Stikkordarkiv: TNT

TNT @ Rockefeller

18. januar 2018 MHN

TNT
Rockefeller, Oslo
12.01.2018

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist TNT stod på scenen på Rockefeller. Men denne gangen var det uten Tony Harnell. Her er vår oppsummering av konserten.

Sagaen om flaggskipet TNT (6/10) synes å fortsette inn i det uendelige, og med en overhengende fare for å bli en fullstendig farse om Tony Harnell skulle gjøre nok et comeback. Det eneste som er sikkert er at denne kvelden var det spanjolen Baol Bardot Bulsara som stilte med pipene sine. Debuten fikk han som kjent i Oslo Spektrum da TNT varmet opp for Scorpions i november, og snakk om å måtte gå planken. Det store spenningsmomentet denne kvelden var om den spanske sjørøveren ville klare å holde hodet over vannet. Med et forventningsnivå på lik linje som en pølseselger i Mekka, lå det meste til rette for å bli positivt overrasket denne kvelden.

Kvelden startet forholdsvis lovende med As Far As The Eye Can See til tross for en noe svingende vokalprestasjon. Og det var kveldens store akilleshæl. Harnell sin stemme spenner over fire oktaver, og Bulsara er ikke nærheten. Selv om han åpenbart har en bra stemme. Det skal godt gjøres å hoppe etter Harnell, men det er nettopp det fansen forventer og betaler for å oppleve. Selv om Harnell i sannhetens navn helt klart har sine beste år bak seg og gjentatte ganger har skuffet live. Men de som har opplevd han live på en god dag vet hvor lista ligger. Den ligger høyt.

Enkelte av låtene ble rett og slett en lidelse, og verst måtte det være for mannen i sentrum, Bulsara. Etter å ha startet flere av låtene lovende, ramlet det hele sammen som et korthus i orkan utover i låtene. Verst var Forever Shine On og Everyone’s A Star, som er av de mest krevende TNT-låtene vokalmessig. Det positive var at spanjolen ufortrødent kjørte på med det han hadde og faktisk virket ganske så trygg i sin rolle på scenekanten. Det er godt mulig at et par år med hyppige konserter og øvinger vil hjelpe noe. Selv om jeg har mine tvil.

Settlista inneholdt ikke de store overraskelsene, og det var nok like greit. Dette var ikke anledningen for store krumspring. Det tok sin tid før stemningen virkelig tok seg opp, og det var selvfølgelig ingen tilfeldighet at Seven Seas og 10,000 Lovers (In One) avsluttet det hele.

Kvelden ble ikke fullstendig helsvart som mange kanskje hadde fryktet, og den inneholdt noen lyspunkter, selv om det ikke akkurat sprutet av TNT denne fredagen. Lyden var så og si upåklagelig (bortsett fra vokalen i perioder). Tekrø leverte som sedvanlig fjellstøtt, og var nesten alene verdt turen. Diesel Dahl henger fortsatt med i svingene på sitt vis, og det låt TNT i perioder selv med en fortsatt famlende spanjol i sentrum for begivenheten. Så gjenstår det å se om Harnell gjør comeback. Noe som ikke vil overraske noen. Men inntil da får vi håpe at Bulsara blir varmere i trøya – og ikke minst stemmebåndene. Baller har han utvilsomt nok av….

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim

Liveanmeldelser

Scorpions @ Oslo Spektrum

24. november 2017 MHN

Scorpions + TNT
Spektrum, Oslo
22.11.2017

Det er vanskelig å være TNT-tilhenger om dagen. Men heldigvis er det lett å være Scorpions-fan!

I oktober forlot Tony Harnell TNT (5/10) for n-te gang. På det tidspunktet var allerede flere konserter avlyst, og den kommende plata satt på vent. Alle visste at det var trøbbel i paradis. Det var bare et spørsmål om når innrømmelsen kom. Og om det denne gangen var slutt for godt. Det var det ikke. Bandet bekreftet raskt at konserten med Scorpions skulle gjennomføres som planlagt. Men hvem som skulle synge holdt de tett til brystet. Ryktene svirret og det evige ta-Harnell-tilbake-maset vedvarte. Kunne ikke bare Dag Ingebrigtsen steppe inn? Eller hva med Tony Mills og Jørn Lande? Den nye vokalisten skulle presenteres under oppvarmingsshowet før Scorpions-konserten. Frem til da hadde ingen klart å gjette hvem den nye sangeren var.

Først sto Ronni, Diesel, Roger og Ove først alene på scenen, men de fikk raskt selskap av det velkjente “Invisible Noise”-skriket. Inn løper en ukjent fyr kledd i svart. Han synger overraskende bra, og selv om det tidvis låter falskt på både Invisible Noise og As Far As The Eye Can See, kan det virke som han har vokalspekteret inne. Etter ilddåpen presenterer mannen seg som Baol Bardot Bulsara. Han kommer fra Spania og har arbeidet som musiker, skuespiller, sanger og komponist i nesten 20 år. Bulsara ble fan av TNT som tenåring, og Tony Harnells stemmebruk har vært en stor inspirasjonskilde for ham. Vi vet ennå ikke hvordan han havnet i TNT, men det er bare å håpe at bandet tar godt vare på ham når han først er her. Han vet neppe hva han har rotet seg inn i.

TNT dundrer videre med Desperate Night, Shine On og en noe ujevn Northern Lights. Dette er en vanskelig låt å synge, og selv om Bulsara bommer på en del toner, må vi huske at heller ikke Tony Harnell var perfekt. Hvor ofte har han egentlig sunget rent de siste årene? Med mer øving kommer Bulsara til å overgå Tonys vokalprestasjoner ganske snart.

Resten av bandet humper avgårde som de vanligvis gjør. Ove Husemoen har funnet sin plass som bassist og gjør god figur på scenen. Keyboardist Roger Gilton vet også hvordan han skal traktere tangentene. Ronny Le Tekrø er som vanlig virtuos, mens Diesel Dahl, som burde ha lært å spille bedre etter 35 år i band, fortsatt slår i vei på sitt vis. Bruken av playback trekker derimot ned. All koring er spilt inn på forhånd, og det er også mye av gitaren. Tekrø kan for så vidt ikke spille på mer enn en gitar om gangen, men det får være grenser. Kanskje de kunne ha hyret inn en gitarist til på “gammeldagan”?

Publikum ser noe avmålte ut, men på My Religion kommer telefonene opp. De fortsetter å lyse gjennom hele Everyone’s a Star, og enkelte drister seg jaggu til å svare på tilrop også. Under 10.000 Lovers er dessverre halvparten av salen mer opptatt av å filme enn å delta, og slikt legger en demper på stemningen. TNT avlsutter som vanlig med Seven Seas, og selv om jubelen ikke står i taket, kan det se ut som fansen gir dem enda en sjanse. Men to spørsmål gjenstår: Når kommer Harnell tilbake? Og når er det egentlig nok?

Scorpions (8/10) har allerede vært på farvelturné. Problemet var bare at ingen av dem ønsket å gi seg. “Vi hadde ikke snakket med hverandre. Alle trodde at en av de andre medlemmene hadde lyst til å slutte. Meine begynte jo tross alt å dra på årene. Men det viste seg at ideen kom fra vår daværende manager,” forteller gitarist Matthias Jabs til Jernverket og Radio Rock. Sirkushestene luktet sagmugg, og endte opp med å spille inn plate og dra på ny turne i stedet for å ta ut pensjon. Ingenting tyder på at de har tenkt å legge ned bandet med det første. Rudolf Schenker startet Scorpions i 1965. Vokalist Klaus Meine har vært med på laget siden det første albumet, og lead-gitarist Matthias Jabs erstattet Uli Jon Roth allerede i 1978. Det kommersielle gjennombruddet kom på 1980-tallet med album som “Blackout” og “Love at First Sting”. Toppen av kransekaka kom med “Wind of Change”, en av verdens mest solgte singler og et symbol på glasnost, den kalde krigens slutt og kommunismens fall i Øst-Europa. Det er ikke mange band som kan skilte med noe sånt.

I det siste har Meine slitt med betennelse på stemmebåndet, og Oslo-konserten sto i fare for å bli avlyst. Men Scorpions viste seg å være mer tent enn på lenge, og det ble tydelig da de entret Oslo Spektrum sammen med bassist Pawel Maciwoda og trommis Mikkey Dee i går kveld: Sceneteppet falt, helikopteret tok av og Going Out With a Bang åpnet balletten. Lyden var noe ujevn helt i starten, og Meine hørtes svak ut i et kort øyeblikk, men det gikk seg heldigvis raskt til, og resten av konserten låt knall. Til stor glede for publikum kommer det norske flagget frem på Make it Real. Schenker spiller, hopper og spretter like kjapt som de raske solbrillene sine, mens Meine løper rundt med tamburinen og flørter med publikum. Under The Zoo får Jabs kjørt seg på gitar og slange (?), og Meine benytter sjansen til å kaste trommestikker til alle som står i nærheten. Med dette energinivået er ingenting som vitner om at karene er mellom 60 og 70 år gamle.

De fyller hele scenen med spilleglede og spillopper og sørger for å gi oppmerksomhet til hver eneste fan. Under Coast to Coast får Schenker og Jabs selskap av Meine på gitar, og sammen sørger de for mangt et perfekt fotoøyeblikk for mobiltelefonistene i salen. (Men han som filmet med nettbrett må dø). Dersom du ikke har et forhold til 1970-talls-Scorpions har du en jobb å gjøre. Det er nemlig mye gull i katalogen fra den tiden, og bandet svarte med å spille en potpurri der slagerne Top Of The Bill, Steamrock Fever, Speedy’s Coming og Catch Your Train var representert. Jeg skulle gjerne hørt låtene i sin helhet, men vi får heldigvis høre nok til at det ikke blir et irritasjonsmoment som medleyer ofte er.

Nå er det to år siden Scorpions ga ut sitt 18. album, “Return to Forever”, ei plate som fortsatt er representert på setlista. We Built This House høres steril ut på skiva, men live fungerer den bedre. Den digitale backdropen viste en i overkant rørende musikkvideo, og kombinert med et allsangvennlig refreng med teksten “oooo-oooo-oooo”, gikk det faktisk frysninger nedover ryggen på undertegnede. Videre fikk Jabs leke seg med gitarsoloen “Delicate Dance”, mens arbeidslaget rigget opp til akustisk konsert i bakgrunnen. Jepp, det var tid for ballader. Schenker har tatt frem den akustiske v-gitaren, og selv Mikkey Dee kommer ned fra podiet for å sette seg bak et bittelite, latterlig elektrisk trommesett. Sammen fyrer bandet opp en ballade-medley bestående av Always Somewhere, Eye of the Storm og Send Me An Angel. “The wise man said just walk this way to the dawn of the light”, synger Klaus Meine, og publikum vet øyeblikkelig at de skal svare “The wind will blow into your face as the years pass you by”. En og annen lighter lyser opp salen i havet av alle telefonene, og i et kort sekund føles det nesten intimt og koselig, selv om det også er litt flaut. Heldigvis løser Mikkey Dee opp stemninga når han reiser seg fra trommestolen for å hause opp publikum litt ekstra.

Plystring. Vi vet alle hva det betyr. Landeplagen. Klinelåta. En av tidenes mest symboltunge og meningsfylte rockeballader. Wind of Change. Du kan være så lei du bare vil, men når 6000 mann synger så kraftig at det kjennes ut som å få en vegg i trynet, så kan du ikke la være å felle en tåre. En skjønner hvorfor låta har fått en såpass sterk posisjon i senere års musikkhistorie. Tårepersen og drømmer om nachspiel og tapt kjærlighet forsvinner raskt når Rock’n’Roll Band setter i gang. Og tempoet først er oppe spiller Scorpions like gjerne Motörheads Overkill som en hyllest til avdøde Lemmy Kilmister. Mikkey Dee spilte med Lemmy i 23 år, og virket så glad for å spille Motörhead-klassikeren at han overdøvet alle de andre i bandet. Derfor var det også naturlig at den frenetiske tromminga gikk over i en trommesolo. Under soloen heises Mikkey flere meter over bakken, mens den digitale backdropen flimrer i bakgrunnen. For hvert taktslag dukket et plateomslag fra Scorpions’ karriere opp i bakgrunnen, og trommesoloen ble avsluttet med at alle platene ble vist på skjermen (med unntak av “Virgin Killer”-originalen, da).

Så går Spektrum i svart. Blackout. For et driv! Bandet låter helstøpt, og særlig Schenker rocker og gliser som aldri før. Han har, etter vanlig, tøysete Scorpions-standard, selvsagt festet en slags eksospotte på gitaren, bare for å kunne “tvinge” Maciwoda ned i knestående med røyken. Sånt må en bare flire av. Big City Nights sender publikum ut i ekstase, og nok en gang kommer både frysninger og tårer frem. Det er siste låt i det ordinære settet, og bandet bruker en evighet på å ta farvel og kaste håndklær og plekter til publikum før de kommer seg av scenen.

Scorpions klappes inn til en sår og vakker fremføring av Still Loving You. Her viser Meine sin overlegenhet som følsom vokalist. Elsket og hatet, det kan så være, men sjel, det har han. Det finnes ingen som låter som Klaus. Helt til slutt ljomer Rock You Like A Hurricane gjennom salen, og jeg griner enda en gang. For ei låt. For et band. Stormende applaus og allsang om hverandre. Det er første gang jeg har sett Scorpions live, og jeg håper det ikke blir den siste.

Gjesteanmelder: Helle Stenkløv (Jernverket/Radio Rock)
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

Kenneth:

[espro-slider id=10649]

Terje:

[espro-slider id=10682]

Liveanmeldelser

TNT @ Osfest

15. august 2017 MHN

TNT
Osfest, Os
12.08.2017

Det er i år 30 år siden gjennombruddsplata og bandets tredje album, Tell No Tales, ble gitt ut, og dette feires selvsagt med en runde rundt i den norske festivalfloraen.

Bandet har vært på alt fra Tons of Rock og Steinkjerfestivalen til Treungenfestivalen og Midnattrocken i Lakselv. Sist helg fikk Vestlandet besøk, både på Målrock og hvor Metal Hammer Norway endte opp, på Osfest utenfor Bergen. Det er ofte et meget variert program på disse festivalene, og denne lørdagskvelden var TNT (7/10) ganske så alene med å servere en god dose rock.

Med tanke på at det hadde høljet ned dagen før var det heldigvis mindre gjørme enn ventet på denne grusbanen i sentrum av Os, men regnet hadde vel gjort sitt for at en del mulige besøkende holdt seg hjemme. Det var rundt halvfullt da vi møtte opp idet Erik og Kriss var i ferd med å avslutte konserten sin, noe de gjorde med pyro, en ting som TNT ikke hadde. Verden er merkelig.

Ved midnatt gikk veteranene på scenen og sparket konserten i gang med Invisible Noise. Når de fortsatte med As Far as the Eye Can See ble publikum gradvis med, men her merket man at Tony Harnell slet litt med de lyseste tonene. Det faktum ble gjeldende flere ganger under konserten, men han gjorde en kjempejobb likevel, med både det vokale og med å få liv i et stadig mer fraværende og dritings festivalpublikum. Flere ble geleidet ut under konserten.

Det var selvsagt flest låter fra Tell No Tales, men innslag fra Intuition, Realized Fantasies og My Religion dukket selvsagt også opp. Faktisk hele fire låter fra My Religion. Ronnie Le Tekrø spilte som alltid enormt bra, og de smakfulle soloene kom både i låtene og et eget soloparti. Diesel Dahl var stødig, og nykommerne Ove Husemoen og Roger Gilton på bass og keyboard gjorde en god jobb. Det begynte å tynnes ut noe blant publikum under konserten, men bandet jobbet bra og klarte å holde et visst engasjement oppe.

Og de fikk i hvert fall valuta igjen fra publikum under Seven Seas før de gikk av scenen. Hele tre ekstranumre fikk de inn også, og det var bra liv da de avsluttet med 10 000 Lovers (In One). TNT holder fortsatt koken og er et godt liveband med en bunke klassikere, men den settingen er ikke helt ideell. Det blir litt vel mye bygdefest, halvinteressert publikum og fyllerør som forstyrrer konsertopplevelsen. Da er det kanskje bedre å vende nesen mot Oslo Spektrum i november når TNT skal varme opp for Scorpions.

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Jarle H. Moe

Liveanmeldelser

TNT @ Kongesalen

3. februar 2017 MHN

TNT
Kongesalen, Radisson Hotel Bryggen, Bergen
28.01.2017

TNT avsluttet første del av jubileumsturneen i Bergen sist lørdag med nok en utsolgt konsert.

Så var det endelig vestlandet og Bergen sin tur til å delta på TNT (8/10) sin 30-årsfeiring av Tell No Tales. Albumet trenger ingen videre introduksjon, og det er absolutt på sin plass at en av Norges aller beste hardrockutgivelser blir gjort stas på. Det er selvsagt også en fin anledning for TNT til å turnere uten å ha noen nyutgivelse med i bagasjen. Utsolgt hus viser at publikum i Bergen har takket ja til fest-invitasjon, og tar vel imot bandet som starter med Give Me a Sign (fra platen My Religion, som i år har 13-årsjubileum…).

