Stikkordarkiv: telenor arena

Liveanmeldelser

Queen feat. Adam Lambert @ Telenor Arena

Queen feat. Adam Lambert
Telenor Arena, Bærum
17.06.2018

 

De britiske legendene i Queen besøkte Norge for første gang på 36 år, og denne gangen med en amerikansk regent i front. Og det ble en særs vellykket signingsferd.

Mye har blitt sagt og ment de siste årene om at Roger Taylor og Brian May fortsatt turnerer under det samme navnet som de har gjort siden de to forkastet forgjengerbandet Smile i 1970. At folk har sterke meninger om dette er fullt forståelig all den tid bandet har betydd utrolig mye for veldig mange, men det er allikevel en diskusjon for en annen gang, og vi velger heller å holde fokuset på det en konsertanmeldelse bør ha fokus på, nemlig konserten. For om man ikke liker at de turnerer så er det heller ingen som tvinger en til å gå på konsertene deres, og de som eventuelt velger nettopp dette alternativet går i så fall glipp av en fortreffende hyllest til bandet Queen (8/10), og til den avdøde frontmannen og erkedronningen Freddie Mercury.

I det roboten fra News of the World “løfter” den gigantiske storskjermen i front av scenen høyt over scenen, er det én ting som slår en mens hele bandet kommer til syne på scenen: I motsetning til mange andre band som reiser rundt uten noe nyere enn 20 år gamle låter å vise til, så har de ikke låst seg helt fast i nøyaktig den samme settlista for hver turné. Allerede første låt ut var endret fra sist undertegnede så dem blåse festivalpublikummet av gressletta på Sweden Rock i 2016, og det var riktig så fornøyelig å høre dem åpne med en ordentlig rocker i Tear It Up. Faktisk var hele fire låter byttet ut fra den gang, i tillegg til at to ekstra hadde blitt lagt til. Seven Seas of Rhye og Tie Your Mother Down, holdt rockefoten gående, og først med Play the Game kom det alternative og teatralske Queen til syne. Og selv om Adam Lambert kunne sunget den berømte telefonkatalogen til måpende effekt, så også hard rock (mannen er jo faktisk en av ytterst få som har stått på scenen sammen med KISS), så er det på disse låtene hvor mannen virkelig kommer til sin rett. Selv om hans amerikanske tilnærming til å tilføre sceneshowet litt humor, sammenlignet med Mercury sin britiske variant kanskje kan bli litt vel musikalaktig til tider, så er det forfriskende å se at han gjør det på sin egen måte i stedet for å risikere å bare gjøre en dårlig kopi av forgjengeren.

For skoene som Mercury etterlot er vanskelig nok å fylle rent musikalsk om man ikke skal måtte tenke på alle fakter og bevegelser også. Og når det kommer til det musikalske, til stemmen, så har Lambert få problemer med å gjøre ære på Freddie. Han kunne faktisk briljert enda mer enn han gjør, men velger klokt å motstå fristelsen til å bedrive overdrevne mengder med vokal onani. Litt mindre særpreg i stemmen har han nok kanskje, som mange andre også har påpekt opp gjennom årene, men at han er en sabla dyktig sanger kan ingen ta fra han. Som på Sweden Rock passet han også denne gangen på å la publikum få vite at han på ingen måte så på seg selv som en erstatter for Mercury, at det bare er én Freddie, og at hele konserten var en hyllest til han.

Det hadde heller ikke blitt spart på scene-effekter, og i tillegg til den nevnte storskjermen som ble hevet og senket, fantes det også flere hydrauliske lemmer i scenegulvet som løftet folk både opp og ned gjennom nevnte gulv. Under Killer Queen kom hodet til roboten som ble nevnt innledningsvis opp fra et av disse hullene, med Lambert sittende på toppen av det med dinglende ben mens han sang seg gjennom låta med god hjelp fra publikum. Under Bicycle Race dukket det plutselig opp en stor rosa trehjulssykkel, med dusker og sykkelbjelle, fra et annet av hullene, som Lambert syklet rundt på scenen med. Det eneste som manglet var en støvsuger under I Want to Break Free.              

