Stikkordarkiv: sepultura

Max & Iggor Cavalera @ Rockefeller

30. november 2019 MHN

Max & Iggor Cavalera
Rockefeller, Oslo
14.11.2019

Det var ikke små forventninger jeg hadde når jeg entret Rockefeller denne novemberkvelden. Stedet var fullstappa og det var en fryd å merke den sykt fete stemningen. Publikum var mer enn klare for å hylle Max og Igor sin gjenkomst på norsk mark for å lire av seg begge albumene Beneath The Remains og Arise i full prakt.

Max & Iggor Cavalera (6/10) starter helt ok, men samtidig begrenset. Inner Self var rett og slett dvask og det var en stor skuffelse med tanke på hvor latterlig bra den er i utgangspunktet. Det løsnet opp litt på tredje låta Stronger Than Hate, men gjennomføringen av albumet Beneath The Remains bar litt øvingslokale-preg. Ting virket nølende og nervøst. Med unntak av Slaves Of Pain da, kjære vene for en praktlåt! Her kunne man ense kvaliteten fra gamledager og gåsehuden viste seg for første gang denne kveld.

Det er absolutt nada å utsette på det musikalske. Lyden er helt på sin plass, dog litt vel «clean». Max og Igor leverer så det ljomer etter, men savnet etter deres ex svirebrødre fra Sepultura, Andreas og Paulo kan man ikke unngå å føle sterkt på. Dagens gitarmakker til Max klarte fint å gjøre en blåkopi av Andreas Kisser sitt eksemplariske gitarspill, men ikke noe mer enn det. På den positive siden så virket det ikke som om at publikum brydde seg stort om nostalgiske elementer som dette. Max hadde folket i sin hule hånd som en Brasiliansk Metal-profet. Han beordret circle pit og det var mange klare for. Nordmenn er nok ikke bortskjemte med kunnskap rundt dette, men det ble da en form for circle pit som aldri gikk på helsa løs.

Hadde konserten vært ferdig med fremføringen av Beneath albumet, så tror jeg nok konserten fort hadde gått i glemmeboken for mange fremmøtte. Men alle visste jo at Cavalera hadde nok et ess opp i erme; Arise. Her kunne man dra kjensel på Sepultura i sine glansdager. Tok litt tid å varme opp tydeligvis. Publikum er i ekstase og det er bandet også. Det lukter krutt når Arise, Dead Embryonic Cells og Desperate Cry blir servert pent og pyntelig. Det kan man vel egentlig si om hele gjennomgangen av albumet som avrundes med låta Infected Voice.

Ekstramaterialet de valgte denne kvelden ble derimot en ihuga nedtur. Lefling med bl.a Black Sabbath og Slayer ble så tannløst at man ikke gadd å følge med stort. Orgasmatron og Ace Of Spades var sånn helt greie, men Lemmy hadde ikke klappet gutta på skuldra i kveld.
Max gliser max gjennom hele konserten og det er kanskje det som gjør at alt blir så… koselig. Stemmen bærer ikke hatet og aggressiviteten vi alle husker fra 90-tallet. Han synger mer enn han growler. Gjøgling og lekenheten er alt for tilstedeværende og dette legger nok en temmelig stor brems på opplevelsen.

Jeg var der på Rockefeller for 27 år siden under Arise turneen, hvorpå jeg kanskje burde latt det bli med den opplevelsen. Cavalera er ikke Sepultura og Sepultura er ikke Sepultura anno 2019. Det endte som en vel blåst aften hvor brødrene covret seg selv. Give peace a chance gutter. Begrav stridsøksa og kom tilbake med original besetning.

Tekst: Bård Faarlund
Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Kreator @ Rockefeller

8. februar 2017 MHN

Kreator/Sepultura/Soilwork/Aborted
Rockefeller, Oslo
07.02.2017

Det var duket for en metalbonanza av de sjeldne på Rockefeller denne iskalde tirsdagskvelden. Eller hva skal man si til Kreator, Sepultura, Soilwork og Aborted på én og samme kveld? En line-up som kan få fråden til å stå i munnen. Rockefeller var fylt med metalhungrige publikummere i alle aldre, og som tilsynelatende var mer enn klare for å få fylt opp øregangene med mengder av metal. Metal Hammer Norway var selvfølgelig tilstede for å få med seg denne begivenheten.

Først ute var belgiske Aborted (7/10) som umiddelbart tok et allerede nesten fullsatt konsertlokale med storm med sin cocktail av death metal og grindcore. Med vokalist Sven “Svencho” de Caluwe i spissen, leverte bandet en kort, men godt over middels opptreden til tross for tidvis ullen lyd. Likevel, tendenser til moshing var et godt tegn og ga en liten pekepinn på hva som var i vente.

Så var det klart for svenske Soilwork (7,5/10), og Bjørn “Speed” Strid var virkelig i slaget denne kvelden. Han er en allsidig vokalist og dyktig frontfigur, og når han i tillegg skrur på sjarmoffensiven – ja, da blir liv i salen. Stemningen tok virkelig av under Bastard Chain og utagerende moshing var et helt tydelig tilsvar til svenskene på at de leverte varene. En anelse bedre lyd enn under Aborted gjorde også opplevelsen et hakk hvassere. Selv om undertegnede rent personlig synes Soilwork faller mellom litt for mange stoler genremessig, så var det ingen tvil om at settet de leverte både var av høy kvalitet og falt i smak hos fansen. Og det er tross alt det viktigste.

Endelig var det klart for Sepultura (7,5/10) eller rettere sagt det som er restene av bandet. Det begynner å bli noen år siden den klassiske besetningen med Cavalera-brødrene i spissen “voldtok” microanlegget og fikk strietapeten til å gå opp i liminga på gutterommet. Nok om det. Paulo Jr. og Andreas Kisser lever i beste velgående, men når sant skal sies så var det nok trommeslager, Eloy Casagrande, som stakk av med publikumsprisen. Han hevet en eller så middels opptreden med imponerende kraft og teknikk, og ikke minst underholdningsfaktor. Vi fikk servert noen gamle klassikere, men også låter fra siste skiva Machine Messiah, hvorav Phantom Self og Resistant Parasites låt meget bra i liveformatet. Men selvsagt var det låter som Inner Self og Desperate Cry som virkelig fikk murveggene på Rockefeller til å dirre, og da Roots Bloody Roots avsluttet settet var flesteparten av de fremmøtte gjennomvåte av svette etter utagerende moshing. Jeg observerte til og med et par stykker i v-genser av det mer eksklusive slaget som dristet seg til å headbange, så ja, det var topp stemning.

Var det mer krutt i publikum etter tre knallharde økter? Joda, da Kreator (8,5/10) entret scenen var det ingen tvil om hvem som var kveldens hovedattraksjon. Til stormende jubel dro Mille Petrozza i gang showet, og ble møtt med en vegg av testosteron – og en liten dose østrogen også, faktisk.

Naturlig nok dro Kreator flere nye låter fra det siste glimrende albumet, Gods of Violence. Ingen tvil om at Satan Is Real, Fallen Brother og ikke minst Hail to the Hoards fra nevnte album falt i smak hos publikum. Men det er de gamle klassikerne vi vil ha, og de kom til dels.

Det er forståelig at det nye albumet skal promoteres, og det meste er tilgitt når Kreator finner plass til blant annet klassikerne People of the Lie og Extreme Aggression. Klimakset ble imidlertid nådd da Mille Petrozza oppfordret til “wall of death”, en utfordring mange tok på strak arm etter iherdig moshing kvelden igjennom, og eimen av brunst og svette fylte Rockefeller til bristepunktet.

Heldigvis holdt den eldre garde seg klokelig unna, antagelig smertelig klar over potensiell fare for et pinlig lårhalsbrudd (undertegnede inkludert), og de involverte av yngre årgang kom seg unna med livet og lemmer (tilsynelatende) i behold. Uten tvil kveldens vakreste og mest underholdende innslag, og jeg er rimelig sikker på at de fleste over middagshøyden fikk en aldri så liten nostalgisk minnetripp.

Alt i alt leverte Kreator et formidabelt sett og selvfølgelig hadde de med seg pyro- og konfettikanoner også. Hva mer kan man forlange da?

Kreator:

[espro-slider id=8037]

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Max & Iggor Cavalera @ Vulkan Arena

10. desember 2016 MHN

Max & Iggor Cavalera
Vulkan Arena, Oslo
06.12.2016

Bare dager etter at Sioux-stammens kamp mot utbyggingen av Dakota Access-oljerørledningen har blitt (midlertidig) kronet med seier, spiller brødrene Cavalera seg passende nok gjennom metalens ultimate urfolk-hyllest på Vulkan Arena i Oslo.

For de uinnvidde er denne konserten en del av en turné der Cavalera Conspiracy fremfører Roots-albumet i sin helhet for å feire at det er tjue år siden plata så dagens lys. Vulkan er utsolgt, og det er lenge siden man har måttet stå i skje under en konsert.Mens Max Cavaleraer tradisjonelt kledd i en patch-fylt vest skrider Igor/Iggor til verket iført en norsk landslagstrøye, forhåpentligvis lykkelig uvitende om den misère som omkranser fotballandslaget for tiden.

Problemet, eller utfordringen om man skal snakke newpublicmanagementsk, med å spille et helt album fra start til slutt oppstår når skivas sterkeste spor er første låt ut. Lyden har ikke rukket å sette seg, og publikum har ikke rukket å bli varme i trøya. Roots Bloody Roots får dermed ikke den responsen den fortjener, men allerede under påfølgende Attitude er desemberhemningene kastet, og osloboerne spretter rundt som våryre kalver. Max drar for øvrig introen på sin medbrakte berimbau, et underlig instrument som ser ut som en blanding av en bue og en gammeldags bambusfiskestang.

Eldstebror Cavalera selv ser ut til å kose seg, og til tross for at stemmen hans fortsatt høres skranten ut virker han langt mer engasjert nå enn da han besøkte Oslo sist med Soulfly. Max & Iggor (8/10) virker i det hele tatt svært fornøyde med å spille gamle Sepultura-låter live, og hvorfor i all verden skulle de ikke være det? Roots er i mine ører ikke Sepulturas beste skive, men det er heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor den har oppnådd klassikerstatus blant fansen. Ratamahatta får best respons fra salen, mens også låter som Cut-Throat og Born Stubborn får fart på hoppingen – Roots er i det hele tatt et album som inneholder mange hopp. Få kamuflasjeshortser å spore, dog.

Første ekstranummer er en coverversjon av Celtic Frosts Procreation of the Wicked, et låtvalg som vekker forbløffet begeistring blant en minoritet av publikum. Sepultura har spilt inn et stødig knippe med gode coverlåter opp gjennom årene, og dette er én av dem. Etter at bandet har pløyd gjennom Tom G. Warriors mesterverk forlater gitarist Marc Rizzo og bassist Johny Chow scenen, og tilbake står kun brødrene Cavalera, som med en blanding av nostalgi og ironisk distanse jammer seg sånn tålelig gjennom Desperate Cry og Antichrist.

Når samtlige bandmedlemmer er tilbake på scenen buldrer Ace of Spades løs før en hurtigversjon av Roots Bloody Roots avslutter konserten. Denne gangen er responsen upåklagelig. På oppfordring fra Max har de fremre rekkene på Vulkan kastet seg ut i gjentatte circlepits i løpet av konserten, og min ukjente sidemann og jeg utveksler bekymrede blikk da den tidligere Sepultura-frontmannen fremmer ønske om en wall of death under avslutningslåta. Vi slipper med skrekken, og kan forlate Vulkan Arena med alle lemmer i behold og et brukbart glis om munnen etter en god konsert.

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Pål Bellis

Norges feteste blekke