Trondheim Rocks 2018
Dahls Arena, Trondheim
02-03.06.2018

 

En nyoppstartet rockefestival er alltid spennende, men med råsolid booking var utgangspunktet meget godt. For når selveste Iron Maiden er headliner blir alt annet bonus, selv om både Sabaton og Volbeat er storheter i seg selv og garantert var hovedband for mange. Lokasjonen for helga var Ringnes E. C. Dahls arena, i det tidligere bryggeriet, og inne på området var det rigget til to scener – enkelt og greit kalt scene 1 og 2. Kapasiteten var på 19 000 hver dag, og alle 38 000 billettene var utsolgt et par dager før helga. 2000 kr for to dager er som forventet, men la du på en tusenlapp ekstra fikk du premiumpass med tilgang til egne områder med både god utsikt og mindre kø foran drikkebodene. På slutten av artikkelen kan dere lese om festivalen ble vellykket eller ikke, så la oss gå over til det viktigste; konsertene!

Dag 1

Etter litt rot for å få tydelig beskjed om hvor å hente pressepass, kom MHNs anmelder endelig på plass på slutten av settet til bluesrockerne i Woodland, bandet som tok over for Skindred som dessverre måtte melde pass. Helt grei gjennomføring. Hellbillies var første band ut på hovedscenen, og det var tydelig at mange koste seg under en godt gjennomført konsert. Morsomt å se så mange metallhuer synge med på Den Finaste Eg Veit.

Første harde band var bergenske Blood Command (6/10). Bandet spiller en form for punk/rock/hardcore, med flere melodiøse innslag som drar tankene over til både powerpop og streit rock. Selv om dette ikke er favorittmusikken til undertegnede er det lett å få med seg at låtmaterialet er sterkt. Bandet frontes av festivalens eneste kvinnelige utøver, Karina Ljone, som gjorde en formidabel innsats. Dessverre ble det alt for mye tekniske utfordringer til at dette ble en god opplevelse. Lyden var forferdelig, og når mikrofonen datt ut flere ganger ble det hele ganske frustrerende. Men bandet skal ha for å gi jernet, og det så også ut til at de frammøtte koste seg.

Neste ut på hovedscenen var Skambankt (7/10) fra Jæren. Gutta som har holdt det gående i over 20 år, frontet av tidligere Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing, leverte et rocke-sett som definitivt falt i smak til de oppmøtte. Nok en gang ikke en sjanger som denne anmelderen favoriserer, men det var en fin gjennomføring med politisk ladet rock som visuelt sett var meget stilrent. Bandet stilte pyntet i svarte skjorter og spilte både tight og korrekt, noe som gjorde at det skaptes en følelse av at det manglet litt av det rufsete som rocken ofte trenger for å ta helt av. Mellom låtene var det hyggelig småprat med publikum, og til og med når tekniske problem meldte ankomst, tok bandet det hele med knusende ro. Det oste av selvsikkerhet og det var proft gjennomført. Lyden varierte også her, men det så ikke ut til å dempe begeistringen blant publikum.

Overgangen fra Skambankt til Inglorious (7/10), var visuelt sett ekstremt stor. Fra stilige herrer i sorte skjorter, gikk vi rett inn i 80-tallet (joa, litt 70-tall var det også) med spreke farger og flagrende gevanter. Med en uhøytidelig storband-intro entert bandet lekent scenen, og frontmann Nathan James stjal showet de 45 minuttene det hele varte. Gutta som hevder å være fremtiden til britisk rock, kjørte på med en god dose selvironi og den lekne attituden som lå over det hele drog lett fram smilet til publikum. Låtene holdt seg godt plantet innen sjangeren, og liker du britisk hardrock fra 70/80-tallet så liker du Inglorious. Ufarlige saker, med god underholdningsverdi, men også her led det hele av rufsete lyd. For egen del ble det litt langtekkelig, og kanskje flere oppfattet det slik for køene foran mat- og drikketeltene ble lengre og lengre under opptredenen.

Endelig skulle det være klart for Refused (8/10). Etter oppløsningen i 1998 var det ingen som kunne se for seg at bandet noen gang kom til å stå på en scene igjen. Heldigvis tok vi alle feil! Dennis Lyxzen og resten av gutta leverte en knakende god konsert, og selv om det ikke direkte tok av, var det masse energi til stede. Der mange band smykker seg med politiske radikal meninger uten kanskje helt å vite hva de snakker om, har Refused alltid framstått som ekte radikale revolusjonære. Det fikk vi høre gjennom både tekster og Dennis sine taler/kommentarer mellom låtene. Og når han drog opp feminismen og kjeftet på oss mannfolk for at det av 70 bandmedlemmer som står på festivalen i helga er kun 1 kvinne, så har han så såre rett. Han angrep patriarkatet, kapitalismen og samfunnsstrukturene, akkompagnert av kaotisk hardcore som krever ekstremt mye. Men midt i all kaoset var det meget habile utøvere som geleidet oss gjennom låtene med stødig håndverk. Lyden var også her utfordrende, spesielt slet basstrommen som uheldigvis forstyrret flyten i låtene. Men når de gav oss en liten snutt av Reign In Blood, samt øste ut New Noise og Liberation Frequency, så kom de likevel godt ut av det! Ekte og upretensiøst!

