Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 2 : 24.06.2016
The Shrine (8/10) fra Venice, California stiller uforskammet friske til dyst som første band ut på storescena på fredagen. Til tross for at det nesten er folketomt gir gutta jernet fra første anslag. Vokalist, gitarist (og skater) Josh Landau kan minne om en Dave Wyndorf tilbake på dop, i positiv forstand, og bandets ubestemmelige miks av US punk og bredbeint rock ‘n’ roll gjør det umulig ikke å bli i godt humør. Sola titter også frem mens The Shrine pløyer gjennom Death to Invaders og Worship, og da bandet avslutter med jamming og gitaren på nakken under Nothing Forever er det topp stemning blant de få heldige oppmøtte.
Frode Kilvik, for øvrig eneste observerte Tons of Rock-artist i Wu-Tang Clan-trøye, er en god frontmann. Dessverre står ikke musikken Kraków (5/10) leverer i stil, med dusinvis av lange, repetitive passasjer som fremkaller opptil flere gjesp og gjentatt kikking på klokka. Til tross for at bergensernes stoner metal låter tungt og intenst som en mandagsmorgen etter tredagersfylla er det for mange elementer som bringer lite til bords, og interessen blir betraktelig redusert utover i konserten. På en festival havner man fort i mylderet om man ikke gjør noe ekstra ut av seg, og det er heller denne høye forglemmelighetsfaktoren enn at Kraków gjør en direkte dårlig konsert som er utslagsgivende for denne noe krasse dommen.
El Caco (6/10) balanserer hele tiden mellom at man får fot av det man hører og at man heller vil høre på bedre band i samme sjanger. Låter som Someone New og Substitute er utvilsomt kule rockelåter, men gjennomgående klarer jeg ikke finne mye som vekker det helt store engasjementet i El Cacos musikk – muligens på grunn av at jeg aldri har fått taket på Øyvind Osas noe anonyme vokal. Bandet har lang nok fartstid til å gjøre sakene sine godt, og det har også møtt opp greit med folk uten at det på noen måte tar av. En stødig festivaljobb, hverken mer eller mindre.
Teltet fylles nok en gang fort opp, og folk venter i spenning på de amerikanske thrashmetallerne i Havok (8/10). Og det med god grunn, for det blir et bra trøkk idet bandet kjører i gang første låt. Jeg savner dog litt den intensiteten og trøkket bandet har på plate, men du verden for en konsert det ble allikevel, og gutta kan det å lage liv blant publikum. Bandet spilte en eller to låter fra sitt kommende album, og ellers var det en god blanding fra ellers i karrieren. Heldigvis for min del spiller de en del fra Time is up som er min personlige favoritt av bandet.Under siste låt forsvinner bassisten av scenen og dukker plutselig opp løpende inn i folkemengden foran scenen, og jeg tror det tar maks to sekunder før mosh-piten er i gang. Alt i alt en fantastisk konsert. Det eneste som trekker ned, er at jeg savner det lille ekstra trøkket, og at det ble litt vel mye snakking mellom låtene.
Converge (6/10) virker halvveis malplasserte på den store scena på Tons of Rock, og oppmøtet er heller ikke all verden. Her sitter man med følelsen av at dette med fordel kunne vært flyttet inn i teltet, og gjerne senere på kvelden. Hardcore fungerer som kjent best med kort avstand til publikum, og selv om Converge forsøker å få inn et par ramme nyrenever føler man hele tiden at det mangler noe. Vokalist Jacob Bannon legger ned en imponerende treningsøkt for å få fart på sakene, uten at det er helt vellykket. Settet består etter hva jeg kan dømme nesten uten unntak av låter utgitt fra og med Jane Doe-albumet, med hovedvekt på materiale fra sisteskiva All We Love We Leave Behind og 2004-utgivelsen You Fail Me.
