Stikkordarkiv: sentrum scene

Liveanmeldelser

Clutch @ Sentrum Scene

Clutch
Sentrum Scene, Oslo
24. august, 2022

 

Clutch returnerer til hovedstaden etter ni lange år. Var det verdt ventetida?

Etter ni års venting var det endelig klart for en ny rockevekkelse med Marylands fineste utvalgte.

For det har nemlig gått hele ni år siden sist Clutch (7,5/10), gjestet hovedstaden. Og noe av grunnen til dette er jo at flere i følget ble utestengt fra Norge i et par år, fordi turnébussen deres den gang ble stoppet på grensen, hvorpå det ble funnet en liten mengde ulovlige substanser. Og så har det jo vært denne hersens pesten, som deretter hadde utsatt nettopp denne konserten et par år. Så det var et etterlengtet gjensyn, noe publikum også ga uttrykk for, såvel som Neil Fallon som takket publikummet for å ha stått i det han kalte tidenes lengste kø.

Og denne gangen hadde Fallon & co. mer fokus på rocken enn på vekkelsen, selv om det er umulig å ikke trekke paralleller mellom Fallons sceneopptreden og den til enkelte allerede godt karikerte pastorer nedover i sørstatene av USA. Men, til tross for at det finnes både lyder av sørstats-sumper, såvel som virkelig seige, på grensen til dronende, stonerrocklåter i arsenalet til Clutch, så var det et overtall av beint frem rockelåter som beleiret settlisten denne kvelden. Noe som i og for seg er greit nok for å få liv i publikum, selv om jeg personlig gjerne skulle sett ennå litt mer av mangfoldet de har i diskografien, og ikke minst ennå mer av Pastor Fallon.

Det hele startet på begynnelsen, i dobbelt forstand, med debut-EP’en deres fra 1992, Passive Restraints, før de lettbent hoppet over til tittellåten fra albumet de turnerte sist de var her til lands, nemlig Earth Rocker. Den første låten som virkelig fikk liv i publikum var X-Ray Visions, som akkurat som på sitt tilhørende album Psychic Warfare ble etterfulgt av den ikke like umiddelbare Firebirds. Så var det tid for kveldens føste smakebit fra det kommende albumet, ved dettes nesten-tittellåt Slaughter Beach. En låt som så absolutt har potensiale, og gjør at det lover godt for den forestående utgivelsen. Låten hadde passet godt inn på det forrige albumet, Book of Bad Decisions, og siden undertegnede setter dette som den beste utgivelsen siden From Beale Street to Oblivion fra 2007, så tar jeg dette som et godt tegn.

Kveldens kanskje mest funky duo kom i form av The Soapmakers og A Quick Death in Texas, mens den påfølgende Book of Bad Decisions-duoen In Walks Barbarella og How to Shake Hands, var blant de lyriske høydepunktene denne kvelden. Spesielt sistnevnte med sitt ikke så rent lille stikk i siden til valgprossessen og enkelte politikere i USA, stod frem som en favoritt. Så er det jo alltid fett å høre snaue 1500 personer gaule at de vil ha Jimi Hendrix på tjuedollarseddelen, og Bill Hicks på femmer’n, selv om de kanskje ikke har den helt store påvirkningskraften akkurat der.

Etter ennå en ny låt, Nosferatu Madre, og kveldens lengste tittel i Walking in the Great Shining Path of Monster Trucks, kom det som nok må betegnes som kveldens beste låtrekke. At bandets desidert beste album Blast Tyrant ble avspist med kun én låt er jo skandale, men til gjengjeld blir det aldri feil å høre The Mob Goes Wild (sånn apropos fet tekst!). Omtrent like stor skandale er det at Robot Hive/Exodus og From Beale Street to Oblivion led samme skjebne, men også herfra var det i det minste to kremlåter vi fikk servert, Mice and Gods og den Store publikumsfavoritten (med stor S), Electric Worry. Legg til Pure Rock Fury, og du har en meget god avslutning på konserten, hvilket også var slutten på hovedsettet.

Men etter et noen minutter kom bandet, som for øvrig må være det bandet i verden som ser minst ut som rockestjerner, tilbake på scenen for et knippe ekstranumre. Og disse skal jo gjerne være selve toppen av kransekaka, kirsebæret på toppen av milkshaken, men i stedet fikk vi en passende og to helt greie låter som hadde gjort seg bedre tidligere i settet. Kveldens sløyeste låt, Spacegrass, er unektelig fet, og gjør seg i og for seg ikke bort som den “rolige” låten til å starte ekstranummersekvensen, før man får full utblåsning med en låt eller to til. Og det er ikke at Noble Savage og The Face er dårlige låter, det er bare at bandet har flere favner med andre som er bedre, og som antagelig også hadde fått publikum til å gå enda mer av skaftet.

Men, dette med settlister vil jo alltid skape diskusjoner, og å sette sammen den perfekte være en særdeles personlig øvelse. Det bandet skal ha for, er at fra de 13 albumene bandet snart har gitt ut, samt 8-9 EP’er, hadde de plukket låter fra hele 12 av dem. Selv skulle jeg altså gjerne sett mer fra gullperioden 2004 til 2007, med disse forannevnte albumene som altså bare fikk én låt hver, i stedet for at to album som jeg mener etter Clutch sin standard er mer middelmådige, Earth Rocker og Psychic Warfare, stakk av med fire hver. Så er det garantert mange der ute som er av stikk motsatt oppfatning enn meg, og det er helt greit. Faktisk er det bare bra, for hva skulle man ellers diskutert? Uansett var det utrolig godt å se bandet igjen, og det som ble levert ble som vanlig levert på ypperste vis. Det gledes til nytt album, og forhåpentligvis tar det ikke ni år til neste gang vi ser dem igjen her til lands.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder : Terje Dokken

 

[espro-slider id=16189]

 

 

Clutch Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022, Go Forth Ad Infinitum XXII

 

Liveanmeldelser

Slash @ Sentrum Scene

Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators
Sentrum Scene, Oslo
27.02.2019

 

Gitaren har vært Slash sitt valgte våpen i over 30 år, men til tross for rikelig med treffsikker ammunisjon tilgjengelig, ble det en salig blanding av både tørt krutt, skivebom og et par innertiere under onsdagens demonstrasjon på Sentrum Scene.

Etter å ha overvært to glimrende konserter den siste uka (Ghost og Spidergawd), knyttet det seg stor spenning til om en av mine favorittgitarister klarte å følge opp i samme sporet. Men i stedet ble det en særdeles splittende kveld da den gamle helten og hans “nye” kumpaner bød opp til dans. Og det var mine egne tanker og meninger som ble splittet. Splittet ved at jeg syntes de uendelige gitarsoloene var omtrent like mye å gape over som navnet han nå turnerer under, Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators (SMKC) (6,5/10). Splittet ved at jeg fortsatt elsker det umiskjennelige gitarsoundet han har. Splittet ved han har med seg en av nåtidens beste vokalister, men også splittet ved at låtmaterialet ble litt i det kjedeligste laget.

Det hele startet riktig så fint med åpningssporet The Call of the Wild, fra fjorårets «Living the Dream». Og selv om magen ikke var like bebodd med sommerfugler som første gangen jeg så han, på Øya ‘04 med Velvet Revolver, så var det fortsatt stor stas å se han faktisk stå der på scenen, med Les Paul’en stroppet over skuldra og flosshatten på hodet. En annen forskjell fra den gang var at Velvet Revolver hadde et bedre og mer variert låtmateriale.

For det aller meste av kvelden bestod av låter utgitt av dagens band, og riktignok har de klart å snekre sammen meget bra sanger de også, men etter å ha hørt mange av dem på rad sitter man igjen med følelsen av at alle er snekret over samme lest: Et tøft uptempo introriff i kjent Slash-stil, et midtempo vers eller to, et OK til bra refreng, gjenta de tre første stegene og sleng på en solo, før man avslutter med et par refreng. Alt sammen gjennomført av meget dyktige musikere, og på strålende vis, både live og på skive. Men, det fører også til at mye låter veldig likt, og forutsigbart.

Når han derimot dro frem låter fra sitt første soloalbum, der flere forskjellige vokalister bidro, så begynte det å bli interessant. Først ut var Ghost, som originalt ble spilt inn med Ian Astbury fra The Cult. En sang som også kler Myles Kennedy sin stemme godt, og enda større ble jubelen da de fulgte opp med Back from Cali fra samme album. Kennedy virker for øvrig som en særdeles sympatisk fyr, og han kunne antagelig sunget den berømte telefonkatalogen og fått det til å høres bra ut, men han mangler noe av den utstrålingen på scenen som virkelig får i gang publikum.

Og det kunne de trengt til den neste bolken med sanger, hvor vi var tilbake til forannevnte formel. En mann som har denne utstrålingen er bassist Todd Kerns (som også har gjort sine saker svært bra som vokalist for Kulick-brødrene de siste par årene). Da det var hans tur til å ta over mikrofonen for et par låter ble det merkbart mer energi ute i salen. Noe som selvsagt også hadde med låtvalget å gjøre, da han gjorde Iggy-låten We’re All Gonna Die, og Lemmys Dr. Alibi, begge fra Slash sitt første soloalbum. Det kunne for øvrig virke som om lydmannen ikke hadde justert helt for forskjellen i frekvensen på Todd og Myles sine vokaler, for volumet ble plutselig en del lavere under disse to låtene, uten at det hindret Mr. Dammit i å gjøre ære på både Mr. Osterberg og Mr. Kilmister. Nevnes må også trommis Brent Fitz (Union, Alice Cooper, Whitford/St. Holmes, Kulick-brødrene), som har utviklet seg til å bli en klassisk rocketrommis av rang, og er stødigheten selv bak der.

Nå har jo selvsagt SMKC også sine godlåter, og The Great Pretender er en av disse, fra det nydelige åpningriffet, til Myles sin vokal og til teksten. Wicked Stone er også i utgangspunktet en bra låt, men vil for alltid stå igjen som øyeblikket som virkelig drepte denne kvelden. For da man kom til låtens gitarsolo, og etter å ha endelig bygget opp litt momentum, så satte mannen hvis bandets hele eksistens er bygget opp rundt i gang med en rivende solo. Han skulle ikke gi seg før det hadde gått over 20 (!) minutter. At en gitarhelt som Slash skulle kjøre et soloparti var både forventet og i og for seg greit nok, selv om slike soloer sjelden pleier å bli noe annet enn en kjøpe øl/pisse/sjekke sosiale medier-pause. Med mindre man da er gitarist selv, men selv for dem ble nok dette litt i meste laget. På ett tidspunkt tok jeg meg selv i å lure på hvor det ble av vaktene som bar han av scenen da han opptrådde med Michael Jackson på MTV Awards i 1995. Helt klart et koreografert øyeblikk, men den gang ironisk bygget på en overdrevet lang gitarsolo. At soloen den gang ble regnet som overdrevet er nå i og for seg ironisk i seg selv, men også den eneste ironien man kunne finne ved dets for kvelden ti ganger så lange like.

Det skulle ta et par låter før de klarte å få tak på publikum igjen, og først da de hentet frem nok en låt fra solodebuten ble det litt kok igjen. Kennedy ligger ganske tett på Andrew Stockdale hva vokalen angår, og By the Sword satt som ei kule. Ordentlig kok skulle vi derimot kun få oppleve på neste låt ut, Nightrain, kveldens eneste Guns N’ Roses-låt, og den eneste utenfor Slash sin solokarriere, all den tid vi også må kunne kalle SMKC for et soloprosjekt. At han valgte å ikke kjøre på med Guns-låter halve settet synes jeg egentlig var helt greit. De turnerer jo selv, så vil man høre de låtene går man og ser dem. Det jeg var skuffet over var at han ikke inkluderte en eneste låt fra hverken Slash’s Snakepit- eller Velvet Revolver-tiden. Begge disse konstellasjonene hadde flere sanger som overgår det aller meste SMKC har gitt ut, og hadde utvilsomt livet opp dagens sett. Samtidig er dette også låter man ikke har mulighet til å høre live noen andre steder, og en viktig del av den musikalske historien til mannen som faktisk har navnet sitt i størst bokstaver i logoen.

Men, vi fikk nå i alle fall et vakkert øyeblikk med Starlight, nok en låt fra solodebuten, og også endelig en tvers gjennom rocker fra SMKC i You’re a Lie! Som tidligere i konserten så er også World on Fire egentlig en knakende god låt, men også denne ble skjemmet av en overdrevent lang gitarsolo. Riktignok klarte han å holde seg til bare 10 minutter denne gangen, og inkluderte også en introduksjon av bandet, men allikevel…. Ganske meningsløs bruk av tid. Tid man heller kunne brukt på låter fra de tidligere nevnte bandene, eller til og med et par SMKC-låter som vi også savnet. Hvor var for eksempel 30 Years to Life, No More Heroes, The Dissident eller Lost Inside the Girl? Vel, vi fikk nå i det minste Avalon og Anastasia avslutningsvis, og spesielt takket være sistenevnte gikk man i alle fall derfra på en opptur.

Yngwie J. Malmsteen har blitt udødeliggjort for frasen “How can less be more? MORE is more!”, som han kom med da en intervjuer hintet frempå om at man kanskje innimellom klarer å uttrykke mer ved å si mindre, ment i overført betydning til gitarspillet hans. Det virket som om Slash var helt enig med Malmsteen, og siden han stort sett er en blyg kar (Slash altså) som lar gitaren snakke for seg, så hadde han sannelig mye på hjertet denne kvelden. Problemet ble at det minnet litt om oss alle etter at vi har tatt et par glass for mye; du vet når vi føler at vi har noe superviktig å komme med, og vi forklarer det samme om og om igjen, høyere og høyere, mens samtalepartneren din har forstått poenget ditt for lengst. Vi har hørt deg Slash, du trenger ikke rope så høyt!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13094]

 

 

Liveanmeldelser

Shinedown @ Sentrum Scene

Shinedown
Sentrum Scene, Oslo
28.11.2018

 

Billboardtopperne fra Florida hadde Sentrum Scene-publikummet i sin hule hånd, og beviste at de endelig har begynt å opparbeide seg en stor tilhengerskare her til lands også.

For selv om Shinedown (6/10) har vært et av USA’s mestselgende rockeband de siste ti årene, så har det ikke vært så mye snakk om dem her på berget. Men, et nært fullsatt Sentrum Scene viste at dette er i ferd med å snu, og noe av grunnen til det er nok også grunnen til at de har gjort det så bra på hitlistene i USA. For de er flinke til å modernisere uttrykket sitt, og tar stadig i bruk fler og fler av triksene som artistene på de vanlige hitlistene benytter seg av. For når vi snakker om at de topper listene der borte, så snakker vi selvsagt om de som tar for seg rock, metal og liksomrock som Imagine Dragons. Dessverre så er dette også grunnen til at undertegnede føler at han mer og mer mister taket på bandet. For jeg har forsvart bandet i mange år ovenfor venner og kjente, som har sagt at de er et typisk moderne amerikansk rockeband uten noe særlig for seg. Og om jeg ikke har klart å vende om disse vennene, så har jeg i alle fall klart å få de til å innrømme at Brent Smith er en av de bedre rockevokalistene som har kommet frem i søkelyset på denne siden av årtusenskiftet. Men, nå klarer jeg dessverre ikke forsvare dem lenger.

La det være sagt med en gang: det er MEG det står på, og ikke bandet. For når ALLE andre i publikum virket å storkose seg i samfulle 90 minutter (kanskje med unntak av han karen som stod ved siden av meg, og så ut til å reagere likt som meg på de fleste låtene), så skjønner jeg at det er jeg som er problemet. Bandet hadde som sagt publikum i sin hule hånd, og Brent Smith har et publikumstekke som er få forunt. Dessuten spilte de nær perfekt, og sannelig hadde de god lyd i fra første stund også. Og man kan jo egentlig ikke klandre Shinedown for at de har funnet en formel som ser ut til å funke. Også er det jo dette med at man som anmelder skal forsøke å være objektiv.

Problemet er bare når man står der og føler seg som et utskudd, mens man ser og hører et band som har gitt ut et av favorittalbumene mine de siste ti årene i Sound of Madness, så er det vanskelig å holde sine egne følelser utenfor. For etter dette albumet er det dessverre tynn suppe bandet har levert i mine ører, og de har blitt både formulære, generiske og en smule forutsigbare. Under konserten ble det også klart at de låtene settet er bygget rundt har det til felles med dagens horrible poplåter at de stort sett er basert på det samme beatet. Og at de ved hjelp av ganske billige effekter, har en umiddelbar evne til å feste seg på hjernebarken, selv om de ikke egentlig er i besittelse av noen egenskaper som rettferdiggjør akkurat det. Hverken i form av tekstlinjer eller gode melodier, de er bare lette å synge med til.

Og til tross for at man allerede har en knakende god trommis, en bassist og en gitarist som også lefler litt med keyboard, i tillegg til å være særdeles kapable til å kore og harmonere hva det nå enn måtte være, og altså en av nåtidens beste vokalister, så er det så mye bruk av programerte trommer, forhåndsinnspilte vokaler og keyboards, at man skulle tro man var på en popkonsert bare av den grunn. Der bandet på de tre første albumene hadde mangfold og egenart, så går det nå i de samme snakkeversene med påfølgende slagord-refreng, og den samme balladen som gjentas på hvert album, som for øvrig alle var med i settet denne kvelden. Aller verst er det i låten Bully, som egentlig har et så utrolig viktig budskap, men som er skrevet på en så infantil, “den som sier at andre er dum”-måte, at det nesten er flaut. Jeg føler på en måte at flere av disse tingene fører dem lenger og lenger bort fra rocken de har laget som jeg har blitt så glad i, og inn i en popverden hvor jeg overhodet ikke trives.

Dette gjorde at jeg fikk så utrolig lite ut av de første to tredjedelene av konserten at jeg faktisk vurderte å gå, helt til jeg kom på at jeg jo skulle skrive denne anmeldelsen. Og det er noe jeg aldri noensinne før har vurdert med et band som jeg i utgangspunktet liker (med mindre det har vært på festival for å se noe enda mer interessant da). Så er jo selvsagt det paradoksale at da hadde jeg jo gått glipp av den tredjedelen hvor jeg faktisk koste meg. For avslutningen med Second Chance, Call Me, Shed Some Light, Simple Man og The Sound of Madness oste det virkelig klasse av! Selv om, hvis jeg skal pirke ennå mer, så hadde jeg foretrukket en elektrisk versjon av Lynyrd Skynyrd-klassikeren. Og så var det også her publikum tok mest av, og allsangen VIRKELIG stod i taket. Refrenget til Simple Man tror jeg Ronnie Van Zant må hørt uavhengig av hvor han nå enn måtte befinne seg, om det er så at lyden måtte reist tilbake i tid for at han skulle hørt det, så tror jeg den hadde kraft nok til det.

