Stikkordarkiv: scars

Plumbers From Hell Festival

Plumbers From Hell Festival
Glenghuset, Sarpsborg
25. september, 2021

 

I sommer dukket det plutselig opp en event på Facebook, med overskriften Plumbers From Hell Festival. Det tok ikke lang tid før det begynte å poppe opp plakater med reklame for festivalen på telefonstolper, busstopper og butikker rundt omkring i Sarpsborg og Fredrikstad. Denne nye, og dermed ukjente festivalen, kunne skilte med lokale band som Venom tribute ensemble Welcome to Hell, Scars og Under the Oak. Vi i Metal Hammer Norway møter selvfølgelig opp på slike eventer, spesielt når vi snakker om en debut-festival. Etter å ha fått hjelp av GPS’en på mobilen, ble veien til Glenghuset i Sarpsborg staket ut. Det viste seg at dette var et slags kulturhus, og plakatene foran inngangspartiet kunne lokke med Gisle Børge Styve Trio 2. oktober, og Musikalen Dronningen Kaller, dagen etter “vår” festival. Finnes det bedre måter å skru opp forventningene på? Etter å ha forsert merchboden i gangen, kom vi inn i et åpent lokale hvor det var høyt under taket. Deler av lokalet bestod av bord og stoler, noe som muliggjorde det å sette seg ned og nyte, hvis det var behov for det. Helt bakerst var baren plassert, og der var det fint å lene seg mot barbenken med en iskald Cola i hånden, mens man hadde full oversikt over det som skjedde på scenen. Det var også en sidedør rett ut til en stor åpen gressplen, med platting og sitteplasser. En flott mulighet til å stikke ut mellom bandene, og trekke litt frisk luft. Noen ganger kan det faktisk bli litt mye lukt av sur svette og øl.

Vi benket oss ned med konsertarrangørene og fikk en liten prat rundt hvem rørleggerne er. De to vi hadde for hånden, var trønderen Andreas Brox Røst og søringen Thomas Haugen. “Faktisk er det bare en rørlegger igjen, men de fleste av oss har utdanningen da,” starter Andreas, før Thomas tar over: “Alt startet det første året vi var på festival. Vi var en gjeng som hadde fått nyss i at Twisted Sister skulle komme til Sweden Rock og spille i originalkostymene fra Stay Hungry. Det kunne vi ikke la gå forbi oss, derfor tok vi turen og fikk kjapt smaken på festivalen. Det resulterte i at vi dro tilbake neste år også, og da traff vi disse trønderne.” Andreas skyter inn: “Vi hadde telt ved siden av hverandre, og det første de gjorde var å klage på at det var rotete hos oss, noe som forøvrig stemte godt”. Thomas fortsetter: “Dette var i 2005. Jeg hadde jobbet som rørlegger, og på Sweden Rock traff jeg tre andre som også var rørleggere, og vi holdt kontakten. Når vi kom tilbake året etter, fikk vi de samme plassene, for trønderne hadde holdt av plassen ved siden av seg til oss. Trønderne var litt yngre enn oss, og var blakke som ei ræv, så vi spanderte mat på dem, og det ble fort veldig god stemning mellom oss. Vi ble etter hvert en ganske stor gjeng, og siden flere av oss var rørleggere, kalte vi oss enkelt og greit Plumbers From Hell. Vi startet med en Facebook-gruppe der vi snakket om konserter og festivaler, og avtalte å dra på ting sammen. Deretter laget vi logo og begynte å trykke opp t-skjorter. Vi er spredt over hele landet, og treffes to ganger i året. Det ene treffet er på Sweden Rock og det andre kaller vi Sweden Rock Reunion, og det er på vinteren.” Andreas og Thomas fortsetter sammen: “Så kom plutselig covid, og det ble tørke på konsertfronten. Etter en stund tenkte vi: Hva om vi starter vår egen festival? Vi kjenner jo en del som spiller i band, så vi tok kontakt med dem og kjørte på. En av oss hørte også med Glenghuset, og så var vi plutselig i mål. Det hele er basert på nullprofitt. Det vi har av utgifter trekkes av billettene og resten går til bandene. Vi gjør dette for at det skal bli en koselig kveld for oss, i tillegg til at bandene endelig får lov til å spille igjen. Alle banda var veldig gira på å bli med! Hvordan det blir til neste år, vet vi ikke, men vi har lekt litt med tanken om å flytte festivalen litt rundt, hvis det går greit denne første gangen. Det som er viktig oppe i det hele er at det er ingen av oss som pantsetter huset for dette. Vi er ikke festivalarrangører, så her må det være basert på billetsalg og at økonomien går opp. Vi kjenner mange som spiller i band, og det hele kommer an på hva vi får bandene med på. Det er heller ikke slik at det må være kun norske band, det må gå an å drømme litt, for det er mange utenlandske artister som ikke koster skjorta der ute. Men hvis vi skal få til dette neste år også, så må folk komme. Kjøp billett, bidra til å støtt lokale band og venues. Når det gjelder antall billetter solgt, så la vi først ut 50 billetter, men de ble fort solgt ut, så vi la ut 40 til. Og det er nesten utsolgt. Det er også en scene i bakgården her, så det går faktisk an å ha to scener gående,” avslutter gutta. MHN fikk vite, noen dager etter festivalen, at det blir festival neste år også. Det var såpass vellykket at rørleggerne altså kjører på igjen om et års tid! Det gleder vi oss til! Men nok om det, nå er det tid for konserter!

