Stikkordarkiv: sweden rock

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2019

Sweden Rock Festival
Norje, Sölvesborg
5-8.06.2019

 

Sweden Rock viste i år igjen at den er blant de beste i Europa når det kommer til festivaler med fokus på rock og metalsjangeren, og som er i størrelseordenen under ‘storby’ hva publikumsantall angår.

Dog var faktisk antall publikummere en av tingene jeg hadde å klage på etter fjorårets festival, som var den første etter Live Nation sitt oppkjøp, og det første året hvor jeg faktisk fant noe å klage på i det hele tatt. Årets utgave av festivalen var undertegnedes tiende på rad, og dessverre var noen av fjorårets ankepunkter fortsatt relevante. En ting er at de har solgt merkbart flere billetter, noe som sørger for større køer, mer trengsel, og tar bort litt av den klassiske Sweden Rock-følelsen, men det største problemet er fortsatt inngangene. At de har to inganger i samme enden av festivalområdet, hvorav en av dem innebærer at man må gå gjennom publikummet ved en av scenene, er en helt hjernedød løsning. Og akkurat som i fjor ødelegger det utrolig mye for de som bor på andre siden av festivalen, med den lange omveien det nå har blitt. Det bærer også denne anmeldelsen litt preg av da det er flere band som jeg faktisk ikke fikk med meg, grunnet den mer omfattende planleggingen som måtte til for å også rekke ting der man bodde, og å komme seg frem og tilbake. For det å bli inne på festivalområdet hele dagen, med de prisene på mat og drikke er relativt utelukket. Når det er sagt, så bød virkelig årets utgave på det som antagelig var det beste utvalget av mat de ti årene jeg har vært der, og ‘food court’-løsningen fungerte utmerket. I tillegg lærte de i alle fall en ting fra fjoråret, nemlig at å fjerne et par av toalettområdene ikke var et sjakktrekk, og disse var tilbake i år.


Onsdag

Men, over til det viktigste, nemlig musikken! Og for undertegnede startet det hele med en følelsesladet konsert som hyllet tidligere gitarist i The Hellacopters, Robert “Strängen” Dahlqvist, som gikk bort i 2017. Halvannet år etter hans bortgang ble albumet han jobbet med “Rock på svenska” gitt ut, og det var dette som stod i fokus under denne hyllesten, som hadde fått navnet Rock på svenska: en hyllning till Strängen (7,5/10). Med i bandet var flere av vennene til Strängen, som også hadde vært med og jobbet på albumet, samt noen andre kjente svenske musikere som Stefan Sundström, Nike Markelius og Chips Kiesby. Stemningen minnet litt om den på Øya i 2007 da Robert Burås ble hyllet der, men nådde nok ikke samme gåsehudfremkallende nivå, noe som selvsagt også har med det å gjøre at Burås-hyllesten skjedde bare en snau måned etter hans bortgangen. Men med låter som Farsan söp ihjäl sig, Rocken é inte död og allsangvennligeBangatan, var det absolutt en verdig hyllest, og da moren til Strängen kom ut for å holde en liten tale, var det ikke fritt for at det plutselig var noen rockere som slet med litt rusk i øyet også. Plass ble det også til Dundertågets Dom feta åren är förbi, som også var et av høydepunktene i det som var en fin minnesmarkering for en av denne anmelderens store gitarhelter de siste 20 årene.

Neste på mitt program denne onsdagen var årets første “Rainbow-konsert”, nemlig mannen som måtte avlyse i fjor, Joe Lynn Turner (7/10). Turner har jo vært en rekke ganger på besøk i Norge de seneste årene, og spilt med forskjellige besetninger bestående av norske musikere. En praksis han vel har benyttet seg av rundt om i hele Europa, nemlig å bruke et backingband bestående av yngre musikere fra gjeldende land/område. Også denne dagen hadde han et “lokalt” band, nemlig Dynazty som skulle spille sin egen konsert kun et kvarter etter den tidligere Rainbow-frontmannen. Denne praksisen er nok veldig praktisk for Turner sin egen del, rent økonomisk osv., men det gjør jo også at noe av magien på scenen uteblir. Dynazty spilte for all del mer enn godt nok de, og både stemmen og sveisen til Turner er nærmest uforandret siden 80-tallet, men litt av kjemien manglet dessverre. Heldigvis ble dette veiet opp med låter som få, om noen andre, konstellasjoner av Rainbow-familien spiller. Sanger som Death Alley Driver, Street of Dreams og Jealous Lover har i alle fall ennå til gode å figurere hyppig på settlistene til far sjøl etter at han plukket frem igjen Rainbow-navnet. At Turner nesten utelukkende holdt seg til sine ‘egne’ låter (med ett unntak i Long Live Rock ‘n’ Roll) var også et forfriskende trekk. Når man i tillegg fikk servert Déjà Vu og Rising Force fra tiden med Yngwie Malmsteen, samt King of Dreams fra det ene albumet han gjorde med Deep Purple, så ble det en rett så trivelig kveld i lag med JLT.

På vei til å sjekke ut mattilbudet, så sveipet mitt følge og jeg også innom den nestminste scenen der de gamle thrashmetalheltene i Death Angel stod for tur. Knurringen i magen ble etter hvert så hissig at vi ikke fikk med oss mer enn et par/tre låter, men det vi fikk med oss var faktisk riktig så overbevisende. Spesielt vokalist Mark Osegueda som viste prov på en rett så imponerende rekkevidde og utholdenhet. Fra matområdet rett utenfor den minste teltscenen der Dynazty så vidt hadde rukket sin egen konsertstart, fikk vi også med oss et par låter fra deres sett. Og selv om vi ikke så noe særlig, all den tid teltet virket fullstappet, så bygget i alle fall både det faktumet, og lyden av publikum opp under inntrykket av at det var meget god stemning der inne.

Til å avslutte den første festivaldagen fikk vi Skid Row (9/10), som siden 2016 har hatt den tidligere DragonForce-vokalisten ZP Theart bak mikrofonen. Og bare for å ha sagt det med en gang: han gjør en formiddabel jobb! Jeg så denne besetningen første gang på KISS Kruiset i 2016, og ble den gang nesten blåst av båten, og samspillet dem i mellom hadde ikke akkurat blitt noe dårligere siden den gang. Theart høres ut live slik som Bach gjorde på skive (men aldri har klart å kopiere helt live), og bandet virker også å ha fått en vitamininnsprøytning av denne utskiftningen. I alle fall sammenlignet med de to konsertene jeg så de spille med Johnny Solinger på vokal. Settet var nærmest (selvsagt) et rent best-of sett, med 7 låter fra det selvtitulerte debutalbumet og 5 fra oppfølgeren Slave to the Grind. Allerede fra start fikk vi fem kremlåter blåst unna på rad, eller hva sies til Slave to the Grind, Sweet Little Sister, Get the Fuck Out, Big Guns og 18 and Life?! Rachel Bolan fikk som vanlig skviset inn en hyllest til Ramones med sin versjon av Psycho Therapy, som ble etterfulgt av et par høydare til i I Remember You og Monkey Business. Ekstranummerne startet med den nyeste låta i settet, nemlig We Are the Damned fra bandets siste utgivelse Rise Of The Damnation Army – United World Rebellion: Chapter Two, før bandet tok en æresrunde med In a Darkened Room og Youth Gone Wild. En strålende gjennomført konsert, og et tidlig høydepunkt fra festivalen.


Torsdag

Dag to startet med en hinsides lang kø, noe som jeg aldri har opplevd tidligere på Sweden Rock. Den virket jo også veldig unødvendig da altså nok en gang hovedgrunnen var at begge inngangene var i samme ende av festivalen, og man samtidig har økt antallet man slipper inn. Kombiner disse to tingene med at Lillasyster skulle kjøre den offisielle markeringen av den svenske nasjonaldagen fra start, så får man 45 minutter i kø for å komme inn. Samtidig fikk man også med seg et av festivalens høydepunkter utenfor det som skjedde på scenene, da folket i kø plutselig brøt ut i allsang av den svenske nasjonalsangen. Til slutt kom man nå inn, og der lot jeg Lillasyster være Lillasyster for å så vidt rekke starten på Blaze Bayley (7,5/10) sin fjerde låt for dagen Virus. Jeg vet det er mange som er uenige med meg, men jeg er jo da altså en av de som synes at Bayley sin periode i Maiden har fått litt ufortjent mye pepper, og jeg synes det er flere godlåter blant de to albumene og b-sidene han spilte inn med bandet. Ikke minst den neste låten han spilte, som antagelig er undertegnedes favoritt-Maidenlåt faktisk, nemlig The Clansman. Blaze har kanskje mistet håret, men stemmen hadde fortsatt like mye kraft som i glansdagene, og selv om han ikke har den samme rekkevidden som Dickinson, så synger han fortsatt meget bra. Som Joe Lynn Turner dagen før holdt han seg kun til Maidenlåtene han selv sang på, og til tross for en rekke soloalbum de siste årene bestod settlisten utelukkende av Maidenlåter. Antagelig et klokt valg klokken halv ett om dagen på en festival, og etter hvert som publikum også ble varme i trøya så ble det riktig så god stemning. Noen stor underholder mellom låtene er ikke Bayley, og han kunne til tider være litt klein å høre på, men dertil bedre ble det da han så dro Man on the Edge, og ikke minst avslutningslåten Como Estas Amigos.

I det sluttonene av denne rang ut var det bare å snu seg for å få med seg litt sørstatsrock på hovedscenen. Årets første band på Festival Stage var nemlig Blackberry Smoke (8/10), og i solsteika som begynte å ta for seg på festivalsletta var de det perfekte lydsporet for denne ettermiddagen. Til tross for sine mange countryflørter har Charlie Starr og co. etterhvert bygget seg opp en trofast og relativt stor fanskareogså blant de hvis musikkpreferanser stort sett hører til i den litt hardere enden av skalaen. Men, nå er det jo heller ikke slik at Blackberry Smoke ikke vet å rocke, noe åpningslåten Waiting for the Thunder var et bevis på. Videre var det bare å drømme seg bort til den åpne landeveien under Run Away From It All, noe som virket bare et steinkast unna der man satt på gresset i solskinnet. Kort tid etter var det for øvrig på tide å reise seg, for One Horse Town er kanskje bandets mest kjente låt, og bød på både allsang og dansing i store deler av mengden. Bandet beviste da de spilte på festivalen for fire år siden at de har forstått viktigheten av å tilpasse settet sitt i forhold til publikummet, og fortsatte denne trenden i år. Både Nobody Gives a Damn og Flesh and Bone er nemlig blant bandets mer rocka låter, sistnevnte dog noe seigere enn førstnevnte. Avslutningsvis fikk vi også et par coverlåter, og mens Come Together fikk frem allsangen hos de fleste, så var det utrolig tilfredsstillende å høre bandet levere en knakende god versjon av When the Levee Breakes (tett opptil Led Zeppelins tolking av låta) som intro til sistelåten, Ain’t Much Left of Me. Jeg har ennå tilgode å ikke bli oppmuntret av en konsert med gjengen fra Atlanta, og de sviktet ikke denne gangen heller.