Men, selv om det var under disse låtene publikum tok mest av, så var de fantastiske hele kvelden, og det var virkelig deres kveld. Det var bare så kjipt å føle på at man ikke var en del av dem lenger. Det kan nok rett og slett virke som om Shinedown har vokst fra denne anmelderen. Og det er med trist hjerte at nok konstanterer at med mindre de spiller på en festival hvor de ikke krasjer med noe annet, eller de kjører noen konserter hvor de spiller bare låter fra de første tre albumene, eller de spiller hele Sound of Madness-albumet, så var nok dette min siste Shinedown-konsert. Jeg tror nok de fleste nyter best av at jeg heller sitter hjemme og koser meg med disse tre godalbumene, og ikke minst den fantastiske live-dokumenterte Somewhere in the Stratosphere, i stedet for å være den gretne karen som trekker ned stemningen for de andre.

Så for å forsøke å trekke en konklusjon her som kanskje forklarer karakteren, så ville de første to tredjedelene ikke holdt til mer enn en 2’er for meg personlig, mens siste tredjedelen står til en sterk 9’er, som totalt blir rundet av til 3,5. Men, som Elvis engang “sa”: 50, 000 Elvis fans can’t be wrong, og i samme ånd kan jo ikke 1748 Shinedown-fans ta feil, så om man lar deres entusiasme veie litt opp for det faktum at Shinedown anno 2018 rett og slett ikke er mitt Shinedown, så lander vi altså sånn ca. på en 6’er.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Shinedown Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, Attention Attention

 

Liveanmeldelser

Prophets of Rage @ Sentrum Scene

Prophets of Rage + Purified In Blood
Sentrum Scene, Oslo
02.07.2018

 

Juli er som regel tørketid for store konserter innendørs i Oslo. Denne mandagskvelden var et hederlig unntak med med supergruppa Prophets of Rage på scenen. Med på slep hadde de med seg norske Purified In Blood. Og om det var en sommerhet kveld ute i Oslos gater, skulle det bli enda hetere inne på Sentrum Scene i løpet av kvelden. Og til tross for Fotball-VM og en høyst interessant kamp for spesielt de anglofile, var Sentrum Scene fylt til randen. Og de fotballinteresserte angret antagelig ikke på at de tok turen, undertegnede inkludert.  

Norske Purified In Blood (8.5/10) har av en eller annen mystisk grunn ligget mer eller mindre brakk de siste årene. Rett og slett en skandale spør du meg. Det var lite som tydet på at Sandnes-banden var oppvarmingsband og bare skulle kjøre en aldri så liten transportetappe. De virket uforskammet spillekåte og det var full gass fra første riff. Noe grums i starten, men for en energi og spilleglede! Nå er det riktignok noen år siden de gjestet Oslo, og de har som sagt vært relativt inaktive. Men her var det lite nervøsitet og tilbakeholdenhet å spore. Helt tydelig at denne gjengen fortsatt har mye å gi og med energiske Hallgeir Skrei Enoksen på vokal leverte de et forrykende sett. Det var rett og slett et av de bedre oppvarmingsbandene jeg har sett de siste årene, og hvis ikke Purified In Blood nå intensiverer aktivitetene så skal jeg jaggu ta meg en tur til Sandnes og gi de en real omgang buksevann! Jeg krever både ny skive og konsertvirksomhet. Dette bandet er for bra til å ligge i dvale, og begrepet dødelig metal er mest dekkende.

Så var det klart for Prophets Of Rage (9/10). Jeg skal ærlig innrømme at jeg er langt større fan av Rage Against the Machine enn av Cypress Hill og Public Enemy. Rap/hip hop er overhodet ikke min greie, og det eneste eksemplaret av rap-materie under mitt hustak er Attack of the Killer B’s fra 1991. Men kombinasjonen profetene fremviste denne kvelden var formidabel. Tom Morello frisknet kraftig opp utover i settet og han er virkelig noe for seg selv.

Vi fikk i hovedsak gjenoppleve RAtM-låter og holdt på å si, godt var det. Men jeg skal ikke nekte for at Fight the Power og How I Could Just Kill a Man svingte som pokker, og jeg skal heller ikke nekte for at det var en opplevelse å se så dedikerte og legendariske rappere som Chuck D og B-Real på scenen. Akkompagnert av to dynamittkubber i form av bassist, Tim Commerford, og trommeslager, Brad Wilk, smeltet rock og rap sammen til en salig blanding. Publikum var med på notene og stemningen gikk uten å overdrive i taket, og det rant omtrent svette av veggene inne på et smekkfullt Sentrum Scene. Ikke så rart kanskje, når vi fikk et gjenhør med låter som Bullet in the Head, Bulls on Parade, Killing in the Name og Bomb Track. Låter som de fleste inne i salen garantert har utagert til i en eller annen form.

Det eneste jeg savnet var faktisk en eller to låter til fra supergruppa sitt selvtitulerte debutalbum. Men publikum var godt over middels fornøyd og det var ingen som helst tvil om at dette antagelig var årets beste konsert for mange. Ikke så rart når de fikk bivåne formidable musikere som virkelig bød på seg selv, viste sann spilleglede og har et arsenal av sterke låter i bagasjen. Jeg er fortsatt ingen rap-fan, men Prophets of Rage innehar en unik dynamikk og klarer å mikse de to stilartene til å bli en uimotståelig blanding. Og ikke minst en opplevelse å se og høre live. Kort og godt var dette tett opp mot en magisk kveld med et kraftverk av et norskt band og en supergruppe som leverte over all forventning.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=11978]

 

Liveanmeldelser

Steel Panther @ Sentrum Scene

Steel Panther
Sentrum Scene, Oslo
01.02.2018

 

Rockerne fra LA har vakt nesten like stor oppmerksomhet for sine ville opptredener som for selve musikken. Nå er de tilbake til glede for en stappfull Sentrum Scene.

Bland sammen hårspray (nok til å ødelegge ozonlaget en gang for alle), tights med dyreprint, en god dose stereotypi og Sunset Blvd. anno ’88, og du får bandet Steel Panther: En parodi på 80-tallets hårmetall som er like ironisk som den er seriøs. Denne setningen oppsummerer ganske nøyaktig hva Steel Panther (8/10) er og gjør.

Jeg fikk ikke med meg om konserten solgte ut eller ei, men det var i alle fall trangt om plassen på Sentrum Scene i kveld. Folk ikledd neontights, svære parykker og annet glam-tilbehør – såkalte ”Fanthers” – var selvfølgelig også å se her denne gangen.

En settliste fylt med titler som Asian Hooker, Gloryhole og Goin’ in the Backdoor kan få en til å rynke litt på nesa, men musikalsk sett er dette sykt tight, og Michael Starr sin stemme er på topp gjennom hele gigen. Bandet er i storform, og til tross for tekstene, er låter som Eyes of a Panther allsangvennlige og gjør 80-tallets gamle helter grønne av misunnelse.

Etter et par låter prøver bassisten seg på litt norsk og forteller at han ”elsker Norge” fordi damene her er lette på tråden. Etter denne påstanden takker han pent for at publikum valgte å gjeste konserten deres, til tross for at Arch Enemy spilte samtidig like rundt hjørnet. Deretter blir det dessverre en altfor lang seanse med komikk før de begynner å spille igjen. Så var det på tide med gitarsolo, og den utfører Satchel med glans!

Senere blir en jente tatt opp på scenen og får sitte på en krakk midt i blant bandet mens de fremfører Weenie Ride. Til alle sin overraskelse synger hun ivrig med og kan teksten på hele låta. Så kommer vi til 17 Girls in a Row, hvor de 17 mest lær- og nettingkledde jentenei lokalet blir tatt opp på scenen for å, tja…danse? De holder strippeklubb-vibbene gående et par låter til før de blir eskortert ned igjen fra scenen.

Når Steel Panther spiller 15 låter i løpet av over to timer, er det klart at det blir rom for tull og moro, men det ble i overkant mange oppfordringer om å vise frem brystpartiet, for å si det mildt. Mange hadde nok forlatt Sentrum Scene denne torsdagen om de ikke var kjent med hypen deres, men det så heldigvis ut som folk visste at det måtte tas med en liten (stor?) klype salt.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

Steel Panther Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, 2018 Lower the Bar Tour

 

Liveanmeldelser

Bildespesial: Rise Against @ Sentrum Scene

Rise Against + Sleeping With Sirens
Sentrum Scene, Oslo
25.10.2017

 

Rise Against var tilbake i Norge igjen. Denne gangen hadde de med seg blant annet Sleeping With Sirens og bydde opp til full fest på Sentrum Scene. Og for en fest det ble!

Vår fotograf tok turen innom:

Sleeping With Sirens:

[espro-slider id=10234]

Rise Against:

[espro-slider id=10233]

 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Megadeth @ Sentrum Scene

Megadeth + Metal Church
Sentrum Scene, Oslo
01.08.2017

 

En unik begivenhet fant sted på Sentrum Scene denne tirsdagskvelden. Megadeth sier du? Nei,  selveste Metal Church var invitert som special guests for Megadeth. Et signifikant band og pionerer innen thrash og heavy metal gjennom 80-tallet, og en inspirasjonskilde også for selveste Dave Mustaine.

