Ghost
Spektrum, Oslo
30. april, 2022

 

Lørdag var det duket for en festaften av de store, hvor nok såvel Quentin Tarantino og Russ Meyer som Alfred Hitchcock og Aleister Crowley hadde storkost seg. Ja, og strengt tatt alle som liker god rock!

For det var kvelden for de cinematiske og seremonielle numrene. Vi snakker lørdag, nymåne, kvelden og natten til 1. mai, og en virkelig kraftpakke innenfor den mest underholdende okkultismen rocken har å by på. Noe mer subtilt enn annet, og la oss begynne med bandet som antagelig trenger en ordbok bare for å forklare betydningen av subtilitet. Det er noe tegneserieaktig over Twin Temple (7,5/10), og ikke bare på grunn av den særs underholdende tegnede videoen til Let’s Have a Satanic Orgy, men også på grunn av den gammeldagse fremtoningen deres, og ikke minst effektene de velger å benytte seg av. Alt fra outfits til musikkstil, tekster og sceneprops gir dem et nærmest karikaturisk uttrykk, som umiddelbart bringer deg tilbake til 50/60-tallets USA, og gammel americana. Og selv om de er selvuttalte satanister, som utfører både åpningsrituale (In Lvx) med hodeskalle, sverd, bjelle, opp-ned-korsing og “hail Satan”-tale, og avslutningsrituale (In Nox) med drikking av “blod” og mer til, så føles det liksom ikke så farlig. Det gjør heller at de kunne passet like godt inn med en av de mer “skumle” Disney’s Silly Symphonies-kortfilmene (som Skeleton Dance), som de kunne vært gjemt bort på en obskur samleskive Quentin Tarantino kom over i søken etter musikk til neste filmprosjekt. Og la oss ta for oss nettopp musikken deres; en slags blanding av rock & roll snytt ut av krysningen mellom 50 og 60-tallet, med en liten dæsj av surf-rock, eller som de selv kaller det: satanisk doo-wop. Uansett hva man velger å kalle det, det svinger og ikke minst så er det djevelsk fengende. Nevnte Let’s Have a Satanic Orgy er et klart høydepunkt (komplett med rosesermoni), sammen med Satan’s a Woman, mens frontkvinne Alexandra James virkelig får vist frem stemmeprakten på I’m Wicked. Den åpenbare sammenligningen for de historieløse vil være Amy Winehouse, men faktum er at hun slekter mer på Etta James og Nina Simone enn den avdøde briten. Sammen med gitarist og ektemann Zachary har de kommet opp med noe unikt og fengende, og godt hjulpet av livebandet deres gjennomfører duoen et særdeles passende åpningsrituale for kvelden. (Selv om noen av referansene går den yngre, og mer utålmodige garden hus forbi). Det gledes til å se dem igjen, og da forhåpentligvis med et lengre sett på en mindre, svett og mørk venue.

Neste seanse ble ledet av britene i Uncle Acid & the Deadbeats (7/10), et noe mer velkjent orkester på disse breddegrader. Om Twin Temple hadde pirret Quentin Tarantino, kunne Uncle Acid vært den hemmelige affæren til Alfred Hitchcock og Russ Meyer; der låtene deres forteller historier tuftet på gamle legender og klassiske grøssere. Låter som inneholder spenningen og den psykologiske nerven fra Hitchcock, og det voldelige, psykedeliske, seksuelle og b-pregede aspektet fra Meyer, dog med et noe lavere antall store pupper. For alle som hadde sett Uncle Acid før, som antagelig var en del gitt at dette var deres 12. opptreden på norsk jord, var det ikke noe nytt i godteposen denne gangen, bare en veldig hyggelig gjenoppsetting. Som Twin Temple gjør nok også Uncle Acid seg bedre på en litt mindre intim scene, men låter som 13 Candles, Ritual Knife og ikke minst I’ll Cut You Down bør være nok til å begeistre envher rockeentusiast åkkesom. En ting bandet skal ha for er at de er mestere i å skape den perfekte “gyngen”, som gjør at det er bortimot helt umulig å stå helt stille i deres musikalske nærvær. Bandet låt som vanlig seigt og fett, og den doble vokalen fra Starrs og Stokes funker fortsatt til å gi den passe creepy stemningen de higer etter, selv om undertegnede nok har sett dem mer inspirerte ved tidligere anledninger.