Neste band ut ble Lucifer (9/10), nok et band som jeg hadde gleden av å se dagens besetning for første gang på et KISS Kruise. Og etter å ha sett to av konsertene deres der, samt den de spilte på Blå i våres (les anmeldelse av den konserten her), så hadde jeg store forventninger til ekteparet Sadonis/Andersson og deres kumpaner. Og de innfridde til gagns! Det som skulle bli festivalens kanskje beste konsert startet med Phaux Phoenix, avslutningssporet på fjorårets Lucifer II. Totalt fikk vi hele 7 av 9 låter fra albumet, noe som bare beviser hvor stor tro bandet har på den nye retningen Nicke Andersson virker å ha geleidet dem i. Låten Dreamer er et av høydepunktene på albumet, og så var også tilfellet denne ettermiddagen. Adonis har både en fortryllende stemme og fremtoning på scenen, og man blir lett sugd inn i hennes verden, litt som om det skulle vært en messe. Og heller ikke helt ulikt hva Jinx Dawson bedriver, dog med litt mindre staffasje. Rolling Stones-coveren Dancing with Mr. D har blitt et fast innslag etter dens inklusjon på andrealbumet, mens Snow Blind av Black Sabbath derimot kom som en stor overraskelse, og en positiv en i så måte. Som nevnt i tidligere anmeldelser får man i større grad en følelse av at det er et band som står på scenen nå, enn med tidligere besetninger, og noe av grunnen til dette er at de låter utrolig tighte og godt samspilte. I tillegg til to låter fra førstealbumet, fikk vi også to ikke-albumlåter i form av Anubis og Ghosts, før det igjen var tid for en coverlåt, nemlig Motörheads Bomber. Kanskje ikke en like stor overraskelse da den har blitt spilt flere ganger de siste par månedene, men desto større overraskelse hvor bra låten faktisk stod til bandet. Kanskje ikke like bra til Adonis sin stemme, men resten av bandets bidrag holdt mer enn nok til bestått. En låt som derimot passer henne bedre er singelen California Son, som kanskje er det nærmeste hva man kan kalle en hit med bandet, og som vanlig var den også denne dagen et av høydepunktene. Det gledes stort til å se hva som blir det neste kapittelet i Lucifers bok.

Etter Lucifers herjinger gikk turen bort til hovedscenen, hvor et band (hvis inspirasjoner ikke var helt ukjente med herjinger selv) stod for tur, nemlig Amon Amarth (7,5/10). Vikingmetallerne er ikke spesielt prominente i min egen samling, men man har jo ikke klart å unngå å få med seg bandets appell og dertil voksende fanskare opp gjennom årene. Og selv om de sjangermessig ikke er helt min kopp te, så skulle det vise seg å bli en rett så trivelig aften i lag med gjengen fra Stockholmforstaden Tumba. Bandet vinner mye på sin uhøytidelighet, og Johan Hegg er en særs jovial frontmann. Bandet virket også spillekåte, og når de serverte en hitrekke med låter som The Pursuit of Vikings, Deceiver of the Gods, The Way of Vikings, og ikke minst monsteret som er Guardians of Asgard, så var det vanskelig å ikke la seg rive med. Vikinghjelmen som har blitt deres vante trommepodie var også med denne gangen, og selv om de ikke var noen match mot morgendagens hovedgjester, så bød de også på rikelig med pyro. Helt til slutt fikk vi Raise Your Horns og Twiligth of the Thundergod, og selv om de nok fortsatt ikke kommer til å figurere hyppig på mine personlige spillelister, så må jeg absolutt si meg imponert.

Et par andre karer som vet å underholde er Jack Black og Kyle Gass i Tenacious D (8,5/10). Og bare det faktum at de har holdt ut som band i 25 år burde være nok til å motbevise de som mener at de kun lever på (hovedsaklig) Blacks filmstjernestatus. I mange år holdt de seg kun i USA, med kanskje et par snarvisitter til England, men de siste 6-7 årene har de heldigvis utvidet turnéruten noe. Og selv om de ikke renner ned landegrensene av den grunn, så betyr det i alle fall at man denne sommeren har mulighet til å se dem på hjemlige trakter for andre gang på fire år. For mens vi nøt Rainbow-slagere i lag med Joe Lynn Turner dagen før, så stod Tenacious D på scenen i Oslo Spektrum. Rapportene derfra kunne melde at gutta var i slaget, og at spesielt JB var i vokalmessig toppform. Hele settet var lagt opp slik at de gikk kronologisk bakover i guttas katalog, hvilket betød at de begynte med en kort seksjon dedikert til fjorårets Post-Apocalypto, som var soundtracket til deres egen Youtube-tegneserie. Dette funket bra som en slags intro, og var greit å få unngjort før de gjøv løs på låtene folk virkelig ville høre. Riktignok var publikum fortsatt ikke på kokepunktet under låtene fra Rize of Phoenix, men både tittellåten, Low Hanging Fruit og Roadie er gode D-låter som hører hjemme i settet. Samtidig fungerte de bra som oppvarming for publikum, og deres stemmebånd. For resten av konserten var en ren parademarsj, hvor det aller meste av publikum sang med til hvert eneste ord. Kickapoo, Beelzeboss, Tribute, Wonderboy, alle de store hit’ene var der, og publikum gikk ikke mindre av skaftet da Jack Black skviset inn en liten snutt fra Take a Chance on Me under Double Team. Duoen har også hatt et mer eller mindre fast backingband de siste 15 årene, og også disse viste at de så absolutt er på høyden med både solopartier og arrangementer som varierte litt fra studioversjonene. Helt til slutt handlet det dog kun om Jack Black, Kyle Gass og publikum, da The D forlot oss med det velmenende rådet om å Fuck Her Gently.

Både lattermuskler og sangstemmen hadde fått varmet seg skikkelig opp før det som skulle vise seg å bli kveldens siste konsert for undertegnede, nemlig Def Leppard (5/10). Da bandet spilte på festivalen for fire år siden stilte jeg meg opp i den visshet om at jeg bare kom til å kjenne igjen et par låter. Stor ble derfor min overraskelse da jeg kjente igjen nesten alle. Bandet har nemlig aldri truffet meg helt, og jeg har aldri eid noen av albumene deres, inntil jeg fikk de tre første på vinyl for et års tid siden. Uten dette overraskelsesmomentet ble dog årets konsert av det noe kjedeligere slaget. For noe av grunnen til at de aldri har truffet meg helt, er fordi de stort sett beveger seg i et slags limbo mellom balladeland og den ordentlig harde rocken. Aldri helt pent og pyntelig, og aldri virkelig røft. Hovedvekten av settet ligger fortsatt på puddelrockalbumene Pyromania og Hysteria, men vi fikk faktisk tre låter fra det noe hardere andrealbumet High ‘n’ Dry også. Problemet var bare at disse også låt like daft som resten. Ellers spiller jo for øvrig gutta bra, og man fikk jo nær sagt alle de store hit’ene, men det manglet litt baller. Faktisk ble denne anmelderen så sigen i løpet av konserten at han rett og slett gikk og tok kvelden i god tid før ekstranummerne.

Bilder fra onsdag/torsdag:
[espro-slider id=13515]


Fredag

Fredagen bestod for undertegnede av en rekke avbrutte og endrede planer og avtaler, samt at vi alle fikk en aldri så liten skyllebøtte fra oven, så det første bandet jeg fikk sett ordentlig var faktisk et godt stykke ute på dagen.

Til gjengjeld var det en av de store av året, nemlig ZZ Top (6,5/10). Gutta må vel være ganske nære å inneha rekorden for lengstvarende besetning i et rockeband, men selv etter nesten 50 år sammen så later de til å stortrives i hverandres selskap. Og ikke minst så det ut som de fortsatt koste seg på scenen. Allikevel tok det litt tid før de fikk ordentlig liv i publikum, og det måtte superhiten Gimme All Your Lovin’ til før de fikk skikkelig respons. Til gjengjeld var det bare store glis og allsang å skimte på dette tidspunktet, før det roet seg betraktelig igjen låten etter. Godlåter som I’m Bad, I’m Nationwide og  I Gotsta Get Paid klarte heller ikke å rykke nevneverdig i den kollektive rockefoten. Det gjorde det derimot da bandet satte i gang med Beer Drinkers & Hell Raisers, og derfra og ut kom perlene på en snor. Just Got Paid, Sharp Dressed Man og Legs avsluttet hovedsettet, mens La Grange og Tush var de første to ekstranummerne. Da de så avsluttet det hele med en løssluppen versjon av Jailhouse Rock, og man skimtet to gedigne smil inni skjeggene til herrene Gibbons og Hill, så er det vanskelig å ikke bli sjarmert. Men både dette, svenske farger på forsterkerkabinettene, og pelskledde gitarer til tross, så ble det litt for tamt og siderumpa til tider.

Siden ZZ Top avsluttet 10 minutter før deres tilmålte tid var omme, rakk man også en liten tur bortom food-court’en før neste band ut, og man fikk testet en matbit fra sjappa med det velklingende navnet Mother Fucking Burgers. Deretter var det bare å strene bort til den neststørste scenen der Disturbed (7,5/10) gjorde sin entré. Kvartetten fra Chicago har av mange blitt kastet inn i den utskjelte nu-metal-sjangeren, men til tross for enkelte grep lånt fra den industrielle delen av rockelandskapet, vil jeg allikevel heller klassifisere dem som et moderne hardrockband enkelt og greit. De åpnet med Are You Ready fra fjorårets Evolution, en låt skapt nettopp til dette formålet. David Draiman fremstod som vanlig som en kommanderende frontmann, og publikum lystret villig. Den første tredjedelen av settet inneholdt ikke de helt store kanonene, men da kvartetten Stupify, Voices, Land of Confusion og Ten Thousand Fists kom på rekke og rad, var det ingen som husket de fem første låtene uansett. Bandet skal også ha kred for at de ikke hverken lente seg alt for mye på debutalbumet The Sickness, som av mange fortsatt regnes som deres beste, eller at de overøste settet med nye og mer “ukjente” låter fra fjorårets utgivelse. For selv om dette var de to albumene de spilte flest låter fra, så fulgte både Immortalized og Ten Thousand Fists hakk i hel, med bare én låt mindre hver av dem. Totalt spilte de låter fra alle albumene, og det var den eminente Inside the Fire som fikk æren av å avslutte hovedsettet. Både tekstene til Disturbed og de små talene til Draiman i mellom låtene går ofte på at vi må stå sammen mot både det ene og det andre, og har en tendens til å bli litt vel amerikansk til tider. Noe som vel også har vært litt av ankepunktet til de som ikke liker det som skulle bli dagens første ekstranummer. For oss 99% andre var derimot coveren deres av The Sound of Silence ett av de store høydepunktene. Draiman fikk her virkelig vist prov på hvor god stemmekontroll og sangteknikk han faktisk har, og da bandet gikk av scenen for andre gang var det til en av festivalens hittil største applauser. Bandet kom selvsagt på scenen ennå en gang, for ingen Disturbed-konsert er vel komplett uten “ooh-ah-ah-ah-ah”-allsang. Down With the Sickness avsluttet som vanlig det hele. Og etter å ha konstantert at vi alle var flinkere til det velkjente åpningsropet enn han stakkaren som forsøkte det samme på karaoke bare for å bli en Youtube-hit, så vendte vi nesen tilbake mot hovedscenen for dagens høydepunkt.

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var KISS (8/10), og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne. De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året. Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum. Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte. Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, for så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

Bilder fra fredag:
[espro-slider id=13561]


Lørdag

For de som kjenner sin metal, kanskje med en forkjærlighet for undersjangeren med ‘power’ tilført først i navnet, men som ikke har hørt om Demons & Wizards (8/10), så holder det strengt tatt å nevne at det er Jon Schaffer og Hansi Kürsch som står bak prosjektet. For de høres nemlig akkurat slik ut som du tenker når du hører de to navnene: Gallopperende gitarriff fra herr Schaffer, og Kürsch’ sin kraftfulle og melodiøse vokal i front. Bandet har bare to album å plukke fra, og valgte derfor å også ta med et par låter fra hvert av de to karene sine hovedband, nemlig Iced Earth og Blind Guardian. Noe som faller enda mer naturlig da både gitarist nummer to, bassist og trommis også er fra de forannevnte bandene. Men det hele startet med originalmateriale, og det låt beintøft helt fra start. Kürsch har en enorm stemme, og selv om Schaffer ser litt mer ut som en kontorist etter at han har klippet seg kort, så er han fortsatt en riffmester av høyeste orden. Spesielt Crimson King var med på å varme opp publikum til det som skulle komme. Etter denne var det nemlig tid for Burning Times (IE) og Welcome to Dying (BG), og den allerede gode stemningen steg enda et par hakk. Men dette skulle vise seg å bare være en forsmak på hva som ventet under den neste bolken med låter fra moderbandene, for stemningen under I Died for You var til å ta og føle på, og allsangen runget under refrenget. Når dette så ble toppet ytterligere under Valhalla var det bare å ta av seg festivalhatten. Og ikke minst var det noe ekte med gleden man så blant publikum. Fra mitt ståsted bivånte jeg tre karer som åpenbart ikke kjente hverandre, som tilfeldigvis kikket på hverandre med verdens største smil mens de sang, skålet og endte opp med armene om skuldrene til hverandre mens publikum “tok over” refrenget. Et bedre bilde på at rock og metalfans er en stor familie skal det godt gjøres å finne. Da Kürsch leverte et ekstremt skrik under Fiddler on the Green, skvatt også kompisen min ved siden av meg opp fra sin horisontale stilling på gresset i sommersola, og rakk til og med å stille spørsmålet “hva faen er det som skjer nå?!” (i positivt ladet form), før vokalisten kontrollert gikk over til refrenget. Så får man bare håpe at det ikke blir 19 år til neste gang, slik som de spøkte med da de takket for seg.

For å være helt ærlig så visste jeg ikke helt hva jeg forventet da vi så tok turen bort for å se Green Jellÿ (5/10). Og da de til alt overmål startet det hele med Three Little Pigs, den eneste sangen de aller fleste kjenner med bandet, visste jeg i hvert fall ikke hva som ventet resten av konserten. Litt satt ut ble man også av alt som skjedde på scenen, en scene som var overfylt av fans med overdimensjonerte “hjelmer” i alle mulige fasonger fra Green Jellÿs absurde univers. Vokalist Bill Manspeaker så ut som om han hørte hjemme i et hardcore punk-band, mens de andre medlemmene som utgjorde dagens band var kledd som alt fra Elvis til bussjåfører. Hva de får ut av å ha hele fem (!) gitarister i bandet, rent lydmessig vet jeg ikke, men kanskje det er slik at de alltid har noen til å dekke over når andre utfører diverse ablegøyer. Manspeaker introduserte bandet som “the shittiest band in the world”, oppfordret alle til å stadig rope “Green Jellÿ sucks!” og til å vise bandet fingeren. En gutt fra publikum ble også hentet opp på scenen til en av låtene, og så noe vettskremt ut der han ble posert fremst på scenen, i det som nok var litt lengre tid en hva faren hadde forventet da han løftet han opp. Etter et par låter fikk han slippe unna, og publikum fikk i stedet beskjed om å tilbe en kar som kom ned fra scenen iført en kumaske, og dermed selvsagt ble introdusert som “The Cow God”. Rett etterpå feiret vi Manspeakers sønns bursdag ved å synge “Happy birthday, fuck you!”, og et av hans spontane påfunn var å be publikum ta av seg t-skjortene og svinge de over hodet, hvilket de følgelig gjorde. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det var vi var vitne til denne ettermiddagen, men jeg ble i alle fall minnet på at de også har en snasen versjon av Anarchy in the UK, kalt Anarchy in Bedrock, som var med på soundtracket til John Goodman-filmen om The Flintstones.

Vi var litt mer sikre på hva vi hadde i vente da Hammerfall (7/10) tok til scenen: Mer powermetal! Svenskene har holdt det gående i over 25 år, og dette var den syvende gangen de spilte på festivalen. De har sågar skrevet en låt til deres siste album, Dominion, som fungerer som både en hyllest til landet Sverige og festivalen Sweden Rock, samt metallen og dens fans generelt. Men, mer om den senere, for de sparket det hele i gang med allerede ti år gamle Legion, og vi skulle ikke lenger enn til låt nummer tre før publikum tok av. Så er da også Renegade en av de aller best kjente låtene deres, og også en av de som satt best denne dagen. For det virket som om ting gikk litt på autopilot denne kvelden, og selv om bandet for øvrig spilte bra, og Joacim Cans sang bra, så manglet litt av gnisten. Dette gjorde publikum godt opp for, og de beviste nok en gang at de er en av grunnene til at Sweden Rock fortjener å bli omtalt som en av de beste festivalene i Europa. Litt mer liv ble det også i bandet under ekstranumerne, og den allerede nevnte (We Make) Sweden Rock fikk i alle fall god respons, selv om den ikke akkurat er noe nytt mesterverk i Gøteborgernes katalog. Mesterverk er vel knapt nok Hearts on Fire heller, men dæven så morsomt det er når det trøkker skikkelig som det gjorde under denne. En helt godkjent gjennomføring av Oscar Dronjak og hans kumpaner.

Så var det tid for festivalens siste hovedband, og i år tidligere enn noen gang. Rainbow (7/10) gikk nemlig av scenen klokka halv elleve, et tidspunkt hvor tidligere festivalavsluttere knapt har rukket å komme i siget. Et sig som godeste Ritchie Blackmore dessverre aldri kom helt inn i. Låtutvalget var det fint lite å si på, all den tid man vet at Rainbow-navnet er mer en paraply for Blackmore å stille seg under når han vil spille rock igjen, og da Deep Purple som Rainbow, mer enn det er en faktisk videreførelse av selve Rainbow. Noen Purple-låter har det jo stort sett alltid vært i Rainbow sine sett også, og det eneste som vel talte for at han med fordel kunne byttet ut et par av disse med flere Rainbow-låter, var at vokalist Ronnie Romero taklet de bedre. Nå skal det sies at mannen sang som en semigud, og med unntak av en ørliten spansk aksent, som kunne være irriterende når du først hørte den, nailet han det aller meste som ble kastet etter han. Han virket bare enda tryggere i Rainbow-land enn i Purple-land. Hva så med sjefen sjøl, og min favorittgitarist gjennom alle tider? Jeg var for ung til å se han med Purple, og har aldri fått somlet meg til å se Blackmore’s Night, så dette var faktisk første gangen jeg så mannen live. Og selv om det selvsagt var stort, så må jeg si at jeg ble litt skuffet. Det så for all del ut som om han koste seg på scenen, men selve gitarspillet var slurvete og uinspirert. Soloene satt aldri helt, og det ble mer småplukking enn de melodiøse og fantastiske soloene han er kjent for. Heldigvis så reddet nostalgifaktoren og magien som fortsatt ligger i låtene opplevelsen, for med materiale som Spotlight Kid, Mistreated, Man on the Silver Mountain, All Night Long, Stargazer (tidenes nestbeste låt), og ikke minst tidenes beste låt Burn, så skal det en del maltraktering til for at det ikke blir trivelig.

Det var i alle fall nok til undertegnede fløt på en liten lykkeboble helt tilbake til huset vårt, og dermed lot Behemoth være Behemoth, i den visshet at jeg uansett ville få se dem på Tons of Rock. (Nå viste det seg at Behemoth avlyste på kort varsel, og at Myrath steppet inn i deres spot på Rock Stage etter å allerede ha spilt et sett i Rockklassikerteltet tidligere på dagen). Nok en Sweden Rock Festival er over, og nok en gang kan jeg allerede love nå at jeg skal tilbake neste år! Vi ses!

Bilder fra lørdag:
[espro-slider id=13613]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Liveanmeldelser, Nyheter

KISS @ Sweden Rock Festival

KISS
Sweden Rock Festival, Sölvesborg
07.06.2019

 

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var Norgesaktuelle KISS, og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne.

De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS (8/10) nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året.

Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum.

Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte.

Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, tfor så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13271]

 

KISS Setlist Sweden Rock Festival 2019 2019, End of the Road World Tour

 

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2018

Sweden Rock Festival
Norjeboke, Sölvesborg
6.-9. juni 2018

 

Grunnet litt kommuniksjonsproblemer angående akkreditering, måtte undertegnede ta til takke med en tredagersbillett til årets festival. Man gikk dermed glipp av høydepunkter som The Quireboys og Hardcore Superstar den første dagen, og startet derfor frisk og rask med Buckcherry (8/10) tidlig på torsdagen. Og stort bedre band til å starte festen med skal man vel lete lenge etter. Vi snakker fete riff i beste AC/DC-ånd, harry tekster og høy allsangfaktor. Og i ettermiddagssola i Norje var det akkurat det legen skrev ut resept på. Den snart 20 år gamle Lit Up var første store høydepunkt, etterfulgt av kanskje det aller største om man skal dømme ut fra publikums reaksjon: Say Fuck It. Gutta var i spillesugne, og ledet av en Joshua Todd i storslag leverte de et perfekt vorspiel. Når man etter vært også fikk Too Drunk… og Crazy Bitch, var det hele godt på vei over i fullendt festmodus.

Dessverre kom nachspielet litt vel tidlig; for til tross for at Nazareth (3/10) har fått med en passe livlig og grei vokalist i Carl Sentance fra Krokus, så var resten av bandet i det ekstremt geriatriske hjørnet denne ettermiddagen. Greit nok at bandet feirer sitt 50-årsjubileum i disse dager, men når til og med trommis Lee Agnew (som er sønn av eneste gjenværende originalmedlem Pete Agnew(!)), også ser ut som han er klar for pensjonisttilværelsen, da er det kanskje snart på tide å sende bikkja av gårde til den berømte bondegården. I mine øyne har bandet i flere år slitt med et litt tynt lydbilde i livesetting, etter at de sluttet å ha med en andregitarist og/eller keyboardist, så også denne gangen. Og til tross for at Sentance har en akkurat passe raspete røst, og kanskje til og med er hakket dyktigere sangteknisk, så mangler han sjelen Dan McCafferty la i sin fremførelse. Bandet lever på nostalgien, og med låter som Miss Misery, Razamanaz, This Flight Tonight, Beggars Day og Expect No Mercy på settlisten så var det ikke helt bekmørkt, selv om man har hørt dem alle bedre før. Til og med allsangen på Hair of the Dog og Love Hurts var skuffende i forhold til tidligere opplevelser med bandet.

Overgangen ble derfor som natt og dag, i det man taslet bort til hovedscenen for å få med seg en annen artist som hadde sin glansperiode i samme æra, men som er alt annet enn geriatrisk. For Glenn Hughes (10/10) både spilte, sang og så ut som en gud! Mannen har alltid levert gode opplevelser de gangene jeg har sett han, men dette tror jeg må være en av de beste konsertene jeg noensinne har sett på Sweden Rock, muligens i hele mitt liv. Settet han turnerer med er en hyllest til hans tid i Deep Purple, og i tillegg til at han selv omtrent høres ut akkurat som han gjorde på den tiden, så er ikke resten av bandet hans særlig snauere. Originalt så ble vokalen på disse låtene delt mellom Hughes og David Coverdal, med sistnevnte som selve frontfiguren, men Hughes har så absolutt gjort dem til sine egne. For hverken under Stormbringer, Might Just Take Your Life eller Mistreated led man noe savn av Cov, og bare det å endelig få høre Sail Away live er nok til et eget øye på den tikantede terningen. Om man skal være kritisk til noe i det hele tatt, så må det være at låter som Smoke on the Water og Highway Star godt kunne vært byttet ut med låter fra albumene han selv spilte på. Men til og med på disse har han sitt på det tørre, da Purple gjorde en helt egen versjon av den ihjelspilte Smoke on the Water med han og Coverdale i bandet, og det var denne versjonen de baserte dagens utgave på, komplett med en liten snutt av Georgia on My Mind. Og når det gjelder Highway Star, så spilte han jo også inn en versjon av denne til en hyllestskive for et par år siden. Så skulle man jo selvsagt gjerne hatt enda flere låter, men når man kun har en tilmålt tid, så er det lite å gjøre med akkurat det. Måtte han holde formen ved like i flere år til, og ta med en utvidet utgave av dette settet til Norge.

Så var det tid for hovedgrunnen til at årets festival ble utsolgt på rekordtid, selv om antallet billetter var økt med noen tusen fra tidligere, nemlig bandet festivalledelsen tidligere sa de aldri ville booke fordi fansen deres ville ene og alene kjøpe opp alle billettene. Men, så kom Livenation inn på eiersiden da, og vips så ble det altså magisk nok “plass”til 4-5000 ekstra tilskuere, vips så ble det et håpløst do-opplegg (noe som aldri har vært et problem tidligere), vips så ble det gjort idiotiske endringer med inngangene som blant annet førte til at man måtte gå gjennom publikum ved den ene scenen for å komme ut eller inn den nye porten, og vips så ble altså verdens største metallband booket til festivalen allikevel. Kan jo også legge til at et band som Rose Tattoo ble bortprioritert da de var midt i mellom to kortere perioder med band som ikke var interessante nok til å friste mer enn gratis mat i “huset vårt”. Spesielt etter at de gjorde gåturen inn til festivalens hovedscene ca. fem ganger så lang, hvilket vil si en snau halvtime i stedt for 5 minutter, ved å stenge den ene inn- og utgangen. Grunnen til dette var for øvrig også av det tynne slaget.

Men, når man først hadde kommet inn på festivalområdet igjen (og konstantert i det man måtte gå forbi konserten deres for å komme inn, at Body Count er like elendige live som på skive), så tok de sympatiske engelskmennene i Iron Maiden (9,5/10) til scenen med sin største sceneproduksjon noensinne. Og en av de første tingene man la merke til utenom dette, var at Dickinson også hadde tilegnet sin fremførelse av låtene en mer teatralsk tone enn tidligere, noe som var et friskt pust. Ikke noen voldsomme greier, men litt flere små kostymeskifter og fakter som henspiller til tekstene i låtene. Og siden de aller fleste teksten er små historier, og til tider nesten rene historieleksjoner, så kledde det både han og låtene godt. Gutta hadde også dratt frem et par låter til denne turnéen som ikke har fått luftet seg alt for ofte opp gjennom årene, og allerede som andrelåt kom en av disse i form av Where Eagles Dare. Så fikk man flere låter man kan forvente i et slikt (mer eller mindre) greatest hits sett, inkludert min personlig favoritt The Clansman, før neste låt tilbake i varmen var For the Greater Good of God. En låt som ikke har blitt spilt siden de gjorde albumet A Matter of Life and Death i sin helhet på dets påfølgende turné i 2006/07. Tilbake som fast innslag virker også Sign of the Cross å være, og dette er virkelig en låt som nyter godt av de nye sceneeffektene til Bruce. Resten av konserten bestod av de mest selvskrevne låtene på enhver Maiden-konsert, og som vanlig runget allsangen til så vel tekst som gitarriff. Det er vanskelig å gå hjem fra en Maiden-konsert uten et stort smil om munnen, og denne kvelden var ikke noe unntak. Spillegleden bandet viser er av aller mest smittsomme sort, og Bruce synger fortsatt bedre enn de fleste andre i sin kategori. Dog var dette første gangen som jeg synes jeg hørte antydninger til kortpustethet, og litt begrensninger i de høyeste delene av registeret hans. Men, like fullt et fantastisk show, en knallbra setliste, og en perfekt avslutning på min første festivalkveld. Den eneste grunnen til at de ikke får full pott er rett og slett for å differensiere dem fra Glenn Hughes som var et ørlite hakk bedre.

Fredagens første konsert for undertegnede var det svenskenes egne Graveyard (7,5/10) som fikk æren av å stå for. Og etter deres formidable opptreden på Desertfest i London i våres, var det ganske store forventninger ute og gikk. Settet skulle vise seg å være en nedkuttet versjon av det fra forannevnte konsert, og heldigvis var det få av de virkelige godlåtene som var droppet. Bandet virker å ha fått en ny giv etter den lille pausen de hadde. Det nye albumet er også en oppsving etter at de siste par albumene før de opprinnelig ga seg. Naturlig nok stod Peace ganske sentralt i fokus, også denne gangen sammen med deres beste utgivelse, Hisingen Blues. Deres egne variant av bluesrock som er som snytt ut av 70-tallet, med enkelte stoner-elementer, var en perfekt start på dagen i solsteken. Helt fra den sløye starten med Slow Motion Countdown, til den noe mer frenetiske avslutningen på The Siren. Mellom disse to bokendene fikk vi både eldre slagere som tittellåten til Hisingen Blues, An Industry of Murder og kanskje en av deres beste fremførelser av Uncofortably Numb. Og alle disse blandet seg utmerket med nyere låter som The Fox og Walk On. Litt skuffende er det derimot at de virker å helt ha gått bort fra det selvtitulerte debutalbumet. Men alt i alt var det en mer enn godkjent opptreden foran et stort, men noe småslapt publikum, om enn ikke like hypnotiserende som de har vært tidligere på denne festivalen.

Neste band er også godt synlig inspirert av tidligere tiår, men der Graveyard tydelig har sine røtter i 70-tallet, så er The Darkness (7,5/10) sine spredt litt mer utover både 70 og 80-tallet. Det aller første man bet seg merke i, var at frontmann Justin Hawkins var i adskillig bedre humør denne dagen enn sist bandet spilte på SRF. Den gang var de aller siste band ut, etter siste hovedband, på den aller siste dagen av festivalen, og Hawkins virket blant annet forbannet over at publikum var litt småslappe klokken ett om natten etter en lang festival. Og med all humoren som ligger bak det meste av tekster og sceneopptreden hos Lowestoft-bandet, så er Hawkins en særdeles viktig faktor for sluttproduktet. Etter at de entret scenen til ABBAs Arrival, og gav oss en ganske lettforglemmelig Solid Gold, var det lite å utsette på den neste kvartetten. Tre låter fra den strålende debutskiva Permission to Land, ispedd den beste låta fra oppfølgeralbumet, tittellåten One Way Ticket, sørget for at energinivået steg betraktelig på en relativt full gresslette, i en solstek som bare ble mer og mer merkbar for hver låt. Her er det også passende med ørlitte granne kritikk til festivalen, fordi slik fredagen utviklet seg burde det vært adskillig flere muligheter til å få i seg vann, enn ved å stå i lang kø ved ølteltene eller de allerede nevnte reduserte toalettlandsbyene. Å stå med halvlitersflasker som folk får ta et par slurker av, før vaktene krever dem tilbake, for så å gi et par slurker til en annen heldig sjel, såfremt denne står på første rad holder virkelig ikke! Få inn baljer og vannslanger langs alle de forskjellige avsperringene og inndelingene ved scenene, samt en drøss med halvlitersglass i papp eller plast (alt ettersom hvordan man prioriterer miljø og folks velvære) og del dem ut alt dere makter!  Tilbake til The Darkness, så var også midtpartiet av det lettere forglemmelige slaget, før de virkelig halte det i land med ytterligere fem låter fra nevnte debutalbum, deriblant allsangfavoritter som Get Your Hands Off My Woman og I Believe in a Thing Called Love. Vokalmessig imponerte også Hawkins mye mer i år enn sist gang, og en skal ha vært ganske humørløs, eventuelt rammet av solstikk, for å ha gått fra denne konserten uten et stort smil om munnen.

Så var det tid for årets eneste norske innslag, i alle fall for undertegnede som glatt bortprioriterte Circus Maximus dagen etter. Og det skal sies at jeg ikke hadde de største forventningene etter en litt småskuffende konsert på Rockefeller tidligere i år. Men, i etterkant av festivalen står faktisk Turboneger (9/10) igjen som en av de positive overraskelsene. Skjønt, etter å ha sett bandet et tyvetalls ganger er det jo begrenset hvor overrasket man blir over at de faktisk gjør det de er mest kjent for. Uansett så satt det meste som et skudd denne ettermiddagen, Tony Sylvester sine røverhistorier mellom låtene, Euroboy sine gitarsoloer, allsangen, og settlisten hadde nok godt av å få trimmet bort litt av Rock’N’Roll Machine-fettet fra Rockefeller-konserten. Likevel var det Hurry Up & Die fra nevnte skive som var det første store høydepunktet, og også et av de største totalt etter konserten. Og herfra og ut var det hovedsaklig svenske publikummet også av det letthåndterlige slaget, der de fulgte Sylvesters minste vink, og både hoppet og sang så støvføyken stod. To av de andre nye låtene, Hot for Nietzsche og Special Education låt også adskillig mer vitale her enn for et par måneder siden, men det var de gode gamle hitene som naturlig nok fikk størst jubel. For med låter som City of Satan, I Got Erection og All My Friends Are Dead, så er det ikke tvil om at Norge og Turboneger sitter på noen av de største rockejuvelene fra 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Noe som bare ble ytterligere bekreftet da de rundet av med The Age of Pamparius og Get It On. Kanskje er ikke Turboneger anno 2018 helt klare for pensjon allikevel.

Neste band ut vil alltid lide litt under at de er “det andre bandet” til Corey Taylor. Og selv om de burde treffe undertegnede bedre enn Taylors hovedgeskjeftigelse Slipknot, så er det ikke til å komme bort fra at sistnevnte faktisk har flere låter som fenger enn Stone Sour (6,5/10). Når det er sagt så treffer de godt når de først gjør det, og Say You’ll Haunt Me og Through Glass er gode eksempler på dette, i tillegg til et par låter som ikke nådde settlisten denne gangen. Corey Taylor er også en av de beste vokalistene dette årtusenet, med en sømløs overgang mellom stilartene han operer med, og en tilstedeværelse få forunt. I tillegg er han en underholdende frontmann på scenen, og da kanskje spesielt med Stone Sour hvor humoren hans i større grad bidrar. Dessverre så er resten av låtene, Taylors imponerende vokal til tross, lite mer enn transportetapper til sangene du virkelig venter på. For Stone Sour er best når de bryter litt med “Slipknot light”-formelen de har en tendens til å benytte seg av, og heller legger seg litt nedpå, og bryter ut av det samme rytmeregimet som regjerer på de låtene. Som for eksempel på Rose Red Violent Blue (This Song Is Dumb & So Am I) og Made of Scars, en type låter som også virker å få best respons hos publikum. Det var for all del en trivelig drøy time i lag med Des Moines-bandet, men de virkelig store toppene ble for få, og distansen i mellom dem ble rett og slett for stor til at det blir noe annet enn en middels god karakter.

Fra hovedscenen og Iowa forflyttet vi oss til Sweden Stage og Georgia, hvor det i alle fall for min egen del knyttet seg stor spenning til hvordan den nye gitaristen Gina Gleason ville fungere med bandet, all den tid samspillet mellom Peter Adams og John Baizley også utspilte seg visuelt på scenen. I tillegg følger også størsteparten av vokalharmoniseringen med denne rollen i Savannah-bandet Baroness (9,5/10). Når det kommer til sceneopptreden var fortsatt ikke kjemien på det samme nivået som med Adams, men det virket absolutt lovende, og hverken harmoniseringen eller gitarferdighetene var det noe å si noe på. Settet deres var satt opp på en interessant måte, med hele bolker av låter fra Yellow & Green og Purple, ispedd noen få låter fra Blue Record, før det hele ble avsluttet med en duo fra Red Album. Det er stort sett en opplevelse å bevitne Baroness live, noe det var det også denne gangen, der låtene dannet et perfekt soundtrack til solnedgangen som pågikk i horisonten bak scenen. Baizley er på ingen måte noen fantastisk vokalist med noe enormt register, men følelsene man hører i stemmen hans, og melodiene han og Gleason formidler på toppen av det unike instrumentale lydbildet de har skapt, gjør at en rett og slett drømmer seg bort i musikken. Låter som Eula, den Grammy-nominerte Shock Me, og A Horse Called Golgotha var blant kveldens høydepunkter, og det eneste jeg personlig ville endret på er at jeg ville droppet de to fra det røde førstealbumet, og heller kjørt flere fra det blå andrealbumet. Publikumsoppmøtet var ikke det største, men de som prioriterte mat, drikke, hvile eller Heavy Load gikk helt klart glipp av en av festivalens feteste konserter.

Selv om han nå minner mer om en gosselig bestefar enn den splitter pine gale Prince of Darkness, som bet hodet av alt med vinger på 80-tallet, så er fortsatt Ozzy Osbourne (8/10) et av de største navnene forbundet med metalsjangeren gjennom tidene, og som skapt for å avslutte en fredag kveld på Sweden Rock. Litt spent var man jo på hvordan mannen selv ville låte, han har jo ikke hatt for vane å treffe absolutt alle notene de siste årene, men det låt faktisk overraskende bra. Litt surt her og der var det, men ikke mer enn man strengt tatt kan forvente av en mann på snart 70, hvis stemme alltid har balansert på en særdeles tynn line hvor det ikke skal store feilskjæret til før det låter falskt. Koste seg gjorde han i hvert fall på scenen, og det smittet automatisk over på publikum. Settlisten var naturlig nok en hitliste uten like, og selv om man kanskje kunne ønsket seg et par dypere kutt, så er det vanskelig å peke på hvilken av låtene en kunne klart seg uten. Det man derimot kunne klart seg uten, var en 10 minutter lang gitarsolo av den hjemvendte sønnen, Zakk Wylde. Selv om han er en fremragende gitarist, og han flørtet litt med både Miracle Man, Crazy Babies, Desire og Perry Mason i løpet av den, så føltes det som om den varte en halvtime minst. Det er fullt forståelig at Ozzy trenger litt oksygen bak scenen, men man fikk et veldig fall i intensiteten, som det tok litt tid å komme tilbake til. Både for publikum og Ozzy. Dermed ble avslutningen på hovedsettet ikke like eksplosivt som det kunne blitt, men det tok seg raskt opp igjen da vi kom til ekstranummerne Mama, I’m Coming Home og Paranoid. I følge han selv skal det jo være siste reis nå, noe det er litt lettere å tro denne gangen enn ved forrige No More Tours-turné, og det var et verdig farvel med en levende legende. (Ozzy var den eneste artisten under årets festival med fotorestriksjoner. De akkrediterte fotografene fikk fullstendig fotoforbud).

Festivalens siste dag er alltid litt bittersøt. Man er stort sett alltid ganske utmattet, men samtidig vil man jo ikke at det skal være over. Det er jo tross alt det her livet handler om; konserter hver dag, hele dagen! Og denne dagen startet i selskap med finnene i The 69 Eyes (7/10) (som ble prioritert fremfor nevnte Circus Maximus), og det skulle etter hvert vise seg å bli et rett så hyggelig selskap. Det er over to år siden deres siste albumutgivelse, og det var derfor et tilnærmet likt best-of sett vampyrene fra Helsinki hadde på lur, godt fordelt på de siste 20 års studioalbum. Det var et særdeles godt fremmøte ved festivalens minste utendørsscene, spesielt til å være så tidlig på dagen, og det var egentlig litt snodig at de ikke var satt opp på en større scene i utgangspunktet. Den gotiske Elvis-vokalen til Jyrki 69 slet dessverre litt med å trenge gjennom resten av lydmuren store deler av konserten, men bandet gav sitt aller beste til et hengivent publikum i solsteiken. At nevnte Jyrki ikke smeltet bort er for øvrig et under der han stod, konserten gjennom, med svarte skinnbukser og svart skinnjakke med glidelåsen helt igjendratt oppunder haken. Temperaturen økte også ytterligere blant publikum da bandet leverte en helt overlegen rekke med låter mot slutten av settet: Dead Girls Are Easy, The Chair, Feel Berlin, Brandon Lee og Lost Boys. Så absolutt en godkjent start på dagen.

Neste på tapetet var kanskje en av de morsomste konsertene i løpet av festivalen, men samtidig en av de mindre overbevisende rent musikalsk sett. For Slade (5/10) anno 2018 er egentlig et sørgelig skue. Dave Hill var mer ufrivillig morsom enn grunnet sine planlagte spillopper. Og selv om de latet til å kose seg på scenen så var det ikke mye gnist igjen i det de leverte. Aller verst var egentlig vokalist Mal McNulty som konstant lå en halvtakt etter resten av bandet på hver eneste linje i hver eneste sang. At han ikke låter som Noddy Holder får han jo tross alt ikke gjort noe med, ingen låter som Noddy Holder. Det som reddet skinnet deres var rett og slett nostalgien og den vanvittig imponerende låtkatalogen deres, og publikum som sang med til hvert eneste ord av hver låt. Undertegnede prioriterte Slade fremfor Pain da muligheten til å se sistnevnte igjen føles mer sannsynlig enn muligheten til å se britene igjen, og det føles egentlig helt OK.

For veldig mange er Steelheart (4,5/10) kun kjent som bandet som opprinnelig stod bak et par av låtene som ble fremstilt som Steel Dragon-låter i filmen Rock Star. Men, en gang på begynnelsen av 90-tallet var de faktisk ganske store innenfor sjangeren hvis dalende stjerne kun ble forbidalt av puddelrocken, nemlig melodiøs rock, og frontmann Miljenko Matijevic hadde en uslåelig rekkevidde på stemmen sin. Det var den gang. I dag er rekkevidden til Matijevic adskillig mer begrenset, selv om han tidvis viser prov på gammel storhet, men det eneste han klarer å gi noe særlig konkurranse i dag er vel strengt tatt libidoen til David Coverdale. Konserten startet med to låter fra tidligere nevnte film, nemlig Blood Pollution og Livin’ the Life, og avsluttet på samme måte med We All Die Young, som etterfulgte en ganske tafatt versjon av storhiten She’s Gone. De syv låtene i mellom der var dessverre bare en eneste lang ventetid, og hadde det ikke vært for at man ikke hadde sett dem før, hadde det vært lett å konkludert med at mat hjemme ville vært å foretrekke.

Og det var på vei hjem for å få i meg litt mat jeg egentlig var da jeg møtte på en kompis som skulle se Lacuna Coil (8/10). Jeg tenkte som så at jeg kunne jo alltids holde han litt med selskap og få med meg et par låter i samme slengen. Det endte med at jeg overvar hele konserten, og fikk meg festivalens andre positive overraskelse. Det er lenge siden sist jeg både hørte noe særlig på Lacuna Coil og jeg så dem live, men et eller annet ved spesielt Cristina Scabbias opptreden gjorde at jeg rett og slett ikke fikk lyst til å gå derfra. Helt ærlig så kan jeg riktignok styre meg for hennes motpart Andrea Ferro sin vokal, men låter som Blood, Tears, Dust og My Demons fra sistealbumet Delirium, gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i bandet igjen. Og da må man vel kunne si at de gjorde en godkjent jobb. Også visste man jo at mot slutten av settet ville det dukke opp en gulrot i form av deres strålende cover av Depeche Mode sin Enjoy the Silence. Resten av bandet var for øvrig også godt påskrudde denne kvelden, og jeg angret ikke et sekund på at jeg ble konserten gjennom.

Etter endelig å ha fått litt mat i skrotten bar det tilbake på festivalområdet for årets siste headliner,Judas Priest (7,5/10). Tre år etter at de stod på samme scene på sin avskjedsturné så var de altså tilbake igjen, og med seg i bagasjen hadde de det beste albumet de har gitt ut siden Painkiller. Det eneste som kanskje kan måle seg mot årets Firepower må være Halford sitt comeback-album Angel of Retribution. Litt skuffet må det derfor være lov å være over at de ikke spilte flere låter fra det nye albumet, og spesielt det som kanskje er den beste og mest umiddelbare låten derfra, No Surrender. Men, i stedet fikk vi jo mye annet snadder i form av både Tyrant og The Ripper fra Sad Wings of Destiny, og de ikke akkurat ihjelspilte Sinner og Saints in Hell. Spesielt sistnevnte har vært på ønskelisten til mange fans i mange år, og 40 år etter utgivelsen skulle ønsket altså gå i oppfyllelse. Rob Halford låt bedre enn han har gjort på årevis, og som følge av det var han heller ikke like stasjonær på scenen lenger. Richie Faulkner har sklidd rett inn i bandet, og det virker som om han har gitt bandet en helt ny giv. Siden Glenn Tipton har trappet ned fra turnélivet grunnet Parkinson, så var det enda en ny gitarist på scenen denne gangen, Andy Sneap. Og selv om han overhodet ikke gjorde seg bort, så var det helt klart noe rart å se Priest uten noen av de to gitaristene som gjorde det unike soundet deres så kjent. Skjønt, under ekstranummerne dukket Tipton opp som ‘special guest’, og var med på Metal Gods, Breaking the Law og Living After Midnight. Men, det var et sørgelig skue å se den engang så virile gitarvirtuosoen i den forfatningen han var i nå. Det nye albumet og Faulkner/Sneap har vist oss at Priest fortsatt har en fremtid, mens Tiptons fremtoning beviser at alt har en slutt. Vi får bare håpe at både Tipton og Priest fortsatt har noen år til i seg.

Etter festivalens siste band på hovedscenen pleier man stort sett å være veldig klar for å ta kvelden, men så klarer de stort sett å sette opp ett band til etterpå som man bare MÅ ha med seg, selv om både rygg og føtter roper at nok er nok. I år var dette bandet Backyard Babies (9/10),og det var ikke snakk om at jeg gikk og la meg uten å ha fått med meg Nässjös store helter! Og kanskje var dette også den første gangen som det aller siste bandet har spilt så bra at jeg ikke stod og la mer merke til hvor mye det verket i store deler av kroppen enn musikken. Nicke Borg, Dregen & co. bød nemlig på det aller beste de har på menyen sin, og i tillegg fikk vi en helt ny uutgitt låt. Hovedvekten av låter kom fra gjennombruddsalbumet Total 13, og det var en nær perfekt setliste. Det er tydelig at Nicke og Dregen ikke kniver like mye om rampelyset lenger, og de virker å trives mye bedre på scenen sammen nå enn hva var tilfellet før de tok en fire års pause på begynnelsen av inneværende tiår. Johan Blomqvist og Peder Carlsson sørger stadig for en av skandirockens stødigste rytmeseksjoner, mens gitarsoundet til Dregen fortsatt er helt unikt, og i front spytter Nicke ut tekstene med sin velkjente småsleske engelskuttale.

Det svingte rett og slett fordømt bra av bandet denne natten, og i det den siste feedbacken la seg etter at Look At You hadde avsluttet settet, stod jeg faktisk der og ville ha mer. Så slo plutselig virkeligheten inn, og man la ut på årets siste unødvendig lange gåtur hjem. Men, vi kommer tilbake til neste år! For mer vidunderlig rock på det som fortsatt er en av de beste festivalene som finnes! Så får man bare håpe at noen av de nevnte problemene utbedres til den gang.

Vi ses i 2019, Norje!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12981]

 

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2016

Sweden Rock Festival
Sölvesborg, Sverige
8.-11. juni, 2016

 

Plakat_1800

 

Starten på festivalsommeren for mange norske metalfans er i nabolandet, og her er våre anmelderes oppsummering av noen høydepunkter fra årets Sweden Rock Festival!

Et av de største navnene på plakaten første dagen var Graham Bonnet Band (7/10), og den legendariske vokalisten startet friskt med Eyes of the World og All Night Long fra det undervurderte Rainbow-albumet Down to Earth. Bonnet har fortsatt en til tider imponerende stemme, og sammen med vitaliteten fra hans yngre bandmedlemmer ga den publikum en trivelig start på festivalen, med både Since You Been Gone og flere kjenninger fra mannens dager i både Alcatrazz og Michael Schenker Group. Litt rust var det til tider, men da bandet avsluttet med Lost in Hollywood, savnet man egentlig bare Bonnets gjennombruddslåt Only One Woman, og de fleste virket fornøyde der de enten trasket hjem for kvelden, eller bort til kveldens største scene for å få med seg Blind Guardian, som avsluttet festivalens første dag.

Dag to startet med sørstatsrockerne i Kentucky Headhunters (6/10), og det som var bandets første og hittil eneste konsert i Europa. Til tross for at de vant en Grammy for debutalbumet, er de nok for flere europeiske rockere (undertegnede inkludert) mest kjent for å være bandet som huser både faren og onkelen til Black Stone Cherry-trommis, John Fred Young. Men de var så absolutt et hyggelig nytt bekjentskap, og det må nevnes at trommeonkel Fred stod for festivalens mest imponerende kinnskjegg! Coverne av House of the Rising Sun, Cross Road Blues og Spirit in the Sky sørget også for litt publikumdeltagelse, og for at de tilkomne våknet. En trommesolo ble det også tid til, og selv om denne ikke var spesielt givende utover at den viste hvor John Fred har fått inspirasjonen til sin stikkeløse solodel fra, så er det lett å tilgi karene for en slik skjønnhetsfeil all den tid deres sørlige sjarme, smittende gode humør og blanding av sørstatsrock og country sørget for en særdeles hyggelig start på dagen.

Neste band ut var Halestorm (6/10), og til tross for at hovedscenen kanskje var i største laget for dem, slo Lzzy Hale og co. godt fra seg. Nevnte Hale har en fabelaktig stemme, og i samarbeid med en kreasjon som antagelig hadde festivalens høyeste splitt, sørget den for at hun hadde publikums fulle fokus. Låter som Love Bites (So Do I), It’s Not You og Mz. Hyde var sammen med de to avsluttende numrene, Freak Like Me og I Miss the Misery, det som ble presentert av eldre låter. De resterende syv låtene kom alle fra bandets i overkant poppete sistealbum, Into the Wild Life, men heldigvis trøkker de mer i livesetting. Med så mange “nye” låter, og begrenset spilletid, var det selvsagt en hel del man savnet fra de to foregående albumene, men alt i alt en godkjent opptreden fra amerikanerne.

Nyttårsaften la Mötley Crüe inn årene, noe som har gitt Nikki Sixx en etterlengtet mulighet til å kun konsentrere seg om Sixx:A.M. (5/10). Om denne tiden har blitt utnyttet til fulle skal være usagt, men det bandet presenterte denne dagen var i alle fall ikke særlig imponerende. Det kan godt være at bandet hadde en off-dag, men allerede på førstelåten, This is Gonna Hurt, virket James Michael å ha problemer med vokalen, noe som vedvarte det meste av konserten. Bandet har på skive en mengde knakende gode låter, dog noen av dem litt i overkant pretensiøse, men live ville det seg liksom ikke helt. Dette ble veldig godt bevist da bandet noe overraskende spilte en av de vakreste låtene det siste tiåret, nemlig Skin. Det hele låt flott med kun Michael på vokal og piano, men mot slutten av låten hadde de funnet ut at hele bandet skulle bli med, noe som ødela hele stemningen i låten og fremførelsen av den. På dette punktet var undertegnede så oppgitt at til og med en liten ting som at DJ Ashba SATT og spilte soloen, enda han spilte på en elektrisk gitar, irriterte grenseløst. Heldigvis bedret ting seg litt mot slutten, og både Stars og Life is Beautiful fikk den behandlingen de fortjener. Avslutningsvis må det også påpekes at sminken til bandet minnet om en blanding av Mötley á la Shout at the Devil, og slik de har sett ut de siste ti årene, noe som Sixx stadig påstår at han vil distansere seg mest mulig fra, og som også ga dem et litt lite heldig tilsnitt, nærmest en emo-look. Men som sagt låt avslutningen slettes ikke verst, så forhåpentligvis kan det meste andre bare tilskrives en dårlig dag på jobben.

Amerikanske Shinedown (8/10) er et av de mestselgende bandene i hjemlandet, mens de her i Norge fortsatt har til gode å oppnå noen lignende status. Svenskene derimot visste å sette pris på gutta, og det var et voksent oppmøte da de gikk på hovedscenen denne ettermiddagen. Og bandet leverte så absolutt; en variert og god setliste ble toppet med låter som Fly from the Inside, If You Only Knew, Cyanide Sweet Tooth Suicide, og ikke minst den avsluttende kvintetten. For etter at de hadde gjort seg ferdig med den middelmådige (til dem å være) singelen, Cut the Cord, fra sistealbumet, gikk de nemlig rett over til en av deres første hiter, 45, og derfra og ut serverte de rent gull. Devour fikk publikum til å hytte never, trampe takt, hoppe og synge med i en salig blanding. Second Chance er en nydelig låt, og sørget sammen med Skynyrd-coveren Simple Man for dagens største allsangøyeblikk (i alle fall frem til kveldens hovedattraksjon gikk på scenen), og funket meget bra som hvileskjær før både publikum og band ga siste rest av energi under sistelåten Sound of Madness, som må kunne sies å være en av bandets beste. Bandet har dessverre tonet ned sceneshowet noe, som en følge av at de har blitt litt mer voksne, men både vokalist Brent Smith og resten av bandet ga en særdeles solid opptreden musikalsk sett.

På den nest største scenen stod deretter svenskenes egne Graveyard (6/10) klare, og dette var vel første gangen som jeg var ørlite granne skuffet etter å ha overvært en av deres konserter. Det var absolutt ikke noe å si på fremførelsen fra bandet, og de virket selv å kose seg på scenen. Problemet var at syv av de ni første låtene var fra de siste to albumene, som også er de roligste og nær sagt kjedeligste. Ikke at låter som Slow Motion Countdown, Bying Truth og The Suits, the Law & the Uniform er dårlige låtvalg, men de første to tredjedelene av konserten led litt under det faktum at alle låtene som ble spilt ligger i det samme uforløste midtempo-landskapet. Som de har hatt for vane den siste tiden tilgodeså de også førstealbumet kun med én låt, As the Years Pass by, the Hours Bend. De fire siste låtene, som alle var fra deres beste utgivelse Hisingen Blues, sørget til gjengjeld for en uslåelig avslutning. Tittellåten, Uncomfortably Numb, Ain’t Fit to Live Here og The Siren var et firkløver som oste av energi og spilleglede, og hadde de blitt spredd litt utover i settet hadde det høyst sannsynlig vært en helt annen opplevelse.

Som det andre av dagens “Big Four”-band vartet Megadeth (5/10) opp med en helt middelmådig opptreden. En settliste bestående av ti av bandets største hits fint blandet med fem låter fra sistealbumet, Dystopia, burde ha borget for en konsert verdig en toppkarakter. Dessverre klarte aldri bandet å skape den helt store koblingen med publikum, og spesielt Dave Mustaine virket surere enn vanlig. Det er mulig han forsøkte å være morsom da han lirte av seg at bandet “vel fikk vente til Queen var ferdig med soundchecken”, fordi man kunne høre et par trommeslag fra hovedscenen mellom to låter, men det er ikke så lett å tolke når han konstant ser ut som om han har solgt det berømte smøret uten å ha fått betalt så mye som en eneste riksdaler for det. Et enda større problem er det at mannens stemmeprakt, eller mangel på sådan, ikke imponerer noen om dagen. Innimellom synger han faktisk så svakt at man nesten ikke hører stemmen hans i det hele tatt. Dette var hovedgrunnen til at selv låter som Hangar 18, She-Wolf, Sweating Bullets, Symphony of Destruction, Peace Sells og Holy Wars, ikke klarte å merkbart trekke opp helhetsinntrykket. Resten av bandet, bestående av nykommerne Kiko Loureiro på gitar og Dirk Verbeuren på trommer, samt veteranen David Ellefson gjorde en hederlig innsats, men det hjelper liksom ikke når sjefen sjøl, og midtpunktet på scenen ikke har dagen.

Et band som virkelig hadde dagen var Queen (10/10). Fra og med åpningstonene til One Vision, og til og med den siste akkorden til We Are the Champions, var det en fest uten like. Som de fleste har fått med seg så er jo den tidligere frontmannen, Freddie Mercury, ikke blant oss lenger, og i hans fravær har de to resterende medlemmene, Roger Taylor og Brian May, funnet en perfekt erstatning i den tidligere American Idol-deltageren Adam Lambert. Karen synger som en gud, men samtidig unngår han å falle for fristelsen til å overdrive med fraseringer og annet fjas, til tross for at han innehar ferdighetene til det. Han er også akkurat så flamboyant som man må være for å fronte Queen, og han passet stadig vekk på å hylle nevnte Mercury, og var svært så takknemlig over bare det å få spille disse legendariske låtene med disse levende legendene. Selv om det alltid vil være låter man savner når bandet har en så enorm katalog å plukke fra som det Queen har, var konserten en hitparade uten sidestykke, og allsangen runget på absolutt hver eneste en av låtene. Eller hva sies om Hammer to Fall, Seven Seas of Rhye, Stone Cold Crazy, og discohiten Another One Bites the Dust? Før det var tid for å hylle brede romper i Fat Bottomed Girls, og etter nok et knippe godlåter var det Brian May sin tur. Gitarhelten tok med sin akustiske gitar til midten av scenen og fremførte Love of My Life i duett med publikum, og når Freddie dukket opp på storskjermen for å synge siste refrenget, var det bare ett av mange gåsehudøyeblikk denne kvelden. A Kind of Magic tok Roger Taylor seg av, og etter dette var det klart for trommeduell mellom ham og sønnen, The Darkness-trommis Rufus, som fungerer som bandets perkusjonist. En ny hitrekke bestående av Under Pressure, Crazy Little Thing Called Love, I Want to Break Free og I Want it All ble avbrutt av Brian Mays gitarsololåt, Last Horizon, før det var tid for sjarmøretappen. Først fikk vi litt renspikket rock & roll med Tie Your Mother Down, så tidenes allsangkor på hvem annen…? Bohemian Rhapsody! Her dukket også Freddie opp igjen på skjermen, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det var et og annet vått øye under denne seansen også. Hovedsettet ble så avsluttet med det som er selve opptaksprøven i synkronklapping, nemlig Radio Ga Ga. Det var ikke helt Wembley-takter over Sweden Rock-publikummet, men allikevel godkjent. Etter en kort pause kom bandet på scenen igjen for de sedvanlige to avslutningslåtene, We Will Rock You og We Are the Champions, Lambert nå ikledd en leopardmønstret jakke i gull, og med en krone en dronning verdig. Og, i det konfettien regnet ned på publikum til tonene av God Save the Queen, var det bare å konstatere at Queen i dette formatet er så utrolig mye bedre enn ikke noe Queen i det hele tatt!

Det har aldri skjedd at undertegnede har gitt full pott til en konsertopptreden, men King Diamond (10/10) på Sweden Rock Festival fortjener virkelig en solid tier. Bandets andre album i rekken, Abigail, skulle her bli fremført i sin helhet, og i motsetning til andre band som kjører samme konsept med å spille hele skiver på konserter, valgte King Diamond å først gjøre unna settets andre låter, for så å avslutte med Abigail fra start til slutt. Introen Out From the Asylum og Welcome Home fra Them åpner showet, før Sleepless Nights, Halloween og Eye of the Witch tar over – og med det er alle de fem første albumene representert i settet. King Diamond selv, som i disse dager fyller 60 år, er i bedre form enn noensinne, og det er en fryd å se og høre mannen opptre igjen. Falsetten sitter som bare rakker’n – å kutte røyken etter hjerteinfarktet i 2010 har tydeligvis gjort underverker for stemmen. Den klassiske sminken er også lagt for anledningen – til og med barten er tilbake! Før vi går løs på hele Abigail, må vi naturligvis innom et par obligatoriske Mercyful Fate-låter, nemlig Melissa og Come to the Sabbath. Førstnevnte er et overraskende, men desto mer gledelig valg, og er ikke blitt spilt live av King Diamond (som band) tidligere, inntil den ble med i settet på denne turneen. Total gåsehud! Det har omtrent gått sport i å fremføre album i sin helhet live, men sjelden har det vel passet bedre enn med konseptalbumet Abigail. Fra første tone i introen Funeral til avslutningslåta Black Horsemen, kommer høydepunktene som perler på en snor i historien om Abigail i det hjemsøkte herskapshuset. Andy La Rocque og Mike Wead briljerer på gitarene på hver sin side av scenen, mens rytmeseksjonen i form av bassist Pontus Egberg og trommis Matt Thompson utgjør en god duo som kompletterer det hele. Det er bare å ta av seg (floss)hatten for King Diamond anno 2016, og det er nå på tide at det norske publikummet igjen får audiens hos kongen. (Mari Thune)

Etter et par låter med den gamle Deep Purple-helten Glenn Hughes, var det på tide å bevege seg bort til teltet som huset festivalens minste scene, for å se de canadiske rockerne i Monster Truck (7/10). Bandet hadde da de startet som mål å lage hard rock med Hammondorgel, som det gikk an å drikke øl til, og det har de så absolutt klart med sine to feiende flotte EP’er, og to dertil flotte album. Det skulle vise seg at musikken deres funker veldig godt live også, selv om stemningen ikke stod helt i taket. Dette skyldes nok en blanding av at publikum ikke kjente materialet så godt på forhånd, og at bandet droppet flere av de eldre godlåtene deres til fordel for promotering av det nyeste albumet, Sittin’ Heavy. Hele åtte av albumets elleve låter ble fremført, og selv om vi også fikk Righteous Smoke, Sweet Mountain River og The Lion, kunne godt et par av de nye låtene ha blitt byttet ut for å få litt mer variasjon, da det til tider ble litt ensformig. Men, Jon Harvey vrenger både sjel og stemme i sin vokalfremførelse, mens gitarist Jeremy Widerman har et energinivå på høyde med Dango fra Truckfighters, og på de nevnte låtene, åpningen Don’t Tell Me How to Live, sørstatsflørten For the People, og New Soul rocker bandet høyt der oppe med de beste av dem.

For å jevne ut det faktum at Uncle Acid & The Deadbeats (6/10) spilte midt på lyse dagen, sørget værgudene for at det var grått og trist, og litt duskregn i det engelskmennene gikk på scenen. Problemet var at vinden som også fulgte med, tidvis blåste bort litt av den (til tross for at den er dobbel) tynne vokalen til bandet. Samtidig så slet de litt med å få publikum over på sin side også, og det var en heller tafatt og stillestående gjeng som bevitnet opptreden deres. Når det er sagt, så var det i det minste en gjeng helt forrest som tok av i det bandet rullet ut fete låter som Mind Crawler, 13 Candles, I’ll Cut You Down og Vampire Circus. Man har definitivt sett bandet bedre før, men med tanke på settingen så får de så absolutt godkjent for innsatsen.

Et av festivalens høydepunkter var det The Temperance Movement (9/10) som stod for. Det så veldig glissent ut på festivalens nest minste scene bare minutter før bandet gikk på, men det fylte seg kjapt opp i det bandet startet, og en del kom nok bort på grunn av hva de hørte i det de gikk forbi også. Gutta så ut til å storkose seg på scenen, og vokalist Phil Campbell fikk med publikum i både sang og dans kun i form av sin egen fremføring og utstråling. Det første høydepunktet var Midnight Black med sitt tempo og groove, som nesten gjorde det umulig å stå stille, i den grad man skulle ha ønske om det. Etter tittellåten fra sistealbumet, White Bear, var det tid for konsertens fineste øyeblikk da Campbell virkelig fikk mulighet til å vrenge sjelen under låten Pride. Modern Massacre fikk kjapt pulsen tilbake hos publikum, og et par låter senere tok det virkelig av med tospannet Only Friend og Take it Back. Publikum hoppet og danset, smilte om kapp med bandet, og til og med de som aldri hadde sett eller hørt om bandet før sang med på allsangdelene. Bandet virket oppriktig takknemlige, og holdt et fast grep om publikum også under sistelåten Ain’t No Telling. Bandet har alltid imponert med å holde et høyt nivå på sine konserter, men dette må være en av de beste opptredende jeg har sett med dem.

For undertegnede var et av festivalens på forhånd største høydepunkter, og dermed også i etterkant en av de største skuffelsene, gjenforeningen av The Hellacopters (7/10). Denne skuffelsen faller vel kanskje litt på sin egen urimelighet, all den tid jeg visste på forhånd hva vi kom til å få. Nemlig en gjenforening av det bandet som ga ut de to første albumene, Supershitty to the Max! og Payin’ the Dues. Det ble også veldig tidlig gjort klart at dette handlet om en hyllest til førstnevnte album som i år fyller 20 år. I og med at jeg foretrekker Robert “Strängen” Dahlqvist-utgaven av The Hellacopters, synes Dregen er best i Backyard Babies, og at de to første albumene er bandets svakeste, så burde jeg strengt tatt hatt nok informasjon på forhånd til å ikke bli skuffet. Og bandet gjorde så absolutt sitt beste for å bevise det motsatte, og det var et unektelig emosjonelt øyeblikk i det Nicke, Dregen, Boba Fett, Robban og Kenny stod sammen på scenen igjen, og dro det hele i gang med Born Broke. Setlisten bestod av Supershitty to the Max! i sin helhet, i tillegg til fire B-sider fra de tidligste singlene, og den “nye” låten My Mephistophelean Creed. Det som gjorde det hele litt spennende var at de stokket om på rekkefølgen på låtene, i stedet for å spille albumet fra start til slutt som så mange gjør i lignende settinger. Man kunne også se at gutta koste seg på scenen, dynamikken mellom Nicke og Dregen funket meget godt, Boba Fett utstrålte definisjonen av kulhet, Kenny Håkansson trakterte bassen på den nonchalante måten som bare han kan, mens Robban som vanlig jobbet ræva av seg bak trommene. Denne gangen fikk han også slippe til som vokalist på Such a Blast. Det definitive høydepunktet kom med avslutningen, ekstranummeret (Gotta Get Some Action) Now!, og i etterkant må jeg vel kanskje innrømme at jeg er mer skuffet over meg selv enn bandet.

Til forskjell fra The Hellacopters som hadde reunion, var fredagens siste band, Twisted Sister (9/10), ute på sin siste reis. Og, de gjorde alt de kunne for at vi skal savne dem etter de har pakket sammen for godt. Med en setliste fullstappet med godbiter, et spillesugent band (hvor Mike Portnoy gjorde en suveren jobb som stand-in for avdøde A.J. Pero), og en Dee Snider som fortsatt er i imponerende god form, så kunne det ikke gå galt. Ikke minst så har Snider, i motsetning til flere andre fra hans generasjon, fortsatt stemmen i behold, og synger som om det fortsatt skulle vært 1984. Det hele startet på sedvanlig vis med What You Don’t Know (Sure Can Hurt You) og The Kids Are Back, mens vi fikk en herlig tung versjon av Burn in Hell allerede som tredjelåt. Dee lovet så publikum et par låter som det var sjelden de spilte, før de fyrte av med Destroyer og Like a Knife in the Back. Så var det publikum sin tur til å lufte drøvlene under You Can’t Stop Rock ‘N’ Roll, før det var tid for et av kveldens høydepunkter, nemlig The Fire Still Burns. Denne låten har siden gjenforeningen i 2003 seilt opp til å bli en av bandets kjenningslåter, og live er det få som topper den, noe som også var tilfelle denne kvelden.

The Price ble naturlig nok dedisert til A.J. Pero, og etter We’re Not Gonna Take It tok Snider seg en liten pause for en god gammeldags svensk fika. Dette satte selvsagt publikum stor pris på, og etter at han hadde sølt halve kaffen utover scenen, kom også hans “fika-boy” frem med Dees “fika-towel” til stor applaus. Til slutt gikk bandet tilbake til røttene med en låt som de alltid avsluttet med da de spilte klubbscenen i New York på 70-tallet, nemlig deres versjon av Rolling Stones’ It’s Only Rock ‘N’ Roll (But I Like It). Etter dette var det meningen de skulle tatt den vante turen av scenen, men Snider vinket karene tilbake før de rakk å runde Marshall-ampene sine, og ga publikum i oppgave å rope “Twisted Sister, come out and play”, i stedet for å spille av den vante introtapen til nettopp Come Out and Play. Som nest siste låt var det virkelig klart for en sjeldenhet da Dee manet publikum til å Tear it Loose, i det som bare var bandets åttende fremførelse av denne siden nevnte gjenforening. Helt til slutt var det selvsagt tid for å hylle fansen med S.M.F., og da bandet etterpå stod der og tok imot ovasjonene fra publikum, var det helt klart trist å tenke på at dette var siste gangen man skulle få se denne herlige gjengen sammen på en scene.

Mike Portnoy spilte trommer i fredagens siste band, så da var det jo bare passende at han spilte trommer i lørdagens første også. Sammen med Billy Sheehan (Mr. Big) på bass, og Ritchie Kotzen på gitar og vokal, har han dannet supergruppen The Winery Dogs (6/10), og etter fredagens utblåsning med Twisted Sister, var det nå klart for en litt mer progressiv variant. Bandet er ute med sitt andre album, og setlisten var rettferdig fordelt med fem låter fra hvert album. Høydepunktene var også fordelt med en låt til hvert album, nemlig tittellåten Hot Streak fra det siste, og Time Machine fra det selvtitulerte førstealbumet. For selv om alle tre gjorde en strålende innsats, ble det klart ganske tidlig at bandet ville passet bedre på en mindre scene, samtidig som låtene til tider kan bli litt like og dermed kjedelige. For med tre slike virtuoser i bandet, er det de tekniske finessene som står i høysetet, noe melodiene ofte lider litt under.

En annen kar som stod på scenen for andre dag på rad, var Nicke Andersson. Denne gangen var det tid for hans dagsjobb, nemlig Imperial State Electric (8/10). Og det så faktisk ut som om han koste seg enda mer nå enn dagen før, smilet satt løsere og det samme gjorde den tørre humoren. Bandet har i løpet av fire album fått en ganske fet katalog å plukke låter fra, og nesten uansett hva de hadde valgt hadde blitt bra, men noen høydepunkter skilte seg allikevel ut. Uh Huh og A Holiday From My Vacation var to av disse, mens et annet var Throwing Stones, der Dregen nok en gang stilte opp som Anderssons rekkekamerat. Kiwien Dolph de Borst overlot som vanlig bassen til gitarist Tobias Egge når det var tid for å ta over vokalen på Reptile Brain, og som vanlig gjennomførte han med en smittende energi. Enda mer stemning ble det blant publikum da Egge kjørte introen til KISS Black Diamond som intro til I’ll Let You Down, og da bandet snek inn en liten bit av alle gitarsoloers mor, Free Bird, under Redemption’s Gone. Andersson og hans kumpaner er generelt glade i coverlåter, noe de beviste ved å avslutte konserten med to forrykende versjoner av Creedence sin Fortunate Son, og Steppenwolfs Born to be Wild. To låter som for lengst burde vært oppbrukt og ihjeltygget, men jammen klarte ikke bandet å blåse nytt liv i disse også. Så selv om The Hellacopters har ymtet frempå at de kan være interessert i flere spillejobber, har jeg et innstendig ønske til Nicke Andersson: Don’t quit your dayjob!

Det tredje og siste “Big Four”-bandet som opptrådte på årets festival, var de evigunge gutta i Anthrax (7/10). De kom på scenen som en uniformert enhet, med like skjorter, og startet det hele med åpningslåten, You Gotta Believe, fra årets suverene skive For All Kings. Og det eneste som hindret hele plassen foran scenen fra å bli en stor moshpit, var nok det faktum at det var festivalens siste dag og for mange det siste bandet. Det var i alle fall ikke bandet selv sin skyld, der de fortsatte med trioen Got the Time, Caught in a Mosh og Madhouse. Vokalist Joey Belladonna har til tider noen snodige fakter, men både han og gitarist Scott Ian hadde hele tiden meget god kontakt med publikum. Belladonna forsynte seg også så grovt av plektrene på mikrofonstativet til Jonathan Donais for å kaste til publikum, at “nykomlingen” vel måtte spille mer eller mindre hele konserten med samme plekter. Etter en liten transportetappe av et midtparti, våknet både band og publikum til live igjen med Trust-coveren Antisocial, sistesingelen Breathing Lightning og den alltid eminente Indians. Elleve låter føltes kanskje litt i snaueste laget, og kanskje hadde man kunne fått trøkt inn en låt eller to til om Belladonna hadde droppet noen av forsøkene sine på å få med publikum på allsang (du er ingen Freddie Mercury, Joey), men alt i alt var det en fornøyelig affære.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen, Mari Thune (King Diamond)
Foto: Terje Dokken

 

Onsdag:
[espro-slider id=5607]

Torsdag:
[espro-slider id=5664]

Fredag:
[espro-slider id=5725]

Lørdag:
[espro-slider id=5807]

 

 

Liveanmeldelser

Bildespesial! Sweden Rock Festival 2015

Poster_final_crop

Metal Hammer Norway var som vanlig godt representert på Nordens største metallfestival. Som et bilag til vår dekning i bladet, bringer vi her en Mega Bildespesial fra årets utgave av Sweden Rock Festival. (Klikk på bilde for større visning).

Alle bilder: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Onsdag:

[espro-slider id=3174]

Torsdag:

[espro-slider id=3260]

Fredag:

[espro-slider id=3319]

Lørdag:

[espro-slider id=3400]

 

Sweden Rock hjemmeside

Sweden Rock Facebook