Deep Purple + Tiebreaker
Spektrum, Oslo
09.11.2017
Omsider var det klart for nok et gjensyn med et av musikkhistoriens mest innflytelsesrike band. Hardrock-pionerene Deep Purple har solgt over svimlende 100 millioner album siden oppstarten i 1968 og har turnert hyppigere enn enkelte skifter underbukser. Alle gode ting har som kjent en ende og dette var høyst sannsynlig siste gang bandet satte sin fot på en norsk scene.
Ingen ringere enn Oddas store sønner Tiebreaker (7,5/10) hadde fått det ærefulle, men utfordrende oppvarmingsoppdraget. En oppgave som kan få de fleste til å drite i buksa, men Tiebreaker tok utfordringen på strak arm og leverte som så mange ganger før med sin eksplosive bluesrock. Fullstendig uaffisert av hvem som stod klare for å ta over scenen, og det foran et over gjennomsnittet kritisk publikum som stod og ventet på et av hardrockens største band gjennom tidene. At bandet nå skal legge opp er intet mindre enn trist og et tap for norsk musikkliv. Vennligst tenk dere om én gang til!
Deep Purple (8/10) startet ikke overraskende med Time For Bedlam fra det siste albumet inFinite, og jeg trakk et lettelsens sukk. Oslo Spektrum er som pandoras eske lydmessig, du vet aldri hva du får. Mang en lydmann og publikummer har revet seg i håret over det lunefulle lokalet i ren fortvilelse. Men lyden satt som en kule fra første låt. Forholdene var dermed optimale og alt lå til rette for en verdig avslutning i et fullsatt Spektrum.
Med Ian Gillan i spissen fikk publikum oppleve et band som definitivt ikke går på autopilot, selv om de store overraskelsene og krumspringene uteble. Men det er tilsynelatende ingen fare for at de må finne frem rullatoren med det første. Gillan når naturlig nok ikke de høye tonene i en alder av 72, men synger taktisk og klokt. Roger Glover og Ian Paice. Hva skal man si? Stødige som bautaer i bakgrunnen og uten et snev av motoriske problemer som følge av tidens tann. Det var overhodet ikke merkbart at Paice fikk et aldri så lite slag i 2016. Han var like presis som et sveitsisk urverk.
Så var det “ungfolen” Steve Morse. Gitarvirtuosen briljerte med sin unike spillestil og viste nok en gang at han har gjort låtene til sine “egne”. Ikke så rart siden han har vært et fullverdig medlem siden 1994, men han gjør det med en innlevelse og eleganse som er intet mindre enn imponerende. Å spille låtene til Ritchie Blackmore er som å hoppe etter Wirkola. Noe han klarer til 19.5 i stil. Likevel er det på de nyere låtene han briljerer mest, som på Uncommon Man, The Surprising og All I Got Is You. Bestemannsprisen denne kvelden gikk derimot til tangentmagikeren og Jon Lord’s arvtager, Don Airey. Airey stjal nesten hele showet med sin ferdigheter og innlevelse. Og helt på sin plass at han ble tilgodesett med egen solo. Med femten års fartstid i bandet – og en merittliste uten sidestykke forut for Deep Purple – er det helt innenfor. Og sikkert like greit at Gillan fikk hvile stemmebåndene noen minutter også.
Settlista bød ikke på de store overraskelsene, og det er uansett nær sagt umulig å tilfredsstille alle. Men å ikke spille Highway Star er selvsagt minuspoeng. At Mk III (Coverdale/Hughes)-perioden forbigås i stillhet er ingen overraskelse. En godkjent settliste der publikum fikk det de ville ha etter stemningen å dømme. Det kokte ihvertfall i salen da tonene til Smoke On The Water fylte Spektrum. En låt jeg mistenker at de fleste i salen har spilt noen timer foran speilet. Både i nåtid og fortid. Ellers fikk vi blant annet servert klassikere som Fireball, Bloodsucker, Strange Kind of Woman, Lazy, Perfect Strangers, Space Truckin’ og helt avslutningsvis Purple låta over alle, Black Night.
De som var til stede denne kvelden kan skrive under på at det ble et verdig punktum med et legendarisk band som klokt nok velger å legge turnévirksomheten på hylla før det er for sent. Som trøst er jeg rimelig sikker på at bandet kommer til å fortsette i studio….
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken
Kenneth:
[espro-slider id=10371]
Terje:
[espro-slider id=10408]
