Spidergawd
Rockefeller, Oslo
23.02.2019
Norges, for tiden, kanskje beste rockeband overbeviste et nær fullsatt Rockefeller.
Med et nytt medlem i familien var det et mer lekent Spidergawd (8/10) vi fikk se enn på veldig lenge. Til å dele gitarjobben hadde nemlig Per Borten fått med seg Brynjar Takle Ohr, fra bl.a. El Cuero og Ikke Bare Bare Egil Band Band, og det skulle vise seg at de to lekte særdeles godt sammen. Takle Ohr sitt bidrag frigjorde dermed både Borten og saksofonist Rolf Martin Snustad på flere av låtene, noe som med noen få unntak kledde bandet meget godt.
Med to ladde gitarstativ og tilhørende forsterkere stående på podiet bak trommene til Kenneth Kapstad, og et band som er så lite selvhøytidelige at de foretok siste linjesjekken selv, så var det for øvrig ingen godt bevart hemmelighet at han skulle være med. Eller man kunne rett og slett ha lest forhåndsinfoen og/eller anmeldelsene av de tidligere konsertene på turnéen. Selv ville jeg for en gangs skyld vite minst mulig på forhånd, og holdt meg således unna alt av skriblerier om bandet før konserten.
Etter å ha spilt KISS over høyttaleranlegget i hele pausen før bandet gikk på scenen (noe sier meg at lydmann Nicolaysen, en av Norges største KISS-entusiaster, kan ha hatt en finger med i spillet her), var det bare passende at Knights of C.G.R. var førstelåt ut. Riffet i låten ligger nemlig særdeles tett opptil det fra de maskerte heltene sin Makin’ Love, men har blitt justert på akkurat nok til at det kan ses på som en hyllest i stedet for et tyveri. Vokalen til Borten virket litt lav allerede fra start, men låtens gitarsolo utført i “twin attack”-stil av herrene Borten og Takle Ohr bare var første prov på hva vi hadde i vente.
Etter Ritual Supernatural, som også stammer fra deres nyutgitte femtealbum, hoppet vi litt tilbake i tid, til den kanskje beste låten fra tredjealbummet, El Corazon del Sol. Med et enormt driv, og et fengende refreng, er den som de fleste av komposisjonene deres av slikt kaliber at man ikke klarer å gjøre annet enn å bare smile og nyte musikken. Debutalbumet ble oversett denne kvelden, men katalogen er altså så gjennomført bra, at foruten en eventuell mangel på personlige favoritter, skal det godt gjøres å klage på noen av setlistene deres rent kvalitetsmessig.
Som vanlig veksler bandet på å ta seg av vokaloppgavene, og bassist Hallvard Gaardløs tok seg av de to første i en rekke på fire fra fjerdealbumet, henholdsvis What You Have Become og The Inevitable, før nykommeren Brynjar Takle Ohr fikk æren av å avslutte kvartetten ved å ta ledelsen på Loucille. Gaardløs sin vokal passer fint inn i Spidergawd sitt lydbilde, og er minst like energisk som sjefen sjøl sin, mens Takle Ohr låt litt forsiktig til sammenligning. Kanskje litt forsiktig for denne låten? Dessuten var det et eller annet som ikke stemte helt med Loucille denne kvelden, og det umiddelbare kicket man pleier å få når hovedriffet setter inn igjen etter solopartiet var fraværende. Den ene av få ganger i løpet av kvelden hvor det ikke funket helt med to gitarer, da overgangen ikke ble like markert, og heller ble for godt pakket inn til at man i det hele tatt merket den. For øvrig må den nevnes at trommelyden til Kapstad var helt enorm på The Inevitable, som en blanding av Bill Ward, Eric Carr anno Creatures of the Night og John Bonham. Samme Kapstad reagerte for øvrig kraftig (med rette) etter Heaven Comes Tomorrow, da noen ølkastende neandertalere to ganger klarte å treffe trommesettet i løpet av låten. Kan vi bare en gang for alle bli enige om at det ikke finnes noe som helst kult eller tøft med slik oppførsel, og bare la vaktene lempe dem ut av lokalet? Idioter!
Get Physical har lenge vært undertegnedes favortittlåt med bandet, og selv om den låt kule også denne kvelden så var det noe som manglet. Og det som manglet var den sexy saxen til Snustad i samspill med Bortens gitar. Denne runden lar nemlig Snustad saksofonen stå, og mens han selv tar seg av rollen som vokalist og frontmann, så tar Takle Ohr sin gitar for seg duellen med Borten. Og selv om dette på ingen måter hørtes ille ut, så er det noe med samspillet mellom saksofonen og gitaren på denne låta som en ekstra gitar ikke klarer å erstatte. På Whirlwind Rodeo derimot satt samspillet mellom Borten og Takle Ohr som et skudd, og ga den et Thin Lizzy-preg. Så må jo også sies at det så unektelig kult ut der de to gitaristene, en venstrehendt og en høyrehendt, sto på podiet bak Kapstad.
…Is All She Says startet med Borten alene på scenen hvor han kjørte den bluesy introen, før hele bandet kom til og låten virkelig sparket i gang låten. En annen som fikk mulighet til å stjele rampelyset litt alene var Kenneth Kapstad, og under trommesoloen hans stod bare resten av bandet på scenen og gliste, vel vitende om at de har Norges antagelig beste trommis i rekkene. Og med en trommis av Kapstads kaliber virker det overhodet ikke unaturlig at han har blitt plassert i front på scenen, og det å ha en trommeslager som er såpass i fokus, og dermed fungerer som en frontfigur blir omtrent som om når skuespillere bryter den fjerde muren på filmer og i TV-serier. Litt feil, men samtidig så riktig og veldig effektfullt.
Is This Love…? fra fjerdealbumet er kanskje en av de tøffeste rockelåtene gitt ut her på berget dette tiåret, og fikk æren av å avslutte hovedsettet. Skjønt, man kan ikke akkurat kalle det for noen pause all den tid bandet kanskje var av scenen i et helt halvminutt før de kom på scenen igjen. Snustad dro i gang en lengre saksofonsolo før det bar ut i åpningslåten fra sistealbumet, All and Everything. Nok et høydepunkt fra et strålende album, og også et høydepunkt på formidabel konsert. Borten har snakket om at et livealbum er høyaktuelt, og vi får håpe at dette også betyr en live-DVD, for bandet er like visuelt tiltalende som de er i ypperste musikalske klasse. Rawk!
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Therese C. Wangberg
