Skunk Anansie
Sentrum Scene, Oslo
01.03.2017

 

Britene i Skunk Anansie bød opp til fest på Sentrum Scene, og med seg i polposen hadde de både potent årgangsvin og et par alkoholfrie varianter.

For det er lett å dele bandets karriere inn i to deler: Før og etter comebacket i 2009. De tre albumene før de gikk hvert til sitt, Paranoid & Sunburnt, Stoosh og Post Orgasmic Chill, holder alle en høy standard, mens kvaliteten er mer sprikende på de tre albumene etter comebacket, Wonderlustre, Black Traffic og Anarchytecture. De virkelige gode låtene fra de to første av disse kan i tillegg til én av låtene fra ‘Best of’-albumet Smashes and Trashes settes sammen til en bra EP, mens deres siste utgivelse helst bør forbigås i stillhet. Noe urettferdig kanskje, all den tid det selvsagt er flott at et band har lyst til å lage ny musikk i stedet for å ende opp som en nostalgiakt, men utfra publikums reaksjon å lese også er det tydelig at Skunk Anansie (7,5/10) var på sitt mest fengende frem til splittelsen rundt årtusenskiftet.

Og det hele startet riktig så fint med And Here I Stand og Intellectualise My Blackness fra førstealbumet. De funky, men presise bassgangene til Cass satt som et skudd, Ace sitt gitarspill var som vanlig upåklagelig, og Mark Richardson har virkelig utviklet seg til å bokstavelig talt bli et beist på trommene. Men, selvsagt var det først når stjerna selv kom på scenen at det virkelige jubelbrølet kunne høres. Skin, som vanlig antrukket i en kreasjon en catwalk verdig, viste allerede fra første låt at hun fortsatt er en verdens beste kvinnelige rockevokalister (Beklager Susann Sundfør, men ja, jeg deler fortsatt opp i mannlige og kvinnelige vokalister fordi de besitter evnene til å fremkalle helt forskjellige følelser og sinnsstemninger hos meg), samtidig som hun også allerede etter første låt fremførte kveldens første crowdsurfing. Også neste låt får godkjent, da Because of You er den nevnte låten fra Smashes and Trashes.

Så kom den første bølgedalen for kvelden. I Will Break You er ikke den dårligste låten i katalogen deres, men samtidig et godt stykke unna de beste, og etterfulgt av My Love Will Fall og Death to the Lovers dannet den en trio som gjorde at bandet holdt på å miste det umiddelbare grepet det hadde tatt om publikum. Skjønt, miste det helt er vel umulig med en så karismatisk frontfigur på scenen. I kjent stil var Skin bokstavelig talt høyt og lavt, og hvordan hun klarer å synge så klokkeklart samtidig som hun er så mye i bevegelse er intet annet enn imponerende. Det er lite som tyder på at dama snart runder et halvt århundre for å si det slik.

Resten av bandet ville også vise at festen ikke var over, og tonene fra bassen til Cass i det de startet Twisted (Everyday Hurts) vekket publikum så til de grader til live, og våkne var de så absolutt under den beste av de ‘nye’, My Ugly Boy, og den gamle favoritten Weak. Og om sistnevnte fikk frem allsangen hos Oslofolket, var det ingenting sammenlignet med superhitenHedonism (Just Because You Feel Good). I denne perioden var det en salig røre av synging, klemming og poging. Men, så var det brått slutt igjen, og denne gangen i en enda lengre periode enn tidligere i settet.

Allikevel, en ting skal de ha for, Skunk Anansie, selv om energien blant publikum dalte, så holdt de på scenen koken konserten gjennom, og flere av sangene låt også adskillig bedre live enn på skive. Et imponerende skue var det også da det ble dannet en vegg med laserstråler i forkant av scenen under Love Someone Else. En vegg som kun ble brutt av en dansende Skin iført en reflekterende jakke, og hennes matchende kledde venninne og korist, Erika Footman (som også er Richardsons kone). Og riktignok var altså fremførelsen upåklagelig, men det blir fortsatt litt drøyt med en rekke på seks ‘nye’ låter på rad, selv om en av låtene som ville utgjort denne EP’en min, I Believed in You, var en av disse.

Så er det jo nok av floskler som «etter mørket kommer lyset», «etter vinteren kommer våren», «når du er på bunnen kan det bare gå oppover», osv, og etter denne rekken kom virkelig både lyset, våren og…oppover… We Don’t Need Who You Think You Are har antagelig aldri vært mer velkommen, og når den ble fulgt opp med The Skank Heads (Get Off Me), Yes It’s Fucking Political og Little Baby Swastikkka, var alt tilgitt. På sistnevnte låt tok Skin også på seg rollen som allmektig der hun delte et knelende publikum slik Moses delte Rødehavet, for så å vandre ut blant oss dødelige for å ‘velsigne’ et knippe utstrakte hender. Rolig og dempet begynte hun så å synge refrenget igjen før sangens siste ‘take-off’, og i det publikum reiste seg opp igjen og danset med henne, kunne man formelig se tankene til sikkerhetsvakta skrevet i ansiktet hans; «Helvete!»

Etter en kort pause kom så bandet tilbake på scenen med enda flere godlåter. Bandets tredje singel, I Can Dream, er like aktuell i dag som når den kom for 22 år siden, og fortsatt en av deres desidert beste sanger. En nydelig akustisk versjon av You’ll Follow Me Down ble så etterfulgt av Tracy’s Flaw, før en kort instrumental ved navn Suckers! innledet bandets siste store hit fra ’99, nemlig Charlie Big Potato. Og med det fikk også publikum mulighet til å ta av en siste gang for kvelden. En kveld somholder fast ved konklusjonen om at Skunk Anansie på plate er best før 1999, mens live er de like vitale den dag i dag.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8289]