Først på andre låt får vi Tell No Tales-materiale med Far As The Eye Can See. Partyet er endelig i gang, og Tony Harnell viser seg å være i festform. Det er lite å utsette på stemmen, selv om det utover kvelden tas noen tonale snarveier for å unngå de høyeste skrikene. Ronnie Le Tekrø viser på sin side nok engang i hvilken særklasse han er som gitarist. Ingen over, alle under! Resten av bandet holder koken, men kommer ikke ut av skyggen som el-gitaren og herren som spiller på den kaster.

Det var mange høydepunkt denne kvelden, for settlisten under ett er den beste undertegnede har sett med TNT.Tell No Tales, selveste jubilanten, fikk derimot ikke helt den oppmerksomheten den fortjente. Albumet ble ikke spilt i sin helhet, låtene ble ikke spilt i rekkefølge, coveret ble ikke vist på back-drop, og besetningen var ikke lik den som spilte inn platen. Det ble derfor mer en bunnsolid TNT-konsert anno 2017 med ekstra mange låter fra Tell No Tales, enn en helhjertet feiring av albumet. Likevel, når kvelden så avsluttes med kanskje platens beste låt Everyones’s a star, er hver eneste person blant publikum klar for å fortsette feiringen. Vi gleder oss til 40-årsdagen!

Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

[espro-slider id=7993]

Liveanmeldelser

TNT @ Rockefeller

15. januar 2017 MHN

TNT
Rockefeller, Oslo
13.01.2017

I år er det 30 år siden TNT ga ut Tell No Tales, og hvordan feirer man så det? Jo, man drar selvsagt ut på jubileumsturné! Fredag var det Oslo og Rockefellers tur til å få besøk av hard rock-legendene.

Norgesturneen startet på Gjøvik torsdag kveld, og etter å ha lest Rock and Roll Dreams’ oppsummering av konserten var forventningene lave – ettersom Tony Harnell hadde pådratt seg en forkjølelse på turen over dammen, og stemmen hans etter sigende var rimelig rusten. For et band som TNT (6,5/10), der musikken avhenger så til de grader av vokalen, er dette selvsagt et nokså dårlig utgangspunkt.

Allerede på første låt, Give Me A Sign, kan man tydelig høre at Harnell sliter med stemmen, og han tar det forståelig nok ganske pent og rolig til å begynne med. Når han snakker til publikum mellom låtene er det ikke vanskelig å høre at mannen ikke er i toppform – stemmen høres veldig grumsete ut – men han gjør det beste ut av situasjonen, og overlater en del til resten av bandet og publikum for å spare seg til de virkelig høye tonene. For de sitter som de skal, det virker som det er de mellomste tonene han har vanskeligst for å treffe.

Den neste låten er As Far As The Eye Can See, og er dermed kveldens første fra albumet vi er her for å feire. Et fullsatt Rockefeller tar på ingen måte av ennå, men applauderer høflig etter endt låt. Vi er innom She Needs Me fra comeback-skiva My Religion, før det er klart for mer Tell No Tales-materiale i form av godbiten Desperate Night. Vokalmessig er det så som så, men låta reddes av de andre bandmedlemmene. Ronni Le Tekrø viser nok en gang hvilken glitrende gitarist han er, og resten av bandet følger stødig og taktfast opp.

Det er ikke før på slutten av settet at det virkelig tar seg opp, etter å først ha vært gjennom balladene Child’s Play og Northern Lights, et par nyere låter, gitarsolo av Tekrø og trekløveret Forever Shine On, Tonight I’m Falling og Intuition fra albumet med samme navn. Ekstranumrene kommer deretter som perler på en snor, med Seven Seas, Listen to Your Heart og, ikke overraskende, 10.000 Lovers (In One). Overraskelsesaspektet kom derimot med kveldens siste låt, nemlig Everyone’s a Star. Undertegnede tenkte i sitt stille sinn at denne nok kom til å bli utelatt på grunn av stemmeproblemene, men der tok jeg heldigvis grundig feil. Her spilte det for øvrig liten rolle hvorvidt Harnell traff tonene eller ikke, for det ble kraftig overdøvet av allsangen i publikum. En forrykende avslutning på en ellers greit gjennomført konsert.

Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Pål Bellis

Norges feteste blekke