Stikkordarkiv: shevils

13 Kjappe: Shevils

13 Kjappe med Shevils

Det norske hardcorebandet Shevils ble dannet i 2010, og slapp nylig sitt fjerde album, Miracle of the Sun, som både vi og flere andre har falt rimelig pladask for (sjekk vår anmeldelse HER). Dermed fyrte vi av 13 kjappe spørsmål til vokalist Anders Voldrønning og gitarist Andreas Myrvold.

1. Grattis med ny beintøff skive! På en skala fra 1 til 13, hvor fornøyd er du selv?

Anders Voldrønning (AV): Takk! Er veldig fornøyd med resultatet. Marcus Forsgren skrudde, mikset og produserte prima lyd. George Tanderø mastret mesterlig. Med tanke på at ingenting er perfekt, samt at vi ønsker å lage enda bedre skive, må jeg svare en sterk tolver!

2. Kom albumet som et resultat av corona-frustrasjon, eller hadde dere mye av materialet fra før?

Andreas Myrvold (AM): Det meste av materialet ble laget før pandemien. Albumet kom ikke som et resultat av covid-19-frustrasjon, heller forsinket på grunn av. Vi spilte inn albumet sommeren 2020, altså før brakkesyken slo inn for fullt.
AV: Miracle of the Sun er the soundtrack of our lives (during corona). Mest fordi vi har hørt mest på skiva.

3. Hvorfor tok det egentlig 6 år å få ut denne skiva?

AV: Da vi var ferdig med The White Sea-turneen i 2016, oppdaget jeg frisbeegolf. Videre ga Marcus Forsgren, Peter Rudolfsen og jeg ut U-FOES sitt debutalbum Whiteout i 2018. TTT osv.
AM: Mye overtidsjobbing og dessuten to plater med Ludvig Moon. Høres ut som en unnskyldning, men egentlig er vi kanskje bare late, og bedriver humblebragging?

4. Albumtittelen sikter neppe til utepils-sesongen. Hva er deres «Miracle of the Sun»?

AM: Tittelen er tatt fra en hendelse i Portugal i 1917.
AV: Videre er det noe mirakuløst med solen som er livsbringende til alt levende på jorden. Solen diskriminerer ikke, den gir (også utepils-sesonger).

5. Hvor viktige er tekstene, og når i låtskrivingsprosessen kommer disse?

AV: Tekstene kommer underveis og er en offentlig dagbok der en kan sette seg inn i frustrasjonen av å leve med (i) seg selv (verden). Tidvis er de også et forsøk på å mene noe om noe. Meningen er å ha en formening om noe som gir mening over tid. Videre er tekstene viktige da a cappella post-hardcore kan bli kommersielt akseptert og medføre utstøtelse fra menigheten. En kunne skreket uten tekst, men da kunne jeg ikke kalt meg selv tekstforfatter. Videre er det å kalle seg vokalist omstridt nok fra før. Å synge uten ord vil fort bli kvasi-kunstnerisk.

6. Jeg er fascinert av hvordan dere som hardcoreband kutter lydbildet ned til beinet, men likevel stadig har litt ekstra «krydder» som holder interessen oppe. Er dette et bevisst grep, eller bare «blir det sånn»?

AM: Alt som lander på et album er bevisst, men den kreative prosessen er som oftest intuitiv. Det aller meste er allerede planlagt på demo-stadiet og der er det som oftest mer enn nok alternativer å velge i. En del blir skrapet i studio, noe blir videreforedlet, og noen ganger dukker det opp nye ideer i innspillingsprosessen.
AV: Selv om det er bevist at More er More, kan følelsen av Less faktisk være More. Alt ettersom. Blir det for mye Less, kan Less bare være Less, og en kan ta seg selv i å savne More. Hårfin, men bevisst balansegang det der.

7. Skivene deres har jo fått særdeles bra anmeldelser rundt omkring, inkludert i deres eget hjemland. Gir sånt prestasjonsangst eller inspirasjon? Eller er dere faktisk i stand til å stenge alt sånt ute og bare peise på med blanke ark?

AM: Det er veldig gøy å få gode tilbakemeldinger fra anmeldere, men den relative responsen fra publikummet generelt på internettet har aldri vært ekstremt stor. Man får en viss prestasjonsangst i forhold til å skulle lage mer, men når vi står i øvingsrommet og knoter rundt med nye ideer er fokuset et helt annet sted.
AV: Målet er å lage en klassiker innenfor sjangeren, derfor er det skuffende når en innser at en ikke har klart det. Prestasjonsangsten er i så måte selvpålagt. Men helt klart motiverende med god omtale på veien, spesielt hyggelig den anmeldelsen i Metal Hammer Norway!

8. Hvilke band er de viktigste inspirasjonene deres, både i og utenfor sjangeren?

AV: Denne listen kan fort bli veldig lang, men jeg nevner de første jeg tenker på som har inspirert oss: Frodus, Helmet, Melvins, Fugazi, Selfmindead, Shellac, Nirvana, Deftones, Refused, Sonic Youth, My Bloody Valentine, Prince, Overcome, Zao, Weezer, The Smashing Pumpkins, Snapcase, Big Black, The Cure og Rage Against the Machine.

9. Kan du fortelle litt om det særdeles iøynefallende coveret?

AV: Shelby Cinca, fra det legendariske post-hardcorebandet Frodus, foreslo at vi skulle være albumomslaget. Det ble tegnet av Chris Faccone. Narrativet er at vi har stridd den gode strid og overvunnet det onde (som da er diverse tegneserieskurker). For å svare alle som har fundert på, eller som har foreslått: nei, dette er ikke vårt neste livekostyme. Det er ikke det at vi ville hatt noe imot det, men budsjettet vårt strekker saktens ikke til.

10. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 først i disse dager er i ferd med å kunne kartlegges?

AV: Vi har begynt å lage materiale til nytt album. Det er veldig gøy. På forrige øvelse spilte vi noe som er inspirert av NRK-dokuserien Helvete. Alltid kult når noen har gjort seg flid med å lage skikkelig soundtracks. Ellers ønsker vi å kunne spille mest mulig for flest mulig folk. Håper AC/DC eller RATM tar oss med på stadionturné. Realistisk sett kommer vi til å fortsette med å spille for 20-30 stk på steder månedskortet tar oss til innenfor sone 1. Vi har, som Elvis, aldri spilt utenlands, men målet er å aldri spille utenbys. Den største endringen post-corona, blir at folket, eller gruppen, kan reise seg.

11. Dere må da dirre etter å levere de nye låtene live for et svett publikum som hopper opp og ned, og inn i hverandre nå! Er albumet bare en mellomstasjon på vei til det ultimate målet, nemlig scenen, eller er det like viktig for dere med et studioprodukt?

AV: Flere av de viktigste musikkopplevelsene mine har vært via studioprodukt. Vi ønsker å gjøre begge delene best mulig og elsker å være i studio. Det er noe hellig med å eviggjøre musikk. Men igjen, det er lite som overgår en bra konsert. Og da får vi også vært sammen med våre livemedlemmer (Andreas Engeseth, Kristofer Staxrud m.fl.) som vi savner for tiden.

12. Det mest positive med all den tiden man har hatt til overs er muligheten til å lytte masse på skiver. Har dere noen anbefalinger til massene av utgivelser som har snurret ekstra mye hos deg i år?

AV: Ja, all den tiden som alltid har vært der, men som vi likevel føler vi har fått, er en av de positive sidene ved pandemien. Med tiden vil jeg savne tiden. De norske utgivelsene jeg har hørt på det siste året er:

Shevils – Miracle of the Sun
Barren Womb – Lizard Lounge
Die A Legend – Winning
Combos – Steelo
The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues
Årabrot – Norwegian Gothic
Åge Aleksandersen – Levva Livet!
Sâver – Emerald
Kvelertak – Splid
Hot Nuns – Please Don’t Say
Kjøtt – Kjøtt
Blood Command – Return of the Arsonist
U-FOES – Whiteout

13. Hva forbinder dere med tallet 13?

AV: Jesu siste måltid. Jeg har lurt på hvorfor de satt på samme side av bordet. Liker vitsen: “Et bord til 26 takk! Men dere er da bare 13 stk?!? Joda, men vi skal alle sitte på samme side”. Videre ble jeg født fredag den trettende, så jeg forbinder derfor tallet med kake og gaver.

Ellers vil vi benytte sjansen til å anbefale videoene som Jørn Veberg og Timo Sillankorva har laget for oss.

 

Tekst : Espen Nørvåg Slapgård
Foto/video : Timo Sillankorva/Jørn Veberg

 

Shevils – Miracle of the Sun

Shevils
Miracle of the Sun
Tartarus

 

Hardcore, du. På overflaten en av de enkleste sjangrene i verden å spille, rent teknisk, men gudhjelpe meg det er sannsynligvis en av de vanskeligste å gjøre spennende. Det kan gjøres bra på mange måter, og en av disse er å følge “reglene” så bastant at utelukkende den allerede innvidde menigheten bryr seg. Elsket av få, men ignorert av de fleste, lissom. Eller det kan dyttes inn elementer av f.ex. metal eller mer fengende saker som gjør at du åpner døra for folk utenfra, men da er det alltid en stor sjanse for at puristene gir fingeren og kaller det utvannet. Det skal faen ikke være lett. Men så har du band som Shevils. På sitt fjerde album gjør de så åpenbart bare akkurat det de har lyst til selv, og det er å være 100% hardcore i attitude, men samtidig tilføre de aller fleste låtene her noe ekstra som gjør at de inviterer nye lyttere inn uten at noen vil føle seg fremmedgjort.

Fra åpningslåta Black Ace får vi et riff som er så rett i trynet, en bass som er så harvende pulserende, trommer som er så drivende og en vokal som er så rå og sinna at det nesten kunne vært gjort etter en regelbok der alle punkter på hardcore-sjekklista er krysset av. Noe som på papiret høres generisk og potensielt kjedelig ut, men som traktert av Oslo-kvartetten bare blir beintøft, og ikke minst når disse ingrediensene får følge av litt ekstra krydder i form av litt deilig skjærende gitarfeedback som et ulmende bakteppe og litt ekstra effekter på vokalen. Vi er i gang! Tittelsporet følger, og atter er det RETT I FJESET PÅ DEG, så du først gisper etter luft. Men midtveis kommer et sånt parti hvor du veit at når dette blir fremført live kommer absolutt alle i lokalet – inkludert dørvakter og barpersonale – til å gå totalt batshit crazy, hoppende og skrikende, inn i hverandre som sprettballer, aggressive og lykkelige samtidig. Dæven, for en utblåsning av en låt! Og der har du kanskje litt av nøkkelen til det deilige med Shevils: den sømløse balansegangen mellom det kaotiske og det nesten strikt kontrollerte. For mye av det ene og det blir rotete, i overkant av det andre og det blir formulaisk. Miracle of the Sun blir ingen av delene.

Albumet er selvsagt fullt av referanser, men Shevils er heller ikke et sånt band som åpenbart har valgt seg ut ett band og stjeler eller låner alt fra disse. Det de gjør er mer i form av nikk – tilsiktede eller ei – i diverse retninger, og dermed kan man fryde seg over å høre litt Helmet her, litt Big Black der, et hint av Melvins, en dæsj Black Flag og en anelse Refused. Selv synes jeg til og med å høre tendenser til Division of Laura Lee på suverene We Failed This World, men det kan like gjerne bare være meg. Jeg digger også at de stadig lar låtene ta nye vendinger underveis, som på det nevnte tittelkuttet og den herlige No More You, som ender opp et helt annet sted enn forventet. Etter denne nesten 5 minutter lange godbiten har de skamvett nok til å dundre løs med albumets korteste låt, den befriende enkle, og nesten allsangvennlige, Wet Soaking Wet. Puh!

Det blir feil å påstå at Shevils tar direkte hensyn, noe den helt vanvittig intense avslutningen av Idiot Task Force demonstrerer så man får både hjerteklapp og tinnitus, men det er en beundringsverdig dynamikk som demonstreres her. Det som kommer av pustepauser underveis er de små lommene av luft som nesten alle låtene inneholder, og selv om man er temmelig utmattet når It Never Ends runder av, blir man aldri så nummen som man kan bli av enkelte skiver innen sjangeren. At man fortsatt sitter og digger på den tiende og siste låta, er et vitnesbyrd om at alt er gjort så veldig riktig, og det er temmelig åpenbart at dette skyldes det faktum at Shevils aldri gjør noe forsøk på å tekkes noen som helst. Denne skiva er et produkt av eksplosiv inspirasjon, og da er det ikke rart at resultatet er et eneste gigantisk fyrverkeri! (8,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Metal Hammer Norway anbefaler: Shevils!

shevils-the-white-sea-cover

 

6. november kommer det nye albumet til Shevils, The White Sea. Da den eksplosive punk/hardcore-gjengen slapp forrige album,  Lost in Tartarus, mottok de velfortjent nesegruse hyllester over hele linja, inkludert Metal Hammer Norway, som ga skiva 8,5/10 og uttalte følgende: «Hvassere hardcore/metal skal du lete lenge etter. Lost in Tartarus byr på høyt tempo, intensitet, aggresjon men også melodiøsitet, tekniske finesser og småprogressive vendinger. Miksen er både fascinerende, fengende og kreativ på en slik måte at ørefibrene får kjørt seg kraftig. Her får du rett og slett både i pose og sekk, og trenger du en musikalsk vitaminbombe i høstmørket er Lost in Tartarus trolig resepten!»

Vi har hørt det nye albumet, og garanterer at de som falt for den vil elske The White Sea! For å få opp apetitten, byr vi her på en beintøff smakebit i form av singlen The Death of Silence. Skru opp volumet og nyt denne reale utblåsningen!

 

Shevils Facebook