Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
22.06.2018

 

The Good, The Bad and The Zugly (6/10) stilte med festivalens mest påseilede vokalist i Ivar Nikolaisen, men redder seg inn på at de holder leir i en sjanger der det å være nykter aldri har vært en nødvendighet. Som trolig det beste norske punkbandet i det man kan kalle «Poison Idea-gata» siden Turbonegros heydays på Ass Cobra-tiden er det god futt i fremførelsen, og en sprek start på hovedscenen på den siste festivaldagen. «Way Out West» må sies å være høydepunktet i et fartsfylt sett. (ST)

Tyske Mantar (8/10) er en duo bestående av gitarist/vokalist Hanno Klänhardtog trommis Erinc Sakarya. Man skulle tro en slik underbemanning gjenspeilte seg i et magert lydbilde og statisk sceneopptreden, men ved hjelp av heftig pedalbruk og en svært utagerende vokalist blir det ikke slik. Fremfor å være midtstilt og vendt ut mot publikum har Mantar plassert trommesettet på høyre side av scenen, slik at de to bandmedlemmene vender mot hverandre. Man får derfor følelsen av å overvære en jam heller enn å se på to menn som skal underholde en stor forsamling. Snedig! Vokalist Hanno åler seg rundt mikrofonstativet på passivt-aggressivt vis, tidvis hvesende og hylende, tidvis tilbaketrukket med et overlegent flir rundt munnen. Tungt som juling og kult som krutt. (ST)

Sist jeg så Max Cavalera var da han besøkte Oslo før jul sammen med broren for å spille gamle Sepultura-låter. Det var kult nok, men opplevelsen ble, i etterpåklokskapens lys, trolig noe rosemalt av nostalgiske grunner. For helt ærlig: Soulfly (3/10) live er skrale saker, og Max er virkelig en gammel og sliten mann. «We Sold Our Souls to Metal» er tragisk parodisk, mens «No Hope = No Fear» og «Bleed» kunne fungert OK om det ikke var for vokalen. Bandet blir uansett godt mottatt, og når Max teller opp un, dos, tres, cuatro til «Back to the Primitive» skorter det ikke på engasjement ute foran scenen. Dette står allikevel tilbake som festivalens store skuffelse. (ST)

Sammen med Equinox var Coven (7/10) festivalens kred-booking, og jeg antar at mange med meg var spente på hvordan et band som debuterte på sekstitallet ville høres ut i dag. Bandet entrer scenen iført munkekutter, mens vokalist Jinx Dawson bærer maske. Alt på stell rent visuelt, med andre ord. Hovedbolken av settet utgjøres av låter fra debutalbumet Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls, med «The White Witch of Rose Hall» og «Choke, Thirst, Die» som høydepunktene. Jinx synger veldig bra, hennes Grace Slick-aktige stemme virker nærmest urørt av tidens tann. Bandet låter naturlig nok en del tyngre enn på skive, men låtene kler tyngden fint. Coven avslutter kvelden med «Blood on the Snow» fra tredjeskiva med samme navn. Noen forheksende seanse var det kanskje ikke, men absolutt gledelig å ha fått muligheten til å se en såpass banebrytende figur som Jinx Dawson i levende live. (ST)

Tyske Helloween (9/10) har siden i høst turnert med sitt Pumpkins United-show, hvor dagens besetning har hektet på originalgitarist/vokalist Kai Hansen og vokalisten fra de gylne årene på åttitallet, Michael Kiske. Kort fortalt et gedigent mimreshow som drar igjennom bandets lange karriere, men i festivalformatet på Tons bød de på en godt nedskalert versjon. Nedskaleringen til tross, det ble en perlesnor med godlåter i løpet av de åtti minuttene de hadde å leke seg på, fra åpneren «Halloween» til «I Want Out» lukket settet. Vokalistene Kiske og Andy Deris bytter løpende på syngejobben mellom duettene, mens konsertens desidert friskeste figur, Kai Hansen, trår til på utvalgte. Kai får sine egne minutter i spotlighten under en medley med klassikere fra hans tid som vokalist, hvor «Starlight», «Ride the Sky», «Judas» og «Metal is the Law» flettes sammen. Bakteppet til bandet er animasjonsfilmer på storskjermen, skreddersydd til hver låt og med den iboende humoren bandet alltid har dratt med seg. I utgangspunktet kan man kanskje tenke seg at opp til syv stykker på en scene kan være litt slitsomt til tider, men den logistikken fungerte fint. Det er vel strengt tatt kun EN ting som er «galt» med dette showet og det er lengden – minuttene fløy avgårde, det føltes alt for kort og det kunne for min del GJERNE ha vært tretimers-versjonen de fikk presentere i Halden. (JL)

Tons of Rock har vært flinke til å trekke frem de lokale kortene, både samtidsband som Planet Mastergod, Føss og, ikke minst, Mork og de mer tilårskomne heltene i Witchhammer, Artch, Ragnarok og – ENDELIG – Equinox (9/10)! Et særdeles etterlengtet comeback, som festivalen har nærmest tryglet om i flere år, og som nok varmet mange i et nærmest fullsatt telt på  fredagskvelden. Kjernen i bandet, gitarist/vokalist Grim Stene, bassist Skule Stene og trommis Raggen Westin, har holdt ånden gående de siste årene med jevnlig garasjeøving og når  Fredrikstad-bandet nå endelig stilte på scenen var det med en noe justert besetning i forhold til den klassiske, med Øystein Warem som andregitarist i stedet for Tommy Skarning. De tilmålte minuttene, og noen til – de bevilget seg noen minutter overtid når de først var i gang, ble en tilmålt reise gjennom de tre første skivene. Åpnerne «Stop!» og «House of Wonders» fra debuten Auf Wiedersehen låt som om man fortsatt var på Blå Grotte på åttitallet, og det så vel ikke så verst ulikt ut heller. Fire låter fra The Way to Go følger raskt – Grim påpeker at ingen har betalt for å høre ham «preke» –før Xerox Success såvidt berøres med «My Sweet TV». Bandet låter tight – Grim og Øystein går langt tilbake som gitaristduo og samspillet er tilstede også her. Stemmen holder godt og gutta lar musikken tale for seg, ren og skjær thrash-energi fra gamledager. Det jeg regnet med ville være den naturlige avslutningslåten, tittelkuttet fra Auf Wiedersehen, ble supplert med den energiske godbiten «The King» fra samme skive, noe på overtid. Grim avslutter med å si at «vi sees på månen», med en antatt henvisning til Månefestivalen på hjemmebane i Fredrikstad seinere på sommeren, en booking som ble bekreftet noen dager etter. Vi gleder oss og håper virkelig at det ikke stopper med det! (JL)

Hvor skal man begynne? For en triumfferd. For en overlegen maktdemonstrasjon, og alle andre klisjeer man kan trekke opp fra Akersgata-hatten. Dette er en av de aller beste konsertene jeg har vært på noensinne, hands down, og det er bare å beklage at anmeldelsen ikke på noen måte yter konserten rettferdighet. Kvelertak (10/10) har tatt steget helt opp i eliten av liveband, og leverer et show det skal godt gjøres å toppe. En ugleprydet Erlend Hjelvik hadde fullstendig kontroll på et feststemt publikum fra åpningsanslaget på «Åpenbaring», og beholdt regien trygt gjennom de elleve neste låtene. Når «Mjød» som tredje låt ut etterfølger «Bruane Brenn» tar det helt av foran scenen, med circlepit og full baluba. «1985» er noe overraskende én av bare to låter fra sisteskiva som spilles. Men samtidig fremstår settet som spissere ved at man ekskluderer de mer omstendelige låtene fra Nattesferd. «Sultans of Satan» er en annen godbit, og det må kommenteres: Kvelertak er et imponerende samspilt band! Det hele er supertight, men samtidig lekent på et vis som indikerer at bandet har hatt stort utbytte av å være på veien med en global storhet som Metallica tidligere i år. Utover i konserten oppfordrer Hjelvik til wall of death og får det, før han og etter hvert også bassist Marvin Nygaard begir seg ut på crowdsurfing og generell romstering ute blant allmuen. Under sistelåta «Kvelertak» kommer Hjelvik trekkende med et enormt flagg, som han tar med seg ut i folkehavet. Der blir han stående på fansens hender, vaiende med flagget mens pyroen smeller rundt ørene på oss og bandet kjører på. Det slår meg at dette er helt umulig å skulle beskrive ved hjelp av tekst, den rene følelsen av eufori som oppstår når en konsert bare klaffer så totalt. Musikalsk lykke! (ST)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11839]

Terje:
[espro-slider id=11940]