Stikkordarkiv: testament

Testament @ Rockefeller

Testament/Exodus/Death Angel
Rockefeller, Oslo
08.02.2020

 

Tre av thrash-metallens grunnleggere leverer en solid maktdemonstrasjon for et fullsatt Rockefeller!

Metall er ikke det som det en gang var. Da Death Angel (7/10) går på scena presis klokka 19.00 som annonsert, er også Rockefeller allerede mer eller mindre fullt, og vokalist Mark Osegueda har null problemer med å få med seg publikum fra første stund. Sammen med sologitarist Rob Cavestany er han eneste gjenværende medlem fra den tiden da Kirk Hammett spilte i Exodus og Testament het Legacy, men Death Angel anno 2020 er så tight som det noen gang har vært.

Kveldens parole “The Bay Strikes Back” hinter litt mot nostalgi, og det må vel være eneste punktet dødsenglene skuffer på. Vi avspises med én låt fra klassikeren The Ultra-Violence og en fra Act III, men i Death Angels tilfelle gjør det nada, platene de har gitt ut etter reunionen i 2003 har holdt høy standard og The Moth fra 2016 er konsertens høydepunkt.

Andre band ut har besøkt Norge adskillig hyppigere enn Death Angel, men noe med stemningen – både i salen og på scenen – gjør kveldens konsert til noe ekstra intenst. Det er selvsagt heller ikke feil å se Gary Holt der han strengt tatt hører hjemme, nemlig i Exodus (8/10)! Med den karismatisk frådende Steve “Zetro” Souza i front, harver bandet seg gjennom et sett der “nyere” låter (OK, bandets siste studioalbum, Blood In, Blood Out, er pokker meg 6 år gammel nå) står fjellstøtt side om side med klassikere som Fabulous Disaster, Bonded By Blood og The Toxic Waltz.

Det er en fryd å se hvordan gjengen åpenbart stortrives på Rockefeller-scenen, og selv om lyden til tider er litt i det røffeste laget, er det ingen som ser ut til å plages nevneverdig av dette. Bandets 35 år gamle debutalbum blir – som seg hør og bør – tilgodesett med flest låter, og når de avslutter med Strike of the Beast derfra, er det eneste som er i nærheten av å trekke ned det at vi strengt tatt gjerne skulle hatt enda litt mer.

Etter to bunnsolide opptredener er det opp til selveste Testament (10/10) å vise hvorfor de står øverst på plakaten. Og det er selvsagt fordi de absolutt alltid, uten unntak, leverer varene! De gjorde det allerede i 1987, da de første gang sto på Rockefeller-scenen som support for Anthrax, og de har gjort det hver bidige gang jeg har sett dem siden! Når de åpner med Eerie Inhabitants fra The New Order, er det åpenbart at dette skal bli en real gromkveld for alle som har møtt opp, og derfra og ut kommer det så mye snadder at publikum til tider ser ut som en eneste massive konkurranse i glis og glede!

Når de to neste låtene er The Persecuted Won’t Forget fra den suverene comeback-skiva The Formation of Damnation og eviggrønne The Haunting fra debuten, er det temmelig åpenbart at det vi nå får oppleve er lyden av skap som behørig og ubønnhørlig settes tungt og hardt på plass! I likhet med både Exodus og Death Angel, har de nyere skivene til Testament holdt et oppsiktsvekkende høyt nivå, og dette er noe av styrken til alle tre: det blir aldri noen nostalgitripp. Dette understrekes av det faktum at Testament ikke bare har med like mange låter fra de siste tre skivene sine i settet som fra de tre første, men også av hvordan de sitter som kuler i settet, noe publikum åpenbart er enige i!

Testament er også klar over at det er relativt mange i publikum som har rukket å se dem flere ganger i det siste – seinest på Tons of Rock nå i sommer. De har dermed tatt seg bryet med å skifte ut det aller meste av settlista siden da, og vi får låter som The Greenhouse Effect fra Practice What You Preach samt to godbiter fra The Gathering, i tillegg til splitter nye Night of the Witch fra bandets kommende epos Titans of Creation. Etter sistnevnte, gjenstår kun sjarmøretappen, og de som fortsatt har fungerende nakkemuskler etter Into the Pit og Practice What You Preach, får muligheten til å en gang for alle ta knekken på disse når Steve “Zetro” Souza kommer opp på scenen for å gjøre selveste Over the Wall i duett med Chuck Billy!

Sistnevnte er forøvrig alltid en fryd å se på scenen, og hvis man ikke elsker hvordan kjempen benytter enhver anledning til å spille luftgitar med mikrofonstativet sitt, for deretter å kaste plektre ut til publikum, da liker man ingenting som er bra! Når de så jevner Rockefeller med jorda med avsluttende Disciples of the Watch, er det bare å konstatere total seier for The Bay Area i Oslo, og jeg gleder meg allerede til neste gang noen av disse bandene står på en scene nær meg!

 

Tekst: Espen Nørvåg SlapgårdJørgen Nordeng (Death Angel)
Foto: Terje Dokken

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Bay Strikes Back 2020

 

Testament @ Rockefeller

Testament/Annihilator/Vader
Rockefeller, Oslo
15.03.2018

 

Det var duket for en thrash metal kveld av de sjeldne denne iskalde torsdagskvelden i Tigerstaden. Ingen ringere enn Testament og Annihilator stod klare for å pumpe øregangene til frosne metal-hoder fulle av deilig, rå thrash metal . Og om det var kaldt ute så ble det uten tvil hett innenfor Rockefellers vegger utover kvelden…

Det var ikke bare to av thrash metalens giganter som entret scenen denne kvelden. Vader (7/10) hang også med på lasset som support. Polakkene fikk boltre seg på scenen i knappe 30 minutter, dessverre foran et noget slunkent publikum, men Piotr Wiwczarek og hans soldater gjorde jobben og vel så det. Det er litt merkelig at dette bandet ikke har blitt et større navn enn det er, med en rekke sterke utgivelser helt siden debuten The Ultimate Incantation i ‘92 og fram til i dag. Uansett så ble det en god oppvarmingsøkt, og de fikk forhåpentligvis noen nye og velfortjente fans etter sin korte, men effektive opptreden.

Så var det klart for et gjensyn med Canadas store sønn, Jeff Waters og hans hjertebarn Annihilator (7,5/10), Canadas ubestridte og mest suksessrike thrash-band gjennom tidene. Den karismatiske gitarvirtuosen var i strålende humør bak mikrofonstativet. Dessverre er det sistnevnte faktor som trekker ned helhetsinntrykket fra å være glimrende til å bli joda, dette svingte jo bra. Waters er en eminent gitarist, men ikke vokalist. Smak og behag, men det fungerte langt bedre med Dave Padden som vokalist og rytmegitarist.

Det til tross, så var det ingenting å si på innsatsen til Waters og kompanjongene hans. Her var det fullt øs og spilleglede fra samtlige, og vi fikk heldigvis/selvfølgelig høre Alison in Hell og W.T.Y.D. Dessverre inneholdt ikke det korte settet (sju låter) en eneste låt fra Never, Neverland. Det var trist som faen. Så gjenstår det også å se om Jeff overlater mikrofonen til noen andre, og at han ved neste anledning stiller med full settliste her til lands. Det er lov å håpe.

Indrefileten denne kvelden var selvfølgelig Testament (8,5/10). Og et av thrash metalens viktigste og største band skuffet definitivt ikke. Gigantene viste rett og slett klasse, og det var fint lite å sette fingeren på. Lyden var formidabel, sceneriggen rå og bandbesetningen i kanonslag. Publikum var også utvilsomt med på notene helt fra første låt, Brotherhood of the Snake, til siste åndedrag på settlista, Disciples of the Watch. Vi fikk servert en rekke både gamle og nye klassikere, som Electric Crown, Souls of Black, New Order, Practice What You Preach, More Than Meets the Eye og Rise Up for å nevne noen.

Med andre ord ingen grunn til å gråte over settlista, annet enn gledestårer. Det er nærmest uhøflig å trekke frem enkeltpersoner i Testament, for kollektivet er så sammensveiset og dynamisk i all sin prakt, men foruten sjarmøren, Chuck Billy, så fortjener Gene Hoglan litt ekstra honnør der han dunket løs på trommene så det gnistret, og stortrommene hørtes ut som en flokk trampende vårkåte bisonokser på prærien. Makan til trøkk og teknisk perfeksjon skal du lete lenge etter.

Alex Skolnick er et kapittel for seg selv. En komplett gitarist som innehar alt, rett og slett. Eric Peterson og Steve Di Giorgio er vel så viktige brikker og like presise som sveitsiske urverk. Testament oppleves som alt annet enn et mett band. De er spillesugne, gir av seg selv, kommuniserer med publikum alle som en, og viste kort og godt at de er et av historiens beste og største metal band.

Ingen anmeldelse kan inneholde bare positive momenter, så enkelte får ha meg unnskyldt, men solopartiene til de respektive var unødvendige. Mulig det var nødvendig så de fikk seg en pust i bakken, men det hadde vært langt bedre med to-tre låter ekstra, for eksempel Trial By Fire og The Haunting. Mye vil som kjent ha mer, og ca. 105 minutter med Testament opplevdes som en altfor kort og våt drøm. Gledelig da at bandet jobber med ny skive og at en påfølgende turné kan forventes.

Testament anno 2018 låter vitalt som aldri før, i motsetning til enkelte andre innen genren som ikke trenger å nevnes ved navn, men som snart fyller en messehall rett utenfor Oslo og suger hesteballe. Da er det sagt og alle er skjønt enige om at Testament er “the real deal”. Det beviste de på Rockefeller 15.03.2018.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11072]

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Brotherhood of the Snake

 

Metal-festaften på Rockefeller!

Det er over 30 år siden Testament første gang spilte på Rockefeller, da de i 1987 varmet opp for Anthrax. Bandet hadde tidligere samme år sluppet sitt debutalbum, The Legacy, et album som i dag står fjellstøtt som en av de store thrash metal-klassikerne gjennom tidene. Siden den gang har bandet spilt et tosifret antall konserter i Norge, og når de nå returnerer til scenen der det hele startet, er det med hovedfokus på sitt ellevte album, Brotherhood of the Snake. San Francisco-bandet pleier ikke å skuffe live, så dette bør bli en real festaften for alle metalfans!

Med seg har de Canadas thrash metal-helter Annihilator, ledet av Jeff Waters. Dette bandet gjorde også sin første norgeskonsert som supportband på Rockefeller, da de i februar 1991 varmet opp for selveste Judas Priest på deres Painkiller-turné! De slapp i november sitt sekstende studioalbum, For the Demented, og vi regner med å få servert en mengde kanonlåter fra hele karrieren til bandet, inkludert udødelige Alison Hell.

I tillegg kommer Polens kanskje største death metal-band, Vader, som har holdt det gående siden 1983 og har elleve album under beltet. De har også spilt mye i Norge, og vunnet mange fans, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid! Konserten er nesten utsolgt, og alt borger for at dette kan ende opp som en av årets virkelig store «var du der?»-kvelder!

Event: https://www.facebook.com/events/287899035055990/

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Øyafestivalen 2017

Øyafestivalen 2017
Tøyenparken, Oslo
08-12.08.2017

 

Øyafestivalen har også noe å by på for de av oss som liker musikk i det litt hardere segmentet. Her er vår vurdering av dem.

 

Onsdag

Første Metal Hammer-aktuelle band ut på årets Øyafestival var de gamle thrashveteranene i Testament (7,5/10), og til tross for at de muligens var festivalens mest uheldige band hva vær angår, så var det ganske godt oppmøte foran Vindfruen-scenen. Skjønt alle var nok ikke helt klare over hva de faktisk så og hørte, for samme hvor mye Chuck Billy (som for øvrig virket å være i bedre form enn på mange år) forsøkte å dra i gang publikum, så var det sparsomt med respons. Men, bandet leverte et flott lite knippe med, velbalansert mellom nye og gamle, låter, og fremføringen var mer eller mindre upåklagelig. Hovedfokuset lå naturlig nok på fjorårets Brotherhood of the Snake, men alle de seks første albumene var også representert, og det var nok de eldre låtene som også slo best an. Electric Crown, Into the Pit, Over the Wall og Disciples of the Watch var blant de store høydepunktene, og både gitarist Alex Skolnick, og bassist Steve Di Giorigio fant tid til å legge inn et par ekstra solopartier i settet. Etter en liten time var det et særdeles vått, men også ganske så fornøyd publikum som vandret videre til neste festivalopplevelse.

For Metal Hammer var dette SIBIIR (7/10), og Oslobandet ga en særdeles intens konsert på festivalens nest minste scene. Deres egne vri på hardcorevarianten så ut til å treffe det oppmøtte publikum bra, og spesielt en liten avdeling i front visste å sette pris på bandet. Og vokalist Jimmy Nymoen vet å sette pris på dem tilbake også, og han var stadig vekk nede fra scenen for en og annen “duett” med folket på første rad. Resten av bandet var tighte som f, og dét i kombinasjon med låter som These Rats We Deny og Beat Them to Death gjorde det vanskelig å ikke la seg rive med, i alle fall til en viss grad. For det er et eller annet med å stå søkkvåt i en regnponcho, i en nedoverbakke på vått gress, med grå himmel, på en onsdag ettermiddag/kveld som ikke fordrer til å ta helt av. Men bandet har kommet langt på sine fire år, og jeg blir ikke forundret om en enda større scene venter ved neste Øyabesøk.

 

Fredag

Oathbreaker (7,5/10) har funnet tilbake veien til Oslo, denne gangen på Øyafestivalen. Teltscenen Sirkus gir en mørk og stemningsfull ramme for konserten, kun med bandets logo  projisert i bakgrunnen. Katalogen deres er ikke akkurat den mest rikholdige, så det graves naturligvis dypt i den siste utgivelsen Rheia. Åpningslåta er 10:56 fra fjorårets album,og med Second Son of R som andre låt får vi et tidlig konserthøydepunkt. Vokalisten Caro Tanghe virker først veldig skjør med sin rene stemme. Hun trenger ikke å ta mange toner før man innser at dette kommer til å bli en opptreden som vil vekke begeistring hos liten og stor (her er det folk i alle aldre å se), men det er særlig når hun synger skarpt og brutalt at vi virkelig blir servert det rette bilde av hennes eminente vokalferdigheter. Røyken på scenen skaper et ekstra lag med mystikk rundt Tanghe, som ikke engang ser opp fra mikrofonstativet sitt.

Gjennom de tre kvartene showet varer, er det ikke mye å utsette på vokalleveransene. Samtidig gjør bandet en absolutt godkjent og dynamisk fremføring av låtene. Det er eksplosivt på de hardeste partiene og superdøsig når de er på sitt roligste. Det er tydelig at mesteparten av tilskuerne denne formiddagen nyter det som blir levert uavhengig av klokkeslettet, foruten et fåtall festivalgjengere som ser ut til å ha endt opp på feil konsert. Med fjorårets Blå-konsert noenlunde friskt i minne, så jeg virkelig frem til denne happeningen. Oathbreaker låter tight, men de får ikke topp respons fra de fremmøtte og viser dermed mindre engasjement mot slutten av gigen. Jeg antar en senere konsertstart hadde vært mer gunstig for begge partene.

Sist amerikanske SLEEP (7/10) spilte i Oslo var det foran et fullpakket Betong i 2012. Fem år senere åpner de kvelden med låta Holy Mountain. Dette gir gitarist Matt Pike en god anledning til å bedrive litt seig riffing, mens Al Cisneros hilser på Oslo-publikumet. Det som gjør Sleep ekstra dominante innen stonersjangeren er tekstene, som er høyt oppe i det blå og hovedsakelig dreier seg om hasj. De slenger inn en del klassikere, men i hovedsak er det materiale fra Holy Mountain skiva som står på programmet. Med tanke på at flere av låtene alene varer like lenge som tiden de totalt får på scenen, er det utenkelig at de svir av fullversjonene live på Øya denne kvelden.Tidlig i showet bys det for øvrig på en nykommer i form av The Clarity, og dette er i det minste moro, samtidig som det utvilsomt er stas å se Matt Pike på to meters avstand på en liten festivalscene.

Lyden er bra, men hovedproblemet til Sleep blir at vokalen tidvis drukner blant de monumentale forsterkerne på scenen. Det blir i tillegg mange dødpunkter, selv om det løftes litt med kjente riff og den nesten kommersielle Dragonaut. Ridethe dragon toward the crimson eye. Slik lyder den kjente strofen i ovennevnte låt, som publikum totalt er med på å synge. Når bandet så avslutter med Dopesmoker, har trioen levert bra i bortimot en time. De spiller naturligvis en forkortet variant av studioversjonen, som er en 63 minutters lang dronelåt. Konserten står ikke helt til forventningene og publikum er tydelig enige, for det er ikke like mange igjen å se mot avslutningssporet.

 

Lørdag

Blood Command (6/10) var et nytt bekjentskap for undertegnede og det var nok dessverre ikke kjærlighet ved første blikk og lytt. Til det ble lydbildet litt for schizofrent, der de hørtes ut som en blanding av The Sounds og Paramount det ene øyeblikket, og Djerv og Kittie det neste. Men energien som de utstrålte på scenen skal de ha for, og det så ut til å smitte over på et ganske så velfylt Sirkus-telt også, ikke minst da de la inn et refreng fra Heaven is a Place on Earth midt i en låt. Og at de er dyktige musikere betviles heller ikke, noe de beviste ved å uproblematisk skifte fra et sound til et annet, samtidig som vokalist Karina Ljone fikk bevist at hun stort sett kan synge hva som helst. Nå er jeg normalt ikke av den oppfatningen at et band på død og liv er nødt til å holde seg til én stil, og én type tekster, etc. men akkurat denne gangen funket det bare ikke for meg, dessverre.

Festivalens store høydepunkt ikke bare for denne anmelderen, men også et stappfullt Sirkus-telt var The Hellacopters (9/10). Opprinnelig gjenforent kun til fjorårets Sweden Rock Festival, men heldigvis så har de valgt å holde det gående en stund til. Siden den konserten har bassist Kenny Håkansson forlatt bandet, og inn har tidligere Hanoi Rocks-bassist, Sami Yaffa, kommet, og han gjør en strålende innsats. Siden de heller ikke feirer 20-årsjubileet til debutalbumet lenger, så har de heldigvis tatt med et bredere utvalg av låter også, og de som hadde fulgt bandet siden starten fikk godlåter som Born Broke, Random Riot, The Devil Stole the Beat from the Lord, og Move Right Out of Here. Men man merket tydelig at det var de nyeste låtene publikum kjente best til, for det var under låter som Toys and Flavors og I’m in the Band at det ble allsang, og da bandet kom på scenen igjen for første ekstranummer By the Grace of God at det virkelig ble bølger i folkehavet også.

Ellers leverte bandet et knakende godt sett, og det var godt å høre at de stadig låter bedre, at Nicke Andersson nesten synger bedre enn noen gang før, og ikke minst å se at de virker å storkose seg på scenen. Og når (Gotta Get Some Action) Now! kom som aller siste låt var det ikke annet enn smil å se blant publikum heller. Bandet som for mange har definert den skandinaviske rocken som er innspirert av såvel 70-tallets garagerock som samme tiårs punk og stadionrock, beviste at de fortsatt er bandet å se til, og at de begynner å nærme seg en enda høyere status, nemlig definisjonen av rock generelt.

 

Tekst: Monique Mesquita og Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Øyafestivalen FacebookØyafestivalen online

 

Testament med 360º video

Testament
Testament fra fjorårets Tons of Rock festival

Testament dytter stadig ut nytt materiale fra sitt kommende album Brotherhood of the Snake, nå har de sluppet en med 360 graders interaktivt innhold for låta Stronghold. Fra før har vi fått en lyric-video for tittelkuttet. Interaktiviteten stopper ikke der, på sidene til bandets plateselskap Nuclear Blast kan du også spille et promospill for albumet.

Brotherhood of the Snake slippes av Nuclear Blast 28. oktober.

NB! Safari støtter ikke dette innholdet fra YouTube.

 

Foto: Terje Dokken