Stikkordarkiv: spektrum

Ghost @ Oslo Spektrum

5. mai 2022 MHN

Ghost
Spektrum, Oslo
30. april, 2022

Lørdag var det duket for en festaften av de store, hvor nok såvel Quentin Tarantino og Russ Meyer som Alfred Hitchcock og Aleister Crowley hadde storkost seg. Ja, og strengt tatt alle som liker god rock!

For det var kvelden for de cinematiske og seremonielle numrene. Vi snakker lørdag, nymåne, kvelden og natten til 1. mai, og en virkelig kraftpakke innenfor den mest underholdende okkultismen rocken har å by på. Noe mer subtilt enn annet, og la oss begynne med bandet som antagelig trenger en ordbok bare for å forklare betydningen av subtilitet. Det er noe tegneserieaktig over Twin Temple (7,5/10), og ikke bare på grunn av den særs underholdende tegnede videoen til Let’s Have a Satanic Orgy, men også på grunn av den gammeldagse fremtoningen deres, og ikke minst effektene de velger å benytte seg av. Alt fra outfits til musikkstil, tekster og sceneprops gir dem et nærmest karikaturisk uttrykk, som umiddelbart bringer deg tilbake til 50/60-tallets USA, og gammel americana. Og selv om de er selvuttalte satanister, som utfører både åpningsrituale (In Lvx) med hodeskalle, sverd, bjelle, opp-ned-korsing og “hail Satan”-tale, og avslutningsrituale (In Nox) med drikking av “blod” og mer til, så føles det liksom ikke så farlig. Det gjør heller at de kunne passet like godt inn med en av de mer “skumle” Disney’s Silly Symphonies-kortfilmene (som Skeleton Dance), som de kunne vært gjemt bort på en obskur samleskive Quentin Tarantino kom over i søken etter musikk til neste filmprosjekt. Og la oss ta for oss nettopp musikken deres; en slags blanding av rock & roll snytt ut av krysningen mellom 50 og 60-tallet, med en liten dæsj av surf-rock, eller som de selv kaller det: satanisk doo-wop. Uansett hva man velger å kalle det, det svinger og ikke minst så er det djevelsk fengende. Nevnte Let’s Have a Satanic Orgy er et klart høydepunkt (komplett med rosesermoni), sammen med Satan’s a Woman, mens frontkvinne Alexandra James virkelig får vist frem stemmeprakten på I’m Wicked. Den åpenbare sammenligningen for de historieløse vil være Amy Winehouse, men faktum er at hun slekter mer på Etta James og Nina Simone enn den avdøde briten. Sammen med gitarist og ektemann Zachary har de kommet opp med noe unikt og fengende, og godt hjulpet av livebandet deres gjennomfører duoen et særdeles passende åpningsrituale for kvelden. (Selv om noen av referansene går den yngre, og mer utålmodige garden hus forbi). Det gledes til å se dem igjen, og da forhåpentligvis med et lengre sett på en mindre, svett og mørk venue.

Neste seanse ble ledet av britene i Uncle Acid & the Deadbeats (7/10), et noe mer velkjent orkester på disse breddegrader. Om Twin Temple hadde pirret Quentin Tarantino, kunne Uncle Acid vært den hemmelige affæren til Alfred Hitchcock og Russ Meyer; der låtene deres forteller historier tuftet på gamle legender og klassiske grøssere. Låter som inneholder spenningen og den psykologiske nerven fra Hitchcock, og det voldelige, psykedeliske, seksuelle og b-pregede aspektet fra Meyer, dog med et noe lavere antall store pupper. For alle som hadde sett Uncle Acid før, som antagelig var en del gitt at dette var deres 12. opptreden på norsk jord, var det ikke noe nytt i godteposen denne gangen, bare en veldig hyggelig gjenoppsetting. Som Twin Temple gjør nok også Uncle Acid seg bedre på en litt mindre intim scene, men låter som 13 Candles, Ritual Knife og ikke minst I’ll Cut You Down bør være nok til å begeistre envher rockeentusiast åkkesom. En ting bandet skal ha for er at de er mestere i å skape den perfekte “gyngen”, som gjør at det er bortimot helt umulig å stå helt stille i deres musikalske nærvær. Bandet låt som vanlig seigt og fett, og den doble vokalen fra Starrs og Stokes funker fortsatt til å gi den passe creepy stemningen de higer etter, selv om undertegnede nok har sett dem mer inspirerte ved tidligere anledninger.

Så var turen kommet til kveldens hovedseanse Ghost (9,5/10), ledet av den siste i rekken av yppersteprester, Papa Emeritus IV. Etter å ha bli pirret med alle 14:51 minuttene av Misere Mei, Deus senket endelig lyset seg, og den nye åpningskomboen bestående av Imperium og Kaisarion dro showet i gang. Sistnevnte føyer seg godt inn i rekken med uimotståelig fengende låter Ghost har klart å spytte ut det siste drøye tiåret, og plasserer seg lett på “topp 5 Ghost-låter”-lista for undertegnede. Årets Impera-album har stort sett fått gode skussmål, og jeg vil si det er fortjent, mens det også er de som føler at de har blitt litt for lette og lystige i uttrykket. Selv synes jeg at en god låt er en god låt, og at det er forfriskende å høre bandet utvikle seg, fremfor å repetere den samme formelen hver gang. Selv om dét også kan funke til tider. Så må det også sies at det er på tide at promotører slutter å hause dem opp som et metalband, for det har de aldri vært, og kommer antagelig heller aldri til å bli, så mye har strengt tatt Tobias Forge sagt selv. For selv om rock og metalfamilien er stor og inkluderende, har vi også nok av elitister som rakker ned på enkelte band for ikke å være ekte nok, metal nok, osv. Og selv om det ikke burde bety noe, gjør ikke denne promoteringen bandet noen tjenester i så måte.

Men, nok om disse triste sutrekoppene, la oss heller bruke tiden på det som skjedde i Spektrum, og de som var der og koste seg. Et nært utsolgt Oslo Spektrum skapte nemlig et voldsomt liv, og allsangen runget til så nær som alle nummerne. Neste låt ut, Rats, var så absolutt et eksempel på dette, før vi fikk servert en av de tyngre låtene i katalogen, From the Pinnacle to the Pit. For de som følger Ghost på sosiale medier, så vet man at det de siste årene har blitt laget en hel historie om bandet, og ordenen til Papa Emeritus, en såkalt ‘origin story’, sluppet i både skrevet form og små videosnutter på Youtube. Den påfølgende låten, Mary on a Cross, ble i følge denne historien skrevet og fremført av Papa Nil på 60-tallet, og blir således introdusert som “a song my father wrote.” Deretter fikk vi den sedvanlige duellen mellom gitaristene under Devil Church, hvilket var underholdende nok, men også på grensen til å bli litt langdrygt. Og når vi først er inne på backingbandet Tobias Forge har med seg, så må det sies at det er et særdeles dyktig og velsmurt orkester bak maskene. Og når vi først er inne på maskene, så må det sies at det er en av de få tingene jeg ikke liker med denne generasjonen navnløse skrømt. Første generasjon med bare munkekapper og hetter var både småskummelt og i stil med Papa Emeritus, så også den litt mer stilrene andre generasjonen med de svarte plastmaskene, såvel som de to neste med sølvmaskene. Men så var det altså stopp. For selv om man vet at Forge er kjempestor Star Wars fan, så passer liksom ikke blandingen av Tusken Raider og Tie Fighter pilot helt inn med resten.

Det gjør derimot Hunter’s Moon, som fulgte etter Cirice, og som låter mye bedre live enn på studioversjonen, men som også passer mye bedre inn på Impera enn det den gjør som en enkeltstående låt. En annen låt som låter annerledes live er Spillways, hvor pianointroen er endret noe for å passe det generelle lydbildet, og dermed også mister noe av ABBA-pastisjen som er over den. Et trekk som jeg synes fungerte veldig bra, og det ga låta litt mer trøkk. Trøkk manglet absolutt ikke de fire neste ordentlige låtene, og det er seiersrekker som Ritual, Call Me Little Sunshine, Year Zero og He Is som gjør at Ghost er et av det siste tiårets aller største rockeband. Under den lengre instrumentalen Miasma fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med nevnte Papa Nil, hvis glasskiste ble rullet ut på scenen, før han våknet til live og serverte oss låtens saksofonsolo. Så kom det som for min del faktisk ble konsertens lavpunkt, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd. Mummy Dust er nemlig en knallåt på skive, og blir helt riktig presentert som kveldens tyngste, men det er også alt den har å fare med live. Det ganske melodiløse og nedpå refrenget gjør nemlig at låta aldri skaper noe voldsomt liv, og den blir litt daff.

Mer liv var det da over de fire siste låtene. Først ut var A-siden på Papa Nils singel fra 60-tallet, Kiss the Go-Goat, før vi får servert coveren deres av Enter Sandman fra fjorårets tributebonanaza til Metallicas selvtitulerte album. Noe unødvendig kanskje, all den tid Ghost har flere egne låter vi heller ville ha hørt, men vi sang nå høylytt med allikevel. De to aller siste låtene er kanskje Ghost sine to beste, og dermed kunne det knapt blitt noen bedre avslutning enn med Dance Macabre og Square Hammer. Før Enter Sandman passet Papa Emeritus på å takke alle for oppmøtet og innsatsen, både i salen, på scenen og bak scenen, og vi kunne vel neppe blitt mer enige enn da han uttrykte gleden over å endelig kunne samles på denne måten igjen. Ghost live anno 2022 har blitt en storslagen produksjon, og alle som trekker i tråder i kulissene, både bokstavelig talt, og figurativt, fortjener så absolutt applaus, for det har blitt et fantastisk skue, og en nær perfekt konsertopplevelse. Så får en bare håpe at ingen får noen fiks idé om å flytte dem til noen større venue neste gang, da alternativene der får en til å grøsse bare ved tanken.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

Liveanmeldelser

KISS @ Spektrum

2. juni 2019 MHN

KISS
Spektrum, Oslo
07.05.2017

Denne saken ble, grunnet mystiske omstendigheter, aldri publisert i 2017. Så da synes vi det er passende at den endelig ser dagens lys i disse dager, da Kiss er på vei Norge for siste (?) gang!

————-

Vi gir dere et innblikk i hvordan en die-hard KISS-fan opplevde helgen da «The Hottest Band in the World» besøkte hovedstaden for første gang på fem år, og Oslo Spektrum for første gang på atten.

For det er nemlig like greit å legge alle kortene på bordet med en gang: KISS er denne anmelderens favorittband nummer én, så det å være 100% objektiv er nok rett og slett ikke mulig (ikke at noen klarer å være det uansett). Samtidig så er det ikke nok å bare konsentrere seg om de 90+ minuttene som bandet står på scenen for å skjønne hva en fan får ut av et slikt besøk.

Det hele startet nemlig kvelden før, på lørdag. Overalt i byen kunne man allerede se mangfoldet av KISS-trøyer, og flere av utestedene kjørte overvekt av bandet på spillelistene sine. For de nest-mest dedikerte (de mest dedikerte var i Stockholm og så dem der) var det også fest på Aye-Aye der vår egen redaktør, Espen, stod for musikken, og hvor folk strømmet til fra nært og fjernt, både i inn- og utland. Det var forbrødring og søstring, og felles for alle var at alle var i kjempehumør og med en kribling i magen som man bare får når en vet at noe stort er i ferd med å skje.

Det samme humøret og kriblingen møtte en også dagen etter, da man tidlig på ettermiddagen møtte resten av arméen på Hard Rock Café. Da til nok en tilstelning satt i stand, som kvelden før, i samarbeid mellom KISS Army Norway og The KISS Bastards of Norway. Denne gangen var oppmøtet enda større, og faktisk så rant det nesten over med folk i de gamle isbarlokalene, i så stor grad at undertegnede valgte å høre dagens første coverband, Unmasked, fra utsiden.

Bandet hadde tatt turen fra Bodø, selvsagt for å overvære kveldens hovedrett, men også for å gi fansen en forrett med sine egne tolkninger av litt mere obskure låter fra heltenes repertoar. Som vanlig leverte de et meget bra sett, og det er forfriskende å høre låter som KISS selv enten aldri har spilt, eller sjelden har spilt, fremføres med slik innlevelse og fokus på det musikalske. Så snart de var ferdig var det bare å bevege seg ned til åstedet fra kvelden før, nemlig Aye-Aye, der nok et coverband, og enda flere folk ventet.

Og på turen nedover Karl Johan kunne man høre kjente toner fra stort sett alle uteserveringene, og overalt var det glade folk med kjente motiver på bekledningen. Vel fremme rakk vi akkurat å bestille oss en øl før Sweet Pain gikk på scenen; et band bestående av mer eller mindre lokale musikere som hadde ligget i hardtrening den siste tiden til denne, deres første og siste konsert. Og gjett om de leverte! Om mulig overgikk de faktisk Unmasked, og de låt overraskende tighte der de serverte oss nok et sett med låter som våre store helter sjelden fremfører selv. Heller ikke de kjørte på med sminker og kostymer, så å si at det var slik man kunne forestilt seg at det var å se KISS selv i en liten bar i New York rundt 74-75 blir litt feil, men det hørtes i alle fall slik ut.

Så var det endelig tid til å bevege seg de få meterne bort til Oslo Spektrum, og finne plassen sin i god tid før den legendariske introen: «You wanted the best, you got the best! The Hottest Band in the World: KISS!” Teppet gikk ned med et smell, og bandet startet festen med Deuce. Og for å ta det først som sist, KISS (7/10) ser bedre ut enn de har gjort på mange år! Creatures of the Night-kostymene som de tok i bruk igjen til fjorårets KISS Kruise er en fryd å se på etter alt for mange år med de klumpete og fæle Monster-kostymene.

Deilig er det også å se Gene Simmons igjen forsøke å ta tilbake litt av Demon-personaen sin etter å ha vært den fjollete bestefarsutgaven en stund. Og i løpet av kvelden skulle det bli klart at Gene virkelig har tatt på seg sin del av ansvaret, der andre deler i maskineriet ikke er like velsmurte. For en annen ting som det kan være like greit å bli ferdig med en gang: Nei, Paul Stanley sin stemme låter overhodet ikke bra. Han sliter noe voldsomt, og til tider får man mest vondt av å se på han, for han er nok inderlig klar over det selv, og man ser at han vil så veldig gjerne. Men, det som også kom frem i løpet av Shout It Out Loud og Lick It Up, er at de andre i bandet jobber steinhardt for å hjelpe han. Eric Singer tar på seg størsteparten av koringshjelpen, men også Tommy Thayer og Gene Simmons trår hjelpende til. Og når det kommer til selve sceneopptreden så trenger ikke Paul noe hjelp, han er rett og slett i uforskammet god form til å være 65 år, selv om muligens hårene rundt six-packen er noe fremhevet.

Etter allsang med Gene under I Love It Loud, Love Gun, og en Firehouse med tilhørende flammeblåsing, var det så tid for et ømt punkt under konserten for mange fans, nemlig Shock Me med Tommy Thayer på vokal. Jeg har ikke tenkt til å ta hele diskusjonen om Tommy og Eric, og sminke og alt det der. Men jeg må innrømme at jeg kan skjønne de som ikke liker at Thayer gjør en låt som i så stor grad knyttes opp mot Ace Frehley som person. Når det er sagt så gjorde Thayer en særdeles bra versjon, og han leverte også under den påfølgende gitarsoloen, som var komplett med «raketter» fra gitarhalsen. Faktisk så viste han at han i godt voksen alder har fortsatt å utvikle seg til å bli en enda bedre gitarist. Og at selv om han kanskje ikke har den aller største utstrålingen på scenen, så har han i alle fall fått utviklet sin egen stil litt mer, i stedet for å kopiere alle Ace sine gamle bevegelser.

Bandet hentet inn igjen Flaming Youth til fjorårets USA-turné, og siden den før det ikke hadde blitt spilt live siden sitt unnfangelsesår, så var nok dette en hyggelig overraskelse for de fleste. Når salen så ble mørk, og det buldret noe voldsomt fra høyttalerne, så visste man at det var tid for Genes vante «bass-solo». Hvor han også spytter blod, og flyr opp til sitt podium på toppen av lysriggen før han setter i gang med War Machine. Og selv om denne låta var ett av kveldens høydepunkter, så savnet man kanskje God of Thunder til akkurat denne seansen.

Så var det tid for kveldens store overraskelse (skjønt Paul gjorde det samme i Valhall i 2010). For etter å før på dagen ha blitt informert av vår tidligere nevnte redaktør, at Norge var det landet hvor Unmasked-albumet, og dets singel Shandi, faktisk gjorde det best på listene, så dro Paul en impromptu versjon av nevnte sang sammen med publikum til stor glede for, og høylytt jubel fra de aller fleste.

Etter en hardere (heldigvis) versjon av Crazy Crazy Nights enn den fra albumet, og nok en god prestasjon av Gene med Cold Gin, så var det klart for kveldens yngste låt, nemlig Say Yeah fra Sonic Boom. Og av alle låtene de kunne valgt fra de to siste albumene, så er nok dette blant dem som har det største potensialet live, med sine allsangvennlige partier, og var således et godt valg. Det gynget også godt av bandet da de dro den gode gamle Let Me Go, Rock ‘N’ Roll. Og selv om vi fikk et lite Spinal Tap-øyeblikk da Paul ikke fikk lov av teknikerne til å fly ut til podiet sitt under Psycho Circus, så la ikke dette noen nevneverdig demper på avslutningen av konserten med undertegnedes favorittlåt Black Diamond, og rockens nasjonalsang Rock And Roll All Nite. Konfettien fløy veggimellom, varmen fra flammene kjentes godt opp på tribunen, og bandet fyrte av flere bomber enn en middels liten krig. Man kan aldri få nok bomber under en konsert!

Selvsagt tok de turen tilbake på scenen, og det var herlig å se at Gene ikke hadde tatt seg bryderiet med å fjerne creperemsene som hang fast i kostymet hans mens de var en tur på bakrommet. Kveldens kanskje svakeste fremføring kom i form av første ekstranummer, I Was Made for Lovin’ You, mens en av kveldens sterkeste kom i form av det andre, og kveldens aller siste, nemlig Detroit Rock City. Da hadde også Tommy og Gene besøkt publikum i hver sin kurv som ble ført over mengden av to svære robotarmer, og i det lyset kom på til tonene av God Gave Rock ‘N’ Roll to You II, så var det svært lite annet enn smil å se blant folkemengden.

Så selv om man kan trekke for at 1) stemmen til Paul er sliten, 2) at settlista kanskje ikke er den mest spennende og 3) at grafikken på storskjermen til tider kan være litt tacky. Så kan man også kontre med 1) at mannen tross alt er 65 år, han fikk meget god hjelp fra resten av bandet, og de fleste fans vet hva de går til, 2) godt over halvparten av de folkene de trakk til et utsolgt Spektrum er ikke blodfans og kjenner stort sett bare til de mest kjente låtene, og ville blitt dertil skuffet om disse ikke kom, samtidig som det stadig kommer flere yngre fans som ikke har rukket å lære seg flere enn disse. 3’ern? Det er KISS, hva forventer du? Så må det sies at det var utrolig herlig å se KISS i Oslo Spektrum igjen i stedet for byens mest upersonlige og døde konsertlokale, Valhall. Og i tillegg så leverte de et show uten sidestykke.

Men, en liten negativ ting, som ikke bandet kan klandres for, er publikums til tider slappe innsats. Om man husker tilbake til reunionkonsertene, eller sjekker disse på Youtube, så var det nemlig et vanvittig trøkk på disse to konsertene, mens det denne gangen adskillig roligere. En grunn er selvsagt at mye av publikummet har blitt eldre, men hovedsakelig er det på grunn av all denne fordømte mobiltelefonbruken. Jo mer en tenker over det, jo mer blir man faktisk for et forbud mot mobilbruk på ståplass. Hvordan man skal håndheve det igjen er et annet spørsmål. I sum gir dette altså konserten en sjuer, men om man skulle gitt hele helgen en karakter så hadde det blitt en klar tier! For som min gode venn Mark, som kom over fra London, sa: «Dette var min 66. KISS-konsert, og opplegget rundt er det beste jeg noen gang har opplevd!»

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13234]

Liveanmeldelser

Ghost @ Spektrum

27. februar 2019 MHN

Ghost + Candlemass
Spektrum, Oslo
21.02.2019

Ordet ‘maktdemonstrasjon’ har blitt et populært ord å bruke om gode konserter i senere år, og det kan til tider føles som om det er i ferd med å miste litt av sin betydning… Men det finnes rett og slett ikke noe annet å bruke om det Ghost leverte i Oslo Spektrum. En regelrett utklassing av det meste annet som har blitt vist frem på norsk jord på lang, lang tid.

Først ut var et annet, legendarisk, svensk band, nemlig Candlemass (6/10). Et band som har sin egen massive fanskare, men som aldri har klart å treffe denne anmelderen. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i diskografien deres, men klarer liksom ikke helt å få foten for dem. Noe som er ganske snodig all den tid de burde være rimelig midt i blinken sjangermessig. Men, nå hadde jeg aldri sett dem live, så kanskje det var det som skulle til for å overbevise meg.

Dessverre så var det ikke det. Bandet gjorde sitt ypperste, og låt både tighte og på hugget, samtidig som jeg må innrømme at jeg setter større pris på den nygamle frontmannen Johan Längqvist sine vokale prestasjoner, enn gamle travere som Messiah Marcolin, Thomas Vikström og Robert Lowe. Dette ble også bevist ikke minst på de tre Marcolin-låtene bandet gjorde, The Well of Souls, Dark Reflections og Mirror Mirror, som alle fikk litt mer trøkk og bånn i Längqvist sin drakt. Men, det var allikevel ikke nok. Riktignok har de noen fete riff, og altså en kul vokal, men i mine ører mangler de rett og slett låtene. Nevnte Mirror Mirror var settets høydepunkt, men ellers ga det meg altså svært lite, og ble rett og slett litt kjedelig. Det kunne også virke som om scenen var litt i største laget for dem, og kanskje hadde det gitt et bedre inntrykk på en mindre og mer intim klubbscene.

Størrelsen på scenen var derimot helt perfekt for kveldens hovedattraksjon, og høyst sannsynlig er det akkurat dette Tobias Forge hadde sett for seg helt fra starten av. For det har kommet litt etter litt, først med glassmalerier som bakteppe (hvilket også har økt i størrelse, fra kirke til katedral, i takt med scenen), så trappene, så scenegulvet, og nå også med pyro og andre effekter. For at Ghost (10/10) føyer seg inn i en tradisjonsrik rekke med visuelle band, er overhodet ingen hemmelighet, og når en konsert også kan klassifiseres som en estetisk nytelse, slik den var denne kvelden, så må vel denne delen av showet kunne kalles for vellykket.

Når det kommer til det musikalske, som jo tross alt er viktigst, så var det ikke mye å trekke for der heller. Det hele startet med det omgjorte barnerimet som er Ashes, fra fjorårets kanskje beste album Prequelle, før de gikk over i singelen Rats. Forges nye alter ego Cardinal Copia spradet stilfult rundt på scenen, og plukket etter hvert opp en tøyrotte fra scenegulvet, mens et nært fullsatt Spektrum sang med fra første strofe. Det ble generelt mye allsang denne kvelden, og det er lenge siden undertegnede har opplevd et så dedikert publikum. Noe som bare understreker hvor flink Forge er til å skrive låter som har en tendens til å trenge seg inn under hjernebarken, og bli der til de manes frem igjen som et moderskip som kaller til seg sine utsendte, og man bare er nødt til å sende de tilbake i form av høylytt sang.

Til Con Clavi Con Dio hadde Copia fått på seg kardinalantrekket, og svingte taktfast med røkelsen likt en katolsk messe. Hele spillet på den katolske kirken og deres ritualer er nøye gjennomført, og så lenge man klarer å se humoren i det, og ikke tar det gravalvorlig, er det strålende underholdning. Den Grammyvinnende singelen Cirice ble startet med en gitarduell mellom Ghoul og Ghoul, og var også krydret med en god dose humor. Her la man også merke til at det aller meste som skjedde på scenen er planlagt ned i minste detalj, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Samtidig er det gjort på en slik måte at, med mindre man følger bandet på flere datoer av turnéen, må man lete etter disse avslørende øyeblikkene.

Så fulgte et av mange høydepunkter på fjorårets album, nemlig den instrumentale Miasma. Ofte pleier rene instrumentale låter å sette en demper på stemningen blant publikum, men det var ikke tilfellet denne gangen. Og det hele toppet seg selvsagt da Papa Nil kom til syne på toppen av trappen og dro saxofonsoloen. Kardinalen selv hadde benyttet anledningen til å skifte til helhvitt, og minnet om en krysning mellom Mike Patton og en slesk italiensk mafiaboss da han kom ut til neste låt. Ghoul, Ghoul og Ghoul hadde satt seg ned i trappen med akustiske gitarer i hende, og det var tid for Jigolo Har Megido, en låt som har fått et nytt liv i dette formatet. I mine ører er låten mer interessant akustisk enn hva studioversjonen er. Den versjonen går på en måte ikke noe sted, mens slike den presenteres nå skiller den seg ut, og var også med på å sette tempoet for de siste låtene i første akt.

Konserten var nemlig delt opp i to akter, på henholdsvis ca. én og én og en halv time, og selv om de fleste sikkert kunne spart seg for pausen, så var det litt greit å kunne gå å både trekke luft og gjøre sitt fornødne uten å gå glipp av noe. Men, før vi “fikk lov” til det ble det både kveldens hittil høyest allsang under Pro Memoria, og kanskje kveldens vakreste øyeblikk med balladen Life Eternal. Lite metal sier du? Njo, men så har de nå heller aldri gått ut og sagt at de er noe metalband. Forge lar seg inspirere av mange forskjellige stilarter, og det kommer frem både i form av låter og sceneshow. De jeg møtte på ute og i korridorene i løpet av pausen var i alle fall strålende førnøyde med første akt, og det var stort sett bare smil å se mens man fant plassene sine igjen, akkurat i tide til kveldens andre teppefall.

Cardinal Copia kom denne gangen ut i rød kardinaldrakt, og mens første akt i hovedvekt lente seg på Prequelle, var det forgjengeren Meliora som var den store stjernen i andre akt. Det hele startet med åpningslåten fra sistnevnte album, Spirit, og gikk rett over i den romlende bassintroen til From the Pinnacle to the Pit. Den Deep Purple-inspirerte Majesty avsluttet den røde kardinalens opptreden, og da det var tid for en liten Satan Prayer, var han tilbake der han startet i helsvart. Låten de aller fleste virket å ha ventet på på forhånd, Year Zero, ble servert med både flammer og allsang, og etterfulgt av et annet høydepunkt i den sakrale He Is.

På dette punktet kokte det i Oslo Spektrum, og kanskje var det derfor de aller fleste ropte et unisont ‘JA’, da Copia spurte om de ville bli kilt på skrukken. Mummy Dust var låten som var designert til denne oppgaven, og litt vibrasjoner ble det da. For øvrig var lyden av det bedre slaget hva Spektrum angår, og det eneste som var noe å pirke på (og da pirker jeg virkelig), var at man ikke hørte absolutt alle detaljene under Miasma. Både Forge og resten av bandet var også i toppform denne kvelden og alle ble de behørig applaudert under Roky Erickson-låten If You Have Ghosts. De to kvinnelige keyboardistene/koristene/tamburinistene har også gjort at låtene får en ny fasett, med sine skinnende stemmer føyd til på koringsiden. Hvis man skal være virkelig pirkete, er det kun én ting å utsette på Forges vokal, og det er at man såvidt kan høre at han synger gjennom en maske. Det er ikke noe man legger merke til umiddelbart, men om man hører nøye etter, så kan man høre en slags lyd eller klang som jeg ikke klarer å beskrive engang. Dessuten, når dette er det eneste man har å pirke på, så sier det seg selv at det blir en toppkarakter.

Og med den trioen vi fikk helt til slutt, så tror jeg faktisk denne konserten blander seg inn blant kandidatene til den beste konserten jeg har sett med noe band… Noen gang! Dance Macabre ble av en kollega beskrevet som en perfekt blanding mellom ABBA og Paul Stanleys solomateriale fra ‘78, og jeg må bare si meg enig i det. Når den så ble leveret med diskofarger strømmende ut fra spottene atpåtil, så ble det virkelig fest i hovedstadens storstue. Et momentum som holdtes godt ved like av deres kanskje beste låt, Square Hammer, og den avsluttende Monstrance Clock. Sistnevnte ble som vanlig dedisert til den kvinnelige orgasmen, og bragte ut den siste rest av allsang som publikum hadde inne.

Det var en opptreden det skal godt gjøres å toppe, men Forge vil sikkert forsøke, og antagelig vil de aller fleste som var til stede denne kvelden returnere for å se om han får det til. Jeg stiller i hvert fall!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13056]

Liveanmeldelser

Mastodon @ Spektrum

15. februar 2019 MHN

Mastodon + Kvelertak
Spektrum, Oslo
03.02.2019

De amerikanske lærermesterne i Mastodon var blant de første som tok med seg Kvelertak som elever på landeveien, og i disse dager er de nok en gang ute på turné sammen. En turné som tok dem til Oslo Spektrum, hvor elevene denne gangen overgikk lærermesterne.

Rogalendingene tok til scenen en etter en, mens de stadig bygget på åpningslåten Åpenbaring, en låt skapt for nettopp slikt bruk. Sist ut på scenen var vokalist Ivar Nikolaisen, som tok over for Erlend Hjelvik i fjor sommer, og det var med en gang klart at han tilfører bandet en helt annen energi enn sin forgjenger. Ikke at Hjelvik på noen måte var en stillestående frontfigur, men Nikolaisen er litt mer overalt, og det absolutt hele tiden. Kvelertak (8/10) har ikke rukket å gi ut noe nytt materiale med Nikolaisen ennå, så det var gamle slagere som gjaldt. Og gamle slagere fikk vi. Etter åpningen gikk de rett ut i Bruane brenn, og allerede på den tredje låten, Nekroskop, var frontmannen ute blant publikum og surfet.

1985 er på mange måter gladlåta til Kvelertak, og var faktisk en av bare to låter fra sistealbumet Nattesferd. Publikum virket også å være i storslag, og pogingen pågikk blant store deler av mengden settet gjennom. Og når det var tid for den eneste Kvelertak-låta som faktisk har Nikolaisen på tape, Blodtørst, så vartet de også opp med allsang til gitarriffet, mens han selv var ute og seilte blant dem nok en gang. Dit forsvant han også under Evig Vandrar, og gitarist Bjarte Lund Rolland tok seg av vokalen på andreverset. Riffet til Berserkr dundret utover Oslo Spektrum, og endte det som nærmest ble en medley startet av Fossegrimmen tre låter tidligere. Og denne gangen var det bassist Marvin Nygaard sin tur til å stifte nærmere bekjentskap med fansen. Med bassen på slep var han dog ikke like spretten, og måtte ta den lange veien rundt scenen for å komme seg tilbake igjen.

Kvelertak har jo alltid vært et veldig fysisk band, og med Ivar Nikolaisen bak mikrofonstativet har dette inntrykket blitt forsterket ytterligere. Men, samtidig er det som om han prøver litt vel hardt. At han som den nye i bandet, han som kjemper for fansens aksept, overkompenserer ørlitte granne, og det til tider nesten blir litt slitsomt å se på. Noe som bare ble understreket ved at han var ute blant publikum ytterligere to ganger i løpet av de tre siste låtene. Men, bandet låter som ei kule, og han fyller tomrommet etter Hjelvik meget bra hva vokalen angår, noe som jo faktisk er det viktigste.

Etter responsen fra publikum under Mjød å dømme, så virket det i alle fall som om de var fornøyde. Og da Kvelertak-flagget som vanlig kom ut under deres selvtitulerte hymne, så markerte det slutten på en særdeles vellykket konsert i Oslos storstue. Det skal bli spennende å se hva som dukker opp fra studiokanten etter hvert, og selv om uglemasken er borte, så er de så absolutt fortsatt et band å stole på i livesammenhenger.

Når det gjelder Mastodon (6,5/10) kan det jo kanskje være greit å aller først nevne det som trommis Brann Dailor fortalte publikum etter at bandet hadde gjort seg ferdige; nemlig at bassist og vokalist Troy Sanders hadde slitt med en lei forkjølelse/infeksjon, og at de derfor hadde vært svært nære å avlyse hele konserten. Han takket publikum for deres forståelse, og hyllet samtidig bandkompis Sanders sin heltmodige innsats. Og nettopp vokalen var et av ankepunktene denne kvelden, men det gjaldt ikke bare Sanders. For når man i ettertid hørte at han hadde vært syk, så kan man jo for så vidt unnskylde han, men at også gitarist Brent Hinds og Dailor selv skulle ligge så lavt i miksen at man knapt hørte dem, slipper dessverre ikke like lett unna. Så er det også her litt av spenningen ofte ligger med det å overvære en Mastodon-konsert. Grunnet deres komplekse og massive lydbilde, så hviler mye av opplevelsen på lydkvaliteten. Selv har jeg sett dem to ganger hvor lyden har vært krystallklar og perfekt skrudd, og det har vært to ekstremt bra konserter, også har jeg nå sett dem to ganger hvor lyden dessverre har ødelagt store deler av opplevelsen. Nå skal det også legges til at vi hadde blitt tildelt sitteplasser helt innerst i hjørnet, noe som kanskje ikke var helt optimalt, og som også kan ha virket inn på inntrykket.

Bandet gikk for øvrig på scenen ti minutter før opplyst tid, og det var mange folk som kom heseblesende tilbake fra do- og ølkø da de plutselig hørte Singin’ in the Rain over høyttaleranlegget. Det har jo allerede gått et par år siden de slapp Emperor of Sand, og selv om det ble godt besøkt i løpet av kvelden, så var det andrealbumet Leviathan som hadde flest innslag på settlisten, inkludert åpningslåten Iron Tusk. I det hele tatt var det et sett som lente seg veldig på den tidlige delen av diskografien, mens Once More ‘Round the Sun ble avspist L’antidoping colpisce ancora, Pierpaolo De Negri positivo a steroidi anabolizzanti – Cicloweb trt bodybuilding steroidi per muscoli – cosa fare in caso di rifiuto – flow one wheels med én enkelt låt, og The Hunter ble totalt oversett. For den delen av publikum som foretrekker den æraen av bandet var jo sikkert det helt overlegent, men personlig så setter jeg pris på mangfoldet som har tilkommet katalogen til Mastodon med årene, og det har jo spesielt skjedd på de siste tre albumene. Jeg savnet rett og slett litt variasjon. Men, de skal ha kudos for at de klarte å snike med Toe to Toes fra overskudds-EP’en Cold Dark Place.

Paradoksalt nok så var det faktisk vokalen til trommis Dailor som gikk best hjem, og som hørtes best, noe han beviste under Steambreather. Bandet er jo også kjente for å ha et tett samarbeid med Scott Kelly fra Neurosis, og har også fått med han på enkelte datoer denne Europaturnéen. Siste tredjedel av konserten bestod derfor av de fleste låtene han har vært med på, som er én låt for hvert album med unntak av debuten. Grunnet hans noe mer aggressive tilnærmingen til stemmebruk, så var dette også første gangen i løpet av konserten som man faktisk fikk en jevn miks. For rent musikalsk var det lite å si på det bandet leverte, og de har bare blitt mer og mer tighte for hver gang jeg har sett dem. Men, innimellom har man en dårlig dag på jobben, og som nevnt innledningsvis trenger det ikke engang være selve bandet som har det for at sluttproduktet skal bli litt under pari, takket være lydbildet deres. Og når da begge deler hadde det denne gangen (både band og lydmann), så var det i det minste greit at man fikk litt utblåsning med Blood and Thunder helt til slutt. Uansett så vil nok Mastodon reise seg igjen, og forhåpentligvis bikker neste konsert undertegnedes liveopplevelser med bandet til 3-2 i favør positive.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13025]

Liveanmeldelser

Slayer @ Spektrum

10. desember 2018 MHN

Slayer
Spektrum, Oslo
06.12.2018

Det var duket for en skikkelig thrashmetal ekstravagansa på Oslo Spektrum første torsdag i desember. Headlineren var Slayer, for tiden på sin avskjedsturné. Men det sier de jo alle! Og thrashkongene fra (Greater) Los Angeles hadde selskap av 3 solide oppvarmere.

Først, noen ord om oppvarmingsbandene: Obituary (7/10) har jeg ikke rare forholdet til, men de kom absolutt fra det med æren i behold. Bra trøkk! Anthrax (9/10) må jeg innrømme ble kveldens høydepunkt for undertegnede. Ikke det mest aggresive bandet i kveld, men det er helt i orden! De var «på» så det holdt, og hadde dessuten kveldens beste lyd. Og de har ikke blitt offer for Pippi Langstrømpe-sensur da låta Indians fremdeles heter Indians og ikke «Native Americans» eller noe slikt. Imidlertid hadde Joey Belladonna droppet fjærpryden han pleide å benytte under nevnte låt for 30 år siden. Eller mulig Norwegian hadde rota den bort? Lamb of God (4/10) falt ikke i smak. Beklager til dere som måtte sette pris på Randy Blythe & co.

(Grunnen til at vi ikke har bilder av de tre første bandene, er at de forlangte at pressefotografene måtte undertegne en fotokontrakt med betingelser som strider mot norsk presseskikk. Ingen av fotografene signerte).

Det ble mye nytt fra Slayer (8/10) de første 30 til 45 minuttene. «Nytt» i denne sammenheng betyr 2000 og utover. Tittellåta fra «Repentless», deres hittil siste baby (og holder de ord, blir den vel deres svanesang), åpnet ballet. Bandet låt «på» og tight, men etter tre-fire låter fikk jeg en viss følelse av autopilot. Mulig det ikke var autopilot, men at de var litt preget av stundens alvor siden de tross alt hadde en stand-in gitarist som kun hadde et par konserter med bandet under beltet.

Noen dager før konserten ble det annonsert at Slayers faste gitarist Gary Holt, som tok over etter originalmedlem Jeff Hannemans sykdomsforfall og påfølgende bortgang i 2013, forlot turnéen for å reise hjem til Statene for å være sammen med sin døende far. Erstatter var Phil Demmel med bakgrunn fra Vio-Lence og Machine Head. Demmel hadde, så vidt undertegnede har skjønt, kun spilt med Slayer i København og Stockholm før han entret Spektrums scene.

Uansett: tamt ble det ikke. Slayer gjør ikke tamt! Den siste drøye halvtimen var spekket med klassikere fra de fire-fem første skivene. Og Seasons in the Abyss, South of Heaven, Chemical Warfare, Raining Blood og ekstranummeret Angel of Death satt som dere-vet-hva i kram snø! Rørende hyllest til Jeff Hanneman i ekstranummeret forresten.

Flott kveld for Oslos sinnametallfans! Og skulle Slayer gjøre alvor av det de sier om å gi seg nå, går de ut med flagget sånn mer eller mindre til topps!

Tekst: Dag Rossing
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=12559]

Liveanmeldelser

Dropkick Murphys @ Spektrum

15. februar 2018 MHN

Dropkick Murphys + Flogging Molly
Spektrum, Oslo
07.02.2018

Det ble en irsk-amerikansk festkveld i Spektrum da gutta i Flogging Molly og Dropkick Murphys var tilbake, og bød opp til en svingom på djevelens dansegulv.

Du skal lete hardt og være særs dyktig for å finne en bedre konsertkombinasjon enn Flogging Molly og Dropkick Murphys! Publikum visste også å sette pris på dette, og stemningen var upåklagelig kvelden gjennom. Riktignok var det også denne gangen deler av publikum som viste sin affeksjon ved å gå tilbake til huleboerstadiet og starte med den forbanna ølkastinga, akkurat som sist Flogging Molly var her. Men heldigvis viste de aller fleste det med en allsang og dansing som overgår det meste jeg har sett de siste par årene.

Flogging Molly (8/10) kom traskende ganske så uhøytidelig på scenen, tradisjonen tro med hver sin Guiness i hånda, og hilste en relativt fullsatt variant av Club Spektrum (tribunene på kortsidene var sperret av) velkommen før de satt i gang med The Hand of John L. Sullivan. En låt Dave King hevdet var splitter ny, men nå spilte de den for snaue to år siden på Sentrum Scene også, så det var vel kanskje å tøye begrepet en smule, selv om den først dukket opp i studioformat i fjor sommer.

En låt som det overhodet ikke er tvil om hvorvidt er ny eller ei, er Swagger fra live-debutalbumet Alive Behind the Green Door, og allerede her fikk de mange danseføttene på Spektrumgulvet kjørt seg. Lyden var faktisk litt lav innledningsvis, uten at det så ut til å plage de fremmøtte nevneverdig, og etter at par låter hadde også dette gått seg til. Med et noe kortere sett en de normalt ville kjørt på en headlinerkonsert, var det ikke tid for dødpunkter, og de kjørte ufortrødent på med nok en gammel slager, Selfish Man, og hadde totalt sett kommet frem til en fin blanding med eldre og nyere låter. Og ikke minst spredd de nye godt utover i settet, slik at det ikke ble lengre perioder med materiale som ville vært mer ukjent for den gjengse følger av bandet.

Ukjent var i alle fall ikke Drunken Lullabies, og med den var også kveldens første store allsangøyeblikk et faktum, og dem skulle det bli mange av. King virket rett så stolt der han takket publikum for innsatsen, og introduserte kveldens andre nye låt The Days We’ve Yet to Meet. I den grad man kunne kalle noen av låtene denne kvelden for rolige, måtte nok dette være den eneste som falt inn under denne kategorien. Det tok nemlig ikke lang tid før publikum fikk mulighet til å ta av igjen, og etter et par midt på treet-sanger, var de virkelig tilbake på høyden med Tobacco Island og Devil’s Dance Floor. Og etter at gymsokkene fikk kjørt seg til gangs på sistnevnte fikk vi beskjed om at vi bare trengte å hoppe til neste låt. Bassist Nathen Maxwell tok over mikrofonen og den smittende og enkle rytmen til Crushed (Hostile Nations) fylte lokalet.

OK, så hadde de kanskje to rolige låter på settlista, men If I Ever Leave This World Alive føles ikke slik på grunn av allsangen som følger med den, og den ble med over i de to avsluttende låtene også. Både What’s Left of the Flag og The Seven Deadly Sins er nemlig gamle fanfavoritter og således særs passende til å runde av det som tross alt bare var kveldens oppvarming. Og det sier litt om hva slags kveld det skulle bli, for normalt klarer Flogging Molly fint å by på en helaften med underholdning på egen hånd. Spesielt når bandet er på hugget slik de var denne kvelden, og så lot da også publikum dem vite at de ble satt pris på. Selvsagt er det enkelte låter man savnet, og settlister vil alltid være et diskusjonstema, men med den tiden de var tilmålt kunne man ikke tilfredsstille absolutt alle på det planet, og jeg tror de aller fleste var både godt fornøyde og godt oppvarmet da bandet forlot scenen.

Etter en halvtimes pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og samtidig ble det også merkbart trangere nede på betonggulvet, og i den anledning må det jo bare sies at de som droppet Flogging Molly gikk glipp av en viktig del av det som gjorde det hele til en festaften. Man merket også kjapt at Dropkick Murphys (8/10) var det større av de to bandene utfra deres entré. For der Flogging Molly kom slentrende inn og hilste på publikum før de satte i gang, var det sceneteppefall og en stemningsfull intro som kom blåsende ut av høyttalerne i det Murphys satte igang. Den tekstløse The Lonesome Boatman åpnet nemlig settet, og bandet angrep scenen fra sine platåer som pirater på tokt. Det skulle også vise seg å være stor forskjell i hvordan bandene hadde bygget opp sine settlister. Gutta fra Boston lente seg nemlig veldig på sine fire siste album, med tungt fokus på fjorårets 11 Short Stories of Pain & Glory. hvorav syv ble fortalt.

Fem av dem kom i løpet av de ni første låtene, og i tillegg til de nye høydepunktene First Class Loser og Blood fikk vi også The State of Massachusetts og Going Out in Style blant disse. Bandet virket spillesugne, og energien fra scenen ble kun matchet av den fra publikum. Siden første gangen undertegnede så bandet live for over 15 år siden, har det virket det som om Al Barr sin frontfigurrolle har blitt større og større med hver konsert, og selv om han kanskje ikke er min favorittvokalist i bandet så skal han ha for at han gjør resten av jobben med bravur der han – som Axl Rose i glansdagene – flyr fra den ene enden av scenen til den andre og fyrer opp publikum. Samtidig virker også hovedlåtskriver Ken Casey fornøyd med å ha en noe mer tilbaketrukket rolle, der han i tillegg til å holde kompet gående som bassist også står for de mer melodiøse vokalmelodiene.

Da bandet fyrte i gang med Johnny, I Hardly Knew Ya og Rose Tattoo fikk de begge uansett hjelp så det monnet av publikum, før de erklærte dagen for å være The Clash-day og kjørte en hyllest med deres versjon av I Fought the Law. Kort tid etter var det nok en cover som stod på programmet, denne gangen i form av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein sin musikalklassiker You’ll Never Walk Alone. Låta er nok for de fleste kjent som fotballklubben Liverpool sin adapterte hymne, og selv om den i Murphys-form er ment som en inspirasjon til håp i kampen mot den stadig økende mengden med overdoser i hjembyen og området rundt, så rullet det fotballrelaterte bilder på skjermen bak bandet. Og til tross for kveldens største publikumskor, så var det også tilløp til pipekonsert etter sangen var ferdig, høyst sannsynlig fra den delen av publikum som holder med Liverpool-rivalen Manchester United.

Dette er for øvrig noe bandet har uttalt at de var forberedt på, så de så ikke ut til å bry seg nevneverdig og ladet heller opp til en heseblesende avslutning med blant annet Heroes From Our Past, fra deres første virkelig store album Sing Loud, Sing Proud! Før den kalkulerte pausen fikk vi det som kanskje er deres største hit, og låten som nok har fungert som introduksjon til bandet for mange, nemlig Shipping Up to Boston. Og i den korte pausen før ekstranumrene viste publikum at hovedandelen nok ikke har fulgt bandet siden begynnelsen, for de spede forsøkene på bandets slagord-rop “Let’s go Murphys!” ble i stedet overdøvet av nok en meningsløs hoiing av Seven Nation Army-riffet. Like fullt, bandet kom på scenen igjen med forrige turnés åpningslåt, den briljante The Boys Are Back, og overøste publikum med siste rest av energi.

Avslutningsvis ble “halve” publikum invitert opp på scenen og vi fikk Until the Next Time, deres versjon av We’ll Meet Again. Som med Flogging Molly kan aldri alle blir hundre prosent fornøyde med settlista, men både band og publikum virket meget fornøyd med kvelden sett under ett, og det skulle bare mangle med en slik festpakke!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

[espro-slider id=10994]

Liveanmeldelser

Scorpions @ Oslo Spektrum

24. november 2017 MHN

Scorpions + TNT
Spektrum, Oslo
22.11.2017

Det er vanskelig å være TNT-tilhenger om dagen. Men heldigvis er det lett å være Scorpions-fan!

I oktober forlot Tony Harnell TNT (5/10) for n-te gang. På det tidspunktet var allerede flere konserter avlyst, og den kommende plata satt på vent. Alle visste at det var trøbbel i paradis. Det var bare et spørsmål om når innrømmelsen kom. Og om det denne gangen var slutt for godt. Det var det ikke. Bandet bekreftet raskt at konserten med Scorpions skulle gjennomføres som planlagt. Men hvem som skulle synge holdt de tett til brystet. Ryktene svirret og det evige ta-Harnell-tilbake-maset vedvarte. Kunne ikke bare Dag Ingebrigtsen steppe inn? Eller hva med Tony Mills og Jørn Lande? Den nye vokalisten skulle presenteres under oppvarmingsshowet før Scorpions-konserten. Frem til da hadde ingen klart å gjette hvem den nye sangeren var.

Først sto Ronni, Diesel, Roger og Ove først alene på scenen, men de fikk raskt selskap av det velkjente “Invisible Noise”-skriket. Inn løper en ukjent fyr kledd i svart. Han synger overraskende bra, og selv om det tidvis låter falskt på både Invisible Noise og As Far As The Eye Can See, kan det virke som han har vokalspekteret inne. Etter ilddåpen presenterer mannen seg som Baol Bardot Bulsara. Han kommer fra Spania og har arbeidet som musiker, skuespiller, sanger og komponist i nesten 20 år. Bulsara ble fan av TNT som tenåring, og Tony Harnells stemmebruk har vært en stor inspirasjonskilde for ham. Vi vet ennå ikke hvordan han havnet i TNT, men det er bare å håpe at bandet tar godt vare på ham når han først er her. Han vet neppe hva han har rotet seg inn i.

TNT dundrer videre med Desperate Night, Shine On og en noe ujevn Northern Lights. Dette er en vanskelig låt å synge, og selv om Bulsara bommer på en del toner, må vi huske at heller ikke Tony Harnell var perfekt. Hvor ofte har han egentlig sunget rent de siste årene? Med mer øving kommer Bulsara til å overgå Tonys vokalprestasjoner ganske snart.

Resten av bandet humper avgårde som de vanligvis gjør. Ove Husemoen har funnet sin plass som bassist og gjør god figur på scenen. Keyboardist Roger Gilton vet også hvordan han skal traktere tangentene. Ronny Le Tekrø er som vanlig virtuos, mens Diesel Dahl, som burde ha lært å spille bedre etter 35 år i band, fortsatt slår i vei på sitt vis. Bruken av playback trekker derimot ned. All koring er spilt inn på forhånd, og det er også mye av gitaren. Tekrø kan for så vidt ikke spille på mer enn en gitar om gangen, men det får være grenser. Kanskje de kunne ha hyret inn en gitarist til på “gammeldagan”?

Publikum ser noe avmålte ut, men på My Religion kommer telefonene opp. De fortsetter å lyse gjennom hele Everyone’s a Star, og enkelte drister seg jaggu til å svare på tilrop også. Under 10.000 Lovers er dessverre halvparten av salen mer opptatt av å filme enn å delta, og slikt legger en demper på stemningen. TNT avlsutter som vanlig med Seven Seas, og selv om jubelen ikke står i taket, kan det se ut som fansen gir dem enda en sjanse. Men to spørsmål gjenstår: Når kommer Harnell tilbake? Og når er det egentlig nok?

Scorpions (8/10) har allerede vært på farvelturné. Problemet var bare at ingen av dem ønsket å gi seg. “Vi hadde ikke snakket med hverandre. Alle trodde at en av de andre medlemmene hadde lyst til å slutte. Meine begynte jo tross alt å dra på årene. Men det viste seg at ideen kom fra vår daværende manager,” forteller gitarist Matthias Jabs til Jernverket og Radio Rock. Sirkushestene luktet sagmugg, og endte opp med å spille inn plate og dra på ny turne i stedet for å ta ut pensjon. Ingenting tyder på at de har tenkt å legge ned bandet med det første. Rudolf Schenker startet Scorpions i 1965. Vokalist Klaus Meine har vært med på laget siden det første albumet, og lead-gitarist Matthias Jabs erstattet Uli Jon Roth allerede i 1978. Det kommersielle gjennombruddet kom på 1980-tallet med album som “Blackout” og “Love at First Sting”. Toppen av kransekaka kom med “Wind of Change”, en av verdens mest solgte singler og et symbol på glasnost, den kalde krigens slutt og kommunismens fall i Øst-Europa. Det er ikke mange band som kan skilte med noe sånt.

I det siste har Meine slitt med betennelse på stemmebåndet, og Oslo-konserten sto i fare for å bli avlyst. Men Scorpions viste seg å være mer tent enn på lenge, og det ble tydelig da de entret Oslo Spektrum sammen med bassist Pawel Maciwoda og trommis Mikkey Dee i går kveld: Sceneteppet falt, helikopteret tok av og Going Out With a Bang åpnet balletten. Lyden var noe ujevn helt i starten, og Meine hørtes svak ut i et kort øyeblikk, men det gikk seg heldigvis raskt til, og resten av konserten låt knall. Til stor glede for publikum kommer det norske flagget frem på Make it Real. Schenker spiller, hopper og spretter like kjapt som de raske solbrillene sine, mens Meine løper rundt med tamburinen og flørter med publikum. Under The Zoo får Jabs kjørt seg på gitar og slange (?), og Meine benytter sjansen til å kaste trommestikker til alle som står i nærheten. Med dette energinivået er ingenting som vitner om at karene er mellom 60 og 70 år gamle.

De fyller hele scenen med spilleglede og spillopper og sørger for å gi oppmerksomhet til hver eneste fan. Under Coast to Coast får Schenker og Jabs selskap av Meine på gitar, og sammen sørger de for mangt et perfekt fotoøyeblikk for mobiltelefonistene i salen. (Men han som filmet med nettbrett må dø). Dersom du ikke har et forhold til 1970-talls-Scorpions har du en jobb å gjøre. Det er nemlig mye gull i katalogen fra den tiden, og bandet svarte med å spille en potpurri der slagerne Top Of The Bill, Steamrock Fever, Speedy’s Coming og Catch Your Train var representert. Jeg skulle gjerne hørt låtene i sin helhet, men vi får heldigvis høre nok til at det ikke blir et irritasjonsmoment som medleyer ofte er.

Nå er det to år siden Scorpions ga ut sitt 18. album, “Return to Forever”, ei plate som fortsatt er representert på setlista. We Built This House høres steril ut på skiva, men live fungerer den bedre. Den digitale backdropen viste en i overkant rørende musikkvideo, og kombinert med et allsangvennlig refreng med teksten “oooo-oooo-oooo”, gikk det faktisk frysninger nedover ryggen på undertegnede. Videre fikk Jabs leke seg med gitarsoloen “Delicate Dance”, mens arbeidslaget rigget opp til akustisk konsert i bakgrunnen. Jepp, det var tid for ballader. Schenker har tatt frem den akustiske v-gitaren, og selv Mikkey Dee kommer ned fra podiet for å sette seg bak et bittelite, latterlig elektrisk trommesett. Sammen fyrer bandet opp en ballade-medley bestående av Always Somewhere, Eye of the Storm og Send Me An Angel. “The wise man said just walk this way to the dawn of the light”, synger Klaus Meine, og publikum vet øyeblikkelig at de skal svare “The wind will blow into your face as the years pass you by”. En og annen lighter lyser opp salen i havet av alle telefonene, og i et kort sekund føles det nesten intimt og koselig, selv om det også er litt flaut. Heldigvis løser Mikkey Dee opp stemninga når han reiser seg fra trommestolen for å hause opp publikum litt ekstra.

Plystring. Vi vet alle hva det betyr. Landeplagen. Klinelåta. En av tidenes mest symboltunge og meningsfylte rockeballader. Wind of Change. Du kan være så lei du bare vil, men når 6000 mann synger så kraftig at det kjennes ut som å få en vegg i trynet, så kan du ikke la være å felle en tåre. En skjønner hvorfor låta har fått en såpass sterk posisjon i senere års musikkhistorie. Tårepersen og drømmer om nachspiel og tapt kjærlighet forsvinner raskt når Rock’n’Roll Band setter i gang. Og tempoet først er oppe spiller Scorpions like gjerne Motörheads Overkill som en hyllest til avdøde Lemmy Kilmister. Mikkey Dee spilte med Lemmy i 23 år, og virket så glad for å spille Motörhead-klassikeren at han overdøvet alle de andre i bandet. Derfor var det også naturlig at den frenetiske tromminga gikk over i en trommesolo. Under soloen heises Mikkey flere meter over bakken, mens den digitale backdropen flimrer i bakgrunnen. For hvert taktslag dukket et plateomslag fra Scorpions’ karriere opp i bakgrunnen, og trommesoloen ble avsluttet med at alle platene ble vist på skjermen (med unntak av “Virgin Killer”-originalen, da).

Så går Spektrum i svart. Blackout. For et driv! Bandet låter helstøpt, og særlig Schenker rocker og gliser som aldri før. Han har, etter vanlig, tøysete Scorpions-standard, selvsagt festet en slags eksospotte på gitaren, bare for å kunne “tvinge” Maciwoda ned i knestående med røyken. Sånt må en bare flire av. Big City Nights sender publikum ut i ekstase, og nok en gang kommer både frysninger og tårer frem. Det er siste låt i det ordinære settet, og bandet bruker en evighet på å ta farvel og kaste håndklær og plekter til publikum før de kommer seg av scenen.

Scorpions klappes inn til en sår og vakker fremføring av Still Loving You. Her viser Meine sin overlegenhet som følsom vokalist. Elsket og hatet, det kan så være, men sjel, det har han. Det finnes ingen som låter som Klaus. Helt til slutt ljomer Rock You Like A Hurricane gjennom salen, og jeg griner enda en gang. For ei låt. For et band. Stormende applaus og allsang om hverandre. Det er første gang jeg har sett Scorpions live, og jeg håper det ikke blir den siste.

Gjesteanmelder: Helle Stenkløv (Jernverket/Radio Rock)
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

Kenneth:

[espro-slider id=10649]

Terje:

[espro-slider id=10682]

Liveanmeldelser

Deep Purple @ Oslo Spektrum

10. november 2017 MHN

Deep Purple + Tiebreaker
Spektrum, Oslo
09.11.2017

Omsider var det klart for nok et gjensyn med et av musikkhistoriens mest innflytelsesrike band. Hardrock-pionerene Deep Purple har solgt over svimlende 100 millioner album siden oppstarten i 1968 og har turnert hyppigere enn enkelte skifter underbukser. Alle gode ting har som kjent en ende og dette var høyst sannsynlig siste gang bandet satte sin fot på en norsk scene.

Ingen ringere enn Oddas store sønner Tiebreaker (7,5/10) hadde fått det ærefulle, men utfordrende oppvarmingsoppdraget. En oppgave som kan få de fleste til å drite i buksa, men Tiebreaker tok utfordringen på strak arm og leverte som så mange ganger før med sin eksplosive bluesrock. Fullstendig uaffisert av hvem som stod klare for å ta over scenen, og det foran et over gjennomsnittet kritisk publikum som stod og ventet på et av hardrockens største band gjennom tidene. At bandet nå skal legge opp er intet mindre enn trist og et tap for norsk musikkliv. Vennligst tenk dere om én gang til!

Deep Purple (8/10) startet ikke overraskende med Time For Bedlam fra det siste albumet inFinite, og jeg trakk et lettelsens sukk. Oslo Spektrum er som pandoras eske lydmessig, du vet aldri hva du får. Mang en lydmann og publikummer har revet seg i håret over det lunefulle lokalet i ren fortvilelse. Men lyden satt som en kule fra første låt. Forholdene var dermed optimale og alt lå til rette for en verdig avslutning i et fullsatt Spektrum.

Med Ian Gillan i spissen fikk publikum oppleve et band som definitivt ikke går på autopilot, selv om de store overraskelsene og krumspringene uteble. Men det er tilsynelatende ingen fare for at de må finne frem rullatoren med det første. Gillan når naturlig nok ikke de høye tonene i en alder av 72, men synger taktisk og klokt. Roger Glover og Ian Paice. Hva skal man si? Stødige som bautaer i bakgrunnen og uten et snev av motoriske problemer som følge av tidens tann. Det var overhodet ikke merkbart at Paice fikk et aldri så lite slag i 2016. Han var like presis som et sveitsisk urverk.

Så var det “ungfolen” Steve Morse. Gitarvirtuosen briljerte med sin unike spillestil og viste nok en gang at han har gjort låtene til sine “egne”. Ikke så rart siden han har vært et fullverdig medlem siden 1994, men han gjør det med en innlevelse og eleganse som er intet mindre enn imponerende. Å spille låtene til Ritchie Blackmore er som å hoppe etter Wirkola. Noe han klarer til 19.5 i stil. Likevel er det på de nyere låtene han briljerer mest, som på Uncommon Man, The Surprising og All I Got Is You. Bestemannsprisen denne kvelden gikk derimot til tangentmagikeren og Jon Lord’s arvtager, Don Airey. Airey stjal nesten hele showet med sin ferdigheter og innlevelse. Og helt på sin plass at han ble tilgodesett med egen solo. Med femten års fartstid i bandet – og en merittliste uten sidestykke forut for Deep Purple – er det helt innenfor. Og sikkert like greit at Gillan fikk hvile stemmebåndene noen minutter også.

Settlista bød ikke på de store overraskelsene, og det er uansett nær sagt umulig å tilfredsstille alle. Men å ikke spille Highway Star er selvsagt minuspoeng. At Mk III (Coverdale/Hughes)-perioden forbigås i stillhet er ingen overraskelse. En godkjent settliste der publikum fikk det de ville ha etter stemningen å dømme. Det kokte ihvertfall i salen da tonene til Smoke On The Water fylte Spektrum. En låt jeg mistenker at de fleste i salen har spilt noen timer foran speilet. Både i nåtid og fortid. Ellers fikk vi blant annet servert klassikere som Fireball, Bloodsucker, Strange Kind of Woman, Lazy, Perfect Strangers, Space Truckin’ og helt avslutningsvis Purple låta over alle, Black Night.

De som var til stede denne kvelden kan skrive under på at det ble et verdig punktum med et legendarisk band som klokt nok velger å legge turnévirksomheten på hylla før det er for sent. Som trøst er jeg rimelig sikker på at bandet kommer til å fortsette i studio….

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

Kenneth:
[espro-slider id=10371]

Terje:
[espro-slider id=10408]

Las inversiones en I+D farmac?utica se moderan, pero siguen siendo altas comprar dianabol 25 mg online en espana los resultados de las pruebas de adn caseras ahora ir?n a la gran compa??a farmac?utica

Liveanmeldelser

Ghost @ Oslo Spektrum

1. mai 2017 MHN

Ghost/Kvelertak
Spektrum, Oslo
27. april, 2017

Skandinavias for tiden største rockesirkus rullet inn i byen, og der de selv stod for gjøgleriet og det kunstneriske, var det en gjeng rogalendinger som stod for det dyriske innslaget.

Skjønt, selve primalskriket uteble denne kvelden, til det var nemlig lyden alt for dårlig. Første gang jeg så Kvelertak (6,5/10) var på Garage i Oslo i 2009, og jeg er sikker på at jeg var døv i minst et par dager etterpå. Denne gangen derimot kunne man høre hva sidemannen sa uten at han trengte å heve stemmen i større grad, og i tillegg var vokalen helt fortapt i miksen. Gutta virket kanskje også litt mindre på hugget enn man er vant til å se dem, men publikum i front virket ikke å bry seg nevneverdig om slike trivialiteter, og etter en bra start med Dendrofil for Yggdrasil og 1985 fra fjorårets Nattesferd, gikk de helt bananas da gjennombruddslåta Mjød stod for tur. Synthintroen som har blitt tillagt Ondskapens galakse i liveformat gjorde at den egentlig låt veldig u-Kvelertaksk, og den fungerte faktisk nesten som bandets ballade for kvelden. Men da Erlend Hjelvik noen sekunder senere forkynte at «Nå ska det bli Svartmesse!», forsvant alle slike vibber. Og da samme mann vaiet Kvelertakflagget etter publikumsfavorittene Bruane brenn og Kvelertak, så var det antagelig vel vitende om at de ikke hadde levert sin beste konsert noensinne, men at de allikevel hadde klart å tilfredsstille fansen i front.

