Symphony X
Rockefeller, Oslo
21.05.2019
Endelig var tiden kommet for et etterlengtet norgesbesøk fra ett av progmetallens mest anerkjente band. Det er allerede nesten 12 år siden Symphony X sist spilte her på berget, som support for Dream Theater i Oslo Spektrum.
Symphony X er et band fra Middletown, New Jersey på USA’s Østkyst. De har siden debuten i 1994 gitt ut 8 studioalbum med progmetal fra aller øverste hylle. Russell Allen tok over mikrofonen etter originalvokalist Rod Tyler fra og med skive nr to, The Damnation Game.
Russell Allen har i tillegg til Symphony X også gitt ut 4 album med vår egen Jørn Lande, under navnet «Allen-Lande». Dette ga meg, og helt sikkert flere andre, et lite håp om at Jørn Lande kanskje skulle dukke opp som gjesteartist i løpet av kvelden når de først var i samme nabolag, men dessverre skjedde ikke det.
Russell Allen er i tillegg også vokalist i «supergruppen» Adrenaline Mob; De har også en tøff tid bak seg etter enn fatal ulykke 14. juli 2017, da turnébussen deres ble truffet av en lastebil etter de hadde stoppet langs veien etter en punktering i Micanopy, Florida på vei til en konsert i St. Petersburg. Denne ulykken var svært alvorlig og bassist David Zablidowsky mistet livet. Og Russell Allen, gitarist Mike Orlando og trommeslager Jordan Cannata ble hardt skadet. I tillegg fikk turnémanager Jane Train så store brannskader at hun dessverre døde av 5 uker senere som følger av dette. Dette var heller ikke den eneste tragedien for bandet. Den 20. Mars 2015 ble trommeslager A.J. Pero (også i Twisted Sister) funnet bevisstløs i turnébussen og ble erklært død som følge av hjerteinfarkt.
Symphony X (8/10) går på scenen klokken 21.15 og åpner med «Iconoclast», tittellåten på forrige album fra 2011. Det er ganske bra stemning fra starten av og låten avløses av «Evolution (The Grand Design)» fra V: The New Mythology Suite. Det ble høy taktfast respons fra publikum på de roligere med riffing partiene i låten. Bandet drar deretter i gang «Serpent’s Kiss» fra Paradise Lost albumet. Dette låter steintøft og groovy, med med tøffe riff. Liten tvil om at dette faller i smak og låten sitter som ett skudd! Midt i låten tar de en liten introduksjons-«pause», hvor bare trommene spiller i bakgrunn og Russell introduserer alle i bandet før de fullfører resten av låten, med stor allsang på refrenget.
Allen drar så ned tempoet litt og tar en liten prat med publikum. Han forteller litt om ulykken, hvordan tiden har vært i ettertid og hvor vanskelig det var å komme seg ut på veien igjen. Men takker familien og bandet for at de fikk dratt han opp igjen etter den tunge tiden og at han nå er glad for å kunne hedre sine avdøde venner. De roer så ned, med den passende «Without you» også fra siste albumet. Publikum har forståelig nok roet seg merkbart ned, men synger med på refrenget her også!
Det ble plutselig fart igjen når de fyrer løs med «Domination», så over på «Run With The Devil», etterfulgt av «Sea Of Lies». Det virker som at folk er svært fornøyd med konserten så langt, med allsang i de fleste låtene. Så kom, etter min mening, kveldens høydepunkt og den låten som folket i salen sang mest med på; «Set The World On Fire». Den avsluttes med et tøft langt metal-skrik fra Allen det sto respekt av!
Deretter kom klisjéene som perler på en snor. «Thank you all and good night!». De bukker, går av scenen og demper scenelyset. Publikum roper og klapper forventningsfullt, som seg hør og bør, etter mere. Symphony X liker å tease litt, og lar folkets bønn melkes litt før lysene kommer på igjen, til alles store «overraskelse». Omsider dukker de opp på scenen igjen, til vill jubel. Hvem hadde trodd? For de som ikke hadde brukt tiden til å gå på do, ble det stund til neste mulighet. Som encore var det den episke 24 minutter lange «The Odyssey» som sto for tur, fra albumet med samme navn som sto for tur.
Konserten avsluttes med litt prat fra scenen. Symphony X leverer en flott konsert med topp stemning. Høydepunktene var, etter min mening, «Serpent’s Kiss» og «Set The World On Fire». Personlig savnet jeg litt låter fra de 4 første skivene, men jevnt over en meget bra konsert.
Tekst: Harald Solberg
Bilder: Terje Dokken