Scorpions + TNT
Spektrum, Oslo
22.11.2017

 

Det er vanskelig å være TNT-tilhenger om dagen. Men heldigvis er det lett å være Scorpions-fan!

I oktober forlot Tony Harnell TNT (5/10) for n-te gang. På det tidspunktet var allerede flere konserter avlyst, og den kommende plata satt på vent. Alle visste at det var trøbbel i paradis. Det var bare et spørsmål om når innrømmelsen kom. Og om det denne gangen var slutt for godt. Det var det ikke. Bandet bekreftet raskt at konserten med Scorpions skulle gjennomføres som planlagt. Men hvem som skulle synge holdt de tett til brystet. Ryktene svirret og det evige ta-Harnell-tilbake-maset vedvarte. Kunne ikke bare Dag Ingebrigtsen steppe inn? Eller hva med Tony Mills og Jørn Lande? Den nye vokalisten skulle presenteres under oppvarmingsshowet før Scorpions-konserten. Frem til da hadde ingen klart å gjette hvem den nye sangeren var.

Først sto Ronni, Diesel, Roger og Ove først alene på scenen, men de fikk raskt selskap av det velkjente “Invisible Noise”-skriket. Inn løper en ukjent fyr kledd i svart. Han synger overraskende bra, og selv om det tidvis låter falskt på både Invisible Noise og As Far As The Eye Can See, kan det virke som han har vokalspekteret inne. Etter ilddåpen presenterer mannen seg som Baol Bardot Bulsara. Han kommer fra Spania og har arbeidet som musiker, skuespiller, sanger og komponist i nesten 20 år. Bulsara ble fan av TNT som tenåring, og Tony Harnells stemmebruk har vært en stor inspirasjonskilde for ham. Vi vet ennå ikke hvordan han havnet i TNT, men det er bare å håpe at bandet tar godt vare på ham når han først er her. Han vet neppe hva han har rotet seg inn i.

TNT dundrer videre med Desperate Night, Shine On og en noe ujevn Northern Lights. Dette er en vanskelig låt å synge, og selv om Bulsara bommer på en del toner, må vi huske at heller ikke Tony Harnell var perfekt. Hvor ofte har han egentlig sunget rent de siste årene? Med mer øving kommer Bulsara til å overgå Tonys vokalprestasjoner ganske snart.

Resten av bandet humper avgårde som de vanligvis gjør. Ove Husemoen har funnet sin plass som bassist og gjør god figur på scenen. Keyboardist Roger Gilton vet også hvordan han skal traktere tangentene. Ronny Le Tekrø er som vanlig virtuos, mens Diesel Dahl, som burde ha lært å spille bedre etter 35 år i band, fortsatt slår i vei på sitt vis. Bruken av playback trekker derimot ned. All koring er spilt inn på forhånd, og det er også mye av gitaren. Tekrø kan for så vidt ikke spille på mer enn en gitar om gangen, men det får være grenser. Kanskje de kunne ha hyret inn en gitarist til på “gammeldagan”?

Publikum ser noe avmålte ut, men på My Religion kommer telefonene opp. De fortsetter å lyse gjennom hele Everyone’s a Star, og enkelte drister seg jaggu til å svare på tilrop også. Under 10.000 Lovers er dessverre halvparten av salen mer opptatt av å filme enn å delta, og slikt legger en demper på stemningen. TNT avlsutter som vanlig med Seven Seas, og selv om jubelen ikke står i taket, kan det se ut som fansen gir dem enda en sjanse. Men to spørsmål gjenstår: Når kommer Harnell tilbake? Og når er det egentlig nok?

Scorpions (8/10) har allerede vært på farvelturné. Problemet var bare at ingen av dem ønsket å gi seg. “Vi hadde ikke snakket med hverandre. Alle trodde at en av de andre medlemmene hadde lyst til å slutte. Meine begynte jo tross alt å dra på årene. Men det viste seg at ideen kom fra vår daværende manager,” forteller gitarist Matthias Jabs til Jernverket og Radio Rock. Sirkushestene luktet sagmugg, og endte opp med å spille inn plate og dra på ny turne i stedet for å ta ut pensjon. Ingenting tyder på at de har tenkt å legge ned bandet med det første. Rudolf Schenker startet Scorpions i 1965. Vokalist Klaus Meine har vært med på laget siden det første albumet, og lead-gitarist Matthias Jabs erstattet Uli Jon Roth allerede i 1978. Det kommersielle gjennombruddet kom på 1980-tallet med album som “Blackout” og “Love at First Sting”. Toppen av kransekaka kom med “Wind of Change”, en av verdens mest solgte singler og et symbol på glasnost, den kalde krigens slutt og kommunismens fall i Øst-Europa. Det er ikke mange band som kan skilte med noe sånt.

I det siste har Meine slitt med betennelse på stemmebåndet, og Oslo-konserten sto i fare for å bli avlyst. Men Scorpions viste seg å være mer tent enn på lenge, og det ble tydelig da de entret Oslo Spektrum sammen med bassist Pawel Maciwoda og trommis Mikkey Dee i går kveld: Sceneteppet falt, helikopteret tok av og Going Out With a Bang åpnet balletten. Lyden var noe ujevn helt i starten, og Meine hørtes svak ut i et kort øyeblikk, men det gikk seg heldigvis raskt til, og resten av konserten låt knall. Til stor glede for publikum kommer det norske flagget frem på Make it Real. Schenker spiller, hopper og spretter like kjapt som de raske solbrillene sine, mens Meine løper rundt med tamburinen og flørter med publikum. Under The Zoo får Jabs kjørt seg på gitar og slange (?), og Meine benytter sjansen til å kaste trommestikker til alle som står i nærheten. Med dette energinivået er ingenting som vitner om at karene er mellom 60 og 70 år gamle.

De fyller hele scenen med spilleglede og spillopper og sørger for å gi oppmerksomhet til hver eneste fan. Under Coast to Coast får Schenker og Jabs selskap av Meine på gitar, og sammen sørger de for mangt et perfekt fotoøyeblikk for mobiltelefonistene i salen. (Men han som filmet med nettbrett må dø). Dersom du ikke har et forhold til 1970-talls-Scorpions har du en jobb å gjøre. Det er nemlig mye gull i katalogen fra den tiden, og bandet svarte med å spille en potpurri der slagerne Top Of The Bill, Steamrock Fever, Speedy’s Coming og Catch Your Train var representert. Jeg skulle gjerne hørt låtene i sin helhet, men vi får heldigvis høre nok til at det ikke blir et irritasjonsmoment som medleyer ofte er.

Nå er det to år siden Scorpions ga ut sitt 18. album, “Return to Forever”, ei plate som fortsatt er representert på setlista. We Built This House høres steril ut på skiva, men live fungerer den bedre. Den digitale backdropen viste en i overkant rørende musikkvideo, og kombinert med et allsangvennlig refreng med teksten “oooo-oooo-oooo”, gikk det faktisk frysninger nedover ryggen på undertegnede. Videre fikk Jabs leke seg med gitarsoloen “Delicate Dance”, mens arbeidslaget rigget opp til akustisk konsert i bakgrunnen. Jepp, det var tid for ballader. Schenker har tatt frem den akustiske v-gitaren, og selv Mikkey Dee kommer ned fra podiet for å sette seg bak et bittelite, latterlig elektrisk trommesett. Sammen fyrer bandet opp en ballade-medley bestående av Always Somewhere, Eye of the Storm og Send Me An Angel. “The wise man said just walk this way to the dawn of the light”, synger Klaus Meine, og publikum vet øyeblikkelig at de skal svare “The wind will blow into your face as the years pass you by”. En og annen lighter lyser opp salen i havet av alle telefonene, og i et kort sekund føles det nesten intimt og koselig, selv om det også er litt flaut. Heldigvis løser Mikkey Dee opp stemninga når han reiser seg fra trommestolen for å hause opp publikum litt ekstra.

Plystring. Vi vet alle hva det betyr. Landeplagen. Klinelåta. En av tidenes mest symboltunge og meningsfylte rockeballader. Wind of Change. Du kan være så lei du bare vil, men når 6000 mann synger så kraftig at det kjennes ut som å få en vegg i trynet, så kan du ikke la være å felle en tåre. En skjønner hvorfor låta har fått en såpass sterk posisjon i senere års musikkhistorie. Tårepersen og drømmer om nachspiel og tapt kjærlighet forsvinner raskt når Rock’n’Roll Band setter i gang. Og tempoet først er oppe spiller Scorpions like gjerne Motörheads Overkill som en hyllest til avdøde Lemmy Kilmister. Mikkey Dee spilte med Lemmy i 23 år, og virket så glad for å spille Motörhead-klassikeren at han overdøvet alle de andre i bandet. Derfor var det også naturlig at den frenetiske tromminga gikk over i en trommesolo. Under soloen heises Mikkey flere meter over bakken, mens den digitale backdropen flimrer i bakgrunnen. For hvert taktslag dukket et plateomslag fra Scorpions’ karriere opp i bakgrunnen, og trommesoloen ble avsluttet med at alle platene ble vist på skjermen (med unntak av “Virgin Killer”-originalen, da).

Så går Spektrum i svart. Blackout. For et driv! Bandet låter helstøpt, og særlig Schenker rocker og gliser som aldri før. Han har, etter vanlig, tøysete Scorpions-standard, selvsagt festet en slags eksospotte på gitaren, bare for å kunne “tvinge” Maciwoda ned i knestående med røyken. Sånt må en bare flire av. Big City Nights sender publikum ut i ekstase, og nok en gang kommer både frysninger og tårer frem. Det er siste låt i det ordinære settet, og bandet bruker en evighet på å ta farvel og kaste håndklær og plekter til publikum før de kommer seg av scenen.

Scorpions klappes inn til en sår og vakker fremføring av Still Loving You. Her viser Meine sin overlegenhet som følsom vokalist. Elsket og hatet, det kan så være, men sjel, det har han. Det finnes ingen som låter som Klaus. Helt til slutt ljomer Rock You Like A Hurricane gjennom salen, og jeg griner enda en gang. For ei låt. For et band. Stormende applaus og allsang om hverandre. Det er første gang jeg har sett Scorpions live, og jeg håper det ikke blir den siste.

 

 

Gjesteanmelder: Helle Stenkløv (Jernverket/Radio Rock)
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=10649]

Terje:

[espro-slider id=10682]