Treat
Olsen Bar, Oslo
11.11.2016
Treat har nettopp sluppet sitt sjuende album, og tok turen over til Norge for en intimkonsert på Olsen på Bryn.
Svenskene i Treat (7/10) blir møtt av et velfylt lokale denne fredagskvelden. Nå er ikke Olsen på Bryn akkurat Oslos største scene i utgangspunktet, men det er godt å se at det har møtt opp såpass med folk. Treat er for tiden aktuelle med albumet Ghost of Graceland, som, i likhet med Europes siste album, lener seg mot et litt tyngre syttitallsuttrykk enn tidligere. Det er tittellåta på nevnte album som får æren av å være første låt ut, tett fulgt av Better the Devil You Know. Lydmessig er det rimelig krise til å begynne med, med altfor mye diskant i lydbildet. Det er faktisk bedre lyd nede på toalettene i kjelleren – med ørepropper. Lyden blir heldigvis skrudd bedre utover i settet, men helt optimal blir den likevel ikke.
Etter låt nummer tre, Nonstop Madness – også den fra Ghost of Graceland– annonserer vokalist Robert Ernlund at på grunn av problemer med flyvninger fra Los Angeles, måtte de stille uten Patrick Appelgren på keyboard, og peker på en PC i hjørnet som keyboardist for kvelden. Det er naturligvis en strek i regningen for et band med et såpass melodisk uttrykk som lener seg kraftig på bruk av keyboard i musikken, men Treat tar utfordringen på strak arm og leverer en ærlig, nedstrippet konsert. Ernlund viser at han fortsatt har stemmen i behold, men sliter litt med de høyeste tonene. Spillegleden han og resten bandet utstråler er det derimot lite å klage på.
Det er først midt i settet publikum våkner ordentlig til liv, med Papertiger fra reunionskiva Coup De Grace. Hiten Roar har også fått sin plass i settet, og Ernlund forteller at han synes det er morsomt å presentere denne låten i Norge. Det synes vi i publikum også!
I et ganske kort sett på litt over en time, rekker Treat å pløye igjennom Get You on the Run (med det ekstremt Melodi Grand Prix-vennlige refrenget) – og er med det eneste låt fra debutalbumet Scratch and Bite–Conspiracy og Skies of Mongolia, før det er klart for det som kanskje er de største hitene, We Own the Night og World of Promises. Sistnevnte får overraskende lunken respons i løpet av de nesten fire minuttene låta varer, men etter at siste tone er spilt får bandet velfortjent applaus fra publikum og det ropes «Mere, mere, mere!» fra salen. Mere i denne sammenhengen burde definitivt vært Outlaw, låta før World of Promises på albumet Dreamhunter. En undervurdert låt som absolutt fortjener en plass i settet.
Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Terje Dokken