The Dead Daisies + The New Roses
Parkteatret, Oslo
21.04.2018
Våren har ankommet hovedstaden, og med det så blomstrer og spirer det i alle bedd og alle grønne flekker. Og jammen var det ikke et par kvaster som det var verdt å ta en kikk på innendørs på Parkteatret her for noen dager siden også.
Første bukett ut var tyske The New Roses (7,5/10), skjønt hadde man ikke vist det på forhånd hadde man aldri gjettet at de var noe annet enn amerikanske. De både så amerikanske ut, pratet engelsk med relativt overbevisende amerikansk dialekt og spilte amerikansklåtende hard rock, med både innslag av blues, sørstatstoner og country. Bandet tok oppgaven som oppvarmingsband meget seriøst, og klarte den med bravur. Spesielt frontmann Timmy Rough gjorde en dedikert innsats med å mane frem mer liv og allsang, på låter som høyst sannsynlig få i salen hadde hørt før, enn mange av de mer rutinerte ringrevene får til. Musikken deres er ikke av det kompliserte slaget, og med låttitler som One More for the Road, Thirsty og Whiskey Nightmare, så skjønner man hvor landet ligger. Men, nå er det jo sånn at alt trenger ikke være så forbaska komplisert alltid, og låtene er bra de, og ikke minst så imponerte Rough vokalmessig. Det var en sjarmerende gjeng som åpnet ballet denne kvelden, og de stod meget godt til den neste buketten som skulle bivånes.
Fra roser hoppet vi nemlig elegant videre til tusenfryder, og der tyskerne kanskje manglet litt i erfaring, så bugner det over av nettopp det i superkollektivet til den australske businessmannen David Lowy. For om man kan kalle artister som har gjort unna sin tjeneste i flere forskjellige band for leiesoldater (ref. dokumentaren Hired Guns), så er The Dead Daisies (9/10) så absolutt et kompani du ville hatt med deg i krigen. For med våpendragere som John Corabi (The Scream, MötleyCrüe, Union, Ratt), Doug Aldrich (Bad Moon Rising, Dio, Whitesnake), Marco Mendoza (Thin Lizzy, Ted Nugent, Whitesnake) og siste tilskudd på stammen,Deen Castronovo (Steve Vai, Ozzy Osbourne, Journey), er i alle fall ferdighetene på plass, så da står det bare på ammunisjonen, da. For slike såkalte superband har jo en lei tendens til å ikke leve helt opp til hypen. Derfor er det forfriskende å høre et band som The Dead Daisies hvor de fleste, eminente som de er til tross, stort sett har vært nettopp leiesoldater i andre sine band, mens her kan de i enda større grad gjøre som de selv vil. Og ved siden av at det har kommet tre knakende gode album ut av dette etter at kjernen i bandet fikk satt seg, så ser man det også veldig tydelig gjennom spillegleden de viser på scenen.
Det siste av disse tre albumene, Burn It Down, kom for kort tid siden, og naturlig nok ble dette viet mye tid, spesielt i første tredjedel av konserten. Det hele startet nemlig med åpningsduoen fra nevnte utgivelse, Resurrected (som faktisk har en viss Velvet Revolver-vibe) og Rise Up, og til tross for at de bare hadde vært ute et par uker var publikum så absolutt med på notene fra første…vel…note. Så fulgte to låter fra 2016-utgivelsen Make Some Noise, nemlig tittelsporet og A Song and a Prayer. Førstnevnte en enkel og effektiv footstomper på godt norsk, som også fikk dratt i gang siste rest av salen. Den andre er kanskje den beste låta bandet har i sitt arsenal, og på generell basis ett av høydepunktene låtmessig fra året 2016! Turen gikk så tilbake til årets utgivelse, og litt instruert allsang med Dead and Gone, før vi besøkte det første albumet i denne nevnte trioen, Revolución, og da nærmere bestemt Mexico. En låt som kanskje var den første til å virkelig vise hva som faktisk bor i dette bandet da den ble utgitt, og den gjorde så absolutt jobben live også.
En av tingene som gjør bandet så interessant live er også at alle medlemmene har scenepersonligheter som overgår veldig mange andres, med unntak av Lowy, mannen som faktisk startet det hele, og som nok spyttet inn en del av sine egne midler for å få det til å gå rundt i starten. Men, han ser allikevel ut til å storkose seg, og virker egentlig fornøyd med å holde seg litt i bakgrunnen. Derfra kunne han se Mendoza flørte med det som kunne krype og gå ute i salen, mens Aldrich kjørte en kort gitarsolospot og ellers viste en helt særegen utstråling. Så hadde man Corabi som lagfører, med en stemme som holder like god stand nå som da han ble praiet av Nikki Sixx til å erstatte Vince Neil for et kvart århundre siden. Og som med en perfekt blanding av sarkasme og vittigheter også holdt showet gående mellom låtene.
Bakerst i troppen satt altså det ferskeste medlemmet, Castronovo, som selvsagt også fikk sin tilmålte solotid, og selv om det var en ålreit solo så må det sies at det var et par knepp under hva forgjengeren hans, Brian Tichy, leverte. Men at han er en dyktig trommis kan ingen bestride, og heldigvis slapp han ikke til på vokal, som var noe undertegnede hadde fryktet på forhånd. Mannen er nemlig en meget dyktig vokalist også, men stemmen og stilen hans hadde bare ikke passet inn i denne settingen. Det er også en annen ting bandet skal ha skryt for, at de ikke har falt for fristelsen til å gå den lettvinte veien med å spille låter fra sine tidligere arbeidsgivere. Riktignok ble det et par covere utover kvelden, som de også er kjente for å gjøre, men disse hyller i stedet deres felles inspirasjonskilder. I tillegg har de mer enn nok gode egne låter til at de klarer å stå støtt uten krykker fra fortiden.
Første coverlåt var Rolling Stones sin Bitch, som også er å finne på det nyeste albumet, mens hele bandet presenterte seg med en snutt av hver sin kjente og kjære allsangtriggende klassiker, noe som funket helt glimrende på nesten alle sammen. Folket sang med på refrengene til både Rock and Roll All Nite, Highway to Hell og The Boys Are Back in Town, samt gitarintroen til Heaven & Hell, men å synge med til Smoke on the Water-riffet ga ikke helt den samme effekten kan man si. Etter to høydepunkter til fra Make Some Noise; Mainline og Long Way to Go ble hovedsettet avsluttet med deres strålende versjon av The Sensational Alex Harvey Band sin Midnight Moses. Troppene ble så samlet til en kjapp kunstpause før de var tilbake på scenen og avsluttet med Judgement Day fra Burn It Down, og en forrykende versjon av Deep Purples Highway Star. Riktignok har ikke The Dead Daisies noen keyboardist lenger, men hva gjør vel det når man har Doug Aldrich? En nær perfekt konsert, og en fullsatt sal med et meget bra publikum virket i alle fall å være unisone i at de vil ha bandet tilbake, noe en bare kan slutte seg til. Og til tross for navnet virket disse tusenfrydene å fortsatt være meget vitale, og med den rette eksponeringen så ville det nok ikke overrasket meg om bandet spiller på et større sted under neste besøk.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=11203]