sentrum | Metal Hammer Norway

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
03.03.2019

Bandet som av mange kalles for rockens redningsmenn, besøkte Norge for n-te gang, og beviste hvorfor de med rette fortjener denne betegnelsen.

Med sin 30. konsert på norsk jord siden 2011 er også det loslitte begrepet “norgesvenner” en betegnelse så god som noen på Rival Sons (9,5/10). Samtidig så har alle besøkene også gitt fansen muligheten til å følge utviklingen til bandet på nært hold, og etter et par konserter som har fokusert litt vel mye på rolig til midtempolåter etter min smak (nesten til punktet hvor stempelet som rockens redningsmenn kunne begynne å betviles), var det utrolig deilig å få oppleve bandet fyre på alle sylinderene og virkelig rocke igjen!

Årets utgivelse Feral Roots skal ha mye av æren for dette, da det er et knakende godt rockealbum, og virkelig stod i begivenhetenes sentrum denne kvelden med 9 av dets 11 låter på menyen. Trommis Mike Miley fikk æren av å blåse det hele i gang med den heseblesende trommeintroen til Back in the Woods. Noe som skulle vise seg å bare være en forsmak på hva vi hadde i vente, for allerede fra starten av viste bandet sine intensjoner om å vise seg fra sin røffere side. For etter fire låter hadde vi allerede fått fanfavorittene Pressure and Time og Electric Man, og når de fulgte opp med Too Bad, hadde vi nesten allerede fått mer trøkk en de to foregående Oslokonsertene samlet.

Kveldens første rolige øyeblikk kom i form av en låt som betyr veldig mye for en stor andel av fanskaren, men som aldri har truffet helt for min egen del, nemlig Jordan fra Head Down-albumet. En helt grei låt og ikke noe mer etter min mening, men etter publikums respons å dømme så var jeg nok i mindretall om å mene det, og det er helt greit det. Da var det også godt å se at dette bare var et kort hvileskjær, før de trøkket på igjen med tittellåten fra Feral Roots, en av mange strålende låter på et album som allerede kan utpekes som en kandidat til årets album. Scott Holiday er en av de store nye gitarheltene, og med sine enorme riff og utallige pedaler har han klart å skape et umiddelbart gjenkjennelig lydbilde, som han også gjenskaper nær perfekt på scenen.

Den selvtitulerte EP’en fra 2011 er kanskje ikke den utgivelsen som har kommet flest lyttere i hende, og størst spredning har nok versjonen som fulgte med som vedlegg til et nummer av Classic Rock, men likefullt så er Torture derfra den mest spilte livelåten til Rival Sons. Noe en både skjønner og setter pris på, all den tid det er en drivende god låt med et særdeles allsangvennlig refreng. Kveldens andre noe roligere parti kom i form av Face of Light, fra det kriminelt oversette Pressure and Time-albumet, og som så mange ganger før gikk den over i Sacred Tongue, også fra nevnte EP. Vokalist Jay Buchanan har en innlevelse og stemme som går utenpå de aller fleste i moderne rock, og fikk vist det til gagns kvelden gjennom, og spesielt på låter som Open My Eyes, og førstesingelen Do Your Worst (som ble sluppet allerede i september i fjor) fra årets album.

Kveldens store høydepunkt kom derimot i form av kveldens første ekstranummer, og det som for undertegnede ligger meget godt an til å bli årets låt, nemlig Shooting Stars. En låt hvor teksten, melodien, vokalen til Buchanan, musikken bak, alt rett og slett stemmer, og jaggu er den ikke allsangvennlig også. Et gåsehudfremkallende øyeblikk. Som andre og siste ekstranummer kom det vanlige avslutningsnummeret Keep On Swinging, kveldens andre låt fra Head Down, og et verdig punktum på en heftig kveld. Etter de to siste konsertene jeg hadde overvært med våre helter, så var jeg ikke spesielt giret på å i det hele tatt ta turen til Sentrum Scene denne kvelden. Men etter å ha hørt Feral Roots-albumet på repeat et dusin ganger fikk jeg fornyet tillit til bandet, noe jeg er utrolig glad for nå. Dette var helt klart den beste konserten jeg noensinne har sett med dem, og jeg håper hardt og inderlig at de fortsetter i samme sporet for da kan det fort bli 30 nye “må se”-konserter her til lands i løpet av de nærmeste årene.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13117]

Status Quo
Sentrum Scene, Oslo
25. april, 2017

Veteranene over de aller fleste veteraner er ute på siste reis, og leverte en trivelig hyggestund for et fullsatt Sentrum Scene.

Og etter en karriere som har strukket seg over seks tiår er det vel fortjent at de legger ned størsteparten av turnévirksomheten, og heller konsentrerer seg om akustiske show på hjemmebane. Godt voksen var nok den gjennomsnittlige tilskuer også denne kvelden, og satte dermed helt sikkert pris på den tidlige konsertstarten. Men, både Status Quo (7/10) og tilskuere beviste at alderen ikke trenger å være noen hindring for å fortsatt kunne rocke og ha det gøy.

Det hele startet med to av de største, nemlig Caroline og deres versjon av Dion-låten The Wanderer, og smilet satt løst både på og foran scenen. Bandet har hatt for vane å smelte sammen Something ‘Bout You Baby I Like og Rain, og gjorde så også denne kvelden, men en endring var det naturlig nok allikevel. Rick Parfitt var nemlig mannen som både skrev og sang sistnevnte, men etter hans, i første omgang, pensjonering og senere bortgang, var det bassist John «Rhino» Edwards som håndterte vokalen denne gangen. Og akkurat savnet av Parfitt var vel en av de tingene som gjorde seg mest gjeldende denne kvelden. For selv om Richie Malone er en mer enn kapabel gitarist, så har han en scenepersonlighet nær null, mens Parfitt både hadde en helt særegen stil, utstråling og tilstedeværelse. Men, heldigvis har man fortsatt Francis Rossi, og mer jovial frontmann skal man lete lenge etter. Han både spøkte og vitset med en herlig selvironi, og helt fri for selvhøytidelighet.

Før de startet en medley bestående av What You’re Proposing, Down the Dustpipe, Wild Side of Life, Railroad og Again and Again opplyste han også publikum at de skulle spille et knippe låter som de hadde stemt ned en heltone fordi de ikke klarte å gå like høyt lengre. Etter et par låter til kom et av de største høydepunktene for kvelden, nemlig da trommis Leon Cave tok turen frem på scenekanten til et lite to-trommers sett, og Edwards skiftet ut bassen for å bli bandets fjerde gitarist under den herlig, snåle Gerdandula. Før de satte i gang fikk man også historien bak tittelen på låten, og dermed også vite hvordan man faktisk skal utale den, for selv om låten ikke handler om dem så er den oppkalt etter to tyske jenter som bandet møtte for noen tiår siden ved navn Gerd og Ula. Etter den obligatoriske In the Army Now og en (som vanlig) unødvendig trommesolo, dro de virkelig frem gullrekka!

Først kom nemlig deres kanskje beste låt Roll Over Lay Down, så fulgte de på med Down Down, Whatever You Want og den ultimate allsangen for kvelden, nemlig coveren deres av Rockin’ All Over the World. Etter en kort pause var det så tid for åttitallshiten Burning Bridges og en aldri så liten hyllest av Chuck Berry helt til slutt i form av Rock and Roll Music og Bye Bye Johnny. Summa summarum så var dette en feiende flott kveld, og man kan alltids diskutere til man blir blå om både settliste og det som kanskje er det store ankepunktet når det kommer til Status Quo, nemlig hvor like de fleste låtene til tider kan være. Men etter 50 år i rockens tjeneste er det vel kanskje på tide å la nettopp det ligge, og bare være fornøyd med at man kunne kose seg en siste gang med gjengen.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

[espro-slider id=9202]

Metal Hammer Norway

Stikkordarkiv: sentrum

Rival Sons @ Sentrum Scene

Status Quo @ Sentrum Scene

Norges feteste blekke