Pennsylvania-bandet August Burns Red (8/10) var muligens den bookingen som var mest på siden av resten av festivalprogrammet, men det er et tallrikt og engasjert publikum som er lydhøre til Jake Luhrs’ oppfordringer om å lage liv. Det er utvilsomt mange som har et elsk/hat-forhold til både bandets musikk og uttalte religiøse preferanser, så man kan trygt si at dette er en konsert for menigheten (punintended). August Burns Red leverer åkkesom et tight og velopplagt stykke metalcore, og får med unntak av Black Sabbath og Raga Rockers festivalens hittil beste respons. Nær halvparten av settlista er for øvrig hentet fra sisteskiva Found in Far Away Places.
Nikki Sixx er ferdig med Mötley Crüe, og gjester Norge for første gang med sitt nye band Sixx: A.M (3/10). Måtte det bli lenge til neste gang. Musikalsk sett befinner vi oss i et mer moderne og oppdatert landskap enn hva tilfellet var for Mötley, men det skorter stort på kvaliteten i låtene. Her er det virkelig lite å rope hurra for. Entertainer-faktene er imidlertid av høy klasse, og vokalist James Michael hilser selvsikkert på publikum i det han omtaler som Oslo nok ganger til at man føler at man innehar en statistrolle som publikum i Spinal Tap. Avslutningslåta Life is Beautiful er reinbarka sonisk søppel, og man priser seg lykkelig over at bandet forlater scenen.
Da var endelig tiden kommet for at jeg skal få overvære Haldens store sønner live. Selv om jeg har hatt muligheten tidligere, har det nå dessverre ikke blitt sånn. Det begynner å bli greit med folk oppe på Huth-stage idet Mork (8/10) kommer på scenen. Bandets kjører i gang showet med En sirkel av stein, og stemningen blant publikum er på topp fra første låt. Bandet er flinke til å få med seg publikum, og mange synger med under refrenget til Hudbreiderens revir. Og med låter som Den lukkede porten, Før kristen tid og I sluket av myra blir det magisk stemning oppe på toppen av festningen med utsikt over Halden by.
Hvordan skal man anmelde en konsert med Black Debbath (9/10)? Jeg har vært av den oppfatning at de hysteriske ablegøyene står i veien for at bandet skal bli større enn de er, men innser at det tvert imot er den andre veien rundt – humoren gjør Black Debbath til et mye bedre band enn de ellers ville vært. Om KLM hadde spilt hardrock ville det hørtes ut som Black Debbath. Høydepunkter inkluderer HMS-ansvarlig Egil Hegerbergs opplysninger om at bandet lå i kontraktsmessige uoverensstemmelser med trommis Ollis og at den nye mannen bak settet var Bill Ward, live-maling med påfølgende auksjon og pølse- og Halden-quiz. Det er kjempestemning fra start til mål, med Dum dum minister, Nei til runkesti på Ekeberg! og Den femte statsmakt som (de musikalske) høydepunktene. Pluss i margen for å være Bøler-patrioter.
Når fremtidens akademikere skal ta for seg Haldens historie vil det være to datoer som må markeres med gul penn: 11. desember 1718, dagen da Karl XII mislyktes i å innta Fredriksten festning, og 24. juni 2016, dagen da Alice Cooper (10/10) lyktes der svenskekongen feilet. Dette var, i frykt for å underdrive, en sensasjonelt bra konsert fra ende til annen. Det er ikke ofte man opplever at alt faller på plass: Settlisten er tilnærmet plettfri, lyden er suveren, showet er uovertruffen underholdning, og konserten er krydret med særdeles hyggelige overraskelser.
The Black Widow åpner sirkuset, etterfulgtavNo More Mr. Nice Guy og Under My Wheels. Alice Cooper-mainstays som Billion Dollar Babies, Ballad of Dwight Fry og Poison suppleres med sjeldneresakersom Public Animal #9 og Long Way To Go. Under Feed My Frankenstein gjør ingen ringere enn Nikki Sixx en gjesteopptreden, side om side ved en flere meter høy utgave av Frankensteins monster. Litt halshugging blir det også tid til, mens gitarist Nita Strauss får solo-tid til å vise at det ikke bare var stamfar Johann som var i besittelse av godt over snittet utviklede musikalske evner.