Konsertene starter med at Thomas og Andreas ønsker velkommen fra scenen, og sier noe om hva Plumbers From Hell er. Deretter presenterer de hvert enkelt band, før de skal på. Noe skjitsnakk får vi også. Men, som sagt, nå er det konsert!

Første band ut var Venom-tributebandet Welcome to Hell (7/10). For å spille med fullstendig åpne kort her, så har Venom aldri vært et band som undertegnede har brukt noe særlig tid på. Dette kan kanskje være tilfeldig, men likevel sant. Så derfor er det liten kunnskap om setliste og låtmaterialet, men å mene noe om kveldens konsert er selvfølgelig fortsatt innenfor. Gutta entrer scenen med eget logoflagg som backdrop, selvfølgelig i Venom-font. Bandet består av trommis Glenn Olsen, Thomas Andresen på bass og vokal, samt Bolverk (Tomas Hansen) på gitar. De smeller til med Welcome to Hell som åpningslåt, og stemningen er satt. Det som serveres er klassikere på rekke og rad, og det er tydelig at det er mange som kan låtmaterialet bra, for det er allsang og god respons blant publikum. Bandet er i storslag, og det er tydelig at de koser seg på scenen. Bolverk jumper ned på gulvet, og tusler rundt med gitaren blant publikum mens han riffer og kjører på med soloer over en lav sko. Vokalist Thomas småprater litt mellom låtene, men holder seg mest til annonsering av låter. Det er godt gjennomført, og selv om jeg ikke kjenner låtene særlig, er det lett å la seg rive med over utførselen. Det er en hyggelig seanse, med et jovialt band som funker knakende godt som første band ut. Med tre på scenen, skal det være ganske greit å skru lyd, og selv om det ikke er krystallklart, så låter det akkurat passe rufsete og skranglete, men også forholdsvis greit. Lyssettingen er litt kjedelig, med statisk hvitt lys mot scenen, og rødt i bakgrunnen. Her kunne de gjort litt mer, for stemningen sin skyld. Bandet kan definitivt å traktere instrumentene sine, og det er lite å utsette på utførelsen. Det er bra partystemning, og forløsende å endelig være i gang med første konsert etter koronoarestriksjonene ble opphevet. Godt jobba!