Med så mange hitlåter som Queen har under beltet, var det selvsagt få låter som ikke faller inn under kategorien “greatest hits”, og da er det alltid trivelig å høre Roger Taylor fremføre den litt mindre kjente I’m in Love With My Car. 68-åringen har riktignok blitt litt grovere og mer raspete i stemmen med årene, men klarte seg fortsatt fint der han satt alene på et ekstra trommesett fremst på scenetunga. Også Brian May skulle få sin lille solospot her ute, og mutters alene med en kassegitar fremførte han Love of My Life til kveldens høyeste allsang. Og det var ikke fritt for at det ble ørlitte granne vått i øyekroken da selveste Freddie dukket opp på storskjermen til sangens store finale. Som alle band av en viss størrelse så hadde selvsagt også Queen satt av tid på programmet til både en trommesolo og en gitarsolo, og selv om Taylor gjorde en liten vri på sin solo ved å kjøre en battle med bandets perkusjonist, og selv om Brian May ble hevet høyt til værs bak storskjermen mens han spilte gitar slik bare May kan, så ble det allikevel litt vel langtekkelig og gjerne de øyeblikkene under konserten hvor folk valgte å gå for å kjøpe mer øl, og/eller gå på do. Selvsagt viktig å få gjort unna det også, men kanskje ikke like flatterende for det som foregikk på scenen.

Som sagt gjør Lambert seg aller best når han fremfører svulstige, grandiose melodier, og det kan vel ikke bli stort mer grandiost enn Who Wants to Live Forever. Så var da også dette en av konsertens desiderte høydepunkter, og Lambert fremførte låten med akkurat så mye følelse som den krever og fremkalte med det en aldri så liten tendens til gåsehud. I samme gaten hadde man også The Show Must Go On, hvor han også briljerte, før publikum mer eller mindre tok over på de fire siste nummerne. For det er vel lite som skriker allsang mer enn Radio Ga-Ga, Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are the Champions. Og når vi først er inne på publikum, så virket de særdeles tafatte i innledningen av konserten, men når de våknet til live så var de virkelig lys våkne også. Samtidig så må akkurat denne betraktningen tas med en aldri så liten klype salt da det er bokstavelig talt umulig å få med seg noe særlig av stemningen på gulvet når man sitter på tribunen på Telenor Arena. I alle fall hva volum angår, men for å omformulere litt så virket publikum veldig stillestående innledningsvis. Men, en ting skal faktisk gymsalen på Fornebu ha for denne gangen: Lyden var faktisk for en gangs skyld bra!

Dermed var den norske visitten på signingsferden over, og vi håper at regalene koste seg under sitt besøk. Det virket det i alle fall som om de aller fleste som overvar seansen gjorde.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11614]

Terje:
[espro-slider id=11648]

 

Queen + Adam Lambert Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Volbeat @ Telenor Arena

Volbeat
Telenor Arena
07.09.2017

 

Ingen knock-out fra de danske kjempene denne gangen.

Volbeat har hatt en bratt kurve her til lands siden de spilte to utsolgte konserter på John Dee i desember 2008. De hoppet bukk over Rockefeller og inntok Sentrum Scene fire måneder senere, og etter ytterligere én konsert på Arbeidersamfunnets Plass, og en drøss festivalopptredener, så var det Oslo Spektrum som stod for tur i 2013. Men etter bare to konserter her ble altså det også for lite, så i år var det altså gymsalen på Fornebu som stod for tur. Jippi. I takt med at interessen rundt bandet har vokst, så har naturlig nok også sceneproduksjonen til Volbeat (6,5/10) vokst, og i enden av scenetungen hadde de denne gangen plassert en boksering, i tråd med coveret på deres siste album Seal the Deal & Let’s Boogie, i tillegg til de sedvanlige storskjermene, og trapp pluss platå rundt og bak trommene.
Bodybuilding total team ~ bodybuilding total 4 iu hgh bodybuilding, the world of weights: the squat is one of the basic exercises that every table should have.

