Stikkordarkiv: slagmaur

Inferno 2017 – Lørdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
15. april, 2017

 

Lørdag

Første band ut på Rockefeller på festivalens siste dag er Fosens store sønner i Slagmaur (9/10). Etter alt man har lest i forkant om lovnader om et helt spektakulært show, så er naturlignok forventningene skyhøye mens man står og venter på konsertstart. Det er man tydeligvis ikke alene om, da det er temmelig fullt nede i salen idet klokken begynner å nærme seg 18.15. Forventningene blir ikke noe mindre når sceneteppet trekkes til side, og det første man ser er to mennesker som står på hver sin side av scenen på et bord med repet rundt halsen. Bandet kommer på scenen og åpner med åpningssporet på siste platen Thill Smitts Terror –og stemningen er til å ta og føle på.

Lydmessig har de klart å få samme stemningen som på skiva, og det er fett. Man kan se at det går en liten støkk gjennom mange idet det første bordet blir røsket bort og den første hengingen finner sted. Men konserten går videre, og «liket» henger og svaier ut blant publikum. Show satt til side synes jeg Slagmaur gjør en veldig bra jobb på scenen – både musikalsk og imagemessig. Vokalen ble kanskje litt lav, men det skyldes nok masken vokalisten hadde. Det ble en minneverdig konsert som sent – eller aldri – vil bli glemt. Det er ikke lett å sjokkere i black metal i dag, men Slagmaur klarte det, og heksebrenningen avslutningsvis er noe av det råeste jeg noensinne har sett på en scene. Dessuten var det fantastisk å få høre Bestemor sang Djevelord og Ja, vi elsker dette landet live.

Zhrine (8/10) er et friskt og ekstremt energisk metalband fra Island, med fete og tunge riff, blastbeats, presisjon og rå brøling. Selv hadde jeg ikke hørt noe av dem tidligere, men bestemmer meg uansett for å sjekke dem ut da jeg først var tilstede på lokalet. Jeg hadde dermed ingen forventninger, men det tar omtrent ett minutt av første låt før jeg digger det. Energien og spillegleden de utstråler på scenen er uhyre smittende, og når man kombinerer dette med fete låter og dyktige musikere, har man en vinner. Jeg skulle bare ønske at de fikk et lenger sett, og jeg synes det er synd at ikke lokalet var fullt da de spilte, for her gikk mange glipp av et fantastisk band.

Andre band ut på hovedscenen er de irske veteranene i Primordial (8/10). Det er enorm jubel idet bandet kommer opp på scenen. Det er litt kjip lyd når de setter i gang, og det er litt synd, for er det et band som fortjener god lyd så er det Primordial. Lyden kommer seg heldigvis drastisk halvveis inn i andre låt, og da lyder alt så mye bedre. Det føles fortsatt som om det er noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva – det kunne gjerne muligens vært litt mer trøkk i lydbildet. Men Mr. Nemtheanga er intet mindre enn en helt enorm frontfigur som gjør en enormt bra jobb og har med seg publikum hele konserten i gjennom, og det er nok det som redder hele denne opplevelsen. Til tross for litt startproblemer og litt mangel på trøkk gjennomfører Primordial en veldig bra konsert og beviser hvilke profesjonelle musikere de er.

Tredje band ut på Rockefeller er kanskje det bandet jeg hadde minst forventninger til denne kvelden, men som overrasket så til de grader, og som kanskje ble en av festivalens beste konserter for min del. Østerrikerne i Belphegor (9/10) kjører full pakke sponset av det lokale slakteriet, og hele scenen gir inntrykk av dette skal bli en bra opplevelse. Det blir ikke mindre forventninger når bandet kommer på scenen og vokalist Helmuth setter i gang hele showet.

Og Belphegor leverer varene så det holder, det er full speed fra begynnelse til slutt og med Helmuths grimme og småsyke fremtreden gjør at hele opplevelsen blir komplett. Bandet bruker ekstremt mye røkelse på scenen, og eimen ligger tykt over hele Rockefeller. Det svir i øynene, men dette til tross; det er umulig å forlate området. Bandet låter veldig bra og både lyd og musikk sitter som et skudd. Dette er helt klart festivalens største overraskelse og nest etter Slagmaur, festivalens feteste show.

Inferno er nesten ferdig, og jeg ser frem til avslutningsdagen med store forventninger, spesielt når selveste Abbath (6,5/10) skal avslutte hele festivalen. Det gjør også at jeg forventer noe ekstra, noe jeg dessverre ikke får. Rundt midnatt stormer legenden solo ut på scenen. Han iverksetter et lite show med flammespytting før bandet gjør en samlet entré noen minutter senere. Lyden er bra, men her er det mer sceneshow enn musikalsk begeistring til å begynne med. Publikum digger det, men jeg mistenker at det er mer grunnet frontmannens image, enn hva som faktisk blir levert her. Fantastiske trommer hjelper, men bortsett fra det gikk mye av min oppmerksomhet til de spektakulære scenedekorasjonene og de gjennomførte antrekkene.

Etter en drøy halvtime med gig, kaster Abbath fra seg gitaren – helt uten videre – og forlater scenen i sinne. Det gikk noen minutter før publikum innså at noe var galt, og kort tid etter får vi en rask trommesolo som plaster på såret (men det hjalp ærlig talt ingenting). Fem minutter ble til ti, og ti ble til tjue. Det er først da vi får beskjed om at konserten ikke skulle fullføres, og at en offisiell forklaring skulle komme fra bandet selv på et senere tidspunkt. Det var på ingen måte sånn festivalen burde ha avsluttet, og publikum sto igjen som meget skuffet. Utrolig synd at vi ikke fikk en fortsettelse på det som hadde et ålreit utgangspunkt.

 

Tekst: Monique MesquitaPer Aage Melby
Foto: Terje DokkenKenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=9014]

Kenneth:

[espro-slider id=8845]

 

Premiere: Slagmaur – Thill Smitts Terror

Thill Smitts Terror er navnet på det nye albumet fra den mystiske og ikke så rent lite skumle gjengen i Slagmaur! Albumet slippes i løpet av våren, og coveret er i disse dager i ferd med å klargjøres av bandets grunnlegger, General Gribbsphiiser. I mellomtiden har det Inferno-aktuelle bandet latt oss streame tre låter, og de som satte pris på 2009-utgivelsen Von Rov Shelter vil kunne glede seg over at de på mange måter fortsetter der de slapp, med sin forstyrrende kombinasjon av moderne og klassiske instrumenter samt både barnerim og eventyr ispedd i bandets aggressive black metal, noe som gjør helheten både fengslende og forstyrrende.

Hør og døm selv!