Det er noe eget ved å se store artister gjøre coverversjoner av klassikerlåter fra rockehistorien, og denne kveldens største beholdning oppstår da Alice Cooper i tur og orden hedrer Keith Moon, Jimi Hendrix, David Bowie og LemmyKilmister ved å covrePinball Wizard, Fire, Suffragette City og selveste Ace of Spades! På sistnevnte var det bassist Chuck Garric (som for øvrig spiller sammen med Alice Coopers datter Calico i BeastöBlancö) som gjorde en skremmende presis etterligning av salige Lemmy. Utrolig rått. Den forvirrede gleden av at konserten faktisk ikke er over treffer først hjernen da Alice Cooper drar i gang med egne evergreens som I’mEighteen og School’s Out før klokka tikker mot slutten. Som ekstranummer kommer Electedmed badeballer, konfetti, såpebobler og fullt valgflesk, hvor vi med et stikk til den amerikanske presidentvalgkampen får gjesteopptredener av «Donald» og «Hillary». Alice Cooper – for en mann, for et show.
Siste band ut oppe på Huth-stage denne fredagen er polske Mgla (8/10). Dette er første gangen jeg ser bandet live, og jeg var veldig spent i forkant av denne konserten, ettersom jeg har hørt veldig mange lovord om konsertene deres. Mange har samlet seg foran scenen når det er duket for kveldens mørkeste og kaldeste black metal-band, og det er god stemning blant publikum da bandet kommer på scenen og drar i gang første låten Further Down the Nest I. Bandet gjør ikke så mye ut av seg, men det er jo en del av varemerket deres der de står i sine helsvarte antrekk og svarte masker. Det blir en helt egen stemning og atmosfære da de serverer den ene godlåta etter den andre, og det spilles låter som Exercises in Futility I, II og VI og With Hearts Towards None I og III for å nevne noen. I det store og hele så blir dette en magisk opplevelse som jeg håper jeg får mulighet til å oppleve en gang til.
Så var vi endelig kommet til det bandet jeg nok var mest spent på under denne festivalen, da dette er min første konsert med dem og forventningene var høye. Det begynner å bli veldig folksomt oppe ved hovedscenen når vi kommer, og vi rekker akkurat ned idet introen starter og Ghost (10/10) gjør seg klare til å komme på scenen. Det blir enormt god stemning blant publikum når bandet omsider melder sin ankomst og setter i gang med åpningslåten Spirit på bandets siste plate Meliora. Og det er nevnte Meliora som naturlig nok var hovedfokus denne kvelden, da de spilte nesten samtlige låter fra den.
Gåsehuden har nok vært på plass helt fra første tone, men da de midt i settet dro i gang Year Zero fra plata Infestissumam, trodde jeg at hele festningen skulle lette, og frysningene gikk langt ned i ryggmargen. Alle som bor i Halden våknet nok når alle sang med på refrenget på denne. Det er etter min mening en av bandets feteste låter, og få høre den live under disse omgivelsene var beyond magisk.Bandet gjorde en tvers igjennom fet konsert og vokalisten hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Rett og slett en magisk avslutningskonsert på hovedscenen denne kvelden, og jeg kan ikke si jeg så eller hørte noen negative miner da vi forlot plassen.
I det man svever nedover bakken fra hovedscenen etter Ghost-konserten, går turen ned til teltet for å få med seg siste band for kvelden, nemlig kongene av fast forward rock’n’roll – The Carburetors (10/10). Jeg finner meg en bra plass langt fra scenen, og det tar ikke lang tid før introen til Burning Rubber setter i gang. Gåsehuden er tilbake! Gutta kommer på scenen og setter i gang på full speed fra første sekund, og holder tempoet igjennom hele showet. Vi får servert godlåt etter godlåt, som Burning Rubber, Lords of Thunder, Rock’n’ Roll Forever, Hellfire, Fire it Up, Allright Allright og Burnout – bare for å nevne noen.The Carburetors gir fansen virkelig valuta for pengene når de setter i gang, for her er det ikke spart på noe. I løpet av disse 45 minuttene fikk vi det meste et bra rock’n’roll show skal inneholde, med bomber, flammer, crowd-surfing, rakettsprutende gitarer, gitarknusing og ja, listen er endeløs. En fantastisk avslutning på en ellers fantastisk kveld.
Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
[espro-slider id=5142]