Granittrock
Grorudparken
01.09.2017
Granittfestivalen bød på sukkerspinn, kaffe, god stemning og et knippe konserter i rock og metal-segmentet. Her er vår rapport fra konsertene med Honningbarna, Golden Core og Seigmen.
Det er et faktum at det meste av rock- og metalkonserter er tilrettelagt for et publikum som er over myndighetsalder. Uansett om det er snakk om konsertarrangementer eller festivaler, så er det sjeldent åpent for den yngre garde som skal arve landet. Uansett hvor mange grunner det er som taler for at det skal fortsette å være slik, så er det jo frustrerende når man ikke får mulighet til å se favorittartistene sine og få en konsertopplevelse eller to. Derfor er det fint at festivaler som Granittrock eksisterer. Rusfritt, familievennlig, kulturmangfoldig og veldig hyggelig – og ikke minst med en svært variert line up, med alt fra store band til lokale småband, som gjør at folk i alle aldre finner noe som appellerer. Og det er nå vi kommer til hovedpoenget, for også i år fantes det rock og metal på det varierte programmet.
Først ut var Honningbarna (6,5/10). De som har kjennskap til disse karene fra Søgne vet at dette er en mer enn bare litt energisk gjeng som man tidvis kunne mistenke at mangler ADHD-medisin innabords. Bandet startet showet med å hoppe opp fra publikum der de hadde gjemt seg, før de dundret i gang til en hylende fanskare av regulering, (pre-) pubertale kviser, en og annen rocker, samt et par foreldre som mumlende kunne innrømme at det der var jo litt festlig, sånn egentlig. Og gøy var det, og der det til tider holdt på å bli en parodi på sitt Ritalin-depriverte vis, klarte de akkurat å holde seg innenfor rammene for godt liveshow. I hvert fall når det gjaldt det yngrepublikumet som hylte og moshet seg til, og bekreftet fyndordet «små barn, store gleder».
Vi over 16 år hadde nok mer glede av å stå på sidelinjen med en kopp kaffe og hygge oss litt på avstand. Honningbarna er flinke til å spille, og de klarte stort sett å holde både takt og tone, samtidig som de hadde glimt i øyet og kontinuerlig hadde dialog med publikum. Låtene Borgerskapets utakknemlige sønner og ABC ble to høydepunkter, og vi fikk også en smakebit av helt nytt materiale i form av Pyongyang Freedom Fighter. Men oppi alt, så ble det litt mye pjatt som igjen halte ut tiden på en unødvendig måte. Det vi satt igjen med var en god konsert, men som kanskje ikke traff over hele linja og i stedet nøyde seg med halve.
Etter å ha vært utsatt for full pinne en stund, var det så tid for å roe det ned med progressiv stoner doom fra gutta i Golden Core (8/10). For de som ikke kjenner til Golden Core fra før av, er det verdt å nevne at vi bokstavelig talt snakker om gutter her. Simen (12) og Johannes (15) har spilt sammen i tre år, har allerede rukket å gi ut CD og spille flere konserter, og har varmet opp for blant annet Napalm Death og Okkultokrati. Allerede der må man bøye seg i støvet og bare glede seg til hva fremtiden har å by på.
Live passer de sjangeren sin bra. Begge hadde god tilstedeværelse på scenen, men musikken fikk allikevel tale for seg selv. Selve konserten var veldig velspilt og de imponerer, uavhengig av sin unge alder. Oppbyggingen var kanskje noe preget av sjangermessig identitetskonflikt, der det virket som om de ville omfavne absolutt alt på en gang, men det gjorde egentlig ikke nevneverdig mye. Generelt sett måtte vi bare ta av oss våre respektive hatter for disse guttene som vi gleder oss til å høre mer fra i fremtiden.
Sist ut for oss var Seigmen (10/10) og med ett ble størsteparten av publikum byttet ut med både tilreisende rockere og en mer foreldregenerasjonspreget forsamling. Og denne forsamlingen var tydelig at så fram til det som skulle komme, og idet røyken hadde fylt opp scenen og første tone av Simone ble slått an, var vi i grunn trollbundet alle mann.
Det er mye man kan si om Seigmen – ja, i grunn er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Alex Møklebust er en fantastisk scenepersonlighet som evner å balansere det alvorlige og såre med det energiske og morsomme på en unik måte, og bandet er utrolig drevne uten at de blir det grann kjedelige av den grunn. Det er en kommunikasjon dem imellom som er så selvfølgelig og en kommunikasjon med oss som publikum som er så naturlig. Balansen mellom det å være deltaker og det å være tilskuer er en pointe, og det er vanskelig å finne dødpunkter.
Det var mange høydepunkt, hvor Döderlein og Slaver av solen kan trekkes fram som mesterlig og magisk fremført. I tillegg fikk operasanger Marius Roth vist mer enn bare gitarferdigheter der han fremførte Agnus Dei, Seigmen style, på en måte som ga gåsehud så det kjentes i sjela. Alt i alt ble Seigmen den perfekte avslutningen på en morsom, hyggelig og litt annerledes festival. Mesusah slipper kanskje ingen inn, men det gjør Granittrock og vi drar mer enn gjerne tilbake igjen for sukkerspinn, kaffe og ikke minst god musikk.
Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget
[espro-slider id=9745]
