Thyrfing
Vanagandr
Despotz Records

Det har tatt bandet åtte år fra forrige plate De Ödeslösa. Dette kan virke unormalt lenge å la fansen vente, men til bandets fordel taler i så måte kanskje det faktum at det er den samme besetningen som nå gjør sin andre plate sammen. Denne kontinuiteten i besetning, sammen med tiden bandet har benyttet, kan kanskje være noe av grunnen til at platen virker såpass gjennomtenkt og strømlinjeformet i uttrykk og komposisjoner?

Når vi først er innom komposisjoner, kan det nevnes at bandets opprinnelige keyboardist Peter Löf takket for seg i 2014, i etterkant av forrige plate. Han hadde da vært med i bandet siden oppstarten i 1995. Dette har Thyrfing løst ved at Joakim ‘Jocke’ Kristensson, som også er et originalmedlem, har tatt hånd om tangenttriks på denne platen, foruten å også traktere bassen. Nevnte Kristensson er for øvrig tidligere trommis i Thyrfing, og spilte trommer på alle platene fra bandets selvtitulerte verk i 1998 til og med Hels Vite (2008), en jobb som siden 2012 ble overtatt av Dennis Ekdahl – som ihvertfall undertegnede husker som skinnpisker på noen eminente plater med Raise Hell. En må jo også anta at det er Kristensson som gjennom moderne teknologi står for alt det orkestrale (blås og stryk) når ingenting annet er oppgitt, og det må nevnes at det er kledelig arrangert. Dette forekommer en også verdt å nevne for dem av oss som husker Thyrfing fra tidligere dager, der det tidvis kunne være noe kitschy synthbruk. Samtidig var vel den teknologiske utviklingen, og ikke minst kjøpekraften hos unge metalmusikanter to faktorer å iberegne på 90-tallet. Sammen med en slik mer smakfull benyttelse av tangenter, må en også nevne at produksjonen på platen er mer kraftfull en det en forbandt med bandet i tildlige dager. Kanskje er dette forbundet med det at bandet denne gangen har vært hos Jakob Herrmann i Top Floor Studios, og at Jacob Hansen (Volbeat, U.D.O., Katatonia, Aborted, Destruction og en drøss andre band!) har stått for miksing og mastering av Vanagandr?

Plateomslaget prydes av Fenrisulven i en animasjon gjort av ingen ringere enn tidligere Dark Tranquillity-gitarist Niklas Sundin. Omslaget og tekstene på platen er nok, som ofte med disse bandene i den mer ekstreme folk-inspirerte sjangeren, indikerende for at det norrøne er tilstede, og at det derfor også ofte seiler under betegnelser som viking metal, hva nå enn det egentlig skulle bety av nærmere avgrensning. Forskjellen på Thyrfing av eldre dager og Thyrfing nå, er nok at det nå er mørkere og mer avmålt at en nå spiller på folke-referanser – slik går også tankene til deres landsmenn i Wormwood, såvel som til våre egne landsmenn i Einherjer.

Vanagandr har blitt et modent bands plate, med gode løsninger tvers gjennom. Aversjonen mot ostedryppende folk er så absolutt tilstede hos undertegnede. Derfor er det også oppløftende at Thyrfing har håndtert sine folk-influenser på en god og balansert måte. Denne platen låter rett og slett uventet bra, og har ingen låter som peker seg ut i noe annet enn positiv retning.

PS: Håg och Minne; er dette Led Zeppelin som møter Håvamål? (8/10)

Pål Teigland Lystrup