Så var turen kommet til kveldens hovedseanse Ghost (9,5/10), ledet av den siste i rekken av yppersteprester, Papa Emeritus IV. Etter å ha bli pirret med alle 14:51 minuttene av Misere Mei, Deus senket endelig lyset seg, og den nye åpningskomboen bestående av Imperium og Kaisarion dro showet i gang. Sistnevnte føyer seg godt inn i rekken med uimotståelig fengende låter Ghost har klart å spytte ut det siste drøye tiåret, og plasserer seg lett på “topp 5 Ghost-låter”-lista for undertegnede. Årets Impera-album har stort sett fått gode skussmål, og jeg vil si det er fortjent, mens det også er de som føler at de har blitt litt for lette og lystige i uttrykket. Selv synes jeg at en god låt er en god låt, og at det er forfriskende å høre bandet utvikle seg, fremfor å repetere den samme formelen hver gang. Selv om dét også kan funke til tider. Så må det også sies at det er på tide at promotører slutter å hause dem opp som et metalband, for det har de aldri vært, og kommer antagelig heller aldri til å bli, så mye har strengt tatt Tobias Forge sagt selv. For selv om rock og metalfamilien er stor og inkluderende, har vi også nok av elitister som rakker ned på enkelte band for ikke å være ekte nok, metal nok, osv. Og selv om det ikke burde bety noe, gjør ikke denne promoteringen bandet noen tjenester i så måte.

Men, nok om disse triste sutrekoppene, la oss heller bruke tiden på det som skjedde i Spektrum, og de som var der og koste seg. Et nært utsolgt Oslo Spektrum skapte nemlig et voldsomt liv, og allsangen runget til så nær som alle nummerne. Neste låt ut, Rats, var så absolutt et eksempel på dette, før vi fikk servert en av de tyngre låtene i katalogen, From the Pinnacle to the Pit. For de som følger Ghost på sosiale medier, så vet man at det de siste årene har blitt laget en hel historie om bandet, og ordenen til Papa Emeritus, en såkalt ‘origin story’, sluppet i både skrevet form og små videosnutter på Youtube. Den påfølgende låten, Mary on a Cross, ble i følge denne historien skrevet og fremført av Papa Nil på 60-tallet, og blir således introdusert som “a song my father wrote.” Deretter fikk vi den sedvanlige duellen mellom gitaristene under Devil Church, hvilket var underholdende nok, men også på grensen til å bli litt langdrygt. Og når vi først er inne på backingbandet Tobias Forge har med seg, så må det sies at det er et særdeles dyktig og velsmurt orkester bak maskene. Og når vi først er inne på maskene, så må det sies at det er en av de få tingene jeg ikke liker med denne generasjonen navnløse skrømt. Første generasjon med bare munkekapper og hetter var både småskummelt og i stil med Papa Emeritus, så også den litt mer stilrene andre generasjonen med de svarte plastmaskene, såvel som de to neste med sølvmaskene. Men så var det altså stopp. For selv om man vet at Forge er kjempestor Star Wars fan, så passer liksom ikke blandingen av Tusken Raider og Tie Fighter pilot helt inn med resten.

Det gjør derimot Hunter’s Moon, som fulgte etter Cirice, og som låter mye bedre live enn på studioversjonen, men som også passer mye bedre inn på Impera enn det den gjør som en enkeltstående låt. En annen låt som låter annerledes live er Spillways, hvor pianointroen er endret noe for å passe det generelle lydbildet, og dermed også mister noe av ABBA-pastisjen som er over den. Et trekk som jeg synes fungerte veldig bra, og det ga låta litt mer trøkk. Trøkk manglet absolutt ikke de fire neste ordentlige låtene, og det er seiersrekker som Ritual, Call Me Little Sunshine, Year Zero og He Is som gjør at Ghost er et av det siste tiårets aller største rockeband. Under den lengre instrumentalen Miasma fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med nevnte Papa Nil, hvis glasskiste ble rullet ut på scenen, før han våknet til live og serverte oss låtens saksofonsolo. Så kom det som for min del faktisk ble konsertens lavpunkt, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd. Mummy Dust er nemlig en knallåt på skive, og blir helt riktig presentert som kveldens tyngste, men det er også alt den har å fare med live. Det ganske melodiløse og nedpå refrenget gjør nemlig at låta aldri skaper noe voldsomt liv, og den blir litt daff.

Mer liv var det da over de fire siste låtene. Først ut var A-siden på Papa Nils singel fra 60-tallet, Kiss the Go-Goat, før vi får servert coveren deres av Enter Sandman fra fjorårets tributebonanaza til Metallicas selvtitulerte album. Noe unødvendig kanskje, all den tid Ghost har flere egne låter vi heller ville ha hørt, men vi sang nå høylytt med allikevel. De to aller siste låtene er kanskje Ghost sine to beste, og dermed kunne det knapt blitt noen bedre avslutning enn med Dance Macabre og Square Hammer. Før Enter Sandman passet Papa Emeritus på å takke alle for oppmøtet og innsatsen, både i salen, på scenen og bak scenen, og vi kunne vel neppe blitt mer enige enn da han uttrykte gleden over å endelig kunne samles på denne måten igjen. Ghost live anno 2022 har blitt en storslagen produksjon, og alle som trekker i tråder i kulissene, både bokstavelig talt, og figurativt, fortjener så absolutt applaus, for det har blitt et fantastisk skue, og en nær perfekt konsertopplevelse. Så får en bare håpe at ingen får noen fiks idé om å flytte dem til noen større venue neste gang, da alternativene der får en til å grøsse bare ved tanken.

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken