Amorphis/Soilwork/Jinjer/Nailed To Obscurity
Rockefeller, Oslo
16.01.2019
Med et av fjorårets beste album i bagasjen trollbandt finnene i Amorphis et nær utsolgt Rockefeller.
Kvelden startet imidlertid med tyske Nailed to Obscurity og ukrainske Jinjer, to band som denne anmelderen dessverre ikke rakk grunnet den berømte tidsklemma. Ut fra rapportene skal dog spesielt sistnevnte ha gjort en positiv figur. Selv rakk jeg akkurat å halse inn døra i det Soilwork slo an sin aller første tone. Og med et knapt ukesgammelt album for hånden, så startet de nær sagt naturlig nok med åpningslåten fra dette, Arrival (etter at tittelintroen, Verkligheten, hadde geleidet dem inn på scenen).
Jeg skal ærlig innrømme at Soilwork (6/10) aldri har vært noen favoritt her i gården, men jeg hadde aldri sett dem live, så én sjanse måtte man jo minimum være villig til å gi dem. Rent musikalsk er det ikke så mye å si på det de leverte, selv om formelen deres ikke er den mest spennende, men det som ødela det mest for min del var vokalbruken til Björn Strid. En mann som med sitt andre prosjekt The Night Flight Orchestra, beviser at han har en meget bra clean vokal, noe han også gjør titt og ofte i Soilwork. Og det er det som er problemet, ikke at han veksler mellow clean vokal og growling, men at han gjør det så hyppig at man jo står i fare for å få sonisk indusert epilepsi.
Men, bandet hadde en anselig mengde fans tilstede, og det virket nesten som om publikum var litt delt i to. For selv om det var en god del som tok av under Soilwork, så var ikke allsangen så voldsom som Strid skulle ha det til der han programmessig skrøt av dem fra scenen. Eller kanskje lyden spilte oss et puss der vi stod, hvem vet? Frontmannen Strid hadde ellers et godt tak på publikum, og bandet hadde skrudd sammen en karriereomspennende settliste, med låter fra nær sagt hele diskografien. Låter som The Crestfallen, Death in General og As We Speak sørget for at fansen som hadde vært med i mange år fikk sitt, mens en nyere låt som Full Moon Shoals skled smertefritt inn blant disse. Mot slutten av settet kom det som var høydepunktet for min egen del, nemlig Stålfågel, den klart beste låta fra den siste skiva. Og vi fikk også det som latet til å være høydepunktet for de fleste andre, deres største hit, tittellåten fra Stabbing the Drama, og fansen virket å være tålelig fornøyd.
Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, og for å fullføre tankegangen rundt det at publikum var delt i to… Når Amorphis (8,5/10) gikk på scenen var det nemlig plutselig mye bedre plass både nede på gulvet mellom miksebordet og scenen, og i området bak miksebordet. Så det virket rett og slett som om det var mange Soilwork-fans som var der kun for å se dem, og som gikk da de var ferdige. I den grad bandet la merke til dette, så virket de i alle fall ikke særlig påvirket av det, og gav fansen en brakstart. The Bee og The Golden Elk, er nemlig to av de beste låtene fra sistealbumet Queen of Time, og all den tid dette var et av fjorårets beste album uavhengig av sjanger, så sier ikke det rent lite.
I likhet med Björn Strid så veksler også Amorphis’ Tomi Joutsen mellom clean vokal og growling, men han gjør det ikke like hyppig, noe som tillater hver av stilartene å få spille ut sitt potensiale som effekter ikke bare musikalsk, men i forhold til historiefortellingen. Overgangene mellom de to virker også glattere i Joutsen sine hender (eller hals og mage om du vil), noe som gjør det til en mer behagelig for den som hører på.
Tredje låt ut tok oss med tilbake til slutten av forrige tiår, og låten som gjorde at jeg begynte å høre på Amorphis, nemlig The Sky Is Mine fra 2009s Skyforger. Utfra responsen til resten av publikum å dømme virket det ikke som om jeg var den eneste som satte pris på dette låtvalget, og bandet fikk god hjelp fra salen under refrenget. Fra samme album kom også et annet høydepunkt et par låter senere, og Silverbride representerer nok for mange det øyeblikket hvor Amorphis virkelig fant formelen for hvordan de låter i dag. Av høydepunkter så bør også Wrong Direction nevnes. Den nestbeste låten fra Queen of Time, kun slått av fjorårets store hit for undertegnede, den formidable Amongst Stars. At denne ikke ble spilt på Rockefeller er fullt forståelig,da Anneke van Giersbergen sin delaktighet er uerstattelig, men samtidig en bitteliten nedtur. Hvilket minner meg på: Kan noen se å klone Anneke slik at vi slipper å gå glipp av flere godlåter når artistene hun har bidratt med vokal for, men ikke har tid til å turnere med, kommer på besøk?
Før bandet tok den obligatoriske pustepausen bak scenen, dykket de virkelig dypt i katalogen, og kom frem igjen med Black Winter Day fra 1994. En tid før Joutsen kom med i bandet, og da de fortsatt var godt forankret i dødmetallsjangeren. Fansen visste å sette pris på dette, og applausen som fulgte gjorde at ventetiden før ekstranummerne ble av det korte slaget. Akkurat som da de kom på scenen første gang startet de med en skikkelig godbit, og de lett gjenkjennelige østeninspirerte introtonene til Death of a King, sørget for at et jubelbrus gikk gjennom publikum. Sammen med House of Sleep fra Joutsens debut med bandet, Circle, utgjorde de to en verdig avslutning på en staselig aften fylt med mørk finsk humor (også kalt dødelig seriøshet), finske folkesagn og god finsk folkemusikk (også kalt metal).
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=12649]
