Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators
Sentrum Scene, Oslo
27.02.2019

Gitaren har vært Slash sitt valgte våpen i over 30 år, men til tross for rikelig med treffsikker ammunisjon tilgjengelig, ble det en salig blanding av både tørt krutt, skivebom og et par innertiere under onsdagens demonstrasjon på Sentrum Scene.

Etter å ha overvært to glimrende konserter den siste uka (Ghost og Spidergawd), knyttet det seg stor spenning til om en av mine favorittgitarister klarte å følge opp i samme sporet. Men i stedet ble det en særdeles splittende kveld da den gamle helten og hans “nye” kumpaner bød opp til dans. Og det var mine egne tanker og meninger som ble splittet. Splittet ved at jeg syntes de uendelige gitarsoloene var omtrent like mye å gape over som navnet han nå turnerer under, Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators (SMKC) (6,5/10). Splittet ved at jeg fortsatt elsker det umiskjennelige gitarsoundet han har. Splittet ved han har med seg en av nåtidens beste vokalister, men også splittet ved at låtmaterialet ble litt i det kjedeligste laget.

Det hele startet riktig så fint med åpningssporet The Call of the Wild, fra fjorårets «Living the Dream». Og selv om magen ikke var like bebodd med sommerfugler som første gangen jeg så han, på Øya ‘04 med Velvet Revolver, så var det fortsatt stor stas å se han faktisk stå der på scenen, med Les Paul’en stroppet over skuldra og flosshatten på hodet. En annen forskjell fra den gang var at Velvet Revolver hadde et bedre og mer variert låtmateriale.

For det aller meste av kvelden bestod av låter utgitt av dagens band, og riktignok har de klart å snekre sammen meget bra sanger de også, men etter å ha hørt mange av dem på rad sitter man igjen med følelsen av at alle er snekret over samme lest: Et tøft uptempo introriff i kjent Slash-stil, et midtempo vers eller to, et OK til bra refreng, gjenta de tre første stegene og sleng på en solo, før man avslutter med et par refreng. Alt sammen gjennomført av meget dyktige musikere, og på strålende vis, både live og på skive. Men, det fører også til at mye låter veldig likt, og forutsigbart.

Når han derimot dro frem låter fra sitt første soloalbum, der flere forskjellige vokalister bidro, så begynte det å bli interessant. Først ut var Ghost, som originalt ble spilt inn med Ian Astbury fra The Cult. En sang som også kler Myles Kennedy sin stemme godt, og enda større ble jubelen da de fulgte opp med Back from Cali fra samme album. Kennedy virker for øvrig som en særdeles sympatisk fyr, og han kunne antagelig sunget den berømte telefonkatalogen og fått det til å høres bra ut, men han mangler noe av den utstrålingen på scenen som virkelig får i gang publikum.

Og det kunne de trengt til den neste bolken med sanger, hvor vi var tilbake til forannevnte formel. En mann som har denne utstrålingen er bassist Todd Kerns (som også har gjort sine saker svært bra som vokalist for Kulick-brødrene de siste par årene). Da det var hans tur til å ta over mikrofonen for et par låter ble det merkbart mer energi ute i salen. Noe som selvsagt også hadde med låtvalget å gjøre, da han gjorde Iggy-låten We’re All Gonna Die, og Lemmys Dr. Alibi, begge fra Slash sitt første soloalbum. Det kunne for øvrig virke som om lydmannen ikke hadde justert helt for forskjellen i frekvensen på Todd og Myles sine vokaler, for volumet ble plutselig en del lavere under disse to låtene, uten at det hindret Mr. Dammit i å gjøre ære på både Mr. Osterberg og Mr. Kilmister. Nevnes må også trommis Brent Fitz (Union, Alice Cooper, Whitford/St. Holmes, Kulick-brødrene), som har utviklet seg til å bli en klassisk rocketrommis av rang, og er stødigheten selv bak der.

Nå har jo selvsagt SMKC også sine godlåter, og The Great Pretender er en av disse, fra det nydelige åpningriffet, til Myles sin vokal og til teksten. Wicked Stone er også i utgangspunktet en bra låt, men vil for alltid stå igjen som øyeblikket som virkelig drepte denne kvelden. For da man kom til låtens gitarsolo, og etter å ha endelig bygget opp litt momentum, så satte mannen hvis bandets hele eksistens er bygget opp rundt i gang med en rivende solo. Han skulle ikke gi seg før det hadde gått over 20 (!) minutter. At en gitarhelt som Slash skulle kjøre et soloparti var både forventet og i og for seg greit nok, selv om slike soloer sjelden pleier å bli noe annet enn en kjøpe øl/pisse/sjekke sosiale medier-pause. Med mindre man da er gitarist selv, men selv for dem ble nok dette litt i meste laget. På ett tidspunkt tok jeg meg selv i å lure på hvor det ble av vaktene som bar han av scenen da han opptrådde med Michael Jackson på MTV Awards i 1995. Helt klart et koreografert øyeblikk, men den gang ironisk bygget på en overdrevet lang gitarsolo. At soloen den gang ble regnet som overdrevet er nå i og for seg ironisk i seg selv, men også den eneste ironien man kunne finne ved dets for kvelden ti ganger så lange like.

Det skulle ta et par låter før de klarte å få tak på publikum igjen, og først da de hentet frem nok en låt fra solodebuten ble det litt kok igjen. Kennedy ligger ganske tett på Andrew Stockdale hva vokalen angår, og By the Sword satt som ei kule. Ordentlig kok skulle vi derimot kun få oppleve på neste låt ut, Nightrain, kveldens eneste Guns N’ Roses-låt, og den eneste utenfor Slash sin solokarriere, all den tid vi også må kunne kalle SMKC for et soloprosjekt. At han valgte å ikke kjøre på med Guns-låter halve settet synes jeg egentlig var helt greit. De turnerer jo selv, så vil man høre de låtene går man og ser dem. Det jeg var skuffet over var at han ikke inkluderte en eneste låt fra hverken Slash’s Snakepit- eller Velvet Revolver-tiden. Begge disse konstellasjonene hadde flere sanger som overgår det aller meste SMKC har gitt ut, og hadde utvilsomt livet opp dagens sett. Samtidig er dette også låter man ikke har mulighet til å høre live noen andre steder, og en viktig del av den musikalske historien til mannen som faktisk har navnet sitt i størst bokstaver i logoen.

Men, vi fikk nå i alle fall et vakkert øyeblikk med Starlight, nok en låt fra solodebuten, og også endelig en tvers gjennom rocker fra SMKC i You’re a Lie! Som tidligere i konserten så er også World on Fire egentlig en knakende god låt, men også denne ble skjemmet av en overdrevent lang gitarsolo. Riktignok klarte han å holde seg til bare 10 minutter denne gangen, og inkluderte også en introduksjon av bandet, men allikevel…. Ganske meningsløs bruk av tid. Tid man heller kunne brukt på låter fra de tidligere nevnte bandene, eller til og med et par SMKC-låter som vi også savnet. Hvor var for eksempel 30 Years to Life, No More Heroes, The Dissident eller Lost Inside the Girl? Vel, vi fikk nå i det minste Avalon og Anastasia avslutningsvis, og spesielt takket være sistenevnte gikk man i alle fall derfra på en opptur.

Yngwie J. Malmsteen har blitt udødeliggjort for frasen “How can less be more? MORE is more!”, som han kom med da en intervjuer hintet frempå om at man kanskje innimellom klarer å uttrykke mer ved å si mindre, ment i overført betydning til gitarspillet hans. Det virket som om Slash var helt enig med Malmsteen, og siden han stort sett er en blyg kar (Slash altså) som lar gitaren snakke for seg, så hadde han sannelig mye på hjertet denne kvelden. Problemet ble at det minnet litt om oss alle etter at vi har tatt et par glass for mye; du vet når vi føler at vi har noe superviktig å komme med, og vi forklarer det samme om og om igjen, høyere og høyere, mens samtalepartneren din har forstått poenget ditt for lengst. Vi har hørt deg Slash, du trenger ikke rope så høyt!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13094]