Neste band ut var Scars (8/10), som nok er kjent for de som vanker i Fredrikstad og Sarpsborg. Ja, sikkert andre steder også. Jeg hadde gleden av å se dem på Ad Hoc festivalen i august, så det var ikke lenge siden sist. Det første som viste seg ved kveldens opptreden var at bandet var mer avslappet og energisk enn forrige gang. Om det var fordi de var litt mer på øl-kjøret enn på Ad Hoc vites ikke, men det var en mer breial attitude til stede. Gutta starter nok en gang med introen fra debutskiva, Letter From Sam, før de går rett over til Attack, en låt som bæres av stakkato, moderne, groovy riff, samt en gjennomgangsmelodi som absolutt er nynnbar. Siden denne journalisten er en sucker for tunge, groovy rett fram, streite riff, så er det vel ingen overraskelse om at musikken til Scars appellerer. Gutta virker både sultne og lekne, og gjør sitt beste for å melke opphevelsen av koronarestriksjonene til det fulle. Det var jo strengt tatt bare noen få timer siden alt ble lov igjen! Live svinger dette som fy, og formelen gutta har funnet seg følger de rimelig stødig. Det er ikke store overraskelser i låtene, men det er en flott og frekk blanding av småthrasha snutter og blytunge kutt. Og selv om det låter ganske enkelt, er det en del fete leads til stede, som regel utført av gitarist Robin. Vokalist Ole må dras fram. Han har en feiende flott vokal som er fyldig og kraftfull, med en raspende snert i seg. Vokalen er et av de sterkeste kortene til bandet i min bok, og det er flott å høre på. Lyden er god nok, faktisk atskillig bedre enn på Ad Hoc, så det var lettere å følge låtene denne gangen. Skal jeg pirke litt, så kan det nevnes at trommene var litt vel høye når man stod foran scenen, men det var bedre balanse lengre bak. Det ble også litt vel høyt når tre av guttene vrælte i mikrofonen samtidig, men det skulle vel strengt tatt bare mangle. Det er noe bevegelse på scenen, da primært med bredbent benstilling på de tyngste partiene, samt bassist Torben som rusler rundt på scenen og er kanskje den som er mest i bevegelse. Ole står for småsnakkingen mellom låtene, og det går mye i de samme frasene. Som han selv sa, det eneste jeg har å komme med er “Skål, drekka, har dere det bra?” Men han glimter også til med “Det er veldig varmt her, når man er feit”. Men selv om det forutsigbare utsagn, funker appellene godt på et publikum som ser ut til å storkose seg. Det har også kommet til litt flere folk, og i perioder er det rimelig folksomt foran scenen. Når vi kommer til partylåta Hold Your Horses, smeller bandet til med cowbells og Torben stiller i cowboyhatt. Blandet med plystring og hoing, er det nesten som å være på en skikkelig redneck-festival! Mot slutten av settet ropes det etter Volcano, og ønsket blir innfridd. Resulatet er headbanging både på og foran scene. God stemning! Ekstranummeret Alison avslutter kalaset, og selv om det ikke var presisjon og teknisk briefing som stod i høysetet, leverte gutta en kjempeflott gig.

