Superlynx
Electric Temple
Dark Essence Records

Det blir for enkelt å bare kalle Superlynx doom. Ikke at det er helt feil, så langt derifra, men like fullt litt i overkant lettvint. For på sitt tredje album, Electric Temple, utviser den Oslobaserte trioen en nyanserikdom der det dystre og mørke får følge av en mengde nye kulører, som riktignok i hovedsak befinner seg i den dunkle delen av fargespekteret, men der langt fra alt er svart som en måneløs vinternatt. Og med det sagt, kan jeg berolige alle som har forelsket seg i det varme, psykedeliske og smått hypnotisk drømmende soundet fra bandets to foregående album med at dette på ingen måte er et album som kommer til å skremme eller fremmedgjøre noen av dere. Fra de første tonene av Rising Flame er det åpenbart at Superlynx først og fremst har bestemt seg for å finslipe alle de elementene som har utgjort deres identitet og nå bestemt seg for å perfeksjonere disse. Det er seigt og saktegående, i aller beste forstand, og bandets varme lydbilde er en fryd å høre på, der det nikkes litt til Black Sabbath her og litt til Sacrilege der, uten å kopiere noen av de to. En av bandets styrker er hvordan de vet å gi musikken massevis av luft, slik at alle instrumenter trer like kraftig og tydelig frem. Dette inkluderer den nydelige stemmen til Pia Isaksen, som det sikkert kunne vært fristende å skru mye lengre fram i miksen, men som får lov til å være et “instrument”, og på den måten blir enda mer virkningsfull.

Musikalsk er det mange detaljer som trer fram underveis, fra de orientalsk pregede skalaene som stadig blir benyttet til litt ekstra koring på enkelte av låtene, som den vidunderlige Moonbather. Mot slutten av tittelsporet er bandet freidige nok til å ta tempoet opp noen hakk, og det er ikke fritt for at man kan høre at bandet koser seg litt ekstra når de kan leke seg på den måten. Apocalypse får også litt ekstra øs underveis, med herlig – nesten jazzete – tromming fra Teigen og forrykende gitar fra Daniel Bakken, og slike øyeblikk er med på å gi albumet noen ekstra doser med dynamikk. Den litt ekstra buldrete bassen til Isaksen som åpner Returning Light kiler passe godt i ryggmargen og på Laws of Nature får vi et helt vanvittig flott midtparti der Bakken fremkaller gåsehud over absolutt hele kroppen! Mot slutten av albumet får vi noen overraskelser, i form av en slags låt-trilogi som begynner med Then You Move, der gitar, trommer og bass suppleres med et passe dramatisk og særdeles mørkeblått piano, i tillegg til at det meste av vokalen trakteres av Ole Teigen. Resultatet er en herlig rock noir-aktig låt, som nesten bringer litt Nick Cave-feeling uten at det bryter med stemningen. Siren Sing følger på, med Ole alene på piano og vokal (samt litt illevarslende feedback i bakgrunnen), og til slutt kommer den glimrende May, med vokal fra både Pia og Ole og en oppbygging underveis fra noe litt sørstats-gotisk lydende til det som kunne blitt et realt crescendo, men som stopper uten at bandet faller for fristelsen til å la det flyte helt ut i ren harving og støy. Selv hadde jeg ikke hatt noe imot akkurat det, men det er samtidig en fryd hvordan de heller velger å holde seg innenfor sine egne valgte rammer og dermed ender opp med et album som blir en helhetlig reise og ikke bare et knippe låter. Utvilsomt bandets beste utgivelse så langt, og et album som bærer bud om mye mer spennende i framtiden! (9,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård