Stikkordarkiv: steel panther

Tons of Rock 2022 – Dag 2

Tons of Rock Festival
Ekerbergsletta, Oslo
Fredag 24. juni, 2022

 

 

FREDAG

På andre festivaldag steiker sola kanskje enda litt varmere enn torsdagen, og er det et band som funker perfekt i sol og hete, er det våre danske venner i D-A-D (8/10). De fyrer løs med Riskin’ It All, og derfra leveres det en aldri så liten hitparade der det ene høydepunktet avløses av det neste. Det er selvsagt en aldri så liten skandale at dette bandet avspises med bare 40 minutter, men i løpet av sin tilmålte tid er de innom både de fleste åpenbare klassikerne, en symbolsk låt fra den tross alt glimrende sisteskiva A Prayer for the Loud og til og med et dykk tilbake til 35 den år gamle favoritten I Won’t Cut My Hair, der enkelte i publikum synger stoltere med på refrenget enn andre, av åpenbare grunner. Bandet har alltid vært suverene entertainere med en teft – nei, et INSTINKT – for catchy låter som bare er perfekte for allsang, og deres herlige humor er stort sett det perfekte krydderet underveis. Med såpass lite tid tildelt kunne de dog ha droppet den litt langtekkelige sketsj-sekvensen underveis, og heller presset inn en ekstra låt, og det er ikke til å komme fra at en D-A-D-konsert uten verken Laugh ‘n’ a ½ eller It’s After Dark føles direkte amputert, men det er umulig å være misfornøyd med de låtene vi faktisk får, så vi får heller håpe at de ikke drøyer for lenge med å komme tilbake til Norge som headlinere.

Gaahl’s Wyrd (8/10) steppet inn for sykdomstrufne Katatonia på årets Tons of Rock. En erstatning til glede for mange, men langt fra “like for like” for å si det mildt. Med tanke på at Katatonia mistet en del metalfans med stilskiftet sitt fra death/doom til mer tradisjonell heavy metal, var det nok uansett en del som trakk på skuldrene over avlysningen. Det er jo særdeles sporty gjort av Gaahl’s Wyrd å stille på meget kort varsel, og vokalist Kristian Espedal var tydeligvis “in the mood”, for dette var gøy! Flere låter fra GastiR-albumet ble spilt samt noen gamle låter av både Gorgoroth, God Seed og Trelldom (“la oss dra tilbake til 90-tallet,” som det ble utropt fra scenen). Nå trenger vi bare ny fullengder fra en av norsk black metals største innovatører!

Et band som er minst like godt kjent for sine humoristiske innslag som for musikken sin, er Steel Panther (6/10). De har spilt såpass mye i Norge at de forlengst har blitt en av de helt store publikumsdragerne, både på festival og på egenhånd. Og at de er særdeles dyktige musikere med en rekke catchy låter, er det heller ingen tvil om. Når de i tillegg leverer et stykke herlig publikumsfrieri i form av riffet til TNT-klassikeren 10,000 Lovers (In One) midtveis i konserten, er det ingenting å si på stemningen på sletta. Men det er nå slik at selv verdens morsomste vits mister litt av effekten når den blir fortalt for mange ganger, og en del av bandets humor har på ingen måte tålt tidens tann. En låt som Asian Hooker var strengt tatt pinlig allerede i 2009 da den var ny, og har ingenting på en settliste å gjøre i 2022. Det er selvsagt ingen som ønsker at Steel Panther skal bli politisk korrekte, men det er noe vanvittig lite spontant over dette bandet nå, og selv om de gjør minst like mye narr av seg selv som noe annet, er det ikke nok lenger. Community Property er og blir både festlig og fengende, men nå er det på tide å skrive nytt materiale – både når det gjelder låter og festligheter. Og ikke si det til ham, men vi savner definitivt Lexxi Foxx!

Det er ikke alltid festivalens beste konserter eller mest interessante band plasseres på hovedscenen, og i dag er dette litt ekstra sant. Ikke minst når vi nok en gang tar turen til Vampire Stage for å overvære en total triumf fra bandet som de siste årene endelig ser ut til å få den oppmerksomheten og respekten de lenge har fortjent fra mer enn en hard kjerne, nemlig Backstreet Girls (9,5/10). Den mottagelsen bandet får da de entrer scenen, er verdig en headliner på hovedscenen, og glisene til nasjonens fire favorittrockere vitner om et band som AL-DE-RI står i fare for å bli blaserte eller lei av det de driver med. De er da også et av landets mest hardtarbeidende band, og stiller på scenen såpass godt innkjørte etter å ha turnert mer enn de fleste andre norske band etter at det ble lov å gjøre konserter igjen at ingen – aller minst de selv – behøver å være bekymret for at dette skal bli noe annet enn så fett at det er til å legge på seg av. Dette er åpenbart ikke et sted for de som foretrekker nymotens metall, depressiv doom eller VM i takt- og temposkifter, men vi er faktisk på Tons of Rock, og om det er ett band som faktisk leverer tonnevis av ROCK, så er det Backstreet Girls. Og her ruller de ut slager etter slager med en autoritet og lekenhet som ikke matches av et eneste band i vårt langstrakte land, og nytt som gammelt treffer blink. Det er en fryd å konstatere at låter som Goat og Rollin’ With the Stones fra bandets par siste skiver får en like entusiastisk mottakelse som Gimme Just a Second eller Awright, Awright, Awright, og selv om både publikum og band ønsket at konserten skulle fortsette, er det ingen misfornøyde fjes å se når bandet har levert en soleklar søknad om å få returnere til festivalen på nettopp hovedscenen.

Et av Norges mest kommersielt vellykkede band spilte så foran en stappfull hovedscene denne fredagen i solsteken. Vanligvis vil de fleste konsertgjengere være enige i at de hardere delene av Tons of Rock-programmet passer bedre i teltet (eller i mørket på Rockefeller), men Dimmu Borgir (3/10) har såpass mange fans og et teatralsk uttrykk som gjør seg på den største scenen. Bandet hadde heldigvis med seg Agnete Kjølsrud fra Djerv som gjestevokalist på sangen Gateways, og for en vokalist hun er! En av de råeste rock/metal-damene vi har i Norge (verden?!), og hennes tilstedeværelse sikrer bandet bedre karakter enn de ellers fortjener. For dessverre var dette skrale saker. Var bandet slitne etter en fuktig kveld på Tons dagen før? Det hele virket direkte uinspirert, var dette bare en transportetappe? Nå i år er det 25 år siden bandets glimrende Enthrone Darkness Triumphant-album ble utgitt, men som vanlig får vi bare servert Mourning Palace derfra helt til slutt. Vokalen til frontfigur Shagrath har dessverre degenerert såpass at de strengt tatt burde ta en Maiden, og finne noen andre til å growle skikkelig (tør vi foreslå Tatiana Shmailyuk fra Jinjer?).

Hvis du mener at rock handler om glede, trenger du ikke å se lenger enn til The Darkness (7,5/10). Bandet blir stadig vekk forsøkt avskrevet som både tøyseband og one hit wonder, og selv om det siste nok ikke er fullstendig ufortjent, er det første definitivt total skivebom. For her snakker vi nok en gang om et band av den typen en festival trenger, nemlig et som perfekt balanserer kombinasjonen underholdning og herlig livsbejaende rock i fri utfoldelse. De baserer klokelig nok hovedtyngden av settet sitt på debutalbumet Permission to Land, og velger å toppa heile driden med å invitere hele Steel Panther ut på scenen for å gjøre vidunderlige I Believe in a Thing Called Love til en enda større fest enn den allerede er, og samtidig øke underholdningsverdien til begge band. Bandet har definitivt til gode å matche førsteskiva, og dermed er det noen av de nyere låtene som faller litt igjennom, men på en scene der de ikke trenger å ta slike hensyn er alt bare trivelig.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 2:

[espro-slider id=15548]

 

Steel Panther @ Sentrum Scene

Steel Panther
Sentrum Scene, Oslo
01.02.2018

 

Rockerne fra LA har vakt nesten like stor oppmerksomhet for sine ville opptredener som for selve musikken. Nå er de tilbake til glede for en stappfull Sentrum Scene.

Bland sammen hårspray (nok til å ødelegge ozonlaget en gang for alle), tights med dyreprint, en god dose stereotypi og Sunset Blvd. anno ’88, og du får bandet Steel Panther: En parodi på 80-tallets hårmetall som er like ironisk som den er seriøs. Denne setningen oppsummerer ganske nøyaktig hva Steel Panther (8/10) er og gjør.

Jeg fikk ikke med meg om konserten solgte ut eller ei, men det var i alle fall trangt om plassen på Sentrum Scene i kveld. Folk ikledd neontights, svære parykker og annet glam-tilbehør – såkalte ”Fanthers” – var selvfølgelig også å se her denne gangen.

En settliste fylt med titler som Asian Hooker, Gloryhole og Goin’ in the Backdoor kan få en til å rynke litt på nesa, men musikalsk sett er dette sykt tight, og Michael Starr sin stemme er på topp gjennom hele gigen. Bandet er i storform, og til tross for tekstene, er låter som Eyes of a Panther allsangvennlige og gjør 80-tallets gamle helter grønne av misunnelse.

Etter et par låter prøver bassisten seg på litt norsk og forteller at han ”elsker Norge” fordi damene her er lette på tråden. Etter denne påstanden takker han pent for at publikum valgte å gjeste konserten deres, til tross for at Arch Enemy spilte samtidig like rundt hjørnet. Deretter blir det dessverre en altfor lang seanse med komikk før de begynner å spille igjen. Så var det på tide med gitarsolo, og den utfører Satchel med glans!

Senere blir en jente tatt opp på scenen og får sitte på en krakk midt i blant bandet mens de fremfører Weenie Ride. Til alle sin overraskelse synger hun ivrig med og kan teksten på hele låta. Så kommer vi til 17 Girls in a Row, hvor de 17 mest lær- og nettingkledde jentenei lokalet blir tatt opp på scenen for å, tja…danse? De holder strippeklubb-vibbene gående et par låter til før de blir eskortert ned igjen fra scenen.

Når Steel Panther spiller 15 låter i løpet av over to timer, er det klart at det blir rom for tull og moro, men det ble i overkant mange oppfordringer om å vise frem brystpartiet, for å si det mildt. Mange hadde nok forlatt Sentrum Scene denne torsdagen om de ikke var kjent med hypen deres, men det så heldigvis ut som folk visste at det måtte tas med en liten (stor?) klype salt.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

Steel Panther Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, 2018 Lower the Bar Tour

 

Steel Panther @ Sentrum Scene

Steel Panther
Sentrum Scene, Oslo
18.09.2016

 

Amerikanerne viste at bak alt tøyset ligger det et godt stykke håndverk.

Steel Panther

At Steel Panther (8/10) er et parodiband er vel noe de fleste enes om. Men selv om de ganske så korrekt blir sett på som et humorband, vil ikke det si at de ikke kan sitt fag. Bandet låter nemlig tightere enn en jomfrus bakende, for å holde sjargongen i samme gata hvor bandet som oftest holder til, og melodiene er særdeles fengende. Både vokalen til Michael Starr og gitarspillet til Satchel er av spesielt høyt kaliber der de ligger meget tett opptil hva som leveres på albumene. At de allikevel ikke er alles kopp te har jeg ingen problemer med å forstå; ikke alle liker humor i sin kopp, og noen synes at de drar det litt vel langt og blir for barnslige. Personlig er jeg en ung gutt fanget i en stadig eldre kropp, og synes humoren deres virker oppfriskende blant alle andre seriøse aktører, og så derfor med stor glede frem til denne konserten.

Steel Panther

Etter at mørket senket seg inne på Sentrum Scene til tonene av Kiss I Love it Loud, kom de fire glam-metallerne løpende på scenen og fyrte i gang med Eyes of a Panther. Det første som slo meg var dog det totale fraværet av forsterkere på scenen, ikke en eneste Marshall-stack var å se. Muligens var de stablet bak teppet som hang ned fra trommepodiet, uansett gjorde det at scenen virket veldig tom. Samtidig sørget jo dette for at gutta hadde enda mere plass å leke seg på, og ikke minst at roadien som til stadighet måtte på scenen for å spraye håret til trommis Stix Zadinia, hadde lett tilgang for å gjøre så.

Steel Panther

Bandet fulgte på med Just Like Tiger Woods og Party Like Tomorrow Is the End of the World, før bandintroduksjonen stod for det første stand-up-innslaget. Publikum var også av det særs entusiastiske slaget, og antagelig det beste jeg har sett på en norsk Steel Panther-konsert. Hitene Asian Hooker og Turn Out the Lights fra førstealbumet var neste på listen, etterfulgt av Let Me Cum In fra det allerede to år gamle albumet All You Can Eat. Deretter var det klart for nok en pustepause, denne gangen i form av Satchels gitarsolo, en solo som var en av de bedre undertegnede hadde sett på lang tid. Etter å ha varmet opp med litt lettere shredding, tok han plass bak trommene med en fot på basstrommepedalen og ledet publikum an i en serie med introer til kjente og kjære metal-klassikere. Samtidig som han fikk vist sin dyktighet, var det en solo som aldri ble kjedelig, slik de har en tendens til å bli så fort man bikker et par minutter, og den var ufattelig mer givende enn en hvor gitaristen forsøker å imponere med hvor mange trillioner toner han klarer å lire av seg i minuttet.

Steel Panther

Resten av bandet kom på scenen for It Won’t Suck Itself, før de alle kom frem på scenekanten og gjorde en akustisk versjon av She’s on the Rag. Før de startet låten spøkte de med at synthen deres hadde forsvunnet på reisen, og at trommis Stix derfor måtte spille partiet på en app på sin splitter nye iPhone, som nevnte roadie fikk æren av holde. Bandet forble på scenekanten, og hentet opp en jente som fikk sitte på en krakk midt i blant dem mens de sang Girl From Oklahoma, men selvsagt ikke før hun hadde vist frem brystpartiet, som for øvrig hang halvveis ut av toppen før hun nådde scenen. Alene med karene fikk hun ikke være lenge, for allerede før neste låt hentet de opp 16 jenter til på scenen. Og etter enda litt mer puppefremvisning satte de i gang med…nettopp; 17 Girls in a Row. Jentene ble på scenen tre låter til, og satte sin farge på både Gloryhole, Community Property og Death to All But Metal.

Steel Panther

Etter at sistnevnte låt tonet ut, forsvant bandet, i likhet med jentene, av scenen for den obligatoriske ekstranummerpausen, før de som seg hør og bør dukket opp igjen, fortsatt med litt sprut igjen. Denne ble brukt på Fat Girl (Thar She Blows) og den ultimate 80-talls pastisjen Party All Day (Fuck All Night). Allsangen som hadde runget hele kvelden, nådde sitt klimaks under sistnevnte (kanskje i konkurranse med Community Property), en sang som tydeligere enn noen annen beviser hva Steel Panther handler om. Og her passer det vel å dra frem den gamle floskelen om å le med og ikke av, for Steel Panther elsker virkelig musikken de parodierer. En musikkstil som vel strengt tatt ikke var stort lenger enn et kjønnshår unna å være en parodi på seg selv, med all sin ekstravaganse. Og akkurat denne kvelden var vi mange som storkoste oss og lo med.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

[ klikk for større bildevisning ]

[espro-slider id=6498]

 

Steel Panther Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway, European Tour 2016