Neste band ut var nok et herlig punk/rock band som retter fokuset mot “det pengegriske og patriarkalske gjenferdet som fører oss stadig nærmere kollektivt selvmord”, som de selv sier. Vi snakker selvsagt om Honningbarna (8/10). Gjengen fra Kristiansand så ut som de fortsatt går på videregående, men fy feite hvor de peiset på. Det var svett, energisk, frenetisk og full pinne 24/7. Med hvitskjorter, sorte bukser (type: litt for korte) og skaut rundt halsen, var det også her stilrent og “pyntelig”. Men musikken som dundret avgårde skapte en perfekt kontrast til det fine. Bandet skapte  enorm stemning og engasjement blant publikum foran Scene 2. Både vokalisten og publikum bidro i crowdsurfing, og sannelig fikk en heldig publikummer komme på scenen og bidra i galskapen. Låtene holdt høyt nivå, og når Fri Palestina ble initiert med cello tok det virkelig av. Det er sjelden kost å se noen punke en cello. Flott! Lyden, spør du? Ikke optimal her heller, men det klarte vi heldigvis å glemme.

Kveldens headliner var Volbeat (7/10). Danskene har fått æren av å være et av de berømmelige elsk/hat-bandene der ute. Mange metalpurister fnyser bare de hører navnet, og retter skytset mot flaue melodilinjer, rip-off riff, pengemaskin, og pop-metal. For andre av oss er Volbeat synonymt med stemning, uhøytidelighet, og flotte melodier toppet med en Elvis-svingende vokal. Men var det bra i kveld? Både ja og nei. For å ta det negative først. Lyden var nok en gang katastrofe. Gitarene var av og på, lyden gikk opp og ned, og skiftet fra venstre til høyre og tidvis var det bare grøt. Men ser du bort fra det, fikk publikum mange godlåter å glede seg over, selv om det manglet en del klassikere fra tidligere album. Michael Poulsen gjorde sitt for å skape stemning og engasjement, men egentlig mistenkes det at publikum hadde kommet til å kose seg samme hva for hitlåtene kom som perler på en snor. Joviale Michael smisket selvsagt med Trondheim, både når det gjaldt hvor hyggelig det var å være her, samt kommentarene han hadde til de trønderske damene som han tydeligvis likte (noe som gjorde ordene til Lyxzen om mannssjåvinisme enda mer aktuell…). Men utover Michaels engasjement, var det et ganske rolig band som stod på scenen. Tanken som snek inn i denne anmelderens hode var at dette kun ble sett på som nok en konsert fra bandets sin side. Jeg hadde forventet litt mer energi og underholdning, men låtene satt godt og det så ut som at folk var godt fornøyd, så kanskje er det bra nok? Høy poengsum kommer av fete låter, ikke beste opptreden.

Galleri dag 1:

[espro-slider id=11462]

 

Dag 2

Engelskmennene i The Raven Age (5/10) entret scenen noen minutter over planlagt tid og gjorde sitt ypperste for å gi oss en god dose melodiøs metal av den hardere sorten. Festivalens hittil reneste metalband, og for noen var det kanskje kult å tenke på at gitarist George Harris er sønnen til Steve Harris (bassisten i Iron Maiden). Med en start som led av høy skarptromme og en vokal som var av og på, kom ting mer på plass og bandet fikk vist hva de hadde å by på. Framførelsen manglet energi, selv om bassisten gjorde sitt beste og framstod som det største blikkfanget med sin lave knestående. Gutta har en del fete riff, men renvokalen er forholdsvis kjedelig og låtene mangler særpreg. Derfor framstod det hele som ganske anonymt og langtekkelig.

Svenskene i Lillasyster (8/10) gav oss det mest tullete innslaget på hele festivalen, men de leverte! Det var mye bass og trommer, og tidvis var gitarene litt lave, men bandet skapte ufattelig god stemning, og med all appelleringen til publikum ble det hele meget hyggelig. Spesielt moro var det når de dro på med deres egen versjon av Umbrella, og gitaristen og vokalisten havnet i en duett med hode mot hode på gulvet. Stemningen var lett og smilene satt løst, selv om et par sporadiske buinger oppstod når de fleipet om Iron Maiden. Lillasyster er utvilsomt et rockeband, men det er fort å tenke litt nu-metal på flere av låtene, spesielt på partiene som består av hip-hop blandet med rock/metal, men det skal man vel være forsiktig å si. Skal innrømme at hadde ikke gutta vært så uhøytidelige så hadde alle de rosende ordene til Trondheim og Norge blitt kleint, men de nailet det.

Da var det nok en gang klart for Stavangers helter, Kvelertak (7/10), bandet som har turnert med Metallica og spilt konserter over hele Norge og det store utland. Det hele startet med en rolig og stemningsfull intro før gitarene meldte sitt inntog og malte lange sekvenser inntil vokalist Erlend Hjelmvik ankom scenen med en ugle på hodet og sparket det hele i gang. Bandet er kjent som et hablit liveband, noe de fikk vist i dag også. Erlend fikk i gang flere circle pits og publikum viste definitivt at de satte pris på besøket. Det er tight og velspilt men blir litt anmasende i lengden. Den største utfordringen nok en gang, var lyden. Den ødela for en god opplevelse, og det gikk skikkelig ut over helhetsinntrykket. Når gitarene ikke får fram melodiene, og detaljene forsvinner i en grøt av bass, er det vanskelig å la seg rive med.

Trondhjemmerne i Spidergawd (7/10) har undertegnede ingen kjennskap til fra før, men rocken de leverer har stort nedslagsfelt. Med inspirasjon fra de store på 70/80-tallet, men med sin egen vri, klarer de å fenge forholdsvis mange. Når de i tillegg har med seg barytonsaksofon blir det ihvertfall noe som skiller seg ut. For egen del er dette langt unna det som fyller ørene til daglig, men framføringen var det lite å si på. Selvsikkerhet og publikumsappell var stikkordene, og mange var garantert fornøyde med konserten. Så her er poengsummen ene og alene vurdert opp mot framførelsen.

Plutselig stod det en tanks på scenen, og dermed var det lett å forstå at de svenske heltene i Sabaton (6/10) var klare til innsats. Undertegnede har fått med seg Sabaton noen ganger tidligere, derfor var det spennende hvor mye de skulle pøse på med show under Trondheim Rocks. Dessverre var det ingen overraskelser i ermet når det gjaldt staffasje og effekter, bortsett fra tanksen som bare stod der. Vokalist Joachim kom med stort sett de samme vitsene som alltid, og mannen er selvfølgelig morsom og underholdende, men det ble for spinkelt. Et nedstrippet Sabaton på stor scene er ikke det beste synet akkurat. Heldigvis spilte de slagere, så låtmessig var det lite å utsette. Men det forventes mer av Sabaton enn dette. Kjip lyd var det også. For å legge godviljen til, så er det ikke utenksomt at scenen allerede var justert inn mot Iron Maiden og derfor måtte det spares på kruttet. At publikum koste seg er ikke å stikke under en stol, men det har nok mer å gjøre med at menigheten er stor.

For en del av oss var det store forventninger knyttet til neste akt, Killswitch Engage (8/10). For første gang skulle undertegnede få oppleve amerikanerne live med originalvokalist Jesse Leach. Strength Of The Mind åpnet kalaset, og selv om det er en av bandets dårligste låter, så initierte dette en fantastisk konsert. De som var spent på om vokalen til Jesse holdt, kunne puste lettet ut. Selv om det var på nippet at han ble med pga stemmebåndsoperasjon i forkant, leverte han knallsterkt. Både skrikevokalen og renvokalen var fyldig og kraftig settet gjennom, og mellom låtene underholdt både han og mastermind Adam Dutkiewicz med slibrige og pubertale kommentarer med akkurat nok glimt i øyet til at det ikke bare ble flaut og toskete. Med et knippe intense låter, der de fleste var av hit-kaliber, spilte de i kveld for en menighet som gav tilsvar. Stemningen var kjempegod foran scenen, og når My Last Serenade runget utover Dahls åpne arena, var det nesten slik at det ble vått i øyekroken. Groove og melodi forent i en nydelig blanding av det brutale og det skjønne. Vi glemte etter hvert at lyden var i mot oss!

Så, våre gode venner, da var det plutselig klart for et av verdens største metalband. Vi snakker selvfølgelig om headliner IRON MAIDEN (11/10). Trondheim stod som nummer fem i rekken av konserter på Legacy Of The Beast-turneen, og dette var også den eneste norgeskonserten for bandet. Og tro meg; dette funka! Som Bruce selv uttalte så handler konseptet til turneen om en reise opp gjennom historien, hvor fokuset rettet seg mot krig, religion og den mørke siden. Derfor startet det hele med en tale av Churchill under 2.verdenskrig, samt sort/hvit film fra nevnte krig, før et ekstatisk publikum mottok med høye brøl kongelåta Aces High. At rammene allerede fra første stund var satt, understrekes av en diger Spitfire-etterlikning som svaiet over bandet. Bakgrunnsteppet skiftet hyppig, og vi fikk temabilder fra hele epoken til ensemblet, noe som sammen med kulissene gav et mektig inntrykk. Vi fikk visuelle opplevelser i et sceneoppsett som gikk fra slagmark, til katedral og over til underverdenen, hele tiden komplettert med låter som omhandlet tematikken. I tillegg skiftet Bruce kostymer i takt med profilen. Under The Clansman dukket han opp med sverd, og under The Trooper kom selveste Eddie på scenen og kjempet mot Bruce. En diger figur av Ikaros ble senket ned under Flight Of Icarus, og under siste del av konserten kom sannelig demonhodet opp fra avgrunnen. Pyro var det mye av, og jeg må innrømme at flammepistolene til Bruce faktisk var moro! Ser du bort fra at lyden fortsatt ikke var optimal, var den ihvertfall mye bedre enn det de andre bandene hadde lidd under. Det var mye humor til stede, og hadde det ikke vært for at de heter Iron Maiden, kunne man nok syntes at det hadde vært i overkant mye, men dette er en del av pakka og noe vi elsker! Både Janick Gers, Adrian Smith og Dave Murray gnistret, og leverte gitarføringer og soloer som de alltid har gjort, og Steve Harris utsatte oss for sin småfrekke mitraljøseriffing på bassen. Og bare for å si det; Nicko McBrain gruser de fleste trommiser, uansett alder! Setlista var råsterk, og til og med For The Greater Good of God førte seg inn i rekken av hitlåter som bare Maiden kan gjøre. Savner selvfølgelig ekstremt mange låter, men når vi får Hallowed Be Thy Name, Number Of The Beast, Run To The Hills, Fear og The Dark, +++, så er det umulig å være misfornøyd. For en kveld, og du bedre hvor publikum koste seg. Allsang og ville rop og klapping runget ut over Trondheim denne spesielle søndagskvelden. Du verden for en opplevelse! Det var stort, det var sterkt, det var genialt, det var Iron Maiden…!

 

Det kan definitivt konstateres at Trondheim Rocks leverte varene. Noen utfordringer var det selvsagt. Arrangørene ble tatt på senga av det massive trykket rundt ølkranene, for med over 20 grader og sol på lørdagen var trønderne ekstra øltørste. 45 minutter i kø for drikke er for dårlig, men nå skal det nevnes at det ble solgt 30 000 liter øl den dagen, og det har aldri blitt solgt så mye øl på en dag i Trondheim. Det var ikke plassert ut vannhull, og 45 kr for et glass vann er for drøyt. Når det reklameres på storskjermer at man må huske å drikke vann så er ikke dette holdbart. Man kan vel driste seg å si at det er uforsvarlig å ikke tilby gratis vann når det er 19 000 mennesker samlet til rockekonserter i stekende sol og varme. Men køene bedret seg, og alle fikk det de skulle. Det var et meget godt mattilbud med stor bredde og variasjon i det som ble servert. Man kunne til og med bestille bord på restaurant i forkant for en litt roligere og mer kulinarisk opplevelse. Den største utfordringen var lyden – den var generelt dårlig, spesielt et stykke bak. Dette hadde nok vinden en stor “ære” for, siden den tok med seg lyden fram og tilbake, i tillegg til massive betongbygg som reflekterte lyden og førte til at det føltes som om lyden gikk i ring. Når det i tillegg var en del tekniske problemer, spesielt med mikofonene, ble en del av konsertene skadelidende. Ser du bort fra dette var det en ufattelig god opplevelse, med god stemning, flotte scener og en logistikk som funket som fjell. Tidsskjema ble fulgt nesten 100%, og det var lite venting. I følge vakter og politi var det ikke en eneste voldshendelse, kun et par ordensforstyrrelser. Tar du med at festivalen var utsolgt, så kan det definitivt sies at Trondheim Rocks ble en fantastisk opplevelse. Godt gjennomført, selv om det savnes flere rene metalband. Kanskje kan navnet endres til Trondheim metal-rocks, og dermed legitimere mer metal? Ikke vet jeg. I følge arrangørene er det allerede tanker om 2019 og 2020, så det ser ut som at dette har kommet for å bli! Takk til dere som satte dette i gang, og takk til alle som møtte opp!

Galleri dag 2:

[espro-slider id=11499]

Galleri Iron Maiden:

[espro-slider id=11521]

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim