Tyketto
Hard Rock Café, Oslo
22.11.2017
Den største begivenheten i hovedstaden denne onsdagskvelden var hverken det komplette snøkaos eller høyt hårfeste-bonanza med Klaus Meine i Oslo Spektrum. Begivenheten fant sted på Hard Rock Café der Tyketto for første gang siden oppstarten i 1987 stod på en norsk konsertscene. Og for en kveld det skulle bli!
Foran et så og si fullpakket lokale dro Tyketto (9,5/10) i gang showet med tittelsporet Reach fra sin siste skive, men det var først fra andre låt, Burning Down Inside, at det hele løsnet. Både for bandet og publikum. Danny Vaughn hadde publikum i sin hule hånd med en utrolig tilstedeværelse, og ikke minst fantastiske stemme.
Og foruten Vaughn og mangeårig bandkollega, grunnlegger og trommeslager, Michael Clayton, befant det seg en gammel kjenning på scenen. Nemlig, Greg Smith. Hvem pokker er Greg Smith? Joda, han har spilt med så mange storheter at det ikke er plass til å ramse opp alle, men at han har traktert bass i/med blant annet Rainbow, Dokken, Ted Nugent, Alice Cooper og Vinnie Moore sier sitt. Han leverte rett og slett en makeløs opptreden som vikar for Chris Childs. Sjelden har jeg hørt fetere basslyd og trøkk.
Resten av besetningen bestående av Ged Rydlands på kor og keyboard samt gitarvirtuosen Chris Green glitret også. Det låt tight som spandex. Det var rett og slett ingenting å sette fingeren på denne kvelden. Lyden var upåklagelig, settlista var en god blanding av gammelt og nytt og Tyketto leverte så til de grader. Og det var selvfølgelig et aldri så lite høydepunkt at Tyketto dro den eminente låta Heaven Tonight fra Vaughn sin periode i Waysted.
Men vi må ikke glemme det absolutte klimakset og låta som har udødeliggjort bandet, Forever Young, fra klassikeren Don’t Come Easy. Selvfølgelig kom den helt til slutt, og det var overhengende fare for ufrivillig ejakulasjon. Uten tvil en av 90-tallets største perler innen melodiøs hardrock.
Kort og godt var dette en stor konsertopplevelse med et fantastisk band som vil huskes lenge.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken