke har noe spesifikt behov for en ekstra gitarist for skiva inneholder ikke flust med overdubs, og vi har ikke pøst på med lag på lag, så alt dette kan vi spille live. Eneste problemet nå er at jeg ikke kan skylde på noen andre hvis det spilles feil! ” Jostein skyter inn: “Lyden har vi vært veldig opptatte av. Det er akustiske trommer og slikt, alt er veldig oldschool, men samtidig ville vi ha et moderne trøkk. Derfor kan det på mange måter minne om en skive fra 80-tallet.” “Og det har vi ikke bedt om “kommer det fra Thomas, “vi har kun bedt om bra lyd, ikke retro, bare bra lyd.” Steinar hiver seg energisk på: “Greia var at det var en bassist i studio (Devo fra Marduk), og han visste akkurat hvordan ting burde gjøres når det var kun en gitarist. Han lærte meg veldig mye, og han gjorde om på masse av det jeg hadde forberedt. Resultatet ble atskillig bedre enn utgangspunktet – det trøkker ordentlig! Det var fantastisk å være med på!” Jostein smetter inn og sier at han virkelig må rose Steinar for hvordan seansen i studio fungerte, og hvordan han taklet det. “For Steinar kom skikkelig forberedt og kunne sine saker. Og det å komme dit og bli så engasjert over det han fikk høre av Devo at han begynte å spille låtene helt på nytt, det krever ekstremt mye.” Steinar repliserer: “Jeg hadde jo ikke spilt denne musikken på mange år, så det å få input fra en fyr som Devo, som kan disse greien, det må man selvfølgelig lytte til. Han bestemte ikke noe, han bare foreslo ting, som jeg da fulgte. Skiva hadde garantert ikke blitt like bra hvis han ikke hadde bidratt.”

– Problemet var jo at jeg aldri hadde sunget i noe band tidligere, jeg har jo kun sunget i dusjen! (Jostein om sin debut som vokalist)

Thomas fortsetter med innspillingsprosessen: “Greia er at først øver vi inn alt, så reiser vi ned og spiller inn skiva. Vi tar ikke ei helg her og ei helg der. Jeg har gjort flere skiver med Devo og har vært kjempefornøyd, derfor ville vi bruke han. Vi var veldig opptatt av at lyden skulle være veldig bra, ikke nødvendigvis for å skille oss ut, men for å gjøre musikken rettferdig. Vi har lagt masse jobb i dette, og da må vi stå løpet helt ut. Vinylen blir forresten sendt ut denne uka, og cover og design har vi også vært veldig nøye med. Nå skal vi snart lage et par videoer, men videoteasern ligger allerede ute og den la vi ned mye arbeid i, så den må dere se. Se for dere litt Monty Python-aktige greier”, ler hele gjengen.

Vi går over til å fokusere på selve låtskrivingen, og Thomas begynner: “Jeg spiller masse gitar, hele tiden, også foran tvn. Så det er ikke mange som liker å være sammen med meg. (Ikke vi heller, ropes det fra de andre, akkompagnert med heftig latter). Riffene tar jeg deretter opp på telefonen og sender fortløpende til dropboxen. Etter en stund kan det plutselig ligge 300 riff der. Det handler egentlig om å produseres veldig mye. Deretter går jeg gjennom alt jeg har, og finner da ut at mesteparten er bare møkk. Men så hender det at jeg finner noe bra som jeg forsøker å sette sammen. Neste skritt er å spille det inn og lage arrangementer som kan passe. Enkelt sagt kan du si at jeg er en riff maker som forsøker å sette sammen riff i en interessant rekkefølge. Etter at denne prosessen er ferdig, møtes hele bandet i øvingslokalet for arrangering og ferdigsnekring av låtene. Alt som har med vokal å gjøre er det derimot Jostein som har gjort, både tekster og melodilinjer. Det som er veldig deilig er at vi tenker likt, det skal være refrenger, elementer som kommer tilbake, og melodiøst selv om det er brutalt. Ikke Europe-melodiøst, men likevel melodiøst. Det synes jeg har blitt kjempebra.”

Vi er nødt til rekke innom tekstuniverset, og der er det Jostein som har full råderett. Han gir oss et innblikk: “Jeg har alltid vært glad i å lage tekst, og i alle de gamle banda jeg har vært med i har jeg skrevet tekster. Når det gjelder tema er jeg opptatt av den helt klare verden som vi alle lever i – aktuelle hendelser og perioder i livet til folk. Hvordan ungdom i dag lever i en annen verden enn vi gjorde, og hvordan de må jobbe med å tro på seg selv for å komme seg frem i verden. Du må ta et oppgjør med en del av det køddet du selv har stelt i stand før du kommer deg videre, hvis dere skjønner. Jeg tror at samme hvem du er så kan du kjenne deg igjen i det jeg synger om, eller så har du en kompis som passer inn. Tekstene inneholder både retningslinjer, gode råd og party. Ta en låt som Chaos In The Pit. Den er en god gammeldags beskrivelse om hvordan metalheads er når de går på konsert og blir i godformen. Se for deg enkelte av tekstene til Exodus, Testament og Exciter, og du skjønner. En annen tekst handler om en fyr som går ut i skogen for å ta livet sitt, men så setter han seg ned under en eik, der kommer navnet vårt fra også, og blir sittende så lenge og tenke over valgene sine at til slutt gryr dagen og han får en tanke om at livet kanskje likevel kan bli bedre. Det som dere skjønner mange historier, men vi berør også en del mer brutale ting. Tribulation handler om hvordan den hardeste religionsgreia kan utarte seg. Det er ikke akkurat religionskritikk, (Thomas kommer inn: “Det er kritikk av religion!”), for jeg har aldri brydd meg om religion, men jeg synes det er forferdelig at det skal sitte en fyr i bolig A og en i B og så skal de drepe hverandre. Det er jo helt vanvittig! Jeg sier ting som de er, og er heller ikke noe redd for å si at jeg digger gammel Stryper. Det er noe av det feteste som fins innen heavy metal. Men jeg synes også Welcome To Hell av Venom er like rå. Det har ingenting å si om det er religiøst eller ikke, det er musikken det handler om. Jeg har ikke noe mot religion, det får folk gjøre som de vil med. I min bok er himmelen når ting er bra, og helvete er når alt er bare drit. Altså en slags sinnsstemning.” Thomas understreker: “Vi respekterer alle vi, både kristne, andre religiøse, og de som ikke tror. Og da er det jo hyggelig om de også respekterer oss iblant tilbake! Men det er viktig å si at vi ikke driver med politikk, det kan politikerne gjøre, vi fokuserer på betraktninger gjort fra oppvekst, metalmiljøet, samfunnet, ståa i verden og naturen vår,” kommer det bestemt fra Thomas.

– Greia er det at vi egentlig er et tributeband til speed metal, med thrash elementer og en del heavy metal. (Thomas om hva Under The Oak egentlig handler om)

I hvor stor grad vil dere si at det er en intensjon i retning av skiva? “Greia er det at vi egentlig er et tributeband til speed metal, med thrash-elementer og en del heavy metal. Vi elsker de sjangrene, og da kommer retningen veldig av seg selv. Vi arrangerer alt i øvingslokalet og jobber låtene sammen. Ting blir som de blir, og ofte langt fra det som var utgangspunktet. Vi har lang erfaring med både å spille og høre musikk, så mye kommer av seg selv. Men vi kan ikke sette oss ned og bestemme hvor vi skal gå, det må komme naturlig. I tillegg så driver vi jo fortsatt med disse coverlåtene da, og vi spiller mange av dem live, noe vi selv liker veldig godt”, sier Thomas. Jostein fortsetter: “Det er jo laget kjempemange bra tributeband, så det i seg selv er ikke noe særlig spesielt. Men de fleste er tributeband til ett bestemt band, mens vi er et tributeband til en hel sjanger, både for de kjente og ukjente banda. Vi vil hedre den gamle heavymetalen, thrashn og speedn fra 80-tallet, og ta med også de litt mer rufsete låtene som ikke spilles så ofte. Vi er en hyllest til den gamle metallen, og der ligger røttene våre. Til sammen har vi vel 24 tributelåter og 10 egne låter, så vi har mye å ta av.” Thomas kaster seg inn igjen: “Vi har ambisjoner om å spille mye, og gi ut skiver hvert andre år. Vi driter i penger, vi spiller for knapper og glansbilder! Fokuset er på å kose seg, og ha det moro sammen. Den samme tankegangen har vi rundt plateselskapet – Wormholedeath. Det er gutter som jeg traff for mange år siden, og som har blitt gode venner av meg. De er langt fra verdens største selskap, men de jobber hardt for banda sine og det er viktigere for oss. Hele platebransjen har endret seg drastisk, og vi er gamle gubber som ikke kan dette lengre. Jeg tror jo fortsatt at alt handler om å sende fem cder fra A til B! Men dette er heldigvis Wormholdeath dritgode på. Samtidig må det nevnes at vi selvfølgelig får betalt for hver enhet, og målet vårt er at når vi gir ut neste skive, så har vi nok fra denne skiva til at den betaler seg selv. Men noe mer enn det trenger vi ikke”, sier Thomas bestemt.

– Vi er metalheads, og vi kommer aldri til å slutte å være det! (Thomas beskriver gutta i bandet)

Dette høres ut som en knakende god oppskrift, og det er tydelig på lang veg at dette er et band hvor energien er til stede, og at spillegleden står i høysetet. Gubbene sier også at mye av limet i bandet er det sosiale, og Steinar supplerer: “Og så kommer alle forberedt til øving, noe som er veldig viktig. Vi spiller gjennom låtene hver øving og ting sitter veldig fort. Jeg har aldri vært i nærheten av å være i et band hvor ting har vært så ryddig. Det gir skikkelig energi å holde på.” Jostein understreker: “Jeg tror det er fordi vi setter sånn pris på de andre i bandet at vi ikke ønsker å kødde med hverandre.” “Vi er metalheads, og vi kommer aldri til å slutte å være det! Helt fra jeg så Motorhead på tidlig 80-tall visste jeg at jeg må ha langt hår og drive på med dette,” fastslår Thomas. Ingen tvil der altså!

Hva så med tiden framover, hvordan ser agendaen ut? “Vi har ambisjoner om å turnere litt, og faktisk så er det noe interesse rundt oss, overraskende nok. Jeg blir alltid forundret over at folk er interessert i nye band, for selv liker jeg kun gamle band og sliter nok med å ha oversikt over dem,” sier Thomas før han fortsetter. “Det blir release på høsten, med et par konserter på Oak Metal Club, og kanskje noen andre steder også. Det har vært noen festivaler som har booket oss, men pga corona ble ting utsatt, derfor er ting litt uavklart per nå. Men går ting i orden blir det Spetakkelfestivalen 25. september, Mossfest helga etter og Oak Metal Club 10. oktober. Vi har noen fester vi skal spille på også, for vi stiller gladelig opp på 40-årslaget ditt! Faktisk skulle vi egentlig spille med Tankard i august, og da skulle vi ha pre-release på skiva. Men pga corona… Det blir ikke særlig tøffere enn å spille med Tankard!” Jostein hiver seg på: “Tankard gjør jo det samme som oss, de spiller kun for at det er gøy. Faktisk har de flere ganger spurt om å få komme tilbake og spille på Oak Metal Club. Det er også flere andre band som ønsker å ha oss med, og det er jo kult.” Thomas tar over igjen: “Vi kjenner jo mye folk, og noen av dem liker faktisk oss også,” ler han og resten av bandet før Steinar fortsetter: “Det som er så flott, er at når vi spiller live så ser vi at folk er glade og står og smiler. Du får ikke en bedre følelse enn det! Hva er det man sier, man skal spille tennis med publikum. Du skal gi til dem, og de skal gi tilbake. Og selv om det ikke er mange til stede, eller folk sitter bakerst og prater, så må du gi alt. De foran skal ha oppmerksomhet, men du skal også få med de som er der bak og ikke følger med!” Jostein supplerere: “Vi får høre at vi har humor og smitter folk med godt humør, derfor trives folk på konsertene våre. Folk ser at vi har det moro, og at vi er uhøytidelig. Selv om vi har lang erfaring og bakgrunn innen musikk så ligger kosen og humoren der, og den er definitivt seriøs. Vi gjør dette kun fordi vi synes det er skikkelig moro. Vi er en gjeng kompiser som spiller, men vi har mange rundt oss som vi henger med. Alt for mange isolerer seg og skal være så dønn seriøse. Ikke misforstå, vi er seriøse, men vi tar oss langt ifra høytidelig. Man må jo ha det moro!”

– Vi blir veldig svette! Vi er ikke trent til dette! (Gutta om liveshowene)

Gutta får helt på tampen komme med en liten appell: “Hvis folk får mulighet til å reise og se oss live, så lover vi å gi dere valuta for både penger og tid. Vi har en voldsom spilleglede, og vi gir alt. Vi blir veldig svette! Vi er ikke trent til dette!” ler de. Og med det avsluttes praten med en særdeles pratesalig og hyggelig gjeng!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Promo (Terje Johansen)

 

«Ripped Up By The Roots»  er ute på Wormholedeath 25. September!