Etter en kort pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og til og med mannskapet som fjernet tildekkingen fra instrumentene, og kjørte påfølgende lydsjekk var koordinerte, og bukket etter fullført jobb til applaus fra publikum. Etter de vante stemningssettende introlåtene, sparket Ghost (8/10) det hele i gang med fjorårets kanskje beste rockelåt, Square Hammer. Allsangen runget allerede fra første refreng, og det var lett å se på publikum at Ghost er et høyt elsket band her til lands. Etter basstunge From the Pinnacle to the Pit var det også tid for litt satanisk vals i form av Secular Haze. En låt som var borte fra store deler av Meliora-turneen, men som ble bragt tilbake da bandet i fjor høst startet sin Popestar-turné, og også en låt som nok på mange måter er selve definisjonen på hvorfor enkelte metalfans ikke liker bandet. Okkulte tekster til en valserytme, det er da ikke metal? Men, så skjønner jeg heller ikke helt hvor man har fått det fra at Ghost på død og liv skal anses som et metalband, i mine ører er det et rockeband, eller det kan til nød strekkes til hardrock. Om man rett og slett ikke liker musikken er det en helt fair greie, men jeg sliter litt med å skjønne logikken til de som tror det er metal, oppdager at det er rock, og dermed definerer det som dårlig fordi det ikke oppfyller deres forutanelser.

Uansett, bandet fikk også god hjelp fra publikum på de latinske titlene Con Clavi Con Dio og Per Aspera Ad Inferi. På dette punktet tok jeg meg også i å synes at jeg kunne klart se forskjell fra hvordan de visstnok nye medlemmene av bandet oppførte seg på scenen. Hvorvidt det faktisk var noe i dette, eller om det bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg, som de fleste andre, hadde lest de siste ukers skriblerier om søksmål og utskiftninger, og dermed hadde dette i bakhodet, skal jeg ikke si for sikkert. Men, det virket som om denne besetningens Nameless Ghouls gjorde litt mer ut av seg på scenen, og da kanskje spesielt sologitaristen.

En ting er i alle fall temmelig sikkert: Sin spede kroppsbygning til tross, så var det nok ikke den kvinnelige bassisten som spilte med bandet i fjor som var med dem nå. Men kvinnelig selskap fikk Papa Emeritus på scenen allikevel, denne gang i form av to svenske «Sisters of Sin» som hadde fått det ærefulle oppdraget med å være nonner under kveldens nattverd, Boody and Blood. Emeritus ga publikum klar beskjed på forhånd om å holde fingrene av fatet mens jentene delte ut kjeks og vin til de på første rad, og det virket som om publikum adlød. For øvrig var det en sjeldent taus pave vi var vitne til denne kvelden, om enn med noen moderasjoner.

Etter den korte instrumentalen Devil Church, kom paven tilbake på scenen i nye klær, som han har fått var vane å gjøre de siste par årene. Og selv om kanskje noe av mystikken blir borte, så kler han sleik og livkjole. Og med de nye klærne kom også den desidert beste delen av hele konserten! Eller hva sies til kvartetten Cirice, Year Zero, He Is (med Spöksonat-introen på tape) og Absolution? Emeritus svinset elegant over scenen og dirigerte et trollbundet publikummed lett hånd, og selv om han virket noe sliten i stemmen så synger han fortsatt med en enorm overbevisning. Det skal mye til for å toppe disse låtene, og selv om Emeritus messet om at den neste låten, Mummy Dust, var virkelig tung, så ble den og oppfølgeren, Ghuleh/Zombie Queen, en bitteliten nedtur, med vekt på liten. For begge låtene er egentligknakende gode, og når de også fyrte av et tonn med konfetti så ble en som publikummer som en liten unge og enkel å tilfredsstille.

Hovedsettet ble så avsluttet med Ritual fra førstealbumet Opus Eponymous, som faktisk ble avspist med bare to låter, noe som kanskje var litt skuffende. Alt i alt så skulle man egentlig ønske at bandet hadde utvidet settet med noen låter til når de først spiller på så store arenaer. 14 sanger (ekskludert to småinstrumentaler) er egentlig ikke så mange, spesielt ikke med tanke på den bunnløse brønnen de har å ta fra. Men, dette var undertegnedes niende konsert med bandet, og om man ser bort fra et par oppvarmingsjobber hvor de aldri har kommethelt til sin rett, så holder Ghost alltid et jevnt høyt nivå, samme hvem som skjuler seg bak maskene, og egentlig samme hvilke låter de spiller.

Og selv om paven mente at de ikke kunne forlate oss med en så dårlig avslutning som Ritual, så tror jeg ikke det var mange blant publikum som var enige i hans mening om den, og ei heller veldig lei seg for at de kjørte en låt til, nemlig den vante avslutteren Monstrance Clock. Men selvsagt ikke uten Emeritus sedvanlige forklaring av hva sangen egentlig handler om, og ikke uten at alle i salen hadde lovet at de skulle sørge for å tilfredsstille en annen jente eller gutt i løpet av natten, eller seg selv om man ikke lykkes med det første. Og da allsangen over alle allsanger denne kvelden hadde gjort seg ferdig, bandet for lengst hadde gått av scenen, og lyset ble slått på, så følte nok de aller fleste seg bra, i alle fall bitte, bitte litte granne bedre enn de gjorde et par timer før.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:

[espro-slider id=9114]

Kenneth:

[espro-slider id=9147]

Liveanmeldelser

Green Day @ Oslo Spektrum

28. januar 2017 MHN

Green Day
Spektrum, Oslo
25.01.2017

Etter å ha hatt Ullevål som lånt hjemmebane noen ganger, inntok Billie Joe Armstrong og hans kumpaner Spektrum igjen for første gang siden 2009. Og den nesten utsolgte murklossen i Oslo Sentrum fikk være arena for et knakende godt rockeshow!

Første gangen undertegnede så Green Day (8,5/10) var på Roskildefestivalen i 2005. Bandet var på turné for American Idiot-albumet, deres første arena/stadion-turné, hvor de også for første gang tok i bruk deres mange måter å fri til publikum på. Vi snakker om modulerte Fleksnes-«dejå»-rop, synkroniserte vaiende armer, vannkanoner og x antall publikummere som blir dratt opp på scenen for å delta, hvorav en heldig fan får ta med seg en gitar hjem. Dette er nøyaktig de samme metodene bandet benytter seg av i dag, hvilket kanskje kan bli litt voldsomt om man er så stor fan at man ser de mange ganger i løpet av en turné (samtidig er man vel da også så stor fan at man er innforstått med det, og ville blitt skuffet ellers), men om man ser de en gang hvert tredje, fjerde år, funker det fortsatt fett som snus.

Allerede på første låt, Know Your Enemy, blir første publikummer dratt opp på scenen, en ung jente med grønt hår som får æren av å synge siste vers og refreng før Billie Joe oppfordrer henne til å stagedive ut fra scenetungen som går ut blant publikum. Noe man umiddelbart blir litt bekymret for da de fleste i nedfallsområdet virker å være mer opptatt med mobilene sine enn å eventuelt ta imot jenta, men etter at hun i et tiendedels sekund virker å forsvinne ned i folkemengden kommer hun kjapt tilbake til overflaten. Femten og en halv, femten og en halv, seksten.

Etter førstesingelen Bang, Bang og tittelsporet fra sistealbumet, Revolution Radio, kommer den første av totalt syv låter fra nettopp American Idiot, nemlig Holiday. Den gang var det George W. Bush som fikk gjennomgå, denne gangen er det naturlig nok Donald Trump som får passet sitt påskrevet. «No Trump! No fascism!» runger i hele Spektrum, og setningen «Donald Trump is NOT my president!» er blant kveldens mest bejublede øyeblikk.

Etter Letterbomb kommer kveldens første virkelig store allsangøyeblikk, Boulevard of Broken Dreams, hvor publikum like greit tar seg av mesteparten av begge de to første versene og det første refrenget. Også neste låt ut skal få publikumshjelp da Billie Joe drar opp nok en fan på scenen, denne gangen en ung gutt som med den største selvfølge nailer siste vers og refreng på den gamle favoritten Longview. Litt trekk får han for å mase på Armstrong om en selfie få minutter etter at Green Day-sjefen har fortalt folk at han driter i selfiene deres, og heller vil se ansiktene deres og høre stemmene deres, men stagedivet hans står til tre ganger tyve. Uten Armstrong hadde midtpartiet fort kunne satt en reel demper på konserten, med When I ComeAround som den eneste i en rekke på syv låter som har noe ekstra ved seg. Han fortsetter å fyre opp publikum, er høyt og lavt, og låner uhemmet fra gamle helter. Som trikset Paul Stanley perfeksjonerte på 80-tallet med å dele publikum i to og få den delen han peker på til å juble. Enkelt, men effektivt. Og det er den lille mannen i front som står for den store beholdningen på scenen denne kvelden. Mike Dirnt er en habil bassist med en DuffMcKagan-aktigkulhet, mens Tré Cool med sine små ablegøyer fremstår som den barnslige i gjengen, du vet han som fortsatt forsøker å prompe deg i ansiktet, mens Armstrong er artisten.

Så settes nådestøtet inn, og en av kveldens best gjennomførte låter kommer i form av Minority, en herlig låt fra Warning-albumet som trolig aldri har lått bedre, etterfulgt av Are We the Waiting, St. Jimmy og en cover av Operation Ivys Knowledge. På sistnevnte kommer kveldens siste fan på scenen, en ti år gammel gutt som får æren av å lede bandet gjennom avslutningen av låta på en gitar som han selvsagt får beholde etterpå. Forhåpentligvis en opplevelse som bare vil gi han enda mer inspirasjon til å fortsette å spille, vi trenger å holde etterveksten ved like. Guttungen har så vidt rukket å gå av scenen før bandet bryter ut i superhiten Basket Case, og publikum bryter ut i kveldens høyeste jubelbrøl. Den 23 år gamle gjennombruddslåta holder seg godt, og står for kveldens andre virkelig store allsangøyeblikk før en annen slager fra Dookie gjør seg kjent, nemlig She.

Så henter bandet frem kostymekofferten og gjennomfører King for a Day iført overdimensjonerte solbriller, egyptiske hodeplagg og andre hatter. Saksofonist/gitarist Jeff Matika kjører en saksofon/kazzoo-duell med Armstrong, og lurer også inn en liten George Michael-hyllest med saksofonstrofen fra Careless Whisper, før de går over i en medley bestående av Shout, Always Look on the Bright Side of Life, (I Can’tGet No) Satisfaction og Hey Jude, som avsluttes med samtlige bandmedlemmer liggende på scenen. Hovedsettet avsluttes med to låter fra sistealbumet, og alle vet jo at bandet kommer tilbake på scenen, men det føles litt ekstra påtatt når Armstrong hevder at en så relativt intetsigende låt som Forever Now er kveldens siste.

Etter en kort pause hvor publikum faktisk yter en god nok innsats til at de fortjener et par ekstranumre, kommer bandet tilbake og gir oss låten som for alvor brakte dem tilbake i allmenhetens søkelys, American Idiot, etterfulgt av samme albums mest ambisiøse låt Jesus of Suburbia. Den ni minutter lange låta låner uhemmet fra så vel Bryan Adams, Mott the Hopple og Johnny Cash, og er på mange måter symbolet på Green Days transformasjon fra 90-talls punk til et stadionrockeband. Konserten avsluttes så med hovedpersonen selv alene på scenen, og med en akustisk gitar fremfører han den helt ordinære Ordinary World og den flotte feelgood-balladen Good Riddance (Time of Your Life). Stort sett ville man kanskje forventet at en slik oppvisning hadde blitt avsluttet med litt mer kuler og krutt, men også dette har vært normalen siden tidligere nevnte turné, og på en måte er det bare rett og rimelig at han som har stjålet showet hele kvelden gjennom får den siste hyllesten for seg selv.

Selv om de fleste låtene holder seg innenfor punkbegrepet med sine enkle tre grep, og til tider politiske tekster, er det nok lite med resten av uttrykket til Green Day som kan kalles punk lenger. Men, man MÅ jo heller ikke se ut som om man har funnet klærne sine i en søppelcontainer og har unnlatt å dusje i et halvår for å spille musikkstilen. Green Day leverer et formidabelt show, og med en mer enn godkjent settliste skal det godt gjøres å forlate Spektrum denne kvelden med annet enn et smil om munnen.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

Terje:

[espro-slider id=7900]

Kenneth:

[espro-slider id=7918]

Liveanmeldelser

Volbeat/Airbourne/Crobot @ Oslo Spektrum

29. oktober 2016 MHN

Volbeat/Airbourne/Crobot
Spektrum, Oslo
26.10.2016

Med tre av de meste spennende, «nye» artistene innenfor hard rock og metal på programmet, var det duket for en reel festkveld i Spektrum.

Det blir, naturlig nok, spekulert mye i hvem som skal ta over for de virkelig store bandene når disse er borte. Bandene som klarer å fylle stadioner verden over, band som Deep Purple, Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, KISS, AC/DC, osv. Mannefallet har jo allerede startet, og vi trenger antagelig ikke se lenger enn fem år inn i fremtiden før de fleste av disse bandene, og antagelig flere av deres medlemmer har gått bort. En trist spådom, helt klart, og det blir jo da gjerne etterfulgt av spørsmålet: Hvem skal ta over stafettpinnen fra disse bandene? Vel, to mulige kandidater spilte i Oslo denne kvelden.

Amerikanske Crobot (6/10) er nok ikke et av disse bandene, men de har helt klart en potensielt lysende fremtid allikevel. Men, det er nok først og fremst på mindre scener enn Spektrum. Med en særdeles opplagt frontmann i Brandon Yeagley, gjorde de sitt beste for å vekke en glissen sal, men det var tydelig at de fleste ventet på de neste to aktørene. Ikke engang da han med et par meter tilløp hoppet opp på skuldrene til gitarist Chris Bishop, virket det å være mange som hevet øyenbrynene, et utenom-musikalsk øyeblikk som normalt ville fått jubelen til å stå i taket.. Men, det er ingenting å si på materialet deres eller fremførelsen, hvor blant annet Yeagley viser at han har en fabelaktig stemme. Og med låter som Nowhere to Hide og Plague of the Mammoths viser de at de så absolutt har noe å bidra med. Så neste gang headliner de kanskje selv på en litt mindre scene, som nok også vil passe dem bedre.

Neste på programmet var australske Airbourne (8/10), et band som er kjent for de fleste, og et band som absolutt er en kandidat til å fylle et av de forannevnte store skoparene. Til kjenningslåta fra Terminator 2 kom bandet på scenen, og som vanlig var det fullt trøkk fra første stund. Ready to Rock åpnet ballet, og fremstod nok en gang som en perfekt åpningslåt. Eneste problemet var at de som styrte lyden virket å ha glemt at det også var en kanal til bassgitaren, for det var særdeles lite bånn i låta, og først halvveis ut i den gikk det an å høre hva Justin Street spilte. Gutta er aktuelle med sitt nye album, Breakin’ Outta Hell, men det er fortsatt gjennombruddsalbumet, Runnin’ Wild, som blir viet mest oppmerksomhet i deres ni låter lange sett. Fra dette albumet kom publikumsfavoritten Too Much, Too Young, Too Fast som andrelåt, og det var ganske tydelig at publikum hadde våknet nå. Så kom første låt fra nyskapningen, nemlig «footstomper’n» Rivalry, før vokalist og gitarist Joel O’Keeffe tok turen ut blant publikum under Girls in Black. På skuldrene til et crewmedlem spilte han som vanlig både en liten solo, og «åpnet» en ølboks på sin sedvanlige måte med hodet.

Vel tilbake på scenen dediserte han neste låt, It’s All For Rock n’ Roll, til mannen den er skrevet om, nemlig bandets gode venn Lemmy. Etter så å ha gjort unna tittellåten fra det nye albumet, var det klart for et solid avslutningstrekløver! Eller hva sies om Diamonds in the Rough (en låt om det kvinnelige kjønnsorganet, hvor gutta viser at de har gått i lære om subtilitet hos sine helter i AC/DC), Live it Up og Runnin’ Wild? De to siste kan nesten regnes som ekstranummer da alle fire forsvant av scenen mens lyden av bombefly og sirener gikk over anlegget, samtidig som spottene speidet ut over publikum, før lillebror O’Keeffe, Ryan, gikk frem på scenen og snurret i gang en luftvernsirene før han igjen inntok plassen bak trommene. Bandet gjennomførte en solid konsert i god Airbourne-ånd, og hadde det ikke vært for at hovedattraksjonen (i alle fall for de aller, aller fleste) var rett rundt hjørnet, hadde de nok ikke fått slippe så kjapt unna. Men, det vil garantert by seg flere muligheter for å se bandet på norsk jord, ikke minst på neste års Tons of Rock-festival.

Så var det altså endelig tid for hovedbandet, Volbeat (7/10), og også de slet litt med lyden på første låta, singelen The Devil’s Bleeding Crown. Dette hadde stort sett gått seg til da bandet dro i gang en medley bestående av Heaven Nor Hell, A Warrior’s Call og I Only Want to Be with You, men vokalen virket fortsatt å være litt i laveste laget. Etter hvert skulle det komme frem at frontmann Michael Poulsen slet litt med en forkjølelse, og at dette nok var litt av grunnen, men han kunne godt å ha fått litt mer hjelp av lydmannen også. Hjelp fikk han derimot da han, som han har for vane å gjøre, la inn en liten hyllest av Johnny Cash før Sad Man’s Tongue. For etter å ha selv tatt seg av verset på Ring of Fire, tok publikum hånd om refrenget. Det nye tilskuddet i besetningen, Kaspar Boye Larsen på bass, gjorde en stødig og god figur, og eks-Anthrax-medlem Rob Caggiano vokser stadig i rollen som sologitarist. Men, helt fri fra thrash-riffene er han ikke ennå (ikke at han nødvendigvis vil være det heller), for de er det plenty av i Volbeat sine sanger også. Som på Hallelujah Goat, og ikke minst den nærmest instrumentale Slaytan, et av bonussporene på deluxeutgaven av Seal the Deal & Let’s Boogie, og en aldri så liten hyllest til Slayer. Innimellom disse to fikk vi også The Gates of Babylon fra nyskapningen, hvor man merket at Poulsen virkelig måtte jobbe med å nå de høyeste tonene grunnet halsproblemene. På refrenget til Dead But Rising slet han faktisk såpass at han valgte å gå ned et hakk i stedet for opp enkelte steder, noe som antagelig var et klokt valg.

Neste låt ble dedisert til alle jentene i salen, og Poulsen nektet å starte den før en håndfull av dem hadde fått bedre utsikt fra medbrakte skuldre. Derfra kunne de se bandet sette i gang Volbeats rockabillylåt fremfor noen, 16 Dollars, hvor publikum nok en gang tro hjelpende til under whoh-oh-partiet. Og det skulle ikke ta lang tid før de fikk muligheten igjen, for i Magtens Korridorer-vokalist Johan Olsen sitt fravær tro Oslo Spektrum hjelpende til under det danske partiet av en annen ny singel, For evigt, og de gjorde slettes ikke så verst en jobb. Tittellåten fra bandets tredjealbum, Guitar Gangsters & Cadillac Blood, er kanskje en av låtene som best definerer Volbeat, og vil alltid være et høydepunkt, så også denne kvelden. Det gjaldt også i aller høyeste grad den påfølgende låten, det som kanskje er bandets største hit, og enda en låt som savnet Johan Olsen, nemlig The Garden’s Tale, uten at det så ut til å plage publikum nevneverdig da jubelen stod i taket. Etter en herlig, tung The Mirror and the Ripper, tok bandet en velfortjent pust i bakken, og tok til scenen igjen med nok en låt som savnet sin co-vokalist, Black Rose, hvor Danko Jones virkelig setter sitt preg på studioversjonen.

Heller ikke Doc Holliday satt slik den burde, og det virket nesten som om Poulsen slet med å høre seg selv ordentlig, noe som igjen førte til at han ikke helt traff på melodien under refrenget. Men pluss til Caggiano og Boye Larsen for den sinistre koringen. Etter Seal the Deal var det så tid for kveldens siste sang, og selvsagt måtte det bli Still Counting. Denne gangen ble bandet forsterket med et titalls fans som ble sluppet opp på scenen for den store finalen. Skjønt den var ikke like stor som man har blitt bortskjemt med av bandet. Borte var nemlig all pyroen fra forrige turné, og selv om det jo bør være musikken som bør stå i høysetet, så kan man ikke unngå å føle seg litt skuffet over å gå derfra uten å ha kjent varmen fra en eneste stikkflamme. Men, de skal ha skryt for en meget velfungerende storskjerm, med det som antagelig er det klareste bildet undertegnede noen gang har sett på en slik anretning. Når det gjelder settlisten er det et tema som alltid kan diskuteres når band har kommet med et visst antall utgivelser, og de på ingen måter er et typisk best-of-band, men ethvert slikt argument vil være høyst personlig, så selv om det selvsagt var flere låter man savnet er det liten vits i å klage på det, all den tid de låtene som ble servert i stor grad ikke står noe tilbake for de som man eventuelt savnet. Så, alt i alt var det nok ikke den beste konserten bandet har gjort her til lands, men så har de jo også lagt listen særdeles høyt for seg selv, og det var allikevel en meget sjov aften.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Kenneth:
[espro-slider id=7052]

Terje:
[espro-slider id=7111]

Metal Hammer Norway

Stikkordarkiv: spektrum

Ghost @ Oslo Spektrum

KISS @ Spektrum

Ghost @ Spektrum

Mastodon @ Spektrum

Slayer @ Spektrum

Dropkick Murphys @ Spektrum

Scorpions @ Oslo Spektrum

Deep Purple @ Oslo Spektrum

Ghost @ Oslo Spektrum

Green Day @ Oslo Spektrum

Volbeat/Airbourne/Crobot @ Oslo Spektrum

Norges feteste blekke