Det hele begynte ganske så bra; bandet gikk på scenen med et smell og The Devil’s Bleeding Crown. Til og med til tross for den vante, og ganske så bedritne lyden på sittetribunen der vi var blitt plassert, så hørtes det innledningsvis ganske ålreit ut. Hvordan stemningen er på gulvet er egentlig umulig å få noe ordentlig inntrykk av på tribunen, men hun som satt bak meg var i alle fall i ekstase, og en større grunn til at jeg burde brukt ørepropper enn bandet. Heaven Nor Hell skled over i Radio Girl, og i det videoen til sistnevnte låt ble spilt sammen med livebilder på den gigantiske skjermen bak bandet, slo det meg at det var litt snodig at denne ikke var i nærheten av å være i synk engang. Nuvel, det tok ikke lang tid før de virkelig gjorde sitt for å heve temperaturen i salen, og Let it Burn inneholdt akkurat så mye pyro som man kan forestille seg en slik låt på forhånd, og litt til.

Men så skjedde det noe, det virket liksom som om både band og publikum falt inn i en slags rutinetranse under Doc Holliday, og ikke engang Sad Man’s Tongue så ut til å sette ordentlig fart på noen av de to. Og da Michael Poulsen ble litt oppgitt over at bare én person forsøkte å crowdsurfe på hans oppfordring under 16 Dollars, så ble det nesten litt klein stemning. For det første har nordmenn de siste drøye 15 årene fått prentet inn i skallen at det er strengt forbudt, og når publikum samtidig er av det litt slappe slaget, og golden circle-snobben har en halvmeter til nærmeste person, så sier det seg selv at føret ikke er helt optimalt for crowdsurfing. Bandet ga ikke opp av den grunn, men det gjorde derimot lydanlegget. For midt under Fallen forsvant nemlig all lyd fra scenen, og noe forfjamset, og helt sikkert ikke bare en smule oppgitt, trasket bandet av scenen. Over ti minutter senere kom de tilbake, og fortsatte låten på nøyaktig det samme stedet de mistet lyden, og gjorde i alle fall et forsøk på å late som ingenting hadde skjedd.

Men, man merket at piffen hadde gått litt ut av bandet, og Poulsen hørtes med ett litt mer rusten ut i stemmen, og han virket heller ikke å klare å hente frem energien igjen etter den ufrivillige pausen. Som et plaster på såret for lydtrøbbelet, gav bandet oss en smakebit på nytt materiale i form av The Everlasting; slettes ikke en dårlig låt, men som det meste på de siste par albumene til Volbeat så må det nok enda et par runder til før den sitter for undertegnede. Så kom kveldens store høydepunkt i form av For evigt og Guitar Gangsters & Cadillac Blood. Førstnevnte uten Johan Olsen, men for første gang i løpet av kvelden (i alle fall som vi hørte) med god hjelp av publikum, mens sistnevnte er og forblir en av de beste låtene i katalogen deres. Men, så dabbet det litt av igjen, og selv om Chris Cornell- og Chester Bennington-dediserte Goodbye Forever ble et rørende øyeblikk, så var det mest på grunn av bildene av de to som rullet på storskjermene, selv om det selvsagt hjalp litt da et gospelkor kom inn og støttet bandet i siste halvdel av låten også. En liten formtopp til kom for øvrig i form av hovedsettets siste låt, Maybellene i hofteholder, og da bandet takket for seg satt man fortsatt og var lysten på mer, ikke minst fordi det var så mange godlåter som manglet.

Etter en kort pause ble spottene rettet mot bokseringen, og røykmaskinen fikk virkelig jobbe for pengene, og man skjønte at det var der det kom til å skje noe. Så ble trommis Jon Larsen hevet opp gjennom gulvet på et ekstra trommesett, og bandet dro i gang bokselåten A Warrior’s Call. Visstnok så ble den nevnte røyken litt for mye av det gode for godeste Poulsen, og midt i låten fikk han et hosteanfall som gjorde at han måtte gå av scenen igjen, og bandet fullførte låten uten lead vokal. Tilbake på scenen beklaget han det inntrufne, og bandet kjørte videre med The Hangman’s Body Count og Black Rose. Helt til slutt inviterte bandet alle ungene i salen inn i bokseringen med dem, før Still Counting ble spiltsom siste låt ut. Og det hele så ganske så idyllisk ut, helt til man plutselig så noen damer på storskjermen som til tross for at de kanskje ikke raget høyest i landskapet, overhodet ikke kan forveksles med barn. Ganske så smakløst egentlig, når bandet introduserer ungene som den neste generasjonen med rockere og vil gi dem en uforglemmelig opplevelse, også er det noen få oppmerksomhetssyke mennesker som klarer å se sitt snitt til å komme seg på scenen for å få tatt en selfie til Instagramkontoen sin.

Alt i alt var det en helt grei konsert, til tross for de tekniske problemene til bandet, men langt unna de beste konsertene jeg har overvært med dem. Og ikke er det at Telenor Arena blir for stort for dem heller, for jeg har to ganger sett dem ha et nesten dobbelt så stort publikum i sin hule hånd på den Orange Scene på Roskilde. Derimot var det utrolig mange godlåter som manglet, og de har jo da kommet til det punktet i karrieren hvor klisjeen om å mase på de gamle låtene inntreffer. Dessuten virket det, som jeg var inne på inledningsvis, som at bandet var litt uinspirerte, og at det bare var nok en dag på jobben, samtidig som Telenor Arena rett og slett ikke er noe godt konsertlokale. Litt kjedelig at det skulle bli slik, for når de virkelig har dagen er det få som kan nærme seg Volbeat, men i alle fall fikk vi noe som var helt fraværende i Spektrum sist, nemlig masse pyro! Og man kan aldri få for mye pyro!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=9793]

Kenneth:

[espro-slider id=9774]

 

Volbeat Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2017, Seal the Deal & Let's Boogie

 

Liveanmeldelser

Avenged Sevenfold @ Telenor Arena

Avenged Sevenfold
Telenor Arena, Oslo
10.03.2017

 

Stadionmetal for ungdommen, med storslagne skjermer, solbriller og et publikum som kan hvert eneste refreng.

Dette amerikanske bandet er ikke stort nok (ennå) til å fylle hele Telenor Arena, men i pausen før hovedbandet så jeg meg rundt og tenkte at det må da være bra med folk her uansett og bandet tjente vel en million eller to i løpet av kvelden. Og de leverte som bare det. Det hele låt bra fra der jeg befant meg, stående på asfalten. Hvordan lyden var på sidene der folk med mobiltelefoner satt vet jeg ikke, men jeg ble fortalt at den var noe grumsete.
Total fisculturismo: bodybuilding: high protein diets, lose weight and build muscle mastabol buy bodybuilding steroids oxymetholone.

Jeg nevner mobiltelefoner, ja. Da bandet spilte en rolig låt så det ut som rundt 90% av alle tilstedeværende holdt opp sine smarte telefoner og lyste i retning bandet. Lighter før 2010, mobiltelefon etter 2010. Velkommen til nåtiden. Jeg stusset på hvorfor vokalisten gikk med solbriller innendørs, men du kan vel si at det gikk opp et lys eller syv tusen for meg i løpet av konserten.

Avenged Sevenfold (8/10) sine låter er alle som én bygd opp etter et velkjent formular. Jeg forstår godt at dette er noe som trekker publikum. Refrengene satt som skudd og publikum traff riktig på hvert eneste ord. Dette var sikkert fint for vokalisten som dermed kunne oppildne publikum enda mer, siden han vet at folk er med. Synergien mellom band og publikum forsterket opplevelsen av at dette var noe stort. Når lyden ar såpass klar og tydelig, musikerne såpass gode, så var det eneste som hindret at dette ble en enorm opplevelse den rent subjektive betraktningen av et band som spilte sine velvalgte låter.

Jeg vet ikke hva alt dette kostet, men det hele var imponerende. Og for å toppe det hele hadde bandet noen store skjermer der det foregikk mye på samme tid. Et par skjermer viste bandmedlemmer, de tre i midten viste forskjellige videoer. Jeg vet ikke helt om disse fulgte tekstene eller om det bare var videoer som skulle fremkalle diverse inntrykk underveis, men imponerende var det uansett.

Rent subjektivt var dette noe av det verste jeg har opplevd. Musikken var så forutsigbar og kjedelig at jeg ikke kan forstå at folk kunne like dette. Det var absolutt ingenting som var utfordrende i en eneste låt. Vers, refreng, vers, refreng og et lite break, kanskje en solo og gjerne litt mer vers og refreng. Publikum hylte mellom hver låt, vokalisten hjalp dem i gang med sine ”heys” og det er ingen tvil om at alt er velregissert til minste detalj.

Og den trommesoloen? Jeg så Gojira for noen dager siden. Dér har du trommis og trommesolo. Avenged Sevenfold spiller i 3. divisjon der Gojira er toppen av kransekaka. Men det at jeg personlig håper jeg slipper å høre en eneste Avenged Sevenfold-låt igjen, hindrer ikke at jeg synes det var et imponerende show dette amerikanske bandet stod for denne fredagskvelden.

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Terje:

[espro-slider id=8478]

Kenneth:

[espro-slider id=8433]

 

Avenged Sevenfold Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2017, The Stage

 

Liveanmeldelser

Foo Fighters @ Telenor Arena

Foo Fighters + Ghost (Support)
Telenor Arena, Oslo
10.06.2015

 

Det er jo en skam å måtte være inne på Telenor Arena, med sommervarme og utepils rett utenfor. Overraskende mange har likevel våget seg innover i lokalet for å ta en titt på Ghost (7/10). Dette myteomspunnede bandet har allerede stått side om side med de aller største innen sjangeren og har i de senere år oppnådd heltestatus selv også. Likevel virker svenskene litt malplassert i Telenor Arena. Jeg skulle veldig gjerne sett de på en mindre scene, men jeg er vel for sent ute…

Ghost
Ghost

Den nye arvtageren Papa Emeritus III fører godt an, til tross for at han virker en smule nervøs. Ghost har med årene blitt et velsmurt rockemaskineri og leverer en solid opptreden. Det låter til tider både teatralsk og eksplosivt. Setlista er dessuten variert, samtidig som den gir rom for alle velkjente hymner. Ekstra stas er det med den splitter nye låta Absolution. Det fungerer imidlertid dårlig med allsang med Foo-tilhengerne på det siste eposet Monstrance Clock.
Mens eimen av popcorn sakte men sikkert tar kvelertak på Telenor Arena løper et overtent Foo Fighters (8/10) på scenen. Dave Grohl løper så og si rett på scenetungen og proklamerer “It´s gonna be a long fucking night”. Jubelen slår i takt med Everlong og Monkey Wrench. Grohl er imidlertid litt for gira og altfor klar for å gi jernet, slik at både vokaler og riff er på ville veier. Takk og lov for en solid gjeng som akkompagnerer. Duracell-syndromet vedvarer i variert grad gjennom hele konserten, men ingen kan klandre mannen for hans hengivenhet til rock. Kan vi vel?

Foo Fighters
Foo Fighters

Selv om stanken av popcorn nå har penetrert både klær og nesebor er det gledelig å se at det fortsatt skvettes øl. Det er sånn det skal være på rockekonsert! Stemningen er til å ta og føle på med låter som Learn To Fly, The Pretender og Arlandria. Det er ikke rent sjelden at publikum går av skaftet.
Det blir ikke satt noen musikalske bragder i kveld, men det er jo jovialt at Dave Grohl tar My Hero ytterst på scenetungen, alene. Resten av bandet har tatt seg en velfortjent pause, men dukker opp igjen på en roterende scene i midten av salen. Times Likes These slippes løs over de 22 000 oppmøtte. Allsang-faktoren er over gjennomsnittet høyt, men daler overraskende kjapt, da en liten cover-maraton settes i gang. Foo Fighters ønsker å hylle rocken gjennom coverlåter av The Faces, AC/DC, Queen og David Bowie. Dette lykkes de ikke helt med, men greit nok…

Foo Fighters
Foo Fighters

Med Big Me gjør bandet et sjakktrekk og får i det minste meg til å bli fuktig i tårekanalen. En rolig versjon blir disket opp og alle Foo-barna blir invitert opp på scenen. Et søtt og genuint øyeblikk som virker å røre samtlige av de oppmøtte. Kvelden avsluttes med This Is a Call og Best of You.
Som tidligere nevnt så byr kvelden ikke på de helt store musikalske øyeblikkene, men totalpakka er likevel bunnsolid og er utvilsomt en kveld mange sent vil glemme. Om den ikke havner i historiebøkene, så havner den i det minste i minnebøkene. Topp!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=561]

 

Tekst: Gerrit Karafiat

Foto: Terje Dokken (Front og artikkel) & Kenneth Sporsheim (Bildeserie)