Thåström
Spektrum, Oslo
21.10.2017

 

Skandinavias største rockepoet, og nærest selvutnevnt mørkemann, holdt messe for sine svorne disipler. De som kom for å høre gamle slagere ble nok skuffet, men for de som har sett lyset med hans fem siste album, ble det en salig aften.

Bare for å ha sagt det først som sist, Joakim “Pimme” Thåström har aldri hatt for vane å skjemme bort fansen sin når det kommer til sin egen fortid, og så var altså ikke tilfelle denne gangen heller. Men selv om mannen og hans tidligere band har vært instrumentale her i Norden når det kommer til både punk og industriell rock (som vel egentlig også er grunnen til at han i det hele tatt vurderes omtalt her i Metal Hammer), så kan man ikke forvente annet all den tid han nytt enda større suksess med sin solokarriere. Det er tross alt en grunn til at en mann i sin beste alder har tatt steget fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum (om enn i klubbvariant), og det står respekt av en mann som klarer å holde seg relevant i takt med at mengden lys på kaken stadig vokser. Thåström (9,5/10) er ingen opprørsk tenåringspunker lenger, og budskapet i låtene har alltid vært viktig for ham, og at han selv kan relatere til det. Mer så enn at publikum skal underholdes. Og han er fortsatt opprørsk på sin egen måte; ved å fortelle om hvordan det er å bli eldre, om det å vite at døden stadig kommer nærmere, ting som ofte er tabuemner for tøffe rockere. Men hvem vet, plutselig kan han finne på å kjøre en turné med bare Ebba Grön og/eller Imperiet-låter også, bare fordi.

Ørlitte grann nostalgi kostet han dog på seg, for etter åpningslåten Bluesen i Malmö, fra det nye albumet Centralmassivet, og Beväpna dig med vingar, kom kveldens eneste “cover”, Jag är en idiot. Og selv om man må beundre mannen for hans tro på sitt nyere materiale, og kvaliteten på dette, så ble dette naturlig nok et tidlig høydepunkt i konserten. Den gamle Imperiet-klassikeren har jo fått en ny bekledning de senere årene, men sitter fortsatt som et skudd, og skulle også gi et lite hint om hvor det musikalske landskapet kom til å ligge resten av kvelden. For det var et mer industrielt sound Thåström og hans kumpaner presenterte oss enn hva som har vært tilfelle på mange år, selv om det alltid har ligget latent. Spesielt låter som Körkarlen, Old Point Bar og En vacker död stad brakte frem det maskinelle lydbildet til det punktet at man formelig kjente svetten renne som følge av varmen fra brennhete smelteovner.

Men det var kanskje da han roet det helt ned at man kjente litt på hva det er Thåström egentlig vil nå frem med, for låter som Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce og Stjärna som är din røsker litt ekstra i hjerterota, og det er der han vil treffe deg. Og det gjorde ikke minst kveldens, i alle fall for undertegnede, store høydepunkt: Brev från 10:e våningen. Kanskje treffer den så godt fordi det er en låt som ikke trenger å tolkes i større grad, og alle som i det minste har kommet såpass forbi vidergåendestadiet at man ikke lenger husker navnene på alle i sitt eget trinn, kjenner seg igjen i hver eneste setning av låta. Selv jeg som har sverget for mange år siden at jeg aldri skal flytte tilbake til dit jeg vokste opp, får hjemlengsel så fort “Pimme” står alene med sin akustiske gitar og begynner med “Jag tänkte faktiskt att jag skulle skicka dig ett brev…”

Første bolk med ekstranummer ble startet med tittellåten fra hans tidligere nevnte nyskapning, og etter at forsamlingen hadde avlagt St Ana Katedral et aldri så lite besøk, ble det klart at Alla vill till himlen. Nok et høydepunkt for kvelden, ikke minst fordi det var første gangen et hengitt, men noget dempet, publikum virkelig bidro med allsang. Etter en kort pause var det så tid for andre avdeling med ekstranummer, og når først alle hadde kommet til himlen forkynnet Thåström at vi fikk heller Aldrig nånsin komma ner. Låten mer eller mindre avsluttet hans forrige industrielle periode, i form av å være siste spor på Mannen som blev en gris, og det var derfor i særs måte passende at den var med på avslutte denne kvelden også. En kveld som viste oss en slags industri-light-utgave av Joakim Thåström, en kveld hvor vi fikk høre hele syv av ni låter fra det nye albumet, og en kveld hvor Skandinavias største rockepoet beviste at han fortsatt i aller høyeste grad er både aktuell og vital. Første gangen undertegnede så Thåström var på Kalasfestivalen på Youngstorget i 2002, med en settliste som er det råeste jeg har bevitnet med mannen. Da var det en gjeng som til stadig ropte på Staten och Kapitalet mellom låtene, og til slutt sa han “Neeh, så moro får ni inte ha det”. Og slik tror jeg det er litt med Thåström, han sparer alltid litt krutt slik at han alltid har mer å gå på, og inntil den dagen lar også 10’ern vente på seg.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10097]