For egen del var det størst forventning knyttet til kveldens siste band, Under The Oak (9/10). Nok et lokalt band, og nok et band med godt voksne kællær! I kveld var det forresten 1-års bursdag for debutskiva, Ripped Up By the Roots, ett av fjorårets feteste norske thrash-slipp. Bandet har ikke hatt mange konserter, men ryktene skulle ha det til at dette er sprekt live. Det tok litt tid før hele bandet kom seg på scenen, så i påvente av dette kjørte Bolverk enmannsshow og smelte til med riff og soloer fra kjente slagere. Fin ventemusikk! Etter hvert kommer gjengen seg på scenen, og kalaset blåses i gang av åpningskuttet på debuten, Tribulation. Det er beinhard thrash med gode melodilinjer, og det låter proft. Gutta er i sitt ess og viser et kjempe engasjement, som smitter over til oss som er møtt opp. Det er ekstrem musikk utført med stor glede og entusiasme. Vi får servert en god dose egenkomponerte låter, som holder høy kvalitet, samt en drøss av klassikere innen thrash/speed/heavy metal. Det er flott underholdning mellom låtene, og vi får se både gamle manne-brystvorter og andre halvobskøniteter! Moro er det! Og folk kan mene hva de vil om å snakke engelsk når du er norsk og spiller for et norskspråklig publikum, men det høres både genuint og moro ut når Jostein lirer ut av seg en blanding av norske og engelske kommentarer. Alt er med på å skape god stemning i kveld. Bolverk viser til det fulle at han har full kontroll på gitaren, og både riff og soloer freser det av. Og alle turene hans ned på gulvet blant publikum er med å holde stemningen høy under konserten. En aldri så liten entertainer der! Bassist Steinar leverer überstødig komp og kompletterer låtene kjempegodt. I mitt hode er bassisten ofte den som holder låtene sammen, og her er det liten tvil om Steinars sentrale rolle i bandet. Trommis Marius pisker skinn i et forrykende tempo, og det er herlig å se en trommis som bruker kraft i slagene, og gir jernet. Det går i perioder ekstremt kjapt, men det er også groove og teknikaliteter i trommene, så det er en fryd å bivåne. En megahabil utøver! Og rosinen i pølsa er uten tvil vokalist Jostein. Om vokalen hans er bra på plate, så når den sitt fulle potensiale live. Den låter råere enn noen gang, og det er noen virkelige kraftanstrengelser på flere av låtene, men Jostein gir alt, fram til the bitter end. Selv om han gang på gang sier de må roe ned, smeller han hardere og hardere til. Noen pusterom får vi, men jevnt over er det full pinne. Det blir ekstra god stemning når det annonseres at her kommer “en rosa låt”, og vi snakker da selvfølgelig om Butterflies And Unicorns. Bolverk pynter seg med et diadem formet som en enhjørning og Steinar kler på seg en fin liten sommerfugldrakt, og dermed er kontrastene til heftig thrash komplett! Det er unødvendig å si at kommunikasjonen med publikum var på et jovialt og høyt nivå, og vinnerkommentaren i kveld kommer fra en haltende Jostein på scenen: “Er det noen som har et bein her, dette blir jo helt Running Wild”. Publikum storkoser seg, og ler og roper tilbake til bandet. Det er tydelig at mange kan flere av tekstene, både bandets egne låter, men selvfølgelig også på coverlåtene. Et annet høydepunkt var under Chaos in the Pit. Da fikk vi endelig oppleve en liten moshpit igjen, og det var et hyggelig gjensyn etter koronaen. En flott låt med et flott tema! Og er det lov å si at avslutningslåta tok kaka? Det ble ihvertfall stor jubel, når vi fikk vite at avslutningen bestod av kanskje tidenes (?) thrashlåt, nemlig Sodoms Agent Orange! Det ble ihvertfall en verdig avslutning på en kjempebra kveld! Thrash er og blir gull!

Det var en meget godt gjennomført festival for jomfruene, og i følge dem selv er Plumbers From Hell Festival den beste norske festivalen som eksisterer. Så nå bør vel Tons of Rock skjelve i buksene sine! Takk for et godt stykke arbeid i kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14910]

 

Ad Hoc Festivalen 2021

 

 

Ad Hoc Festivalen 2021
Råde, 5-7. august, 2021

På et småbruk, ute på landet, i Viken, tidligere Østfold, nærmere bestemt i Råde, arrangeres det for andre år på rad musikkfestival. Festivalens grand papa er Anders Odden, kjent fra drøssevis av band/prosjekter, deriblant Cadaver, og festivalen er enkelt og greit på familiens eget småbruk. Det er altså litt sånn “hjemme hos”-følelse over det hele. Det som møter deg midt ute på landsbygda, er et hjemmesnekret treskilt hvor det står, med store svartmalte bokstaver, “Ad-Hoc Festivalen”. Etter en lengre gårdsvei kommer vi fram til en diger parkeringsplass, som enkelt og greit er et jorde, hvor nedslåtte kornaks lager en flott raspelyd under bilen mens den parkeres. Selve gårdstunet har fått plass til en forholdsvis stor scene, og det er satt ut flere bord med sittebenker rundt omkring. Lokale mat- og drikkeprodusenter har fått behørig plass, og de tilbyr de lekreste retter for både vegetarianere og kjøttetere, samt lokalt øl som gjør at folk nok en gang kan sitte og synse over hvordan dråpene påvirker ganen og hodet. Det er selvfølgelig gjort plass til en liten merchbod i fjøset, samt en barbersjappe i et partytelt. Festivaldassene er behørig plassert diskret på enden av fjøset, og funket som fjell. Det er ryddig og oversiktlig, men samtidig meget laidback og god hjemmesnekret-følelse rundt hele området. Atmosfæren som møter deg på tur inn er knakende god, og det føles godt å være ute i friluft for å nyte musikk igjen, sammen med brødre og søstre i ånden.

Dette er andre året festivalen gjennomføres, og der det i fjor var Benny Borg, Arve Tellefsen og Jørn Hoel som var de største navnene, har festivalen i år et større metallisk tilsnitt. Undertegnede fikk ikke med seg torsdag, første dag, men da var det heller ikke noe metal å spore, så for den saks skyld var det ikke MHNs materiale samme hva.

 

Fredag:

Det er ikke mange band som spiller hver dag, det begrenses til kun to stk. Men før bandene får vist seg frem, så settes programmet i gang med et intervju gjort av folkene bak podcasten Stengt Bar – med en gjest. Intervjuet ledes av Lucipher Daldorff, og gjestene er frontfiguren fra headlineren den respektive dagen. Fredag kveld var det derfor Lars Lønning fra Black Debbath som fikk muligheten til å svare på noen betimelige spørsmål. Tonen var lett og ledig, med hovedfokus på tull og fanteri. Et hyggelig og moro innslag som fungerte som grei oppvarming. Kl. 20.45 var det endelig klart for første metallband, og de som fikk startet det hele var Scars (8/10), fra naboekommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Witchhammer og Mecalimb, har holdt det gående siden 2013 og har gitt ut en fullengder, en singel og en EP. Musikken de spiller er tung, groovy, riffbasert metal, med hint til et krysningspunkt mellom Pantera og eldre Metallica. Etter en stemningsfull intro, drar de på med rett i trynet-metal som det oser baller av. Stemningen er god, og selv om flesteparten av de oppmøtte sitter rundt bordene, ser det ut som musikken faller i smak. Det nikkes rytmisk og applausen og ropingen sitter forholdsvis løst mellom låtene. Låtmaterialet til bandet er definitivt bra, og flere av de hardeste låtene får gliset frem, ihvertfall hos undertegnede. Også de melodiøse låtene er gull, og det er behagelig å lytte til gode melodilinjer som brytes opp med tunge, rocka metallriff. Vokalen til Ole Olsen er herlig kraftfull, der den ligger i det røffe sjiktet, og kompletterer låtmaterialet perfekt. Flott! Det som derimot skjemmer en del, er lyden. Jevnt over er den litt for rufsete og grøtete, der det savnes balanse i uttrykket. Rytmegitaren er dessverre ofte nesten helt borte, så på de partiene der låtene brytes ned til kun rytmegitar, høres den nesten ikke. I tillegg forsvant bassen og trommene flere ganger, men de fikk alltid hektet seg på igjen. Bandet skal ikke lastes for lyden, men den påvirker jo helhetsopplevelsen. Når det er sagt, så gjorde bandet sitt ytterste for at folk skulle kose seg, og det fikk de til. Gleden fra scenen smittet over til publikum, og selv om det var litt glissent oppmøte, tok det seg opp utover settet. Det var fantastisk å digge metal ute i det fri, og mens mørket begynt å senke seg, gjorde Scars et meget godt valg i å avslutte med kongelåta Eye For An Eye, som gav oss et godt realt slag i trynet før de gikk av. Konklusjonen er at Scars kan å lage god stemning og partyfeeling, låtene er sterke, og gutta kan sakene sine. Det virket som de fleste var godt fornøyd med kveldens første band!

Etter en god pause, litt påfyll av vegetarwraps og økologisk sitronbrus fra Windunderbar, var det klart for kveldens headliner, Black Debbath (9/10). Det er vel unødvendig å gi en lang presentasjon av gutta boys, så la oss nøye oss med å si at Råde fikk oppleve tonnevis av tung, tung politisk rock denne fredagskvelden. Med en fabelaktig uhøytidelig selvsikkerhet, entret bandet scenen iført sine karakteristiske tatoveringsklær og überkorte dongerishorts. Sceneoppsettet var også, i kjent stil, kjempeherlig. Vi snakker motorsykkelstyre med påmontert dyreskalle og røykrør, samt sykkelstyrer med krimskrams og horn. I tillegg hadde de hengt opp en liten valgurne, noe som seffern passet godt i disse pre valgtider. Det eneste som manglet hadde vært å få inn Trygve Slagsvold Vedum. Han ville passet som fot i hose her i Råde i kveld. Men vi fikk nok politikk læll vi! Første låt ut var tittelkuttet på siste skive, Norsk Barsk Metal, og det var liten tvil om at både band og publikum var i helt perfekt modus. På lik linje som at mørket hadde smøget seg ned over oss, begynte folk å smyge seg fremover mot scenen, og ting begynte å se bra ut. Etter første låt initierte Lars sin introtale til oss kjære publikum, men Egil Hegerberg avbrøt selvfølgelig og tok over. Han drar opp “me too” og henvender seg til alle damene (eller “dere begge”, som han sa) og ber om at de holder avstand. Antall kilometer avstand som er nødvendig er selvfølgelig 1001 – 1002 – 1003. Det blir for mye å skrive om alle de morsomme kommentarene og talene til bandet, men høydepunkter var Egils geniale quiz om black metal og barnesanger, skolering av allsang på låta Pils, samt utdeling av hestebladet Penny fra 80-tallet. I tillegg var det stor humor da gutta ble så varme og ukomfortable at de måtte ta av seg shortsen og spille siste halvdel i trusa. Som Egil så flott sa: “Visse ting kan ikke unnlates offentligheten”. Det er unødvendig å si at alt dette skape en kjempegod stemning. Men, som de fleste vet, Black Debbath er ikke bare tull og fanteri. De er også et meget dyktig band med ekstremt flinke musikere. Så selve fremførelsen av låtene var det ingenting å utsette på. Og der Scars slet med lyd, leverte debattantene en konsert med flott lyd. Alt låt bra, og instrumentene fikk akkurat nok boltreplass. Siden det etter hvert hadde blitt bekmørkt, kom også lyseffektene til sin fulle rett, og skapte et godt visuelt uttrykk. Som en aldri så liten overraskelse hadde de invitert “en ung musiker som de mente fortjente oppmerksomhet”, så under låta Tons of Rock kom general Anders, iført kappe, spankulerende inn på scenen og ble med på låta. Dette til stor glede for publikum. Vi fikk servert de fleste klassikerne, slik som Nei Til Runkesti på Ekeberg, Mongo Norway, Voggesang til Trønderen, Det er Problemer Innad i Høyre, pluss mange mange fler. Og som ekstranummer peisa de på med Den Femte Statsmakt. En meget god opplevelse, og flott avslutning på en fantastisk dag. Og for de av oss som liker å ta tidlig kveld, så kan det noteres at kalaset var ferdig ca kl 23.15.