Med det eneste gjenværende originalmedlemmet, Kurdt Vanderhoof, i spissen fyrte Metal Church (9/10) løs med klassikeren Fake Healer. Lyden satt som en kule, og sjelden har jeg opplevd at “supportbandet” har hatt så god lyd. I tillegg var Mike Howe i kanonslag og leverte foruten en  sprudlende sceneopptreden en strålende vokalprestasjon. Rosinen i den berømte pølsa ble for min del nyervervelsen – og ikke ukjente – Stet Howland (tidligere W.A.S.P) der han imponerte stort bak trommesettet. Selv om ingenting slår originalbesetningen, tilførte han låtene noe nytt, og jeg er rimelig sikker på at også Kirk Arrington ville latt seg imponere over arvtageren sin denne kvelden.

Settet kunne med fordel ha vært dobbelt så langt. Knappe sju låter var altfor, altfor lite. Og jeg regner med at de fleste i likhet med undertegnede savnet en låt eller ti, selv om de heldigvis fant plass til kremlåter som In Mourning, Start the Fire, Badlands og Beyond the Black. Hadde de i tillegg dratt på med Gods of Wrath, Metal Church og Ton of Bricks hadde toppscoren vært et faktum.

Så var det omsider klart for Megadeth (7,5/10). Og spenningsmomentet var – som nær sagt alltid – om Dave Mustaine hadde dagen eller ikke. Det startet langt fra overbevisende med Hangar 18 hvor både vokalen og lyden generelt var helt krise. Ja, det låt rett og slett helt for jævlig. Heldigvis tok lydmannen tidlig affære og lydbildet rettet seg betraktelig, selv om det ikke ble optimalt. Settlista bestod av kjente og kjære klassikere, men også flere låter fra et av fjorårets beste album, Dystopia. Og det var her nykommerne Kiko Loureiro og Dirk Verbeuren leverte best. Ingen tvil om at førstnevnte er en formidabel gitarist, og Loureiro imponerte med sin eminente teknikk, men mangler litt råskap og sjel i spillestilen. Verbeuren hadde dessverre åpenbare problemer med å fylle skoene etter Nick Menza, og rotet det kraftig til på Symphony of Destruction med altfor mye teknisk fjas. Jeg skjønner godt at Verbeuren vil spille sin egen stil, men enkelte låter kødder du ikke med.

Gode, gamle Dave Ellefson var kveldens høydepunkt der han stødig loset oss gjennom samtlige låter uten et eneste feiltrinn. Ingen tvil om at han er limet i Megadeth, og det er en sann glede å se en musiker som oser av spilleglede et helt sett igjennom og med et konstant smil om munnen. Mustaine myknet også opp etterhvert, og under siste halvdel av settet så det faktisk ut som om han hadde det gøy.

De fleste som har sett Megadeth flere ganger tidligere vil nok kunne skrive under på at de har sett de både bedre og dårligere. Og surmuling om at Mustaine bytter ut bandmedlemmer oftere enn andre bytter undertøy, er uunngåelig. Han gjør som han vil, og har gjort det siden 1983. Men viktigst av alt var det ingen tvil om at majoriteten av de fremmøtte hadde en storveis konsertopplevelse. Stemningen var upåklagelig, og publikum skal nok ha mye av æren for at Mustaine omsider dro på smilebåndet og dro i havn en godkjent opptreden som fort kunne ha endt i en selsom opplevelse med en pottesur Mustaine….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=9534]

 

Liveanmeldelser

Alice Cooper @ Sentrum Scene

Alice Cooper
Sentrum Scene, Oslo
24-07.2017

 

Mesteren viste Oslopublikummet hvordan det skal gjøres!

Bare for å ha sagt det med en gang: herregud som undertegnede kommer til å savne Alice Cooper (8,5/10) den dagen han legger inn årene, enten det er frivillig eller ufrivillig. Riktignok har jeg sett han både gjøre et bedre sceneshow, og en bedre setliste tidligere, men det er ikke mange andre band jeg har sett som slår det herr Furnier & Co. leverte på Sentrum Scene på mandag. Egentlig så blir karakteren han får ut fra en egen Alice-skala hvor det kun er den høye lista han selv har lagt som gjør at han ikke får høyeste poengsum. Sammenlignet med de fleste andre så er han vel egentlig oppe og snuser på tieren.

Showet begynte med tittellåten fra det albumet som vel er det eneste vellykkede av de gangene Alice har leflet med trendhopping, nemlig Brutal Planet. En tung og dyster affære, med et fett riff og herlig driv, og en meget passende åpningslåt. Paraden fortsatte med klassikerne No More Mr. Nice Guy og Under My Wheels, før vi tok en sving innom 90-tallet og ble Lost in America. Så kom kveldens første skruball i form av Pain, fra et av de mindre anerkjente albumene fra begynnelsen av 80-tallet, Flush the Fashion. Låten er riktignok en av de bedre fra albumet, men siden albumet i seg selv er et av de svakeste i katalogen, så er det adskillig mange andre låter jeg heller ville hørt. Men, han skal ha for at han i alle fall tar med noen rariteter her og der, og ikke bare kjører det samme settet hver eneste gang. For noen andre kan det jo godt være at dette var høydepunktet med hele kvelden.

He’s Back (The Man Behind the Mask) er en låt som fungerer ufattelig mye bedre som en gitardrevet liveversjon enn den gitarløse albumversjonen, og så var også tilfellet denne kvelden. Etter Billion Dollar Babies, komplett med utdeling av sverdspiddede Alice-dollars, var det tid for kveldens andre skruball, nemlig The World Needs Guts. Skjønt den har vært mer eller mindre fast på setlista det siste drøye året, men da den ble hentet inn igjen var det første gangen siden 1987 at man igjen kunne oppleve den live, og den fungerer fint den. Da Orianthi tok gitaren sin og forlot Alice sitt band i 2014, hentet han inn den tidligere The Iron Maidens-gitaristen Nita Strauss til å fylle rollen, og Woman of Mass Destraction fungerte på sett og vis som en slags intro for hennes gitarsolo. Strauss kan sitt håndverk og er både høyt og lavt konserten gjennom, og stilen hennes passer kanskje enda bedre inn i bandet enn Orianthis litt mer statiske sceneopptreden.

Etter en obligatorisk Poison var det tid for et av kveldens største høydepunkter i form av den herlig absurde Halo of Flies. En låt som går fra stjålne Sound of Music-melodier det ene øyeblikket til spanskinspirerte rytmer det neste, og denne gangen også med et litt utvidet bass- og trommesoloparti. Feed My Frankensteinfulgte så, og dette var egentlig den første gangen i løpet av konserten hvor vi ble presentert noe særlig sceneshow, og da selvsagt i form av en gigantisk Frankenstein-Alice. Etter Cold Ethyl dukket også kona, Sheryl, opp kledd likt som Ethyl-dukken Alice slang rundt under forrige låt. Det var da hitballaden Only Women Bleed som stod for tur, og om man er imponert over Alice sin gode form, så er det bare å ta av seg hatten for Sheryl. Det var i alle fall ikke mye som tydet på at hun er en dame som runder 60 i år, der hun stående strakk det ene benet over hodet til husbonden, og ellers danset rundt på scenen som om hun skulle vært 40 år yngre.

Alice er i disse dager også aktuell med sitt første album på seks år, Paranormal, og fra nyskapningen ble vi servert en liten smakebit i form av singelen Paranoic Personality. Låta har ligget på YouTube en stund allerede, og fikk god mottagelse selv om den store allsangen naturlig nok uteble. Så var det tid for kveldens andre store høydepunkt, nemlig suiten bestående av det som kanskje er den ultimate Alice Cooper-låta: Ballad of Dwight Fry, Killer og I Love the Dead. Før Ballad dukket som vanlig Sheryl opp igjen som Nurse Rozetta og sørget for å få iført Alice den hvite tvangstrøyen. Og alle som har overvært en Alice-konsert, eller sett en på skjermen, vet jo at han klarer å komme seg løs, kveler Nurse Rozetta, og blir følgelig plassert i giljotinen hvor hodet forsvinner under Killer. Dernest er det publikums tur til å fungere som forsangere under I Love the Dead. Denne delen har vel nærmest vært uendret de siste 20 årene, men den fungerer fortsatt som en strålende oppvisning i hvordan et sceneshow skal gjøres.

Men, halshugging til tross, Alice er jo selvsagt ikke død og entrer scenen (om enn noe mindre storslagent denne gangen) til sin første hitsingel I’m Eighteen. Etter en liten pause kommer også en av tidenes avslutningslåter School’s Out, med det som nå har blitt en standard del av låten, nemlig refrenget fra Another Brick in the Wall Part II. Og da konfettien hadde lagt seg var det et særdeles fornøyd publikum som trampeklappet et særdeles samspilt band av scenen. Et publikum som var et av de mest høylytte jeg har bevitnet på lengre tid. Sentrum Scene var som seg hør og bør utsolgt denne mandagen, og jeg har vondt for å tro at man trenger så mange hender for å telle de av de 1750 til stede som var misfornøyde. Vi tar gjerne en runde til neste år også Vincent!

Kveldens settliste finner du her.

Galleri:

[espro-slider id=9454]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Primus @ Sentrum Scene

Primus
Sentrum Scene, Oslo
11. juni, 2017

 

Hvordan i alle dager er det mulig at tre menn som spiller i hver sin etasje, klarte å få det til å høres ut som alle tre satt i stua og hadde det rett så hyggelig? I kjelleren satt Tim Alexander og slo hardt og presist. I stua trampet bassist/vokalist Les Claypool takten mens gitarist Larry LaLonde lå på loftet og slappet av med hvinende soloer og raffe riff! Velkommet til et komplett hus der det ikke skortet på verken drikke eller mat. Eller musikk.

Men la nå metaforer være nettopp dét og heller konkretisere ved rope ut i takt at dette var noe av det tøffeste undertegnende har sett og hørt siden jeg så Iron Maiden på Valle Hovin i 2008. Det var så mange tøffe partier, bassganger, riff og tromming at jeg kom ut av telling før Skipper’n skulle ha seg mat. De fire episodene med nettopp gamle Skipper’n-episoder som utgjorde pausen var naturligvis helt unødvendige og skulle vært erstattet med 4-5 episoder fra Tom & Jerrys beste år. Men utover pausen mellom første og andre sett, var Primus (9/10) som sagt noe av det beste jeg har sett og hørt på mange år.

Det kan være noen synes de mer jam-aktige sekvensene i en del av låtene ikke falt helt i smak. Det er noe man kan forstå siden fokuset naturligvis lå på det som skjedde mellom de tre musikerne da de spilte selve låtene. Det var spennende å følge de tre forskjellige instrumentene hver for seg, der særlig trommene og bassen imponerte underveis. Men samspillet mellom bass og gitar var også gull når de snakket med hverandre.

En storskjerm bak Tim Alexander viste forskjellige videoer, som sikkert var spesialdesignet til hver enkelt låt. Mye kult, noe forstyrrende, men med tanke på den manglende lyssettingen på selve bandet var det helt greit at det i hvert fall skjedde noe utover at de tre i bandet spilte disse nærmere to timene med fantastisk musikk.

Til slutt må jeg få nevne lyden og bare kort si; for en vellyd! Den var perfekt! Takk til Primus og Sentrum Scene!

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Pål Bellis

 

Primus Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017

 

Liveanmeldelser

Sabaton/Accept @ Sentrum Scene

Sabaton/Accept/Twilight Force
Sentrum Scene, Oslo
26. mars, 2017

 

Så var kvelden kommet for en dose med svensk testosteron i form av bandet de fleste enten elsker eller hater, Sabaton. Med på lasset var også et annet Falun-band, Twilight Force, og ikke minst et av power-metalens viktigste band og inspirasjonskilde, Accept, som «very special guests». Så gjenstod det å se om Sentrum Scene ville bli fylt med kruttrøyk og topp stemning…

Svenske Twilight Force (6,5/10) åpnet kvelden med sin fantasy-metal, iført kledelige Tolkien-inspirerte kostymer. Det eneste som manglet var Gollum og muligens litt bedre plass på scenen der de stod inneklemt som små hobbiter mellom sceneriggen til Accept og Sabaton. Svenskene leverte en underholdende og bra økt, selv om de ikke helt er i nærheten av gode, gamle Rhapsody kvalitetsmessig, et band som de åpenbart er inspirert av. De har fortsatt endel å gå på, spesielt låtmessig, og ikke minst bør de gjøre dragen sin litt mer skummel. Han ligner på Spyro the Dragon.

Så kom kveldens høydepunkt for deler av salen, nemlig Accept (8/10). Jeg sier deler, for det var ganske åpenbart at de fleste faktisk hadde kommet for å se Falun sine store sønner, Sabaton. Etter en litt tam åpning med Stampede og Stalingrad, løsnet det med Restless and Wild. Stemningen tok seg ytterligere opp til tonene av klassikerne London Leatherboys, Princess of the Dawn, Fast As a Shark, Metal Heart og ikke minst Balls to the Wall avslutningsvis. Kun én time og ti låter med Accept er på grensen til tortur, uansett om de er «special guests» eller ikke. Den eldre garden i salen, undertegnede inkludert, kunne nok godt tenkt seg en time eller to til med Wolf Hoffmann & Co som for anledningen var i storform og beviste at de eldste i dette tilfellet fortsatt er best.

Det var liten tvil om hvem som var headliner denne kvelden, da Sabaton (7/10) entret scenen til øredøvende jubel under tonene av In the Army Now. Med en opplagt Joakim Broden i spissen serverte Sabaton et oppskriftsmessig og til fingerspissene proft sett. Dessverre uten tanks og med skuffende lite pyroeffekter denne gangen. Det la tilsynelatende ingen stor demper på stemningen, og publikum var unisont med fra åpningslåta Ghost Division og settet igjennom. Eimen av brunst lå tett på Sentrum Scene for å si det enkelt. Med åtte album i bagasjen har bandet mange låter å ta av, men ikke overraskende bestod settlista i hovedvekt av låter fra siste albumet The Last Stand fra 2016. Et album som har høstet både ris og ros, men som uansett har befestet svenskenes posisjon som et underholdningsmaskineri med stort kommersielt nedslagsfelt.

Smak og behag, men bandet gjør seg best i liveformatet. Høy underholdningsfaktor og tilløp til Grand Prix-stemning, hvorav sistnevnte faktor absolutt ikke trenger å tolkes bare negativt. Sabaton showet og ga fansen akkurat det de kom for. Men det er synd og skam at de ikke har med live-keyboardist når en så signifikant del av lydbildet består av synth. Ellers var det ikke mye å trekke for objektivt sett. Sabaton er Sabaton. Svenskene er uten tvil drivende dyktige i det de gjør, selv om de ikke når hverken Accept eller Manowar for den saks skyld til knærne. Det til tross, svenskene leverte en sterk forestilling og for de av oss som surmulte over lite spilletid til Accept, hadde vi ihvertfall mulighet til å få en liten oppfriskning i krigshistorie om ikke annet. Majoriteten hadde uansett en storveis kveld med Sabaton.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8632]

Kenneth:

[espro-slider id=8599]

 

Liveanmeldelser

Gojira @ Sentrum Scene

Gojira, Code Orange & Car Bomb
Sentrum Scene, Oslo
08.03.2017

 

Uten å tråkke noen på tærne, kan vel Gojira sies å være det beste og største som har hendt den franske metal-scenen noensinne. Utover det kan det også påstås at franskmennene har vært – og er – et friskt pust i dagens metal. Et tettpakket Sentrum Scene var mer enn klare for den franske metal armadaen og blytunge riff med progressive tilløp.

Dørene hadde såvidt åpnet da amerikanske Car Bomb (4/10) dro i gang sin korte og altfor heseblesende oppvarmingsøkt. Illsinte som veps på sensommeren rundt et syltetøyglass, fyrte mathcore-gjengen på med det de hadde av krutt. Og det ble fullstendig overtenning, noe som ikke overraskende gikk på bekostning av fremføringen av låtene. Ja, det låt rett og slett bare rotete. Neste gang er det kanskje en idé å ikke være så hissige på grøten. Car Bomb låter langt bedre i fysisk format, så mulig en liten yogaøkt hadde gjort seg i forkant….

Så var det klart for nok et amerikansk band, og det var metalcore bandet Code Orange (7/10), som fikk æren av å servere forretten før den franske indrefileten. Bandet leverte en langt mer ryddig opptreden, og fikk faktisk i gang publikum med sin energiske metal og en mildt sagt energisk opptreden. Men i motsetning til Car Bomb, klarte de å utøve energien og aggressiviteten sin på et et mer strukturert og iørefallende vis.

Endelig var det klart for Gojira (9/10). Franskmennene er kjent for å levere live – og lista lå høyt. All eventuell tvil ble umiddelbart feid til side av de mektige tonene til åpningslåta Only Pain fra det siste albumet Magma. Settlista bestod i hovedsak av låter fra det kritikerroste albumet, men også eldre låter som mange av de fremmøtte helt tydeligvis hadde mer enn et godt og nært forhold til etter stemningen å dømme. For i perioder var det nesten så taket løftet seg, og Joe Duplantier & co fikk fortjente ovasjoner settet i gjennom.

Litt moshing blant de ivrigste fremmøtte var det som seg hør og bør, men det var bokstavelig talt ikke rom for wall of death, så trangt var det om plassen. Så var det Super Mario (Duplantier) på trommer da. Den mannen kan ikke beskrives med ord. For en teknikk og for et vanvittig trøkk. Det bare må oppleves.

Som tidligere nevnt besto settlista av nytt og noe gammelt, hvorav førstnevnte del og låter som Silvera, Stranded og Pray gjorde størst og best inntrykk på undertegnede. Men det var tittelsporet fra L’Enfant Sauvage som tok hjem gullmedaljen denne kvelden. En massiv låt fremført på mesterlig vis og med en eleganse uten sidestykke. Hvordan er det mulig å låte så brutalt, men samtidig så melodiøst og vakkert? For det er det som kjennetegner Gojira. De er både brutale og elegante, for ikke å glemme melankolien som ligger i bunn. Og det er vel akkurat denne kombinasjonen som gjør at bandet i dag fremstår som noe unikt, og live blir det en helt spesiell opplevelse når dynamikken også stemmer til punkt og prikke.

Det eneste store minuset var at settet og kvelden ble så altfor kort. Da ekstranumrene Oroborus og Vacuity tonet ut, var det som om jeg akkurat hadde satt foten innenfor veggene på Sentrum Scene. Kort oppsummert en fantastisk kveld med en gigant av et band, Gojira!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Baluba Sporsheim

 

Kenneth:

[espro-slider id=8370]

Terje:

[espro-slider id=8395]

 

Gojira Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, MAGMA

 

Liveanmeldelser

Skunk Anansie @ Sentrum Scene

Skunk Anansie
Sentrum Scene, Oslo
01.03.2017

 

Britene i Skunk Anansie bød opp til fest på Sentrum Scene, og med seg i polposen hadde de både potent årgangsvin og et par alkoholfrie varianter.

For det er lett å dele bandets karriere inn i to deler: Før og etter comebacket i 2009. De tre albumene før de gikk hvert til sitt, Paranoid & Sunburnt, Stoosh og Post Orgasmic Chill, holder alle en høy standard, mens kvaliteten er mer sprikende på de tre albumene etter comebacket, Wonderlustre, Black Traffic og Anarchytecture. De virkelige gode låtene fra de to første av disse kan i tillegg til én av låtene fra ‘Best of’-albumet Smashes and Trashes settes sammen til en bra EP, mens deres siste utgivelse helst bør forbigås i stillhet. Noe urettferdig kanskje, all den tid det selvsagt er flott at et band har lyst til å lage ny musikk i stedet for å ende opp som en nostalgiakt, men utfra publikums reaksjon å lese også er det tydelig at Skunk Anansie (7,5/10) var på sitt mest fengende frem til splittelsen rundt årtusenskiftet.

Og det hele startet riktig så fint med And Here I Stand og Intellectualise My Blackness fra førstealbumet. De funky, men presise bassgangene til Cass satt som et skudd, Ace sitt gitarspill var som vanlig upåklagelig, og Mark Richardson har virkelig utviklet seg til å bokstavelig talt bli et beist på trommene. Men, selvsagt var det først når stjerna selv kom på scenen at det virkelige jubelbrølet kunne høres. Skin, som vanlig antrukket i en kreasjon en catwalk verdig, viste allerede fra første låt at hun fortsatt er en verdens beste kvinnelige rockevokalister (Beklager Susann Sundfør, men ja, jeg deler fortsatt opp i mannlige og kvinnelige vokalister fordi de besitter evnene til å fremkalle helt forskjellige følelser og sinnsstemninger hos meg), samtidig som hun også allerede etter første låt fremførte kveldens første crowdsurfing. Også neste låt får godkjent, da Because of You er den nevnte låten fra Smashes and Trashes.

Så kom den første bølgedalen for kvelden. I Will Break You er ikke den dårligste låten i katalogen deres, men samtidig et godt stykke unna de beste, og etterfulgt av My Love Will Fall og Death to the Lovers dannet den en trio som gjorde at bandet holdt på å miste det umiddelbare grepet det hadde tatt om publikum. Skjønt, miste det helt er vel umulig med en så karismatisk frontfigur på scenen. I kjent stil var Skin bokstavelig talt høyt og lavt, og hvordan hun klarer å synge så klokkeklart samtidig som hun er så mye i bevegelse er intet annet enn imponerende. Det er lite som tyder på at dama snart runder et halvt århundre for å si det slik.

Resten av bandet ville også vise at festen ikke var over, og tonene fra bassen til Cass i det de startet Twisted (Everyday Hurts) vekket publikum så til de grader til live, og våkne var de så absolutt under den beste av de ‘nye’, My Ugly Boy, og den gamle favoritten Weak. Og om sistnevnte fikk frem allsangen hos Oslofolket, var det ingenting sammenlignet med superhitenHedonism (Just Because You Feel Good). I denne perioden var det en salig røre av synging, klemming og poging. Men, så var det brått slutt igjen, og denne gangen i en enda lengre periode enn tidligere i settet.

Allikevel, en ting skal de ha for, Skunk Anansie, selv om energien blant publikum dalte, så holdt de på scenen koken konserten gjennom, og flere av sangene låt også adskillig bedre live enn på skive. Et imponerende skue var det også da det ble dannet en vegg med laserstråler i forkant av scenen under Love Someone Else. En vegg som kun ble brutt av en dansende Skin iført en reflekterende jakke, og hennes matchende kledde venninne og korist, Erika Footman (som også er Richardsons kone). Og riktignok var altså fremførelsen upåklagelig, men det blir fortsatt litt drøyt med en rekke på seks ‘nye’ låter på rad, selv om en av låtene som ville utgjort denne EP’en min, I Believed in You, var en av disse.

Så er det jo nok av floskler som «etter mørket kommer lyset», «etter vinteren kommer våren», «når du er på bunnen kan det bare gå oppover», osv, og etter denne rekken kom virkelig både lyset, våren og…oppover… We Don’t Need Who You Think You Are har antagelig aldri vært mer velkommen, og når den ble fulgt opp med The Skank Heads (Get Off Me), Yes It’s Fucking Political og Little Baby Swastikkka, var alt tilgitt. På sistnevnte låt tok Skin også på seg rollen som allmektig der hun delte et knelende publikum slik Moses delte Rødehavet, for så å vandre ut blant oss dødelige for å ‘velsigne’ et knippe utstrakte hender. Rolig og dempet begynte hun så å synge refrenget igjen før sangens siste ‘take-off’, og i det publikum reiste seg opp igjen og danset med henne, kunne man formelig se tankene til sikkerhetsvakta skrevet i ansiktet hans; «Helvete!»

Etter en kort pause kom så bandet tilbake på scenen med enda flere godlåter. Bandets tredje singel, I Can Dream, er like aktuell i dag som når den kom for 22 år siden, og fortsatt en av deres desidert beste sanger. En nydelig akustisk versjon av You’ll Follow Me Down ble så etterfulgt av Tracy’s Flaw, før en kort instrumental ved navn Suckers! innledet bandets siste store hit fra ’99, nemlig Charlie Big Potato. Og med det fikk også publikum mulighet til å ta av en siste gang for kvelden. En kveld somholder fast ved konklusjonen om at Skunk Anansie på plate er best før 1999, mens live er de like vitale den dag i dag.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8289]

 

Skunk Anansie Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway, Anarchytecture 2017

 

Liveanmeldelser

Rival Sons @ Sentrum Scene

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
28.02.2017

 

Etter å ha avsluttet supportjobben på Black Sabbath sin avskjedsturné i begynnelsen av februar, har Rival Sons reist Europa rundt sammen med poeten Derrick C. Brown og DJ’en Howie Pyro under navnet Teatro Fiasco, og tirsdag var det Sentrum Scene sin tur til å bli forført.

Allerede ved inngangen ble publikum møtt av to kvinnelige verter oppkledd i en 60-talls pin-up-aktig stil, som delte ut program hvilket inneholdt det som virket å være tekstene til alle Rival Sons’ sanger i kronologisk rekkefølge. Vel inne i salen startet så det hele med litt semi-interessant diktfremføring og surferock med lettere erotiske 60/70-talls småfilmer på storskjerm, før det endelig var tid for kveldens høydepunkt, den virkelige festen (etter det litt snodige vorspielet), nemlig Rival Sons (7/10). Dessverre virket det som om hovedaktørene hadde det litt vel travelt med å komme seg på nachspiel.

At bandet velger å fokusere på det nye albumet er forståelig, og åpningstrioen derfra, tittellåten Hollow Bones (Pt. 1), Tied Up og Thundering Voices, ga oss en lovende start. Neste låt ut fortsatte så absolutt også den gode starten, for Electric er en av de virkelige rockerne fra forrige utgivelse, Great Western Valkyrie. At Scott Holiday er en moderne gitarhelt og Jay Buchanan har en stemme som få i dagens rockeverden kan matche fikk de vist allerede tidlig i settet, og ingenting de gjorde resten av kvelden skulle rokke ved denne oppfattelsen.

For både Belle Star, Jordan, Fade Out og Face the Light er knakende gode låter, men når de utgjør hele den midtre delen av konserten kun ispedd et par andre låter som roes ned og drøyes ut med lengre jammepartier, så blir det litt vel mye av det gode, og mye av futten gikk ut av publikum på dette stadiet. Litt snodig er det også at Face the Light var den eneste låten fra Pressure And Time-albumet, all den tid vi kunne trengt rockere som All Over The Road, Young Love, White Noise eller Burn Down Los Angeles for å nevne noen.

Det ble også tid til både en gitarsolo og en trommesolo i løpet av kvelden, og selv om Scott Holiday er en riffmester supréme, og Mike Miley både er en veldig sympatisk kar og særdeles god trommis, så skal det noe helt ekstraordinært til for at en slik solospot skal kunne forsvares en plass på settlista. Stort sett blir disse sett på som pauser og brukt til toalettbesøk, oppdatere seg på hva som har skjedd på Facebook, eller rett og slett bare kjenne litt ekstra på at en har stått rett opp og ned i en drøy time.

Som sagt var allikevel ikke alt bare sorgen, og bandet som alltid har blitt godt tatt imot i Norge, passet hele tiden på å vise sin oppriktige takknemlighet ovenfor publikum. Nevnte Fade Out er også kanskje en av de beste låtene på Hollow Bones, og ble som vanlig dedisert til Buchanans venn som tok sitt eget liv for noen år siden. Skryt skal også resten av bandet ha; bassist Dave Beste er stødig som få, og er også en mester på å holde trøkket gående når Holiday går over i solopartiene.

Keyboardist Todd Ögren-Brooks har også blitt et fast live-innslag med årene, og gir bandet et rikt og fyldig lydbilde. Publikum var heller ikke vonde å be da det bød seg mulighet til litt allsang under låter som Torture og Open My Eyes, og spesielt førstnevntes ‘whoh-oh’-parti ga de fremmøtte en mulighet til å lufte stemmebåndene. Etter disse to gikk tempoet dessverre litt ned igjen, og konserten ble avsluttet med Hollow Bones (Pt. 2) og Keep on Swinging.

Karakteren for kvelden blir dermed altså en svak syver, for selv om fremføringen av låtene stod til en sterk nier, stod dessverre settlista i mine ører bare til en femmer. Men dette er altså en mening med modifikasjoner. For de aller fleste av låtene på lista er nemlig knall-låter hver for seg, men de blir litt for like når de kommer på rekke og rad, alle i midtempo-land, og uten det ordentlige forløsende trøkket som man vet at bandet innehar. Men bandet har jo alltid skilt seg litt ut og gått sine egne veier, så muligheten er jo så absolutt til stede for at det er akkurat her bandet vil oppholde seg (i midtempo-land), og at det er undertegnede som rett og slett ikke har klart å henge med på utviklingen deres.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Devin Townsend Project @ Sentrum Scene

Devin Townsend Project
Sentrum Scene, Oslo
26.02.2017

 

Nerdenes Hevn, Den Gale Vitenskapsmann, Galskapens Mester; de populærhistoriske sammenligningene står i kø når man snakker om mannen som sammen med sitt bandprosjekt inntok Sentrum Scene på søndag.

En skal også holde tungen rett i munnen for å følge med på hvilket av mannens mange alias som de forskjellige låtene er gitt ut under; Devin Townsend, Devin Townsend Project, Devin Townsend Band, Ocean Machine, Strapping Young Lad og Punky Brüster for å nevne noen. Men live opereres det i disse dager hovedsakelig under ett navn: Devin Townsend Project (8,5/10). Ballet ble åpnet med den passende titulerte Rejoice fra første delen av Z²-skiva, og allerede mellom denne og Night fra Biomech, smalt den første kommentaren fra Devin «Alle sammen kommer, utenom oss!»

Faktisk kan bare det å følge med på Devins mange krumspring, grimaser og småfakter være en helaften i seg selv. Det er med en selvironi få forunt at han stryker seg over sin blanke isse som om han skulle vært Fabio i møte med en stor metallvifte, eller når han bokstavelig talt runker gitaren, etc. etc. De fleste av disse utenommusikalske øyeblikkene er stort sett hysterisk festlige, men klarer allikevel å komme i bakgrunnen for musikken. For det er det rent musikalske som virkelig er det imponerende med Devin Townsend Project, med vekt på Project. For det er ikke bare Devin selv som imponerer. Ryan van Poederooyen gjør ting på trommene som de aller fleste ikke kan de tekniske uttrykkene for engang, og Dave Young er en minst like habil gitarist som Townsend selv.

Da de så dro i gang kveldens første nye låt, Stormbending, hadde bandet for lengst publikum i sin hule hånd, og i tospann med Failure var dette faktisk de eneste nye låtene før kveldens aller siste sang. Back Where We Belong ble dermed starten på en parademarsj av låter plukket fra det siste tiåret. Allikevel var nok fraværet av Strapping Young Lad-låter en ting som flere bet seg merke i. Men, Ziltoid-dukkene fikk luftet seg ettertrykkelig allikevel under låter som Planet of the Apes, Ziltoid Goes Home og Supercrush! Sistnevnte fikk også frem allsangen i Sentrum Scene-publikummet før militante March of the Poozers sendte dem ut i et mylder av pumpende never og headbanging. Siste låt i det opprinnelige settet dukket først opp på Townsends soloalbum Physicist tilbake i 2000, men det er den majestetiske versjonen fra Epicloud i 2012, som igjen er basert på liveversjonen spilt i mellomtiden, som virkelig står fansens hjerter nære. Og forståelig er det, for bedre eksempel på Townsends massive lydvegg enn Kingdom skal man grave godt etter.

Etter en kjapp, og velfortjent, pust i bakken kom Devin tilbake alene med en akustisk gitar, men før han fikk sagt noe som helst var det en Burger King-pappkrone, som ble kastet opp på scenen, som fanget oppmerksomheten hans. I et forsøk på å tilpasse den til hans eget hode ble den noe ødelagt, og han nektet å starte låten før en tekniker hadde fått teipet de nødvendige delene. Med kronen på plass dro han så i gang kveldens store allsang med den nydelige Ih-Ah!, eller Scorpions-låta som han selv kaller den. Så sluttet resten av bandet seg til og de kjørte en av de låtene som kanskje utmerker seg mest fra Transcendence, nemlig den snaue ti minutter lange Higher. Både bandet og hovedpersonen selv hadde da imponert publikum i nesten to timer, og spesielt vokalen til Townsend kommer til å resonere i veggene på Sentrum Scene i flere uker fremover. Om det skal være noe å trekke for, må det være at litt for mye av denne lydveggen er ferdiginnspilt, og en kunne heller ønsket at bandet eller et par korister hadde erstattet noe av lyden på boks, men dette er jo strengt tatt gammelt nytt og noe man egentlig allerede har akseptert. Så får man heller håpe at Anneke van Giersbergen kanskje har tid og mulighet til å være med ved neste besøk.

Helt til slutt må det også legges til at undertegnede dessverre ikke fikk med seg forbandene Leprous og Between The Buried And Me. Men ifølge rapportene hadde visstnok også disse levert til de grader denne kvelden og bidratt godt til at publikum virkelig var varmet opp til Devin inntok scenen. De fortjener således også hederlig omtale, og var i følge jungeltelegrafen viktige bidragsytere til det som for mange var en helaften fra Leprous’ aller første til Devins aller siste tone.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Devin Townsend Project Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Transcendence

 

Liveanmeldelser

Wardruna @ Sentrum Scene

Wardruna
Sentrum Scene, Oslo
21.01.2017

 

Wardruna har i løpet av få år rukket å bli et svært så populært band – til og med i så stor grad at det ikke var nok med bare én konsert på Sentrum scene. Metal Hammer Norway var til stede på den gåsehudfremkallende lørdagskonserten.

wardruna_front

Det er lang kø foran inngangen når vi ankommer Sentrum Scene denne lørdagen, og det er tydelig at det er mange som ser frem til konserten. Når vi kommer inn i salen, så må jeg nesten si jeg blir litt skuffet når jeg ser at salen er fylt opp med stoler, da jeg er av typen som liker å gå litt rundt for å høre litt på lyden på forskjellige steder i lokalet. Men vi finner oss en ok plass litt oppe til venstre for scenen.

Stillheten senker seg over salen idet Wardruna (9/10) gjør seg klare på scenen, og det er god stemning allerede fra første tone. Og allerede fra første stund lever Wardruna opp til forventningene, for her er det stemning og gåsehud. Vi blir servert låter fra hele Runaljod-trilogien, og både band og kor gjør en fantastisk jobb på scenen. Det blir spesielt god stemning mot slutten, idet Einars barn kommer inn på scenen og er med på låten Odal fra bandets siste plate. Jeg blir overrasket om jeg var den eneste i salen som satt med konstant ståpels under hele den låten.

Jeg har bare sett Wardruna i utendørssetting tidligere, så jeg var litt nervøs for at de ikke skulle klare å skape den samme stemningen inne i et trangt konsertlokale som utendørs, men der tok jeg heldigvis skammelig feil. For Einar og gjengen gjør en veldig god jobb, og jeg tviler på at det var et eneste menneske som gikk skuffet ut etter konsertslutt. Det er ikke så mye mer å si enn at det hele ble en fantastisk kveld med mange gode minner, og vi håper at anledningen for å oppleve bandet live igjen ikke blir alt for lenge til.

 

Tekst: Per Aage Melby
(Bilde er tatt av Kenneth Sporsheim på Midgardsblot 2016)

 

Liveanmeldelser

Amon Amarth/Behemoth/Grand Magus @ Sentrum Scene

Amon Amarth/Behemoth/Grand Magus
Sentrum Scene, Oslo
15.12.2016

 

Amon Amarth

Det totale kaoset er i ferd med å senke seg for alvor over det norske folk en drøy uke før jul. Noe ville tilstander og kjøpe-bonanza i Tigerstadens gater denne hustrige torsdagskvelden var et billedlig bevis på. Metal Hammer Norway derimot, tok turen til et utsolgt Sentrum Scene for å få med seg et av vinterens største metal-showdowns, der vikingene i Amon Amarth var klare for å skjende øregangene med ekte viking metal. Ingen ringere enn riff-kongene Grand Magus hadde fått i oppdrag å varme opp publikum, og toppen av kransekaka var legendariske Behemoth som special guests.

Grand Magus

Svenske Grand Magus (7,5/10) dro i gang kvelden med klassisk heavy metal og Janne “JB” Christofferson la lista allerede etter første låt med høy begerføring og herlige gitarriff. Litt stusselig at bandet hadde blitt tilgodesett med et sceneareale omtrent like stort som et middels stort garderobeskap og lydmessig var det heller ikke helt på topp. Men Grand Magus lot seg ikke affisere av det og leverte 30 minutter med bredbeint heavy metal til velfortjente ovasjoner. Et forholdsvis kort sett, men vi fikk heldigvis blant annet servert kremlåtene Like the Oar Strikes the Water, Iron Will, Steel Versus Steel og Hammer of the North.

Behemoth

En knapp halvtime og et lite sceneskifte etter, stod polske Behemoth (8/10) klare på scenen. Selv om Metal Hammer sin utskremte journalist vanligvis befinner seg på den noe lysere og snillere skalaen sjangermessig, er Behemoth et ekstrem-metal band utenom det vanlige – og vel verdt å få med seg. Denne kvelden var intet unntak, og bandet leverte et feilfritt show med høy grad av profesjonalitet. Kanskje i for stor grad upersonlig og rutinepreget, men rent musikalskt en vellåtende maktdemonstrasjon. Vi fikk både nye og gamle låter i et særdeles komprimert sett, der Blow Your Trumpets Gabriel fra deres siste album, Satanic, utmerket seg for undertegnedes del, men mest gledelig var det å høre låta Conquer All fra Demigod. Etter stemningen å dømme var publikum strålende fornøyd med de celebre gjestene sin opptreden.

Behemoth

Kveldens punktum og hovedattraksjon var selvfølgelig vikingene i Amon Amarth (9/10). Med Johan Hegg i spissen tok de umiddelbart publikum som treller med åpningslåta Pursuit of  Vikings. Svenskene hadde tydeligvis store planer om å både plyndre og skjende de fremmøtte med en konsert de sent ville glemme, og det ble et vellykket tokt for å si det enkelt. Låtene og lyden satt som et skudd, og sceneriggen var en visuell opplevelse i seg selv. Underholdende var det også med rollespill og holmgang på scenen. Snakk om å dra den helt ut.

Amon Amarth

Med et variert sett, riktignok med hovedvekt på låter fra deres siste konseptalbum, Jomsviking, samt flere låter fra klassikerne Deciever of the Gods, Surtur Rising og Twilight of the Thunder God  var det ingen grunn for fansen å grine på nesa. Siste halvdel av settet bar preg av utagerende headbanging og svinefylking blant publikum, og det var trolig ikke bare på grunn av et relativt stort inntak av “mjød” servert i plastglass, men mer som en følge av et band som til de grader leverte og fikk med seg publikum.

Amon Amarth

Under første ekstranummer, Raise Your Horns, satt jeg og ventet på å få murpuss i hodet, men kloke av skade har Sentrum Scene tydeligvis forsterket takkonstruksjonen. Hadde ikke det vært gjort så hadde utvilsomt taket gått under siste låta, Twilight of the Thunder God. Kort oppsummert en formidabel opptreden av Amon Amarth som sent vil glemmes.

Amon Amarth

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=7792]

 

Konkurranser

Konkurranse: Vinn billetter til Amon Amarth + Behemoth!

Amon Amarth

Torsdag denne uka er det duket for en av vinterens store metal-happenings, når Amon Amarth og Behemoth inntar Sentrum Scene med Grand Magus som support, for en metal-showdown uten like!

Vi lar to heldige vinnere få billett til seg + en kompis, og alt du trenger å gjøre er å svare på følgende spørsmål i kommentarfeltet: Hvilket av bandene har du mest lyst til å se, og hva er ditt favorittalbum fra dette bandet?

Svar i kommentarfeltet under, og du er med i trekningen! Vinnerene trekkes kl. 21.00 i kveld (onsdag).

Facebook-event

NB – Det er 18-års aldersgrense, og vinnerne må selv besørge transport til Sentrum Scene!

Amon Amarth

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Liveanmeldelser

Bring Me The Horizon @ Sentrum Scene

Bring Me The Horizon/While She Sleeps/Basement
Sentrum Scene, Oslo
26.11.2016



Siste kveld for Bring Me The Horizon på deres Europaturné, men Sheffields store sønner svikter på ingen måte.

De fem kompisene fra Ipswich som står bak bandet Basement (5/10) fikk starte kvelden på Sentrum Scene. Til tross for endel kule momenter i låtene, så var lydbildet støvete og skarptromma relativt plagsom for de av oss uten ørepropper. På grunge-låta Promise Everything viser bandet at de har potensial, og det er ikke til å unngå å tenke på Kurt Cobain og Nirvana.

ken11019

Når While She Sleeps (7/10) entrer scenen er det er tydelig at de allerede har en fanskare i Norge. Det er mye bedre lyd og definitivt mer trykk fra publikum. Frontfigur Lawrence Taylor er fast bestemt på å få liv i this shithole som han kaller Sentrum Scene og oppfordrer publikum til å crowdsurfe før han selv hiver seg ut i publikum med mikrofonen på slep. De roer så det hele ned med Our Courage, Our Cancer, som er deres dedikasjon til de som har mistet noen på grunn av kreft. Definitivt et spennende band som man bør være obs på når de en gang kommer tilbake!

ken11312

Kveldens hovedattraksjon Bring Me The Horizon (8,5/10) starter showet med den lystige Happy song. Hele publikum er med på cheerleader-refrenget S.P.I.R.I.T – Let´s hear it mens konfettikanonene blaster vilt rundt. Dermed er standarden satt og BMTH fortsetter med låter fra fjorårets, og deres hittills mest kommersielle album, That´s the Spirit. Høyest allsang var det likevel på låtene Go to hell, for Heavens Sake og The House of Wolves fra 2013-albumet Sempiternal.

ken11194

Bandet avslutter med den litt mer pompøse Throne mens musikkvideoen vises på storskjerm. Men etter et minutts hylekor kommer de på igjen og gir oss True Friends (Stab You In The Front), poplåten Oh No og avslutningsvis Drown. Proff produksjon fra et band som låter like bra live som på album.

ken25908

 

Tekst: A. Rodahl Dedekam
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Alter Bridge @ Sentrum Scene

Alter Bridge
Sentrum Scene, Oslo
20.11.2016

 

Fem år og en drøy uke etter at de gjestet Norge sist, stod Orlando-bandet endelig på en norsk scene igjen. Og til tross for iherdige forsøk av lydmannen, så klarte han ikke å ødelegge konserten for et begeistret publikum.

ken10910

For la meg bare få det ut av systemet med en gang: lyden var til tider elendig, spesielt den første tredjedelen av konserten! Den var så ullen og grøtete (veldig gode tekniske betegnelser, jeg vet) at det var umulig å høre hvor gitaren til Mark Tremonti begynte, og bassen til Brian Marshall sluttet. Samtidig druknet veldig ofte vokalen til Myles Kennedy også, og det var ikke fordi han ikke tok i for å si det sånn. Spesielt på de nyere og tyngre låtene slet lydmannen veldig med å få frem stemmen hans i miksen. Gitarlyd, etc. bedret seg etter tre/fire låter, mens vokalen først kunne høres klart og tydelig fra min posisjon rett foran miksebordet (hvor lyden strengt tatt burde være optimal) da Tremonti tok over leadvokalen på låt nummer ti, Waters Rising.

ken25684

Men, til tross for problemer med lyden ut til publikum, virket det ikke som om Alter Bridge (8/10) hadde nevneverdige problemer på scenen, med unntak av Kennedy som også til tider virket å slite litt med å høre seg selv. Bandet virket nemlig å storkose seg på scenen, og til og med den keitete «svigers forsøker å være morsom og feiler, men du ler allikevel»-humoren deres var sjarmerende.

Det hele begynte med The Writing on the Wall, fra sistealbumet The Last Hero. Faktisk var den kun én av fire låter fra dette albumet, mens andrealbumet Blackbird ble tilgodesett med 6 låter, og de tre andre fikk tre låter hver. Med andre ord en godt variert settliste, og en meget godt sammensatt en også. Ti konserter inn i turneen (da inkludert konserten i Danmark dagen etter), har bandet spilt 27 forskjellige låter med et snittantall pr. konsert på 19, så de viste også at ikke bare har én settliste som de benytter til det kjedsommelige. Her fikk vi tunge låter som Come to Life, Addicted to Pain, Ties That Bind og Metalingus, episke låter som Cry of Achilles, The Last Hero og Blackbird, og ikke minst nydelige låter som Wonderful Life, og et av kveldens store høydepunkter: Watch Over You. Begge de to sistnevnte ble fremført av Kennedy alene med en kassegitar, og et kor på ca. 1700 personer, til stor gåsehudfaktor.

ken10731

Etter «Hyggestund med Myles» måtte det litt utblåsning til, og bandet kjørte på med deres bestselgende singel noensinne, Isolation. Sistelåt før den obligatoriske pausen var deres første hit, Open Your Eyes, en låt som snodig nok ikke hadde blitt fremført så mange ganger hittil på turnéen, men som jo strengt tatt burde høre hjemme på enhver konsert bandet spiller. For dette var virkelig en av dem som fikk i gang allsangen blant publikum, selvsagt i selskap med noen andre låter, som blant annet Broken Wings og Ghost of Days Gone By.

Som første ekstranummer spilte de Show Me a Leader fra årets nyskapning, og i tillegg til at dette er en låt som stadig blir bedre jo oftere man hører den i studioversjon, så klatret den enda et par hakk opp på skalaen i live-versjon. Da bandet så avsluttet med Rise Today, var det særdeles få låter denne anmelderen savnet, og den jeg savnet mest fikk jeg til og med begrunnelse for hvorfor de ikke spiller, av Tremonti tidligere i år, så den var ikke akkurat forventet allikevel.

ken25822

Som nevnt tidligere virket det som om bandet hadde en flott dag på jobben, og der Tremonti står frem som en moderne gitarhelt, så fremstår virkelig Myles Kennedy som en vokalgud! Etter å ha sett bandet et par ganger tidligere, og som om flere andre nevnte etter konserten: det var godt å se han trøkke til for fullt uten å holde noe tilbake, noe som det har kunnet virke som om han gjort ved tidligere anledninger. Litt kjipt at lydmannen da skulle sørge for at man ikke alltid hørte han så godt som man burde gjort. Men med en slik settliste, og et publikum i så god form har man allikevel hatt en så fin kveld at man kan være litt i det tilgivende hjørnet, og bare trekke en karakter i stedet for en og en halv som lyden egentlig fortjente.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=7521]

 

Alter Bridge Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2016, The Last Hero