The Hellacopters
Sentrum Scene, Oslo
27. april, 2022
Noen ganger klaffer alt. Som når april er på hell, du vandrer inn på Sentrum Scene for første gang på år og dag (savn!) for å dra på en konsert som egentlig skulle vært for LENGE siden, og allerede før du rekker å komme mer enn noen meter inn er det så mange kjentfolk og så god stemning at det er som å være på reunion med kompisgjengen fra ungdomstida. Og på en måte er det jo akkurat det vi skal også, for i kveld skal vi jo se et band som var borte lenge fra livene våre, men alltid har vært der i hjertene våre (og på playlistene våre)! Når lysene senker seg, og vi står godt plassert i mengden, er det dermed en sitrende glad forventning som hersker i lokalet.
Kveldens konsert var en av de mange som måtte utsettes på grunn av covid, og selv om det naturligvis har vært kjedelig å vente, har denne utsettelsen ført en god ting med seg: et flunkende nytt – og glimrende – album. Så når scenelysene skrus på, lyden av rotorblader erstattes av elektriske gitarer og The Hellacopters (10/10) offisielt melder sin tilbakekomst på norsk jord, er det til tonene av den formidable åpningslåta Reap a Hurricane fra bandets nyeste epos, Eyes of Oblivion. Dermed er tonen satt, terningen er kastet og det er duket for en triumfferd i Rockens tegn! Etter et hopp tilbake til 1997 med Alright Already Now, er det allerede duket for en av mine personlige Hella-favoritter, Carry Me Home, og glisene rundt meg er nå så brede at en utsolgt sal står i fare for å pådra seg akutt kollektiv kjevekrampe.
Vi vet jo at The Hellacopters er så tighte og leverer et såpass formidabelt øs at de setter det beste av andre rockeband totalt i skyggen, men mon tro om de ikke faktisk har blitt enda noen hakk hvassere siden sist vi så dem? Tatt steget fra fyrverkeri til atombombe, for å si det sånn? For her har vi en gjeng som briljerer uten å være musiserende flashy, og det gjelder samtlige bandmedlemmer! Nyeste medlem, Dolf “Datsun” De Borst, med kledelig bart holder kompet oppe sammen med trommis, og den ene av to konstante Hella-medlemmer, Robban, og som rytmeseksjon fungerer de som et adamantium-skjelett for dette rock’n’roll-beistet. Anders “Boba Fett” Lindström er mannen som hele veien sørger for tangent-krydder og tilfører bandet dette ekstra som skiller dem fra resten av de såkalte Scandirock-bandene kan det være sofistikasjon? Og gjennom riff etter riff, låt etter simplistisk genial låt, står Nicke Andersson i front med den ytterste selvfølgelighet, men uten å gjøre noe stort nummer ut av at han ikke bare er gudbenådet låtskriver og gitarist, men etter snart 30 år fortsatt evner å overgå seg selv som vokalist. Kroneksempelet på dette er låta So Sorry I Could Die fra sisteskiva, en låt så mesterlig dryppende av hjerteblod, smerte og pur SOUL at det er direkte imponerende.
Det hele er en eneste gedigen hitparade, der høydepunktene står i kø, og låter som Toys and Flavors, Everything’s On TV, The Devil Stole the Beat from the Lord, Down on Freestreet og nydelige No Song Unheard følger hverandre like treffsikkert og hardtslående som knyttneveslag fra Muhammad Ali. Vi får nytt og gammelt sømløst side om side, gjerne ispedd litt ekstra snadder, som når de hopper inn i en snutt av Roky Erickson-klassikeren Night of the Vampire. Og det er ikke til å komme fra at det alltid er trivelig å høre svensker som står på en scene og roper “OSCHLO” med deilig tjukk østkant-”L”! Når et velkjent piano annonserer åpningen av signaturlåta By the Grace of God, har den gleden vi kjente på begynnelsen av kvelden forlengst gått over i total eufori. Dermed kunne bandet ha kommet på scenen igjen og sunget Astrid Lindgren-viser eller lest værmeldingen, og ingen hadde vært sure. Åpenbart er det ikke dette de gjør, for de har jo spart noen reale godbiter til oss. Dermed ender denne mesterlige oppvisningen i Rock med et realt trippelpunch i form av Hopeless Case of a Kid in Denial, I’m in the Band og – selvsagt – (Gotta Get Some Action) Now! og det er bare å erklære seier ved knockout for de regjerende mestrene i Rock – The Hellacopters!
Og dersom du trodde jeg helt hadde glemt en av kveldens største stjerner, tar du selvsagt feil. Dregen fortjener nemlig mer enn bare en liten bisetning, der han oser glede og autoritet fra han entrer scenen på krykker med det ene beinet i gips etter å ha brukket det nylig. Han er nødt til å sitte gjennom hele konserten, og den intensiteten han likevel klarer å fremvise er helt vanvittig. Underveis når det tar av som mest, kan vi se hvor lyst den mannen har til å stå, og det er nesten så det ser ut som han skal til å reise seg ved et par anledninger. Faktisk er hans innsats så til de grader magisk at jeg var fristet til å gi konserten 11 poeng av 10 mulige! Band som treffer så bra på alle punkter fra spilleglede og attitude til låter og samspill er sjelden vare, og jeg gleder meg allerede til å se dem igjen til sommeren. Og det bør du også!
Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken
[espro-slider id=15133]