 

Lørdag:

Etter en meget god opplevelse fredagen, var det en god følelse å sette seg i bilen og rulle til festivalens siste dag. Den norske rikskanalen og Meteorologisk Institutt hadde i forkant gitt oss et lite tips om at det kunne bli noe fuktig i kveld, og her snakker vi KUN om fuktighet i relasjon til vær. Men ettermiddagen startet heldigvis med sol og god temperatur. Ved ankomst ca kl 18.45, var det allerede flere biler på parkeringsplassen enn gårsdagen, og det sier kanskje både noe om antallet oppmøtte, men også at det her ikke bare er festivalgjengere med fest og fanteri i intensjonssekken. Vi fikk ut av festivalgeneral Anders Odden at det var solgt flere billetter i dag, og at han regnet med ihvertfall 150 stk, men at han ikke hadde sjekket antallet. Det vil også mest sannsynlig bli festival neste år også, og da er sjansen stor for at det blir enda større navn. Men her var det ikke noe konkret å melde, så da får vi bare vente og se. Stengt bar med en gjest sparket det hele i gang, med Anders som hovedgjest. Et underholdende innslag, der det heldigvis etter hvert også ble fokus på andre ting enn kun fyll og det å være fyllesjuk. Anders tok vel strengt tatt over hele intervjuet og fortalte historier og skrøner til stor begeistring for publikum. Lista var dermed lagt for en uhøytidelig kveld.

Kl 20.45 entret dagens første band scenen, og vi snakker da om Befouled (8/10) fra Fredrikstad/Sarpsborg. Gutta har spesialisert seg på 90-talls old school death metal, slik vi kjenner den fra skandinavia, og kanskje helst fra Sverige. Det ligger ihvertfall masse Entombed og Dismember og dundrer i bunnen, noe som definitivt gjør seg bra live. Det er tydelig at Befouled har en del fans blant publikum, for det siger på fram mot scenen, og det er god respons blant de oppmøtte. Gutta vet hva de gjør, og selv om det er trommis Henning Haugen som er mastermind i bandet, er det et helhetlig band som står på scenen og fører oss tilbake i tid til det spennende 90-tallet. Det er herlig å høre både seks- og sjustrengers gitarer spy ut knusende, råtne riff som det oser motorsag av. Låtmaterialet er godt og tydelig plassert innen sjangeren, noe som gjør at det alltid er store muligheter for headbanging. Denne musikken er som laget for sådann fysisk utfoldelse, og selv om det ikke akkurat tar helt av med headbanging blant publikum, så nikkes det taktfast her og der. Trommene smeller til med mørk groove, og det låter taktfast og tight. Vokalen til Fredrik W. Aas er mørk og kraftig, og fyren gjør en skikkelig god figur gjennom energien han utsondrer. Det er litt den samme utfordringen i kveld som i går, for lyden er ikke bra her heller. Den er ikke direkte dårlig, men det er fortsatt grøtete og ullent. Dette gir seg blant annet utslag i at bassen blir litt for lav, noe som er litt dumt siden noe av det feteste med gammel dødsmetall er den tunge buldringen fra bassen som skal ligge som et klamt teppe over låtene. Lengst frem mot scenen er ikke dette så merkbart, men lengre bak blir det litt vel tynt. Dette gjelder også basstrommene som noen ganger blir for lave og mister trøkket. Men vi snakker utescene og festival, så vi klarer lett å riste lydutfordringer bak oss. Bandet gav oss en kjempegod opplevelse, og spillegleden og engasjementet til gutta gjorde konserten til en flott opplevelse. Avslutningslåten, Bringer of Plague, avsluttet det hele på en perfekt måte!

Pausen gav mulighet til å trøkke i seg en lokalt produsert, fantastisk god, lammekebab. Mens babben fortæres, siger det på med svartkledde folk, noe som tyder på noe er nært forestående. I forhold til gårsdagen, er det hakket mer svart i dag, så på mange måter kan man si at det smalnes litt til med tanke på musikalsk uttrykk. Vi snakker strengt tatt om en helaften med death metal, noe som altså også viser seg i det visuelle uttrykket hos publikum. Kl 22.00 entrer Cadaver (9/10) scenen. Livebesetningen til Anders består av Eilert Solstad på bass og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Som vanlig får vi presentert litt staffasje, og Anders går for sin karakteristiske kappe og sort/hvit sminke, mens Eilert stiller i hatt med briller og skinnfrakk av den typen vi kjenner fra sadist/torturfilmer, og assosiasjonene glir fort over til en eller annen tysk torturistlege under andre verdenskrig. Dette kalde/småperverse uttrykket til Eilert fungerte godt og skapte en genial kontrast til ståkontrabassen som han trakterte med vante fingre. Bjørn har nok med å holde fouks på trommene, for skal undertegnede være helt ærlig så var det knyttet litt spenning til hvordan Bjørn skulle piske seg gjennom låtene fra siste EP og fullengder. For det er liten tvil om at Dirk Verbeuren har lagt inn en del ekstremt krevende innslag på flere av låtene, og det er ikke hvem som helst som klarer låtene han har styrt trommene på. Men Bjørn har spilt låtene før, og det var sykt herlig å se hvordan han briljerte i kveld. Spesielt på Circle of Morbidity øste han ut en ekstrem maktdemonstrasjon, og jeg må innrømme at øynene hvilte mye på trommene gjennom konserten. Vi fikk oppleve et band som leverte sakene sine, og selv om Anders er kjent for å underholde, så var det liten tvil om at han var på hjemmebane i kveld. Strengt tatt så var det vel alle vi andre som var på hans hjemmebane, sånn geografisk sett… Det er lite å utsette på instrumenteringen, alle tre leverer tighte saker gjennom hele konserten, og det uavhengig av om det var låter fra Hallucinating Anxiety eller Edder and Bile. Både fart og teknikk sitter, og når Anders i tillegg klarer å lire ut av seg tull og fanteri mellom låtene blir resultatet meget godt gjennomført, og den uhøytidelige attituden fra scenen faller i god smak til et publikum som har vokst seg ganske stort. Lyden var atskillig bedre enn hos Befouled, noe som gjorde at vi fikk med oss detaljene i låtene. Lyssettingen var også flott, spesielt var det effektfullt med blandingen av rødt og grønt lys som strålte ut i kveldsmørket. Vi fikk servert låter fra hele bandets historie, og selv om det er de nyeste låtene undertegende liker best, er det liten tvil om at en låt som Innominate er überfet! Regnværet som var spådd, meldte etter hvert sin ankomst, så siste halvdel ble forholdsvis fuktig, men ikke så mye at det ødela opplevelsen, selv om det ble litt mer glissent foran scenen. Heldigvis gav det seg på slutten. Etter en time var det slutt, og vi kan si oss godt fornøyd med kveldens opplevelse.

Så, hva sitter man igjen etter to av tre dager med Ad Hoc? Det første som må sies er at det var godt å være i gang med konserter igjen, så det i seg selv gjorde det lett å kose seg. Arenaen viste seg å fungere veldig godt. Følelse av hjemmesnekret gjorde at atmosfæren ble meget behagelig. Folk var i godt humør og så ut til å kose seg, og det var en lett og ledig tone. Scenen fungerte bra, og selv om lyden tidvis var litt dårlig, var det hele likevel godt gjennomført. Maten var noe av det beste man har opplevd på festival. Kortreist, lokal mat gjør også sitt til at nærområdet får tilhørighet til festivalen, og kanskje sitter aktørene også igjen med noen kroner ekstra i kassa. Selv om ikke festivalen var utsolgt, så var det greit nok med folk de to dagene. Ting var ryddig og forholdsvis rent, og rammene med skog, åker, gårdsbruk, en liten vanndam og plassering langt ute på bygda funket som bare det. Bandene bestod av godt voksne folk, så dette var ikke en festival for den yngre generasjon, men kanskje vil det på sikt også være mulig for de under 40 år å spille på Ad Hoc? Hvem vet? Dette gikk igjen også med tanke på publikum, som holdt en forholdsvis høy gjennomsnittsalder. Det savnes litt ungdommelig galskap, men for oss som er litt oppe i årene, var det en behagelig opplevelse å være på Ad Hoc i år. Man skal ikke kimse av komfort, vi er jo tross alt alminnelige dødlige som ikke har så alt for lenge igjen, så vi får følge Anders sin oppfordring om å kose oss og leve mens vi fortsatt kan. Hvem vet hva som skjer i morgen… Takk for nå!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14646]